Bjørn Hernæs (H) (ordfører for saken):

       Justisdepartementet nedsatte høsten 1995 det såkalte Våpenlovutvalget for å vurdere problemstillinger knyttet til våpenlovgivningen. Som vi ser, har behandlingen tatt tid, noe som har sammenheng både med en omfattende høring og at de første forslagene fra utvalget til dels inneholdt drastiske virkemidler. Forslaget om rett til uanmeldt adgang til private hjem for å kontrollere om oppbevaringen var lov- og forskriftsmessig, krav om fornyelse av våpenkortet hvert femte år og en generell aldersgrense på 21 år er eksempler på dette.

       Etter at departementet har lagt disse forslagene til side, stiller en samlet komite seg positiv til de fleste forslagene. Komiteen er tilfreds med at vi har fått en god avklaring av tidligere uklare lovregler, at vi får en bedre oversikt over våpenholdet i landet, og at man samtidig øker strafferammen for dem som besitter våpen ulovlig. Etter en samlet komites mening er en slik grunnholdning med på å heve statusen for lovlig våpenbruk til jakt og sport, i tråd med norsk våpenkultur og våpentradisjon.

       Den brede respekt og støtte slik bruk av våpen har i det norske folk, skyldes ikke minst Det frivillige skyttervesen, som gjennom årtiene har ansvarliggjort våpenbruk, både gjennom sport og ved den betydning Skyttervesenet har hatt og har for forsvaret av landet vårt.

       Ved en tematisk gjennomgang av innstillingen kan vi merke oss at vi ikke går inn for at magasinet skal inn i våpenloven. Det gjør for øvrig heller ikke proposisjonen. I stedet gir lovens § 2 annet ledd fullmakt til Kongen om at andre deler helt eller delvis skal omfattes av våpenlovens kontrollsystem.

       Komiteen er enig i forbud for våpen som ikke dekker noe legitimt behov, men ber i den sammenheng om at det utøves varsomhet i forbindelse med praktiseringen, f.eks overfor samlere som kan dokumentere forsvarlig oppbevaring.

       Komiteen er også tilfreds med at loven opprettholder dagens krav til vandel, edruelighet og skikkethet, og at andre rusmidler enn alkohol uttrykkelig er omtalt. Kravene til erverv av skytevåpen beholdes uforandret. Det samme gjelder aldersgrensen på 18 år for gevær. For pistol og revolver er regelen som før 21 år, og regelen flyttes over fra forskriftene til selve loven. I tillegg til de alminnelige regler om skikkethet vil jeg spesielt vise til at psykiske lidelser kan være diskvalifiserende for en søker.

       Når det gjelder mulighetene for å dispensere fra 18-årsgrensen og ned til 16 år, deler komiteen seg i et flertall og et mindretall. Mindretallet - Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet - vil beholde dagens regler, og fremmer eget forslag i overensstemmelse med dette, mens flertallet - Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti - vil ha en innstramning, slik det er foreslått i proposisjonen.

       Når det gjelder selve reglene for tilbakekalling av våpenkort, deler komiteen seg på noen områder i det samme flertall og mindretall. Mindretallet mener at dagens regler er tilfredsstillende, og at en innskjerping bare vil mistenkeliggjøre ulovlig besittelse av våpen, og vil stemme mot nytt tredje ledd til § 10. Flertallet går inn for proposisjonens forslag om inndragning med bakgrunn i sykdom, alder eller lignende. Hele komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, går også inn for at politiet kan inndra våpenet midlertidig mens det forberedes vedtak om tilbakekalling av våpenkortet. Flertallet ber departementet fastsette en tidsramme for slik midlertidig forvaring.

       Det er gledelig at en samlet komite går inn for at politimesteren skal inndra våpenkortet når vedkommende ikke lenger anses skikket. « Vedkommende » refererer seg altså ikke til politimesteren, men til den som har våpenkortet! Med dette er det innført lik praksis på dette området.

       For øvrig er det særlig gledelig at en samlet komite ikke følger Regjeringens forslag om årlig fornyelse av våpenkortet etter fylte 70 år, og anfører at det ikke finnes grunnlag i loven for å behandle denne meget lovlydige og våpenbevisste aldersgruppen særskilt med hensyn til vilkår for erverv og besittelse av skytevåpen.

       Når det gjelder oppbevaring av våpen, går en samlet komite inn for at våpenet eller en vital våpendel samt ammunisjon skal være nedlåst. Godkjente våpenskap skal også anses som betryggende og lovlig oppbevaring.

       Når det gjelder rett til kontroll av oppbevaringen i private hjem, deler komiteen seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, slutter seg til proposisjonens forslag om å tillate slik kontroll etter forhåndsvarsel.

       Det kommer neppe som noen stor overraskelse at Arbeiderpartiet føler seg beføyet til å kontrollere både dette og hint i private hjem, men det er skuffende og dypt forstemmende at Kristelig Folkeparti er med på dette uhørte inngrep i privatlivets fred. Det er ellers bare under mistanke om kriminelle handlinger slike « Hus-Inkvisitioner » kan finne sted i vårt land. Jeg vil henvise til at professor Johs. Andenæs på oppdrag fra Norsk Våpeneierforbund sier at

« det foreliggende lovforslag står i et tvilsomt forhold til grl. § 102, og at det neppe lar seg forene med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon ».

       Jeg tar det som en selvfølge at Venstre med sin sterke betoning av personvernet slutter seg til Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet i denne prinsipielt meget viktige saken. Det samme gjelder selvsagt for representanten Bastesen. Jeg er også spent på hva SV vil gjøre, for Erik Solheim betoner jo ofte og gjerne sin respekt for personvernet. Kanskje er det heller ikke fåfengt å håpe at også Kristelig Folkepartis representanter skiller lag med sine huskontrollvennlige kolleger i justiskomiteen og slutter seg til en alminnelig borgerlig enighet i denne saken.

       Når det gjelder det å bære våpen på offentlig sted « uten aktverdig grunn », går en samlet komite inn for det samme forbud som for kniv, men med en strengere strafferamme. Komiteen forutsetter at transport av våpen til og fra f.eks skytekonkurranser og øvelser er « aktverdig grunn ». Bestemmelsene om transport overføres fra forskriftene til loven, og våpenet skal være tildekket, sikret mot å komme på avveie og tomt for ammunisjon under transport.

       Loven innfører meget betimelig en generell plikt til å ha våpenkort eller utlånsbevis med seg når man bærer våpen.

       I tillegg til ca 700.000 registrerte våpen finnes det et sted mellom 500.000 og 600.000 uregistrerte hagler i Norge. En samlet komite slutter seg til forslaget om amnesti for etterregistrering av våpen og i den forbindelse til opprettelsen av et sentralt våpenregister, men forutsetter at forskriftene for et slikt register forelegges Stortinget før det settes i verk.

       Det er viktig at etterregistreringen blir billigst mulig, gjerne kostnadsfri, og at kravet til behov for våpen lempes noe, slik at f.eks arv og affeksjonsverdi vektlegges.

       Med unntak av skuffelsen over flertallets uvilje mot å beskytte privatlivets fred vil jeg uttrykke tilfredshet med at det var mulig med en bred enighet om hovedtrekkene i proposisjonen.

       Til slutt vil jeg be om å få korrigere en trykkfeil i lovutkastets § 27  b første ledd, der komiteen ønsker å foreta en omredigering. Den korrekte ordlyden skal være:

« Skytevåpen skal under transport vært tømt for ammunisjon og sikret mot at det kommer på avveie. Våpenet skal normalt være tildekket. »

       Helt til slutt vil jeg fremme forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet som er inntatt i innstillingen på side 10.

       Ane Sofie Tømmerås (A) : Etter representanten Hernæs' innlegg kan det synes som om det foreligger en misforståelse her. Det er ingen av partiene som har sagt at politiet skal få lov til å drive husransakelse, eller såkalte « Hus-Inkvisitisioner » som det står i Grunnloven § 102.

       Det er ikke noe slikt det er åpnet for. Det det er åpnet for, er at politiet etter avtale skal få lov til å komme inn i et hus og sjekke om nedlåsingen av våpenet har skjedd på en forsvarlig måte. Det er heldigvis ikke slik at med en gang en politimann kommer inn i et norsk hjem, hiver han seg rundt og foretar en fullverdig husransakelse - selv om det altså synes som om noen tror at det er slik politifolk i Norge oppfører seg.

       Jeg synes det er ganske søkt å snakke om menneskerettigheter når vi snakker om at det her skal inngås en avtale mellom politifolk og våpeneier om når de kan få lov til å komme inn i hjemmet og sjekke at våpenskapet faktisk finnes der. Vi vet at brannvesenet i dag kommer og sjekker at man har røykvarsler og brannslukker på plass, og jeg må si at det er mye viktigere å sjekke et våpenskap enn en røykvarsler. Jeg synes det er søkt å begynne å snakke om menneskerettigheter i en slik sammenheng, og da kan man jo frykte at Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i neste omgang vil begynne å snakke om menneskerettigheter som de gjør i USA, nemlig at det er en menneskerett at hver mann skal ha sitt våpen.

       Det overrasker meg at Høyre ikke mener som oss andre, at det er bedre å forsikre seg om at våpenet er skikkelig innelåst framfor å låse inn syke folk, som Høyre i stedet har fremholdt i denne debatten.

Bjørn Hernæs (H) : Det er greit å få konstatert at vi åpenbart tillegger de samme ordene forskjellig valør. Når representanten Ane Sofie Tømmerås snakker om en avtale, forstår jeg en avtale som noe som er inngått mellom to parter, og hvor begge parter har lov til å komme med sitt besyv i sakens anledning. Her dreier det seg slett ikke om noen avtale, men om en forhåndsvarsling fra politiets side. Man får et brev i posten som sier: I morgen kommer vi og sjekker om du oppbevarer våpenet ditt slik som loven og forskriftene sier. Etter min oppfatning er det en forholdsvis firkantet og uriktig måte å definere en avtale på. Diktat er et langt mer dekkende uttrykk, og det er det vi motsetter oss.

       Så er det dette med menneskerettighetene og personvernet. På et eller annet tidspunkt blir det summen av alle kontrollsystemer og kontrollmuligheter i et system som gjør situasjonen aldeles håpløs. Politiet har en helt annen status enn det et annet vesen har som går ut og kontrollerer sine helt spesifikke oppgaver. Hvis politiet kommer inn i et hjem, muligens under dekke av å skulle sjekke våpen, kan de altså avdekke andre ting som kanskje ikke er helt som de skal være, og da er politiets status annerledes enn et annet vesens, som ikke har noe med hvordan folk oppfører seg i sitt eget hjem. Derfor er det meget betimelig å være opptatt av personvernet i denne saken. Jeg vil igjen henvise til professor Andenæs som - som jeg sa i mitt innlegg - i klartekst sier at dette lovforslaget har et tvilsomt forhold til Grunnloven § 102. Jeg er overrasket over at man kan feie det så lettvint til side som å snakke om en avtale. Og Andenæs sier i tillegg at den foreslåtte adgang for politiet til å kontrollere våpen i private hjem neppe er i overensstemmelse med intensjonene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

       Jeg viser til den omfattende behandlingen i Våpenlovutvalget, til høringer, departementets forslag og justiskomiteens innstilling for å understreke at forslagene ikke er basert på enkelthendelser den senere tid der våpen er benyttet. Men de tragiske episodene har berørt oss alle og understreket det risikomoment som tilgang til og bruk av våpen i urette hender kan innebære - uten at jeg dermed tror at paragrafer i våpenloven er den enkle løsning.

       Jeg slutter meg til det meste av saksordførers redegjørelse for komiteens innstilling til ny våpenlov. Ja, for det må vektlegges at de aller fleste forslagene har tilslutning fra en enstemmig komite. I hovedsak betyr det fortsatt strenge krav til og vilkår for erverv av våpen, en skjerping av krav til oppbevaring, økt ansvar og kontrollmuligheter for politiet og strengere straffebestemmelser. Formålet med disse lovendringene er å forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen ved å forhindre ulovlig våpenbruk og medvirke til en bedre kontroll med sivile våpen.

       Et viktig bakteppe for diskusjonen om ny våpenlov har vært det faktum at Norge har lange tradisjoner når det gjelder bruk av skytevåpen, bl.a i forbindelse med jakt og konkurranse- og øvelsesskyting. En stor andel av befolkningen eier skytevåpen som blir benyttet til slike aktiviteter.

       Arbeiderpartiet er opptatt av at lov- og regelverk og kontrollsystemer ikke skal bli en unødvendig belastning for de lovlydige og ansvarsbevisste våpeneiere. På den annen side er jeg overbevist om at disse aksepterer krav og plikter knyttet til bl.a erverv, oppbevaring og kontroll. Jeg mener at foreliggende forslag til ny våpenlov ikke bør uroe noen seriøse våpeneiere. Jeg registrerer da også at de største bruker- og interesseorganisasjonene på området ikke har særlige innvendinger mot de forslag som blir vedtatt her i dag.

       Når det gjelder mulighetene for bedre kontroll av sivile våpen, vil jeg i tillegg til selve våpenloven også nevne etableringen av et sentralt våpenregister og gjennomføringen av et tidsbegrenset våpenamnesti som en enstemmig komite har sluttet seg til.

       Saksordføreren har redegjort for de endringer eller justeringer komiteen har gjort i forhold til departementets forslag knyttet til våpentillatelse ved fylte 70 år og oppbevaring av våpen og ammunisjon. Til det siste vil jeg påpeke at komiteens forslag om at våpen eller en vital våpendel og ammunisjon skal være nedlåst, gjør det mulig med en raskere oppfølging av våpensikring i private hjem.

       På bakgrunn av spørsmål vil jeg også presisere at det ikke stilles krav om at alle som eier et våpen, nå skal gå til innkjøp av et våpenskap. Her vil det bli utarbeidet nærmere forskrifter som vil omhandle andre nedlåsingsalternativer, og jeg går også ut fra at det i private hjem i dag finnes nedlåsingsmuligheter som kan godkjennes. Jeg regner med at Justisdepartementet vil ha kontakt med brukerorganisasjonene ved utarbeidelsen av regelverk.

       Så til forslagene hvor det er uenighet i komiteen. Det er et flertall i komiteen - bestående av Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti - for innstramming av dispensasjonsadgangen for erverv av skytevåpen under 16 år, for tilbakekall av våpenkort på grunn av sykdom, alder eller lignende og for politiets mulighet til kontroll av våpenoppbevaring i private hjem etter forhåndsvarsel. Noen har forundret seg over og kritisert at det her har vært en hestehandel mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Dette burde jo være det minste å forundre seg over all den stund både Jagland-regjeringen og Bondevik-regjeringen har foreslått det som nå sikres flertall. Det er snarere å forundre seg over at Senterpartiet, og så vidt jeg forstår Venstre, ikke støtter Regjeringen, men gjør felles sak med Høyre og Fremskrittspartiet.

       Arbeiderpartiet mener at muligheten for å dispensere ned til 16 år skal innstrammes ved at det bare unntaksvis og i særskilte tilfeller kan gis tillatelse til våpenerverv for ungdom mellom 16 og 18 år. I slike tilfeller mener vi det bør være en forutsetning at våpenet kan oppbevares av verge eller annen person som fyller de alminnelige krav til tillatelse. En dispensasjonsadgang bør bare gis i enkelttilfeller og ikke generelt for ungdom som f.eks driver aktiv skyting. Jeg kan ikke se at dette vil hindre rekruttering til aktiv skyting og jegervirksomhet, all den stund det er mulighet for utlån fra skytterlag eller privatperson der det er krav om forsvarlig tilsyn og samtykke fra f.eks foreldre.

       Når det gjelder tilbakekall av våpenkort på grunn av sykdom, alder eller lignende, er dette en skinnuenighet. Flertallets forslag er bare en presisering og klargjøring av dagens lovgivning og praksis, idet tilbakekall må skje under henvisning til at vedkommende ikke er skikket til å inneha skytevåpen.

       Det viktigste og mest omtalte endringsforslaget hvor det er uenighet i komiteen, gjelder politiets adgang til å kontrollere i private hjem om våpen og ammunisjon blir oppbevart i tråd med lov og regelverk, forutsatt at dette er varslet på forhånd.

       Arbeiderpartiet og flertallet støtter en slik kontrollmulighet for politiet. Dette mener vi vil ha en sterkt forebyggende virkning og ivareta det vesentligste hensyn om sikker privat våpenoppbevaring som ligger bak bestemmelsen.

       Jeg vil gjerne spørre representanten Bjørnstad om det er Arbeiderpartiets oppfatning at dette kommer inn under begrepet « avtale », og om det i så fall innebærer at huseieren kan nekte politiet å komme på inspeksjon - for det måtte vel være det som skulle kreves for at man skal kunne omtale det som en avtale.

       I den samme replikken kom representanten Tømmerås inn på dette med menneskerettigheter knyttet til det å ivareta husfreden, og trakk en sammenligning med land hvor enkelte har den oppfatning at det er et menneskerettighetsspørsmål å eie våpen. Jeg tillater meg da å spørre representanten fra Arbeiderpartiet om han omfatter det som en rimelig sammenligning.

       Og endelig: Når det gjelder politiet i forhold til andre forvaltningsorgan, hvordan vil det forholde seg med overskuddsinformasjon som politiet eventuelt vil kunne få tilgang til i tilknytning til et slikt kontrollbesøk?

Vidar Bjørnstad (A) : Avtalebegrepet overlater jeg til jurister. Jeg vil ta hovedpunktene fra min side knyttet til politiets våpenkontroll, og de er følgende: Vi fastsetter krav til oppbevaring av våpen i private hjem i loven, og vi gir politiet en kontrollmulighet der de etter forhåndsvarsel kan gå inn i private hjem og se til at de kravene blir oppfylt. Det mener vi har en sterkt forebyggende effekt. Jeg forventer ikke at politiet vil bruke store ressurser på omfattende kontroller, men mener at en slik mulighet vil gjøre at våpenloven lettere blir oppfylt.

       Jeg gjentar av vi legger til grunn at det ikke er noen strid verken med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen eller Grunnloven, og hvis en går nøyere gjennom synspunktene til professor Andenæs, vil en se at det er en juridisk betenkning som ikke konkluderer med at det er strid, men som stiller spørsmålet åpent, at det er tvil. Da har jeg registrert at mindretallet her rett og slett har foretatt en politisk konklusjon. Det sies direkte fra professor Andenæs følgende:

« Jeg vil la det stå som et åpent spørsmålet om forslaget til endringer i våpenloven er i strid med grl. § 102. »

Og videre at varsel « gjør det lettere å forsvare forslaget om kontrolladgang i forhold til grl. § 102 ».

       Når det gjelder dette med menneskeretter, er jo det en sammenligning som jeg syns har noe for seg, fordi en vil bruke Menneskerettighetskonvensjonen til å forsvare at en ikke skal ha mulighet til en slik kontroll fra politiets side. Det har en viss sammenheng med den diskusjonen en bl.a ser i USA, der menneskerettsbegrepet har en mye sterkere stilling, slik at det faktisk oppfattes som en menneskerett å ha et våpen uten at samfunnet skal kontrollere eller legge seg opp i det.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg forundres over den unnskyldende tonen fra Arbeiderpartiet og også fra andre partier - Høyre var jeg ikke så forundret over - når det gjelder de forslag til endringer i våpenloven som her behandles. Det er ikke noe lite problem at man i Norge har en haug med uregistrerte, dårlig sikrede våpen rundt omkring i mange hjem. Det er heller ikke noe lite problem at en del helt ukyndige folk benytter seg av den type våpen, enten slik at det skjer ulykker med dem, eller ved rent kriminelle forhold.

       Jeg har oppfattet Arbeiderpartiet tidligere som mye mer på hogget og på linje med politiets ønske om en skjerping av våpenloven. I denne saken er det SV som følger opp de ønskene som politiet har hatt om å skjerpe våpenloven for å drive en mer effektiv kontroll. Jeg forundres over Arbeiderpartiets nye posisjonering.

       Et par helt konkrete spørsmål: Det finnes i Norge 500.000-600.000 uregistrerte hagler. Et av forslagene fra Våpenlovutvalget gikk ut på at man skulle pålegge etterregistrering av disse haglene. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke Arbeiderpartiet har et mye klarere krav om at så skal skje. Jeg forstår heller ikke hvorfor ikke Arbeiderpartiet viser en mye større utålmodighet i forbindelse med å få opprettet et sentralt våpenregister meget raskt, og jeg skjønner ikke hvorfor Arbeiderpartiet er med på å si at Justisdepartementet skal slutte å vurdere det forslaget som Våpenlovutvalget har kommet med om krav om seks måneders aktivt medlemskap i et skytterlag. Det er jo om å gjøre her å sikre at våpenkyndigheten og respekten for våpen - som folk som kjenner våpen har - skjerpes.

Vidar Bjørnstad (A) : Hvis min tone kan oppfattes som unnskyldende, skyldes det nok mer den som lytter. Jeg mener jeg var ganske offensiv i argumentasjonen når det gjaldt politiets adgang til kontroll, at jeg var relativt klar. Men jeg vil også legge vekt på at jeg ikke ønsker en full konfrontasjon om eventuelle enkeltpunkter når det viktigste nå er forestående: at et enstemmig odelsting høyst sannsynlig vil gå inn for en skjerping av våpenloven - for det er hovedsaken i debatten og beslutningene her i dag.

       Når det gjelder politiets krav, har de spesielt lagt vekt på to ting: Først at en skal tilbakekalle våpenkort hvis det er brudd på vilkår og krav. Det har en enstemmig komite sluttet seg til. Og de har lagt vekt på kontrollmuligheten i forhold til oppbevaring av våpen. Et flertall, hvor Arbeiderpartiet er med, støtter det forslaget.

       Ellers har vi ment at vilkårene om skikkethet, behov og aldersgrense er tilfredsstillende ved erverv av skytevåpen. Vi har registrert at Våpenlovutvalget har foreslått at aktivt skytterlagsmedlemskap i seks måneder bør være et fjerde krav. Vi ønsker ikke å blande inn frivillige organisasjoner i en kontrollordning knyttet til erverv av våpen, fordi vi ikke er sikre på om det blir noen reell kontroll. Hva er f.eks aktivt skytterlagsmedlemskap? Betyr det å ha medlemskortet i orden? Så vi er på en måte tilfreds og mener at de kravene som ligger der i dag, er strenge nok.

       Når det gjelder våpenregister, er det arbeidet i gang. Vi føler at det er unødvendig å ha et spesielt vedtak her om et arbeid som allerede er satt i gang. En enstemmig komite støtter at vi skal ha et slikt register. Og det beste i forhold til etterregistrering - der følger vi Regjeringens forslag - er at etterregistrering av hagler skjer i forbindelse med at en har fått etablert et sentralt våpenregister.

       Adgang til våpenkontroll i private hjem kan dessuten lett misbrukes til å undergrave intensjonene i straffeprosessloven, fordi politiet kan ta seg inn i et hjem for å sjekke helt andre ting enn våpenoppbevaringen, men under dekke av å skulle sjekke et lovlig våpen.

       Det er verdt å merke seg hvor liten respekt sosialister har for Grunnloven. Johs. Andenæs' betenkning for Norsk Våpeneierforbund burde gi grunn til stor bekymring. En av våre fremste folkerettslærde konkluderer tross alt med at retten til våpenkontroll i private hjem kan være i strid med Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Ja, han sier det faktisk ganske klart at « det foreliggende lovforslag står i et tvilsomt forhold til grl. § 102 ».

       Og han konkluderer med « at det neppe lar seg forene med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon ».

       Det er en rimelig klar konklusjon.

       Jeg konstaterer at Arbeiderpartiets representanter er uenige i dette, men betrakter det mer som hjemmesnekrede synspunkter uten den faglige tyngden som professor Andenæs har.

       På Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti preller altså Andenæs' betenkning av, selv i en tid hvor vi snakker om verdier og hvor man har sett det nødvendig å nedsette en verdikommisjon. De viser til at Regjeringen har en annen oppfatning, men med respekt å melde, dette er jo snakk om bukken og havresekken. Grunnlovens menneskerettighetsparagrafer har nettopp til hensikt å beskytte enkeltindivid mot tilfeldige overgrep fra en regjering eller fra et politisk flertall, og da kan det ikke være opp til Regjeringen å vurdere om en lov de selv har laget, er i strid med Grunnloven. Det er en oppgave som tilligger Høyesterett. Beklageligvis har vi forsømt oss ved ikke å foreslå at dette lovforslaget burde vært vurdert av Høyesterett. Men det blir i alle fall min oppfordring til Våpeneierforbundet og til skytterlagene at de benytter den første og beste anledningen til å få en prøvesak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. For den totale mangel på prinsipiell tenkning i forbindelse med menneskerettighetsspørsmål fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er absolutt bekymringsfull.

       Det samme er flertallets mangel på prinsipiell tenkning når det gjelder forvaltningsrettslige regler og rettssikkerhetsspørsmål, som fremgår av at flertallet - og da gjelder det alle partier utenom Fremskrittspartiet - støtter politiets mulighet til å frata en person våpenlisensen samtidig med forhåndsvarselet. I dag er det slik at når forvaltningsavdelingen i politiet ønsker å frata en person våpenlisensen, må de først sende et forhåndsvarsel. Den personen det angår, har så krav på en viss tidsfrist til å sende kommentarer med sine synspunkter, forklaringer og argumenter. Deretter skal det fattes et vedtak. Dersom vedtaket går ut på inndragelse av våpenlisens, må våpenet straks leveres til politiet. Avgjørelsen kan deretter klages inn for Justisdepartementets forvaltningsavdeling. Dersom politiets forvaltningsavdeling mener at det er behov for å frata en person våpenet umiddelbart og før saken er ferdigbehandlet etter dagens regler, bl.a dersom våpeneieren er i mental ubalanse, har politiet i dag adgang til å gjøre bruk av ulovfestet nødrett.

       Dagens regelverk er i tråd med de regler som bør gjelde i offentlig forvaltning. Det bør være en selvfølge at en person som risikerer å rammes av et forvaltningsvedtak, får anledning til å redegjøre for sitt syn på sakens faktiske forhold før det treffes en avgjørelse som kan være til skade for denne personen. Det er derfor uriktig å sette inn sanksjoner mot en våpeneier før saken er avgjort. Dersom det nå åpnes adgang til midlertidig tilbaketrekking av våpenlisensen samtidig med forhåndsvarselet, vil en slik mulighet kunne misbrukes av forvaltningsorganet, som kan beholde våpenet i lang tid før endelig avgjørelse treffes. Jeg har selv vært borte i eksempler hvor det har gått over fire år og vedkommende våpeneier ennå ikke har fått svar på om han får beholde sine våpen eller ikke. En slik adgang som lovforslaget åpner for, er etter min vurdering ikke i tråd med god forvaltningsskikk og bør derfor avvises. Det er beklagelig at flertallet ikke ser mer prinsipielt på dette spørsmålet.

       Fremskrittspartiet vil stemme mot § 10 nytt femte ledd, og for øvrig stemmer Fremskrittspartiet sammen med Høyre og Senterpartiet.

       Så var det snakk om det med avtaler. Hvis dette flertallsforslaget om kontroll går gjennom, vil den som får en våpenlisens, egentlig være innforstått med at det i lisensen også ligger en mulighet for at politiet skal kunne kontrollere at våpenet blir oppbevart på en skikkelig måte.

       Og så helt til slutt: Det er også klart at hvis det er snakk om ytterligere undersøkelser, kreves det helt andre tillatelser for politiet - før de kan gå inn og drive det som nærmest blir omtalt som husransakelser. Det er noe helt annet enn det vi snakker om her.

Jan Simonsen (Frp) : Dette spørsmålet dreier seg ikke om politiets mulighet til å bekjempe kriminalitet, men politiets mulighet til å kontrollere alminnelige, hederligere samfunnsborgere som har lovlig adgang til våpen. Det dreier seg altså ikke om at det skal bli enklere enn det i dag er for politiet å bekjempe kriminelle, fordi man da er underlagt reglene i straffeprosessloven, som jeg for øvrig også synes er nødvendige for å sikre rettssikkerhet for samfunnsborgerne.

       Vi må og bør ha tillit til at folk flest oppbevarer sine våpen på en forsvarlig måte. Å kjøpe et våpen er en relativ stor utgiftspost. Et våpen har en verdi, det koster opp til 7.000 - 8.000 kr. Ingen våpeneier har noen interesse av at dette skal kunne stjeles og fjernes fra hans eiendom, og de aller fleste vil derfor selvfølgelig uten at politiet har denne kontrolladgangen, sørge for å behandle sine våpen på en forsvarlig måte.

       Men det mest alvorlige her er at en professor i folkerett - kanskje den fremste eksperten på området i Norge - mener at denne regelen som nå foreslås, er i strid med grunnleggende menneskerettigheter og kan være og sannsynligvis er i strid med den norske grunnloven. Jeg føler at professor Andenæs i dette spørsmålet står langt hevet over både min og representanten Rasmussens kompetanse, og at vi ikke har noe annet valg enn å lytte til hans ekspertise, kunnskap og kompetanse.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg forstår den prinsipielle diskusjon rundt spørsmålet om politiet skal ha adgang til å kontrollere om våpenloven overholdes, og jeg forstår også at her er det avveining av ulike hensyn. Det jeg ikke forstår, er den voldsomme mistilliten til politiet som kommer fram, både fra Høyres og Fremskrittspartiets talere. Er det virkelig slik at Fremskrittspartiet tror at politiet vil misbruke en slik mulighet i den grad at man må vaske kjøkkenskapene sine når det har kommet brev i posten om at politiet har tenkt å kontrollere om våpenloven overholdes? Det forundrer meg at i disse sakene virker det som om Høyre og Fremskrittspartiet har mye mindre tillit til at politiet vil, hva skal en si, forvalte dette med fornuft, enn det jeg og SV har. Jeg skulle gjerne hatt Simonsens vurderinger av hva slags praksis han regner med at politiet legger seg på i disse sakene.

       Jeg forundrer meg over flere ting fra Fremskrittspartiet i denne saken, bl.a hvorfor ikke Fremskrittspartiet har foreslått det som Våpenlovutvalget har foreslått, nemlig å øke strafferammen for overtredelse av loven fra tre til seks måneder. I veldig mange andre saker har Fremskrittspartiet vært ensidig opptatt av at muligheten for strengere straffer er det som kan virke preventivt. Her er det et ønske om å ha en mulighet til å idømme en straff på inntil seks måneder for en overtredelse av en slik type lov, men jeg understreker at det er jo domstolene som skal ha muligheten til å vurdere hva som er en fornuftig og rimelig dom i det enkelte tilfellet. Hvorfor i all verden er et parti som roper på strengere straffer i alle andre sammenhenger, så lemfeldig på dette området at SV blir stående alene om ønsket om å utvide strafferammen?

Jan Simonsen (Frp) : Når vi i Norge eksempelvis har en straffeprosesslov, er det fordi vi ønsker å sette opp visse grenser for hvordan politiet kan opptre i forhold til samfunnsborgerne. Uten noen slik lovregulering vil vi jo kunne mistenke politiet for å være litt for overivrige i sin jobb. Jeg vil ikke se bort fra at muligheten nå er til stede for misbruk, men jeg tror ikke på noen måte at det vil være normalen. Dette dreier seg om et prinsipp, og det dreier seg om det faktum at folk flest rett og slett misliker at fremmede mennesker skal ta seg inn i deres leilighet, selv om disse personene gir beskjed om det på forhånd. Alle de telefonene som vi har fått om denne saken, tyder på at ganske mange mennesker her i landet har hisset seg veldig opp bare over tanken på at personer, selv om det er politiet, skal ha anledning til å komme inn i deres private hjem. Det er dette prinsippet det til syvende sist dreier seg om: « My home is my castle. »

       Når det gjelder straffereaksjonene, har vi lagt vekt på å få enstemmighet i komiteen. På dette området foreslås en vesentlig økning i forhold til det det har vært tidligere, men jeg vil på ingen måte se bort fra at vi kan gå inn for å skjerpe straffereaksjonene på et senere tidspunkt. Men Regjeringens forslag er et betydelig skritt i retning av en skjerpelse.

       Jeg tror knapt noen er uenig i intensjonen i forslaget til endringer, som har som utgangspunkt å redusere ulovlig våpenbruk i samfunnet. Dagens strafferamme på bøter eller fengsel i inntil tre måneder gir et helt galt signal om alvoret i og straffetrusselen som følge av ulovlig befatning med skytevåpen.

       Kriminalitetsutviklingen de siste årene viser en økende grad av internasjonalisering, og den organiserte kriminaliteten er blitt mer fremtredende og voldelig innenfor flere områder. Det foreligger klare erfaringer og opplysninger om en økt bruk og besittelse av illegale våpen i bl.a narkotika- og spritmiljøene samt innenfor den såkalte torpedovirksomheten. I tillegg har man også sett en økende anskaffelse av skytevåpen innenfor en del ungdomsmiljøer.

       Det må ikke herske noen tvil om at forslaget om en vesentlig skjerping av strafferammene i første rekke er tenkt å ramme den ulovlige innførsel, omsetning, erverv og besittelse av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon i kriminelle og potensielt kriminelle miljøer.

       Jeg er derfor glad for at komiteen er enig med departementet i at en strafferamme på bøter eller fengsel i inntil tre måneder vil være tilstrekkelig ved formalovertredelser.

       Jeg tror det er sjelden at vi opplever så stort engasjement fra folk flest som tilfellet har vært under vårt arbeid med våpenloven. Et rimelig entydig signal har vært at det ikke må reises tvil om at de fleste i vårt land som innehar skytevåpen, er lovlydige borgere som etterlever den gjeldende våpenlovgivning. Det har derfor vært et sterkt og unisont ønske, eller krav, om at forslag til endringer av loven ikke må medføre vanskeligheter eller restriksjoner i forhold til utøvelse av jakt, sport, våpenopplæring osv.

       Som det fremgår av innstillingen, preges den i stor grad av enstemmighet.

       Jeg er svært glad for at komiteen kunne samle seg og gå imot departementets forslag om at det skal kunne stilles krav om fornying av våpenkortet ved fylte 70 år, med mulighet til fornyelse for kortere perioder. Et slikt forslag gir nemlig inntrykk av at personer over denne alder generelt kan antas å være dårligere skikket enn yngre til oppbevaring eller bruk av skytevåpen. Min erfaring tilsier ingen slik sammenheng. Skyttere over 70 år har generelt stor respekt og erfaring med bruk og oppbevaring av skytevåpen.

       Senterpartiet beklager at et flertall i komiteen, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, går inn for å stramme inn muligheten til å dispensere fra gjeldende aldersgrense på 18 år, ned til 16 år, for erverv av hagler og rifler.

       Det samme flertallet går inn for å gi politiet adgang til, etter varsel, å gå inn i private hjem for å kontrollere at våpen oppbevares som de skal. Forslaget har ført til meget sterke reaksjoner fra organisasjoner og enkeltpersoner.

       Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, flertallet i komiteen, støtter altså et forslag som den juridiske nestor innenfor norsk strafferett, Johs. Andenæs, sier ikke hører hjemme i en demokratisk stat.

       Andenæs sier videre at lovforslaget står i et tvilsomt forhold til Grunnloven § 102, som det er sagt her tidligere, og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Bestemmelsen står ikke bare i et tvilsomt forhold til Grunnloven. Den strider også mot viktige rettssikkerhetsprinsipper. Hjemmelen kan misbrukes til å skaffe seg innsikt i private forhold, uten at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold.

       Det er også all grunn til å spørre om de som står bak forslaget, har tenkt over de økonomiske og administrative konsekvensene. I en tid da politiet ikke har ressurser, økonomisk og personellmessig, til å bekjempe tradisjonell hverdagskriminalitet i den grad de skulle ønske, blir det et paradoks at de skal bruke ressurser på å gå inn i lovlydige borgeres hjem for å kontrollere om hagla er korrekt oppbevart.

       Det oppfattes som særdeles urimelig at lovlydige skyttere og jegere utsettes for kontroll fra politiet med hvordan de oppbevarer skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Selv om dette kun skal skje ved forhåndsvarsel, opplever de alle et ubehag ved at politiet har en generell rett til å komme inn i deres private hjem kun med det formål å sjekke oppbevaringen av skytevåpen. En slik lov oppfattes også som en mistenkeliggjøring av våpeneiere generelt for å være en mindre lovlydig samfunnsgruppe, hvor politiet trenger utvidede fullmakter for å sjekke korrekte oppbevaringsrutiner.

       Nymo har i Nordlys i februar sagt at forslaget til ny våpenlov er « et overgrep mot den norske våpenkulturen ». Vil Nymo her bekrefte at han mener at forslaget fra Bondevik-regjeringen, som i all hovedsak får tilslutning her i Stortinget, kan karakteriseres som « et overgrep mot den norske våpenkulturen »?

       Det konkrete spørsmålet går på at representanten Nymo spesielt sier at « krav om total våpenregistrering, er et overgrep mot den norske våpenkulturen ». I innstillingen registrerer jeg ikke at Senterpartiet har noe annet forslag, men gir full tilslutning til departementets forslag og er med i en enstemmig komite. Står representanten Nymo fortsatt ved den karakteristikken, en karakteristikk av et forslag han selv nå er med på i innstillingen fra komiteen?

Tor Nymo (Sp) : I intervjuet med meg i avisen Nordlys sa jeg at deler av våpenloven føles som « et overgrep ». Det går spesielt på politiets adgang til å gå inn i private hjem, og jeg synes jeg har gitt en rimelig god begrunnelse for mitt syn i mitt innlegg.

       Når det gjelder spørsmålet om et sentralt våpenregister, har det vært en veldig vanskelig sak. Jeg har vært sterkt i tvil om jeg skulle være med på det som jeg landet på, og slutte meg til flertallets syn. Det har sammenheng med at det, som representanten Bjørnstad er kjent med, kom betydelige innvendinger i forbindelse med høringer og også ved brev fra dem som er berørt av dette, som var redd for et sentralt våpenregister ut fra to forhold:

       Man var i første omgang redd for at datahackere kunne bryte seg inn på datasystemet og dermed få en klar og grei oversikt over hvor man kunne skaffe seg våpen hvis man var ute etter det for å bruke det i kriminell sammenheng.

       Det andre er en inngrodd frykt for, hvis vi igjen kom i den situasjon at vi f.eks ble okkupert, at det skal være en grei oversikt over hvem som har våpen. Den frykten henger veldig igjen i våpenmiljøer, i skytterlagsmiljøer osv.

       Når jeg landet på det standpunkt som jeg gjorde, var det fordi jeg tror at et sentralt våpenregister kanskje er den beste måten å få en oversikt på over de våpnene man har rundt i kongeriket.

Kristin Halvorsen (SV) : Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende både hvordan regjeringspartiene deler seg i denne saken og hva slags ordbruk det er mellom regjeringskamerater. Jeg syns det er oppsiktsvekkende at Senterpartiet mener at det Kristelig Folkeparti går inn for, er « et overgrep mot den norske våpenkulturen », og at man, tross at man har landet på et annet standpunkt, tydeligvis syns, som det ble sagt i Nordlys den 11. februar 1998:

« Deler av den nye våpenloven ... blant annet krav om total våpenregistrering, er et overgrep mot den norske våpenkulturen. Og den krenker den retten det norske folk alltid har ment var riktig: å kunne ha et våpen i huset. »

       Det er Nymo når han snakker rett fra leveren om hva han faktisk mener om våpen, mens Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har funnet sammen i et flertall her, med forslag til innstramminger som ikke engang går så langt som politiet ønsker, men som representanten Nymo mener er « overgrep » mot folk.

       Er det sånn forholdet mellom regjeringspartiene skal være ikke bare i denne saken, men i flere andre saker framover, at man mener at den ene av regjeringskameratene begår « overgrep » mot folk flest, men likevel syns det er helt greit å fortsette i regjering og legitimere den slags grusomme overgrep?

Tor Nymo (Sp) : Når jeg brukte uttrykket overgrep, var det, som jeg gav uttrykk for i mitt svar på forrige replikk, knyttet til det som har vært den viktige uenigheten i komiteen, nemlig politiets adgang til å gå inn i de private hjem. Det mener jeg fortsatt.

       Når det gjelder spørsmålet fra Kristin Halvorsen, om den uenigheten som måtte være mellom regjeringspartiene, er dette for Senterpartiet og meg et viktig prinsipielt spørsmål. Det er en avveining mellom hva som skal høre til privatlivets fred, og samfunnets behov for å gå inn og benytte seg av den retten som flertallet gir dem anledning til her. Det synes vi er et så viktig prinsipielt spørsmål at det var naturlig å gå sammen med mindretallet. Det ber vi faktisk om å bli respektert for.

       Stortinget har vært pådriver i mye større grad enn det som nå går fram av justiskomiteens innstilling for 1) å få til et sentralt våpenregister så raskt som overhodet mulig, og 2) å ta opp diskusjonen om alle de uregistrerte våpnene. I denne saken er det sånn at det er SV som har vært pådriveren og politiets beste allierte. Jeg forundrer meg over særlig Høyre og Fremskrittspartiet, som i alle andre saker bare det har kommet et lite nys fra politiet, har lagt fram forslag i Stortinget neste dag. I disse sakene er man langt mer liberal, tuslete og tilbakeholden enn det som har vært ønskelig ut fra politifaglige grunner. Derfor har SV funnet det helt nødvendig å fremme diverse forslag for å stramme opp det justiskomiteen har gjort.

       SV foreslår bl.a at man skal kunne starte arbeidet med å etterregistrere hagler som er ervervet før den 1. oktober 1990. Før man har etterregistrert lovlige våpen, vet man ikke hva som er ulovlige våpen. Vi ser av innstillingen at komiteen også er inne på dette, men det er jo ikke noe trøkk over det. Det er ikke sånn at justiskomiteen tripper for å få til 1) et sentralt våpenregister så raskt som mulig, og 2) etterregistrering av hagler.

       Vi har også merket oss at justiskomiteen har satt ned foten for et ønske som Justisdepartementet har, nemlig å jobbe videre med det forslaget som Våpenlovutvalget kom med, om aktivt medlemskap i skytterlag. Vi ser at nettopp det å prøve å trekke en grense mellom folk som har kompetanse, innsikt i hvordan våpen brukes, og som ønsker å bruke dem i mer sportslig sammenheng, og ukyndighet er et vesentlig poeng i arbeidet med å skjerpe våpenloven. Derfor syns vi at Justisdepartementet skulle få fullmakt til å fortsette og se på om det var en fornuftig måte å avgrense det på, i motsetning til en enstemmig justiskomite.

       Vi syns at det er mye preik om et sentralt våpenregister. Vi ønsker oss at det raskest mulig skal komme på plass, sånn at man kan få en oversikt over hvilke våpen som er ulovlige. Vi har også tatt opp et forslag, som er et forslag til Stortinget, som dreier seg om heimevernsvåpen. Vi syns det er forunderlig at det ikke kommer noen synspunkter fra justiskomiteen om de 70.000 heimevernsvåpnene som befinner seg hos private, i forbindelse med at man diskuterer den sivile delen av våpenloven. Vi er klar over at det tilligger et annet lovverk, men dette er faktisk også et betydelig antall av de våpnene som er i bruk. Vi syns det er rimelig at Norge innfører samme regelverk på dette området som Sverige har. De oppbevarer heimevernsvåpen i depoter, og sånn som den sikkerhetspolitiske situasjonen er nå, skulle det ikke være noe i veien for det.

       SV tar også opp to andre viktige forslag fra Våpenlovutvalget, nemlig om en fornyelse av ervervstillatelse hvert femte år og en utvidelse av strafferammen fra tre til seks måneder. Dette er fornuftige, skjerpende forslag. Det går ikke på den enkeltes alder, men det er klart man ville fått en mye større kontroll med om folk var skikket til å ha våpen, hvis man måtte fornye tillatelsen.

       SV kommer til å stemme for flertallets - altså Arbeiderpartiet og Kristelig Folkepartis - forslag til innstilling, med ett unntak. Det er forslaget om å skjerpe inn krav til dispensasjon for erverv av hagler og geværer for 16-åringer. Vi synes at den ordningen som er i dag, virker fornuftig for folk som ønsker å drive med dette i sports- og friluftssammenheng.

       Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

       Jeg har i likhet med representanten Nymo hatt store betenkeligheter med det sentrale våpenregistret, og da særlig i forhold til personvernhensynet. Men vi er også kommet til at det er store hensyn som taler for det, nemlig at det har vært den eneste premiss vi har kunnet se for å kunne få gjennomført et alminnelig våpenamnesti og på den måten etter hvert få oversikt over alle de uregistrerte våpnene. Kristin Halvorsen vil se i innstillingen at komiteen har gjort noe så vidt uvanlig som å be om at utkast til forskrifter blir forelagt Stortinget før de settes i verk, og det understreker vel på den måten hvor alvorlig vi ser på det med et sentralt våpenregister.

       Til slutt vil jeg returnere spørsmålet til Kristin Halvorsen: Hva i all verdens rike kan det komme av at et parti som ellers nesten aldri ser noen fordel med politiet, akkurat i denne saken er blitt så politivennlig som det tydeligvis er?

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg tror kanskje Hernæs tok litt hardt i da han skulle beskrive SVs forhold til politiet. Vi har tvert imot vært viktige allierte i forhold til å skaffe politiet et vesentlig effektivt lovverk for å bekjempe det som vi oppfatter som alvorlig kriminalitet. Det er også sånn at vi selvsagt tenker oss om i en prinsipiell sak som diskuteres her i dag, om politiet skal ha adgang etter varsel til å gå inn over dørstokken til folk og kontrollere om våpenloven overholdes. Når vi har funnet at det er akseptabelt, er det fordi vi synes at det er merkelig at man skal vedta en omfattende innstramming av våpenloven på dette området uten å ha noen mulighet til å kontrollere om det faktisk blir overholdt. Vi har heller ingen tro på at politiet i stort omfang kommer til å benytte denne anledningen for å sjekke om hedmarkinger har « himkokapparater » i skapene sine, om det befinner seg andre ting som måtte være ulovlig, eller om de skal sjekke om representanten Halvorsen har rusk og rask i krokene sine. Det tror jeg ikke. Jeg tror rett og slett at dette vil være en mulighet som politiet vil bruke til en fornuftig håndheving av våpenloven. Hvis det skulle vise seg at de i stort omfang braser inn til folk fordi de ikke har annet å gjøre, skal vi gjerne vurdere denne bestemmelsen på nytt.

       Jeg er forundret over at man ikke tar mer på alvor det faktum at med så mye både ulovlige og uregistrerte våpen rundt omkring vil mengden av våpen i seg selv bety både at man kan få mer alvorlig kriminalitet enn man ellers ville hatt, og at det er et betydelig antall uhell med våpen.

       Det som er det nye de senere år, er nettopp den bruk av våpen man har hatt i forbrytermiljøer. Spesielt den bruken av våpen har det vært særlig grunn til gjennom den nye revisjonen av våpenloven å skjerpe holdningen til. Dette innebærer at Venstre setter stor pris på de endringene som nå foreslås i våpenloven, ikke minst at våpenbesittelse på offentlig sted blir ulovlig. Det har også verdi at våpen, på grunn av økt strafferamme og ved mistanke om at folk har våpen, kan føre til pågripelse av person og til ransaking av bolig, ransaking av arbeidsplass, ransaking av person. Dette er positivt, og det gjør at man forholder seg til våpen i forhold til forbrytermiljøer på en måte som er adekvat, hvilket gjeldende lov ikke gjør.

       Men på ett viktig punkt kan Venstre ikke følge forslaget fra flertallet. Dette gjelder reglen i forslagets § 27 a annet ledd. Denne regelen gir politiet adgang til å komme inn i et meget stort antall norske hjem, og det uten at det foreligger mistanke om straffbare forhold.

       Forslaget er etter Venstres oppfatning oppsiktsvekkende og et brudd på et sentralt personvernaspekt, nemlig beskyttelsen av det private hjem. For Venstre, som setter personvernet høyt, er dette selvfølgelig uakseptabelt. Men forslaget er også oppsiktsvekkende fordi det enten er i strid med eller i beste fall - for lovgiver - så vidt akseptabelt i forhold til Grunnloven § 102. Grunnloven § 102 er uendret siden 1814. Dette er det første eksempelet jeg kjenner til, på at man går inn i forhold til denne bestemmelsen på en slik måte at det virkelig kan reises tvil om grunnlovsmessigheten.

       Dette viser at personvernet er under sterkt press, ikke bare i forhold til ny teknologi og nye muligheter som er knyttet til den, men også i forhold til problemstillinger og spørsmål som i og for seg er helt identiske i dag med det de var for snart 200 år siden. Det viser at personvern har stått sterkt også i tidligere tider og ikke er noen ny oppfinnelse. Dette gjøres uten at de som har utarbeidet forslaget - og da snakker jeg både om Våpenlovutvalget, Justisdepartementet og komiteen - egentlig har gått inn i en drøftelse av dette spørsmålet.

       De sammenligningene som gjøres med bygningskontroll, elektrisitetstilsyn og branntilsyn, holder etter vår oppfatning ikke. Disse tilsynene utøver kontroll for eventuelt å avsløre forhold som er farlige eller i strid med loven. Deretter vil det bli gitt pålegg om endringer, og dersom disse ikke følges, kan det eventuelt bli aktuelt med en anmeldelse. Ved at man benytter politiet som kontrollorgan, forkorter man nettopp veien mellom selve kontrollen og det eventuelt ulovlige forhold man finner, og selve straffeforfølgelsen. Det er nettopp det som gjør at dette blir annerledes enn de andre forholdene det her er tale om.

       Det er en grunnleggende forskjell mellom politiet som forvaltningsorgan og andre forvaltningsorgan, ikke minst i forhold til spørsmålet om bruk av overskuddsinformasjon. Politiøyne har trening i å se etter andre ting enn det andre kontrollinstanser har, og de vil kunne ha handleplikt i forhold til det de ellers også måtte oppfatte - som selvfølgelig ikke er støv i kjøkkenskap, fordi det faktisk ikke er ulovlige eller et straffbare forhold. Det jeg særlig etterlyser, er en mer prinsipiell og grunnleggende holdning til disse spørsmålene.

       Bare til slutt: Når det gjelder ett spørsmål, er vi strengere enn SV. Vi vil følge flertallet når det gjelder dispensasjonsspørsmålet.

Harald Hove (V) : Når det gjelder denne diskusjonen knyttet til professor Johs. Andenæs' uttalelse, merker jeg meg at representantene for flertallet understreker at han har latt være å ta stilling til spørsmålet om brudd i forhold til Grunnloven § 102. Men de er veldig lite flinke til å understreke at professor Johs. Andenæs' betenkning framhever at det er et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

       Når det gjelder spørsmålet i forhold til Grunnloven, sier professor Johs. Andenæs at det lettere lar seg forsvare på grunn av kravet om forhåndskontroll. Han sier ikke at det gjør at lovregelen vil holde i forhold til Grunnloven § 102. Det professor Johs. Andenæs videre sier, er at han lar være å ta stilling til det spørsmålet - kanskje fordi han har tillit til Stortinget som lovgiver, at når det her er noen man vil trø så nær, så vil man la være å gå til et slikt lovvedtak.

       Når det gjelder forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, får jeg fremheve at det som er professor Johs. Andenæs' grunnleggende poeng, er at Norge eventuelt vil være det første land som tillater politiet å komme inn i hjem for å kontrollere våpen. På den bakgrunn stiller han spørsmål ved om dette er nødvendig i et demokratisk samfunn. Svaret på det spørsmålet får jeg overlate til dem som eventuelt vil stemme for forslaget, å gi.

       Når det gjelder forholdet til Grunnloven, vil jeg ikke ta et sånt eksplisitt standpunkt. Det er min vurdering at veldig mye taler for at dette lovvedtaket vil være i strid med Grunnloven § 102, uten at jeg vil gi noen endelig konklusjon på det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om replikk.

       Før Ane Sofie Tømmerås får ordet, får Kristin Halvorsen ordet utenom tur for å ta opp forslag.

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vil på vegne av Sosialistisk Venstreparti gjerne ta opp forslagene som er omdelt på representantenes plasser.

       sikret. Vi vet også at det langt fra finnes noen skikkelig registrering eller oversikt over hvem som har hvilke våpen i dette landet. Dermed vet vi at det lettere er åpnet for misbruk av våpen, og at det lettere er åpnet for at våpen kan falle i urette hender. Derfor hadde vi et klart behov for en opprydding i våpenloven og dens forskrifter, vi hadde et klart behov for innstramming i våpenloven, og vi hadde et klart behov for større muligheter til kontroll av at reglene - også de nye reglene - blir fulgt.

       Sånn sett synes jeg at denne proposisjonen og innstillingen til den er bra og ivaretar de ønskene vi hadde i utgangspunktet. Derfor kan jeg ikke forstå SVs representant som her i dag har prøvd å gi inntrykk av at Arbeiderpartiet ikke går linjen helt ut i forhold til å sørge for en skikkelig innstramming i våpenloven. Men av de forslagene SV har lagt på bordet i dag, kan ikke jeg se annet enn at enten er de allerede ivaretatt eller så dreier det seg om symboler framfor reelt virkningsfulle tiltak. Så har de også et forslag som går på Heimvernet, som jeg for så vidt ikke skal gå inn på innholdet i her. Men nå skal vi altså vedta en sivil lov, hvor jeg ikke kan se at det er riktig å bringe inn militære våpen, Forsvarets våpen. Dessuten har forsvarsministeren etter innspill fra Arbeiderpartiets representanter lovet her i Stortinget at han skal gå gjennom reglene nettopp for heimevernsvåpnene i tråd med det vi i dag vedtar i den sivile loven. Jeg synes derfor vi kan vente med forslag på det punktet til dette kommer til behandling i Stortinget.

       Som det har vært nevnt, har vi et høyt antall våpen her i landet, 720.000 som er registrert pluss alle som ikke er registrert, som gjør at vi i hvert fall helt sikkert kommer godt over millionen. Det skyldes at vi har veldig mange jaktfolk her i landet, vi bor spredt og har tilgang til mye skog og fjell - jakt er rett og slett matauke for mange. Enda viktigere enn matauken er nok friluftslivet og det sosiale som ligger i et jaktliv. Vi har lange tradisjoner som det er viktig å ta vare på. Men denne kulturen må vi ta vare på i betryggende former. Derfor ønsker vi skikkelig låsing, derfor ønsker vi kontroll, og derfor ønsker vi større muligheter til inndragning hvis en ikke følger opp som en bør. Det er derfor grunn til å kreve saklig behov for å få våpenlisens, det er grunn til å kreve saklig behov for å få enda et våpen i besittelse, det er grunn til å vite at disse tingene blir kontrollert, det er grunn til å kreve at folk er bevisste og ansvarsfulle når de får våpen i sin besittelse. Det er ikke mye hjelp i å kreve skikkelig låsing og skikkelig oppbevaring hvis vi ikke også skal gi politiet mulighet til å undersøke om dette faktisk finner sted.

       Jeg kan ikke forstå de innvendingene som det borgerlige flertallet har dratt opp her. Hadde det vært sånn at vi gikk inn for husransakelse, kunne jeg ha skjønt at man begynte å snakke om menneskerettigheter og grunnlov, men det er altså ikke det vi går inn for. Det er så enkelt at hvis du har noe imot å få politiet på døren etter et forhåndsvarsel for å se om du har våpenet ditt oppbevart på en ordentlig måte, så kan du ganske enkelt la være å oppbevare våpen i huset. Det er en frivillig sak, og da må man også ta med de konsekvensene som følger av det. Jeg er også glad for at vi nå går inn for at politimesteren skal ha plikt til å inndra våpenet dersom det viser seg å være uskikkethet hos våpeneieren.

       Det er slik at det å ha våpen er ingen menneskerett. Tvert imot er det en menneskerett å vite at enhver med våpen i Norge har en saklig grunn, et saklig behov for å ha dette våpenet, og vite at vedkommende låser det forsvarlig inn og oppfører seg ordentlig, og gjør han det ikke, vil våpenet bli fratatt ham.

       Det er noen under arbeidet med våpenloven som har påstått at det virkelige problemet med våpen i Norge i dag er alle de ulovlige våpnene vi finner på gaten, og at det er det vi må bekymre oss for, og ikke hva som finnes i de private hjem. Men da må jeg spørre: Hvor kommer da de ulovlige våpnene fra som vi finner på gaten? Veldig mange av dem kommer nettopp fra innbrudd i private hjem. Der er det ganske mye å forsyne seg av for dem som ønsker å drive ulovlig salg av våpen.

       Dessuten skal vi heller ikke underslå at det er et problem at en våpeneier eller noen i hans husstand i affekt kan gripe til våpen og misbruke det på en måte som kan gi tragiske resultater. Det kan være at en våpeneier er i ubalanse, og at han uten forvarsel er i ubalanse, slik at man ikke har hatt mulighet til å inndra våpenet fra vedkommende på forhånd, eller at han er i en ubalanse som ikke er så alvorlig at det gir grunn til eller hjemmel for å frata ham våpenet, men som likevel gjør at han kan misbruke det med tragisk utfall. Derfor mener jeg at det er et mål å ha færre våpen i private hjem, og at det blir mer tungvint å komme til dem både for uvedkommende og for våpeneieren selv, slik at han ikke kan gjøre noe i affekt.

       Lover kan også gjøre noe med holdningene til folk. Nå er det heldigvis slik her i landet at i de aller fleste miljøer der man har med våpen å gjøre, er det en utpreget ansvarlighet og forsiktighet i omgangen med og holdningen til våpenet. Men som privatpersoner opplever mange av oss unntaksvis en mer lemfeldig og lettvint holdning til våpnene, og en bevisst eller ubevisst uansvarlig holdning til dem, og mange av oss har opplevd enkeltepisoder som vi gjerne skulle ha unngått å være vitne til.

       Vi må alle være klar over at vi bokstavelig talt snakker om livsfarlige redskaper. Det er ikke noe leketøy vi finner i de mange tusen hjem. Og bevisstheten om og holdningen til det håper jeg at disse innstramminger i loven vil være med og sørge for siger inn hos alle som måtte være i nærheten av et våpen.

Steinar Bastesen (TF) : Vi diskuterer i dag en ny våpenlov. Vi diskuterer i hovedsak en våpenlov som gjelder bruk og oppbevaring av lovlig tilegnede våpen, som en på forhånd er vurdert av lensmann eller politimyndighet om en er verdig til å ha.

       Jeg betrakter våpen som et arbeidsredskap. Jeg har faktisk livnært meg i mange år ved å bruke våpen. Våpen er et arbeidsredskap på lik linje med eit greip, ei øks, en spade, en kniv, men selvfølgelig skal det behandles un-

       der ansvar. Det er derfor man har fått det som heter våpenkort. Jeg har våpenkort. Jeg vet ikke om det er så mange her i salen som har våpenkort. Jeg har sju våpen på dette kortet, pluss ei hagle, som jeg har hjemme. I tillegg har jeg fire kanoner, så jeg innbiller meg å ha litt vett på dette med våpen.

       Jeg forstår godt at det kan bli en opphetet debatt etter de uheldige utslagene som har vært med folk som har fått tak i våpen og som i affekt og ved sinnssykdom har skutt folk. Det klarer vi aldri å forhindre.

       Forrige taler tok opp dette at de våpnene som ble funnet på gaten, kommer fra innbrudd i private hjem. Jeg er slett ikke enig i det. Du kan gå og kjøpe et hvilket som helst slags våpen i Oslo når du vil, og de kommer ikke fra innbrudd. De kommer fra ulovlig besittelse av våpen. De kommer fra smugling. Vi må konsentrere oss om den ulovlige våpenomsetningen, den ulovlige bruken. Det er den vi må konsentrere oss om. Å gjøre livet surt for folk som har våpen som et arbeidsredskap, synes jeg ikke er vår jobb.

       Våpenloven, slik den foreligger, kan jeg godt leve med. Det er ikke noe problem. Jeg kan leve med en registrering også av gamle våpen. Det er heller ikke det minste problem. Om jeg får én hagle til på kortet mitt, så har det ingen betydning. Jeg får sikkert lov til å ha den. Det kan jeg også leve med - men ikke med at man skal vedta en lov som er i strid med Grunnloven § 102, som lyder:

« Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde. »

Statsråd Aud-Inger Aure : Justisdepartementet nedsatte høsten 1995 et utvalg som fikk i mandat å fremlegge en skisse til et tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti samt revidere våpenloven med tilhørende bestemmelser. Oppnevningen var et ledd i Justisdepartementets pågående arbeid med å foreslå tiltak som kan bidra til å demme opp for ulovlig våpenbruk, bl.a på bakgrunn av at volden har vist en stadig økende tendens de siste tiår, og at antall registrerte voldsforbrytelser er mer enn femdoblet siden 1960. Det ble også vist til at det er en økende tendens til at skytevåpen er involvert i stadig flere drapssaker og tilfeller av grov vold eller trusler om vold, og at stadig flere våpen blir beslaglagt hos kriminelle.

       Våpenlovutvalget avgav i juni 1996 delinnstilling I om skisse til et nasjonalt tidsbegrenset våpenamnesti og i desember 1996 forslag til endringer i våpenloven. Delinnstillingene med høringsuttalelser er bakgrunnen for det forslag som ble fremmet av regjeringen Jagland om endring av våpenloven, og som nåværende regjering ikke har trukket tilbake.

       Den overordnede målsettingen for endringsforslagene er å forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen. På denne bakgrunn har Justisdepartementet dels foreslått en betydelig straffeskjerpelse ved grovere overtredelser av våpenloven, dels foreslått endringer som vil bedre den forvaltningsmessige kontrollen med skytevåpen og ammunisjon. Kontrollen må i første rekke rettes inn mot å sikre at tillatelser til å eie skytevåpen bare gis til personer som fyller bestemte krav til vandel og stabilitet i sin livssituasjon, og at vedkommende er i stand til å etterleve krav til trygg behandling og sikker oppbevaring av skytevåpen.

       Vi har i den senere tid hatt flere dramatiske hendelser som til fulle har vist betydningen av at bare de som er skikket til det, må ha tilgang til skytevåpen. Disse hendelsene er med på å understreke viktigheten av at det legges opp til effektive kontrollordninger som i størst mulig utstrekning kan hindre gjentakelser.

       Jeg er glad for at komiteen har sluttet seg til hovedpunktene i Justisdepartementets forslag til endringer i våpenloven. Det eneste forslaget som ikke får noen støtte, gjaldt fullmakt for Kongen til å fastsette regler om fornyelse av våpenkort etter fylte 70 år. Jeg har merket meg at en samlet komite mener det i forhold til lovens formål ikke er grunnlag for å behandle denne aldersgruppen særskilt med hensyn til vilkår for erverv og besittelse av skytevåpen.

       Komiteen gir for øvrig sin tilslutning til å opprette et sentralt, databasert våpenregister, men understreker at retningslinjene for et slikt register må forhindre misbruk av registeret. Komiteen forutsetter at retningslinjene blir forelagt Stortinget på en egnet måte før de iverksettes. Dette vil naturligvis bli tatt opp i forbindelse med et budsjettforslag.

       Jeg har også merket meg at komiteen slutter seg til et innleveringsamnesti med mulighet for etterregistrering av våpen. Justisdepartementet arbeider for tiden med planleggingen av et slikt amnesti. Departementet har i denne forbindelse anmodet enkelte politidistrikt om å legge opp til en kartlegging for å få en oversikt over antall og type skytevåpen i politidistriktet. Med bakgrunn i kartleggingen vil Justisdepartementet vurdere å gjennomføre tiltak innenfor en amnestiordning i enkelte utvalgte distrikt, dvs. pilotprosjekt, som vil kunne gi nyttig erfaringsmateriale for planleggingen av et senere nasjonalt våpenamnesti. Et nasjonalt våpenamnesti vil nødvendigvis måtte medføre ikke ubetydelig ressursbruk. Regjeringen vil derfor komme tilbake til det i budsjettsammenheng.

       Det er reist spørsmål om bestemmelsens forhold til Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Fra departementets side legges til grunn at en bestemmelse om forhåndsvarslet kontroll foretatt som en del av politiets forvaltningsgjøremål verken vil stride mot Grunnloven eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

       Jeg vil avslutningsvis bemerke at jeg er tilfreds med at komiteen slutter seg til Justisdepartementets forslag til straffeskjerpelse ved overtredelser av våpenloven. Ved dette er det lagt opp til et straffenivå som harmonerer med straffverdigheten. Dette vil spesielt få betydning ved overtredelser av våpenloven i tilknytning til organisert kriminalitet eller ervervsmessig omsetning av uregistrerte våpen.

       Men jeg har to spørsmål. Representanten for Venstre sa at en var klar over at Regjeringen rent formelt stod bak den proposisjonen vi har behandlet i komiteen. Av den redegjørelsen som statsråden nå holdt, registrerte jeg at hun også reelt går god for innholdet. Men når jeg hører Venstre-representanten, vil jeg stille spørsmålet: Er det noen i regjeringskollegiet som har tatt forbehold når det gjelder det forslaget Regjeringen fremmet?

       Det andre spørsmålet går på uttalelser fra både Senterpartiet og Venstre om innholdet i forslaget til ny våpenlov. Senterpartiet har kalt forslaget et overgrep mot den norske våpenkulturen, og har i debatten her ikke gått tilbake på eller tatt avstand fra den beskrivelsen. Venstre har her i salen konkludert med og gjentatt at de mener forslaget bryter med Menneskerettighetskonvensjonen.

       Føler statsråden seg vel med slike karakteristikker fra sine regjeringskollegapartier her i salen, og tar hun slik kritikk på alvor? Det kan vel ikke være langt fra slike innvendinger mot et forslag og til spørsmål om mistillit.

Statsråd Aud-Inger Aure : Regjeringen stod bak forslaget om å la denne saken gå uendret til Stortinget. Det konstaterer jeg. Det ble ikke tatt noe forbehold.

       Så ble det stilt spørsmål om hvordan jeg vurderer de uttalelser som er falt, til dels før saken kom til behandling i Stortinget, og til dels etterpå. Da er det én ting å konstatere, og det er at i forhold til Grunnloven og i forhold til Menneskerettighetskonvensjonen ser de tre partiene som i dag utgjør Regjeringen, forskjellig på dette. Mitt utgangspunkt er at det synet Regjeringen stod på da vi besluttet å fremme saken, og det synet jeg fortsatt står på når jeg legger dette fram for Stortinget til behandling, er så godt begrunnet at jeg er trygg på at vi ikke bryter med noen av de prinsippene som skal være overordnet for arbeidet vårt.

       Når jeg vet at jeg står på trygg grunn i saker jeg har fremmet, enten det er på den ene eller den andre måten, føler jeg meg ganske vel. Jeg tar kritikk på alvor, og jeg ser på den som synspunkter i denne saken. Romslighet og takhøyde synes jeg er noe som er veldig viktig, både innad i de enkelte stortingsgrupper og når man sitter i regjering. Vi har et tak, men i denne saken har altså takhøyden inkludert at det kan være en viss uenighet innad i det kollegiet Regjeringen utgjør.

Kristin Krohn Devold (H) : Ordet blokkuavhengighet har fått en ny betydning gjennom de siste dagers debatter. Nå opptrer jo Regjeringen blokkuavhengig også fra sak til sak internt mellom partier i regjeringskonstellasjonen. Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti fant hverandre når det gjaldt Brustad-bua, når det gjaldt politiets kontroll av våpen i vanlige folks hjem, og når det gjaldt holdninger til Datatilsynet. I justiskomiteen har det nå nesten blitt slik at vi må sjekke avstemningen i salen før vi vet hva regjeringskollegiet står for. I MC-saken brøt Venstre ut i salen, når det gjaldt Datatilsynet, brøt både Senterpartiet og Venstre med Regjeringen, og her når det gjelder våpenloven, vil Regjeringens flertall, av Venstre og Senterpartiet, ikke ha politikontroll i private hjem - lovens mest omstridte og prinsipielle politiske punkt.

       Jeg har nesten litt medfølelse med justisministeren, og det er grunn til å stille spørsmål ved hva man driver med i regjeringskonferansene når dette passerer i Regjeringen med et flertall mot dette punktet.

       Når det gjelder selve innholdet i dette prinsippet, vil jeg spørre justisministeren om hun ikke ser det helt urimelige i at politiet ikke uten særskilt tillatelse kan undersøke hjemmet til en tung kriminell, mistenkt for ulovlig våpenbruk, mens en lovlig registrert våpeneier kan kontrolleres umiddelbart bare det utstedes varsel. Denne forskjellsbehandlingen gir lovlydige våpeneiere et svakere vern enn kriminelle som dropper hele våpenregistreringen. Hvordan kan det forsvares?

       Og til slutt: Kan vi for fremtiden regne med at saker som passerer regjeringskollegiet, faktisk gir uttrykk for Regjeringens syn, og at et flertall i Regjeringen i ettertid ikke sier noe helt annet?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det var ganske mange spørsmål. Jeg skal prøve å ta dem i riktig rekkefølge, og så får vi se hvor lang tid presidenten gir meg.

       Når det gjelder blokkuavhengighet, er det faktisk et ganske viktig prinsipp for denne regjeringen. Det kan i konkrete tilfeller føre til det som navnet tilsier, at vi finner løsninger på politiske problemer fra gang til gang ut fra det vi mener er viktig for saken. Det ble nevnt en del eksempler på at regjeringspartiene hadde hatt ulike syn på en del ting. Det har selvfølgelig vært en del saker der regjeringspartiene har hatt ulike syn. Nå er jeg ganske kjent med at det ikke er noe spesielt nytt for mindretallsregjeringer og heller ikke noe nytt når det gjelder regjeringer i det store og hele, men forskjellen mellom denne regjeringen og andre er at vi faktisk - jeg må igjen henvise til takhøyden - gir rom for å ha ulikt syn. Vi har respekt for at det er tre partier som samarbeider, og som kan ha synspunkter i en del saker. Vi har Voksenåsen-dokumentet. Det vi har forpliktet oss på der, står vi sammen om. Men særtrekkene ved det enkelte parti gir også rom for den nødvendige uavhengighet.

       Regjeringskonferanser - joda, det har vi, og de er interessante og avklarende, men vi forsøker ikke å bruke regjeringskonferansene til å undertrykke særtrekk ved de enkelte parti. Vi kan jo ikke bruke partipisk, men vi kunne brukt andre metoder.

       Jeg skal prøve å svare på det siste spørsmålet, om at det ikke er mulig å kontrollere kriminelle, mens en kan gjøre det med lovlydige borgere. Da vil jeg henvise til Metodeutvalgets innstilling, som vi skal få anledning til å behandle i Stortinget, der disse spørsmålene blir tatt opp. Jeg håper på et bredest mulig blokkuavhengig flertall for det jeg da kommer til å foreslå.

Kristin Halvorsen (SV) : Denne saken er preget av behandling i to ledd. Først går ikke Justisdepartementet så langt som Våpenlovutvalget gjerne hadde gått, eller som flertallet har kommet med av forslag når det gjelder innstramminger og skjerpinger av loven. Og deretter syns jeg det signalet som justisministeren får fra Stortinget, er en motstrebende tilslutning og på en måte en betydelig demping av ambisjonsnivået i denne saken. Nå vet jeg at justisministeren tidligere har vært borti Våpenlovutvalgets arbeid og arbeidet med skjerping av våpenloven - dette var jo en sak som ble behandlet i 1990 da Aud-Inger Aure var medlem av justiskomiteen - så jeg føler meg for så vidt trygg på justisministerens engasjement i denne saken. Men jeg syns ikke det kommer noe trøkk fra flertallet i Stortinget, og når regjeringspartiene attpåtil deler seg og virker uryddige, uforutsigbare og ikke helt bakkende, syns jeg ikke akkurat justisministeren får signaler fra Stortinget om å stå på eller få opp farten i forhold til det hun selv hadde lagt opp til.

       I SV har vi vært veldig opptatt av at man snarest må få opprettet et sentralt våpenregister, at man kan få gjennomført etterregistrering av hagler fra før 1990, at man rett og slett kan få oversikt over hva som er lovlige våpen, for da kan man også bekjempe ulovlige våpen. Jeg ser av et innlegg som Aud-Inger Aure holdt i 1990, at hun også har vært opptatt av dette. Mitt spørsmål er: Når kan vi få et sentralt våpenregister? Det virker ikke som om komiteen har særlig hastverk. Det virker ikke som Justisdepartementet har særlig hastverk, men kanskje Aud-Inger Aures eget engasjement i saken kan være tilstrekkelig til å forårsake hastverk. Når kan vi få et sentralt våpenregister?

Statsråd Aud-Inger Aure : Spørsmålsstilleren sa ganske riktig at forslaget ikke går så langt som utvalget gikk, og det er ikke så helt sjelden i slike saker. Man må prøve å finne ut hva som vil være tjenlig, og hva man kan få flertall for i Stortinget - uten at det alltid er forutsigbart. (Munterhet i salen)

       Mitt engasjement i saken vedkjenner jeg meg gjerne. Det er riktig at engasjementet mitt for å få en del presiseringer i våpenloven er minst like sterkt som før, særlig på grunn av det vi har sett kan skje når farlige våpen kommer i hendene på folk som ikke burde ha det. Spørsmålsstilleren gav en del karakteristikker, som jeg ikke skal gå inn på, men oppfordringen til meg om å stå på og få opp farten, skal jeg ta imot. Jeg har også lyst til å kommentere det at Regjeringen og Stortinget ikke er raske nok i saken. Vi har nå faktisk fått en komite som slutter seg til et forslag om innleveringsamnesti og mulighet for etterregistrering, men dette er et stort arbeid. Det er veldig viktig for oss å kunne planlegge dette landsomfattende arbeidet på en skikkelig måte. Det må en kartlegging til og vi må få kjørt et pilotprosjekt som kan gi oss signaler om hva vi bør forberede oss på, for uten det kan vi komme til å bruke penger på en lite tjenlig måte, som ikke fører til målet. Jeg vil komme tilbake til dette. Og det blir standardsvaret mitt: Det skal skje så fort som overhodet mulig.

       Det har de siste årene vært betydelige innstramminger i våpenloven når det gjelder anledning til å skaffe seg våpen. Det synes jeg har vært riktig, spesielt den innskjerpingen som skjedde ved at en nå er nødt til å søke om lov til å erverve hagle, at en må registrere den. Det har ikke vært noen tvil om at den utviklingen er riktig overfor de av oss som har våpen og ønsker å ha det på en betryggende og forsvarlig måte. Jeg synes det faktisk er betryggende at regelverket har blitt noe strengere. Og det er strengt. De som har prøvd å søke om lov til å erverve våpen, vet det. Det er strengt, og det skal være strengt. Likevel synes nok jeg at Våpenlovutvalget i sin innstilling gikk altfor langt i retning av å gjøre det suspekt å drive lovlig aktivitet knyttet til våpen, enten det gjelder sportsskyting eller jakt. De gikk for langt i forhold til å begrense muligheten for unge mennesker til å utvikle en sunn interesse, som f.eks jakting er. De gikk for langt i forhold til å kreve fornyelse av våpenkort hvert femte år - for å nevne et par eksempler. Jeg synes derfor det var riktig - og jeg er glad for - at arbeiderpartiregjeringen justerte forslagene fra Våpenlovutvalget, samtidig som det ble en gjennomgang med noen presiseringer og innstramminger i forhold til bl.a å oppbevare våpen.

       Hovedproblemet i forhold til kriminalitet er ikke det langt overveiende flertall av lovlige våpen som blir behandlet på en forsvarlig måte av eieren. I veldig stor grad knytter kriminalitet seg til ulovlig omsatte våpen, noe som i seg selv allerede er ulovlig, det får vi ikke justert med dette lovverket. Men det synes likevel riktig å gjøre de justeringer som har blitt foreslått av arbeiderpartiregjeringen, og som er fulgt opp av sentrumsregjeringen - om ikke nødvendigvis av sentrumspartiene.

       Det som fikk meg til å ta ordet, var imidlertid innlegget til representanten Bjørn Hernæs. Bjørn Hernæs er en mann av store ord., men jeg må si at når han i dag maler ut den bestemmelsen som gir anledning for politiet til å kontrollere, etter forhåndsvarsel, om en følger de regler som gjelder for oppbevaring av våpen, da synes jeg nok at de store ordene blir brukt på et feil område. Jeg er selv innehaver av våpenkort. Jeg har riktignok ikke så mange våpen som Bastesen - det trenger jeg heller ikke. Det står alltid på baksiden av våpenkortet at uforsiktig oppbevaring eller bruk av våpen kan medføre tilbakekalling av våpenkort og plikt til å levere kort og våpen til politiet.

       Selv om jeg har sans for representanten Hernæs' bekymring for mine menneskerettigheter, vil det likevel være sånn at jeg søker om å få lov til å ha våpen. Den søknaden sender jeg til politiet, og så er det politiet som gir meg anledning til å ha våpen, og som har anledning til å kontrollere om jeg følger de forpliktelsene som jeg da frivillig påtar meg. Det blir på samme måte som når jeg søker bygningskontrollen om å bygge, da vet jeg samtidig at bygningskontrollen har anledning til å sjekke om jeg følger de forutsetninger som lå til grunn i min søknad. Jeg vet, når jeg mottar våpentillatelse, at i det ligger det en mulighet for at det blir sjekket om jeg følger de forpliktelser jeg frivillig har påtatt meg ved å søke. Jeg synes derfor at å karakterisere det som et brudd på menneskerettighetene, blir - for å holde oss i sjargongen - å skyte spurv med kanoner. Det er i hvert fall ikke lov.

       I denne debatten dreier det seg om anvending av to hensyn. Det ene er at folk kan få utøve sin sport og sin hobby uten for mye vanskeligheter og trøbbel, og det andre er å sørge for bestemmelser som kan nyttes slik at vi kan forebygge en uønsket, uforsvarlig bruk av våpen. Kristelig Folkeparti har aldri vært i tvil om hvor vi må legge vekten i dette spørsmålet. Vi har sammen med Arbeiderpartiet gjennom denne innstillingen strammet inn adgangen til å dispensere fra reglene om erverv av våpen. Innstillingen går altså bare på erverv, ikke det å bruke våpen. Kristelig Folkeparti har også gått inn for å gi Kongen fullmakt til å fastsette regler om å tilbakekalle våpenkort på grunn av sykdom, alder eller lignende.

       Et viktig tema som har gått igjen i debatten, har vært om det skulle gis en hjemmel for politiet til å kontrollere at en våpeneier oppbevarer sine våpen i henhold til forskriftene. Departementet har foreslått en slik hjemmel. Det skal gis forhåndsvarsel før en kontroll kan finne sted. Nå har det fra ulike hold blitt hevdet at en slik hjemmel strider mot Grunnloven § 102 og også mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8. Dette har da også gått igjen i denne debatten. Når Kristelig Folkeparti støtter innføringen av denne aktuelle regel, er det fordi vi selvfølgelig mener at regelen ikke er i strid med noen av disse bestemmelsene - selvsagt ikke, ellers kunne den ikke vært gjennomført. Men i tillegg er denne regelen også nødvendig.

       Ifølge Grunnloven § 102 skal det ikke finne sted « Hus-Inkvisitioner ». Husinkvisisjon er en uvarslet gjennomsøking og gjennomleting av en bolig, men en forvaltningsmessig, forhåndsvarslet kontroll er ikke en husinkvisisjon. I Norge har politiet en lang tradisjon for også å opptre som forvaltningsmyndighet, så det forhold at det er politiet som gjennomfører kontrollen, medfører i seg selv ikke at det blir en såkalt husinkvisisjon.

       Det har også vært hevdet at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er til hinder for å gjennomføre regelen. Nå har denne domstolen gjennom lang tids praksis godtatt inngrep, og ingen av disse reglene og heller ikke den praksis som Menneskerettighetsdomstolen har etablert, er til hinder for at slike inngrep kan gjøres. Kristelig Folkeparti legger derfor stor vekt på den vurdering Justisdepartementet har gjort, nemlig at slik kontroll verken bryter med Grunnloven eller med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg skal prøve ikke å dra ut tiden - alle vil vel hjem til påske - men jeg syntes jeg måtte ta ordet på nytt.

       Våpenregister er det ikke noe problem med, men vi skulle fått registrert de ulovlige våpnene. Det er de som utgjør problemet, ikke de lovlige våpnene.

       Jeg kan ikke unngå å nevne Grunnloven igjen. Har det nå blitt slik at det er kriminelt å ha et våpen? Dette som nå holder på å bli vedtatt, er en kriminalisering av alle som har våpen. Det er bare i kriminelle tilfeller det kan foretas husinkvisisjoner. Skal det være kriminelt å ha et våpen? Er det det Odelstinget har bestemt seg for? Det blir mitt spørsmål. Det det her legges opp til, er en kriminalisering av alle som har våpen.

       Jeg må få lov å tilføye dette: Jeg har vokst opp på landsbygda. Det var alltid skam å få lensmannen på dø-

       ren. Det er en skam i dag også å få lensmannen på døren. Det er en skam å få biler med uniformerte politifolk utenfor døren. Naboene lurer på hva det er som foregår i huset. Jeg kan betro dere at det norske folk ikke forstår dette. Velgerne til dere som skal vedta dette, forstår ikke hva dere holder på med, for det er like skammelig i dag å få politiet på døren som det var da jeg var barn.

       Jeg må bare få lov å uttrykke dette, for dere er helt i utakt med det norske folk hvis dere tror at de er glad for å ha politiet rennende på døren. Forhåndsvarsel eller ikke forhåndsvarsel, det er skammelig!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se neste spalte)