| |
TALERE:
Sverre J Hoddevik (H) (ordførar for saka): Ot.prp.nr.38 med forslag til lov om endringar i lønsgarantiordninga m.m. gjeld fem lovtekstar: lov om statsgaranti for lønnskrav, konkurslova, dekningslova, lov om rettsgebyr og lov om aksjeselskap. Likevel framstår proposisjonen som ei avgrensa justering av eit større endringstiltak utført i 1992. Den gongen, under behandlinga av Ot.prp.nr.27 (1991-1992), var stikkorda:
| - | kontroll |
| - | forenkling |
| - | avgrensing av staten sine utgifter |
Ikkje minst når det gjeld det siste strekpunktet er det oppnådd monalege resultat, noko som Ot.prp.nr.38 og også innstillinga truleg tar vare på vidare.
Tiltaka frå 1992 har vore underlagde planmessig evaluering der skifterettane sine erfaringar har stått sentralt. Vidare har endringsforslaga blitt sende ut på høyring før Ot.prp.nr.38 vart fremma.
Etter ei samla vurdering har både departementet og komiteen sine høyringsprosessar hatt relativt lågt støynivå. Endringane som no blir foreslått, kan oppsummerast slik:
| 1. | Lønsgarantiordninga skal no utvidast til også å omfatte forsikringsselskap og bankar under offentleg administrasjon. |
| 2. | Arbeidstakarorganisasjonane sine inndrivingsutgifter blir omfatta av garantien. |
| 3. | Tredjemann skal no kunne tre inn i aktuelle krav utan garantibortfall såframt det ikkje er ledd i misbruk. |
| 4. | Fordringane si forfallstid kan no ligge fire månader tilbake, mot tidlegare tre månader. |
| 5. | Gebyrplikta for konkurskrav knytte til løn fell bort under føresetnad av at kravet er sakleg. |
Og til slutt:
| 6. | Offentleg myndigheit kan krevje utbetalte dagpengar tilbakebetalte frå buet med same førerett som kravet dei trer i staden for. Kort fortalt er det dette siste punktet som vil medverke til å halde statlege utgifter uforandra og låge. |
Komiteen har ført dialog med departementet på to punkt under sitt arbeid med innstillinga. For det fyrste gjeld dette utforminga av § 7 i lov om statsgaranti for lønskrav. Ei tilsynelatande svekking av karensreglane her skapte frykt hos eit par høyringsinstansar for m.a. konkursrytteri. Etter dialog med departementet har komiteen tatt til etterretning at gamal lovtekst neppe var i samsvar med dei gjeldande EØS-reglane, og for å hindre misbruk må ein rekne med at ny tekst, slik den no er utforma, er tilstrekkeleg for formålet.
Vidare har komiteen vurdert å innarbeide ein fristoppsettande verknad i tilfelle omstridde lønskrav. Etter dialog med departementet har komiteen avstått frå endringsforslag og i staden uttrykt sitt syn i kraft av merknader.
Ein aktiv høyringsinstans som LO har i sine merknader søkt å reversere prosessen frå 1992 i større utstrekning enn det departementet og fleirtalet i komiteen var innstilte på. Nokre av desse synspunkta er reflekterte i mindretalet sitt framlegg, og saksordføraren går ut frå at mindretalet grunngjev desse synspunkta i eigne innlegg. Fleirtalet har altså gått inn for Regjeringa sitt forslag.
Karin Andersen (SV) : Vi i SV er også positive til de endringene som er foreslått, men vi har fremmet to mindretallsforslag som jeg kort vil få begrunne.
Det ene går på omfanget av ordningen. Den 1. juli 1992 ble ordningen strammet inn. Før gav ordningen dekning også ved driftsstans ved insolvens. Nå gjelder den bare konkurs. Det er ikke lagt fram tall som viser at den store nedgangen i utbetalingen fra lønnsgarantiordningen skyldes at det har blitt bedre kontroll, færre konkurser, eller om det faktisk er slik at arbeidstakerne har måttet bære mer av kostnadene ved insolvens og konkurs. Det har i hvert fall blitt en større nedgang enn det man ventet da forandringen ble vedtatt. Det skulle for øvrig ikke være noen særlig motsetning i å ivareta hensynet til kontroll og å sikre arbeidstakers rettigheter. Lønnsgarantien gjelder allerede opptjent lønn, og det er altså ingen sosial, behovsprøvd ordning. Slik sett mener vi at ordningen bør være slik den var før.
I LOs høringsuttalelse pekes det på det reelle dilemmaet ansatte kan komme opp i når loven nå krever at det må begjæres konkurs, og at det bare er i de tilfeller ordningen trer i kraft. SV fremmer derfor forslag om å endre loven i samsvar med tidligere forvaltningspraksis, slik at det som vilkår for lønnsgarantien også kan være en situasjon med manglende betalingsevne hos arbeidsgiver.
Det andre forslaget går på hvor lang forfallstid det kan være for at lønnskravene skal være dekningsberettigede. Regjeringen ønsker en økning fra tre til fire måneder, og det er jo en positiv dreining, men etter vårt syn ikke nok. Det er usikkert hvor lang tid som er rett og rimelig, men vi mener at det bør gis noe mer tid, spesielt av hensyn til å unngå unødvendige konkursbegjæringer. At lønnen uteblir, kan ha litt flere årsaker enn insolvens, og loven bør ikke tvinge fram en beslutning fra arbeidstakere før de har fått tilstrekkelig tid til å undersøke saken nøye. Vi foreslår derfor at fristen blir satt til seks måneder.
Jeg tar opp de forslagene som er tatt inn i innstillingen.
Presidenten: Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : La meg bare kort kommentere følgende: Lønnsgarantiordningen fyller en viktig funksjon, og regelverket må derfor utformes slik at ordningen fungerer best mulig. Lovforslagene i den framlagte proposisjonen innebærer ikke noen omfattende endringer av lønnsgarantiordningen, men de bidrar til en justering av regelverket, og jeg mener vi vil få en ordning som fungerer bedre etter formålet.
Utgangspunktet for de foreslåtte endringene er en evaluering av ordningen etter den relativt omfattende omleggingen som ble foretatt i 1992. Etter mitt syn har lønnsgarantiordningen stort sett fungert tilfredsstillende, men det har vist seg å være behov for enkelte justeringer i regelverket, slik som det går fram av proposisjonen.
Jeg har merket meg at Sosialistisk Venstreparti i innstillingen foreslår at det skal gis lønnsgarantidekning også ved driftsstans på grunn av insolvens utenom konkurs. Videre har SV et forslag som jeg tolker som et forslag om at lønnskrav opptjent opptil seks måneder før konkurs eller driftsstans som følge av insolvens, skal dekkes. Dette ville være å reversere to viktige endringer fra 1992. Jeg mener at Regjeringens forslag om at dekning av lønnskrav opptjent før arbeidsgivers konkurs utvides fra tre til fire måneder, gir en rimelig avveining mellom hensynet til arbeidstakerne og ønsket fra 1992 om å bedre kontrollen med avviklingen av insolvent virksomhet. Det reduserer statens utgifter og har god administrativ forenkling.
Jeg vil avstå fra å kommentere SVs forslag ytterligere.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2
(Votering, se side 261 f.)