Sak nr. 2
Innstilling frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om opningstider for utsalsstader (opningstidslova) (Innst.O.nr.46 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.14 (1997-1998))

TALERE:

       Unn Aarrestad (Sp) (ordførar for saka):

       Endeleg skal me få ha debatten om opningstidslova, som eigentleg vart ferdig debattert i media for halvannan månad sidan.

       Det har kome lite fram til nå at me har hatt ei tidlegare lov om opningstider frå 1985, frå Astrid Gjertsen si statsrådstid. Då vart det innført ei lov som regulerte opningstidene i daglegvarehandelen. Dette er altså ikkje nytt i det heile, om nokon skulle innbilla seg det. Tyskland har til samanlikning ei lov som er svært nær den norske. Samstundes har fleire utsalsplassar vore unnatekne frå alminnelege opningstider. Dette gjeld m.a. utsalsstader på campingplassar, typiske turiststader, blomsterutsal og hagesenter, sal frå serveringsplassar, kunstgalleri og lokale husflidsutsal. Dette vert det ikkje gjort noka som helst endring i ved denne lovendringa. Også på dette området har det vore mange mistydingar i mediedebatten. Derfor tek eg det med nå.

       Også kioskar og bensinstasjonar med eit avgrensa og tradisjonelt vareutval var opprinneleg unnatekne frå den vanlege opningstidslova. I dei seinare åra har likevel desse gjennom sitt utvida vareutval uvikla seg til å likna tradisjonelle daglegvarebutikkar. Dermed konkurrerte dei ikkje lenger på like vilkår. Daglegvarebutikkane måtte halda seg til dei vedtekne opningstidene, medan kioskar og bensinstasjonar, som etter kvart selde mykje av dei same varene, kunne halda oppe så lenge dei ville. Dei tilbydde i praksis eit velassortert vareutval som låg tett opp til det som vart tilbydd i daglegvarebutikkar, som igjen var underlagde opningstidsregulering. Dette vart oppfatta som ulik behandling og verka konkurransevridande i høve til kioskar og bensinstasjonar. Dermed hadde ein ikkje lenger likskap for lova i daglegvarebransjen - heller ikkje respekt for den lova som galdt.

       Dette er bakgrunnen for at det her i dag ligg føre eit forslag til endring av lova for å gjera det meir likt for dei som driv i daglegvarebransjen. Det ligg nemleg til Stortinget å regulera lover og gjera endringar når ein ser det nødvendig, men frå mediedebatten skulle ein kanskje tru at det var noko me fann på i ein lystig augneblink.

       I tillegg er det også klart at dei tilsette ved utsalsplassane vil verta omfatta av arbeidsmiljølova §§ 42 og 44 om natt-, sundags- og helgedagsarbeid. Forslaget går også ut på at den alminnelege lovlege opningstida skal setjast lik arbeidstida i arbeidsmiljølova, som då vil vera frå kl. 06.00 til kl. 21.00 på kvardagane og til kl. 18.00 på laurdagane. Eg er glad for at det er fleirtal for dette i komiteen, og at me også tek omsyn til dei tilsette i denne bransjen.

       Bakgrunnen for å sjå på denne lova på nytt nå var å sikra forbrukarane sine interesser for å kunna få nødvendige suppleringsvarer når dei treng det, og like eins å sikra dei titusenvis av arbeidstakarar som jobbar her, mot ubekvem arbeidstid. I tillegg er det ei overordna målsetjing for mange av oss å verna om sundagen som ein annleis dag, ein dag då me kan gjera noko anna i hop med familien, f.eks i hop med ungane som har fri frå skulen. Intensjonane i lovforslaget tek også sikte på å avgrensa handelen på sundagar. Eit samfunn der det er måndag heile veka, er ikkje noko framsteg. Derfor må me setja ned nokre grensestolpar dersom me meiner noko med dette.

       I Senterpartiet vil me ikkje ha sundagen som vanleg handledag. Eg trur ikkje det vil auka korkje velferda eller velstanden i samfunnet om sundagsturen vert handletur - om familien si sundagsutflukt går til varehuset i byen i staden for ut i naturen. Ingen er vel i tvil om at utvida opningstider i seg sjølv vil føra til konsentrasjon i varehandelen, og at handelslekkasjen frå bygdene inn til dei større handelssentra vil skyta fart. Me veit også at utvida daglegvarehandel på sundagar, som fleirtalsforslaget her eigentleg legg opp til, kan vera ein mellomstasjon mot full sundagsopning. Korleis vil dette vera f.eks om fem år? Kva slags samfunn er det eigentleg me vil ha i framtida?

       Senterpartiet er klar over at ei undersøking gjord av SIFO i 1997 syner at ca 70 % av folket er mot sundagsopne daglegvarebutikkar. Me er altså heilt i tråd med ei brei folkemeining når me vil gå til tiltak for å få dette til i praksis.

       Senterpartiet er elles ueinig i at areal er nokon god måte å avgrensa sundagshandelen på. Derfor meiner me at avgrensinga bør gå på vareutval. Det kan vera anten talet på vareslag eller varespekter. Dette er også i tråd med fleirtalet av dei innkomne høyringsutsegnene, m.a. både arbeidstakarorganisasjonen Handel og Kontor og dei største daglegvaregrupperingane, som Rema 1000, Hakon-Gruppen og NKL. Ei slik avgrensing vil sikra forbrukarane høve til å kjøpa visse nødvendige varer. Samstundes vil det hindra urimelege skilnader i behandlinga av ulike utsalsstader som konkurrerer på den same marknaden.

       Dette vil også vera det lettaste å kontrollera. Innføringa av elektroniske kassar med strekkodesystem ved stadig fleire utsalsstader vil gjera det lettare å kontrollera kva slags varer eller tal på varer som til kvar tid vert ført i sortimentet. Dette vil så kunna rapporterast til kontrollinstansen f.eks saman med momsoppgjeret. Systemet kontrollerar med andre ord seg sjølv.

       Eg er elles kjend med at planane ligg klare for ein offensiv strategi frå dei store daglegvarekjedene når det gjeld sundagsbutikkar. Etter planane er det nå klart for 1.000 - 2.000 nye såkalla Brustad-buer. Alle vil ha sin del av sundags- og kveldshandelen. Fantasien er i høg grad til stades med store varelager med kontinuerleg påfylling og varestablar i høgda. I tillegg er det mogleg ved denne måten å avgrensa på, å byggja fleire butikkar parallelt på 100 m2 kvar med felles varelager. Dette kom også klart fram i eit skriv frå Hakon-Gruppen til komiteen, der det står:

« Rammevilkårene i den nye loven ser ut til å bli så gunstige at man vil kunne drive lønnsom søndagshandel, bl.a gjennom å utvikle butikktyper som er tilpasset reglene. »

       Liknande utsegner har kome frå NKL, Rema 1000 og Statoil Butikk. I tillegg seier Hakon-Gruppen i skrivet sitt:

« Dersom det er et politisk ønske å begrense søndagshandelen, bør det etter vår mening velges mer effektive virkemidler, det foreliggende forslag vil i praksis føre til full søndagshandel i løpet av relativt kort tid. »

       Dette er klare ord frå folk som veit kva dette dreiar seg om.

       Eg kan ikkje anna enn tenkja på at enkelte av dei som står bak fleirtalet her, har snakka så fint om å halda kviledagen heilag og ha sundagen som ein annleis dag saman med familien. Av og til kunne eg ha lyst til å kalla det skinheilagt. Det må etter kvart vera klart for dei fleste at ved å velja avgrensing på areal, er ein tvert imot med på å auka sundagshandelen sterkt. - Og det veit dei! Her er det ikkje mykje samsvar mellom liv og lære. Det må vera grunn til å lura på om mediekjøret verkeleg greidde å skremme nokon opp etter veggene, slik at dei snudde kappa etter vinden.

       Dessutan er det noko som heiter tryggleik. Me veit, som eg sa, at dette gjeld tusenvis av tilsette. I Dagsavisen sundag 10. mai seier Handel og Kontor Oslo-Akershus at på grunn av ei rekkje ran i kioskar og forretningar må det vera minimum « to ansatte på vakt til enhver tid ». Då spør eg: Er det rett og slett desse som skal vera politi i gatene i Oslo?

       Eg vil berre seia til slutt: Regulering av sundagshandelen med daglegvarer er ikkje pirk og tøysete detaljstyring. Det er samfunnsstyring i stort. Eg vil med dette ta opp forslaget frå Senterpartiet i innstillinga..

       Morten Lund hadde her overtatt presidentplassen.

       Dersom vi går tilbake noen år og ser på hva som den gangen var problemet og debatten - det er jo ikke så enkelt for en del politikere, har jeg skjønt - var situasjonen følgende:

       Det var en vilkårlig praktisering i kommunene som gav store forskjeller f.eks mellom butikker i to nabokommuner. Enkelte dagligvareforretninger og -kjeder brøt eller tøyet systematisk loven - der er det bare å minne om det som skjedde i Trondheim, der politiet og næringen selv prøvde å ta affære.

       Andre butikker i helt andre bransjer, som f.eks møbler o.l., begynte også å holde åpent på søndager. Loven fungerte ikke på grunn av vanskelighetene med å kontrollere vareutvalget. Og så vidt jeg har registrert, fungerer den ennå ikke.

       Det var helt åpenbart - og det er fortsatt helt åpenbart - at noe måtte gjøres med det. Arbeiderpartiregjeringen satte i gang arbeidet og kom med et forslag. Så skjedde det interessante; i stedet for å få en debatt om søndagshandelen skulle reguleres eller ikke, fikk vi en debatt om hvordan den skal reguleres, altså hvilken teknikk man skulle bruke. Og det verste av alt var at de partiene som var imot å regulere handelen i det hele tatt, ikke var spesielt interessert i å presentere sitt syn - kanskje fordi Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken har liten oppslutning blant folk, og faktisk også blant sine egne velgere, og i stedet konsentrerte seg om teknikken. Dermed har det blitt en debatt for eller imot 100 m2 i stedet for en debatt om regulering eller fullt frislepp av søndagshandelen: dagligvarer, møbler, kjøpesentre, byggforretninger, apotek osv. Politikken ble på mange måter glemt, og teknikken overtok.

       Det er kanskje like interessant å se på Regjeringens og regjeringspartienes oppførsel i denne saken, for her sprekker det så det er litt « schwung » over det, også denne gangen. Kristelig Folkeparti på Stortinget er uenig med Kristelig Folkeparti i Regjeringen. Senterpartiet på Stortinget er uenig med Kristelig Folkeparti på Stortinget og Kristelig Folkeparti i Regjeringen, men også med Senterpartiet i Regjeringa. Venstre er på toppen av alt uenig med seg selv - noe som kanskje ikke vekker den helt store oppsikten - og med de partiene de sitter sammen med enten i storting eller regjering. Slik blir det når styring blir erstattet av tivoli, slik vi har sett i denne saken.

       Hensikten med å ha en regulering av åpningstider, enten det er på hverdager eller helligdager, er å

       Jeg har lagt merke til at enkelte borgerlige partier, ikke minst gjennom merknader, har prøvd å redusere betydningen av at om lag 180.000 arbeidstakere nå blir omfattet av arbeidsmiljølovens bestemmelser på dette punktet. Fra Arbeiderpartiets side er det faktisk et poeng å sikre flest mulig de rettighetene som ligger i arbeidsmiljøloven, og det er helt i tråd med de historiske skillene når de borgerlige nå prøver å minimalisere betydningen av det.

       Det er interessant å legge merke til at Kristelig Folkeparti i denne saken ikke i det hele tatt bryr seg om arbeidsvilkårene for disse 180.000 menneskene, men kun legger vekt på å holde hviledagen hellig. Fra Arbeiderpartiets side er det ikke aktuelt å ha et så lite gjennomført standpunkt i denne saken, noe Senterpartiet og SV også støtter.

       Jeg må også si etter å ha sittet i seks år i et kommunestyre som faktisk prøvde å ta den gamle loven seriøst, at jeg synes det er helt utrolig at noen fortsatt vil overlate til kommunene å fastsette åpningstidene, slik Kristelig Folkeparti vil gjøre i denne saken. Det fins mange former for ansvarsfraskrivelse, og etter min oppfatning er dette én. Å fortsette dagens noe vilkårlige behandling av folk som seriøst prøver å gi oss et tjeneste- og servicetilbud, er ingen aktuell politikk for oss.

       Mye av bakgrunnen for den utglidningen vi har sett, skyldes et lovverk som ikke var kontrollerbart. Nå får vi et enkelt lovverk som sikrer muligheten til kontroll, samtidig som det ikke medfører innskrenkninger i folks mulighet til å handle de nødvendige ting.

       Forslaget er det absolutt beste som er presentert for å regulere åpningstidene uten at det medfører store endringer og innskjerpelser av dagens praksis. Senterpartiets løsning vet vi det ikke vil være mulig å håndheve, Kristelig Folkepartis forslag vil innskrenke forbrukernes muligheter og føre til en mer tilfeldig praksis rundt omkring i de enkelte kommunene, og SVs forslag er prøvd i Danmark uten hell. Derfor er det for oss, som er opptatt av å styre samfunnsutviklingen, Regjeringens forslag som tross alt er det beste.

Jon Olav Alstad (A) : Representanten Sandberg var litt opptatt av at jeg prøvde å komme bort fra at dette var et arbeiderpartiforslag. Nei, tvert imot. Men jeg registrerer at det er parti i Regjeringen som har sluttet seg til forslaget, så det må tydeligvis være et ganske godt forslag. Jeg mener at jeg også prøvde å fremheve hvor bra det var, selv om jeg skjønner at det ikke gikk hjem hos representanten Sandberg - men det har jo først og fremst sammenheng med prinsipielle skillelinjer som tradisjonelt har gått mellom den delen av høyresiden som han representerer, og den mer rettferdige og sosialistisk orienterte delen av norsk politikk. - Men det er så.

       Så til spørsmålet: Det er bestandig smart i en prosess å lese det grunnlagsmaterialet og de høringsnotatene vi får inn, ikke minst SIFO-rapporten og den holdningsundersøkelsen som er gjort fra Opinions side, der det går fram ganske klart at det er et meget lite behov for søndagshandling, og at det gjennomsnittlig er 66 % som i utgangspunktet er negative til søndagsåpne dagligvareforretninger - blant Fremskrittspartiets egne velgere er det 54 %. Det var det grunnlaget jeg hadde å kommentere dette på - det er også behørig dokumentert i komiteinnstillingen.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg la merke til at representanten Alstad sa at det ikkje er aktuell politikk for Arbeidarpartiet å halda fram med dagens lovverk. Samtidig veit me at i Handel og Kontor - som eg trudde Arbeidarpartiet hadde eit visst samarbeid med, og lytta til i slike saker - ville dei tilsette, som er direkte oppe i dette, ha avgrensingar nettopp når det galdt vareutval, ikkje areal, fordi dei såg korleis dette ville kunna gå. Eg lurer då på: Kvifor lyttar ikkje Arbeidarpartiet til Handel og Kontor? Eg veit at Sylvia Brustad tidlegare i vår, 18. mars i TV2, sa : « La folk få kjøpe det de vil på søndager. » Jagland sa i VG 19 mars: « Vi kan jo ikke begynne å tulle med hva folk skal handle og når. »

       Samtidig gjev Arbeidarpartiet inntrykk av å vilja setja grenser nettopp for å gjera søndagen til ein annleis dag. Kor går denne grensa i forhold til desse utsegnene?

Jon Olav Alstad (A) : Jeg er litt usikker på om Høyre har problemer med fantasien, og om det er årsaken til at man prøver seg på de samme replikkene som det allerede er svart på. Vi i Arbeiderpartiet konstaterer med veldig stor tilfredshet at det faktisk er flere regjeringer og flere partier som har funnet ut at det forslaget vi i sin tid la fram, faktisk var et ganske bra forslag. Det synes vi selvsagt at vi skal få litt kredit for også. Vi har jobbet hardt med denne saken, vi har brukt lang tid på den, vi har vurdert de ulike ordningene og mulighetene for regulering som ligger der, og vi har konkludert med at det beste var det forslaget som kom fra arbeiderpartiregjeringen i første omgang, og som ble framlagt av sentrumsregjeringen i neste omgang. Så når jeg prøver å gi kredit til sentrumsregjeringen for å ha gjort en bra jobb, synes jeg den skal ta det innover seg. Det skjer ikke ofte.

       Om vi vil få en oppblomstring av Brustad-buer rundt omkring, ja det vet vi ikke, men det er mulig at vi vil lage en lov som vil medføre en del tilpasninger. Jeg er ikke den som er mest negativ til at kanskje spesielt folk i distriktene i stedet for å måtte søke om dispensasjoner hos fylkesmannen, som loven åpner for, får muligheten til et bedre tjenestetilbud og faktisk et lovlig tjenestetilbud, i stedet for å måtte omgå et lovverk, slik vi ofte har sett med dagens lovverk. Vi gir i hvert fall muligheten til det med den løsningen vi har. Dermed mener vi også at vi sikrer en god kombinasjon av hensynet til forbrukerne og hensynet til arbeidstakernes muligheter, og vi får ikke en utvikling som vi for noen få år siden så starten på, nemlig åpning av store kjøpesentre, åpning av helt andre forretninger enn dagligvareforretninger. Det tror jeg vi nå har klart å stoppe med dette forslaget.

       Etter Fremskrittspartiets syn er alle forslagene av den art at de vil begrense den enkeltes frihet. Fremskrittspartiet er av den sterke oppfatning at her får det være opp til den handlende og de som vil selge, å avgjøre når, hvor og hvordan dette skal fungere. Vi må huske på at den enkelte families liv har forandret seg mye de siste år. Vi jobber skift og også i helger. Familien er opptatt og aktivisert på en helt annen måte nå enn før. Da er det også behov for en annen åpningstidslov enn den som er foreslått. Fremskrittspartiet ser positivt på at servicenæringene møter dette med et tilbud rettet mot folks behov og ønsker.

       Fremskrittspartiet mener bestemt at hensynet til alle arbeidstakeres er ivaretatt gjennom dagens lovverk, og skal bli ivaretatt av avtaler mellom parter i arbeidslivet. Fremskrittspartiet ser at samfunnsutviklingen dessuten går i retning av at bensinstasjonen eller kiosken er i ferd med å erstatte nærbutikken og dermed bli et sosialt sentrum i lokalsamfunnet. Da må friere åpningstider være en løsning for nærbutikkene. Fremskrittspartiet anser lovforslaget som en innskrenkning i grunnlaget for at disse kan eksistere, og nedleggelse kan kanskje være neste skritt. Vi vil peke på at dette vil føre til et dårligere tilbud i distriktene og ikke minst tap av arbeidsplasser og skatteinntekter.

       Ellers kan det sies mye morsomt om saken, om tidligere saksbehandlere som ikke likte sitt eget forslag, om varme eller kalde pølser, om pizza på søndag er et samfunnsproblem, om butikkareal i høyden etc. Dette skal jeg ikke gjøre, for jeg synes at det er å sette saken i et noe komisk lys, men jeg registrerer at forslagene er fremmet.

       Fremskrittspartiet har også registrert at i Trysil kommune i Hedmark er enkelte butikker anmeldt for å ha hatt søndagsåpent mellom 12. januar og 26. februar i år. At en slik kommune, lik flere andre kommuner hvor turistnæringen kanskje er den viktigste inntektskilde, ikke har anledning til å justere sine åpningstider etter behovet, er å la utkantdistriktene dø. Dette må være en tankevekker for de partier som hevder at de har den beste distriktspolitikk.

       På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg legge fram følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at åpningstidsloven oppheves. »

       Grethe G Fossum (A) : Jeg har lyst til å karakterisere Fremskrittspartiet som det grenseløse parti, med en grenseløs tro på at enkeltindividets frihet alltid skal gå på bekostning av fellesskapet. Jeg vil spørre Fremskrittspartiet: Vil det ha noen grenser i det hele tatt? Vil det la den enkeltes frihet bestandig rå?

       Det vi ser av SIFO-rapporten, er at 25 % av befolkningen ønsker mulighet til å handle på søndag. Begrunnelsen for at de ønsker å handle, er bekvemmelighetshensyn, og da blir mitt spørsmål: Skal de andre 75 % som ikke ønsker søndagshandel, tilfredsstille bekvemmelighetshensynet til de 25 %, når vi samtidig vet at dette kanskje fordyrer varene?

       Jeg merker meg også at Fremskrittspartiet i stor grad ivaretar interessene til eierne av bensinstasjoner og kjeder og er mindre opptatt av arbeidstakerne. Det er 180.000 arbeidstakere i varehandelen som vil bli rammet av et forslag som ikke tar hensyn til arbeidsmiljøloven. Hvordan ser Fremskrittspartiet på deres problemer, når vi vet at bensinstasjonene som holder åpent om natten, har problemer f.eks med ran og utrygghet når det ikke er så mye folk i butikkene?

Per Roar Bredvold (Frp) : Om vi taler bensinstasjonenes sak, vet jeg ikke. Vi taler alles sak i Fremskrittspartiet. Vi vil at Norge skal være et godt og trygt land å bo i, og forholdene på bensinstasjonene er en liten del av det.

       Det jeg ville fram til i mitt innlegg, gjaldt nærbutikkene og distriktspolitikken. Vi mener bestemt at det betyr mye for distriktspolitikken å ha søndagsåpne butikker, slik at de som bor ute i distriktene, kan få handle når de vil. Det samme gjelder det eksemplet jeg nevnte, Trysil. For en kommune som denne, som er avhengig av at folk handler, er dette viktig.

       Så er det dette med prosenter, at vi skal tvinge 75 % til å handle. Selvfølgelig skal vi ikke gjøre det! Vi i Fremskrittspartiet har tillit til at den enkelte - også av de 75 % - handler når den enkelte har behov for det. Har man ikke behov for å handle på søndager, gjør man jo selvfølgelig ikke det. Det handler ikke om tvang i det hele tatt, med det handler om frihet til å handle når man har behov for det.

       Når det gjelder ran som også ble nevnt - det ble jo nevnt mange ting - vil jeg si: Hvis Arbeiderpartiet hadde støttet Fremskrittspartiets justispolitikk, tror jeg ikke dette hadde vært et problem.

Grethe G Fossum (A) (fra salen):

       President! En åpenbar misforståelse!

Per Roar Bredvold (Frp) : Det var mye i forrige talers replikk som jeg er helt enig i. Men dessverre er ikke alles hverdager like. Noen jobber en vanlig femdagers uke, men det er også mange som ikke har den sammensetningen, slik at man jobber, som jeg nevnte i innlegget mitt, både skift og i helger. Da må det være slik at de som ønsker og har behov for å handle i helger og ikke får gjort det ellers, har frihet til å gjøre det. Jeg setter også et stort spørsmålstegn ved om det er et lovverk som skal til for at vi skal skjerme hviledagen. Når vi ser bort fra lovverket, kan også jeg og Fremskrittspartiet være med på å se på hviledagen. Men jeg tror altså ikke at måten er å gå fram via lovverket.

       Årsaka til at Stortinget i dag handsamar ny lov om opningstider for utsalsstader, opningstidslova, er at dagens praksis med opningstider er i strid med lovverket.

       Det er difor nødvendig med ein revisjon av lovverket. Forslaget stadfestar i hovudsak det opningstidsmønsteret som gjeld i dag, og tilgjenget for forbrukarane. Ein tek sikte på å halde oppe ein avgrensa handelsaktivitet på søn- og heilagdagar, samstundes som forbrukarane skal kunne kjøpe einskilde varer på slike dagar og på kveldstid etter ordinær stengetid.

       Det er eit solid fleirtal på Stortinget for å avgrense søndagshandel, men noko ulike syn på korleis ein skal gjere det.

       Historisk og kulturelt har Noreg hatt tradisjon for å verne om søndagen som ein annleis dag. Vi treng eit skilje mellom arbeid og kvile, kvardag og søndag. Søndagen har vore ein dag då ein har fokusert på tid til familie, kulturaktivitetar og kvile.

       Kristeleg Folkeparti ønskjer at søndagen framleis skal vere ein annleis dag med avgrensa kommersiell aktivitet. Difor ønskjer vi ikkje ei generell liberalisering av søndagshandelen.

       Det har i vår vore ein stor mediedebatt om endring av opningstidslova. Dei overordna spørsmåla om kva vi vil med søndagen, har omtrent vore borte i debatten. I media har det vorte skapt eit inntrykk av at Stortinget skal votere over om ein skal få kjøpe pizza og kål på ein søndag. Sjølv om vi politikarar ikkje er heilt utan skuld for ein til dels håplaus debatt, har det vore ei avsporing av debatten, og ein del aktørar har vore meir interesserte i å auke forvirringa i staden for å redusere den.

       For Kristeleg Folkeparti har det overordna målet om å ta vare på søndagen som ein annleis dag vore det viktigaste. Og det er gledeleg at det er eit solid fleirtal på Stortinget som ønskjer det.

       Korleis skal ein så regulere søndagshandelen? Kristeleg Folkeparti har kome til at den enklaste måten å sikre høvet til suppleringshandel på, samtidig som ein avgrensar søndagshandelen, er gjennom arealavgrensing. Derfor støtter vi proposisjonen i å halde kioskar og daglegvareforretningar med ei salsflate under 100 m2 og bensinstasjonar under 150 m2 utanfor dei alminnelege opningstidsføresegnene.

       Enkelte har i debatten om opningstidslova framstilt det som enkelt å omgå regelverket dersom arealbegrensing, den såkalla Brustad-bua, blir valt som modell for å regulere søndagshandelen. Her kan det vere nyttig å få fram nokre presiseringar. Det er ikkje høve til å sette opp ein skiljevegg i daglegvarebutikkane på søndagane slik at dei får ei salsflate på 100 m2, eller sette opp ei bensinpumpe framfor butikken og dermed ha søndagsopen daglegvarebutikk som har ei salsflate på 150 m2. Av lovforslaget går det fram at utsalsstader må framstå som sjølvstendige butikklokale med fast monterte vegger og eigen inngang. Det går vidare fram at det berre er bensinstasjonar som i det vesentlege sel bensin, olje og andre varer som er nødvendige for drift av eller vedlikehald av motorkjøretøy og motorbåtar, som kan ha ei salsflate på 150 m2. I tillegg kan dei selje kiosk- og daglegvarer. Ein kan heller ikkje sette opp ein handledisk mellom butikk og lager, som enkelte trur. I forslaget står det at med salsflate meiner ein golvflata i den delen av utsalsstaden sitt lokale der varer for sal til publikum er synleg utstilte.

       I dag har ein høve til suppleringshandel, og det ønskjer vi at det framleis skal vere høve til. Det har skjedd ei utgliding i handhevinga av dagens lov. Skal ein praktisere dagens lovverk, må ein sannsynlegvis gå rundt på bensinstasjonar og storkioskar og be dei redusere vareutvalet. Kristeleg Folkeparti ønskjer i staden at ein justerer lovverket slik at ein framleis får høve til suppleringshandel, samtidig som ein vernar søndagen som ein annleis dag. Enkelte hevdar at det blir auka søndagshandel på grunn av Brustad-bua, men det trur eg ikkje. Når ein ikkje opnar opp for at vanlege store butikkar kan halde ope, trur eg at folk flest framleis vil ta sine store handlerundar på andre dagar i veka.

       Kristeleg Folkeparti ønskjer ikkje ei innstramming når det gjeld folks høve til å handle på kvardagane og ønskjer difor ikkje innstramming i opningstidene til kl. 21 på kvardagar og kl. 18 på laurdagar. Vi har dessverre ikkje fått fleirtal for å halde oppe dagens praksis på dette området.

       Eg trur ikkje at søndagshandel er noko folk flest må ha, eller er eit vere eller ikkje vere for dei forretningsdrivande. Eg trur faktisk at folk flest vil reservere seg mot ei utvikling som fører til at vi får måndag heile veka. Kristeleg Folkeparti ønskjer at det framleis skal vere avgrensa kommersiell aktivitet på søndagen, at ein framleis skal verne om helgedagsfreden, og at søndagen framleis skal vere ein annleis dag.

       Eg vil hermed ta opp Kristeleg Folkeparti sitt forslag i innstillinga.

       Grethe G Fossum (A) : Jeg merket meg at representanten Molvær Grimstad var veldig opptatt av søndag, og at søndagen burde være en annerledes dag. Nå er det slik at vi trenger et skille mellom hverdag og søndag. Det er vi enig i. Men vi trenger også et skille mellom fritid og arbeid på hverdagene. Hvordan skal man klare å få til dette skillet mellom fritid og arbeid, når man i Kristelig Folkeparti på Stortinget ønsker å unnta flere fra arbeidsmiljøloven? Det er tross alt ganske mange som arbeider i handelsnæringen, og spesielt kvinner, og jeg antar at de aller fleste av dem har familie. Det er viktig at familiehverdagen også holdes i hevd. Og for Arbeiderpartiet har det vært like verdifullt å holde hverdagen som familiedag litt skjermet fra arbeid, som det har vært å få til en annerledes søndag.

       Jeg merket meg at representanten tok lite til orde for arbeidstakeren og arbeidsmiljøloven i sitt innlegg. Jeg vil gjerne utfordre henne til å si noe om hvorfor ikke hverdagen, de seks andre dagene i uka, er like viktig for Kristelig Folkeparti som søndagen som annerledesdag, er?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Alle dagar i veka er viktige, men vi har ein praksis i dag når det gjeld moglegheit for folk til å handle seint som vi ønskjer framleis å ha. Vi ser ikkje nokon grunn til å innskrenke folks moglegheit til å handle på kvardagane.

       Det har også vorte slik i samfunnet at ein del folk jobbar til ulike tider av døgnet og har ulike behov, også når det gjeld å handle. Haldninga vår har vore at den moglegheita framleis kan vere der på kvardagane, men at vi skjermar søndagen som ein annleis dag enn dei andre dagane. Og å skjerme søndagen har også sine fordelar for dei tilsette. Men når det gjeld kvardagane, trur eg at det frå ein del av dei som jobbar, også er eit ønske om moglegheit til å jobbe på ulike tider av dagen. Så vi ser ikkje nokon grunn til å stramme inn på den moglegheita på kvardagane, men vil halde fast på at søndagen framleis skal vere ein annleis dag. Folks moglegheit til å handle på kvardagane bør altså vere slik som i dag.

Per Sandberg (Frp) : Jeg registrerer at representanten Molvær Grimstad ikke tror på at det vil bli noe stort antall Brustad-buer etter at loven er vedtatt.

       Jeg har flere spørsmål til representanten Molvær Grimstad. Jeg hørte at representanten fra Kristelig Folkeparti Ola T Lånke også var så opptatt av helgefreden og en annerledes søndag. Mitt første spørsmål er: Tror virkelig representanten Molvær Grimstad at den ene kvadratmeteren - fra 100 m2 til 101 m2 - vil sørge for mer søndagsfred? Tror representanten at den ene kvadratmeteren vil sørge for flere kirkegjengere eksempelvis? Jeg vil gjerne ha et svar på det.

       Det andre spørsmålet til representanten Molvær Grimstad er: Hvordan skal vi nå ha tiltro til at Kristelig Folkeparti er konsekvent i denne saken? I første runde var de tilhengere av Aarrestad-bua, og i neste runde var de tilhengere av Brustad-bua.

       Jeg vil også minne representanten Molvær Grimstad om at vi tidligere i dag har hatt en pressekonferanse, hvor Kristelig Folkeparti la veldig stor vekt på hvor viktig det var med valgfrihet i dette landet. Det prinsippet gjelder altså ikke når folk selv skal få lov til å velge hvorvidt de skal handle på en søndag eller ikke.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Det som er viktig å få fram, er at dagens praksis når det gjeld søndagshandel er i strid med lovverket. Då må vi som ønskjer å ha ei regulering av søndagshandelen, finne ein måte å regulere dette på. Om ein seier 100m2 eller 101m2 eller kvar ein set desse grensene, vil ein alltid få debatt om det. Men ei grense må ein sette, og vi kom til etter å ha sett på ulike ordningar for å regulere søndagshandelen, at dette vil vere den enklaste og greiaste måten å gjere det på.

       Når representanten Sandberg her snakkar om valfridom og stiller den opp mot familiepolitikken som det har dreidd seg om tidlegare i dag, vil eg seie at ein vil få moglegheit til suppleringshandel, og det synest vi det er viktig at ein framleis får.

       Dei lovene vi har, er også normdannande. Om ein ser over landegrensa til t.d. Sverige, er 80 % av dei store varehusa opne på søndagar. Det er ei utvikling vi ikkje ønskjer i Noreg. Då må vi ha nokre kjørereglar, og då har vi kome til at å avgrense søndagshandelen med å avgrense arealet vil vere ein fornuftig måte å gjere det på.

Ågot Valle (SV) : Representanten May-Helen Molvær Grimstad sa i sitt svar til Grethe Fossum at hun ikke ser noen grunn til å innskrenke mulighetene for å handle på kvelder og netter i forhold til den praksisen som er i dag.

       Da vil jeg påstå at Kristelig Folkeparti og representanten May-Helen Molvær Grimstad ser fullstendig bort fra utviklinga som skjer nå - den sterke konkurransen for å ta nye markeder. Og det er klart at de som ser muligheten for ta nye markeder også på kvelds- og nattetid, gjør det. Det er i hverdagen vi lever, og det er derfor det er så viktig at arbeidstakere i varehandelen blir omfattet av reglene om normalarbeidsdagen og et generelt vern mot arbeid på natt- og kveldstid, hvis vi da ikke tar med unntaksregler som alle gjør i dette forslaget til lov.

       Jeg synes dette er ganske sjokkerende. For hvem er det som snakker så varmt om tidsklemma, småbarnsfamilienes kår og retten for foreldrene til å være sammen med ungene sine? Det gjelder altså ikke de kvinnene som jobber i varehandelen, og som kan bli presset til å jobbe på kvelds- og nattetid hvis butikkeierne finner ut at det er formålstjenlig å ha åpent da.

       Tror ikke May-Helen Molvær Grimstad at deres forsøk på å begrense vil føre til økt handel? Da kan vi altså registrere at her ligger de kreative, de rikeste, i startgropa for å bygge nye butikker, som vil føre til økt varehandel. Tror ikke May-Helen Molvær Grimstad at det blir litt vanskelig å se seg sjøl i speilet når søndagshandelen florerer senere?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Ågot Valle snakkar her om tidsklemma og valfridom, noko vi er svært opptekne av. Det er klårt at småbarnsfamiliers situasjon tek vi absolutt på alvor, men eg synest Ågot Valle trekker parallellen til å avgrense moglegheita for å jobbe seint på kveldstid, ekstremt langt. Om det er folk som ønskjer å arbeide seint på kveldstid på kvardagar, må det vere høve til også det. Det kan vere at nokre familiar faktisk synest at dei får meir tid med borna dersom dei kan tilpasse seg og arbeide til ulike tider av døgnet, der kanskje far og mor kjem til ei ordning med deling, med å arbeide til forskjellig tid, og faktisk få endå meir tid i lag med borna sine enn dersom dei arbeidde berre til ei bestemt tid. Så dette ønskjer vi å overlate til foreldra sjølve å vere med og bestemme.

       Når det gjeld å avgrense marknaden - sjølv med dei planane som ligg klare i forhold til Brustad-buer - trur eg faktisk at når vi avgrensar arealet, vil det vere ein avgrensa marknad for å ha søndagsopne butikkar. Dersom vi opna opp slusene, trur eg at det kunne bli auka søndagshandel, men så lenge ein har dei avgrensingane som ligg i proposisjonen, trur eg ikkje at det er nokon stor marknad for å sette opp ei heil mengde Brustad-buer rundt omkring, slik ein får det framstilt frå enkelte i debatten at ein trur det vil bli.

       Overgangen fra lukkelov til åpningstidslov i 1985 var en viktig politisk reform for å skape et åpnere samfunn. Loven har virket. Vi har fått mer varierte åpningstider innrettet mot forbrukernes behov. Ved å ha en liberal lovgivning på dette området etableres det åpningstider som naturlig tilpasses forbrukernes behov. Den innstramningen av loven som nå vil bli vedtatt, vil ødelegge denne tilpasningen og isteden føre til en massiv satsing på spesialtilpassede butikker, butikker som ikke er tilpasset forbrukernes behov, men som tilpasses politisk fattet vedtak om kvadratmeter og timebegrensninger.

       Høyre har også merket seg de senere års bransjeglidning innenfor varehandelen, der utsalgssteder som er unntatt fra dagens åpningstidslov, har endret seg. Disse - bensinstasjoner og storkiosker - tilbyr et velassortert vareutvalg som ligger tett opp til det som tilbys i dagligvarebutikker som er underlagt åpningstidsreguleringen. Dette har ført til en konkurransevridning i forholdet mellom kiosker og bensinstasjoner på den ene siden og dagligvarebutikker på den andre.

       Praktiseringen av åpningstidsloven har også skapt betydelige avgrensnings- og håndhevingsproblemer. Det finnes etter Høyres mening bare én løsning på disse problemene, å oppheve hele lovgivningen som begrenser åpningstidene.

       I vårt gjennomregulerte og sosialdemokratisk styrte naboland, Sverige, avskaffet man lovreguleringen på dette området i 1972. Det har ikke skapt de store problemene i Sverige, og ville heller ikke ha gjort det i Norge.

       Et av argumentene som stadig blir framført, er at en må beskytte de ansatte i varehandelen mot ubekvem arbeidstid. Flere i debatten har vært inne på dette. Realiteten er jo at dagens åpningstider har gitt ungdom, studenter og deltidsarbeidende gode muligheter for lønnet arbeid. Med innføringen av flertallets løsning vil mye av denne sysselsettingen flyttes fra de ordinære dagligvarebutikkene til Brustad-buene. Dette vil ikke skape mer bekvem arbeidstid, men etter min mening i stedet mer ubekvemme arbeidsforhold i trange lokaler. Og hva har en oppnådd da?

       Jeg har tidligere vært inne på det meningsløse i at en 100 m2-grense skal være det avgjørende for om man skal gjøre søndagen til en spesiell dag og kveldene til handlefrie timer i ordinære butikker. Hva man oppnår med dette, er ikke godt å si, men en ting er sikkert: De samfunnsøkonomiske kostnadene ved ombygging og bygging av nye buer vil bli store. Som politikere er vi svært opptatt av å gi næringslivet gode rammevilkår. Dette må være et eklatant eksempel på det motsatte. Her vedtar man en lov som medfører en totalt unødvendig bruk av ressurser på ombygging og kapasitetsbelastning innenfor en allerede presset byggebransje. Det kan lages mange kreative buer innenfor det lovforslaget som nå er i ferd med å bli vedtatt. Selv om det i loven blir gjort presiseringer av hvordan en skal tolke grensene på 100 m2 for butikker og 150 m2 for bensinstasjoner, er det helt åpenbart at det her er rom for store tolkningsmuligheter, noe som til fulle har blitt vist og beskrevet i høringene, og som avisene har kunnet presentere i muntre oppslag.

       Det er altså rom for kreative løsninger når det gjelder kvadratmeterbegrensningen. Jeg må si meg enig med sakens ordfører, Unn Aarrestad, som poengterer sterkt at Brustad-bua kan være en overgang til frie åpningstider, og det er Høyre tilhenger av. Det tragiske er at en i en overgangsfase vil bruke store ressurser på ombygging og tilpasning. Det blir nemlig ikke siste gangen Stortinget kommer til å behandle åpningstidsloven.

       Kristelig Folkepartis rolle i denne saken er dermed spesiell. Statsråden, som ellers ofte er frampå, har vært totalt fraværende i debatten som har rast om åpningstidsloven. Kristelig Folkeparti slutter seg til Arbeiderpartiets forslag om Brustad-bu, men de har foreslått frie åpningstider fastsatt av kommunene på hverdagene. Dette har blitt saken der alle forsøker å skyve fra seg ansvaret, hvor enkeltrepresentanter gremmes over hele lovforslaget, men allikevel blir med på å vedta forslaget i salen.

       Forslaget fra Senterpartiet om begrensning i vareutvalget vil ikke la seg praktisere. Det har dagens åpningstidslov vist. Vareutvalget er ikke statisk, men i stadig endring. Senterpartiet har riktignok nå i sitt forslag overlatt til Regjeringen å definere vareutvalget, men dette er først etter egne forsøk på å skille ut frossen pizza og andre varer som man ikke hadde godt av på søndager.

       Vi lever i en tid der fleksible løsninger og valgfrihet blir stadig mer etterspurt og ønsket. I dag har de ikke-sosialistiske partiene blitt enige om en stor valgfrihetsreform, kontantstøtten - nettopp et uttrykk for at A4-løsninger og politisk overstyring blir erstattet av brukernes ønsker og interesser.

       De første automatiserte dagligvarebutikkene har åpnet. Flere firmaer tilbyr nå hjemkjøring av dagligvarer bestilt over telefon og Internett. Denne utviklingen lar seg ikke stoppe. Vi har bare sett starten på en utvikling hvor den enkelte familie og forbruker kan få dekket de behov og ønsker de har. Derfor blir det litt uforståelig at flertallet ønsker å holde fast ved en grense for antall kvadratmeter for å kunne begrense søndagshandel og kveldshandel.

       Så til debatten om søndagsåpent. Høyre mener at søndagen skal være en spesiell dag, en dag for turer, for familie, for ettertanke og refleksjon. Kristelig Folkeparti har lagt stor vekt på dette, men tar ikke konsekvensen. Senterpartiets forslag, om det hadde latt seg praktisere, ville best ivaretatt intensjonen om søndagen som en annerledes dag - en stengt dag. Men Kristelig Folkeparti går inn for Brustad-bua, som antakelig vil åpne søndagshandelen og utvide den mer enn i dag.

       Er det arealbegrensningen som gjør søndagen til en annerledes dag? Det eneste en vil oppnå, er utbygging av småbutikker hvor folk får tak i de varene de ønsker. Kan Kristelig Folkeparti forklare hva som gjør søndagen mer hellig ved å sette en arealgrense på 100 m2? Nei, jeg støtter meg heller til statsminister Bondeviks utsagn i forbindelse med debatten om Verdikommisjonen, hvor han flere ganger har påpekt at det har blitt brukt for mye tid på utforming av lover og regler i dette landet og lagt for lite vekt på diskusjonen om folks verdier og holdninger.

       Høyre mener at det er den enkeltes indre verdikompass som vil avgjøre hvordan en ønsker å bruke søndagen. Argumentasjonen til Kristelig Folkeparti holder ikke mål. Hvorfor går de da inn for å åpne for i loven at det skal være tillatt å ha alle butikker åpne tre søndager før jul? Da er jo kjøpepresset og kommersialiseringen, som de frykter, på topp.

       Etter Høyres mening har tiden for lovgivning på dette området rent ut. Dessverre har ikke flertallet helt skjønt dette. Derfor får vi en lov nå som bare vil gjøre vondt verre. La oss oppheve åpningstidsloven, og la folk selv få definere sine behov. Høyre sier ja til valgfrihet og ja til et åpnere samfunn.

       Så står det i merknadene frå Høgre:

       « Disse medlemmer er av den oppfatning at denne typen meningsløs lovgivning svekker befolkningens generelle respekt for lover og forskrifter. Slik detaljregulering skaper bare irritasjon og frustrasjon. »

       Samtidig seier Helleland at dette ikkje er siste gongen Stortinget behandlar lov om dette. Me veit at det var i dåverande statsråd Gjertsen si tid at den nåverande lova vart vedteken. Det heng ikkje heilt i hop. Høgre vil ha fridom til å kjøpa mest mogleg når dei måtte finna på det, av alt - det skal vera heilt opp til den enkelte. Samtidig tenkjer dei veldig lite på at dei tilsette òg må sleppa uhøveleg arbeidstid, på sundagar og netter. I tillegg seier Høgre at sundagen bør vera ein annleis dag, ein dag « for ettertanke og refleksjon », er uttrykket som vert brukt. Kanskje det verste for Høgre i og med denne utsegna, og i og med at Høgre er eit konservativt parti, må vera det grenselause samfunnet som Høgre går inn på. Å vera konservativ og gå inn for eit grenselaust samfunn, det lurer eg på korleis heng i hop. Ser ikkje Helleland dette?

Trond Helleland (H) : Det er riktig at det skjedde en lovendring i Willoch-regjeringens tid, med Astrid Gjertsen som pådriver. Da endret vi loven fra å være en lukkelov til en åpningstidslov. Jeg deltok ikke i de samtalene, men etter det jeg vet, var det mye diskusjon med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om den endringen. Men resultatet ble i hvert fall at vi har fått en utvikling i Norge som har gitt oss mer frie åpningstider.

       Det er riktig at loven har vært vanskelig å praktisere, og det er nettopp det jeg også framhever ved Senterpartiets forslag. Det er de facto i dag en varebegrensning når det gjelder åpningstidsloven. Det er altså lagt noen rammer. Men de rammene er så vanskelige å overholde at flertallet nå ser behov for en ny lov for ytterligere å presisere dette. Unn Aarrestad vil gå den andre veien, og det vil ikke Høyre. Vi vil fjerne loven.

       Så til spørsmålet: Er Høyre et konservativt parti når vi kan gå inn for dette grenseløse samfunnet? Ja, selvsagt er vi det, fordi det er det enkelte menneske, det enkelte individ, som jeg sa i mitt innlegg, som skal gjøre de verdimessige valg, som har et verdikompass som det skal følge. Da er det snakk om holdninger, da er det snakk om oppdragelse, da er det snakk om familiens tid sammen, der familien selv definerer sine behov, der familien selv velger ut hva den vil gjøre på en søndag. Personlig kunne jeg godt tenke meg å gå på tur på én søndag, men kanskje kunne jeg tenke meg å handle en annen søndag. Jeg ser ikke det som noe mindre bra enn det første alternativet. Men det er altså snakk om å overlate dette valget - akkurat som vi gjør med kontantstøtten - til den enkelte familie, i stedet for å sitte her på Stortinget og si: Slik skal det være, det er til det beste for befolkningen, det er til det beste for de ansatte i varehandelen. De ansatte i varehandelen er studenter, det er deltidsarbeidende, det er folk som ønsker å ha en ekstrainntekt, og som tar de vaktene som er med ubekvem arbeidstid.

       Debatten rundt åpningstida har vært ganske underlig, og der støtter jeg saksordfører Unn Aarrestad. I media har de som har forfektet den individuelle retten til å handle hva som helst, hvor som helst, og når som helst, blitt heiet fram som heltene. De av oss som vil ha begrensninger på og spilleregler for varehandelen, er blitt framstilt som bakstreverske. Men sannheten er at vi må ha noen kjøreregler for å begrense de kommersielle kreftene, og det er politikernes jobb å vedta kjøreregler og sette grenser. Så får det heller være at alle vi som vil være med på å styre og ikke overlate alt til markedskreftene, blir latterliggjort. Men det har ikke beriket debatten.

       Går en inn gjennom den døra som i denne saka og denne debatten kalles økt valgfrihet for forbrukerne, ser vi raskt en rå kamp om kundene, og at denne kampen blir dominert av noen sterke kjeder og aktører som vil underlegge seg enda større deler av markedet. Monopolisering og ikke mangfold fører det til. Økt konkurranse, økt reklame med budskapet « kom og kjøp, kom og kjøp », økt konsum og økt press på arbeidstakerrettighetene blir både virkemidler og konsekvenser.

       Høyresidas og liberalistenes budskap er og har alltid vært: La markedet ordne opp og la folk få velge sjøl når de skal handle. Merkelig at denne valgfriheten i denne sammenheng bare skal gjelde varehandel. Mon tro hvilken valgfrihet de føler de har de som har mistet postkontorene sine som følge av vedtak gjort i denne salen, og dermed kanskje også butikken sin?

       Dernest vil jeg si at summen av de mange tilsynelatende fornuftige individuelle valgene faktisk kan føre til kollektiv ufornuft og virkninger som ikke har vært tilsiktet eller ønsket. Summen av alle individuelle valg om å handle på natt og på søndagene kan bety tvang for flere til å arbeide til alle mulige tider og mangel på frihet til å være sammen med ungene. Og hvilken frihet har ungene til den mora som må jobbe på søndagen for at du og jeg skal tilfredsstille vår lyst til å legge handleturen til et shoppingsenter? Videre er det soleklart at utstrakt generell søndagshandel vil føre til økt transport og større forurensning. Det har vært fraværende i denne debatten.

       Det er flertallssynet - og der står Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV sammen - at forbrukerne skal ha en begrenset rett til å kjøpe dagligvarer både på kveld og på søndagene, og det betrakter vi som et gode. Samtidig har det vært veldig viktig å sikre arbeidstakerrettighetene i forhold til arbeidsmiljølova. Vi har valgt forskjellige måter å regulere kvelds- og søndagshandelen på. For oss i SV har det vært utrolig viktig å sikre arbeidstakerne i varehandelen en generell rett til arbeidstid innafor normalarbeidsdagen og dermed vern mot natt- og søndagsarbeid. At det blir vedtatt i dag, er en seier for de lavtlønna i varehandelen, og det er flest kvinner. De har til nå hatt få rettigheter.

       Når vi i SV vil begrense handelen, foreslår vi at det skal skje ut fra et omsetningstak som settes på et nivå som utelukker de store varekjedebutikkene fra unntaksbestemmelsene. Unntak fra åpningstidene ut fra et omsetningstak har danskene hatt siden 1995. De har et omsetningstak på 13 mill. kr, moms og avgifter ikke inkludert. Dette er et tak som blir regulert årlig. En undersøking fra den danske Erhvervs- & Selskabsstyrelsen både i 1996 og 1997 viser at dette er en ordning som kommer småbutikkene til gode, idet småbutikkene kan holde åpent på et tidspunkt da de større butikkene må holde stengt. Også det danske Handel og Kontor sier i et skriv at dette er en ordning som har stanset butikkdøden i Danmark.

       Når vi har jobbet med diverse forslag og falt ned på denne ordninga, har jeg i mitt indre sett for meg min nærbutikk på haugen, drevet av mann og kone. Økt generell søndagshandel, også med diverse Brustad-buer, ville betydd kroken på døra for dem, fordi de ser at å legge mer handel til de større butikkene på søndagene - og da snakker vi ikke bare om større i areal, men større også i omsetning - ville føre til mindre handel på hverdagene i deres butikk. De hilste faktisk vårt forslag velkommen, fordi de så at det vil favorisere deres lille butikk, slik ordninga i Danmark har favorisert småbutikker i distriktene og nærmiljøbutikkene i byene, med andre ord sikret mangfold i varehandelen og ikke monopolisering og enfold.

       Sjølsagt har også dette forslaget sine svakheter, det skal jeg være den første til å innrømme. Men vi må følge erfaringene fra Danmark videre og se på dem. Vi kan se at noen butikker i Danmark - ikke mange, men noen - velger redusert åpningstid på hverdagene, fordi omsetningen kommer opp mot og blir stengt av taket. Til det er å si at tillatelse til unntak fra de generelle bestemmelsene må baseres på realistiske budsjett med realistisk årsomsetning. Og de må kontrolleres ut fra regnskap. Ifølge dansk Handel og Kontor lar dette seg gjøre hvis bare viljen er til stede.

       Så er det også sånn at det siste lønnsoppgjøret førte til gode tillegg for ubekvem arbeidstid. Det vil gjøre det ulønnsomt å spekulere i økt søndagshandel med ditto avgrensning på hverdagene.

       Når SV fremmer forslag om at utsalgssteder som i det vesentligste selger kiosk- og dagligvarer, og som har en årlig omsetning under et omsetningstak fastsatt av Regjeringa, skal være unntatt fra de generelle åpningstidsbestemmelsene, er det fordi vi tror at dette er det forslaget som best forener forbrukernes muligheter til suppleringskjøp som i dag, med ordentlig gode arbeidstakerrettigheter og gode kontrollmuligheter.

       Jeg fremmer det forslaget som går fram av innstillinga.

       Et utgangspunkt for Venstre er at vi ikke ønsker en utvikling av handelsmønsteret som visker ut forskjellene mellom søndag og andre ukedager, men vi ønsker en lov som tar høyde for at behov og vaner er annerledes nå enn de var for ti år siden. Den utviklingen vil fortsette.

       Det er bred enighet, framgår det av dagens debatt, om noen målsettinger. Den ene er at søndagen ikke skal bli den store handledagen, den dagen da familiene tar turen til et varehus og kjøper inn et bredt spekter av varer. På den andre siden er det enighet om at det må være anledning til å handle dagligvarer også på søndagene. Disse to grunnleggende forutsetningene er regjeringspartiene enige om, men det har vært klart lenge at det er uenighet når det gjelder valg av modell for å gi den åpningen for dagligvarehandel som en ønsker. Det har vært avklart lenge at det ville være et mål for regjeringspartiene i Stortinget å se om en kunne komme fram til en bedre modell enn Brustad-bua. Det har en ikke lyktes med i samlet tropp, og konklusjonen for de tre sentrumspartiene blir ulik når det gjelder akkurat virkemiddel, selv om en altså er enig når det gjelder mål og hovedinnretning.

       Venstre har kommet til at det ville være best å satse på at dagligvarebutikkene skal betjene de kundene som føler behov for og ønsker å handle dagligvarer også på søndagene. Det vil være en løsning som ikke gjør det nødvendig med de nye konseptene som vi nå ser bearbeides, og som allerede er langt framskredet når det gjelder planlegging, ulike plasser i landet. Det å satse på dagligvarebutikkene vil heller ikke legge til rette for en del av de merkelige tilpasningene som vi ser at det lovforslaget som det nå synes å være flertall for, utløser.

       Jeg legger til grunn at det ikke er grunnlag for å si at den modellen Venstre ønsker med å ta utgangspunkt i at dagligvarebutikkene betjener dagligvarehandelen, vil gi større samlet handel på søndagene. Det er beregnet at det i dag er ca 4.500 butikker, kiosker eller bensinstasjoner som vil kunne holde åpent på søndager etter den modellen som synes å få flertall nå.

       Eigersund er en av de få kommunene som har nytte av den adgangen som gjeldende lov gir for å ordne seg slik lokalt at en kan holde butikker åpne på søndager. Dette var en kontroversiell sak i Eigersund, men det praktiske resultat er at én dagligvarebutikk holder åpent noen få timer søndag ettermiddag, selv om det altså er fritt fram. Den ordningen det var skepsis knyttet til, er det gode erfaringer med nå, og den er hevet over debatt i dette lokalsamfunnet.

       Slik tror jeg det ville være i 95 % av kommunene, at det ville være én eller to dagligvarebutikker - eller ingen - som valgte å holde åpent dersom det var fritt fram. Men så ønsker Venstre en avgrensning i forhold til andre varer, fordi vi vet at i en del storbyområder ville fritt fram betydd at det ikke bare ble åpning for dagligvarehandel på søndagene, men at en la til rette for at det ble en handledag i større regi.

       Jeg tror Venstres forslag til løsning på en god måte møter det som synes å være flertallets intensjon her, en fleksibilitet som åpner for dagligvarehandel, men en avgrensning i forhold til en utvikling som er uønsket.

       Til slutt har jeg lyst til å si at jeg har stor respekt for de ulike modellene og de motivasjoner som ligger bak disse, men jeg tror at vi skal være obs på at vi i søkingen etter en modell kan komme i den situasjonen at mange velger å oppfatte dette som spektakulært, og at en framstår som styringsvillig på ett område, mens en kanskje synes å være mer handlingslammet på andre.

       Jeg nytter anledningen til å fremme det omdelte forslaget fra Venstre.

       Myte nummer én: Åpningstidsloven slik den foreligger i dag, vil skru klokka tilbake og vil gi oss et mer lukket samfunn. - Dette medfører ikke riktighet. Den åpningstidsloven vi gjennomfører i dag med begrensninger av arealet, vil medføre at forbrukerne vil få de samme mulighetene til suppleringshandel som vi har i dag. Vi skal som forbrukere fortsatt kunne handle melk og brød når vi trenger det, også på søndager, men nettopp for at søndagshandelen ikke skal utvikle seg til å gjøre søndagen til en alminnelig handledag, er det nødvendig med en del lovreguleringer.

       Myte nummer to: Politiet må bruke tid for å kontrollere arealene med målestokk. - Jeg kan avkrefte her og nå at forslaget på ingen måte innebærer en ny skare med tommestokk-kontrollører. Det er Arbeidstilsynet som skal føre tilsyn med butikkene, og de skal føre tilsyn med at det overholdes regler knyttet nettopp til arbeidsmiljøloven. Det er vi vel alle sammen enige om er en viktig oppgave. Det vil ikke være nødvendig å bruke tommestokk heller, for jeg regner med at man har en arbeidstegning av butikkarealene og overtidslister for de ansatte. Da vil det være greit å se om åpningstidsloven, slik som vi fatter vedtak om i dag, fungerer nettopp i den butikken.

       Den tredje myten er at Norge er et mye strengere land enn alle andre. - Norge er ikke det eneste land i verden som har lover og regler på dette området, slik mange av oss synes å tro. Både Danmark, Finland, Storbritannia og Tyskland har klare begrensninger når det gjelder åpningstid. Norge vil ikke med dette forslaget skille seg spesielt ut i forhold til noe land.

       Arbeiderpartiets bakgrunn for å legge fram åpningstidsloven i sin tid hadde tre hovedgrunner. Vi ønsket oss en annerledes søndag, en søndag hvor familiene ikke følte seg presset fra alle hold til å delta på en kjøpefest.

       Det andre var at forbrukerne, på grunn av dårlig håndheving av den loven vi hadde, var blitt vant til å handle varer og slett ikke lenger låne kaffe og sukker hos naboen, slik man gjorde i gamle dager. Vi ønsket å lage en lov som gjorde at denne suppleringshandelen fremdeles kunne være mulig.

       Den tredje og kanskje viktigste delen av vår strategi var at arbeidsmiljøloven krever at folk som har et yrke som er livsviktig for samfunnet, skal være unntatt fra arbeidsmiljøloven. Vi i Arbeiderpartiet syntes ikke det var livsviktig å kunne handle utenfor arbeidsmiljølovens grenser. Derfor var vi heller ikke villig til å gjøre unntak fra arbeidsmiljøloven av den grunn.

       Fordi man har problemer med å håndheve den loven som vi har hatt til i dag, var det viktig for Arbeiderpartiet å finne en lov som hadde klare grenser, og som det faktisk var mulig å håndheve. Arbeiderpartiet vurderte også begrensning av varesortiment for å begrense søndagshandelen til å være supplementshandel. Vi fant at det var en vanskelig oppgave, ut fra nettopp den erfaringen vi hadde med den nåværende åpningstidslov. Derfor gikk vi ganske raskt fra denne løsningen.

       Vi ser daglig i avisene og andre medier at de store kjedene ligger i startgropen for å lage butikker tilpasset 100 m2 -grensen, eller 150 m2-grensen for bensinstasjonene. Fantasien er ganske stor. Det bygges i høyden og i lagre, og det foreslås små bensinpumper utenfor, for å tilpasse seg det nye lovverket. Men til det er det å si: Jeg tror ikke denne utviklingen skjer, før jeg får se det.

       Arbeiderpartiet hadde også i sitt lovforslag et ønske om at konkurransen mellom de næringsdrivende skulle være lik fra kommune til kommune, slik at man kunne unngå bl.a handelslekkasjer.

       Ingen som har vært borte i denne saken, kan si at det har vært noen lett sak. Grenseoppgang er vanskelig, og spesielt når grensen skal gå i en gråsone, slik som åpningstidsloven har vært til i dag. I vårt samfunn har vi mange former for grenser. De som er lettest å håndheve, er de fysiske merkelinjene, f.eks grensen mellom Norge og Sverige.

       Men også tenkte skillelinjer kan, når de er kjente, håndheves på en god måte. Men for oss har det i denne saken vært viktig å finne en grense som er entydig, lett fattbar og lett å håndtere. Dette betyr jo at alle partier på Stortinget - til og med Fremskrittspartiet - setter grenser på en eller annen måte. For eksempel: Vi ønsker alle fri ferdsel for allmennheten i Norge. Men hvor nær privat eiendom kan vi gå? I lovverket finner vi begrensninger for å kunne passere f.eks et hovedbøle på en gård på 150 m. Hvorfor er grensen satt til 150 m? Hvorfor var det ikke 250 m, eller hvorfor var det ikke forbudt å gå forbi et hovedbøle? Men slik er det når den enkeltes rett til eiendom og allmennhetens rett til å ferdes fritt kolliderer nettopp ved en grense. I slike tilfeller må lovverket være klart og entydig for å gi allmennheten rett, på tross av eiendomsretten til den enkelte.

       Grensen man har satt ved åpningstidsloven, er ikke tatt ut av luften. Man har undersøkt situasjonen i dag og funnet ut at de fleste kiosker og bensinstasjoner under henholdsvis 100 m2 og 150 m2 uten for mye bryderi vil kunne åpne med dagligvarer.

       Til slutt har jeg lyst til å si at forbrukerne ønsker en annerledes søndag. Tre fjerdedeler eller to tredjedeler av forbrukerne har ifølge SIFO-undersøkelsen et ønske om at søndagen bør være annerledes, at det ikke bør være en handledag. De resterende 25 % sier de vil handle på lørdag og søndag av bekvemmelighetshensyn. Spørsmålet må da bli: Skal vi andre 75 % rette oss etter de 25 % som av bekvemmelighetshensyn ikke vil handle på hverdagene? Jeg tror at man bør tenke litt på det, og at disse 25 % kan få oss til å betale kanskje dyrere for søndagsvarene.

       Kristelig Folkeparti har hatt en underlig rolle i denne saken. Jeg har lyst til å minne om at statsråden la fram Arbeiderpartiets forslag til åpningstidslov. Etter min oppfatning måtte det bety at man hadde en mening med det, at det var gjennomdrøftet i Regjeringen og at man stod for det man la fram. Daværende stortingsrepresentant Bondevik var meget bestemt på at søndager skulle være annerledes. Jeg kunne kanskje laget et poeng av at Kristelig Folkeparti i Stortinget har laget et helt nytt forslag, uten å få noe forhandlingsgevinst for sitt forslag. Det må føles rart for en statsråd å bli forbigått av sine egne på den måten uten å få noen gevinst tilbake.

       Problemet med Kristelig Folkepartis forslag er at det synes som om de har glemt at uka består av flest hverdager. At Kristelig Folkeparti mener at den hærskare av kvinner som jobber i handelsbransjen, ikke skal unntas fra arbeidsmiljøloven, vil nok disse kvinnene merke seg. Disse kvinnene har like stor rett til å ha et familieliv på hverdager som på søndager.

Per Sandberg (Frp) : Jeg tillater meg å starte der hvor representanten Fossum sluttet - det er for øvrig også nevnt i et tidligere innlegg. Jeg ser et problem i at vi ikke greier å holde oss til at vi behandler et lovforslag om åpningstider. Vi behandler altså ikke en lov om at vi skal tvinge 75 % av Norges befolkning til å gå i butikken og handle på søndager.

       Jeg er først og fremst fristet til å spørre: Hva er egentlig målet med dette forslaget? Alle som stiller seg bak forslaget, må da ha sett at de har spilt fallitt. Hvis målet er avgrenset søndags- og helgedagshandel samt hensynet til arbeidstakerne, må jo disse politikerne se at forslaget fremmer akkurat det motsatte.

       All honnør til Senterpartiet og SV, som faktisk har innsett dette og skriver i en felles merknad at loven faktisk er i strid med intensjonene, og at forbrukerne blir taperne gjennom høyere priser. Folket har egentlig sagt sitt, selv om det opereres med forskjellige tall. Dette er rett og slett tåpelig. Det sies at man får de politikerne man fortjener, men helt ærlig: De politikerne som vedtar Brustad-bua, har folk sannelig ikke fortjent.

       Kan noen av disse politikerne på en logisk måte forklare forbrukerne hvorfor en butikk på 100 m2 kan holde åpent, men ikke en butikk på 101 m2 ? Selvsagt kan de ikke det. Kan Kristelig Folkeparti fortelle forbrukerne hvordan den ene kvadratmeteren skal skape mer helgefred eller få flere kirkegjengere? Det kan de selvfølgelig ikke. Kan Arbeiderpartiet fortelle forbrukerne hvordan arbeidstakerne vil bli bedre ivaretatt i små enn i store butikker? Det kan de selvfølgelig heller ikke.

       At Brustad-buas mor, Sylvia, sammen med Arbeiderpartiet ser seg nødt til å gå LOs ærend, ser jeg som normalt. Men jeg skulle gjerne ha fått forklart hvilke fagorganiserte representanten Brustad og Arbeiderpartiet her sorterer foran andre. At Handel og Kontor velger å dolke sine egne medlemmer i ryggen, som faktisk jobber ubekvemt og på søn- og helligdager, er en urimelighet og får stå for deres egen regning. Arbeiderpartiet, sammen med Handel og Kontor, verdsetter seg og sine mer enn ansatte i helsevesenet, mer enn ansatte i industrien, mer enn ansatte i mediene, mer enn ansatte i politiet, mer enn ansatte i hoteller og restauranter, mer enn ansatte i transportnæringene og andre yrkesgrupper som faktisk aksepterer å arbeide når det er behov for det. Men de er også LOs medlemmer. Handel og Kontor og Arbeiderpartiet velger i tillegg å overse at de aktuelle arbeidstakerne i det siste tilfellet ikke forbinder dette med ubekvem arbeidstid, men at det faktisk er den eneste og beste tiden de kan arbeide for å skaffe seg en inntekt. I særlig grad gjelder dette ungdom og studenter. Dette bekreftes gjennom søknadsmassen til disse jobbene. Derfor mener jeg bestemt at representanten Brustad og Arbeiderpartiet iallfall bør prøve, om enn motvillig, å resonnere litt over sitt forslag.

       Arbeiderpartiet har her en gyllen mulighet til å følge opp det som i det norske folk kalles fornuft. Det er ingen som vil bebreide Arbeiderpartiet hvis de i denne saken benytter fjellvettregelen: Det er ingen skam å snu! Innad i partiet har de gjort det. Hvis nå bare opportunismen kunne falle, har Arbeiderpartiet alt å vinne og intet å tape på å snu i denne saken.

       Næringsdrivende har et høyt kreativitetsnivå. Det viser de forskjellige eksemplene som har dukket opp under debatten. Det foreligger planer om bygging av flere hundre nye Brustad-buer. Ja, det planlegges til og med varehus inneholdende flere Brustad-buer. Det som ikke går i bredden, går i høyden. Det kan også godskrives kreative næringsdrivende.

       Allerede før Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vedtar dette, finnes det utallige metoder for å skreddersy butikker for å utnytte og omgå disse helt latterlige bestemmelsene. Jeg er fristet til å spørre: Hva blir det neste lovforslaget fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti - lovpålagt kirkegang og begrenset lengde på søndagsturen? - Nei, dette er rett og slett håpløst!

       Det store paradokset er imidlertid at det egentlig ikke er flertall for dette lovforslaget. Flertallet i denne salen mener virkelig at forslaget er så latterlig som flertallet i det norske folket mener. Arbeiderpartiet er det beste eksempelet på dette. Da Arbeiderpartiet var i regjering, mente de virkelig noe med Brustad-bua. Men når de i Arbeiderpartiet ser at den nye regjeringen med Kristelig Folkeparti i spissen tar denne Brustad-bua på alvor og ønsker å sette den ut i livet, da blir de irritert. I stedet for å feire seieren ved å få flertall for Brustad-bua, gikk Arbeiderpartiets representant Grethe G Fossum direkte til angrep på Kristelig Folkeparti i Dagbladet 21. mars og kalte det « en feig manøver ». Jeg påstår at Arbeiderpartiet ikke ønsker at forslaget skal få flertall. Kristelig Folkeparti ønsker heller ikke Brustad-bua, men fra et aller annet sted må de ha fått et signal.

       Det er heller ikke slik som flertallet insinuerer i sin merknad, at årsaken til utglidningen som har skjedd, er å finne i manglende håndheving av gjeldende lover. Utglidningen, som de ynder å kalle det, tror jeg rett og slett er en beskjed fra forbrukerne om deres behov og ønsker, og at de rett og slett ikke aksepterer mer regulering fra Arbeiderpartiet og heller ikke fra Kristelig Folkeparti i denne saken. De er lei av denne formen for reguleringsiver.

       Ut fra signalene fra næringslivet og ut fra mine egne utsagn om fremtidig satsing som kanskje vil gjøre tilgjengeligheten større for forbrukerne, kunne man kanskje forvente at Fremskrittspartiet skulle vurdere subsidiært å støtte Brustad-bua, men tåpeligheten i forslaget tilsier selvsagt at Fremskrittspartiet ikke gjør det.

       Hvor går egentlig grensen for meningsløs regulering gjennom lovgivning? Når vil Kari og Ola si stopp? Respekten for lover og forskrifter i dette landet reduseres hver dag for hvert håpløse lovforslag som presenteres.

       Se på Danmark. En lignende debatt pågår i det landet. Der gir handelsnæringen blaffen i alle lover og regler. Folket gir blaffen i alle lover og regler. Ja, til og med politiet gir blaffen i lover og regler, for de nekter å bruke ressurser på slike håpløse reguleringer.

       Fremskrittspartiet har i all tid jobbet for at markedet, eller forbrukerne, skal få større innflytelse, og har delvis også lyktes gjennom delvis reformering av store statlige institusjoner, som Posten og Telenor, og gjennom energipolitikken. Er det ikke nå også på tide at vi politikere gjør dette på et område som direkte påvirker forbrukernes innflytelse over egen hverdag? Det er et flertall her i salen og det er et flertall i folket for at søndagen skal bevares annerledes. Men kan vi ikke la folk bestemme selv hvorledes den skal være annerledes? Min ærbødige påstand er at folk vil gjøre også søndagen annerledes på hver sin måte uavhengig av om Fremskrittspartiet skulle få flertall for å få opphevet hele loven. Man skulle tro man stod under behandling av et lovforslag om å tvinge folk til å gå i butikken på søndagen. I den sammenhengen er det beklagelig at man i løpet av debatten i det hele tatt ikke har registrert at man har fakta på dette området. Realiteten er den at i Norge har vi i en del kommuner praktisert friere åpningstider. Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag har hatt frie åpningstider siden 1967. Folk i Steinkjer bruker også søndagen annerledes, selv om de kan velge om de vil gå og handle hele dagen. Miljø- og næringssjef Johan Mørkved i Steinkjer slår fast at « frisleppet » har fungert tilfredsstillende. Erfaringen er rett og slett at handelshysteriet, som flertallet i denne salen frykter, ikke oppstår når folk får velge selv. Eksempelvis finnes det ikke et eneste varehus i Steinkjer-regionen som har åpent på søndager.

       Et annet moment som er tema i debatten, er like konkurransevilkår. Søndagshandelen står for noen prosent av den totale varehandelen i Norge. Det snakkes om noen milliarder kroner. Da er det selvsagt logisk at dette blir en del av debatten, og da er det også naturlig at de store varekjedene fortrinnsvis ønsker søndagslukking for å få del i disse milliardene.

       Etter at forslaget ble lagt ut til høring er det innkommet litt i overkant av hundre uttalelser. En liten del har klart signalisert at de er mot forslaget. Ellers er det veldig vanskelig å trekke noen konklusjon, men Fremskrittspartiet registrerer at nesten alle høringsnotatene konsentreres om aktørene og veldig lite om forbrukernes ønsker og behov. Det konstateres gjennom høringsuttalelsene at uansett lover, regulering av åpningstidene, vil det oppstå konkurransevridning i den ene eller andre retningen. Dette bekreftes også av Konkurransetilsynet. Forslaget vil kanskje slå positivt ut i noen områder, primært i de kommunene der politikerne har regulert alt ned til et minimum. Mest negativt vil det selvsagt slå ut i de kommunene som virkelig har prøvd å tilpasse seg folks ønsker og behov.

       Konklusjonen på dette blir derfor: For å oppnå de forutsetningene som ligger i forslaget og for å fjerne all form for unødvendig kontroll av varelister, kvadratmeter og konkurransevridning og ikke minst for å ivareta forbrukernes interesser, mener Fremskrittspartiet at den eneste løsning er å oppheve hele åpningstidsloven.

       Gunnar Skaug hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Opningstidslova rører direkte og indirekte ved mange ulike interesser, m.a. forbrukarinteresser, næringsinteresser, arbeidstakarinteresser og omsynet til generelle samfunnsinteresser, som ynsket om å verna om sundagen som heilagdag.

       Somme har forsøkt å gjera dette til ein debatt om eple eller kålhovud, eller varm eller kald pizza. Med ved å halda debatten på eit slikt nivå blir spørsmålet politisk uinteressant og kan lett føra til mange useriøse merknader, og det har vi òg sett.

       Denne saka er prinsipielt viktig fordi det er tale om kva slags samfunn vi ynskjer. Eg ynskjer eit samfunn som gjer skilnad på kvardag og helg. Eg ynskjer at sundagen skal vera ein annleis dag, ein dag dei fleste har fri frå arbeid og ein dag med mindre kommersielt press. Dette er eit verdival som eg ikkje vil overlata til marknadskreftene å avgjera. Derfor er eg nøgd med at det ser ut til at det blir fleirtal for å lovregulera feltet.

       Når eg likevel opnar for noko sundagshandling, er det knytt til forbrukarane sine ynske om å ha høve til t.d. suppleringskjøp av daglegvarer utanom dei vanlege opningstidene.

       Erfaringane med den opningstidslova som vi har i dag, synte at noko måtte gjerast. Det vanskelege skiljet mellom kiosk- og daglegvarer i lova slik vi har den i dag, og utviklinga med sal av daglegvarer på bensinstasjonar og kioskar, har gjort at politiet i mange delar av landet har late vera å handheva lova. Ein god del næringsdrivande har nytta dette høvet til å ta seg til rette og halda ope i strid med lova. Ein slik situasjon med openberre brot på lovgjevinga kravde ei endring.

       Det forslaget til ny lov om opningstider som no blir handsama, vart fremma av arbeidarpartiregjeringa våren 1997. Saka vart ikkje handsama før Stortinget vart løyst opp på vårparten. Arbeidarpartiregjeringa la forslaget fram på nytt hausten 1997, og denne regjeringa valde å halda fast på forslaget.

       Med unntak av Høgre og Framstegspartiet har det i denne saka vore politisk semje om at ein også i framtida skal ha restriksjonar på opningstidene i varehandelen. Undersøkingar gjort m.a. av Statens institutt for forbruksforsking syner at folk flest er mot sundagsopne daglegvarebutikkar.

       Forslaget til ei ny lov om opningstider har vore gjenstand for mykje diskusjon og kritikk i media og i enkelte politiske miljø. Under handsaminga av saka i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vart det lansert fleire alternative måtar å regulera opningstidene på. Også desse forslaga fekk hard medfart frå motstandarane. Dette syner etter mi meining at det er vanskeleg å finna løysingar der ein på ein god måte tek omsyn til ulike interesser og samstundes legg til rette for lojal etterleving og handheving. Eg har nøye vurdert ei rekkje ulike alternativ, men slik eg ser det, finst det i dag ikkje noka betre løysing enn den som ser ut til å bli vedteken.

       Det har vore mykje fokusert på at forslaget legg opp til at kioskar, mindre daglegvarebutikkar og bensinstasjonar under ei bestemt kvadratmetergrense kan halda ope seint på kveldstid og på sundagar. Mange har hevda at ei slik grense vil føra til auka handel på sundagen, og at dei næringsdrivande vil tilpassa butikklokalet til den nye lova. Sjølv om ein ikkje kan sjå bort frå at den nye lova kan føra til ei viss dreiing av handelen frå kvardag til sundag, trur eg ikkje det blir tale om ein markant auke i handelen på sundagar. Dei som ynskjer det, skal få kjøpt mjølk og brød og andre daglegvarer og ikkje berre cola og potetgull. Men eg trur faktisk at dei fleste av oss heller vil nytta sundagen til andre gjeremål enn innkjøp av daglegvarer.

       Eg trur at den nye lova, som berre gjev høve til avgrensa handel på sundagar, kan gjera sitt til å motverka auka kommersialisering av fritida vår. I samband med enkelte store kjøpesenter har det utvikla seg ein slags kultur der shopping nærast har vorte ein fritidsaktivitet for enkelte. For å hindra ytterlegare utvikling i retning av handel på sundagen og ei gjentaking av den utglidinga som har vore i samband med dagens lov, vil eg til slutt streka under at det er viktig at handhevinga av den nye lova lojalt blir fylgd opp av Arbeidstilsynet og politiet.

       Men jeg la merke til at hun i sitt innlegg konsentrerte seg veldig mye om søndagsåpne butikker. Når det gjelder dette forslaget som både arbeiderpartiregjeringen og den nåværende regjeringen har lagt fram, finner jeg grunn til å presisere at det også er en del andre begrensninger, nettopp ut fra holdninger til ansattes rettigheter, at de også skal omfattes av arbeidsmiljøloven.

       Statsråden har et godt utgangspunkt i denne saken. En samlet regjering har hun bak seg. Så opplever vi at statsråden dolkes i ryggen av de øvrige partiene på Stortinget når saken kommer hit. Det som kanskje er verst for statsråden, er nok at hun ikke engang i sitt eget parti finner støtte for denne saken. Jeg har ofte stilt meg spørsmålet: Er det fordi det i denne saken har blitt gjort et dårlig politisk håndarbeid på forhånd? Eller er det mye sprik i meningene? Har det kommet nye elementer etterpå som gjør at Kristelig Folkeparti har skiftet syn siden de sluttet seg til den forrige regjeringens forslag?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg kan vera einig med Alstad i at dette kanskje er ei av dei sakene der det ikkje var nødvendig å ta replikk, men det gjorde Alstad likevel. Eg skal prøva å svara på den replikken.

       Dette er ei av dei sakene, som eg sa i innlegget mitt, som låg over frå arbeidarpartiregjeringa, og som den sittande regjeringa valde å la ligga i Stortinget. Dermed er det den førre regjeringa som har hatt arbeidet med å fremma denne saka, og vi gjorde ikkje nokon endringar. For Regjeringa var det eit samla mål å finna eit lovverk som skulle verna sundagen. Men det var ulike løysingar frå dei ulike partia i Regjeringa, og det viser jo også innstillinga som ligg til handsaming her i dag. Det har vi valt å leva med. Det var eit samla mål at ein skulle verna sundagen. Men så vart det i debatten reist ein del innvendingar frå Arbeidarpartiet si side om at dersom Regjeringa endra noko i det forslaget som vart lagt fram for Stortinget, var det ikkje sikkert at Arbeidarpartiet ville støtta det. Derfor vart det faktisk viktig for oss å fremma det forslaget som Jagland-regjeringa hadde lagt fram, for då visste vi at det i alle fall ville få Arbeidarpartiet si støtte. Og då ville det òg kunne få fleirtal saman med Kristeleg Folkeparti. Det viktigaste i den lova som ligg til handsaming i dag, er at vi får regulering på sundagshandelen.

       No var det ikkje så viktig for Kristelig Folkeparti si gruppe òg å avgrensa handelen utover på kveldane, om vi stengde butikkane kl. 21 eller 22, så i den grad eg føler meg dolka i ryggen av nokon, er det i alle fall ein dolkestøyt som eg veldig godt klarer å leva med.

Trond Helleland (H) : Jeg merket meg at statsråden sa at dette dreier seg om et verdivalg. Det som da forundrer meg, er at det verdivalget dreier seg om kvadratmetergrenser. Det er det som på en måte er Regjeringens verdivalg her - å si at 100 m2-grensen på en måte er skillet mellom de gode og de dårlige verdiene. Jeg lurer på om statsråden kan utdype det litt. Det er denne arealbegrensningen som er den reelle endringen i loven, og som ved å ha frie åpningstider skal gjøre at søndagen blir en roligere dag enn ved det andre legger opp til.

       Jeg skjønner at statsråden har et problem når de ulike partiene i Regjeringen har fremmet hvert sitt forslag i denne saken. I realiteten er det nå slik at statsråden står for arbeiderpartiregjeringens syn, mens de tre ulike regjeringspartiene har hvert sitt syn i denne saken. Så er det da et spørsmål om det ikke hadde vært mulig å finne en bedre ordning, hvis det var det statsråden var ute etter. Det ble sagt at den sittende regjering valgte å la denne saken bli liggende i Stortinget og ikke gjøre noe med den. Men hvis det er slik at dette er en så viktig sak for Kristelig Folkeparti, hvorfor tok ikke Kristelig Folkeparti denne saken tilbake til Regjeringen og fant fram til et omforent forslag som regjeringspartiene kunne slutte seg til, med tiltak som kunne begrense søndagshandelen, hvis det var det statsråden var ute etter?

       Så et siste spørsmål: Ser statsråden den utviklingen vi har i dag - med mulighet til å handle over Internett, med mulighet til å få varene kjørt hjem, med automatbutikker osv., som en trussel, som en kommersialisering, eller ser hun det som et tilbud til forbrukeren om å få et mer fleksibelt handlemønster i tråd med det vi nå har snakket om når det gjelder kontantstøtte, nemlig at valget skal foretas av den enkelte og den enkelte familie?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Verdival handlar ikkje om kvadratmeter. Det trudde eg faktisk representanten Helleland var klar over, og òg at ikkje Kristeleg Folkeparti - og heller ikkje eg - meiner det.

       Det som er verdivalet her, er om vi skal gjera sundagen til ein fullt kommersiell dag, eller om vi skal prøva å avgrensa handlinga. Og då er det ulike måtar å gjera det på. Som representanten veit, har det kome ulike forslag. Det går òg fram i innstillinga. Det er eitt forslag som får fleirtal, og det gjeld avgrensa tal kvadratmeter. Etter å ha gjennomgått dei ulike forslaga, har eg òg kome fram til at det er den beste måten å gjera det på. Eg har lukta på mange av dei, og i fjor, då Jagland-regjeringa la fram dette forslaget, sa vi i Kristeleg Folkeparti at vi var heilt einige i intensjonen, men at vi kunne tenkja oss å sjå på andre måtar å gjera det på. Men vi har altså falle ned på Arbeidarpartiet sitt forslag frå i fjor. Derfor visste vi at om vi skulle koma med eit forslag som vi var sikra fleirtal for i denne salen, var det viktig å legga fram det forslaget. Som eg òg prøvde å gje uttrykk for i det førre svaret mitt, kom det signal frå arbeidarpartihald om at dersom vi fremma noko anna, kunne vi slett ikkje vera sikre på å få fleirtal for det. Eg har vanskeleg for å tru at Høgre og Framstegspartiet ville vera med oss og skaffa fleirtal for ein annan modell enn den som no ligg på bordet, om vi hadde funne ein annan modell. Derfor valde Regjeringa å la saka ligga. Det å forhindra utglidinga når det gjeld sundagen, er så viktig at vi ynskjer å ha eit samarbeid i Stortinget for å få eit best mogleg resultat - og eit slikt forslag har vi liggande på bordet her i dag.

       Eg synest òg det er litt pussig at ein trekker valfridomsdebatten i høve til kontantstøtta inn i denne debatten om opningstider på sundag. For meg er det faktisk ein ganske stor forskjell på om ein skal ha valfridom til å ta seg av borna sine og passa på dei, eller om ein skal ha valfridom til å handla på ein sundag. Det er to vidt forskjellige saker. Og om representanten skal ha valfridom til å handla på sundag, er det faktisk ganske mange som må vera ute og jobba for at den valfridommen skal bli innfridd. Dermed vil ein måtta innskrenka valfridommen for enkelte grupper for at andre grupper skal få han.

Grethe G Fossum (A) : Det er en litt spesiell stilling det å være Kristelig Folkeparti-statsråd og samtidig være Kristelig Folkeparti-leder - som statsråd fremmer hun et forslag, som partileder er hun med på å lede Kristelig Folkeparti imot det forslaget i Stortinget. Hun sier også at man kan velge å leve med ulike syn i Regjeringen. Vil det nå være slik at Regjeringen kommer til å fremme flere slike forslag hvor man har ulike syn i Regjeringen, og overlate til stortingsgruppene å ordne opp i sakene, slik at forvirringen blir total i forhold til det synet Regjeringen står for?

       Statsråden nevnte også at hun fremmet denne saken for å sikre flertall i Stortinget, fordi hun hadde fått signaler fra Arbeiderpartiet om at det var dette de ville gå for. Er det også slik at Regjeringen bare vil fremme saker som de på forhånd er sikret flertall for i Stortinget, eller fremmer de det de egentlig står for?

       Arbeidsmiljøloven er viktig for Arbeiderpartiet, og jeg konstaterer at statsråden ikke nevnte den med et eneste ord i sitt innlegg. Betyr det at Kristelig Folkeparti overhodet ikke er interessert i arbeidstakernes rettigheter og ikke på noe tidspunkt vil se på de vanskelighetene det medfører at en rekke kvinner er nødt til å arbeide på ubekvem arbeidstid på hverdagene? Er søndagen så hellig at man ofrer enkeltmenneskers hverdag for å få fram en annerledessøndag?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg lytta med store øyre til Fossums uro for mi rolle som statsråd og Kristeleg Folkeparti-leiar. Eg vil då gjera Fossum kjend med at det er Einar Steensnæs som er parlamentarisk leiar for Kristeleg Folkeparti si gruppe her på Stortinget. Eg lever veldig godt med mi rolle både som Kristeleg Folkeparti-leiar og statsråd i denne saka og i andre saker, så for meg er det iallfall ikkje noko stort problem - ikkje noko problem i det heile.

       Eg sa òg i innlegget mitt at denne saka blei fremma før denne regjeringa tok over, og vi valde å la ho ligga. Det er sjølvsagt slik at når Regjeringa fremmar nye saker, fremmar ho saker som dei tre partia i Regjeringa er einige i. Så spørsmålet om vi har tenkt å fremma fleire saker som partia ikkje er einige i, har eg då svart på. Det er eigentleg heilt unødvendig å stilla det spørsmålet. Eg skulle tru representanten Fossum var glad for at vi faktisk lot nokre av Arbeidarpartiet sine forslag ligga over til behandling, og ikkje trakk dei for å få ei anna vinkling. Det hadde eg faktisk trudd Arbeidarpartiet ville setta pris på, for her snakkar vi òg om å verna arbeidarane sin rett til å ha fri på sundagar. Kristeleg Folkeparti går også så vidt eg forstår, så langt her i Stortinget at dei faktisk har lyst til å verna arbeidarane mot sundagsjobbing på kanskje dei tre travlaste sundagane året, nemleg dei tre siste sundagane før jul - noko representanten Fossum ikkje ønskjer å gje dei fri frå.

       Arbeidarane sine rettar er sjølvsagt viktige for oss, og det har dei alltid vore. Det å kombinera dei med avgrensa handel på sundagar er faktisk ein god kombinasjon. Eg trur ikkje arbeidarane sine rettar fyrst og fremst blir målt ved om dei må jobba til kl. 21 eller kl. 22 på kvardagar, men eg trur faktisk veldig mange av dei set pris på at sundagen er ein annleis dag, der dei fleste av dei slepp å jobba.

       Komiteens flertall gir sin støtte til forslaget om at de alminnelige åpningstidene settes lik normalarbeidstiden i arbeidsmiljøloven §§ 42 og 44. Dermed blir de ansatte omfattet av det samme forbudet mot natt-, søn- og helligdagsarbeid som andre arbeidstakere. Også for ansatte innenfor handelsnæringen er det negative helsemessige konsekvenser forbundet med en uhensiktsmessig arbeidstid.

       Selv om det ikke kan påvises at helgearbeid er direkte skadelig for helsen, kan det ikke være tvil om at utstrakt helgearbeid går ut over de ansattes sosiale velvære. En viktig side ved arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid har derfor vært å sikre at arbeidstakerne får anledning til å være sammen med familie og venner, og at de får anledning til fritidsaktiviteter av forskjellig slag.

       Åpningstidsloven handler altså om å sikre den enkelte arbeidstakers rett til livskvalitet og mulighet for aktivt samfunnsengasjement. Dette forholdet ivaretas etter mitt skjønn bra gjennom foreliggende flertallsinnstilling.

       I sin høringsuttalelse sier Handel og Kontor bl.a følgende:

       « Vi ønsker ikke et samfunn der det er like vanlig å arbeide på netter og søndager som ellers i uka. Et samfunn der det er « mandag hele uka » er ikke noe framskritt. At de fleste av oss har fri fra arbeid samtidig er viktig for et godt familieliv og for at mange skal kunne delta aktivt i nærmiljøet, i organisasjonslivet og i politisk arbeid. »

       Det er godt sagt, og jeg vil understreke betydningen av at vi har en langsiktig tankegang når det gjelder dette forholdet. På lang sikt vil en stadig utglidning kunne gi svært uheldige ringvirkninger.

       Det har fram til nå også vært et problem at åpningstidsbestemmelsene har variert fra kommune til kommune. Også for arbeidstakerne er dette uheldig, og jeg er glad for at det nå legges opp til åpningstider fastsatt på nasjonalt nivå. Det sikrer like vilkår uavhengig av geografisk plassering.

       Noen hevder at butikkene er til for kundene, og at det må være hensynet til disse og ikke de ansatte som må være avgjørende når åpningstider skal fastsettes. Dette kan jo høres besnærende ut, men ved nærmere ettertanke vil vel de fleste si seg enig i at vi her må finne fram til et kompromiss som alle parter kan leve med.

       En tillatt åpningstid avgrenset fra kl. 06.00 til kl. 21.00 på hverdager og til kl. 18.00 på lørdager vil sikre at de fleste arbeidstakerne får en arbeidstid innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser.

       Årsaken til den utglidningen som har skjedd, er å finne i mangelfull håndtering av det lovverk som gjelder i dag. Dette gjør det nødvendig med klare regler, og at det blir etablert formålstjenlige kontroll- og håndhevingsmekanismer. Hensynet til de ansatte tilsier også dette.

Jan Petersen (H) : Den første delen av dagen i dag har vært en god dag for valgfrihetssamfunnet, for nå er det på det rene at det blir et politisk flertall for å innføre kontantstøtten i det norske samfunn. Det betyr at vi setter barnefamilienes valgfrihet i høysetet. Jeg har lyttet med stor interesse og i atskillig grad nikket til det som er sagt også fra mellompartiene om behovet for at folk selv får velge sine løsninger.

       Denne delen av dagen blir for så vidt ikke fullt så god, for i den saken vi nå behandler, er det nå på det rene at det allikevel ikke er så viktig at folk selv får velge hvordan de vil håndtere sin situasjon. Visjonen om valgfrihetssamfunnet innehar en rekke forskjellige elementer om hvordan en skal få et friere og åpnere samfunn. Og hele denne visjonen er viktig, for et friere og åpnere samfunn er viktig for at det norske samfunn skal være vitalt og kunne ta innover seg nye utfordringer. Da er også dette lille elementet ett av de mange elementene som skal til for å virkeliggjøre valgfrihetssamfunnet.

       Jeg har lyttet litt til denne debatten og til representanter for Arbeiderpartiet, ikke minst har jeg lyttet til Grethe G Fossum. Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet her går inn i sin tradisjon som bekymret forsvarer for det etablerte, og med Arbeiderpartiets hang til å administrere sine medmennesker som en gjennomgående holdning. Det er det arbeiderpartirepresentanter som har gjort før. Og jeg har vært såpass lenge i huset at jeg også husker den debatten som gikk da vi innførte åpningstidsloven i sin tid. Jeg vil minne om hvordan Arbeiderpartiet så på den åpningstidsloven som de, så vidt jeg skjønner, nå ønsker å beholde betydelige elementer av. Jeg husker hva Marit Rotnes sa. Hun sa bl.a følgende:

       « De borgerlige partiene i Regjeringen ser ut til å ha som siktemål å undergrave den betydning som et rikt familieliv har for barns oppvekst. Først og fremst tilbyr de familiene å bruke sin fritid til å handle - på kveldene, på lørdager og søndager. Og når familien omsider kommer hjem, slitne, blakke og utkavede, kan de sette seg ned og nyte video og en rekke TV- og radiokanaler som også den borgerlige regjeringen velvilligst har lagt til rette for dem.

       Det er kremmermentaliteten og profitten som står i høysetet hos det politiske flertallet, og da får heller kvinners arbeidssituasjon, hensynet til nærbutikkene i lokalmiljøet og ikke minst familienes situasjon heller seile sin egen sjø. »

       Og i denne bekymrede arbeiderpartitradisjonen står altså Grethe Fossum godt plassert.

       Vi skal nå gå videre, og vi får altså igjen bekymring fra Arbeiderpartiets side. Det vi i dag ser, er at reguleringssamfunnet slår tilbake, ikke alvorlig kanskje, kanskje heller på en måte som gjør at enkelte av oss trekker på smilebåndet. Jeg tror faktisk at en del av de dilemmaene og de avgrensningene som lovverket kan medføre, kommer til å levere en del råmateriale til norsk revyindustri. Jeg er klar over at enkelte tilhengere av dette synes det er ufint å nevne dette, de oppfordrer heller til å heve blikket, for de føler seg litt ubekvemme med mange av de avveiningene som vil komme, og som jeg tror folk kommer til å ha det ganske festlig med.

       En av denne vårens større begivenheter - i hvert fall for meg - var å delta i en TV-debatt med bl.a. Unn Aarrestad og May-Helen Molvær Grimstad, som hadde hver sin løsning på dette spørsmålet. Det som gjorde mest inntrykk på meg, var at Aarrestad fremførte knallharde argumenter for hvorfor Molvær Grimstads måte å løse problemet på var helt håpløs, og Molvær Grimstad fremførte like knallharde argumenter for at Unn Aarrestads måte å organisere det på var helt håpløs. Etter å ha sittet og lyttet til dette, kom jeg til den konklusjon at de selvfølgelig hadde rett begge to: Det var håpløse alternativer som ble lagt på bordet, det være seg kvadratmeter eller vareutvalg. Men de glemte begge å trekke konklusjonen, nemlig at denne type reguleringer ikke kommer til å fungere på en slik måte at forbrukerne blir fornøyd med det.

       Jeg er klar over at det som ligger under for en del mennesker litt ute på venstresiden, er at det er de såkalte markedskreftene som nå er inne og styrer, og markedskreftene er alltid noe skummelt noe. Men det som er markedskreftene i denne sammenheng, er simpelthen at folk flest føler behov for å organisere sitt liv på en spesiell måte, f.eks å handle når de ønsker det. Markedet i denne sammenheng er den enkelte forbruker. Det er ikke noe mer skummelt enn det, ja det er faktisk det som er selve kjernen.

       Nå har denne debatten også blitt en debatt om hvilke dagligvarer man skal få lov til å handle. Det er i og for seg et viktig spørsmål, men hvorfor i alle dager skal man først og fremst gjøre dette til et spørsmål om dagligvarehandel? Hvorfor skal det f.eks være slik at det - heldigvis - er lov å kjøpe en busk nå midt i plantetiden, og det er mulig å låne en bok på biblioteket, men så er det altså noen som har funnet ut at en ikke skal få lov å kjøpe en bok eller en plate? Jeg må si at hvis jeg skulle innrette en søndag som virkelig var god, måtte det være i noen timer å få gå rundt og bla og « bomse » i en bokhandel eller i en plateforretning. Ja, det ville faktisk være bedre kulturpolitikk enn det mange andre forslag går ut på.

       Så skjønner jeg at noe av hovedargumentet fra dem som nå er bekymret, er at de ønsker å ha søndagen som en annerledes dag. Og ja, søndagen er en annerledes dag. Men ærlig talt: Er det noen som tror at fordi om det er mulig å handle noe på en søndag, vil ikke søndagen være en annerledes dag? Vi kan gå til Sverige og bruke det som et eksempel, eller vi kan gå til det landet som for de aller fleste kanskje vil stå som skremselen på hva som skjer når en frigir ting, nemlig USA. Er det et menneske som selv når det går rundt i en slik sydende metropol som New York på en søndag, er i tvil om at det er en søndag? Det er ikke et menneske som er i tvil om at det er en søndag, for det er en annerledes dag på tross av at folk altså har muligheten for å kjøpe seg enten en pizza eller en bok i USA. Derfor: Dette fundamentale argumentet er ikke riktig. Det er ikke riktig når en tester det på de samfunn som har organisert seg annerledes. Men dette synspunktet bygger på den merkverdige oppfatning at hvis en først tillater folk å handle, kommer de til å oppholde seg timevis i disse butikkene. Du store all verden, fornuftige folk oppfører seg ikke slik, og vi kan ikke legge opp et samfunn som om de gjorde det heller. Jeg tror venstresidens bekymrede og angstfylte forhold til det å handle må være noe som henger igjen fra 1960- og 1970-årene. Det kan ikke forklares på annen måte.

       I SVs innlegg fikk dette en noe outrert form, hvor dette nærmest var et spørsmål om å verne mennesket i den rå kampen om de handlende, eller den rå kampen om kundene, som det ble sagt. Det er altså et bilde der ute på venstresiden av at vanlige nordmenn som ønsker å kjøpe seg enten en pizza eller en bok, nærmest er en slags viljeløs manipulerbar masse som er slik at bare butikkene åpner, kommer de strømmende til litt utenfor sin egen vilje. Det er en livsfjernhet i hele denne argumentasjonen som jeg vil anbefale at man legger bak seg. Det det dreier seg om fra venstresiden, er en manglende tillit til at enkeltmennesket kan innrette livet sitt på en fornuftig måte, at de kan velge riktig for seg og sine. Og det er også en manglende tillit til bedriftene, en manglende tillit til at de er villig til å følge det kravet og de ønsker forbrukerne har. Og jeg må nok si at med de holdningene som nå nevnes, blir det vanskeligere for en del bedrifter i grenseområdene å holde unna mot konkurransen f.eks fra Sverige. Man gjør det vanskeligere for en del bedrifter og en del lokalsamfunn.

       Dette oppsummerer seg i grunnen i et inderlig ønske om at Stortingets flertall skjønner at de må slutte å administrere sine medmennesker, ha litt mer tillit, og om man bekymrer seg svært mye, vær så snill og les Marit Rotnes' innlegg fra 1985, så tror jeg man lærer en del ting om hva man ikke bør si.

Grethe G Fossum (A) (fra salen):

       President! Jeg ber om ordet til replikk.

Jan Petersen (H)
(fra salen):

       Det gjør jeg også.

Einar Steensnæs (KrF) : I den alminnelig debatten om åpningstidene i dagligvarehandelen er det nærmest blitt fremstilt slik at det er Kristelig Folkeparti som nå jakter på en innstramming i åpningstidsloven. Jeg synes det er mer enn merkelig at en slik oppfatning også sprer seg i Stortinget, til tross for det dokumentet som ligger til grunn for behandlingen, for dette er jo fullstendig galt.

       Kristelig Folkeparti mener at intensjonene i gjeldende åpningstidslov stort sett er greie og akseptable. Vi ser ikke behovet for innstramming i forhold til det som ligger til grunn i den gjeldende loven for åpningstider i varehandelen. Men vi ser at problemet oppstår fordi praksis med etablering av kiosker, etablering av storkiosker og økt vareutvalg f.eks på bensinstasjonene er i strid med lovgivningen og intensjonene i åpningstidsloven. Det har utviklet seg en praksis med nærmest ubegrenset varehandel i en del etableringer også på søndagene og utover det som er bestemmelsene for åpningstider på hverdagene.

       For Høyre og Fremskrittspartiet er dette sikkert helt greit, de vil jo oppheve hele loven, men for de partier som mener at det er nødvendig å kunne bringe praksis i overensstemmelse med lovgivningen, er ikke dette greit. Kristelig Folkeparti hører med til de partier som ønsker ryddighet. Når lovgiverne har gitt en lov med bestemte intensjoner, ønsker vi at praksis også skal bringes i overensstemmelse med lovens innhold og intensjon. Når det nå viser seg at dagens lovgivning ikke er tilstrekkelig, men fører til utglidning og til og med uheldig praksis, må loven strammes inn slik at vi igjen bringer praksis i tråd med lovgivningen. Det er dette denne saken dreier seg om. Det er derfor å stille saken helt på hodet å rette skytset mot de partier som nå ønsker en endring av åpningstidsloven. Det er Høyre og Fremskrittspartiet som lager dette til en sak for Stortinget, og som skaper debatt fordi de vil gå lenger enn det som er dagens intensjon og formuleringer. Hvordan Høyre vil kunne forsvare en slik liberalisering i forhold til det jeg har registrert som et uttalt ønske fra Høyres leder Jan Petersen om i større grad å verdibasere sine politiske standpunkter, bør vel være en utfordring for Høyre å avklare. Foreløpig har jeg ikke kunnet registrere at verken Jan Petersen eller andre talspersoner fra det partiet har vist interesse eller behov for å svare på dette.

       Vi kommer til å være med på en formulering som sikrer at intensjonen i dagens lovgivning - som jeg sa - bringes mer i overensstemmelse med praksis. Da vil det selvfølgelig også melde seg en rekke praktiske og juridiske forhold og problemer som gir rikelig anledning for dem som ønsker det, til å raljere over dette, fordi det er vanskelig å ramme dette inn.

       Vi i Kristelig Folkeparti har vært åpne for å vurdere ulike løsninger, men vi er kommet til at en arealbegrensning, slik arbeiderpartiregjeringen la fram forslag om, kan være en grei løsning. Da er det særlig to forhold som jeg for min del legger til grunn for dette. Det er for det første at den ordningen som vi går inn for, blir mest mulig praktikabel. Det tror vi at den såkalte Brustad-bua kan være. Men for det andre - og det er kanskje det viktigste - gjelder det selvfølgelig å finne en løsning som kan gi et flertall i Stortinget. Og med Arbeiderpartiets utgangspunkt er det bare Arbeiderpartiets forslag som gir de partier som har samme intensjoner, en løsning som en kan klare å skaffe flertall for. Det bør være retningsgivende for alle de partier som deler ønsket om at vi ikke skal ha noen utglidning i dagens praksis og lovgivning.

       Vi mener det ikke er det samme behov for å regulere varehandelen på hverdagen som på søndagen. Når Petersen viser til Sverige, synes jeg like gjerne han kunne vist både til Danmark og Tyskland. I Sverige er 80 % av de store varehusene åpne på søndag. Er det en utvikling vi ønsker oss? Er det en modell å ta etter? Jeg mener at Høyres leder har funnet feil land og feil praksis i dette spørsmålet i forhold til de verdistandpunkter som jeg hadde håpet at Høyre kunne dele med Kristelig Folkeparti.

Grethe G Fossum (A) : Jeg har lyst til å takke parlamentarisk leder i Høyre for at jeg ble plassert i god gammel Ap-tradisjon i midten av Arbeiderpartiet. Dette er faktisk en plassering som er helt ny for meg.

       Den parlamentariske lederen for Høyre brukte sine minutter på talerstolen til å latterliggjøre de andres forslag. Vi var både livsfjerne og bekymret fordi vi faktisk ikke hadde vært ute og reist og sett lyset både i New York og andre flotte steder som nettopp praktiserer denne handlefriheten. Men det var klart for ham, som hadde sett lyset, at søndagen var en annerledes dag i New York selv om butikkene var åpne. Bare vi gjorde som Sverige, var vi og søndagen reddet.

       Det som gjør meg litt nysgjerrig når jeg hører på Høyre her, er: Går det ingen grense for Høyre? Har de ingen grense når det gjelder enkeltmenneskets utfoldelse? Det som gjør meg aller mest nysgjerrig, er hvor grensen går mellom Fremskrittspartiets totale liberalisering og Høyres noe mer avgrensede. Jeg tror at vi alle sammen må ha noen grenser, og jeg vil gjerne høre om Høyres grensegang - jeg skjønner at de ikke går på dette med butikker eller kvadratmeter, så jeg behøver ikke å ha det svaret, men jeg vil ha greie på hvor de andre grensene går.

       Så en liten visitt til Fremskrittspartiets Per Sandberg, som påpekte at Arbeiderpartiet stiller seg noe tvilende til dette forslaget. Jeg kan forsikre representanten Per Sandberg om at Arbeiderpartiet ønsker at dette forslaget skal gjennomføres. Vi tror ikke at forbrukerne er lei av reguleringer. Og når han spør hvor grensen for meningsløse begrensninger går, så vil jeg spørre tilbake: Hvor går grensen for den totale liberalisering - samtidig som samfunnet må legge til rette for tjenester for denne totale liberaliseringen? Er det vi andre som kanskje ønsker en mer restriktiv holdning på mange områder, som skal betale for at alle skal få velge fritt på alle hyller? Jeg skal ikke nevne kontantstøtten i denne sammenhengen.

       Det er mange kjøpmenn som har etablert en søndagshandel som er langt mer omfattende enn dagens lovverk tillater. Deres lovbrudd belønnes nå med en lovendring som sies å skulle dempe en ytterlige økning av denne handleaktiviteten. Det er bare departementet og de partier som utgjør flertallet, som tror at de nye bestemmelsene vil virke slik. Alle andre spår en sterkt økende omsetning, mer bruk av belastende arbeidstid og enda færre som satser på full jobb i varehandelen. Jeg synes ikke det er rett å belønne lovbrudd, at argumentet om utglidning skal være et mer effektivt argument for en lovendring enn alle saklige argument. Jeg ser for meg at andre grupper vil følge den samme oppskrifta som matbutikkene har gjort, nemlig å peke på noen andre som selger ulovlig. Skobutikken, klokkebutikken, skjortebutikken, musikkbutikken og blomsterbutikken vil alle med like stor rett kunne kreve rettferdige regler og i mellomtiden holde åpent når som helst. En slik utvikling er ikke bra for Stortinget som lovgivende organ.

       Høyesterett har lagt grunnlaget for å skille mellom hva som er lovlig og ulovlig vareutvalg i kiosker ut fra dagens lov. Jeg viser til den dommen fra 1989 som er omtalt i proposisjonen. Det er selvsagt mulig også å definere og håndheve et noe videre vareutvalg. Selve kontrollen vil kunne skje automatisk, slik som Unn Aarrestad beskrev i sitt innlegg.

       Kanskje den samme mentaliteten vil spre seg til andre samfunnsområder, at flere vil prøve ut prinsippet om den frekkestes rett. Når det viser seg at vernet om søndagen ikke er hellig nok for det partiet og hensynet til de butikkansattes helse og velferd ikke er viktig nok for Arbeiderpartiet - hvilke lover er da alvorlig ment? Dyrere varer, flere som arbeider utenom vanlig arbeidstid, søndager som blir enda mer hverdager, er ikke det en for høy pris å betale for at en nytilvent service for noen få på noen plasser skal opprettholdes? Jeg synes det. Jeg synes det er nødvendig at Stortinget viser mot til å snu en utvikling som er i strid med de verdier som Stortinget forfekter, også når noen journalister benytter seg av sin hellige rett til å mobbe dem som forsvarer verdiene i samfunnet mot det som kalles utviklingen.

Per Sandberg (Frp) : Jeg skal være kort.

       Jeg ble oppfordret av representanten Grethe Fossum til å fortelle hvor mine og Fremskrittspartiets grenser går. Jeg tror jeg skal si det på den enkle måten at Fremskrittspartiet og jeg ser at grensen går ved at vi har tro på folks egen dømmekraft, i motsetning til Arbeiderpartiet og representanten Fossum, som har et sterkt behov for å drive og regulere og bestemme over hvordan folk skal regulere sin egen hverdag. Det er den store forskjellen på meg og representanten Fossum. Vi i Fremskrittspartiet føler ikke behov for å frarøve folk bestemmelsesretten, noe som representanten Fossum gjør. Vi føler ikke trang til å drive med frihetsberøvelse når det gjelder folks egne vurderinger. Vi tror ikke på tvangstiltak, i motsetning til representanten Fossum. Vi mener rett og slett at reguleringssamfunnet har gått for langt, og det ser vi konsekvensene av i et samfunn som stort sett er i oppløsning. Det er en situasjon som Arbeiderpartiet slett ikke ønsker å ta en debatt om med å vise til sin politiske innflytelse de siste 20, kanskje 30 årene, som har resultert i det vi ser utenfor vår egen stuedør. Jeg synes at Grethe Fossum og Arbeiderpartiet skal prøve å gå litt i seg selv, ta litt selvkritikk og prøve å se realistisk på det de har gjennomført og resultatet av det, istedenfor hele tiden å prøve å motvirke at folk får litt mer frihet.

       Grethe Fossum ville ikke nevne kontantstøtten, jeg skal heller ikke gjøre det, men det er heldigvis et godt eksempel på at vi bryter med god tradisjonell arbeiderpartireguleringspolitikk.

Unn Aarrestad (Sp) : Det var klart då denne saka vart send til Stortinget, at regjeringspartia ikkje stod samla bak dette lovforslaget, men overlét til Stortinget å avgjera det. Men alle regjeringspartia er einige i at søndagen skulle vera ein annleis dag, me skulle verna dei tilsette mot ulagleg arbeidstid og sikra forbrukarane suppleringsvarer. Dette vart ei sak med mange saker i, ikkje minst debatten rundt, der ein del av media sikkert visste betre enn at Stortinget skulle røysta ja eller nei til kål eller pizza. At leiande stortingsrepresentantar både frå Høgre og Arbeidarpartiet snakkar som om dei òg trudde dette, kan gi grunn til å lura både på kapasitet, kunnskap og evne - ikkje minst Jan Petersen sitt innlegg gjorde det klart i dag, der han harselerer over tåpelege forslag frå Molvær Grimstad og Aarrestad. Min argumentasjon gjekk på følgjene av Brustad-bua, ikkje på om det lét seg gjennomføra. Eg hadde venta at Jan Petersen hadde følgt betre med - sitjande få meter unna i TV-studio.

       Det finst altså nå ei lov som regulerer dette. Men dagens praksis er ikkje i tråd med lova, og det var dette Senterpartiet ville gjera noko med med forslaget me kom med. Me meiner kommersielle tiltak må ha køyrereglar. Det syner tydeleg denne saka. Men ein køyreregel om arealavgrensing er i alle fall ikkje måten å gjera det på. Berre kreativiteten set grense for kva metode som skal brukast for å omgå den reguleringa. Eg har tidlegare synt til korleis det skulle gjerast. Forslaget om arealavgrensingar går den motsette vegen av det Senterpartiet ønskjer, det er i alle fall sikkert. Søndags- og natthandel flytter omsetninga til dei sentrale butikkane der mange ferdast. Småbutikkane og utkantbutikkane taper. Dei ser ikkje syn på å ha ope døgnet rundt om dei er aldri så småe i areal. Varene er òg nøydde til å verta dyrare, det seier seg sjølv når ein må betala tilsette for å vera i butikken døgnet rundt sju dagar i veka. Derfor vil Senterpartiet heller ikkje røysta subsidiært for forslaget om arealavgrensing, sjølv om me er klare over at vårt forslag dessverre ikkje får fleirtal.

Jan Johnsen (H) : Jeg har fulgt denne debatten, og for meg er det en merkelig debatt vi er vitne til. Jeg har vært så heldig å få lov til å jobbe i et yrke som har hatt søndag og mandag, julaften, påske og pinse som servicedager for mange av dem som nå står her og sier at da skal vi helst ikke arbeide. Hvis vi skulle ha det samfunnet som noen her tydeligvis ønsker, med fullstendig fri på søndagen, var det mange som måtte stoppe å jobbe. Vi har i dag et samfunn der jeg tror majoriteten jobber på søndagen. Det er etter hvert svært få som ikke gjør det.

       Når det gjelder statsråd Svarstad Haugland, la jeg merke til at hun nevnte at hun gikk ut fra at politi og arbeidstilsyn fulgte opp denne loven. Jeg går da ut fra at statsråden sørger for at disse to pressede etatene får nok midler til å springe rundt med metermålet, slik at de kan finne ut om lokalene er innenfor eller utenfor lovens grenser.

       Hvis vi nå får denne loven på plass, og det er tydelig at vi gjør det, tror jeg at flertallet, de som er for at vi nå skal få en slik lov, må gjøre regning med at vi får et veldig presset marked innenfor bygg- og anleggssektoren, som nå skal sørge for disse kvadratmetrene som flertallet går inn for. Vi vil altså sannsynligvis få en prisøkning på husbygging fordi det ikke er folk å få fatt i, altså et enda mer presset marked når det gjelder å få fatt i folk i boligsektoren enn vi har i dag. Og så tror jeg også følgende blir resultatet av dette, nemlig at vi får veldig mye advokatmat. Her blir det mange som kommer til å anmelde eller iallfall være uenig i de tolkningene som kommer, og dermed har vi det gående i et allerede presset rettsapparat, som i dag har problemer med å få sakene unna. De vil altså få en mengde saker fra denne delen av arbeidslivet.

       Jeg skulle ønske at vi etter hvert kom til den vårløsningen som Høyre og Fremskrittspartiet ønsker, nemlig en frihet for individet til å velge. Det er med beklagelse jeg oppdager at denne forsamlingen, Norges storting, fortsatt ønsker å regulere friheten innenfor en helt normal ting som det å kunne handle sine daglige varer i butikken.

Presidenten: Presidenten vil bare minne om at det er Odelstinget som har møte.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.