Sak nr. 2
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg og Per Roar Bredvold om lov om endring i lov av 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven). (Konkurransetilsynets avgjørelser skal ikke kunne ankes til departementet og Kongen) (Innst.O.nr.49 (1997-1998), jf. Dok.nr.8:72 (1997-1998))

TALERE:

       Trond Helleland (H) (ordfører for saken):

       Saken vi behandler i dag, er et Dok.nr.8-forslag fra representantene Sandberg og Bredvold hvor det er ønske om å endre konkurranseloven slik at departementet og Kongen ikke lenger skal være ankeinstans for saker avgjort i Konkurransetilsynet.

       Flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, peker i innstillingen på at Administrasjonsdepartementet i brev av 3. juni advarer mot å fjerne muligheten for å anke avgjørelser fattet av Konkurransetilsynet. Dette vil stride mot § 28 i forvaltningsloven som gir påbud om toinstansbehandling for enkeltvedtak, med klagerett til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det organet som har truffet vedtaket. Flertallet mener det er viktig å holde fast ved prinsippet om toinstansbehandling i forvaltningen for å sikre en forsvarlig behandling av enkeltsaker.

       Et annet flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet og SV, viser til at departementet mener det er flere gode grunner til å drøfte klageordningen etter konkurranselovgivningen, både ut fra et forvaltningspolitisk og konkurransepolitisk perspektiv. Det samme flertallet støtter en slik gjennomgang. Jeg tar derfor opp mindretallsforslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

       Arbeiderpartiet motsetter seg enhver vurdering av dette spørsmålet og henger fast i sitt gamle syn om at departementet skal være klageorgan, og begrunner dette med spørsmål av distriktspolitisk og kulturpolitisk karakter, der man mener at konkurranselovgivningen ikke bør gjelde. Jeg går ut fra at det vil være en del av departementets vurderinger å se på disse spørsmålene. Arbeiderpartiet har her heist den gamle styringsfanen, og krever at man på disse områdene må ha politisk styring. Det er altså greit med en konkurranselovgivning så lenge man kan overprøve vedtakene politisk. Dette er ikke greit for Høyre, og jeg er glad for at et flertall nå ønsker en gjennomgang av dette området.

       Høyre har lenge vært av den formening at det er uheldig at departementet er ankeinstans i alle saker som er behandlet av Konkurransetilsynet. Vi ønsker en uavhengig ankeinstans, og er positive til at statsråd Løwer ønsker en gjennomgang av problemstillingene knyttet til klageordningen. Det er gode grunner for å endre ordningen og dagens praksis på de fleste områder. OECD har nylig i sin landrapport pekt på at Norge bør vurdere sin klageordning etter konkurranselovgivningen.

       Den såkalte Norman-gruppen drøftet i sin innstilling behovet for en endring i klageordningen i forbindelse med konkurranselovgivningen. Utvalget mente at det var fare for at en sektormyndighet som skal ivareta både konkurransehensyn og andre hensyn, vil legge uforholdsmessig stor vekt på de andre hensynene. Norman-utvalget anbefaler at det etableres et skille mellom saker der klageadgangen skal åpne for en politisk avveining mellom konkurransemessige og andre hensyn, og saker der klageadgangen bare skal ivareta de forvaltningsmessige krav til saksbehandling. I det siste tilfellet bør det være en uavhengig klageinstans, mens det i det første tilfellet bør være departementet som behandler anken, mener Norman-utvalget. Høyre vil at dette skal vurderes nøye, og ser at grensesettingen mellom politiske avgjørelser og forvaltningsavgjørelser kan være vanskelig. Konkurranselovutvalget - NOU 1991:27 - foreslo at et uavhengig klageorgan skulle behandle alle klagesaker etter konkurranseloven, og at departementet bare etter eget tiltak kunne omgjøre klageorganets avgjørelse. Jeg vil understreke at vi her ikke bare snakker om konkurranseloven, men klagesaker etter f.eks teleloven og andre lover som behandler konkurransemessige forhold.

       Jeg er glad for at departementet nå ønsker en ny gjennomgang av dette temaet, og ser fram til at departementet hurtig kommer tilbake til Stortinget med forslag til endringer av klageordningen etter konkurranselovgivningen.

Presidenten:

       Trond Helleland har tatt opp det forslag han refererte til.

Jon Olav Alstad (A) : Hele poenget med det forslaget vi behandler i dag, er å sørge for at politikerne ikke har innflytelse over konkurransepolitikken og de vedtak som fattes i dette landet. Vi skal få lov til å lage lovverket, men vi skal fratas muligheten til å kunne mene noe om konkurransen, og det vil være umulig for oss å legge inn andre hensyn enn markedsstyring og konkurranse.

       Landbruket og kulturen vår er helt avhengig av at vi har mulighet til å legge inn andre krav enn bare at markedet skal ha mest mulig konkurranse. Hvordan skal det gå med distriktene våre dersom dette ikke er mulig? De siste fire årene har det vært seks saker som er blitt endret på grunn av hensynet til i hovedsak kultur- og landbruksspørsmål. Vi har fått beholde filmavtalen som sikrer kinoer også i distriktene. Bokbransjeavtalen sørger for at det er mulig å ha bokhandlere over det ganske land. Helt unikt i verden har dette vært, men de borgerlige, inkludert sentrum, skal altså fjerne den muligheten vi politikere har i dag til å bestemme at vi også vil ta hensyn til kultur, ikke bare til markedet. Det andre området som vil rammes, er landbruket. Den samvirketanken som ligger til grunn der, vil det ikke være mulig å gjennomføre på samme måte uten at vi har mulighet til å sette landbruk og distriktspolitikken foran markedsstyringen.

       Ingen blir sjokkert over Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken. Men hva i all verden driver Senterpartiet på med? Arbeiderpartiet og SV sier klart fra i innstillingen at vi vil beholde muligheten til fortsatt å styre. Men Senterpartiet skal ha en utredning for å se om det er mulig å frata politikerne muligheten til å styre. Det er helt vilt! Og på toppen av alt sier de at utredningen bare skal ta hensyn til konkurransepolitikk og til forvaltningspolitikk. De sier ikke noe om kultur, ikke noe om distrikt og ikke noe om landbruk. Det eneste de ønsker, er å ha en to-instansbehandling. Det er det det betyr når det står forvaltningspolitikk. Utover dette skal vi bare ta hensyn til konkurransen. Ja, det betyr at Senterpartiet vil være med på å legge ned kinoene rundt om i landet, spesielt der det bor mindre enn 10.000 innbyggere. Det betyr at bokhandlerne går fløyten. Muligheten til å kunne hindre gratisaviser forsvinner, og de store overtar. Gjett hvem som taper på det? Jo, lokalavisene. Og på toppen av alt vil landbruket måtte åpne for mer konkurranse og privatisering. For de bedriftsendringer som har skjedd i landbrukssektoren de siste årene, ville det ikke vært mulig å få til når konkurranse skal gjelde. Jeg lurer på hva Bondelaget vil si til Senterpartiets holdning i denne saken.

       På punkt etter punkt ser vi at Senterpartiet legger seg flat for markedstilpasningen og går mye lenger enn den forrige regjeringen, som Senterpartiet var så opptatt av å kritisere. Carl I Hagen kalte det for en tid tilbake for et voksenopplæringsprosjekt. Ja, det blir nok mer voksenopplæring i roing etter hvert enn det er i politisk styring.

       Avslutningsvis har jeg lyst til å spørre statsråden om hun virkelig mener at vi ved å utrede spørsmålet og bare legge konkurransepolitikken til grunn, i det hele tatt vil ha mulighet til å legge inn andre kriterier for de vedtakene som skal gjøres, enten det blir et uavhengig organ eller det fortsatt blir departementet som skal gjøre det - andre kriterier som også tar hensyn til kulturen til distriktene, til landbruket vårt, sånn at det fortsatt er mulig å beholde en viss del av den politiske styringen også i framtiden.

Per Roar Bredvold (Frp) : Bakgrunnen for og intensjonen i forslaget fra representanten Sandberg og meg selv er å skille rollene mellom staten som eier og staten som konkurransemyndighet. Erfaring viser at statens eierskap i norsk næringsliv og i finansmarkedet i stadig større grad kommer i konflikt med konkurransemyndighetenes utøvelse av konkurranseloven.

       Fremskrittspartiet har lenge advart mot at departementet i klagebehandling legger politiske årsaker til grunn for behandling av klager. Dette fører i stor utstrekning til at utenforliggende grunner og ikke konkurransemessige hensyn legges til grunn for en avgjørelse. Det er selvfølgelig i tillegg grunn til å stille spørsmålstegn ved habilitetsspørsmålet med en slik sammenblanding av forvaltningsmyndighet og forretningsmessige interesser.

       Dette spørsmålet tar også Norman-gruppens rapport opp som en viktig problemstilling. Den sier

« ... det er en fare for at en sektormyndighet som skal ivareta både konkurransehensyn og andre hensyn vil legge uforholdsmessig stor vekt på de andre hensynene. »

       OECD gir i sin nylig framlagte landrapport også uttrykk for at Norge bør vurdere sin klageordning.

       Nå er Fremskrittspartiet klar over at departementet ut fra flere grunner ønsker å drøfte klageordningen etter konkurranselovgivningen, noe vi er enig i. Og Fremskrittspartiet ber om at man i dette arbeidet ser på flere ulike modeller, slik at man kan få en ankeinstans som er uavhengig av departementene.

       Jeg vil poengtere at det er viktig at det utarbeides regler som sikrer at de politiske myndigheter i så liten grad som mulig kan delta i behandlingen av enkeltsaker.

       De politiske myndigheters ansvar for konkurransepolitikken skal først og fremst ivaretas av de rammer loven setter, gjennom årlige budsjetter og de forskrifter Regjeringen utarbeider.

       Det er flott at representanten Alstad fra Arbeiderpartiet har merket seg at Fremskrittspartiet ønsker minst mulig politisk styring. Men essensen i forslaget er om de samme instanser som eventuelt taper en sak, skal avgjøre hvorvidt dette er en riktig avgjørelse. Det kan virke som om Arbeiderpartiet også her fortsetter med sine gamle sosialistiske tanker - all makt til staten ligger grunnfast i politikken.

       Jeg fremmer herved Fremskrittspartiets forslag, forslag nr. 2. Skulle Fremskrittspartiets forslag falle, vil Fremskrittspartiet subsidiært stemme for Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiets forslag.

       Etter vår mening er det nødvendig å se problemet i et større perspektiv før det eventuelt kan tas en ny beslutning. Disse partiene sier seg imidlertid enige i at det bør foretas en gjennomgang av klageordningen nå, men vel å merke ut fra et helhetsperspektiv, ikke minst ut fra de påstander som har kommet om at det i en del klagesaker i for stor grad er lagt andre hensyn til grunn enn de rent konkurransepolitiske. Også det forhold at OECDs landrapport tar til orde for at Norge bør vurdere sin klageordning etter konkurranseloven, bør være en grunn for at det skal foretas en slik gjennomgang. I tillegg har også Norman-gruppen i sin rapport drøftet viktige sider av konkurransepolitikken og bl.a anbefalt at det etableres et skille mellom saker der klageadgangen skal åpne for en politisk avveining mellom konkurransemessige og andre hensyn, og saker der klageadgangen bare skal ivareta de forvaltningsmessige krav til saksbehandling. Dette er for øvrig omtalt i departementets brev til komiteen, som er trykt som vedlegg til innstillingen.

       Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vurderer det slik at det er grunner nok til at det blir sett nærmere på disse ordningene, og på denne bakgrunn vil vi gå inn for at det foretas en gjennomgang som nevnt. Vi har merket oss at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti sier seg tilfreds med tingenes tilstand på dette området og ikke ønsker noen gjennomgang.

       Jeg merket meg også at representanten Alstad nettopp øste seg voldsomt opp og nærmest forskutterte at man skulle fjerne denne to-instansklageordningen som vi har i dag. Jeg vil til det bare si at det er vel ikke slik at om man ønsker å se nærmere på ting som det kan være verdt å vurdere, at man dermed har sagt at man skal endre noe. Det virker nesten som man er redd for å se på ting, kanskje kunne man oppdage at det var nødvendig å gjøre noe med det. Og det er kanskje grunn til å merke seg at når Arbeiderpartiet er tilfreds med tingenes tilstand, skyldes det at de i stor grad støtter seg til en påpekning fra departementet den gang de selv satt i regjering, om at det ikke er noen grunn til å foreta seg noe, fordi dette fungerer.

       Fra vår side er det ikke gitt noe signal om at en gjennomgang nødvendigvis vil medføre at det blir foretatt omlegginger. Dette må vi vente med å ta stilling til og komme tilbake til når vi får sett helheten i spørsmålet.

       Jeg minner også om at forvaltningsloven § 28 knesetter et viktig forvaltningsmessig prinsipp, nemlig at det skal være en toinstansbehandling for enkeltvedtak med klagerett til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det organ som har truffet vedtaket. Komiteens flertall har lagt til grunn at dette skal videreføres.

       Forslaget fra Fremskrittspartiet synes heller ikke å gå klar av denne bestemmelsen og dette prinsippet, ifølge departementets brev til komiteen. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil på denne bakgrunn gå imot dokumentforslaget fra representantene Sandberg og Bredvold, men samtidig være med på at det skal foretas en gjennomgang på de premisser som er nevnt i forslaget fra disse partiene, og som også er helt i tråd med hva statsråden har anbefalt.

Statsråd Eldbjørg Løwer : I et brev til komiteen av 3. april i år, som er trykt som vedlegg til innstillingen, konkluderer jeg med at spørsmålet om klageordning i konkurransepolitikken må ses i en bredere forvaltningspolitisk sammenheng, og at jeg vil ta initiativ til at disse problemstillingene blir vurdert nærmere i tiden som kommer. Det er således fra departementets side allerede gitt positiv respons på det som flertallet i komiteen har gitt uttrykk for.

       Det er flere grunner til å drøfte klageordningen etter konkurranseloven både ut fra et konkurransepolitisk og ut fra et forvaltningspolitisk perspektiv. En slik gjennomgang bør foretas også fordi det fra flere andre hold i senere tid er reist spørsmål om klageordningen etter konkurranseloven. Slik dette spørsmålet nå er reist, gjelder det enkeltvedtak etter konkurranseloven. Det er likevel naturlig å se klageordningen etter konkurranseloven i en bredere sammenheng.

       Det er for det første slik at Arbeids- og administrasjonsdepartementet er klageinstans for saker om konkurranseforhold også etter teleloven. En bør derfor i samme forbindelse se på denne klageordningen og på de ordninger som gjelder på lignende eller tilgrensende områder.

       For det andre skal Arbeids- og administrasjonsdepartementet innenfor sitt ansvarsområde arbeide for en politisk styrbar og effektiv forvaltning, som i en større sammenheng bidrar til økt verdiskaping og velferd i samfunnet. Derfor er det sett fra mitt ståsted naturlig å se på de spørsmål som her er reist, både ut fra et konkurransepolitisk og ut fra et forvaltningspolitisk perspektiv. I den vurderingen som departementet nå skal foreta, vil vi ta for oss de uttalelser og synspunkter som har kommet til uttrykk i Stortinget under behandlingen av denne saken. Jeg vil også vurdere de erfaringer som er høstet med konkurranseloven i løpet av de snart fire og et halvt år som har gått siden den trådte i kraft, se på disse i lys av de ordninger som tidligere har gjeldt, og det som er kommet fram om dette spørsmålet fra andre hold og i andre sammenhenger. Om det finnes hensiktsmessig, vil jeg som nevnt også vurdere det under en mer generell forvaltningspolitisk synsvinkel.

       Men grunnen til at jeg reagerte på det Alstad sa, er at det er ikke slik at det at man har en uavhengig klagenemnd på toppen, resulterer i at kulturavtaler må endres, at alle ordninger som i dag er unntatt fra konkurranselovgivningen, faktisk må fjernes. Det betyr bare at man er nødt til å fatte et lovvedtak om det i Stortinget for at det skal unntas. Det betyr at man må flytte reguleringene fra Regjeringen til landets lovgivende forsamling, for det er faktisk med lov man skal styre dette landet. Det trodde jeg var nedfelt som basis for hele vår grunnlov. Hvis en skal unntas fra konkurranselovmessige prinsipper, må nasjonalforsamlingen eksplisitt unnta det i form av lovvedtak. Det er altså ikke slik at de scenarioer som Alstad trakk frem, ville ha betydning i en slik situasjon. Man kunne hatt en reell politisk diskusjon om hver enkelt av disse reguleringene og lovfeste denne typen regler, hvis man politisk ønsket å unnta dem.

       Men det som har vært det vesentlige for Høyre tidligere i denne sammenheng, er at det ikke skal settes spørsmålstegn ved sakligheten i behandlingen og likebehandlingen. Like etter at vi fikk den nye konkurranseloven, fikk vi et av de beste eksemplene på at det flertallet gjorde, var feil. Det tok nemlig ikke så lang tid før vi fikk den største fusjonen innenfor mineralvannmarkedet som vi har hatt i Norge - Ringnes kjøpte opp Procordia, Pripps, og dermed også Hansa. Dagen etterpå gikk klagemyndigheten, administrasjonsministeren, ut i avisen og sa at han ikke så noen konkurransemessige problemer med dette. Saken skulle behandles i Konkurransetilsynet, administrasjonsministeren skulle være klageinstans, men han stod altså frem i Dagens Næringsliv dagen etter at fusjonen var offentliggjort og sa at han ikke så at det var noen konkurransemessige hensyn å ta. Hvilket konkurransetilsyn vil da si at det er konkurransemessige hensyn å ta når man vet at klagenemnda allerede har uttalt seg? Det er et politisk problem. Vi er medlem av EØS, EUs konkurranseregler er klarere, og heldigvis, i den situasjonen skjedde det at Hansa ble forlangt utskilt. I dag er det altså bedre konkurranse - til fordel for stakkars øltørste og brustørste velgere på disse tider av året - enn det ville vært hvis vi hadde fulgt opp det rimelig vilkårlige politiske styringssystemet som Arbeiderpartiet har fastsatt i Norge.

Jon Olav Alstad (A) : Representanten Bredvold var inne på det som er essensen, og som gjør at Arbeiderpartiet velger å følge en klar linje i denne saken - problemet med det systemet som er i dag, er at man har lagt politiske forhold til grunn ved anker for å omgjøre vedtak. Ja, det er forskjellen på Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Jeg trodde ikke det var forskjellen på sentrumspartiene og Arbeiderpartiet.

       Representanten Lånke var inne på at det skal ligge en helhetlig politikk til grunn. Ja, da må man utrede denne saken, men på en helt annen basis enn ut fra et forvaltningspolitisk og et konkurransepolitisk perspektiv, slik det står i forslaget. Går man bare ut fra det forvaltningspolitiske og det konkurransepolitiske - og ikke ut fra en helhetlig tenkning, slik Arbeiderpartiet og SV gjør i denne saken - blir resultatet bare én ting. Man vil ha en gjennomgang fordi det har blitt sagt at det av og til har blitt lagt andre forhold til grunn enn hensynet til det konkurransemessige når man har omgjort vedtak. Ja, i de fire siste årene har det blitt innklaget 54 saker til departementet. Seks av de sakene har blitt tatt til etterretning. Tre går på kulturpolitiske forhold - filmbransjeavtalen, bokbransjeavtalen og Det Beste, som vil ha det samme som bokbransjen. De tre andre går på bedriftserverv, hovedsakelig innenfor landbrukssektoren.

       Vi i Arbeiderpartiet trenger ikke noen utredning for å si at det er en politikk vi vil fortsette. Vi vil fortsatt beskytte kulturen, vi vil fortsatt være med og beskytte landbruket, vi vil fortsatt sørge for at distriktene får et best mulig tilbud og får mest mulig levelige vilkår. Da bruker vi de mulighetene vi har for politisk styring, ikke konkurransemessig styring.

       Erna Solberg var inne på at kulturavtaler må man ha mulighet til å kunne gjøre vedtak om her i salen. Ja, dersom konkurransepolitiske hensyn ikke skal ligge til grunn, må vi begynne å lovfeste dette da. Vi må lovfeste bokbransjeavtalen, som er en avtale mellom forleggerne og andre, vi må lovfeste filmleieavtalen, og det skal stå over konkurranseloven. Det er ikke et system som vi i Arbeiderpartiet vil være med på å innføre. Vi ønsker derfor å beholde dagens system, som er en effektiv ordning for å ha politisk styring.

       Det var greit å få opplyst at det var en hestehandel mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som førte til den fornuftige ordningen som i dag eksisterer, en hestehandelsavtale som tydeligvis blir brutt av sentrumspartiene i dag. Heldigvis er det som i dag får et flertall, bare en utredning. Dermed er det en mulighet for sentrumspartiene til å få en sjanse til til å legge politiske føringer, politisk styring, til grunn, ta hensyn til distriktene og til kulturen og ikke bare legge konkurransemessige hensyn til grunn. Man får en sjanse til til å kunne gå imot det. For utredningen vil være klar når den kommer, så lenge det er bare konkurransemessige hensyn og forvaltningspolitikk som legges til grunn. Men sjansen håper jeg de griper begjærlig.

Per Sandberg (Frp) : Representanten Alstad og undertegnede kommer fra samme fylke, og jeg tror vi begge

       kan se resultatet av at Arbeiderpartiet har inngått nok hestehandler med Senterpartiet for å « beskytte ». Det første innlegget til representanten Alstad forteller nok. Vi trenger ikke å påpeke flere ganger at Arbeiderpartiet ønsker politisk styring. Men resultatet av et så politisk pessimistisk budskap som Alstad presterte å spre på så kort tid som han gjorde i sitt første innlegg, ser vi i Nord-Trøndelag og i distriktene.

       Arbeiderpartiet har én form for politikk for distriktene. Det er enten å gi full spiker og så tverrstanse eller å gi full spiker og tverrstanse samtidig, og så brenner man motoren. Det er resultatet av Arbeiderpartiets « beskyttende » politikk.

       Ingen kino, ingen bøker og ingen kultur i distriktene, påstår representanten Alstad. Du store all verden! Hvis ikke representanten Alstad og Arbeiderpartiet har et mer nyansert syn på en annen politikk, fins det ikke håp.

       Dessuten ser jeg dette som en direkte kritikk av Konkurransetilsynet. Jeg hadde håpet at Arbeiderpartiet, da de kom i opposisjon, i hvert fall på noen områder prøvde å være nyansert og kreativ. Hvis representanten Alstad har lest merknadene fra Fremskrittspartiet i denne saken, vil han ha sett at vi gir uttrykk for at vi er veldig glad for at Regjeringen nå skal vurdere å se på dette området. Vi peker også i våre merknader på en hel masse kreative løsninger, som selvsagt representanten Alstad og Arbeiderpartiet distanserer seg fra, fordi det er nytenkning.

       Det er faktisk mulig å flytte ankeadgangen fra det departementet som har det politiske ansvar, til eksempelvis et annet departement. Kunne f.eks. Arbeiderpartiet tenke seg en uavhengig klageinstans? Det gir de ingen signaler om. Det tror jeg grunner seg på en sak som vi har hatt oppe i Stortinget tidligere i dag. Her finnes altså ingen avtaler som Arbeiderpartiet har opprettet med dem som skal sitte i det uavhengige klageorganet.

Erna Solberg (H) : Det er noen som undrer seg over hvorfor et slikt engasjement fra mange i denne saken. Forholdet er at dette faktisk dreier seg om ganske store prinsipielle skiller på hvordan man tenker i forhold til politisk styring - det er helt riktig. Den vilkårlighet politisk styring kan medføre en del ganger, og at det skal være en rettssikkerhet og en gjenkjennelighet ved de vedtakene som fattes, er grunnen til at vi tror at en uavhengig klagenemnd vil være bedre enn politisk styring.

       Så til de store prinsipielle spørsmålene: Det er ikke sånn, som representanten Alstad sa, at vi må lovfeste en bransjeavtale. Nei, det vi i så fall måtte gjøre i Norge hvis vi hadde hatt et annet system, var å lovfeste en adgang til å inngå en bransjeavtale som ikke strider mot konkurranselovgivningen. Hva man mente, hadde det vært greit å føre politiske debatter om i Det norske storting, istedenfor at man skjuler en del av disse reguleringene og kostnadene ved dem ved at de ikke kommer opp til politisk diskusjon.

       Det finnes ett unntak eksplisitt i loven. Det gjelder landbruket, og det er kanskje ikke så rart, for det var det hestehandelen med Senterpartiet gikk på den gangen. Man gikk vekk fra sitt tidligere standpunkt om en uavhengig klagenemnd og lovfestet et unntak for samvirkeorganisasjonene i landbruket. Det var egentlig Arbeiderpartiet sterkt imot på det tidspunktet, men de gikk altså inn for det i loven. Det er det hestehandelen dreier seg om.

       Jeg forstår at det kan være vanskelig for Arbeiderpartiet å skjønne det prinsippet at man bør ha en del andre rettssikkerhetsinstrumenter, som betyr at politikere ikke alltid skal gå inn i alle detaljsakene. Jeg syns at det eksemplet som dreier seg om administrasjonsminister Totlands oppførsel i forbindelse med oppkjøpet av Procordia og situasjonen med Hansa er veldig godt. Alle burde tenke over hvor vanskelig det er å være klagenemnd og samtidig fungere som politiker. For man blir bedt om synspunkter på saker som skal gå lenge i apparatet. Men man bør ikke uttale seg når man er politiker og samtidig klagenemnd. Hvordan skal man kunne opptre som klagenemnd fire måneder senere hvis man allerede har gitt politiske signaler på en stor fusjon som faktisk har skjedd?

       Sånn er det politiske liv. Det ville faktisk være bedre også for politikken om man slapp å komme i den dobbeltrollen som enhver administrasjonsminister vil gjøre, fordi man er politiker og blir bedt om en kommentar til saker som har konkurransepolitiske virkninger, og som senere kan komme på deres bord. Derfor syns jeg det som det borgerlige flertallet på Stortinget på 1980-tallet opprinnelig stod for, burde gjeninnføres i loven, av hensyn også til at disse sakene burde kunne få en reell politisk drøfting, uten at det virket bindende for Konkurransetilsynets arbeid.

       Dette har ingenting med mistillit til Konkurransetilsynet å gjøre - tvert imot. Vi har sterk tillit til at Konkurransetilsynet gjør jobben sin, som er å følge opp konkurranseloven. Men vi som politikere har et ansvar utover det. Det er det vi er opptatt av å beholde. Pessimistisk er jeg ikke på distriktenes vegne, tvert imot. Men det forutsetter politisk styring, og det forutsetter vilje til å gjøre politiske valg. Jeg er ikke overrasket over at Fremskrittspartiet og Høyre ikke vil være med på dette, men jeg er svært overrasket over at sentrumspartiene ender på det standpunktet de gjør i dag.

Grethe G Fossum (A) : Jeg har lyst til å rette noen ord til representanten Per Sandberg, som benytter enhver anledning - uansett hva slags sak det gjelder - til å fortelle hvor styringsivrig Arbeiderpartiet er, og hvilket pessimistisk budskap de sprer, i motsetning til Fremskrittspartiet, som sprer det optimistiske budskapet at dersom markedet rår, vil alt bli bra. Det han ser i sitt eget hjemfylke, er faktisk at slik er det ikke. Man må styre for å få noe til, spesielt i distriktene. Jeg er av den oppfatning at hvis man ikke styrer på kulturområdet, vil man ikke få kino i Grue, fordi det faktisk ikke lønner seg. Det er ikke nok befolkningsgrunnlag for å få det til. Bokhandelen forsvinner, og det gjør inntrykk på oss som har vært her en stund, at 40 bokhandlere ber om å få et møte med komiteen for å drøfte nettopp avtalen om å få lov å selge bøker.

       Vår debatt er ikke nyansert, det er ikke noe håp for oss. Ja, ja, vi får nå se. Men det som kanskje er verst i innlegget, er at representanten Sandberg prøver å fremstille det som om Arbeiderpartiet gjennom sin innstilling her kritiserer Konkurransetilsynet. Nei, snarere tvert imot. Vi har tillit til at Konkurransetilsynet gjør jobben sin. I løpet av de fire årene er det 48 saker som har blitt anket inn til departementet, der det er blitt gitt medhold til Konkurransetilsynet. Det er bare seks saker som har blitt tatt til følge. De seks sakene dreier seg om viktige politiske styringsredskaper på to områder, nemlig kultur og landbruk. Når vi ser at Fremskrittspartiet overhodet ikke har noen kulturpolitikk eller noen landbrukspolitikk - det ser vi av deres eget partiprogram, skjønner jeg godt at de ikke vil ha en politisk styring på disse sakene. Fremskrittspartiet sa også at de hadde mange kreative løsninger. Hvorfor i all verden trenger da Fremskrittspartiet en utredning? Er det ikke bare å foreslå disse kreative løsningene da?

Per Sandberg (Frp) : Jeg kan ikke dy meg for å si at hver gang jeg får representanten Grethe Fossum til å innta talerstolen, får jeg sånn en god følelse. Jeg tror det rett og slett skyldes at hver gang jeg har et innlegg som berører Arbeiderpartiet, berører jeg kjernen i et problem i Arbeiderpartiet.

       Når jeg sier at Arbeiderpartiet ikke er kreativ og ikke har noen nytenkning, skyldes det rett og slett det som står i merknaden til Fremskrittspartiet, hvor vi refererer til Dagens Næringsliv den 17. februar i år, der Olav Kolstad ved Senter for Europarett ved Universitetet i Oslo og Helge Stemshaug, juridisk direktør i Konkurransetilsynet, gir uttrykk for skepsis til at departementet er klageinstans. Det har vi tatt oss ad notam. Derfor har vi levert inn et forslag.

       Vi har også sett på det å innføre et uavhengig klageutvalg. Arbeiderpartiet vil ikke i det hele tatt være med på å vurdere dette. Det er da jeg påstår at Arbeiderpartiet er gammelkonservativt og ikke ønsker å endre på noe som de har etablert for 20 år siden. De ønsker ikke noen nystyring, og det skyldes rett og slett - påstår jeg - at de har sittet så lang tid med makten at de føler deres tråder og nettverk kommer til å gå i oppløsning hvis vi får oppleve at denne regjeringen får noen årringer. Det er klart at enhver i en sånn posisjon som føler at makten glir ut av sine egne hender, vil reagere på den måten som representanten Grethe Fossum gjør. Men i min korte tid på Stortinget har jeg lært meg det som jeg sa innledningsvis, at de gangene jeg får representanten Grethe Fossum til å reagere på mine utsagn, føler jeg på en måte at jeg har lyktes, og at jeg er på rett vei.

       Når det gjelder Fremskrittspartiet og landbrukspolitikk og Fremskrittspartiet og distriktspolitikk, er vi i hvert fall i den heldige situasjonen at det ikke er noen som kan kritisere oss for at folk flytter fra distriktene. Det er ingen som kan kritisere Fremskrittspartiet for at landbruket har dårlige kår. Det er ingen som kan kritisere oss for at det legges ned en kino i ny og ne i distriktene, men jeg synes absolutt Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som har styrt med politisk hånd, som de påstår, bør ta det innover seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 299)