Sak nr. 3
Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om lov om grunnskolen og videregående opplæring (opplæringsloven) (Innst.O.nr.70 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.46 (1997-1998))

Sak nr. 4
Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om lov om endringer i lov av 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen m.m. (Innst.O.nr.64 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.60 (1997-1998))

Sak nr. 5
Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Sylvia Brustad og Astrid Marie Nistad om lov om endring i lov av 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen (Bruk av skule og kombinerte anlegg for skule og andre føremål) (Innst.O.nr.68 (1997-1998), jf. Dok.nr.8:91 (1997-1998))

TALERE:

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Før eg startar mitt innlegg, vil eg be om at presidenten innvilgar ein kort pause til statsråden - kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren - er til stades i salen. Eg vil be om at presidenten kjem denne oppmodinga i møte.

       Arne Lyngstad (KrF) (ordfører for saken):

       Prosessen fram mot dagens vedtak av ny opplæringslov har vært lang og delvis kronglete. Reformer i kommuneforvaltningen sammen med skolereformene i 1990-årene har utløst behov for å se helheten i opplæringen fra grunnskole til og med videregående opplæring. Komiteinnstillingen legger til grunn at ny opplæringslov skal erstatte grunnskoleloven, lov om videregående opplæring og lov om fagopplæring.

       I dagens innstilling vil vi se varierende flertall og mindretall. Så vidt jeg kan se, er alle mulige politiske flertallskonstellasjoner representert i innstillingen, men det er Fremskrittspartiet og Høyre som har funnet grunn til å fremme de fleste mindretallsforslag. Dette viser at lovrevisjonen er omfattende, og at de konkrete enkeltsaker har fått avgjøre. Jeg regner med at de enkelte partigrupper gjør rede for sine forslag og vurderinger, og jeg vil begrunne Kristelig Folkepartis standpunkter i innstillingen.

       For Kristelig Folkeparti er det et overordnet mål å gi et likeverdig opplæringstilbud i Norge. Dette oppnås best ved å satse på en tidsmessig enhetsskole for alle elever. For å oppnå en slik skole må vi legge vekt på kommuneøkonomi og nasjonale lover og regler med krav til opplæringens innhold og gjennomføring. Lovverket må sikre hensynet til nasjonale skolepolitiske mål og gi kommuner og fylker tilstrekkelig frihet til å finne gode løsninger og utnytte ressursene best mulig.

       Et likeverdig opplæringstilbud må i første rekke sikres ved individuelle rettigheter. Den statlige styringen må sikre et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag gjennom nasjonalt vedtatte læreplaner og nasjonale krav til undervisningspersonalets kompetanse.

       Men den lokale tilpasning og den pedagogiske frihet må få rom innen de nasjonale rammene, slik at skolen kan reflektere det mangfoldet skole og lokalsamfunn kan utvikle i et godt samspill mellom elev, lærer og nærmiljø.

       I dagens innstilling er det flertall for å lovfeste kommunenes plikt til å gi tilbud om skolefritidsordning. Kristelig Folkeparti er enig i dette. Mange barn trenger et organisert tilsyn i tiden fra skoleslutt og til foreldrene kommer hjem etter arbeidet. Kristelig Folkeparti vil understreke at dette er et frivillig tilbud, og at det ikke bør utvikle seg til en heldagsskole. Dette bør også reflekteres i skolefritidsordningens innhold. Et tilbud om en privat skolefritidsordning er i denne sammenheng positivt.

       Teknisk fagskole er et skoleslag med en noe uavklart rolle. Kristelig Folkeparti er glad for at en enstemmig komite understreker dette skoleslagets verdi og vil videreføre skoleslaget. Dette regner jeg med at statsråden vil merke seg i det videre arbeid med rammevilkårene for en teknisk fagskole.

       Inntil i dag har det vært bred enighet om grunnskolens formålsparagraf. Jeg beklager at denne enigheten nå synes å slå sprekker. For Kristelig Folkeparti har en videreføring av grunnskolens kristne formålsparagraf vært en viktig forutsetning for det nye KRL-faget, kristendomskunnskap med religions- og livssynsundervisning. Jeg er glad for at det fortsatt er flertall for å videreføre denne bestemmelsen som tross sine svakheter på en god måte reflekterer våre religiøse og nasjonale tradisjoner og verdier.

       I innstillingen går Kristelig Folkeparti og flertallet inn for å lovfeste en forskrift om fag- og timefordeling, sentrale arbeidsmåter og kunnskaps- og ferdighetsmål og hovedmoment i opplæringen i de enkelte fag, knyttet til hovedtrinnene i grunnskolen. Kristelig Folkeparti mener det er mer formålstjenlig å se årstrinnene i sammenheng. Dette gir lærerne større pedagogisk frihet til å drive tilpasset undervisning. Vi forutsetter imidlertid at endringen og vedtaket av § 2-3 ikke innebærer endring av gjeldende fagplaner.

       Jeg mener denne endring i forhold til forskriftsfesting av læreplanene åpner for større fleksibilitet og lokal tilpasning. Dette gir skolene utviklingsmuligheter, men fortsatt skal skolene undervise i tråd med de nasjonale læreplaner. Det er et viktig moment for å sikre enhetsskolen. Jeg vil i denne sammenheng trekke fram som et positivt forslag når departementet vil oppmuntre til kommunale og regionale utviklingsråd med deltakere fra skolene, nærmiljøet og arbeids- og næringslivet.

       Mulighetene for lokal skoleutvikling styrkes ytterligere ved at komiteen foreslår en ny paragraf om forsøksvirksomhet.

       Mange, spesielt lærerorganisasjonene, har fokusert på behovet for lavere klassedelingstall og minstetimetall for undervisningen i arbeidet med denne loven. Kristelig Folkeparti mener at dette er en helt betimelig påpekning, og vi tror læringsmiljøet vil bli bedre med voksenkontakt. Dette er også spørsmål med økonomiske konsekvenser. Vi mener derfor disse spørsmålene bør behandles i budsjettsammenheng. Videre har statsråden varslet en stortingsmelding om grunnskolen der kvalitet er et sentralt tema. Kristelig Folkeparti mener derfor spørsmålet om klassedelingstall og minstetimetall bør drøftes også i denne sammenheng. Jeg vil også spesielt minne om fådeltskolenes situasjon med et nytt årskull, 6-åringene, og at også disse må fokusere mer på forholdet voksenkontakt og barn.

       I et eget Dok.nr.8-forslag foreslår representanter fra Arbeiderpartiet å åpne for alkoholservering i skolebygg. En modifisert utgave av forslaget har fått flertall i innstillingen. Kristelig Folkeparti mener barns miljø bør være alkoholfrie. Skoleanlegg er en del av barns miljø, og vi vil derfor beholde dagens forbud mot alkoholbruk i skoleanlegg. For meg er det svært overraskende at dette forslaget vedtas når de skolefaglige miljø ikke ønsker en slik omlegging. Forslaget er kanskje god distriktspolitikk, men det er ikke god skolepolitikk.

       Et hovedprinsipp i Kristelig Folkepartis skolepolitikk er foreldrerettsprinsippet. Vi legger vekt på at foreldrene har hovedansvaret for barns oppvekst og oppdragelse, og at skolen skal hjelpe foreldrene med opplæring. Derfor blir det feil å foreslå lovformuleringer om barn og unges rett og plikt til offentlig grunnskoleopplæring. I innstillingen foreslår bl.a. Kristelig Folkeparti en presisering av § 2-1 som klarere får fram foreldreansvaret uten å knytte dette til en plikt til offentlig grunnskoleopplæring. Men det er samtidig en oppgave å kvalitetssikre barns opplæring. Det er derfor rimelig å stille krav om tilsvarende opplæring, og at dette vurderes ut fra læreplanen for grunnskolen. Samtidig er det viktig å understreke at tilsynet med privat opplæring må anerkjenne foreldrenes rett til å tilpasse undervisningen i de tilfellene livssynsmessige eller pedagogiske forhold er årsak til ønsket om privat opplæring. Slik kan tilsynet praktiseres parallelt med privatskolelovens bestemmelser om avvik fra læreplanen og godkjenning av private skolers læreplaner.

       Som et siste moment vil jeg peke på behovet for å ha et personale i skolen med relevant faglig og pedagogisk kompetanse. Vi står framfor en utvikling hvor nye yrkesgrupper vil ha en oppgave i skolemiljøet. Dette må imidlertid ikke svekke kravene til undervisningskompetanse, men heller tilføre skolen mer spisskompetanse.

       I en slik lovsak er det mange spørsmål som burde vært kommentert. Her må jeg bare henvise til innstillingen og Kristelig Folkepartis merknader der.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslag som Kristelig Folkeparti fremmer alene eller sammen med andre parti.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Det er slik at Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti står saman om svært mykje av det som omhandlar norsk utdanningspolitikk, og det er bra. Me har på mange måtar det same verdisynet i botnen for den politikken me ønskjer å føre på utdanningssida.

       Når det gjeld formålsparagrafen, hevdar representanten Lyngstad at det er viktig å vidareføre den kristne formålsparagrafen. Det er Arbeidarpartiet einig i, men me ønskjer å ta til følgje at me lever i eit fleirkulturelt samfunn, og derfor ønskjer me å flette inn i formålsparagrafen ordet « humanistisk ». Eg forstår ikkje kva som er så farleg med å bruke ordet « humanistisk » i formålsparagrafen når ein held ved lag det kristne, det moralske og i tillegg det humanistiske. Statsråden sjølv brukte ordet humanistisk ofte i si utdanningspolitiske utgreiing, og me i Arbeidarpartiet kan ikkje skjøne at det er noko motsetningsforhold her.

       Så til punktet omkring politiattest for søkjarar i grunnskulen. Arbeidarpartiet ønskjer å forsterke det punktet ved at dei som tidlegare er dømde for seksuelle overgrep mot barn, ikkje skal få lov å jobbe i grunnskulen. Eg kan heller ikkje forstå at Kristeleg Folkeparti ikkje kan støtte Arbeidarpartiet i dette forslaget, når ein tenkjer tilbake på kva ein samla familiekomite uttalte i samband med barnehagelova, der dei faktisk gjekk så langt når det galdt barnehagen. Kva er det som har skjedd med Kristeleg Folkeparti i ettertid når dei ikkje vil støtte Arbeidarpartiet i dette spørsmålet?

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg er enig med representanten Oppebøen Hansen i at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti ofte står sammen i skolepolitikken. Det er vel på to prinsipielle områder at vi skiller lag, det går på synet på foreldreretten og konsekvensene av det i forhold til privat opplæring, og det går også på spørsmålet om skolens verdigrunnlag, som igjen er knyttet til spørsmålet om grunnskolens formålsparagraf.

       Når det gjelder grunnskolens formålsparagraf er det naturligvis mye i humanismen som stemmer overens med det kristendommen står for, og som det i Norge er samstemmighet om er gode retningslinjer for moralen. Når det gjelder det å gi en moralsk oppdragelse, har kristendommen og humanismen, eller for den saks skyld de kristne og humanetikerne, en jobb å gjøre sammen i norsk grunnskole. Men det nye i Arbeiderpartiets forslag er altså ikke, etter min mening, at grunnskolen skal formidle både kristne og humanistiske verdier, det nye i Arbeiderpartiets forslag er at en filosofisk retning, eventuelt tolket som et humanetisk livssyn, framheves. Og endringen av formålsparagrafen slik som Arbeiderpartiet foreslår, løser etter min mening ingen problemer, men skaper heller nye.

       Så til spørsmålet om politiattest. Når Kristelig Folkeparti har valgt å gå inn for den avgrensning som også Regjeringen legger til grunn, er det fordi vi setter barnets sikkerhet og barnets beste i fokus, men vi ønsker samtidig å se det slik at en person kan ha gjort opp for sine overgrep. Og når det ved ansettelse er klargjort gjennom en politiattest at vedkommende har en dom på seg, blir miljøet bevisst på at dette spørsmålet er med i vurderingen, men det er ingen grunn alene til å utelukke folk i grunnskolen.

Inge Lønning (H) : Representanten Lyngstad gav uttrykk for skuffelse over det forslag som hele komiteen, bortsett fra Kristelig Folkeparti, har gitt sin tilslutning til, når det gjelder en oppmykning av reglene for bruk av skoleanlegg utenfor skoletid, og sa at dette er i hvert fall ikke god skolepolitikk. Det har Lyngstad rett i. Det er heller ikke ment som skolepolitikk, det er nettopp det som er vitsen. Men flertallet har registrert at den sosiale virkelighet i Norge er slik at mange steder er skolehuset det eneste forsamlingshus som finnes. Ennå er vi jo ikke kommet så langt at skolebygningene er vigslet til skolebruk, og det er faktisk lang tradisjon i Norge for at skolehusene også kan brukes som kultur- og grendehus. Så jeg tror representanten Lyngstad må ha misforstått litt hva som er poenget fra flertallets side med å åpne for den muligheten.

       Representanten Lyngstad sa i sin generelle innledning, som jeg lyttet til med stor interesse, at Kristelig Folkeparti betrakter forslaget til opplæringslov som kartskisse for en tidsmessig enhetsskole. Enhetsskole er et begrep som har svært mange betydninger, og jeg ville satt pris på om representanten Lyngstad presiserte litt nærmere hva han mener i denne sammenheng - om det er slik å forstå at begrepet enhetsskole fra og med den nye opplæringsloven er utvidet til å omfatte hele skoleverket, til og med videregående opplæring. Det er jo i tilfelle en ganske dramatisk utvidelse av den bruk begrepet har hatt hittil, og jeg har personlig store vanskeligheter med å se at det er noen vinning for klarheten i tenkningen at man ønsker å ta i bruk enhetsskolebegrepet også for den videregående opplæring med det mangfold av målsettinger og tilbud som finnes innenfor den delen av skoleverket. Jeg skulle derfor gjerne like å høre en presisering av hva det betyr.

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg er enig med representanten Lønning når han omtaler dette forslaget om å åpne kombinerte skoleanlegg for alkoholbruk, som distriktspolitikk. Det er jo nettopp det som er så synd. Representanten Lønning snakket om at skolen ikke var vigslet. Nei, den er ikke vigslet, men den er bestemt til et formål - det formål å gi læring til barn og være et miljø for barns oppdragelse og for barns utvikling. Hittil har storsamfunnet respektert barnas miljø, barnas område, på disse anleggene, men nå brytes det. Den kulturelle aktiviteten som har vært der, har hittil respektert at dette har vært barnas område, og har dermed heller ikke lagt alkoholbruk inn der.

       Når representanten Lønning utfordrer meg på begrepet enhetsskole, er jeg enig med ham i at det tradisjonelt har vært brukt om grunnskolen. I innstillingen har vi for så vidt reflektert en del omkring begrepet enhetsskole. Enhetsskolen tar sikte på å favne alle grupper, den legger vekt på felles tradisjoner og verdier, kunnskap og referanserammer, ferdigheter og holdninger. Det skal være en grunnleggende likhet i de ressursene som settes inn. Den enkelte elev skal få opplæring tilpasset alderstrinn og utviklingsnivå. Dette er kjernen i enhetsskolebegrepet, og jeg tror at vi fortsatt er tjent med å beholde den obligatoriske undervisningen innenfor de rammene.

       Når det gjelder videregående opplæring, er den ikke obligatorisk, men det er klart at også her bør tilbudet være likeverdig, uavhengig av hvor i landet en befinner seg, uavhengig av kjønn osv.

Rolf Reikvam (SV) : Arne Lyngstad sa at likeverdig utdanningstilbud var en av forutsetningene og noe av grunnlaget for Kristelig Folkepartis utdanningspolitikk. Han nevnte felles læreplan som en av grunnpilarene for et likeverdig utdanningstilbud, og jeg er enig med ham i at et felles læreplanverk er en forutsetning.

       Men det fins en del andre forutsetninger som må ligge til grunn dersom vi skal ha et likeverdig utdanningstilbud i dette land, og Arne Lyngstad var inne på noen områder, som elevtallet i hver klasse. Det faktiske forhold er at i dette forslaget til lovtekst, som flertallet står bak, setter en et øvre tak for antall elever i hver klasse - og det er de gamle bestemmelsene, de som gjelder fram til i dag. Dette gjelder altså grunnskolen.

       I Voksenåsen-erklæringen, som jo danner grunnlaget for denne regjeringen - noe av grunnlaget, iallfall - lovet en å senke elevtallet på ungdomstrinnet til 28. Mitt spørsmål til Arne Lyngstad er: Hvorfor ikke følge opp dette? Dette er ikke kun en budsjettsak. I og med at elevtallet er tatt inn i lovteksten er også spørsmålet om å senke elevtallet en del av en eventuell lovtekst. Så mitt spørsmål er altså: Hvorfor er ikke Kristelig Folkeparti med på å lovfeste 28 elever som et øvre antall på ungdomstrinnet når de har lovet dette i Voksenåsen-erklæringen?

       Så til noe av det samme, som går på ressursrammene, timetallet for hver klasse. Heller ikke der greier Kristelig Folkeparti å være med på å lage noen minstestandarder. Vi vet at det er store forskjeller mellom kommunene - det er inntil 30 % forskjell mellom de kommunene som bruker minst og de kommunene som bruker mest. Ser Kristelig Folkeparti og Arne Lyngstad dette som en trussel mot enhetsskolen? Og hvis de gjør det, hvorfor ikke gjøre noe med det når vi har muligheten til det?

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg er glad for at representanten Reikvam og jeg er enige om betydningen av et likeverdig opplæringstilbud og et felles læreplanverk. Dette er med på å skape en enhetsskole.

       Det er riktig som representanten Reikvam også peker på, at det er andre faktorer som er med på å skape likeverdig opplæringstilbud - ressurser er én del, lovverk er en annen. Men jeg tror også det er viktig at en ser sammenhengen mellom de økonomiske og ressursmessige konsekvensene av vedtakene i forbindelse med denne loven. Hvis vi hadde senket elevtallet nå, er representanten Reikvam sikker på at det f.eks ville være nok kvalifiserte lærere til å gå inn i stillinger? Det er slike spørsmål og slike konsekvenser en må ha tenkt igjennom. Jeg tror det er riktig å se konsekvensene i sammenheng med det økonomiske opplegget, slik at en også setter kommuner og fylker i stand til å iverksette og gjennomføre dette på en god måte. Det samme gjelder spørsmålet om minstetimetallet.

       Jeg er enig med representanten Reikvam i at dersom det blir for store forskjeller mellom kommunenes økonomi, er det klart en utfordring i forhold til det med enhetsskole over hele landet. Men det vil være riktig å se dette i forbindelse med det økonomiske opplegget.

       På få område avvik Regjeringa sitt lovframlegg frå regjeringa Jagland sitt tilsvarande framlegg for vel eit år sidan. Derfor ser heller ikkje Arbeidarpartiet grunn til å gjere dei store endringane i høve til framlegget frå i fjor.

       Men på nokre få viktige område meiner Arbeidarpartiet det er grunn til å gjere endringar og forbetringar. For det første har eg merka meg at Regjeringa går inn for at opplæringslova ikkje skal omfatte private grunnskular og vidaregåande skular som mottek statstilskot. Eg kan ikkje sjå at det er bruka vektige utdanningspolitiske argument, korkje frå Regjeringa eller frå komitefleirtalet si side, for at desse privatskulane skal vere regulerte gjennom ei eiga lov. Arbeidarpartiet meiner at dei private skulane er ein del av det felles skulesystemet, og for å sikre at desse skulane aksepterer og tar omsyn til likeverdig opplæring, bør også dei omfattast av lova.

       Arbeidarpartiet vil få gjennomslag for å endre § 8-1 når det gjeld rett for eleven til å gå på den nærmaste skulen eller på den skulen i nærmiljøet som eleven soknar til. Dette gjer me framlegg om mest av omsyn til dei funksjonshemma. Me veit at funksjonshemma barn og unge har eit stort utbyte av å bli integrerte i sitt heimemiljø. Det er der dei har venene sine, og dette er òg i tråd med einskapsskuletankegangen om å likestille elevar - uavhengig av funksjonshemming. I dag kan nemleg ein kommune ut frå ein ressursargumentasjon avslå tilpassa opplæring i heimeskulen og i staden gi eleven eit tilbod ved ein annan skule. Dette er vel og bra dersom foreldra samtykker til det, men det må ikkje vere slik at omsynet til kommunens økonomi veg meir enn omsynet til ei god sosial utvikling for eleven. Dersom me skal ha ein skule for alle, er det viktig at også dei funksjonshemma får denne retten, og det er på mange måtar litt forunderleg at ikkje regjeringspartia stør oss på dette punktet som gjeld dei svakaste i samfunnet.

       Arbeidarpartiet vil òg opne for ei permanent ordning som gir skulane moglegheit for alternative styringsformer. I dag finst det høve til å organisere dette som ei prøveordning, og det skal etter proposisjonen halde fram, men eit fleirtal i komiteen ønskjer nå å gjere denne ordninga permanent. Eg ser ingen grunn til å halde fram med ei prøveordning som har vara i nær 20 år, og som på mange måtar har vore vellykka ved dei skulane der dette er utprøvt.

       Arbeidarpartiet er opptatt av å sikre elevane mot overgrep i grunnskulen. Derfor stør me Regjeringa sitt framlegg om krav til politiattest for søkjarar til grunnskulen. Men Arbeidarpartiet ønskjer å ta eit lengre steg - nemleg å utestengje personar som tidlegare har vore dømde for seksuelle overgrep mot barn. Eg er glad for at Framstegspartiet vil stø dette framlegget subsidiært, og eg er ikkje lite forundra over at regjeringspartia ikkje er villige til å stø dette framlegget. Kva slags logikk er dette? Kva er da føremålet med politiattest? Da Stortinget handsama tilsvarande sak når det galdt barnehagelova, var det altså ein samrøystes komite som slutta seg til dette punktet.

       Arbeidarpartiet har i lovproposisjonen lagt vekt på at formålsparagrafen for grunnskulen i tillegg til kristen og moralsk oppseding også skal ta vare på einskildmennesket sin eigenart ved at ordet « humanistisk » òg blir teken med som ein viktig premiss i grunnskulen. Eg har registrert at somme hevdar at dette er eit angrep på den kristne formålsparagrafen. Slike konklusjonar vil eg sterkt ta avstand frå, for Arbeidarpartiet har absolutt ikkje til formål å fjerne den kristne formålsparagrafen. Det me derimot ønskjer, er å supplere den og samstundes vere bevisste på at me lever i eit fleirkulturelt samfunn. Eg kan heller ikkje forstå dei sterke reaksjonane som har kome på bruken av ordet « humanistisk ». Det er faktisk ikkje mange dagane sidan, slik eg også refererte til i replikkordskiftet, at statsråden sjølv bruka dette ordet flittig i samband med si utdanningspolitiske utgreiing.

       Eg er glad for at det er brei politisk semje omkring framtida for teknisk fagskule. I mange år nå har dette skuleslaget levt sitt eige liv i eit vakuum utan å vite om det har livets rett. Teknisk fagskule fyller eit stort utdanningsbehov for næringslivet, og den skal framleis ha til oppgåve å ta vare på ei praktisk-teoretisk utdanning. Komiteen vil nå be Regjeringa om å legge fram eit forslag til førebels lov slik at me kan ta endeleg stilling til både lovplassering og finansiering ved behandlinga av St.meld.nr.42 (1997-1998), den såkalla kompetansereforma.

       I førre veke slo Lagtinget fast Odelstingets vedtak når det galdt endring av lov om tidlegare skulestart. Fleirtalet vedtok at denne lova skulle tre i kraft straks. I desse dagar mottar eg førespurnader frå foreldre som etterlyser rundskriv om lovendringa til kommunane. Eg har sjølvsagt forståing for at ein slik lov må passere Kongen i statsråd før den kan settast i verk, men eg vil gjerne be om at statsråden allereie nå kan signalisere kor denne saka står, og korleis han kan tenkje seg framdrifta når det gjeld denne lova.

       Det er ein samla komite som går inn for å inkludere dei delane av vaksenopplæringslova som går på grunnskuleopplæring og vidaregåande opplæring. Arbeidarpartiet kan akseptere dette under den føresetnaden at Stortinget i si behandling av stortingsmeldinga om kompetansereforma til hausten vurderer denne inndelinga i ein heilskap.

       I dag er situasjonen den at dei aller, aller fleste kommunane i landet tilbyr elevane sine eit opphald på leirskule i løpet av grunnskuletida. Arbeidarpartiet ønskjer å lovfeste dette, slik at alle elevar skal få eit slikt tilbod uavhengig av kommunen sin økonomi - med andre ord at det blir ei obligatorisk ordning. Me ønsker ikkje å utvide dagens ordning, der det pedagogiske opplegget er gratis for eleven, men vil framleis ha ei ordning som i dag, der kommunen kan ta betaling for reise og opphald - sjølv om det er eit mål for Arbeidarpartiet at dette òg blir gratis i framtida. Dette ønskjer ikkje eit fleirtal i komiteen å lovfeste, og det synest eg er leitt.

       I og med at me debatterer tre saker samla, skal eg seie nokre ord om framlegget frå representantane Sylvia Brustad og Astrid Marie Nistad om endring av grunnskulelova § 10.

       Slik lova er i dag, er det ikkje høve til å servere alkohol i kombinasjonsbygg skule/grendehus. Nå er det slik at det i dei fleste distriktskommunar er slike kombinasjonsbygg. Ein konsekvens av dagens lov, som vart utarbeidd lenge før kombinasjonsbygg var vanleg, er at ein ikkje kan skjenkje alkohol i bryllaup eller i samband med annan sosial eller kulturell aktivitet i desse bygga. Faren er da at det kan bli gjort på ulovleg vis, og at det skjer utan noka form for kontroll. Eit stort fleirtal går inn for å endre denne føresegna, slik at det heretter skal bli adgang til å søke kommunen om skjenkeløyve i kombinasjonsbygg ved sosiale eller kulturelle tilskipingar utanom skuletida. Eg vil presisere at dette ikkje skal gjelde i bygg som berre blir brukte til undervising.

       Til slutt vil eg ta opp alle mindretalsforslaga der Arbeidarpartiet er forslagsstillar, og dei forslaga som Arbeidarpartiet er saman med andre parti om.

       Når det gjeld saka om skulefritidsordninga, viser eg til innlegg frå andre talarar frå Arbeidarpartiet seinare i debatten.

       Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

       Ursula Evje (Frp) : Det hadde vært fristende å stille representanten Oppebøen Hansen et spørsmål om hvorfor Arbeiderpartiet ikke kan la være å regulere de private skolene. Men jeg skal la være å gjøre det og isteden konsentrere meg om leirskoleopphold.

       Leirskoleopphold uavhengig av kommunenes økonomi - det virker så godt, det virker så riktig når representanten Oppebøen Hansen legger det frem på denne måten. Men han glemmer at alle barn ikke har muligheten til å reise på leirskole. Det kan være på grunn av sykdom, det kan være på grunn av foreldreøkonomi osv. Da blir det så ekstra galt når vi husker at kommunen skal ha en lovfestet adgang til dette, mens barna uansett i realiteten ikke har denne muligheten. Jeg ville være veldig takknemlig om Oppebøen Hansen kunne utdype dette litt nærmere.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Det er ein vesensforskjell på Arbeidarpartiets haldningar og Framstegspartiets haldninger når det gjeld privatskular. Arbeidarpartiet er ikkje imot private skular så lenge dei representerer eit alternativ til dei offentlege skulane. Men det er ein sjølvsagd ting for Arbeidarpartiet at dei òg må rette seg etter lovar og reglar, og at dei blir regulerte på lik line med offentlege skular. Framstegspartiet, som er så opptatt av konkurranse, burde òg innsjå at konkurranseforholda burde vere like i så måte.

       Så til punktet som gjeld Arbeidarpartiets forslag om å tilby leirskuleopphald. Det Arbeidarpartiet foreslår, er at kommunane skal tilby - og da understrekar eg tilby - elevane eit sånt opphald i løpet av grunnskuletida. Når det gjeld dei som ikkje kan reise på leirskuleopphald f.eks av sjukdomsårsaker - som representanten Evje nemnde - så gir ikkje forslaget noko pålegg om å reise. Når det gjeld økonomien, er det òg slik at Arbeidarpartiets forslag tar omsyn til at staten gjennom kommuneoverføringane i dag overfører midlar som betaling for det pedagogiske opplegget for eit leirskuleopphald, slik at det ikkje vil koste kommunane noko meir. Men Arbeidarpartiets forslag går altså berre ut på at ein skal pålegge kommunane å tilby elevane eit sånt opphald. Når me veit at nesten alle elevar i dag får eit sånt tilbod, skulle ikkje det vere det store problemet for kommunane i framtida.

Rolf Reikvam (SV) : Sigvald Oppebøen Hansen kommenterte ikke egenandeler og egenbetaling i skoleverket. Det hadde jeg for så vidt håpet at han skulle gjøre.

       Vi vet at egenbetalingen i grunnskolen er økende. I statsbudsjettet for i år påviste departementet at foreldrene betaler over 100 mill. kr som egenbetaling. Sannsynligvis er beløpet større enn det som departementet har greid å registrere.

       Lovutkastet og Arbeiderpartiet fører videre dagens bestemmelser. Det betyr at det ikke er lagt opp til noen endringer når det gjelder egenbetaling. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet blir derfor: Ser Arbeiderpartiet at dette er et problem? Og hvis de ser at det er et problem, hvorfor ikke gjøre noe med det? Kan det også bli en trussel mot enhetsskolen hvis foreldrene skal betale en større andel til ekskursjoner, til turer og også til reise til og fra leirskole, som Arbeiderpartiet tydeligvis er sterkt opptatt av, og som er et viktig område? Så spørsmålet blir: Kan dette også bli en trussel mot enhetsskolen?

       På ett område legger denne loven opp til noe nytt i forhold til tidligere lov om videregående opplæring, nemlig at det i lovteksten blir presisert at fylkeskommunen nå skal kunne kreve betaling av elevene for en del utstyr og materiell. Det har aldri tidligere stått i lovteksten. Det er kanskje en av de få nye tingene i dette lovutkastet. Arbeiderpartiet vil ha dette ut. Men de støtter ikke vårt forslag om å forby denne type betaling. Er Arbeiderpartiet klar over at det finnes studieretninger hvor kostnadene kan utgjøre 20.000 kr? Hvis Arbeiderpartiet ser dette som et problem, hvorfor ikke da støtte SVs forslag, som setter forbud mot denne type egenbetaling?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Det var ikkje uventa at replikken frå SV ville kome i den forma som den kom. Når eg ikkje kommenterte punktet om eigenbetaling i skuleverket, har det si årsak i at ein har ei avgrensa taletid på denne talarstolen. Men eg kan godt kommentere det her i replikkvekslinga.

       Arbeidarpartiet er klar over at Regjeringa har summert eigenbetalingane til om lag 100.000 mill. kr i året, og det synest eg er urovekkande og litt alarmerande, og eg meiner absolutt at me må gripe fatt i det for ettertida. Eg synest kanskje ikkje det er rett i samband med grunnskulelova, men når me kjem tilbake til budsjettarbeidet, må me absolutt vurdere dette momentet.

       I prinsippet skal grunnskulen vere gratis, og det står òg Arbeidarpartiet fast på saman med komitefleirtalet, og det er sånn som det har vore. Det er ikkje snakk om å innføre nye eigenbetalingar, slik ein kanskje kunne oppfatte representanten Reikvam.

       Når representanten Reikvam spør om eg ser dette som eit trugsmål mot einskapsskulen, er svaret mitt ja, det gjer eg dersom situasjonen blir forverra utover dagens situasjon. Det er mange foreldre som ikkje har råd til å betale for turar, ekskursjonar og andre formål i skulen i dag, og det synest eg absolutt at både Arbeidarpartiet og SV bør vere villige til å diskutere i framtida. Men forskjellen på Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti er at me held oss til dei budsjettrammene som er gitt, me er opptatt av å halde rammene, i motsetnad til SV, som har mykje meir pengar å bruke enn andre parti.

Arne Lyngstad (KrF) : Representanten Oppebøen Hansen var opptatt av å fortelle at Arbeiderpartiet videreførte de forslag og de linjer som lå i regjeringen Jaglands odelstingsproposisjon fra i fjor vår. Vi har imidlertid eksempler på at Arbeiderpartiet har forlatt disse: Det gjelder spørsmålet om skolebibliotek, det gjelder spørsmålet om retten til å gå på nærmiljøskolen, hvor denne rettigheten også på en måte skjerpes.

       Arbeiderpartiet har også snudd i forhold til en stortingsbehandling i fjor om grunnskolens formålsparagraf, hvor Arbeiderpartiet i mai-juni i fjor, etter at Ot.prp.nr.36 (1996-1997) var lagt fram, sa at de ønsket å beholde grunnskolens formålsparagraf. Det pågår altså en interessant justering av Arbeiderpartiets skolepolitiske kurs i øyeblikket. Det kan ha en sammenheng også med nye roller.

       Det er videre en litt kuriøs, kall det språkpolitisk allianse, i denne innstillingen, som jeg syns det er verd å ofre en liten kommentar på, idet Fremskrittspartiet sammen med Arbeiderpartiet har sagt og vil lovfeste at de ønsker at folkeavstemningen om målføret bare skal omfatte dem som har barn i skolen. Og da lurer jeg på om ikke også de som framtidig har barn i skolen, burde være meningsberettiget om hvilket målføre som skal gjelde i skolekretsen.

       Jeg er også forundret over at skriftmål nå bare er en skolesak. Har det ikke også kulturpolitiske implikasjoner? Hvilke signaler gir nå Arbeiderpartiet i forhold til målføre og skriftopplæring?

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Representanten Lyngstad går på Odelstingets talerstol og hevdar at Arbeidarpartiet har gått bort frå ein del prinsipp frå i fjor. Ja, kanskje me har gjort det på enkelte punkt, men så er situasjonen endra. Frå da Jagland-regjeringa la fram sin proposisjon, er det gått to år, og frå da Stortinget behandla denne saka sist, er det gått eitt år, og faktisk er Arbeidarpartiet eit parti som tenkjer framover og er villig til å endre standpunkt undervegs.

       Når det gjeld skulebiblioteka, har me stramma inn i forhold til Jagland-regjeringas opphavlege forslag ved å foreslå at alle skulane skal ha eit skulebibliotek. Men det er jo ingen forskjell mellom det forslaget vi fremmar nå, og dagens grunnskulelov - det er akkurat tilsvarande. Det er ikkje revolusjonerande eller sensasjonelt.

       Når det gjeld § 8-1 om rett til nærskule, er det ikkje i tråd med det Jagland-regjeringa foreslo i fjor vår. Men der ser me i ettertid at det faktisk kan gå ut over situasjonen for dei funksjonshemma, og særleg dei psykisk utviklingshemma, dersom me ikkje gjer ei endring her. Det at me får innspel og oppdagar ting undervegs, burde ikkje bety at Arbeidarpartiet ikkje er villig til å endre standpunkt. Me har absolutt ikkje snudd sidan behandlinga av kristendomsfaget i mai-juni i fjor. Representanten Lyngstad gløymer at Jagland-regjeringa foreslo ein formålsparagraf tilsvarande den som Arbeidarpartiet i dag fremmar, da den la fram opplæringslova.

       Eg får ikkje tid til å svare på det som gjeld målform, for eg går ut frå at det var målform representanten Lyngstand meinte, og ikkje målføre.

Presidenten:

       Replikkordskifte er omme.

Ursula Evje (Frp) : Opplæringsloven - det revolusjonerende framlegget som skulle samle hele Norge til ett skolerike under departemental styring. Vi kaller det populært for « einskapsskulen ». Enhetsskoletanken er i seg selv en forlokkende idé, etter manges syn, men det var også enkelte andre autoritære ideologier for de som en gang trodde på dem.

       Fremskrittspartiet vil på ny vise til at barn er selvstendige individer under vekst og utvikling, og ikke minst - barna er foreldrenes hovedansvar, sågar i lovs form. Fremlegget til ny lov går faktisk så langt at det står

« Barn og ungdom har rett og plikt til offentleg grunnskoleopplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter. »

       Rett etter dette kommer det noe smått om unntak fra plikten. Men denne formuleringen er, slik Fremskrittspartiet ser det, et forsøk på å innlemme alle barn i en offentlig skole nær sagt uansett hva foreldrene måtte ønske og mene. Og dette kan nesten sies å være overgrep mot foreldrenes rettigheter. Vi har vel ikke glemt allerede hvor varmt vi alle snakket om foreldremedvirkning og foreldrene som ressurs? Det er ikke så lenge siden.

       Det er viktig for Fremskrittspartiet å ta vare på spesielt det som står i § 1-2 femte ledd:

« Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven og lærlingen. »

       Dette er etter vårt syn nettopp en tilrettelagt opplæring rundt det unike enkeltindividet - ikke bare de som har særskilte behov, men i forhold til hver og en av oss ut fra de behovene vi måtte ha. For å nå dette målet må enhver skolelov fremme fleksibilitet og valgfrihet. Muligheten til å kunne velge vil være en stimulans både for eleven, for foreldrene og ikke minst for skolemiljøet selv. Den offentlige skolen vil for å kunne utvikle seg videre, ha behov for stimulans utenfra. Men det betinger at det finnes noe som er utenfor den offentlige skolen. Man kan også stille spørsmål ved om ikke også L97 har fått mye inspirasjon ved at den har hatt innspill fra alternative skolemiljøer.

       Det er også viktig å påpeke i denne sammenheng at Norge gjennom mange år har ratifisert en rekke avtaler om f.eks menneskers rettigheter og barns rettigheter spesielt. Disse avtalene eller konvensjonene må ha like stor tyngde i den offentlige skolen som i private skoler, og i de tilfellene der foreldrene underviser barna sine hjemme. Jeg ser ingen motsetning mellom innholdet i L97 og en utvikling av et levende mangfold i skolen basert på lokalpedagogikk. Men det er en meget stor utfordring.

       Fremskrittspartiet oppfatter fremlegget i Ot.prp.nr.46 som et forsøk på å detaljstyre all undervisning, og det kan vi ikke akseptere. Da spiller det liten rolle om den er lagt frem som - som mange hevder - en blåkopi av arbeiderpartiregjeringens forslag, eller om den står på egne ben. Vi mener at opplæringsloven, med de endringer vi har foreslått, kan fungere som et samlende lovverk for all offentlig opplæring. Den favner om grunnskole, videregående skole og til en viss grad voksenopplæring. Ut fra en slik vurdering kan Fremskrittspartiet være enig i det hensiktsmessige i et enhetsprinsipp. Dette betyr at all annen opplæring, inklusiv hjemmeundervisning, samles i en egen privatskolelov som omfatter mer enn dagens privatskolelov, som hovedsakelig dreier seg om å regulere tilskudd til godkjente private skoler.

       Fremskrittspartiets skole er et sted hvor det legges sterkere vekt på faglig utvikling ut fra det enkelte barns individuelle forutsetninger. Vi vil presisere at det faglige innholdet, med vekt på basisfagene norsk, matematikk, fremmedspråk, samfunnskunnskap og naturfag, må vektlegges sterkere enn det som skjer i dag, for at hver og en skal gis best mulige forutsetninger for personlig vekst og for å møte alle de utfordringene som et moderne samfunn i rask forandring gir på kort og lang sikt.

       Fremskrittspartiet ønsker at en lov for privat opplæring skal sidestilles med opplæringsloven, og opplæringsloven får da kun aktualitet for den offentlige skolen. Dette er et meget sterkt ønske fra oss, fordi lovfremlegget - som tidligere sagt - i det vesentlige baserer seg på forskrifter, og gir svært lite faste rammer etter vårt syn. Som et eksempel vil jeg vise til § 1-3 i proposisjonen, hvor det står at departementet kan gi utfyllende forskrifter om formål og prinsipper for opplæringen. Dette er etter vårt syn en utrolig vid fullmakt, og vi kan ikke gå med på det.

       Jeg vil videre kort nevne § 2-7, som omhandler mulighetene for barn av kvensk-finsk herkomst til å kunne få finskundervisning i skolen. Dette er i og for seg et meget godt prinsipp og et godt utgangspunkt. Men det er i aller høyeste grad urimelig når disse elevene, som bor i de samiske områdene hvor den enkelte kommune kan bestemme at alle kommunens skoler skal ha samisk språk, også skal ha finsk som annetspråk. Når skal disse lære norsk? Så vidt jeg vet er de norske statsborgere, og det må vi ta hensyn til.

       Videre vil Fremskrittspartiet vise til at vi i forbindelse med foreldremedvirkningen la frem en lang rekke forslag også i budsjettsammenheng, bl.a om driftsstyre ved skolene. Disse driftsstyrene sammensettes av et flertall av foreldre. I tillegg skal sammensetningen basere seg på prinsipp for deltakelse som er fastlagt i lov og andre avtaler.

       Vi ønsker videre å styrke foreldreengasjementet igjen ved å ha et nasjonalt foreldreutvalg, valgt av og blant foreldrene som har barn i skoleverket. Det som man da må kunne kreve, er at departementet fristiller dette nasjonale foreldreutvalget, slik at det får en reell innflytelse på det som skjer.

       Vi vil også vise til at det i fremlegget er et punkt om tilsyn med hjemmeundervisning. Tilsynet med denne undervisningen er i all hovedsak lagt på den enkelte kommune, gjerne den enkelte kommune som har vært med på å skape en konfliktsituasjon som har gjort at foreldrene har gått til det skritt at de har tatt barna ut av skolen og valgt å binde seg opp svært mange år fremover i tid for å ta vare på undervisningen selv.

       Fremskrittspartiet er enig i at det kreves en viss form for tilsyn. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at disse foreldrene også må ha krav på en form for tilrettelegging og opplæring, men når det er kommunene som skal stå for dette, blir det for oss omtrent det samme som å sette bukken til å passe havresekken. Vi fremmer derfor en noe annen form for tilsyn, som det burde være mulig å akseptere for alle.

       Videre ønsker vi i forhold til § 15-3, Opplysningsplikt til barnevernstenesta, at den i det alt vesentlige blir behandlet slik som barnevernet behandler den samme, at de samme premisser legges til grunn.

       Med dette vil jeg ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet.

Tomas Norvoll (A) : Når jeg lyttet til representanten Evjes innlegg, fikk jeg fastslått nok en gang at Fremskrittspartiet lever på en annen planet enn vi andre når det gjelder synet på norsk skolepolitikk. Hun bruker ord som « autoritær ideologi » og « overgrep » når hun skal beskrive enhetsskolen. Jeg må få lov til å si at hvis representanten Ursula Evje mener at hun er den eneste her i salen som taler barnas og foreldrenes sak, bør hun faktisk jekke seg litt ned, for dette er en type angrep på medrepresentanters holdninger som jeg ikke synes hører hjemme i en debatt om den norske skole.

       Enhetsskolen har som prinsipp at man skal kjenne igjen undervisningen over hele landet. Den skal ikke være på en prikk lik, men hovedtrekkene skal være de samme, og fagene skal komme på de samme tidspunktene, uansett hvor man er i landet. Og om det ikke bare er skolepolitikk, er det også en praktisk grunn til det. Det er at hvis et barn f.eks går de tre-fire første årene på skole i Hammerfest, og foreldrene på grunn av jobbsituasjonen må flytte nedover til Skedsmo eller hvor det måtte være, så må de selvfølgelig ta barnet med, og det må begynne på en ny skole. Hvis den skolen har et helt annet undervisningsopplegg slik at fagene trer inn på helt forskjellige tidspunkt, hvordan vil representanten Ursula Evje da kunne si at en politikk hvor enhetsskoletankegangen ikke er der, er til det beste for dette barnet?

       For å konkretisere det: Hvis man innførte den modellen som man hadde i Sverige, hvor det kunne bestemmes av den enkelte skole at engelsk innføres i 1. klasse, i 2. klasse, i 3. klasse eller i 4. klasse, og en elev som går i 4. klasse og ikke har hatt engelsk, må bytte skole og kommer inn i en klasse som har lært engelsk i fire år, mener representanten Evje at det vil være mulig for den eleven å henge med? Er hun ikke enig med meg i at i slike tilfeller vil enhetsskolen være til det beste for barna?

Ursula Evje (Frp) : Representanten Norvoll satte fingeren på nettopp dette at vi faktisk ideologisk sett er på to forskjellige planeter. Og det er mye mulig at jeg er en av de meget få i denne salen, om ikke den eneste, som snakker de barnas sak som blir undervist hjemme.

       Når det gjelder enhetsskoletankegangen, som går på at man skal kunne flytte fritt, har ikke den den nødvendige relevans. Mange barn som flytter rundt omkring i Norge i dag, har nettopp de problemene innenfor dagens skolesystem som Tomas Norvoll beskrev.

       I tillegg har man et annet meget alvorlig problem. Det er at dersom barna våre flytter ut av Norge og går inn i andre lands skoler, så har de ikke bare et problem, men 90 % av dem dumper ikke bare én gang, men flere ganger, og derfor må vi gå inn og gjøre noe med de faglige kunnskapene.

Ursula Evje (Frp) : Jeg skal ikke vurdere om det er jeg eller representanten Konglevoll som tar feil. Men i § 6-2 Samisk opplæring i grunnskolen står det:

       « I samiske distrikt har alle i grunnskolealder rett til opplæring i og på samisk. »

       Videre i tredje ledd står det:

       « Kommunen kan vedta å leggje opplæring på samisk til ein eller fleire skolar i kommunen. »

       Neste ledd:

       « Kommunen kan gi forskrifter om at alle i grunnskolealder i samiske distrikt skal ha opplæring i samisk. »

       Og jeg sa: I verste fall kan disse barna unngå å lære norsk.

       Dok.nr.8-forslaget har allerede vært gjenstand for noen kommentarer i debatten så langt. Jeg betrakter ikke det forslaget som et av de store og revolusjonerende forslag. Det er simpelthen et forsøk på å tilpasse seg virkeligheten slik den ser ut i dagens Norge, hvor vi i mange lokalsamfunn har skolehus som er beregnet på flerbruk, og som faktisk også er i flerbruk. Jeg har vanskelig for å se at den justeringen skulle innebære noen uheldig påvirkning på barn og unge.

       Når det gjelder forslaget om å lovfeste skolefritidsordningen i lov om grunnskolen, skal jeg bare knytte en kort bemerkning til det. Skolefritidsordningen er et utmerket tiltak. Det er imidlertid etter Høyres oppfatning helt klart av de tiltak som ikke er skolens primæransvar, men som er en nødvendig hjelpende hånd fra skolen til mange foreldre, i en familiesituasjon som kan være ganske anstrengt til daglig. Det er viktig for oss å markere at skolefritidsordningen ikke er og ikke skal være på linje med de obligatoriske grunnformålene i skolen. Det skal være en frivillig ordning, og det skal være en ordning som skal tilpasses lokalt etter forholdene i den enkelte kommune. Derfor har Høyre fremdeles det standpunkt at det er bakvendt å lovfeste denne ordningen, men vi har også signalisert i innstillingen at vi er innstilt på å stemme subsidiært for Regjeringens forslag på dette punkt.

       Så til det som er hovedsaken, opplæringsloven. Man skulle jo på mange måter forvente at når Stortinget vedtar en ny felles lov for både grunnskole og videregående skole, ville det gi de fleste av oss en opplevelse av at dette er en historisk begivenhet, og at det representerer et avgjørende skritt fremover i norsk utdanningshistorie. Jeg må bekjenne at jeg ikke har hatt den fornemmelsen under komiteens arbeid med forslag til ny lov. Vi har bak oss en periode som har vært preget av intens reformiver. Særlig i den perioden da Gudmund Hernes hadde ansvaret for utdanningspolitikken i dette land, var reformambisjonene eventyrlig høye. Vi har gjennomført Reform 94, som har forandret videregående opplæring ganske kraftig. Vi har gjennomført Reform 97, som bl.a har innført skolestart for 6-åringer og en utvidelse til ti år. På mange måter skulle den nye felles opplæringsloven representere en slags sluttsten på dette verk. Mitt inntrykk er dessverre at det lovfremlegget vi har fått, langt på vei er en form for byråkratisk opprydding og samordning av regler mer enn det representerer noe nytt utdanningspolitisk perspektiv.

       Det er grunnen til at Høyre i sine merknader i komiteinnstillingen også har gitt uttrykk for ganske klar tvil om hensiktsmessigheten av den form for lovgivning som den nye opplæringsloven er et typisk eksempel på, nemlig at vi forsøker å favne en videre og videre del av virkeligheten, og til dels en meget mangfoldig og sprikende virkelighet, i én felles lovtekst. Det er ut fra erfaringene med dette lovarbeidet svært god grunn til å understreke den tvilen vi har gitt uttrykk for, om dette er en fremtidsrettet måte å lage lover på. Hvis man forsøker å favne altfor mange ulike ting i en og samme lovtekst, har det en tendens til dels å gå ut over presisjonen og dels også å føre til at det blir unødig mye detaljbestemmelser trukket inn i lovteksten.

       Et klart eksempel på akkurat dette ser jeg for min del i forslaget til ny utforming av § 1-2, som er selve formålsparagrafen i opplæringsloven. Der har man fått inn et sisteavsnitt som sier:

       « Det skal leggjast vekt på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar, mellom lærlingar og bedrifter, mellom skole og heim, og mellom skole og arbeidsliv. Alle som er knytte til skolen eller til lærebedriftene, skal arbeide for å hindre at elevar og lærlingar kjem til skade eller blir utsette for krenkjande ord eller handlingar. »

       Om dette er å si at det for det første ikke er en del av skolens formål, og ikke hører hjemme i formålsparagrafen. Dette beskriver de interne arbeidsforhold som er ønskelige i skolen, og ikke skolens formål. Men det andre som er å si, er at dette viser håpløsheten i å forsøke å favne en så mangfoldig virkelighet i én lovtekst. For i denne formuleringen forutsetter man jo faktisk at det i en opplæringslov går an å regulere alt det som foregår i bedrifter i Norges land. Det må rimeligvis være en ambisjon som er betydelig for høy i forhold til virkeligheten.

       Høyre har foreslått at dette avsnittet tas ut av formålsparagrafen og blir ny § 1-3. Og vi har foreslått at man tar bort de formuleringene som stiller krav som det er umulig å få gjennomført ved hjelp av lovgivning.

       Hovedutfordringen når det gjelder å lage en fremtidsrettet lovgivning for norsk skole må være å lage en lov som sikrer kvaliteten i skolens primæroppgaver så godt som det i det hele tatt er mulig gjennom lovgivning. Det innebærer etter mitt skjønn at det er et betydelig behov for konsentrasjon der hvor dagens forslag til lov har det motsatte, nemlig størst mulig spredning. Det er et betydelig behov for konsentrasjon om det som er skolens primæroppgaver.

       Det er også et betydelig behov for å velge det riktige inngangsspørsmål til hva en opplæringslov skal være til, nemlig spørsmålet: Når samfunnet krever at unge mennesker skal tilbringe en så stor del av livet i skolen, gir samfunnet da et tilbud tilbake som er tilstrekkelig godt til at elevene kommer ut av denne skolen med den utrustning som formålsparagrafen forutsetter at de skal komme ut med, nemlig evnen til å være gagns menneske i et samfunnsfellesskap og være i besittelse av de kunnskaper og ferdigheter som er nødvendige for at man skal kunne gå inn i et samfunn som krever livslang læring i stadig større utstrekning? Jeg skulle ha ønsket meg en opplæringslov som i langt høyere grad hadde satt søkelyset på denne overordnede målsetting, istedenfor å forsøke å favne så ekstremt vidt som dagens lovfremlegg gjør.

       La meg også si at den byråkratiske tilnærming som preger lovfremlegget, etter mitt skjønn er preget av at det først og fremst gjelder å regulere så detaljert som mulig. Det gjelder primært så å si å knesette prinsippet « Ordnung muss sein » - det må være et mest mulig uniformert system, fordi det er det som gjør det enklest å administrere systemet. Det siste er selvfølgelig riktig: Jo enklere og mer uniformert et system er, desto lettere er det å administrere. Men grunnformålet burde jo være å sikre presise mål for skolens virksomhet når det gjelder å gi elevene det de trenger av kunnskaper og ferdigheter, først og fremst i de sentrale kjernefagene, og dernest å lære elevene å arbeide på en fornuftig måte.

       For å få dette til burde man etter Høyres oppfatning tilstrebe den maksimale frihet istedenfor den maksimale uniformering. Med « den maksimale frihet » tenker jeg også på en rimelig grad av valgfrihet for foreldrene, f.eks når det gjelder å velge utsatt skolestart dersom de mener at det er til barnets beste. Høyre kan heller ikke se noe som helst behov for å gå lenger enn det dagens grunnskolelov gjør når det gjelder å regulere det undervisningsalternativ som foreldre måtte velge hjemme. Dagens grunnskolelov har fullt tilstrekkelige bestemmelser på det punkt til å sikre kvaliteten i det undervisningsalternativet for barna.

       Jeg betrakter det vel nærmest som en glipp at Regjeringen i sitt forslag laget en formulering som lett kunne tolkes dit hen at man simpelthen ville utradere denne muligheten ved å snakke om offentlig skoleplikt. Det er heldigvis blitt rettet opp under komiteens behandling av lovfremlegget.

       La meg så ofre litt oppmerksomhet på diskusjonen om formuleringen av skolens formålsparagraf. Jeg fikk ikke anledning til replikk på representanten Oppebøen Hansens innlegg i sted - jeg tror det må ha vært ved en feiltagelse fra presidentens side - men jeg vil gjerne kommentere Arbeiderpartiets forslag. Det er riktig at det forslaget ble tatt opp i regjeringen Jaglands forslag til opplæringslov. Det er også riktig at det i den perioden da de nye reformene ble lagt, nemlig i regjeringen Harlem Brundtlands tid da Gudmund Hernes var utdanningsminister, ble sagt høyt og tydelig og gjentatte ganger at det ikke ville komme på tale for Arbeiderpartiet å foreslå noen endring av denne paragrafen. Det har altså foregått en eller annen form for endring underveis, og det er litt gåtefullt for andre hvorfor den endringen er kommet, og hva som er meningen med forslaget.

       Slik som formålsparagrafen nå er formulert, er jo de formålene som Arbeiderpartiet sier at de ønsker å ivareta ved å legge inn adjektivet « humanistisk », meget vel ivaretatt fra før. Det står i forslaget til formålsparagraf i tredje ledd:

       « Opplæringa i grunnskolen og den vidaregåande opplæringa skal fremje menneskeleg likeverd og likestilling, åndsfridom og toleranse, økologisk forståing og internasjonalt medansvar. »

       Det er veldig vanskelig for meg å se hva det er som ikke skulle være dekket inn i den formuleringen, som skulle ligge i adjektivet « humanistisk ».

       Det er riktig som Arbeiderpartiet sier, at ordet humanistisk er et positivt ord, og at både statsråden og andre bruker det flittig. Men det er jo ikke alle positive ord i denne verden som skal inn i en formålsparagraf, forhåpentligvis. Det å legge på adjektivet humanistisk i treklangen « kristen, moralsk og humanistisk » er enten overflødig, fordi det ikke tilfører noe nytt innhold, eller så må meningen være nettopp å legge inn et nytt innhold. Da må vi i hvert fall få beskjed om hva det nye innholdet er.

       Adjektivet humanistisk er på norsk i dag et mangetydig ord, og i den utstrekning ordet ikke skal komplisere formålsparagrafen ytterligere, må i hvert fall Arbeiderpartiet være i stand til å forklare oss andre hva det er man vinner ved å legge inn dette ord i tillegg til adjektivene kristen og moralsk.

       Jeg skal formelt ta opp de forslagene Høyre har lagt inn i innstillingen. De står på sidene 33 og 34 i innstillingen fra komiteen. Det er forslagene fra og med nr. 42 og til og med nr. 55.

       La meg til sist knytte en liten bemerkning til det stadig tilbakevendende begrep enhetsskole. Jeg tror det er ett av de områdene hvor norsk utdanningsdebatt kunne ha godt av en grunnleggende sanering, fordi begrepet snarere er blitt en sperre for reell debatt enn det er fremmende for en reell sakdebatt. Senest fremkom det i replikkordskiftet etter representanten Evjes innlegg at enkelte bruker ordet enhetsskole om det forhold at det finnes nasjonale, overordnede regler som skal sikre at det finnes et minstemål av like krav. Men det har vi hatt i Norge i uminnelige tider, faktisk så lenge vi har hatt en skole, og lenge før noen hadde tenkt på å oppfinne begrepet enhetsskole i det hele tatt. Hvis det er dette som er innholdet i begrepet enhetsskole, tror jeg vi kan klare oss veldig godt uten begrepet og isteden begynne å diskutere saken, nemlig: Ønsker vi en skole som er uniformert, eller ønsker vi en skole som tar på alvor det leddet i formålsparagrafen som sier at hver enkelt elev så å si skal stå i sentrum for all oppmerksomhet, og at det er den enkelte elevs muligheter og forutsetninger som skal bestemme hvordan skolen fungerer?

       Rolf Reikvam (SV) : Jeg er enig med Inge Lønning i at denne loven fører oss ikke så veldig mange skritt framover i forhold til det som er viktig for norsk skole. Jeg er også enig med ham i at dette Dok.nr.8-forslaget ikke er et revolusjonært forslag.

       Men det reiser seg en del grunnleggende spørsmål som Inge Lønning etter hvert må svare på. Han nevnte dette med kvalitet i skolen og hadde en oppramsing av det som går på kvalitet på noen områder. Jeg er enig med ham i det som går på kvalitet, at vi skal ha en skole som har høy kvalitet. Men spørsmålet blir jo: Hvor finner vi noe i Høyres forslag som vil heve kvaliteten i norsk skole? Hvor ser vi Høyres prioriteringer når det gjelder en opplæringslov? Høyre kan ikke bare melde seg ut og si at dette blir for omfattende, og det viser at det å lage en lov av den typen sannsynligvis ikke er bra. Det er en måte å melde seg ut på. Men Høyre må kunne si helt konkret på hvilke områder man vil forbedre norsk skole, og hvorledes dette vil gi seg utslag i de konkrete lovparagrafene. Ikke engang et forslag fra Arbeiderpartiet og SV om å sikre bibliotek ved hver skole, som har med kvalitet å gjøre, kan Høyre være med og støtte. Det er jo ikke noe revolusjonerende i seg selv. Det er faktisk bare en videreføring av dagens lovbestemmelse for grunnskolen. Mitt spørsmål blir rett og slett: Hvorfor ikke foreslå ting som vil få konsekvenser for kvaliteten i skolen? Hvorfor ikke være med og sikre økonomiske rammer til skolen, til den enkelte klasse, som gjør at elevene får en opplæring som holder høy kvalitet? Det finnes ikke noen slike forslag fra Høyre i denne innstillingen. Jeg vil gjerne at Lønning kommenterer disse påstandene.

Inge Lønning (H) : Først en liten detalj. Forslaget fra Arbeiderpartiet og SV når det gjelder biblioteksordning, er ikke en videreføring av dagens ordning, for det nye i loven er jo nettopp at nå skal den gjelde for hele skolesystemet, fra grunnskole til og med videregående skole. Da oppstår det en rekke praktiske tilpasningsproblemer som Arbeiderpartiets og SVs forslag er lite egnet til å løse, fordi det lett kan leses som et obligatorisk pålegg om hvor skolebiblioteket skal være plassert fysisk, i hvilken bygning. Det har Høyre ingen som helst interesse av å være med på å knesette.

       Til det generelle spørsmål fra Reikvam vil jeg si: Høyres hovedlinje og det som er gjennomgangsmelodien i de forslag Høyre har tatt opp, er å myke opp og unngå uniformering. Det er et viktig kvalitetsfremmende tiltak i seg selv. Det å unngå at man i utrengsmål skal binde lærernes metodiske opplegg i undervisningen, slik som dagens lovforslag gjør, er i seg selv et kvalitetsfremmende tiltak. Det å fremme forslag som avgrenser denne trangen til å legge bastante føringer på skolens indre liv, er i seg selv et kvalitetsfremmende tiltak. Men siden Reikvam spør etter konkrete eksempler, skal jeg få lov til å vise ham til to helt konkrete forslag fra Høyres side, forslagene nr. 53 og 54. I det ene ber vi om at Regjeringen styrker lærerutdanningen ved å målrette den mot barnetrinn, mellomtrinn og ungdomstrinn. I det andre forslaget ber vi Regjeringen om å definere kompetansekrav for lærere i ungdomsskolen, slik at lærere som underviser i teorifag, skal ha minst ett års faglig fordypning i faget. Det er helt konkrete, kvalitetsfremmende forslag.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Jeg vil henlede oppmerksomheten på ett spesielt tema - politiattest for å unngå sedelighetsforbrytere i forbindelse med skolen. Jeg oppfatter det slik at det er tre syn representert i denne delen av saken: For det første regjeringspartiene, Høyre og SV, som vil ha politiattest i grunnskolen for lærerne. For det andre Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som ønsker politiattest og klart sier at de som er dømt for sedelighetsforbrytelser, ikke skal kunne få jobb i grunnskolen, og for det tredje Fremskrittspartiet, som ønsker et tilsvarende prinsipp for den videregående skole.

       Et hjertesukk kan derfor være: Hvorfor er det helt OK at det skal være fritt frem for dømte sex-forbrytere i den videregående skole? Folk som har begått sedelighetsforbrytelser, er etter mitt syn ikke skikket til å være lærere. Faktum er jo også at de svært ofte gjentar sine handlinger. I den videregående skole er læreren for 16 - 17 -18-åringer fortsatt en myndighetsperson og en autoritetsperson og kan misbruke dette.

       Jeg har registrert at Høyre i mange tilfeller fremstår som et lov og ordens-parti. Og mitt første spørsmål er da: Hvorfor skal man ha en politiattest hvis man ikke skal bruke den? Og det andre spørsmålet er: Hvorfor er det helt OK å ha sedelighetsforbrytere gående løs i den videregående skole?

Inge Lønning (H) : Jeg kan forsikre representanten Knudsen at Høyre ikke er for sedelighetsforbrytelser, verken i sin alminnelighet eller overfor barn. Men jeg vil advare mot overtroen på at man ved å overvåke enkeltborgeres liv i sin alminnelighet kan forebygge alt det som måtte være av vondt og vanskelig i denne verden.

       Høyre har til det konkrete spørsmål ganske enkelt den oppfatning at kravet om fremleggelse av politiattest innebærer at tilsettingsmyndigheten vet det som er nødvendig å vite i den enkelte ansettelsessak. Vi forestiller oss at det kan finnes unntakstilfeller hvor det at et menneske har fått en dom på seg, ikke nødvendigvis innebærer at vedkommende på livstid skal være stemplet som uegnet. Det kan tenkes å finnes slike tilfeller. Men det innebærer jo ikke noe fritt frem. Det er tilsettingsmyndigheten som må foreta den skjønnsomme vurdering av hvilke lærere man mener egner seg i skolen, og hvilke som ikke egner seg.

       Vi tror ikke at det er noe tjenlig virkemiddel for det første å utvide overvåkingssystemet på dette punkt. Og for det annet: Vi tror ikke at det er velbegrunnet rent moralsk at man i en lovtekst skal fastslå at her kan det overhodet ikke tenkes unntak. Da har man jo samtidig sagt at samfunnet i lovs form bør knesette at enhver som måtte ha gjort seg skyldig i en slik forbrytelse, på livstid skal betraktes som en suspekt person. Det er et drastisk skritt som jeg for min del ikke er villig til å følge Fremskrittspartiet i.

Arne Lyngstad (KrF) : Representanten Lønning sa at en hovedlinje i Høyres skolepolitikk var å myke opp og unngå uniformering. Han mente at dette i seg selv var et kvalitetsforbedrende tiltak. Samtidig viser representanten Lønning også til at han oppfatter loven som en byråkratisk lov, og han advarer mot detaljerte bestemmelser og mener at disse skal henvises til forskriftsnivå. Det er alltid en diskusjon om hva som bør stå i en lov, og hva som bør stå i en forskrift. Men det er jo viktig at loven er presis, noe som dermed også gir forskriftene et naturlig rammeverk.

       Et eksempel på dette kan jo være § 3-1 nest siste ledd, som går på videregående opplærings gratisprinsipp og gratisprinsippets begrensninger. Men det som forundrer meg, er at disse overordnede prinsippene skal være noen garanti for at kvaliteten sikres. Da er det at jeg er litt undrende til Inge Lønnings utsagn om at dagens grunnskolelov gir tilstrekkelig regulering av hjemmeundervisningen.

       For det vi opplever, er at den nettopp ikke gjør det, fordi det finnes en del konflikter rundt omkring. Jeg mener lovforslaget er med på å tydeliggjøre lovverket og rammevilkårene for f.eks hjemmeundervisning. Derfor mener jeg det er behov for presiseringer. Det som da blir spørsmålet, er om disse presiseringene som ligger i proposisjonen og innstillingen, er en måte å sikre kvaliteten på gjennom å gi en tydelig referanse til hva en likeverdig opplæring er.

Inge Lønning (H) : Det er naturligvis riktig at det i virkelighetens verden forekommer konflikter, og at lover i liten utstrekning kan utelukke muligheten for at det kan oppstå konflikter. Jeg mener ikke at dagens grunnskolelov har forhindret konflikter i enkeltsaker mellom de kommunale skolemyndigheter og foreldre som ønsker hjemmeundervisning for sine barn. Det tror jeg heller ikke det nye lovfremlegget kommer til å gjøre, simpelthen fordi det er en ekte interessekonflikt ute og går, og den kommer til å være der under enhver omstendighet.

       Det Høyre anser som et paradoks, er at man i en felles lov om all opplæring ønsker å ta inn relativt detaljerte bestemmelser om nettopp det som er ment som et alternativ, som erfaringsmessig noen ganske få foreldre finner grunn til å gjøre bruk av, simpelthen fordi alternativet stiller så store krav til dem som ønsker å bruke det - til deres egen arbeidsinnsats, til deres egen vilje til det å ofre en stor del av sin energi på å gi sine barn et fullverdig opplæringstilbud.

       I utgangspunktet må man regne med at når foreldre velger å gjøre det, og tar et valg med såpass drastiske praktiske konsekvenser, så har de en ganske sterk motivasjon for å sørge for at deres barn får en kvalitativt fullverdig undervisning. Da bør man ikke i utgangspunktet legge seg på en altfor mistenksom og altfor detaljovervåkingspreget linje. Etter mitt skjønn burde det være tilstrekkelig at man har adgang til på avgjørende punkter å innkalle disse barna til bestemte prøver som konstaterer hvorvidt de har fått et likeverdig opplæringstilbud eller ikke. Hvis prøvene viser at så ikke er tilfellet, har man et grunnlag for å gripe inn.

       Arbeidarpartirepresentanten Anneliese Dørum uttalte i ein interpellasjonsdebatt i vinter følgjande:

« Det bør utarbeides et godt pedagogisk innhold i ordningen, og det bør tas initiativ for å sette i gang prosjekter der elevene får et helhetlig integrert tilbud med variasjon av skolefag- og fritidstilbud. Jeg tror skolen etter hvert må ta på seg det ansvaret det er å lage et helhetlig opplegg for elevene. »

       I dette ligg det etter mi meining nettopp tankar om at skulen skal ta hand om borna frå tidleg morgon til sein ettermiddag. Det er me i Senterpartiet sterkt usamde i. Borna har behov for fritid utan for mykje organisering og plikter, og småborna treng større tumleplass enn det som er vanleg i skulelokala.

       Me må vera på vakt overfor ei utvikling som fører til at små born må opphalda seg svært mange timar i skulen eller i fritidsordninga sine lokale. Det finst døme på at born kjem til skulen ved sjutida om morgonen og forlèt staden ved halv femtida om ettermiddagen. Dei har altså ei lengre tid der enn mange av dei vaksne har på sin arbeidsplass. Kor opplagde er dei då til å gjera lekser og å ha det triveleg saman med familien sin? Det er ikkje vanskeleg å finna svaret. Og ingen skal fortelja meg at dette er barnevenleg!

       Mange er avhengige av skulefritidsordninga, men me må tenkja nøye gjennom korleis me organiserer denne. Me må alltid ha det beste for borna for auga. Me må ikkje skapa unødig slitne born. Det er avdekt tendensar til at små born i dag syner stressymptom. Det er alvorleg, og me må vera på vakt.

       Derfor er det så viktig at SFO gir borna både omsorg og tilsyn, samstundes som ordninga må vera på borna sine vilkår. Born må få lov til å vera born. Dei treng pusterom og tid til òg å gjera ingenting. Dei må få utvikla fantasien og skaparevna og løysa konfliktar seg imellom utan at dei vaksne alltid skal styra dei. Og dei må for all del ikkje gløyma å leika.

       Departementet føreslår at vedtektene for skulefritidsordninga, deriblant opptakskriterium, foreldrebetaling og dagleg opphaldstid, vert fastsette lokalt,

       Det er etter Senterpartiet si meining òg viktig at bemanninga av ordninga vert avgjord kommunalt ut frå lokale tilhøve og behov. Ved at vedtektene vert fastsette lokalt, kan det i tillegg vera mogleg for foreldra å påverka desse gjennom lokaldemokratiet. Vedtektene skal gi foreldra informasjon som gjer det mogleg å vurdera innhaldet og kvaliteten også i forhold til prisen, og sikra at forholda ikkje endrar seg undervegs i eit skuleår.

       Ein del av dei som har uttalt seg i denne saka, går inn for nasjonale normer for bemanning og vil ha dette likt for barnehage og skule. Dette vil etter Senterpartiet si meining vera vanskeleg å sameina med lokale forhold. Der ser ein nemleg kva slags aktivitetar som trengst ut frå alderssamansetning, born med spesielle behov, osb. Kommunen kan så tilsetja personale som samla kan gi eit godt tilbod i samsvar med målsetjinga for skulefritidsordninga.

       Kommunane i Noreg er så ulikt samansette, har så ulik geografi, storleik, folketal, næringsgrunnlag, kultur og behov at det ville vera heilt meiningslaust om dei ikkje sjølve skulle få fastsetja lokale vedtekter når det gjeld skulefritidsordninga. Dette igjen vil gjera ordninga meiningsfylt for dei små dette gjeld, og som me så gjerne vil ta vel vare på.

       Men det forbauser meg at Senterpartiet går imot å lovfeste at kommunene skal legge til rette for at elevene skal kunne gjøre hjemmearbeid mens de er i skolefritidsordningen. De fremmer altså forslag om at « hjemmearbeid » skal tas ut av loven. Det gir jo ganske sterke signaler til kommunene om at dette er en oppgave som de ikke trenger å ta alvorlig. Regjeringen sier jo også - får man inntrykk av - at hjemmearbeidet er foreldrenes ansvar alene.

       Det er synd at barna på denne måten ikke får gjort seg ferdig med leksene før de kommer hjem etter kanskje en lang dag. Kanskje må de være i skolefritidsordningen helt til foreldrene kommer hjem fra jobb, og da blir klokken fort 17. Så skal de spise middag, og så skal de da like før sengetid begynne å gjøre lekser. Det er synd at barna ikke kan få bruke tiden mens de er våkne og opplagte, til å gjøre hjemmearbeidet sitt. Det er ingenting som hindrer foreldrene i å se over leksene, høre barna i leksene, osv., så foreldrene kan likevel ha føringen og ansvaret her. Dessuten er vi klar over at det ikke er alle barn som får den hjelpen hjemme som de trenger til hjemmearbeidet. Derfor har jeg veldig vanskelig for å forstå at Senterpartiet går imot at kommunene skal legge til rette for at elevene skal få gjort hjemmearbeidet sitt mens de oppholder seg i skolefritidsordningen. Jeg vil bare spørre representanten Aarrestad: Hva er årsaken til det?

       Jeg ville være interessert i å få bekreftet også fra Senterpartiets side at det er en slik grunnleggende forskjell i tankegang.

       Departementet har tidligere påvist at egenbetalingen øker i grunnskolen. Nå skal vi innføre en ordning hvor det er fritt frem lokalt til å bestemme hvor høy egenandel en skal ha for denne ordningen. Og jeg tror også på det lokale demokrati og at det er de lokale politikere som skal få lov til å bestemme. Men spørsmålet blir: Bør det ikke settes et tak, slik at vi ikke kommer i den situasjonen at dette blir så dyrt og kostnadskrevende for foreldre at de rett og slett ikke har mulighet til å bruke denne ordningen?

       Mitt spørsmål til Senterpartiet blir da: Hvorfor vil ikke Senterpartiet være med og sette et tak? Kommunene skal selv få bestemme, men innenfor taket. Og ved å sette et slikt tak, er en med på å sikre at denne ordningen ikke vil virke sosialt urettferdig ved at en utelukker barn som trenger det, på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon.

Unn Aarrestad (Sp) : Føremålet med at kommunane skal kunna bestemma sjølve, er òg at foreldra skal kunna vera sterkt med i påverknaden av korleis ein skal utforma dette. Og eg vil tru at dei fleste foreldra har ei meining om dette, iallfall slik eg kjenner til det.

       Når det gjeld kostnaden i kommunane, vil me ikkje setja eit tak, m.a. fordi kommunane er så veldig ulike, og det går òg på kommunalt sjølvstyre. Når det gjeld betalinga, vil me ha ei tredeling mellom kommunen, staten og foreldra, og eg vil berre sitera det som er referert i proposisjonen, og som me går inn for:

       « Selvkostprinsippet legges til grunn for beregning av foreldrebetalingen. Det vil si at foreldrene ikke skal betale mer for en skolefritidsplass enn en fast andel av kommunens gjennomsnittlige kostnader pr. barn i skolefritidsordningen, fratrukket statstilskudd. »

       Det er det me står for, og det tykkjer eg det må vera greitt å begripa for dei fleste.

       Vi er i ferd med å vedta et nytt lovverk som skal omfatte det aller meste av utdanning under høyskole- og universitetsnivå. Trolig er dette den viktigste - eller burde være den viktigste - saken som kommer til behandling i komiteen i hele denne perioden, og det var veldig mange av oss som hadde store forventninger til denne behandlingen, at dette var anledningen vi hadde til å foreta en omfattende forbedring av grunn- og videregående skole. Og vi kan ikke skyve viktige, prinsipielle spørsmål foran oss med den begrunnelse at dette er budsjettsaker.

       Vi har ikke nå en økonomisk ramme. Jeg vil minne om at denne loven skal gjøres gjeldende fra 1. august 1999, dvs. at om ett år skal denne loven gjelde. Og de økonomiske rammene for 1999 er ikke vedtatt, så det er positivt galt når noen sier at vi har økonomiske rammer å forholde oss til og at vi beveger oss ut av disse rammene, som det er hevdet et eller annet sted.

       De store reformene er ofte kommet først som lovvedtak. Prinsipper er knesatt, og nødvendige bevilgninger har kommet deretter. Hvem satt f.eks og foretok beregninger da en i 1977 vedtok en arbeidsmiljølov? Det er i seg selv en umulighet å foreta beregninger. Men Stortinget hadde visjoner, og loven ble gjennomført, og den er blitt et verktøy for arbeidstakere i kampen for et bedre arbeidsmiljø.

       Vi kunne ha benyttet denne sjansen til å gi elevene tilsvarende redskap i sitt arbeid for et bedre arbeidsmiljø, men det vil ikke flertallet.

       Selv om Stortinget for to år siden vedtok at en skal arbeide frem mot en lov, vil en ikke nytte denne anledningen til å gi elevene i grunn- og videregående skole en arbeidsmiljølov som de kan bruke for å bedre sitt arbeidsmiljø. Dette kan vi ikke fordi vi ikke kjenner kostnadene, sier flertallet. Men i 1977 kunne en gi en lov for arbeidstakerne uten at en kjente kostnadene.

       Dette lovutkastet gir ingen standardforbedringer på viktige, sentrale områder. Det er stort sett en fortsettelse av dagens lovbestemmelse. Situasjonen for grunnskolen skal være uendret, slik som den har vært og slik som den er i henhold til dagens lovverk. Hvor er det blitt av lovnadene om lavere elevtall i klassene? Som jeg har påpekt tidligere, ble det senest i Voksenåsen-erklæringen lovet at elevtallet i klassene i grunnskolen skulle være 28. Dette har Regjeringen ikke gjennomført. De fører videre den gamle bestemmelsen om at det skal være inntil 30 elever i klassene i grunnskolen.

       For to år siden bad Stortinget regjeringen utarbeide bestemmelser i lovverket for å ivareta arbeidsmiljøet for elever. Dette er ikke ført videre. Lovutkastet fører videre forskjellene når det gjelder timetall for hver klasse. Det finnes altså ikke noen nedre rammer for hvor mange timer hver enkelt klasse skal ha. Det finnes altså ikke noen minstestandarder, som er en nødvendig forutsetning for å sikre et likeverdig skoletilbud.

       På ett område er det foretatt en endring, og det er at Regjeringen nå ønsker å lovfeste at det skal være tillatt å kreve egenbetaling av elevene i videregående skole for utstyr og materiell. Det er noe nytt. Tidligere hadde en ikke den lovbestemmelsen. Det ble vel praktisert rundt om i fylkeskommunene i varierende grad, men nå ønsker flertallet å knesette at elevene i videregående skole skal betale en større andel av undervisningsmateriellet. Og ikke nok med det: Fylkeskommunene skal også få lov til å kreve betaling for kopiering! Det ønsker en å ta inn i loven og presiserer at det skal være tillatt at elevene skal betale for dette.

       Dette er et uheldig og galt signal å gi til fylkeskommunene når vi vet hvor mye elevene betaler i de ulike studieretninger, hvor vi vet at kostnadene kan komme opp i 20.000 kr, og det ikke er uvanlig at kostnadene ligger mellom 10.000 - 20.000 kr. Dette er ikke en gratis videregående skole, som er det vi ønsker å ta vare på og utvikle!

       Jeg tar opp de forslagene som SV har i innstillingen.

       Rune E Kristiansen (A) : Etter mitt syn prøver representanten Reikvam å oppkonstruere sterke motsetninger mellom dem som vil avvente en utredning om arbeidsmiljøet og et lovvedtak i den sammenheng, og det forslaget som SV her fremsetter.

       Intensjonen både hos flertallet og mindretallet, som SV er en del av, er, når det kommer til stykket, ikke særlig forskjellig, vil jeg anta. Men SV fører et tradisjonelt løp, nemlig tut og kjør. De vil ikke vente på de utredninger som departementet nå foretar. Isteden velger SV, slik jeg oppfatter representanten Reikvam, heller å fremsette et forslag og få det nedstemt.

       Etter mitt syn burde det logiske være å omgjøre dette forslaget til et oversendelsesforslag, nettopp for å unngå at det nedstemmes i Stortinget. Det interessante er derfor om representanten Reikvam i løpet av denne debatten vil foreslå å omgjøre forslaget til et oversendelsesforslag, slik at vi kan få en realitetsbehandling når utredningene foreligger, ikke minst i forhold til kostnadene. Men det, forstod jeg på Reikvam, betyr egentlig ikke så mye for SV. Men det betyr sikkert ganske mye for Stortinget på et eller annet tidspunkt. Det er greit å vite noenlunde rammer for det vi vedtar. Jeg hadde jo håpet at SV, som har vært med her i mange år, hadde begynt å føle noe i retning av at man må ha en oversikt over hva et lovforslag innebærer, som det på mange måter er et bredt flertall bak, men som vi altså har bedt departementet utrede.

       Jeg henstiller om at det blir gitt et signal om at forslaget fra SV blir omgjort til et oversendelsesforslag.

Rolf Reikvam (SV) : Vårt forslag går i korthet ut på at Stortinget skal innarbeide bestemmelser om arbeidsmiljøet i denne loven før den blir iverksatt. Denne loven er det planer om å iverksette 1. august 1999, dvs. om litt over ett år. Det er tidsrammene vi ser fremover mot.

       Som jeg sa tidligere, vedtok et flertall i Stortinget for to år siden med støtte fra Arbeiderpartiet, med støtte fra nåværende regjeringspartier og med støtte fra SV at det skal utarbeides en arbeidsmiljølov for elever.

       Altså: Med vårt opplegg har en da en periode på tre år for å utarbeide et lovforslag, legge det frem for Stortinget og få det behandlet. I løpet av den treårsperioden burde det også være mulig å kostnadsberegne iallfall deler av dette, i den grad det er mulig å kostnadsberegne konsekvensene av diverse arbeidsmiljøbestemmelser. Det er den faktiske situasjonen.

       Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at dette skulle ødelegge noe som helst, snarere tvert imot er det en oppfølging av det Arbeiderpartiet tidligere har vært med på, at vi skal knesette dette og få det inn i loven når resten av loven skal iverksettes. Dette er en arbeidsmiljølov som skal omfatte elever - en viktig sak fordi den kan være et verktøy for å forbedre elevenes arbeidsmiljø. Jeg ser ikke at dette på noen som helst måte skulle ødelegge for den langsiktige kampen som Arbeiderpartiet tydeligvis legger opp til med å skaffe frem lovbestemmelser.

Inge Lønning (H) : Representanten Reikvam tok opp Sosialistisk Venstrepartis forslag i innstillingen, og brukte sitt innlegg til å kommentere en del av disse forslagene, men jeg la merke til med en viss undring at han ikke ofret et eneste ord på det forhold at SV har fremmet sitt eget originalforslag til ny formålsparagraf i skolen, og han ofret heller ikke et eneste ord på at SV tar opp et forslag til ny formulering av § 2-4 fjerde ledd når det gjelder kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

       Når det gjelder det siste forslaget - forslag 59 i innstillingen - hadde representanten Reikvam en interpellasjon for noen måneder siden her i salen. Det forslaget han tar opp denne gangen, er så vidt jeg kan skjønne, noe annerledes enn det forslaget han tok opp den gang. Denne gang foreslår han nemlig ikke bare en vidåpen adgang til å bli fritatt for å delta i undervisningen i faget i det hele tatt, men han foreslår at den enkelte kommune skal pålegges å tilby alternativ opplæring i religion og livssyn, og at de elevene som ikke deltar i alternativ én, skal være forpliktet til, i lovs form, å delta i alternativ to. Da får jeg problemer med det som var motiveringen i forrige sving, nemlig hensynet til livssynsfriheten. Livssynsfriheten kan jo ikke bli vesentlig større ved at den blir fordoblet, mens det fremdeles skal være obligatorisk for alle å følge en slik undervisning.

       I forslaget til formålsparagraf lyder SVs forslag slik:

« ... ei felles etisk og moralsk oppseding ... »

       Det er jo en enda mer bemerkelsesverdig sammenkobling av adjektiver enn kristen og moralsk, eller kristent, humanistisk og moralsk, så jeg må nesten be representanten Reikvam om hjelp til å forstå hva fordoblingen den språklige dobbeltgjengeren « etisk og moralsk » betyr.

Rolf Reikvam (SV) : Det er riktig at jeg ikke kommenterte disse forslagene i mitt innlegg. Inge Lønning har jo vært med på å vedta at jeg skulle få fem minutters innlegg, så jeg hadde ikke noen sjanse til å gå gjennom alle våre lovforslag.

       Når det gjelder forslaget om full fritaksrett for faget kristendomskunnskap, er jo det et gammelt SV-forslag. Det bygger på det faktum at det kom ganske sterke reaksjoner fra mange foreldre, fra mange ulike religiøse miljøer og religiøse minoriteter, at de ser problemer med dette faget, og at det har vært et problem mange steder. Det er bakgrunnen for at vi igjen tar forslaget opp, til tross for at vi hadde det oppe for tre-fire måneder siden da vi hadde en interpellasjon, hvor vi ble nedstemt. Vi mener likevel det er såpass viktig at vi finner å ville ta det opp igjen når vi nå tross alt behandler denne lovbestemmelsen.

       Vi tar opp det som ligger i Smith-utvalgets innstilling. Inge Lønning er kjent med at Smith-utvalget la fram en innstilling, og at dette lovutkastet bygger på den utredningen. Det vi har gjort, er å følge opp innstillingen fra dette utvalget, nemlig at det skal være full fritaksrett, og at elever som får fritak, skal ha et obligatorisk livssynstilbud. Hensikten er jo at elever som får fritak - og da snakker vi om fullt fritak, dvs. fritak i forbindelse med alle timer i dette faget - må ha et alternativt opplegg, et alternativt tilbud innenfor faget livssyn, og så får vi diskutere videre hvordan dette faget skal utformes, fagets innhold osv.

Rune E Kristiansen (A) : Representanten Reikvam sa at Arbeiderpartiet driver en langsiktig kamp i forhold til arbeidsmiljøloven. Det er helt riktig. Arbeiderpartiet har alltid brukt langsiktighet i vesentlige spørsmål som er knyttet til arbeidstakerrettigheter. Vi gjør det denne gangen også i forhold til elever i skolen.

       Representanten Reikvam setter enkelt opp det forslaget som er referert i innstillingen på side 15, som var et flertallsforslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti for to år siden. Innholdet i det var på mange måter vidt forskjellig fra det SV legger fram i dag, og det er det forslaget som ble vedtatt tidligere, som Regjeringen - slik jeg oppfatter det - nå utarbeider endringsforslag til som vil komme til Stortinget. Men SV går betydelig lenger i forhold til det forslaget som ble vedtatt for to år siden, nemlig med tillegget « standarder for fysisk arbeidsmiljø, psyko-sosialt arbeidsmiljø og tilsynsorgan », som ikke var nevnt forrige gang det var oppe til behandling. Det er jo nettopp derfor vi støtter departementet i deres utredningsarbeid, fordi det er mange andre ting som er kommet til de siste to årene.

       Derfor synes jeg det er svært uheldig hvis representanten Reikvam på vegne av SV opprettholder forslaget sitt istedenfor å gjøre det om til et oversendelsesforslag

       . Men jeg henstiller i hvert fall på nytt om at representanten vurderer å gjøre det om til et oversendelsesforslag.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg vet ikke hvor langt departementet har kommet med sin utarbeidelse av et lovforslag. Som jeg sa tidligere, har de holdt på i to år, så jeg regner med at de er kommet rimelig langt. På denne bakgrunn mener vi det er realistisk å få en slik lovbestemmelse fra 1. august 1999.

       Vi har ikke et mer langsiktig perspektiv enn dette. Og det som ligger i vårt forslag, er at en slik lov må inneholde standarder for et fysisk arbeidsmiljø, alt fra pulter, klasseromstørrelser osv. Loven skal gi bestemmelser om det psykososiale arbeidsmiljøet, alt fra mobbing osv. Noe er nevnt i lovteksten, men det er en del av det psykososiale miljøet å sikre elevene rettigheter. Hvis vi skal ha en lovtekst som gir rettigheter, må vi ha et tilsynsorgan. Vi må ha noen som elevene kan henvende seg til, og som kan påse at bestemmelsene blir fulgt opp. Dette er ikke noen dramatisk nytenkning. Det er ingen revolusjon vi snakker om, for å vise til Inge Lønnings snakk om « revolusjonerende forslag ». Det vi snakker om, er å ta i bruk tilsvarende bestemmelser for elever som dem som idag gjelder for lærere.

       Jeg ser ikke, om forslaget vårt blir nedstemt, som Rune Kristiansen stresser veldig, at det betyr noen dramatisk endring. Jeg antar at forslaget fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, som sier at en skal jobbe videre med dette med sikte på å få til noe, vil bli vedtatt. Det vil da ligge til grunn for det arbeidet som departementet skal føre videre, et arbeid som jeg faktisk trodde departementet snart var ferdig med. Departementets veier er jo uransakelige, så det er ikke alltid enkelt å vite hvor langt de er kommet. Men jeg håper at vi uansett hva som blir vedtatt, kan få lovbestemmelser som sikrer elevene arbeidsmiljørettigheter på samme måte som arbeidstakerne.

       Det skal være en stor grad av nasjonal styring gjennom lovverket, som fastslår kvaliteten på skolen og innholdet i undervisningen. Men det er samtidig viktig å sikre skolen god tilknytning til lokalsamfunnet; lokale folkevalgte organ og den enkelte skole må også ha innflytelse på skolens innhold.

       Den enkelte skole får større frihet i sitt faglige opplegg, og lærerne kommer ut av den tvangstrøye mange har følt seg satt i, når forskriftene nå blir mindre detaljerte og når de samtidig knyttes til hovedtrinnene i grunnskolen og ikke til hvert enkelt klassetrinn.

       Det lokale handlingsrom blir også større ved at det kommer inn en egen lovparagraf om forsøksvirksomhet som gir kommunene tillatelse til å avvike fra loven for å drive pedagogisk og organisatorisk utviklingsarbeid.

       Begrepet enhetsskolen må ikke forveksles med likhetsskolen. På mange måter kan man si at vi trenger mer ulikhet i den norske skole - de lokale variasjoner når det gjelder historie og kultur, må også gjenspeiles i skolen. På samme måte må hver enkelt lærer få mulighet til å spille på sine egne kvaliteter.

       For meg ligger den viktigste forståelsen av begrepet enhetsskolen i at skolen skal være en møteplass for alle barn i Norge på tvers av sosial, kulturell og religiøs bakgrunn. Lykkes skolen med dette, vil den være et viktig bidrag til at fremtidens norske samfunn skal bli et tolerant og flerkulturelt samfunn. På denne bakgrunn innser jeg at dagens kristne formålsparagraf kan være problematisk. Spesielt etter innføringen av det nye faget « kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering » er det mange av foreldrene som står utenfor « det kristne fellesskapet », som ikke er komfortable med lovparagrafen.

       Imidlertid kan jeg ikke se at Arbeiderpartiets tilføyelse av ordet humanistisk gjør saken noe bedre. Det å føre flere uklarheter inn i formålsparagrafen vil ikke inkludere dem som tilhører en ikke-vestlig religion. Jeg kan tenke meg at mange muslimske foreldre heller vil bli mindre betrygget - enn mer - ved at deres barn skal oppdras i både den kristne og den humanistiske tradisjon - hvis vi legger en slik motsetning i disse begrepene, noe for eksempel humanetikerne ville foretrekke, og som må være noe av poenget for Arbeiderpartiet.

       Venstre står på dagens formålsparagraf, men samtidig mener jeg det bør være naturlig at også innholdet i formålsparagrafen blir drøftet når faget « kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering » skal evalueres - og da med de menneskerettslige perspektivene i fokus.

       Venstre har svært lange tradisjoner for å kjempe for nynorskens stilling i Norge. Jeg er derfor glad for at denne regjeringen la frem en lovproposisjon som gikk lenger i å likestille de to målene enn det den forrige regjeringen la opp til i sin proposisjon fra i fjor.

       Det er et viktig prinsipp at elevene har krav på lærebøker og annet skriftlig materiell på egen målform til samme tid og samme pris.

       Venstre er også svært godt fornøyd med at komiteinnstillingen åpner for å gjøre den videregående opplæringen mer tilpasset unge menneskers individuelle behov og evner. Venstre har under innføringen av Reform 94 hele tiden advart mot at den enkeltes rett til å ta videregående opplæring begrenses til fire år etter at man er ferdig med grunnskolen. Det er bekymringsfullt at ungdom presses til å foreta et valg som får betydning for resten av livet, med minimale muligheter til å velge om igjen. Mange elever har opplevd møtet med de høye kravene til teoretisk kunnskap i den reformerte videregående skolen som for høye, og vi har sett at mange faller fra.

       Det er derfor viktig at departementet i forbindelse med evalueringen av reformen tar initiativ til at skoleretten skal kunne brukes utover fireårsgrensen, slik komiteen har bedt om.

       Målet må være å skape en skole som er tilpasset den enkeltes evner og forutsetninger, ikke en strømlinjeformet skole der alle går gjennom det samme systemet på samme måte og på samme tid. Retten til å velge utdanning må også innebære retten til å velge feil og få en ny sjanse.

Anneliese Dørum (A) : Arbeiderpartiet og regjeringspartiene står sammen om at vi vil lovfeste skolefritidsordningene, mens Høyre og Fremskrittspartiet går mot en slik lovfesting og ønsker at det skal være opp til foreldrene og den enkelte å ordne seg enten privat eller ved at kommunen kan tilby slike ordninger.

       Vi er glad for at Regjeringen nå legger fram et forslag om å lovfeste ordningen, men vi er veldig skuffet over selve lovforslaget. Det er altfor løst i kanten - for å si det slik - og vi er ikke sikre på at vi kan få et likeverdig skolefritidstilbud over hele landet med det forslaget som ligger her, men det er i hvert fall et skritt i riktig retning, og Arbeiderpartiet slutter seg derfor i hovedsak til forslaget, i tillegg til at vi har våre egne forslag, som jeg skal komme inn på her.

       Vi mener at skolefritidsordningene skal være et pedagogisk fritidstilbud til alle barn fra 1. til 4. klassetrinn. Noen synes å hevde at vi ønsker at skoledagen skal fortsette etter at den formelle skolen er over, men vi understreker veldig sterkt at det skal være lek, det skal være ro og det skal være et meningsfylt og godt fritidstilbud for skolebarna.

       Etter lovforslaget har kommunen plikt til å ha et skolefritidstilbud, men kommunens plikt gir ikke den enkelte elev tilsvarende rettigheter til et skolefritidstilbud. Det er helt opp til den enkelte kommune hvor mange plasser de vil tilby, og derfor frykter vi at det ikke blir en reell mulighet for alle skolebarna til å få et skolefritidstilbud. Vi vil derfor sikre dette gjennom å gi den enkelte elev rett til et tilbud om skolefritidsplass.

       Departementets forslag er begrenset til skoleåret og innebærer ikke forpliktelser til å gi tilbud i feriene. Vi mener at kommunene bør oppmuntres til å ha skolefritidsordningene åpne hele året, så kommunene på denne måten kan dekke et behov hos familien i de deler av skolens ferier hvor foreldrene selv ikke har ferie. Dette har ikke regjeringspartiene sluttet seg til, heller ikke Høyre og Fremskrittspartiet. Vi synes det er beklagelig at de ikke kan være med på å oppmuntre kommunene til å tenke på at skoleåret og foreldrenes ferier henger dårlig sammen.

       Regjeringen legger også opp til at man kan ha private skolefritidsordninger, og de legger til grunn at selv om en kommune bare velger private ordninger, såkalte familiefritidsordninger, så har kommunen oppfylt plikten sin. Arbeiderpartiet mener at skolefritidsordningen i hovedsak må knyttes til skolen, slik at det kan bli en naturlig del av skolehverdagen for barna og gi de barna som trenger det, mulighet til lek også i løpet av skoledagen.

       Vi går ikke imot loven på dette punkt. Det står for så vidt ikke så mye i loven om det, men vi ønsker at det skal stilles krav til ledelse og bemanning i skolefritidsordningene for å sikre kvaliteten. Vi ønsker at det skal være mest mulig lik kvalitet på tilbudet over hele landet. Dersom det skal være private ordninger, må det også sørges for at de har pedagogisk ledelse og fyller kravene til bemanning.

       Så er det et annet viktig punkt, som går på foreldrebetalingen. Vi ønsker at det skal settes et tak på foreldrebetalingen i skolefritidsordningene, slik at ingen skal utelukkes fra å delta på grunn av foreldrenes økonomi.

       Så har jeg tidligere i dag tatt opp dette med at regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet går imot at kommunene skal legge til rette for at elevene skal kunne gjøre hjemmearbeidet under oppholdet i skolefritidsordningene. Unn Aarrestads svar til meg i en replikk var litt tvetydig, men hun begrunnet motstanden med at det ville bli for kostbart for kommunene, for da måtte de legge til rette for at elevene hadde et sted hvor de kunne sitte i ro og gjøre lekser, de måtte ha plass, de måtte ha hjelp, og av den grunn går de imot å lovfeste dette, og det synes jeg er veldig beklagelig, for det viser at de tar altså ikke elevenes behov på alvor.

Ulf Erik Knudsen (Frp) : Jeg skal ta for meg Fremskrittspartiets syn på Ot.prp.nr.60, om skolefritidsordningen - SFO.

       Som det vil fremgå av våre merknader i innstillingen, er Fremskrittspartiet positiv til at det etter initiativ fra kommuner, ideelle organisasjoner eller private organiseres et barnepasstilbud før og etter skoletid for dem som måtte ha behov for dette.

       Vi innser altså at samfunnet har utviklet seg slik at mange barn ikke har en av foreldrene tilgjengelig når de er ferdig med skoledagen, og at det da er behov for en voksen person som holder oppsyn. Behovet for SFO er således en konsekvens av et samfunn der det er svært vanlig at begge foreldrene er i full jobb, eller der det er snakk om aleneforeldre som er i full jobb.

       Selv om vi ser behovet, er det ikke dermed slik at vi også mener at staten skal gå inn og lovregulere og finansiere ordningen. Vi mener tilbudene skal være selvfinansierende eller finansiert ved en kombinasjon av foreldrebetaling og kommunale tilskudd, i de tilfeller kommunen mener å ha råd til dette.

       Politikere kan i en del sammenhenger bidra til å løse samfunnsproblemer. Men hvis det ikke er problemer, må man da løse dem? Et absurd spørsmål, men det er faktisk tilfellet i denne saken. Det ser ut til å gå helt greit uten statlig detaljregulering. Fremskrittspartiet kan da ikke se behovet for å lovregulere skolefritidsordningen og benytte betydelige statlige midler til virksomheten. Vi vil derfor gå imot forslagene om dette.

       Jeg må også påpeke at norsk skoleverk generelt har store behov for økonomiske ressurser, og at en lovregulering sammen med et statlig finansieringsopplegg på sikt vil bli en betydelig utgiftspost som må dekkes inn f.eks på bekostning av andre deler av skoleverket. Det er allerede snakk om en stor utgiftspost, og vi frykter den kan bli enda større.

       Vi frykter også at en lovregulering på dette feltet vil medføre en byråkratisering og på sikt en betydelig kostnadsøkning lik den man har sett når det gjelder barnehager.

       Pr. i dag ser det ikke ut til å være flertall for de mest ytterliggående styringstiltak, som f.eks tvangsnormer for bemanning og ledelse. Det er det kun Arbeiderpartiet og SV som går inn for. Men hva vil fremtiden bringe?

       Fremskrittspartiet har flere ganger når barn, skole og oppvekst har vært diskutert i denne sal, fokusert på foreldrenes kontakt med barna og foreldrenes ansvar for barnas oppdragelse, på tvers av de partier som ser ut til å ønske at stadig mer av barnas hverdag skal styres av det offentlige. Vi ser bl.a i innstillingen at Arbeiderpartiet og SV mener skolefritidsordningen skal være åpen hele året.

       Jeg forstår godt at enkelte foreldre kan føle behov for avlastning i de deler av skoleferien da de selv er i jobb, men det skremmer meg også at vi tar stadige steg mot et samfunn hvor foreldrene omtrent ikke ser barna sine i det hele tatt. Et ganske normalt barn i dag kan ha følgende oppvekst:

       Er det en slik utvikling vi ønsker? Mitt svar er nei. Det eneste lille lyspunktet er en mulighet for å få til kontantstøtteordninger.

       Det forsterker min skepsis til skolefritidsordningen at merknadene viser at noen partier mener at skolefritidsordningen skal drive såkalt holdningsskapende arbeid. Dette ser vi at det er blitt altfor mye av fra det offentliges side allerede, særlig i skoleverket. Skoleverket er nå nesten så fokusert på såkalt holdningsskapende arbeid og sosialt arbeid at det som skulle vært det mest sentrale, lærdom, er kommet i bakleksa. Det er Fremskrittspartiets syn at det er foreldrene som skal ha hovedansvaret for det holdningsskapende arbeid - det vi på godt norsk kaller oppdragelsen.

       Som jeg har sagt tidligere, er vi imot forslaget om lovfesting. Jeg forutsetter at man får til et voteringsopplegg hvor dette vil komme frem. Subsidiært finner vi å måtte støtte regjeringspartienes syn, uten at vi av den grunn føler at vi kommer til å gå inn med bevilgninger i budsjettsammenheng.

Presidenten:

       Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er snart omme. Presidenten foreslår at forhandlingene nå avbrytes, og at nytt møte i Odelstinget settes kl. 18. - Det anses vedtatt.

       Første taler i ettermiddagsmøtet er statsråd Jon Lilletun.