Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) (ordførar for saka):

       I 1996 hadde offentlege innkjøp eit omfang på 186,8 milliardar kr 186,8 milliardar  kr utgjorde då 18,4 % av BNP for 1996 og nær sju gonger den norske fiskeeksporten i 1998, for å nytta eit område som er kjent for denne komiteen. Med eit slikt omfang seier det seg sjølv at det er svært viktig at desse innkjøpa er kostnadseffektive. Ei innsparing på 5 % er ikkje urealistisk. Det ville gje ei innsparing på vel 9 milliardar kr, og det er meir enn det det var usemje om i budsjetthandsaminga for inneverande år.

       Rapportar og analysar syner eit innsparingspotensial på opp mot 15-20  pst, så her kan ein spara store beløp på stramme offentlege budsjett utan å redusera tilboda, og kanskje til og med frigje midlar til tenester for folk. Eg opplevde sjølv dette i liten målestokk som helse- og sosialsjef då sjukeheimsstyrarane i tre nabokommunar gjekk saman om innkjøp av bleier og emballasje til varm mat for eldre. Til saman hadde dei meir kompetanse om leverandørane og om regelverket, dei var flinkare til å forhandla, og dei skulle gjera større innkjøp. Det me sparte på dette, kunne me bruka til tenester eller til å redusera matprisen. Dette er eit enkelt døme, men det illustrerer poenga i denne saka.

       Det har heldigvis vore aukande fokusering av dette med innkjøp i offentleg sektor dei siste åra. Men mykje står att. Ei hindring har vore eit lite einskapleg, komplisert regelverk, eit regelverk der ein må ta omsyn til EØS-avtalen, som er gjord til norsk rett ved hjelp av ei lov og fire forskrifter. Det er eigne WTO-reglar for offentlege oppdragsgjevarar, og regelverket for statens innkjøp, REFSA, gjeld. Samla har ikkje dette vore særleg lett tilgjengeleg for t.d. sjukeheimsstyrarar eller andre. KS har rett nok utforma ein normalinstruks for dette, men dette har bare delvis vorte fylgt opp av kommunane.

       Regelverket har, som eg seier, vore komplisert og vanskeleg tilgjengeleg for kjøparar, men òg for seljarar og leverandørar. Difor var det nødvendig med ein gjennomgang av regelverket for å gjera det enklare, meir tilgjengeleg og lettare å føreseia. Det vil i neste omgang styrkja kostnadseffektiviteten i det offentlege, noko som vil sikra betre bruk av offentlege ressursar og betre konkurranse og rettstryggleik for dei som leverer varer og tenester.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Lov om offentlige anskaffelser, som trådte i kraft 1. januar 1994, kom som en del av gjennomføringen av EØS-avtalen i Norge. Dette var viktig bl.a for å få til en bedre ressursutnyttelse. Når offentlig sektor velger en dyrere leverandør enn nødvendig, betyr det større utgifter for skattebetalerne.

       Proposisjonen som Odelstinget behandler i dag, legger opp til å samordne det uoversiktlige og kompliserte regelverk som leverandører av varer, tjenester, bygg og anlegg må forholde seg til. Dagens regelverk er ikke særlig godt egnet til å ivareta EØS-avtalens grunnleggende prinsipper, og det medfører unødig ressursbruk. Leverandørene må forholde seg til EØS-reglene i tillegg til interne instrukser i stat og kommune og til gjeldende lov om offentlige anskaffelser.

       Jeg vil gi noen kommentarer til det nye regelverket for anskaffelser. Det er svært positivt at staten må følge disse reglene også under terskelverdiene. Dessverre er ikke kommunene omfattet av det nye regelverket, selv om selvfølgelig kommuner og fylkeskommuner må følge de grunnleggende krav i henhold til loven, EØS-avtalen og WTO-avtalen, som også saksordføreren var inne på. Begrunnelsen fra departementet for ikke å inkludere kommunene er at kommunenes anskaffelser ikke var omfattet av utvalgets mandat. Dette medførte at kommunene ikke var representert i utvalget annet enn ved en kontaktperson.

       Ved at KS hadde en kontaktperson i utvalget, medførte det at kommunenes normalinstruks ble skrevet over samme lest som forslaget i NOU 1997:21, som er den utredning som lovproposisjonen bygger på. Fremskrittspartiet mener derfor det ikke vil være noen ulempe for kommunene å bli omfattet av den nye lov med forskrifter, og fremmer forslag sammen med Høyre om dette. Et felles regelverk for oppdragsgivere, både statlige, fylkeskommunale og kommunale, vil forenkle strukturen i regelverket. Det vil bli enklere både for oppdragsgivere og leverandører, fordi man da ikke behøver å tenke på hvilke kapitler i forskriften som gjelder for de ulike oppdragsgivere. Et felles regelverk vil også lette rettssikkerheten.

       Dersom kommuner og fylkeskommuner ikke skal omfattes av forskriften ved anskaffelser under terskelverdiene, vil det kunne fremstå som en aksept av regelbrudd under terskelverdiene for disse. Vi må ikke glemme at de fleste kontrakter kommunene inngår, gjelder mindre verdier. For disse anskaffelser skal kommunene fortsatt få fastsette sine egne instrukser for fremgangsmåten. Kommunene kan i dag velge om de vil underlegge seg KS' normalinstruks, eller om de vil benytte seg av egenproduserte regler. Det er på sin plass å nevne at normalinstruksen kun er en instruks for kommunenes egne ansatte og ikke noe regelverk som forbigåtte leverandører i utgangspunktet kan påberope seg i en tvist. Lovens regler om ikke-diskriminering og objektivitet kan selvsagt påberopes, men vil være til mindre hjelp enn de detaljerte prosedyrereglene i forslag til forskrift.

       Fremskrittspartiet reagerer på at kommuner slipper unna reglene. Det er mange små og mellomstore bedrifter som konkurrerer om de mindre anskaffelsene i kommunene. Disse virksomhetene kan lettere forbigås fordi mange av dem ikke har de nødvendige ressurser til å reagere. Dette kan bidra til å begrense den konkurransen som er helt nødvendig for å få best mulig ressursutnyttelse, og er hovedgrunnen til at Fremskrittspartiet mener at ikke bare statlige, men også kommunale anskaffelser under terskelverdiene bør inngå i regelverket.

       Dagens håndhevelsessystem for offentlige anskaffelser er etter Fremskrittspartiets vurdering for komplisert og lite tilgjengelig, spesielt for små og mellomstore bedrifter. Apparatet for å løse konflikter som oppstår, må bli mer effektivt. Utvalget for revidering av det offentlige anskaffelsesregelverket, som resulterte i NOU 1997:21, pekte også på at det var et behov for å vurdere nærmere hvordan det norske håndhevelsessystemet kan utformes for å fungere ut fra intensjonene og oppfylle det behov som synes å være til stede. Det er nå nedsatt et utvalg som skal se på disse problemstillingene, som også saksordføreren var inne på.

       Næringslivets organisasjoner har lenge påstått at en del kommuner bevisst omgår EØS-reglene i anbudskonkurranser. Det hevdes at slik som det norske klage- og overvåkningssystemet fungerer i dag, er terskelen for høy for mange små og mellomstore bedrifter til å få saker belyst, selv om det skulle vært gjort. En nylig publisert rapport av FINNUT for NHO, viser at et flertall av spurte bedrifter i denne undersøkelsen aldri ville gå til domstolene dersom de mente seg forbigått i en offentlig anbudsrunde. Mange leverandører gav uttrykk for at de var redde for å bli straffet ved senere anbudskonkurranser dersom de klaget. Et annet poeng er at det anses for å være en kostbar og tung affære å sette i gang en klageprosess. Det er således både økonomiske og ressursmessige hensyn som tilsier at leverandører avstår fra å gå til søksmål.

       Næringslivets Hovedorganisasjon er av den oppfatning at det er behov for et uavhengig organ i Norge som både oppdragsgivere og leverandører kan henvende seg til når det er behov for hjelp i konkrete saker. Et slikt organ vil kunne uttale seg på et tidligere stadium og langt hurtigere enn en domstol. Dette kan være positivt overfor norske bedrifter som støter på konkurransebegrensninger ved offentlige anskaffelser i utlandet, og samtidig kan det være ressursbesparende.

       For Fremskrittspartiet er det viktig at vi har et system som er så effektivt som mulig gjennom at den leverandøren velges som har det beste anbudet basert på en rekke forhåndsdefinerte kriterier. Grunnen til at kommunene skal følge EØS-regelverket, er å få en større utnyttelse av hver krone som brukes i offentlig sektor. Derfor er det svært viktig at vi steller oss på en slik måte at dette kan realiseres til fordel for skattebetalerne. Fremskrittspartiet imøteser utvalgets arbeid med å vurdere det norske håndhevelsessystemet for offentlige anskaffelser og at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med dette. Slik vi ser det, er det behov for forbedringer på dette området.

       Jeg vil ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre, referert i innstillingen.

       Med så store summar, og dermed så store moglegheiter for innsparing, er det nødvendig med eit klårt og greitt regelverk. Likevel er det fornuftig at Regjeringa legg opp til eit noko meir fleksibelt regelverk for innkjøp under dei såkalla terskelverdiane, altså for dei mindre beløpa. Like eins ser Kristeleg Folkeparti det som allmenn høfleg respekt ikkje å påleggja kommunane plikter utover dei som følgjer av Noregs internasjonale plikter, når dei ikkje har vore med i lovgjevingsprosessen.

       Noreg er forplikta både av WTO-avtala og av EØS-avtala, andre avtaler òg, til å sikra like vilkår for dei som er med i anbodsrunden. Føremålet med lova er nettopp å sikra likebehandling og fullt innsyn for dei som tilbyr varer og tenester til offentlege organ. At alle har moglegheit for å vinna ein anbodsrunde, vil kanskje pressa prisane. Det betyr mykje for den offentlege sektor. Men dette dreiar seg naturlegvis ikkje berre om pris.

       Det er knytt andre samfunnstenlege vilkår til innkjøp. Det er gjort framlegg om å krevja skatteattest og HMS-attest, altså ein helse-, miljø- og tryggingsattest. Like eins skal kjøparar ta omsyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvensar av innkjøp utan at dette krev omfattande utrekningar på miljøsida. Det er fornuftig av samfunnet å stilla slike samfunnsmessige krav.

       Kristeleg Folkeparti er einig med Regjeringa i at det er ei offentleg oppgåve å sikra tilstrekkeleg mange lærlingplassar i Noreg. Då er det viktig at dei firma som tar ansvar for opplæring av nye fagarbeidarar og faktisk tar eit økonomisk lyft for samfunnet, ikkje opplever dette som ei konkurranseulempe i forhold til offentlege oppdrag. Vi er derfor saman med fleirtalet, som ber om at dette vert tatt omsyn til under utforminga av forskriftene.

       Eg ser det slik at det er positivt at den frie mann og den frie kvinne skapar sin eigen arbeidsplass; det er det som ber Noreg. Med ein bedriftsstruktur der små og - skal vi kanskje kalla dei - mikrosmå bedrifter er dominerande, er det sjølvsagt ei utfordring å definera omgrepet kontraktørverksemd eintydig. Likevel opplever vi at bedrifter ganske tydeleg nyttar kontraktørar for å omgå faglege rettar og dei sosiale kostnadene det inneber å ha tilsette. Det er sjølvsagt uheldig. Det må, som Regjeringa òg strekar under kraftig, motarbeidast. Fleirtalet ber òg om at forskriftene må utformast slik at ein kan unngå dette. Kristeleg Folkeparti trur at dette er ei lov som kan føra til at offentlege innkjøp vert meir effektive - det er også føremålet - og som dessutan gjev moglegheiter for monalege innsparingar. Då oppnår vi mykje.

Ivar Kristiansen (H) : Dette er egentlig en sak som handler veldig mye om hvordan vi skal bli i stand til å ivareta det offentliges primære oppgaver i samfunnet.

       Vi har sett at overskriftene de siste månedene i altfor stor grad har vært preget av hvordan det offentlige har vært ute av stand til å løse sine oppgaver innenfor innkjøp, innenfor bygg og anlegg osv., hvor sprekk og nærmest skandaler har fått lov til å prege overskriftene. Og dette er på toppen.

       Når vi da ser på hvordan oppgavene kanskje utføres litt lenger ned i systemet, må det være grunn til å tro at det ikke behøver å være så stor forskjell når det gjelder innkjøp, ivaretakelse av oppgaver innenfor bygg og anlegg osv. og investeringer over en lav sko, og at det kanskje har et sterkt behov i seg for å bli innskjerpet og forbedret.

       Det offentlige er den største innkjøperen, det er den største kunden nærmest uansett hvor vi vandrer rundt i landet. Enten det gjelder stat, fylke eller primærkommune, vil det offentlige fremstå som den absolutt største kunden for de nære leverandører og også for de sentrale leverandører. Dette anskueliggjør behovet for å få et mer ensartet regelverk. I denne forbindelse blir det hevdet fra de fleste og mer sentrale leverandører at EØS-regelverket har vært en velsignelse for leverandørsiden, og i andre omgang også vært en mer eller mindre påtvunget løsning som har gitt besparelser også for offentlig sektor. Tidligere har det vært veldig vanskelig å klage for dem som følte seg urettmessig behandlet. Et mer ensartet og harmonisert regelverk vil kunne tilføre større rettferdighet og også gi bedre vilkår for leverandørsiden. Det vi nå snakker om, er i første omgang beløp under de såkalte terskelverdiene. Jeg tror dette er en positiv sak, som vil kunne forbedre mulighetene for begge parter i betydelig grad.

       Det som er litt skuffende i denne saken, er å se hvordan kommunesektoren har valgt å opptre. Det holder ikke å vise til at man har en kommunenes normalinstruks. Man velger å gå med bakbeina først inn i denne saken, slik bl.a. Kommunenes Sentralforbund har valgt å gjøre i dette spørsmålet.

       Det offentlige står i dag for innkjøp i Norge for mer enn 200 milliarder kr pr. år, og kommunesektoren står for ca halvparten av dette beløpet. Når vi også kjenner til, som det også er henvist til i innstillingen, at her ligger et effektiviseringspotensial på opp mot 5 %, er det ikke holdbart å si at kommunesektoren vil vente og se. Et enkelt regnestykke sier at 5 % av 200 milliarder er 10 milliarder. Hvis vi går ned på prosenttallet og sier at det er et effektiviseringspotensial på 2 %, snakker vi altså om beløp på rundt 4 milliarder kr. Og jeg er sikker på at det er atskillig fantasi også i dette hus til å se hvordan man innenfor offentlig sektor kan bruke beløp på mellom 4 og 10 milliarder kr.

       Når det gjelder de spørsmål som har vært berørt om kontraktørklausul og lærlingklausul, har jeg bare lyst til å si følgende: Jeg tror man vil stå seg på å rendyrke det rent innkjøpspolitiske i denne saken og ikke blande inn alskens andre forhold, som bare vil komplisere potensialet for effektivisering, og som i andre omgang sannsynligvis vil medføre økt byråkrati. La det innkjøpspolitiske være det innkjøpspolitiske, og så kan man på andre områder følge det som går på problematikken rundt kontraktører. Det samme er utfordringen innenfor lærlingbehovsdekning.

       Det er en enstemmig komite som slår fast behovet for skatteattest og HMS-attest, og det har her vært en betydelig diskusjon i komiteen. Jeg vil anbefale SV, som har fremmet et forslag i dag, om kanskje heller å oversende forslaget til Regjeringen for videre bearbeidelse, for det har vært tatt hensyn til dette under komitebehandlingen.

       Det andre jeg vil si, er: La spørsmålet om lærlingbehovsdekning få lov til å bli omfattet i andre sammenhenger, la det lærlingpolitiske få lov til å være det lærlingpolitiske - dette ikke minst av hensyn til leverandører og av hensyn til et forbedret effektiviseringspotensial. Dette tror jeg alle parter vil stå seg på.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Som flere talere har vært inne på tidligere i dag, snakker vi her om en sektor som står for innkjøp som i 1996 utgjorde opp mot 190 milliarder kr pr. år. Det er altså en stor innkjøpssektor vi her snakker om, og det er rimelig at både samfunnsøkonomiske og samfunnsmessige konsekvenser blir ivaretatt.

       Det er flere forhold som er viktige, og som det er lagt vekt på både i lovforslaget og i komiteens innstilling. Det er, som det blir sagt i proposisjonen, viktig at samfunnets begrensede ressurser brukes på en mest mulig samfunnsøkonomisk måte. Det er viktig at det stilles krav til leverandører som bidrar til å fremme de seriøse aktørene og få vekk de useriøse. Dette er viktig og ikke minst viktig i forhold til oppfølging - det vil jeg gjerne understreke. Ved å stille strenge, men nødvendige krav til leverandører, påligger det også et særlig ansvar med hensyn til å sørge for at disse kravene virkelig også følges opp fra leverandørenes side. Hvis ikke vil man risikere at man gir en konkurransefordel til de useriøse, de som ikke følger opp disse kravene, og man bidrar derved til at det motsatte av det man ønsker, vil komme til å skje: Man fremmer de useriøse og fjerner de seriøse aktørene i markedet.

       Komiteens flertall har på et par punkter utdypet og understreket det som er sagt fra departementet i proposisjonen. Det gjelder spørsmålet om krav til lærlinger i virksomheter som har leveranser til det offentlige. Et ensidig krav om lærlingordning vil gjøre det vanskelig for små bedrifter å nå opp i konkurransen. Men det må på den andre siden ikke bli slik at de som tar ansvar for opplæring av nye fagarbeidere, får en konkurranseulempe. Tvert imot - det å ta ansvar må innebære et konkurransefortrinn når forutsetningene ellers er like, som flere har vært inne på før meg i denne debatten.

       Det andre punktet komiteens flertall har vært inne på, er spørsmålet om bruk av kontraktører. Flertallet støtter departementet i at det er viktig at det offentlige går foran i kampen mot svart arbeid, og arbeider mot uheldig og eventuell ulovlig kontraktørvirksomhet. Det er imidlertid ikke alltid like enkelt å definere hva som er uheldig kontraktørvirksomhet og hva som er småbedrifter, som vi alle ønsker å stimulere til å ta oppdrag for det offentlige. Når flertallet ber departementet utforme forskriftene slik at man kan styre unna aktører som benytter seg av kontraktører med det for øye å unngå faglige rettigheter og sosiale kostnader knyttet til det å ha egne ansatte, er dette selvfølgelig fordi komiteens flertall ikke ønsker en utvikling i retning av utstrakt bruk av kontraktører nettopp for å unngå den type ansvar. Jeg ser selvsagt, slik det er understreket også i merknadene fra flertallet og som ligger til grunn for den innstillingen som ligger der, at det kan medføre problemer å utforme en klar avgrensning av dette i forskriftene. Men etter min oppfatning er begge disse punktene så viktige at det er nødvendig at departementet får klargjort dette, slik som også departementet har understreket i proposisjonen, og slik som flertallet har sagt i innstillingen.

       Videre ser jeg at SV i dag har fremmet et forslag om å utarbeide retningslinjer for miljøhensyn ved innkjøp. Det burde være selvsagt, og det er helt nødvendig at det offentlige tar mye hensyn ved innkjøp. Regjeringen har vurdert dette som så sentralt at man har tatt inn en bestemmelse om miljøhensyn i § 6. Jeg er enig med det departementet sier i proposisjonen, at det ikke vil være fornuftig å bringe dette ned til forskriftsnivå. En enstemmig komite har sluttet seg til departementets forslag om at dette skal inn i loven og ikke bringes ned på forskriftsnivå. Det mener jeg er tilstrekkelig, og jeg vil på denne bakgrunn oppfordre SV til å omgjøre forslaget sitt til et oversendelsesforslag.

Kristin Halvorsen (SV) : Det som denne saken dreier seg om, er faktisk saker som SV har jobbet med i mange, mange år, nemlig på hvilken måte man kan stille krav og bruke den markedsmakten som offentlig sektor har når de er store og viktige kunder, til også å stille krav om renslige og rimelige retningslinjer, spilleregler, for næringslivet.

       Per Eggum Mauseth satt i Rådhuset på 1980-tallet da jappetiden tok av så det suste i Oslo, og han jobbet iherdig og intenst for å få innført et krav om at alle som Oslo kommune handlet med, skulle levere skatteattest. Det vant ikke fram på hele 1980-tallet. På hele 1980-tallet var det rett og slett de mest useriøse i bransjen, uansett hvilken bransje det var, som kunne underby dem som prøvde å holde seg til retningslinjer og regler, og vinne anbud i forhold til kommunen. - Og det ble altså stoppet av Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet.

       Da SV kom i byråd i 1991, var dette et av de vesentlige kravene som vi tok med, nemlig at de som kommunen handlet med, skulle ha skatteattest. Og da fikk vi det til. Ikke så lenge etter begynte den gang finansminister Sigbjørn Johnsen å snuse på det samme når det gjaldt statlig virksomhet. Så har vi fått EØS-avtalen, og etter hvert er det kommet flere samfunnshensyn inn. Offentlig sektor må bruke den makten den faktisk har, til å hindre at private bedrifter bare konkurrerer på pris, bare konkurrerer på dårligst mulige arbeidsforhold, mest mulig frynsete kontraktørvirksomhet, og må sette standarder, slik at næringslivet oppmuntres til å konkurrere på kvalitet. Det skal være orden i papirene, og det skal være orden i forhold til skattemyndighetene. Vi er veldig glad for at flertallet i komiteen har satt foten klart ned når det gjelder lærlinger; alle bedrifter har ansvar for at det holdes en fagkompetanse i deres bransjer. Det betyr også at man må bidra selv, det kan man ikke overlate til alle andre bedrifter. Og det er det komiteens flertall sier nå, at de skal faktisk premieres. Det samme gjelder kontraktørvirksomhet. Det er ikke en urimelig, liten, fillete byråkratisk innretning. Dette dreier seg om seriøsitet, særlig i byggebransjen, hvor det er mange. Og jo mer boom det er, jo mer snuskete er forholdene. Så det er meget bra.

       Det SV føler et ansvar for fremdeles, er å opprettholde ambisjonene på miljøsektoren. Vi synes det er vel og bra at det tas inn generelle klausuler når det gjelder miljø, men vi kommer ikke så mye lenger på dette området heller hvis det ikke blir konkretisert, hvis det ikke blir satt klare bestemmelser om hva man skal sjekke. Derfor hadde det vært viktig at man fikk forskrifter som sa noe om på hvilken måte dette skulle gjøres. Det kan kanskje hende at det blir for stivt og rigid også, fordi det kan være ganske stor forskjell på hva slags type varer og tjenester en skal ha hva slags type miljøklausuler på, og det kan hende at dette på en måte bør gjøres bredere på idéplanet.

       Men jeg har i hvert fall skaffet meg de danske kravene på miljøsektoren. Det betyr at hvis Regjeringen vil, kan man gå videre og se hva som er gjort i andre land når det gjelder mulighet for å konkretisere hva miljøkravene skal gå på. Det er her framtidens konkurransefortrinn for mange norske bedrifter også vil ligge, at de er gode på miljø. Slik sett kan man altså slå to fluer i ett smekk, og også få bedriftene til å strekke seg etter noe som kan gi dem konkurransefortrinn senere. Jeg vil be om at man avventer hva ministeren sier når det gjelder på hvilken måte departementet kan tenke seg å jobbe videre med disse tingene, og vil med dette ta opp SVs forslag slik det er omdelt.

       Venstre er svært tilfreds med at det tas inn bestemmelser om miljøet i regelverket. Hensynet til miljøet må ikke bare relateres til enkeltsaker, men være av generell karakter og tatt overordnede hensyn til i all planlegging, anskaffelser og opptreden for øvrig. Ved tidligere behandlinger har det vært oppslutning om dette i Stortinget, og det er viktig at disse overordnede politiske målsettingene også blir nedfelt i den konkrete saken som behandles i dag.

       Når det gjelder kommunale anskaffelser under terskelverdiene, var ikke dette en del av utvalgets mandat.

       Venstre registrerer forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre om at lov om offentlige anskaffelser også skal gjelde kommunal sektor. Venstre har forståelse for forslaget og ser fordelene ved at dette hadde blitt gjennomført i denne sammenheng. Likevel mener Venstre at det må være riktig å vente med dette nå, men at man legger opp til en prosess i samarbeid og forståelse med kommunal sektor. Det signalet er jeg sikker på departementet vil ta på alvor og starte et slikt arbeid.

       Noen konfliktområder finnes alltid når det skal tas ulike hensyn. I komiteen har det vært en del fokusering på kontraktørbegrepet og lærlingbestemmelsen. Venstre mener flertallsformuleringene balanserer godt mellom de ulike hensyn. Kontraktører kan være et uklart begrep. Vi har på den ene side sett eksempler på organisering som klart har hatt til hensikt å unndra selskaper fra fellesskapets forpliktelser. På den annen side må dette ikke blandes sammen med seriøse enkeltmannsbedrifter som driver etter reglene, og som samfunnet trenger og bør oppmuntre. Kravet til forenkling og fri konkurranse om leveranser til det offentlige må også komme de små virksomheter til gode.

       Det kan ikke stilles obligatoriske krav om lærlinger for å få kontrakter med det offentlige. Noen bedrifter kan være for små til å kunne ha lærlinger, og andre får ikke tak i lærlinger. Disse må ikke ekskluderes. Men bruk av lærlinger, som er en viktig del av næringslivets samfunnsansvar, må heller ikke bli en konkurranseulempe. Forskriftene må utformes slik at disse hensynene balanseres i tråd med det komiteen har sagt.

       Hensynet til frihet i næringslivet og de samfunnsmessige fellesbehov settes ofte opp mot hverandre. For Venstre er det avgjørende å finne de gode balansepunkter, slik at begge hensyn ivaretas på en optimal måte, og slik at både næringslivet og samfunnet kan operere med felles, omforente spilleregler. Dagens lov er et godt eksempel på en slik balansering av ulike hensyn.

Jørgen Kosmo (A) : Som saksordføreren sa, og som det står i dokumentene, dreier offentlige anskaffelser seg om ganske betydelige summer - 186  milliarder  kr. Det er ufattelig mye penger! 1 % effektiviseringsgevinst gir 1,8  milliarder  kr, og det kunne Stortinget godt tenkt seg å rutte med når det skal foretas politiske prioriteringer. Men det som dessverre er det vanlige, er jo stort sett at det ikke blir billigere når regningene skal betales til slutt. Det vanlige er jo at varer og tjenester blir dyrere enn det man hadde tenkt seg. Det er derfor helt åpenbart at offentlige retningslinjer for hvordan man skal håndtere dette omfattende spekteret av produsenter av varer og tjenester til det offentlige, må reguleres, og det må reguleres på en slik måte at det stimulerer til ryddighet og rettferdighet.

       Jeg har lyst til å peke på særlig to forhold. Det ene er kombinasjonen av kravet til skatteattest og antikontraktørklausulen. Jeg mener det er helt åpenbart, og all erfaring - særlig fra bygge- og anleggsbransjen - viser at kravet til ryddighet hos de firmaer som leverer anbud, også gir bedre mulighet for kvalitet på det produktet man får levert, og større sikkerhet for at man ikke får håndverkere som skriver regning med gaffel etter at produktet er levert. Kravet til skatteattest er derfor en absolutt forutsetning for at man skal kunne forholde seg til folk som har ryddighet i sin egen virksomhet. Jeg er glad for at dette blir holdt fast ved, og at det skal være ett av de elementene som skal ligge i de krav som det offentlige stiller til næringslivet. Det har også sammenheng med de klausuler som vi i mange år har ønsket å ha inne i forskriftene, som går på å forhindre at kontraktører som bevisst søker å unngå tariffavtaler og regler i næringslivet, skal kunne ha konkurransefortrinn ved de offentlige anbudene. Jeg håper derfor inderlig at departementet er i stand til å lage retningslinjer som rammer kontraktører, men gir fordel til dem som driver seriøst, også enkeltmannsbedrifter.

       Det andre punktet som jeg har lyst til å nevne, er dette med lærlinger. Fra enkelte høres det fra tid til annen ut som lærlinger er noe som staten og det offentlige har ansvaret for. Men det er jo ikke slik. Næringslivet har en egeninteresse av å ha folk på lærlingkontrakter for å skaffe seg nødvendig kvalifisert arbeidskraft. Det må ikke være slik at det bare er de seriøse, tunge bedriftene som ser dette ansvaret, og som skal bære kostnadene ved å skaffe dette landet den kvalifiserte arbeidskraften vi trenger. Næringslivet har også en egeninteresse i å sørge for at staten utformer retningslinjer for sin anskaffelsesvirksomhet som gjør at man på mange måter gir en prioritet til dem som tar et samfunnsansvar gjennom å anskaffe lærlinger. Og jeg må si at det er fullt mulig å satse på lærlinger også for små og mellomstore bedrifter. Det er på den måten de i og for seg skal være i stand til å jobbe videre også i fremtiden, og være i stand til å møte fremtidens utfordringer.

       Så avslutningsvis: Det er også en tendens til å være slik at den enkelte etat er veldig opptatt av hva som er i etatens egen interesse - hvis man bare kan tjene inn noen kroner på det budsjettet man har i sin etat, er man fornøyd. Mange ganger synes det som om det er vanskelig å se de overordnede hensyn som går på den offentlige virksomhet som sådan. Det er skuffende å se at Riksrevisjonen i sin rapport til Stortinget, der man har sett på enkelte departementers bruk av dette med å stille krav til skatteattest, kan dokumentere at enkelte etater slumser med dette. Jeg tror ikke det har med manglende kunnskaper å gjøre, jeg tror det har å gjøre med ønsket om å få pengene for egen etat til å strekke lengst mulig, så får ansvaret for helheten egentlig ligge hos noen andre. Med klare, entydige regler gitt i oversiktlige retningslinjer vil det være mulig for det enkelte departement og for Riksrevisjonen å kunne føre en kontroll med dette, noe som gjør at vi oppnår det beste resultatet for alle.

Statsråd Lars Sponheim : Representanten Kosmo har rett i at det er ufattelig mye penger som brukes til offentlige innkjøp. De mest oppdaterte tallene viser at i 1997 utgjorde disse hele 206  milliarder kr, noe som tilsvarer om lag 19 % av Norges brutto nasjonalprodukt. Med andre ord innebærer offentlige anskaffelser et veldig stort marked for norsk næringsliv. Samtidig vil økt konkurranse om offentlige kontrakter kunne gi store besparelser for det offentlige. For eksempel vil 2 % innsparing i dette markedet innebære 4  milliarder kr i reduserte kostnader pr. år, og det er jeg sikker på at finansministeren ville sette pris på å kunne disponere. Det fremstår derfor som en viktig samfunnsøkonomisk målsetting å sikre at offentlige anskaffelser gjennomføres på en måte som innebærer mest mulig effektiv ressursbruk, så vel i offentlig sektor som i næringslivet. For å oppnå dette målet om effektive anskaffelser er det avgjørende at vi har et regelverk som er enkelt for anskafferne å håndtere, og for leverandørene å forholde seg til.

       I dag er situasjonen den at regelverket er noe uoversiktlig og komplisert, bl.a fordi man ved gjennomføringen av EØS-reglene ikke hadde tid til en omfattende revisjon og samordning med eksisterende instrukser. Dagens regelverk er derfor ikke godt nok egnet til å ivareta de grunnleggende prinsipper som er nedfelt i EØS-avtalen og de forretningsmessige hensyn anskaffelsesregelverket bør ivareta.

       Utvalget for revidering av regelverket for offentlige anskaffelser har avgitt et stort sett enstemmig forslag til nytt regelverk, og høringsinstansene har i stor utstrekning gitt sin tilslutning til utvalgets forslag til ny lov. Regjeringen har i det vesentlige fulgt utvalgets anbefalinger. Det er også med glede jeg konstaterer at også næringskomiteen i stor grad deler Regjeringens syn på viktigheten av effektive og forenklede regler på området.

       Kommunale anskaffelser under terskelverdiene var ikke omfattet av utvalgets mandat. Utvalget har likevel i sin utredning bemerket at det vil være mest hensiktsmessig med felles regelverk for statlige og kommunale anskaffelser, bl.a fordi et felles regelverk vil være atskillig enklere å forholde seg til for norsk næringsliv. Jeg har merket meg at næringskomiteen ser fordelene med et felles regelverk for statlige og kommunale anskaffelser, og jeg vil med utgangspunkt i komiteens synspunkter ta kontakt med kommunal sektor med sikte på å vurdere et felles regelverk, også for mindre anskaffelser som ikke er omfattet av EØS- og WTO-avtalene.

       Når det gjelder bestemmelser av mer samfunnsmessig karakter, har Regjeringen foreslått å videreføre kravet til skatteattest og i tillegg innføre en HMS-erklæring hvor bedriftene bekrefter at de følger internkontrollforskriften og byggherreforskriften. Etter min vurdering vil disse tiltakene være et godt bidrag til å hindre at useriøse aktører får oppdrag for det offentlige.

       Jeg har merket meg at flertallet i næringskomiteen særskilt ber Regjeringen utforme forskriftene slik at en unngår tilbydere som benytter kontraktører for å omgå faglige rettigheter og sosiale kostnader ved å ha egne ansatte. Jeg vil ta fatt i dette og vurdere hvordan forskriftene kan sikre at leverandørene gjennom valg av organisasjonsform ikke omgår sosiale rettigheter som arbeidstakerne har. Samtidig må ikke forskriftene utformes slik at de rammer lovlige småbedrifter og skaper unødvendig ressursbruk hos offentlige anskaffere og i bedriftene.

       Jeg har også merket meg at flertallet i næringskomiteen ber Regjeringen utforme forskriftene slik at bedrifter med lærlinger blir gitt konkurransefortrinn. I tråd med de føringer næringskomiteen har gitt, vil forskriftene bli utarbeidet med et særlig blikk for lærlingsituasjonen. Samtidig må jeg sikre at forskriftene utformes innenfor rammen av EØS-reglene. Jeg vil også i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vurdere lærlingsituasjonen slik at tiltak kan brukes målrettet for å øke antall læreplasser i bedriftene. Vi må bl.a unngå at en bestemmelse om lærlinger rammer bedrifter i bransjer hvor det kan være vanskelig å få tak i lærlinger.

       Til slutt: Flere av debattantene har vært innom spørsmålet om miljøkrav ved offentlige anskaffelser. Det har Regjeringen lagt så mye vekt på at vi har valgt å ha en egen paragraf i loven hvor det legges vekt på miljøbevisste anskaffelser, og ikke ta det inn i forskrifter. Videre oppfølging og etterleving av disse reglene vil likevel kreve at en overfor offentlige anskaffere gir god veiledning og praktiske eksempler for hvordan ting kan gjøres. Jeg setter pris på å få oversendt SVs forslag, som er helt i samsvar med de intensjoner Regjeringen har, for å kunne ta disse hensynene når de praktiske veiledninger skal utarbeides for offentlige innkjøpere.

       Vår næringsminister har hele tiden selv sagt at han er en forkjemper for små og mellomstore bedrifter i Norge. Med det enorme innkjøpsmarkedet innenfor EØS og den konkurransesituasjon som norske små og mellomstore bedrifter befinner seg i på dette markedet, burde man jobbe aktivt for at de kan oppnå maksimal robusthet i dag. Nå skal det utredes og vurderes, og det var statsråden også inne på. Det er vel og bra, men dette er en håndsrekning til små og mellomstore bedrifter og deres konkurransesituasjon i dag. Hvorfor ønsker ikke næringsministeren å prioritere dette, slik at vi kan få dette regelverket til å inkludere også kommunesektoren pr. omgående?

Statsråd Lars Sponheim : Jeg er mye enig i premissene for det representanten Hedstrøm her gav uttrykk for. Det er helt avgjørende - og kanskje det viktigste hensynet siden vi på etterspørselssiden tross alt håndterer offentlige innkjøpere, som vi også har andre styringsmekanismer overfor - at vi har et regelverk og et lovverk som er lettest og enklest mulig for bedriftene å forholde seg til, og som føles og er rettferdig tvers igjennom, slik at det blir en ærlig konkurranse.

       Isolert sett ville det selvsagt vært ønskelig fra mitt og Regjeringens ståsted å ta med kommunene fra første stund, men kommunene var ikke modne for det, som vi kjenner til fra høringsuttalelser og engasjement i kommunal sektor. Vi har kommunalt selvstyre, og vi må ha en rimelig grad av respekt for at kommunene har egne oppfatninger om hvor fort de er villig til å gå fram på dette området. Regjeringen har ikke tenkt å vente lenge. Vi har tenkt å følge opp Stortingets vedtak ved raskt å sette i gang en dialog med kommunene om dette. Det ville i og for seg også vært konsekvensen av det forslag som er lagt fram av Høyre og Fremskrittspartiet. Dette etterleves, så jeg kan derfor ikke se at det er store konflikter rundt dette.

       Jeg merket meg også tydelig at saksordfører på vegne av flertallet i komiteen gav uttrykk for et sterkt ønske om at neste gang vi kommer tilbake til dette, og det bør kanskje ikke bli så veldig lenge til heller, bør også kommunene være med for beløp under terskelverdiene.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Fyrst til det siste som vart teke opp, om kommunal sektor. Det er ikkje slik at fleirtalet er imot at kommunal sektor skal inkluderast for innkjøp under terskelverdiane, men me har respekt for at me må ha ei skikkeleg demokratisk arbeidsform. Eg har faktisk tru på at når kommunesektoren får tenkt seg om, ser dei store fordelar med dette sjølve som innkjøparar av varer og tenester. Så eg trur dette vil gå seg til, og eg tykkjer det statsråden seier, lover godt.

       Vidare vil eg seia meg glad for statsråden si presisering knytt til både lærlingar og kontraktørar. Eg har bare lyst til å spørja statsråden litt om dette, for me snakkar som om dette er noko nytt me skal byrja med. Det er jo ikkje det. Det er tvert om noko me har hatt ganske lenge, både til dels i staten og i mange kommunar og fylkeskommunar. I Rogaland fylke vedtok nett eit samrøystes fylkesutval å halda fram med desse klausulane. Eg vil bare forsikra meg om at statsråden når han skal jobba med balansepunkta på desse to områda, lærlingar og kontraktørar, trekkjer vekslar på dei som har gjort erfaringar med det. Eg kjenner òg til at desse klausulane har vore ganske omfattande i samband med Gardermobanen i alle fall, og det kan godt vera neste innlegg kjem inn på det. Vil statsråden forsikra oss om at han tek dette med i arbeidet, slik at ein får trekkja vekslar på dei gode erfaringane som me allereie har gjort?

Statsråd Lars Sponheim : Jeg kan forsikre saksordfører om at i det videre arbeidet med å følge opp den innstilling som ligger til behandling i dag, og de vedtak som blir fattet, og å utarbeide forskrifter, vil vi selvsagt trekke veksler på både de erfaringer som er gjort gjennom ulike regler på dette feltet, og selvsagt på partene i arbeidslivet for å finne fram til den nødvendige vekting av de balansepunkter jeg tror vi er enige om. På den ene side må vi rydde vekk det vi kan si er det useriøse, som handler om kontraktører, uten at vi så å si skyller ut barnet med badevannet. Det er jo lov å drive småbedrifter og enmannsbedrifter og være delleverandører, og her må vi finne fram til et regelverk som også er innenfor de rammer som EØS-regelverket setter, for å få en ærlig og skikkelig konkurranse. Ikke minst på lærlingsiden vil disse hensyn være viktige å ta med, og selvsagt vil også samarbeidet med partene i arbeidslivet være viktig når en utarbeider forskriftene.

       Så til dei sidene ved denne saka der det er usemje.

       Når det gjeld kommunal sektor, som Høgre og Framstegspartiet er så opptekne av å få med under terskelverdiane, trur eg ikkje det er noka usemje, ei heller etter det eg har høyrt så langt i debatten, om at dette er ønskjeleg. Men det er eit spørsmål om kor fort ein skal gå fram. Med dei forsikringar som statsråden no har gjeve om å følgje dette opp, er eg nokså sikker på at det ikkje er lenge før vi kjem til den konklusjon også her i salen at kommunal sektor vil bli inkludert ved innkjøp under terskelverdiane, for det er ikkje slik at politikarane i kommunane er mindre opptekne av god ressursutnytting enn vi er. Lat oss no bruke litt tid for å få dette til utan strid. Eg er sikker på at det er betre enn at vi tvingar det igjennom mot kommunesektorens vilje.

       Så litt om lærlingar. Eg er klar over at det kan vere vanskar med å ha eit krav om lærlingar, men det bør jo kunne utformast slik at det ikkje er eit absolutt krav. I denne samanhengen, som i andre samanhengar, er det ikkje tvil om at det å skape haldningar er ein viktig del av det ein driv med. Og det er heilt opplagt at det er eit krav ein skal prøve å leve etter, at bedrifter som inngår kontraktar med det offentlege, skal ha lærlingar. Det vil fokusere på at bedriftene skal ha lærlingar. Det er den einaste måten som norsk næringsliv kan halde oppe sitt faglege nivå på. Eg har alltid vore forundra over korfor mange bedrifter har motførestellingar mot å ha lærlingar - dei påstår at det er så dyrt. Eg hadde nær sagt at ei bedrift som ikkje har lærlingar, undergrev sin eigen eksistens.

       Så til kontraktørar. Det er heilt opplagt at det er nær samanheng mellom skatteattest og kontraktørar. Det går på å etterleve offentlege lover og reglar, og det bør vi syte for å følgje opp. Lat meg til slutt berre få seie at dette er prøvt, sjølv om vi ikkje då hadde noka lov. Både når det gjeld Gardermobanen og Gardermoen, var dette teke inn i anbodsdokumenta som krav, og det har fungert og fungert godt. Så kan ein hevde at dette er store prosjekt, og det er store entreprenørar, og difor er det enklare. Men det skal vere visst at det har vore mange små entreprenørar inne i desse to prosjekta. Eg er nokså sikker på at statsråden og departementet her vil finne formuleringar som vil vere tenlege. Og dersom dei har vanskar med det, er det berre å vende seg til eit anna departement som har teksten, nemleg Samferdselsdepartementet.

       Lat meg berre samtidig få oppmode Kristin Halvorsen om å gjere om forslaget sitt til oversendingsforslag, for etter å ha høyrt statsråden, er eg nokså sikker på at det vil bli følgt opp.

       Jeg har lyst til å understreke at det i mange andre land jobbes med ganske strenge krav når det gjelder dette, spesifisert i rundskriv eller til og med i lovs form. Og det er klart at når man setter en slik standard og et slikt krav til næringslivet i et land, bidrar man også til at næringslivet utvikler et konkurransefortrinn som blir viktig. På den måten kan man altså både sikre at miljøstandarden i det det offentlige faktisk investerer i, blir så høy som mulig, og at bedriftene har kompetanse som er framtidsrettet, på de områdene vi vet forbrukerne vil bli mer interessert i i framtiden.

       Så herved er forslaget omgjort til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.