Tore Nordtun (A) (ordfører for saken):

       Det er mange som har sett fram til ny skattelov og opprydding av bestemmelsene, og da spesielt de som bruker lovteksten.

       Departementet synes å ha gjort et grundig forarbeid, hvor det er tatt omfattende hensyn til merknader og innspill. Finansministeren har i oppfølgingen overfor Stortinget fulgt opp denne gode linjen med omfattende, retttidige svar på spørsmål som har vært oversendt fra komiteen.

       La meg si et par ord om skattens historie, som praktisk talt er like lang som samfunnets. Vi kjenner til et mylder av former for middelalderens tiende, som vel nærmest var bruttoskatter. I vår såkalt moderne tid kjenner vi til inntektsskatter fra tiden omkring napoleonskrigene. Vi kjenner spesielt til at England utskrev inntektsskatter for å finansiere sine kriger.

       I Norge har vi hatt sammenhengende statsskatt på inntekt først fra 1892. I mellomtiden var imidlertid inntektsskatt til kommuner vel etablert. De første generelle lover om dette er fra 1892. De lovene hadde sine forløpere i inntektsskatten for spesielle formål, jeg nevner da særlig skoleskatt og fattigskatt.

       Skattedebatten mot slutten av 1870-årene ble drevet fram av sviktende tollinntekter som følge av konjunkturnedgangen i Norge - en refleks av depresjonen i internasjonal økonomi. Historikerne skriver at den norske stat på den tiden var midt oppe i en realisering av et omfattende utbyggingsprogram i samferdselssektoren. Gode tider i første halvdel av 1870-tallet hadde ført til vedtak om fortsatt jernbaneutbygging, finansiert ved lån fra utlandet.

       Den 29. september 1899 nedsatte Finansdepartementet en komite til revisjon av skattelovgivningen, spesielt til utredning av spørsmålet om innføring av et nytt ligningssystem med tvungen selvangivelse som grunnlag.

       Den 21. mars 1911 avgav komiteen sin innstilling, odelsting og lagting holdt sine møter, hvoretter de vedtatte, nye lover ble sanksjonert den 18. august 1911. Industrisamfunnet vokste fram. Behovet for offentlig aktivitet økte og dermed spørsmålet om hvordan man bidrog til fellesskapet. Skattesystemet var kommet inn i den politiske debatten som et av de aller viktigste utjevningsinstrumentene. Skulle en trekke fram noen av overskriftene fra de siste årenes skattereformer, er det bredere skattefundamenter og lavere skattesatser. Skattereformen av 1992 bygger på dette prinsippet.

       Det har over lang tid blitt mer og mer klart at den nær hundre år gamle loven trengte en lovteknisk gjennomgang - både skatteloven av 1911 og de forskjellige særlovene som foreligger. Skatteloven av 1911, slik den framstår i dag, er særdeles uoversiktlig og vanskelig å finne fram i. Eksempelvis er paragrafer blitt svært omfangsrike og uoversiktlige, det er paragrafer med bestemmelser som systematisk ikke hører sammen, og det er bestemmelser om beslektede forhold som heller ikke hører sammen.

       Skatteloven av 1911 reflekterer mange forskjellige faser også i utviklingen av rettskrivning og uttrykksformer gjennom hundre år. Bestemmelser som har stått uendret siden 1911, bygger bl.a på rettskrivningen av 1907, med elementer fra rettskrivningene av 1917, 1927 og 1938. Og naturlig nok gjenspeiler uttrykksformene de forskjellige tidsepokene. Det er nå nødvendig å bruke en enhetlig, mer moderne og ledigere lovtekst.

       En skal også være oppmerksom på at det i skattelovgivningen fra 1911 finnes omkring 25 lover som inneholder bestemmelser om skatt, vedtatt over en lang periode, og det er stort behov for samordning av bestemmelser i særlovgivningen.

       Det har vært viktig for komiteen at særlovene i størst mulig utstrekning innarbeides i den alminnelige skatteloven, med mindre særlige hensyn tilsier at loven opprettholdes som egen særlov.

       Hovedformålet med forslaget til ny skattelov er å gi skattereglene en enklere og mer oversiktlig form, slik at de blir lettere tilgjengelig for flere brukere.

       Det er viktig å kunne tilpasse enhver lov til brukergruppene - så også denne loven. Med brukergrupper mener vi her skattyterne og personer som bistår skattyterne, ligningsmyndighetene, domstolene og ikke minst undervisnings- og forskningsinstitusjoner.

       Det er også lagt vekt på å finne løsninger som gir et robust lovverk, i den forstand at det er tilrettelagt for at det kan foretas framtidige regelendringer uten at strukturen i loven blir ødelagt.

       Innstillingen til ny skattelov bygger fortsatt på at vi skal ha tre hovedlover som regulerer direkte skatt på formue og inntekt:

       Sommeren 1995 ble utkast til teknisk revidert skattelov med motiver sendt på høring. Hele 78 instanser ble bedt om å avgi uttalelse. Det ble videre etablert kontakt med ekspertise utenfor departementet samt nedsatt en ekstern referansegruppe. Komiteen har hatt høringer med ulike grupperinger.

       Videre har komiteen lagt avgjørende vekt på at lovrevisjonsarbeidet bare skal innebære en teknisk revisjon av skattelovgivningen, og at det ikke skal kombineres med noen realitetsendringer med hensyn til hva som er skattepliktig inntekt, fradragsberettigede kostnader etc.

       Under kapitel 7, Merknader til forslaget til ny skattelov, fremmer en enstemmig komite i alt 26 forslag til konkrete endringer. Det vil føre for langt for meg å gå inn på alle endringsforslagene, men la meg ta et eksempel: kap. 7.13 § 6-81 Særfradrag for alder og uførhet mv. Komiteen skriver her i sin merknad at det bør presiseres at særfradraget gis i alminnelig inntekt, slik det er gjort i de andre bestemmelsene om særfradrag.

       Komiteen fremmer flere redaksjonelle korreksjoner i forslags form. Jeg viser i denne sammenheng til avsnitt 7.27.

       Komiteen deler seg kun på én sak, innarbeiding av særlov. For øvrig er innstillingen enstemmig.

       I avsnittet om innarbeidelse av forskrifter vil jeg spesielt nevne komiteens merknad:

Siv Jensen (Frp) : Jeg skal være svært kort.

       Fremskrittspartiet har i denne innstillingen to mindretallsforslag i tillegg til innstillingen, og det dreier seg om å lage egne kapitler i skatteloven for petroleumsbeskatning og rederibeskatning. Begrunnelsen vår er rett og slett å gjøre lovgivningen noe mer lesbar også på disse områdene. Vi viser til at vi har et eget kapittel for kraftskatten, og syns det ville være naturlig av hensyn til lesbarheten å ha det også for disse forholdene. Jeg tar derfor opp våre forslag.

       Jeg er glad for at Odelstinget i dag står sammen om å erstatte vår gamle skattelovgivning med en moderne og framtidsrettet lov. Med ikrafttredelsen fra neste år vil den nye loven få en samtidig start med det nye århundret, og den gamle skatteloven av 1911 utløper samtidig med det inneværende århundret. Dette er på alle måter passende. Så kan vi heller avstå fra ambisjonene om at den nye loven skal gjelde for hele det neste årtusen. Behovet for atter en ny skattelov vil nok oppstå igjen om noen generasjoner. Men det dreier seg i alle fall om meget langsiktig lovgivning, og tverrpolitisk enighet om det er svært positivt.

       Den gamle skatteloven av 1911 var en betydelig skattepolitisk reform og kom til etter et omfattende faglig og politisk arbeid. Stortinget debatterte saken i ukevis sommeren 1911, før vår den gang unge kong Haakon VII kunne gi sanksjon i statsråd 18. august 1911. Den første kommentarutgaven var tynn som en flis sammenlignet med de mursteiner som produseres i dag. Det er stadige endringslover og forskrifter, rettspraksis og ligningspraksis som har fått skatteregelverket til å vokse til det noen vil kalle mammututgaver. Det bør være en viss trøst at alle land med moderne og omfattende skattesystemer må operere med detaljerte, skrevne bestemmelser og anvisninger på området. Alternativet er ufullstendig og uklar regulering med omfattende tolkningstvil. Da er det bedre med omfattende, skrevne regler som gir mindre uklarhet og mindre tolkningstvil. De norske løsninger er ikke mer voluminøse enn at vi kan være bekjent av dem, sammenlignet med andre lands skatteregulering.

       Lenge før 1911 var det etablert et grunnleggende demokratisk prinsipp om folkets selvbeskatningsrett. Utøvelsen av beskatningsmyndigheten etter Grunnloven er en av Stortingets viktigste funksjoner. Dette gjelder dels fordi de folkevalgte representanter skal bestemme de midler som folket må yte i form av skatter, dels fordi skatteinntektene gir grunnlaget for de offentlige virksomheter og tiltak som Stortinget og Regjeringen ellers bruker mesteparten av sin tid på. Vedtakelsen av en ny skattelov i denne sal er ikke bare formell teknikk, men en bekreftelse på at vårt demokrati virker på et fundamentalt område.

       Utviklingen av skatteloven etter 1911 er det unødvendig å gå igjennom her. Resultatet av endringsprosessene i nær sagt hver eneste stortingssesjon var blitt et lappverk med svak innebygd struktur og med dårlig leservennlighet. Vi var derfor klart kommet til et stadium hvor en ny og moderne lov bør avløse den gamle. Dette gjelder selv om den nye lov ikke inneholder skattepolitiske, materielle endringer av betydning, men bare kodifiserer de tidligere fastslåtte løsninger.

       Finanskomiteen har sluttet seg til behovet for en teknisk lovfornyelse uten å gå inn i skattepolitiske diskusjoner om de løsninger som ligger i den gamle lovgivning. Slike diskusjoner kunne fort ha blitt ødeleggende for Stortingets arbeid med saken, fordi det jo ligger et hav av skattepolitiske temaer nedfelt i loven. I stedet er det enighet om å holde seg til den tekniske utforming, nemlig å gi en ny skattelov med samme materielle innhold som den tidligere lovgivning, men med en oversiktlig struktur og en ryddig og konsekvent språkføring. Det er derfor, som vi har sett, ikke behov for noen omfattende debatt om saken her i dag.

       Jeg har gode forventninger til den nye loven. Den bør gjøre forholdet mellom skattyterne og skatteforvaltningen lettere, ved at løsningene er tydeligere og lettere å finne fram til og forklare. På enkelte punkter har komiteen funnet svakheter og skjønnhetsfeil i departementets utkast. Dette er rettet opp i forståelse med departementet. Det er en fullt omforent lov som nå vedtas. Utfordringen vil heretter ligge hos brukerne, dvs. skatteforvaltningen, skatterådgiverne og skattyterne selv. Jeg regner med at de alle vil ha god nytte av hvordan den nye loven er utformet. Riktignok er skattytere flest sjelden egentlig begeistret over ny skattelovgivning, unntatt når den gir dem nye lettelser. Det gjør ikke denne loven, men så pålegger den da heller ingen nye skattebyrder. Skattyterne får i stedet tilgang til en systematisk oppbygd lov som det burde være lettere å forholde seg til.

       Før ikrafttredelsen kommende nyttår må vedtatte skattelovsendringer etter fremsettelsen av proposisjonen om ny skattelov inkorporeres i den nye loven. Jeg viser også til det som er sagt i komiteinnstillingen om inkorporering av konsernforskriften i loven, som også saksordføreren var inne på. Dette vil bli ivaretatt ved en proposisjon til høsten.

       Så er det opp til oss som bevilgende og utøvende myndigheter å anvende skattemidlene så forstandig og rettferdig at skattesystemet alt i alt er til skattyternes beste. Respekten for skatteloven avhenger ganske mye av at folk føler at de midlene de har gitt, blir brukt til gode formål. Respekt for skatteloven betyr langt på vei respekt for vårt politiske system og for folks evne til å forstå systemet. Uenighet om enkelthetene må vi leve med. Men generelt har vi her en pedagogisk oppgave som det nok bør satses mer politisk energi på.

       Ny skattelov gir oss politikere en anledning til å markere at beskatningen er til for folkets skyld. Folk har rett til å stille krav til oss når vi gjennom skattelovgivningen stiller ganske store, men nødvendige krav til dem. En solid og servicepreget offentlig sektor og vel overveide bevilgningsvedtak er det beste svaret vi kan gi på folks selvsagte krav om å få valuta for sine skattepenger. I Stortinget og Regjeringen ligger det et stort ansvar for å gi folk slik valuta.

       Folk fortjener en ny skattelov, og jeg er glad for at Odelstinget bidrar til det i dag.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, sjå side 243)