Karita Bekkemellem Orheim (A) (ordfører for saken):

       En samlet komite har gitt tilslutning til de forslag som Regjeringen har lagt fram til nytt kapittel i adopsjonsloven, som regulerer nærmere adopsjonsformidling av norske og utenlandske barn.

       De forslagene som gjelder utenlandsadopsjonene, er i første rekke ment å presisere og tydeliggjøre det systemet som vi har allerede i dag. Og når det gjelder innenlandsadopsjonene, foreslås enkelte endringer med sikte på å skape et mer enhetlig system for behandling av innenlands- og utenlandsadopsjonene.

       En samlet komite vil understreke at adopsjon skal skje dersom det er til gagn for barnet. Hensikten med en adopsjon er å gi barna en tryggere og bedre oppvekst. Utvelgelsen av foreldre til barn som skal adopteres, er en svært ansvarsfull og viktig oppgave. Konsekvensene ved en adopsjon er stor for barnet, de opprinnelige foreldrene og adoptivforeldrene. Ved en adopsjon brytes båndene til den opprinnelige familien, og det skapes en ny familie. Komiteen mener det er viktig at de som får adoptere, blir underlagt en streng vurdering, der det legges vekt på at søkerne har forutsetninger og muligheter for å gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst.

       Slik praksisen til nå har vært, har innenlands- og utenlandsadopsjonene blitt behandlet forskjellig. En samlet komite mener at det er riktig å endre delegasjonsvedtaket slik at myndigheten til å gi adopsjonsbevilling, også for innenlandsadopsjon, legges til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Det vil være hensiktsmessig å samle kunnskap og kompetanse om både utenlands- og innenlandsadopsjoner. På den måten mener komiteen at en vil få en mest mulig lik behandling, samtidig som en vil kunne oppnå en effektiviseringsgevinst. En større enhet til behandling av adopsjonssøknadene vil føre til en mer lik behandling av saker fra hele landet.

       En samlet komite mener at behovet for lovregulering er størst når det gjelder adopsjon av utenlandske barn. Ofte er det snakk om store antall barn fra mange forskjellige land, og det er private organisasjoner involvert.

       Adopsjonsorganisasjonene har en svært viktig oppgave, og det er de som gir støtte og bistand til søkerne gjennom hele prosessen. Adopsjonsorganisasjonene har fått stadig flere oppgaver, og komiteen mener det er riktig at det gis driftsstøtte til organisasjonene fordelt etter antall adopsjoner som er formidlet. Komiteen understreker at adopsjonsorganisasjonene ikke skal ha økonomisk vinning som hensikt.

       Kommunene har også et viktig ansvar med å gi forhåndssamtykke, utrede og gi tilråding i adopsjoner av barn fra utlandet. Kommunene må sørge for å ha kompetente saksbehandlere på dette feltet, slik at en kan få forsvarlig og mest mulig lik behandling over hele landet.

       Helt til slutt: Et flertall i komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, har merket seg at statsråden i en interpellasjonsdebatt tidligere i år svarte at departementet nå vil utrede spørsmålet om hvorledes barn som bor sammen med en homofil og dens partner, best kan sikres, og vi forutsetter en snarlig oppfølging av dette fra departementets side.

       Etter vår oppfatning er det barnets behov som må være det sentrale, og som må ivaretas på en gjennomtenkt måte. Hensikten med adopsjon er at barn som er i en vanskelig situasjon, skal få det bedre. For Fremskrittspartiet er det viktig å sikre at det er klare regler rundt adopsjon av utenlandske barn. Det er ikke gitt at det å ta disse barna ut av sitt nærmiljø og sin kultur, er den beste løsningen for barna. Derfor vil en adopsjon som har foregått i trygge og ordentlige former, være det absolutt beste for de barna som har kommet i den situasjonen at de skal adopteres bort. Ved slike adopsjoner er det viktig å legge vekt på de reglene som FNs konvensjon om barnets rettigheter stiller opp, slik at barnets rettigheter blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Barnekonvensjonen påpeker at det er barnets beste, rettigheter og behov som skal være det avgjørende.

       Dagens adopsjonslovgivning stiller strenge krav til hvem som kan drive med adopsjonsformidling. Dette er det også viktig for Fremskrittspartiet å opprettholde. Klare regler og kontroll er viktig for å opprettholde den allmenne tilliten til dem som driver med adopsjon, men det er like viktig for barnet, når det blir eldre, å vite at adopsjonen foregikk i riktige former. Når en har kontrollordninger på plass, er det viktig at det er de som har stor kunnskap både om barn og om de land hvor barn adopteres fra, som får lov til å drive med formidling. Vi har merket oss at det ifølge barnevernsloven §4-23 ikke er tillatt for privatpersoner å drive formidlingsvirksomhet for plassering av barn med eller uten adopsjon for øye. Dette gjelder også for organisasjoner som ikke har fått bevilling fra departementet.

       Det viktige må være, som jeg tidligere har nevnt, at adopsjon foregår på en ryddig og tillitsfull måte, og at vi ikke ser ensidig på hvem som driver slik formidling. Flere aktører, også innenfor dette feltet, vil medføre bedre kvalitet og bedre brukertilfredshet. Derfor bør også private og organisasjoner som er egnet til å drive slik virksomhet, få lov til å drive med det etter å ha fått bevilling fra departementet. Det må forutsettes at de som får lov til å drive denne type virksomhet, er godt skikket til det, og at det videre blir foretatt en løpende og effektiv kontroll med dem som har fått bevilling.

       Til slutt vil jeg fremme de forslagene fra Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen.

       En samlet komite er enig om at utvelgelse av foreldre til barn som skal adopteres, er en svært ansvarsfull og viktig oppgave. Det er jeg glad for. Konsekvensene av en adopsjon er store både for barnet, de opprinnelige foreldrene og adoptivforeldrene. Båndet til den opprinnelige familien brytes ved adopsjon, og det skapes en ny familie. Det må være myndighetenes ansvar å sikre barnet et trygt og godt hjem i den nye familien. Jeg merker meg at departementet, som et ledd i denne kvalitetssikringen, er oppmerksom på at det er et klart behov for å ruste opp kommunene når det gjelder kunnskap om utfordringer og særlige forhold som kan knytte seg til det å være utenlandsadoptert. Arbeidet er med andre ord ikke gjort når adopsjonen er gjennomført.

       For å sikre barns rettigheter mener Kristelig Folkeparti det er riktig at adopsjonsformidling reguleres i adopsjonslovgivningen, i tråd med FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen. Kristelig Folkeparti er også glad for at det i økende grad legges vekt på de psykologiske sidene ved adopsjon, og at det er like viktig å dekke emosjonelle som materielle behov.

       Kristelig Folkeparti er fornøyd med departementets forslag til nytt kapittel i adopsjonsloven som nærmere regulerer adopsjonsformidling av norske og utenlandske barn.

       Kristelig Folkeparti vil også vise til at departementet nettopp har hatt en grundig gjennomgang av undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem. Som et resultat av dette fikk vi nye retningslinjer på dette feltet i september 1998.

       Vi er også kjent med at departementet er godt i gang med å utrede spørsmålet om hvorledes barn som bor sammen med en homofil forelder og hans/hennes partner, best kan sikres. Fagavdelingene i departementet utreder hvilke tekniske og juridiske endringer de ulike alternativ eventuelt krever.

       Kristelig Folkeparti finner derfor ingen grunn til å støtte forslaget fra Arbeiderpartiet og SV, hvor de ber om en « bred gjennomgang av dagens adopsjonslov og dens praksis ».

Unn Aarrestad (Sp) : Det har vore nødvendig med ein del endringar i adopsjonslova.

       Likevel skal adopsjon berre skje dersom det er til gagn for barnet. Føremålet må jo vera å gi borna ein tryggare og betre oppvekst. Det er nemleg ingen som skal ha krav på å få adoptera eit barn. Derfor vert det òg stilt sterke krav til at søkjarane skal kunna gi barnet ein trygg og harmonisk oppvekst.

       Det har synt seg at det har vore ulik handsaming når det gjeld innanlands- og utanlandsadopsjonar. Derfor er det rett å endra delegasjonsvedtaket, slik at adopsjonsløyve òg for innanlandsadopsjon vert lagt til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Dette bør gjerast for å samla kunnskap og kompetanse om både innanlands- og utanlandsadopsjonar, og for å få ei mest mogleg lik handsaming. Ein slik sentral instans vil òg i større grad kunna gi lik handsaming av saker frå heile landet.

       Det bør også vera grunn til å vurdera om ein bør likestilla utanlandske adoptivborn med norskfødte. I dag får adoptivforeldre 22.000  kr i adopsjonsbidrag. Her kunne det kanskje vera rett ved evalueringa av kontantstøtta å vurdera å gi støtte til desse frå året etter adopsjonen, på lik linje med at ein for norskfødte born får kontantstøtte året etter fødselspermisjonen.

       Dei meirutgiftene denne støtta til adoptivborna vil representera, bør kunna utjamnast på andre felt utan at totalutgiftene vert auka. Ei slik støtte kan vera avgjerande for adoptivforeldre, som i gjennomsnitt betalar 100.000  kr for å få sine utanlandsadopterte born heim. Dette vil vera ei eintydig og konsekvent handling som eg vonar at statsråden vil vurdera. Elles vil det lett kunna gi ulik handsaming av støtta til borna dei fyrste åra dei har saman med foreldra.

       Likebehandling av born og adopsjon handlar også om eit verdival. I dag får foreldre som utfører prøverøyrsmetoden, dekka behandlingsutgiftene av det offentlege. I gjennomsnitt utgjer det det same beløpet som adoptivforeldre betalar av eiga lomme for å ta seg av eit barn som alt er født.

       Utan å vega verdivala opp mot kvarandre fortel denne ordninga at me i vårt samfunn verdset høgt å la vaksne menneske få dra omsorg for born, og at vårt samfunn òg vil ha fleire born.

       Kvart år kjem det rundt 500 utanlandske adoptivborn til Noreg. Så langt det kan la seg gjera, må styresmaktene sikra at borna får ein god og trygg heim i framtida. Banda til den opprinnelege familien har nemleg vorte brotne, og det må skapast ein heilt ny familie.

       Det er nok òg størst behov for lovregulering når det gjeld dei utanlandske borna. Det er her snakk om eit stort tal born frå mange ulike land der òg private organisasjonar er involverte.

       Hovudmålet må heile tida vera at adopsjonen skal vera til beste for barnet, og at organisasjonane ikkje skal ha økonomisk vinning som mål.

Grethe G Fossum (A) : Adopsjon er det eneste område hvor en kan kreve en godkjenning av foreldreskapet. Av og til kunne en kanskje ønske at de som får egne barn også skulle bli godkjent. Men for å hindre en debatt med Fremskrittspartiet, vil jeg legge til at det ikke er Arbeiderpartiets politikk.

       Hovedintensjonen når man skal adoptere, er at det skal skje til det beste for barnet. Utgangspunktet er en bedre og tryggere oppvekst og en juridisk rett for barnet. Men det må understrekes at det ikke på noen måte skal være en rett og et krav for noe menneske å få adoptere barn.

       Jeg er glad for at de som får adoptere, blir underlagt en streng vurdering hvor det legges sterk vekt på at søkeren har forutsetninger og muligheter for å gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst.

       Komiteen er svært enig når det gjelder lovforslagene som behandles i dag. Uenigheten kommer først fram når man snakker om homofiles og lesbiskes muligheter til å bli vurdert som adopsjonssøker. Jeg er glad for - til tross for det som har blitt sagt i en annen debatt i dag - at statsråden i interpellasjonsdebatten i Stortinget den 14. januar sa at hun ville utrede spørsmålet om hvorledes rettighetene til barn som bor sammen med homofile og lesbiske, best kan sikres. Det er et godt skritt på veien.

       Arbeiderpartiet er også opptatt av at det blir en bred gjennomgang av dagens adopsjonslovgivning og praksis. Her er faktisk ikke Arbeiderpartiet i tvil om at det trengs mer kunnskap, i motsetning til visse andre partier i denne salen.

       Vi har tidligere i dag debattert toleranse og likeverd når det gjelder homofile og lesbiske. I denne odelstingsdebatten er det like viktig at vi tar med oss minoritetsvanskelighetene på alle livets områder.

       Hovedmålet i adopsjonslovgivningen står fast, nemlig at en adopsjon ikke bare skal skje for å gi barn en juridisk og sosial sikkerhet, men når søkerne om adopsjon skal vurderes, er det svært viktig at man legger vekt på tryggheten, og at man må se bort fra samlivsform og den seksuelle identitet.

       Arbeiderpartiet og SV fremmer derfor forslag om at Regjeringen skal ta et initiativ hvor hovedmålet er å styrke barns muligheter til en trygg og god oppvekst, samtidig som man gir flere muligheter til å bli vurdert som adopsjonssøkere.

       Jeg har fått forståelsen av at enkelte partier ønsker å stemme mot dette, og derfor gjør jeg det om til et oversendelsesforslag.

       For Fremskrittspartiet er det viktig at det er barnets behov som blir satt i sentrum. Ved en adopsjon må barnets muligheter til å kunne få en trygg og god oppvekst være den faktoren som tillegges mest vekt når spørsmålet om adopsjon avgjøres. Derfor er det etter vår oppfatning ikke tjenlig for barna at diskusjonen om endringer i adopsjonslovgivningen blir til en debatt om f.eks homofiles rettigheter. Det tjener verken barna eller debatten om endringer i adopsjonslovgivningen.

       Ved adopsjon er det viktig at de som skal bistå foreldrene og barnet, har særdeles god kunnskap om både det området barnet kommer fra, det området som barnet skal til, og hvilke behov barnet har. Disse punktene er de sentrale, og det er de som må vektlegges ved en adopsjon. Det er derfor Fremskrittspartiet i denne saken fremmer forslag om å myke opp reglene for hvem som skal kunne drive med adopsjon, for det kan være enkeltpersoner eller grupper som har stor kunnskap nettopp om dette. Vi kan ikke se at det er noen gode grunner som skulle tilsi at ikke deres kompetanse skal kunne benyttes. Derfor må vi gjøre regelverket enklere på dette området, og det er derfor beklagelig at det kan synes som om flertallet ikke finner å kunne støtte oss i dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 451)