Annelise Høegh (H) (ordfører for saken):

       Dagens innstilling om ny helsepersonellov er preget av stor grad av enighet. Loven reiser få - om noen - virkelig partipolitiske stridspunkter. Det skyldes selvfølgelig først og fremst sakens karakter, men det skyldes også at samarbeidet i komiteen har vært godt. Partiene har lagt vekt på å finne frem til felles standpunkter og merknader der det ikke er reell uenighet. Men det skyldes selvsagt også at Regjeringen la frem et godt grunnlag. Forslaget har i stor grad tatt hensyn til de vesentligste innvendingene som kom frem under høringsrunden.

       Enkelte av høringsinstansene til denne loven - ikke minst gjelder det de som i dag har egne såkalte profesjonslover - var skeptiske til at de uten noen særbestemmelser skulle inngå i en felles helsepersonellov med alle andre grupper helsepersonell. Men med de endringene som Regjeringen har foreslått i forhold til høringsnotatet, har komiteen i sitt arbeid fått høre svært få - om noen - alvorlige innvendinger mot lovforslaget. Jeg vil også nevne at Arbeiderpartiet, som kunne ha valgt å følge høringsnotatet fra den forrige regjeringen, har gitt konstruktive bidrag, slik at komiteinnstillingen i det alt vesentlige er blitt enstemmig.

       Komiteen slutter seg derfor til at det skal være en felles helsepersonellov. Håpet er at dette vil bidra til å styrke pasientenes rettigheter og helsepersonellets rettssikkerhet. Vi håper også at dette vil føre til at vi får en ryddigere og mer ensartet lov, som blir enklere å praktisere både for departementet og helsepersonellet. Det vil forhåpentligvis også føre til ryddigere forhold for pasientene.

       Kravet til forsvarlighet har stått og står sentralt i denne loven. Det enkelte helsepersonell får et individuelt ansvar for å opptre forsvarlig, selv om selvsagt også arbeidsgiver får plikt til å innrette virksomheten slik at personellet kan oppfylle sitt forsvarlighetsansvar. Helsepersonell pålegges å holde seg innenfor sitt fagområde og henvise pasienter videre når deres egen kompetanse ikke strekker til. Jeg er tilfreds med at det er blitt enstemmig oppslutning om lovfesting av at når forskjellige grupper samarbeider, er det legen og tannlegen som skal ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål. Likevel må det pekes på at grensene for hva som er medisinske og odontologiske spørsmål, ikke alltid er like lette å trekke. Derfor bør det også understrekes at det selvsagt er psykologer som på selvstendig grunnlag treffer avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og behandler psykiske lidelser på et selvstendig grunnlag, slik f.eks også kiropraktorer, fysioterapeuter og jordmødre har selvstendighet på sine områder.

       Taushetsplikten er også avgjørende for å bevare og styrke pasientenes tillit til helsevesenet og til personellet. Det nye lovforslaget som foreligger i dag, er i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende bestemmelser når det gjelder taushetsplikt. Regjeringen har likevel foreslått en utvidelse av unntakene fra taushetsplikten. Et mindretall, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og SV, slutter seg ikke til dette og går imot det nye forslaget i § 23 nr. 2. Vi mener at unntakene fra taushetsplikten bør være færrest mulig og ikke gi rom for helsepersonellets individuelle tolkninger og skjønn, slik vi mener at denne paragrafen gjør.

       Når det gjelder andres rett til å be om taushetsbelagte opplysninger - det dreier seg om forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner o.l. - kan man nok med rette stille spørsmål om pasientene har stor grad av frivillighet når det gjelder å gi tilsagn om at slike taushetsbelagte opplysninger om dem kan gis videre. Det er et utvalg i arbeid for å vurdere dette, og komiteen fremmer forslag om at Regjeringen legger frem en egen sak for Stortinget, der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå når det gjelder å kreve utlevering av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger om personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.

       Jeg tror det kan diskuteres mer enn det er gjort både i lovproposisjonen og i komiteens innstilling, hvor langt en skal gå i å gi ulike personellgrupper autorisasjon. Men departementet har i sitt forslag gått svært langt. Svært mange grupper får nå autorisasjon. Komiteen går enda lenger. Når kriteriene for å gi autorisasjon skal være at personellet arbeider selvstendig og har utstrakt pasientkontakt, noe komiteen slutter seg til, har komiteen funnet at også ortoptistene og apotekteknikerne bør gis autorisasjon, og fremmer forslag om det.

       Høyre står alene når det gjelder å gå imot departementets hjemmel med hensyn til at fremtidige grupper som blir vurdert for autorisasjon, skal kunne få dette i forskrift. Dette er ingen stor sak, men når loven omfatter en så lang rekke av personellgrupper som har en lovfestet rett til autorisasjon, finner vi ikke grunn til at fremtidige grupper bare skal få det gjennom forskrift. Det er en fordel for allmennheten og for klarheten i loven at samtlige grupper er nevnt i loven, ellers kan vi risikere at man får følelsen av at det finnes et A- og et B-lag når det gjelder autorisasjon. Vi kan ikke se at det å måtte fremme lovendringer på dette området vil være spesielt ressurskrevende eller noe forsinkende ledd.

       Når det gjelder autorisasjon og lisens, bortfaller dette automatisk når man fyller 75 år, men man kan få lisens - på en måte en innskrenket autorisasjon - selv om man passerer 75 år, dersom man for øvrig er skikket til å fortsette i yrket. Komiteen understreker at dette bør det legges til rette for. Vi har personellmangel i mange kategorier i vårt helsevesen, og det bør derfor både av hensyn til yrkesutøvere som ønsker å fortsette, av hensyn til pasientene og av hensyn til samfunnet, legges til rette for at eldre yrkesutøvere kan fortsette, slik at personellmangelen kan avhjelpes.

       Det er fremmet forslag i proposisjonen om bedre samordning av informasjonen og journalene til pasientene. Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det i spesialisthelsetjenesteloven åpnes for at det skal være en pasientansvarlig lege, og vi ønsker allerede her i helsepersonelloven å lovfeste at der man har en pasientansvarlig lege, skal det være denne som har ansvaret for å koordinere informasjonene og pasientens journal. Vi tror det vil være det mest naturlige og ryddige.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmer fra Fremskrittspartiet, støtter en regulering av muligheten til å ha bierverv i tillegg til den hovedarbeidsgiver man har. Jeg vil understreke at jeg ser det slik at forslaget fra Regjeringen er en lovfesting av gjeldende praksis, og ikke noe ønske om å innskrenke det positive bidraget som fritidspraksis i dag gir til å få et større, mer omfattende og mer fleksibelt helsevesen enn vi ellers ville hatt.

       Når det gjelder kvakksalverloven, foreligger det forslag om endringer her, slik at den nå bare vil gjelde dem som ikke er helsepersonell, og som altså ikke omfattes av den nye helsepersonelloven. En del representanter for alternativ medisin har uttrykt bekymring for at den nye helsepersonelloven nå vil føre til et monopol for dem som får betegnelsen helsepersonell, på det å gi helsehjelp. Det er ikke riktig. Departementet og komiteen foreslår ingen endringer her. Endringene i kvakksalverloven vil først og fremst gjelde dem som er helsepersonell, og vil altså ikke føre til noen endringer i situasjonen for alternative utøvere. Komiteen vil ikke på det nåværende tidspunkt ta stilling til autorisasjon for ulike grupper av alternative utøvere, f.eks akupunktører, idet vi forutsetter at departementet legger frem en egen sak for Stortinget om Aarbakke-utvalgets innstilling, som jo dreier seg om hvilken tilknytning de ulike gruppene skal ha til helsevesenet.

       Da gjenstår det bare å anbefale innstillingen, samtidig som jeg må ta de små forbehold som ligger i forslagene fra Høyre, enten vi fremmer dem alene eller sammen med andre partier, og jeg tar hermed også opp de forslagene vi fremmer.

       Britt Hildeng (A) : På mange måter er den loven vi i dag har til behandling, banebrytende. Tidligere har vi hatt flere lover som har regulert virksomheten for enkelte profesjonsgrupper, og en kan si at kompetanseutviklingen innen de ulike profesjonsgruppene har vært omfattende i de senere år. Dette sammen med autorisasjonsbestemmelser har vært viktig i utviklingen av vårt helsevesen.

       Det ansvaret helsevesenet har i dag, er stort og omfattende og spenner over flere administrative nivåer. Således får også pasienter sin behandling og omsorg fra ulike deler av helsevesenet. Skal et så omfattende helsevesen fungere, forutsetter det gode samarbeidsforhold både på tvers av nivåer og på tvers av profesjonsgrupper. Skal en få til et slikt samarbeid, er det viktig med klare ledelsesstrukturer, informasjonskanaler og kompetanseforståelse. Skal vi få et effektivt og velorganisert helsevesen, er det også viktig at den kompetansen som ulike grupper av helsepersonell har, brukes på en rasjonell og faglig forsvarlig måte. Jeg tror det er riktig å si at mange rasjonelle organisasjonsendringer og hensiktsmessige arbeidsdelinger er blitt stoppet gjennom det mange oppfatter som unødvendige og uforståelige profesjonskamper.

       Mange pasienter og klienter har også opplevd å være kasteballer i en slik sammenheng. Pasienter har vært usikre på hva de har kunnet forvente fra ulike deler av helsevesenet, og det har ofte vært klaget over at en ikke har fått tilstrekkelig informasjon, eller ikke forstått den informasjon som har vært gitt.

       Med de kjempeutfordringene helsevesenet har i dag, har det derfor vært av stor betydning å få en enhetlig lov som kan bidra til å bygge ut et helhetlig helsevesen.

       Det sier seg selv at arbeidet med en lov som skal omfatte alle ansatte i norsk helsevesen, private og offentlige, og som skal samordne kravene som settes til ulike profesjoner, og erstatte tidligere profesjonslover, har vært meget omfattende og til dels konfliktfylt. Jeg synes derfor det er all grunn til å gi honnør for det arbeidet som er blitt gjort i denne sammenhengen, både det arbeidet som ble startet og lagt til rette av den tidligere statsråden, Gudmund Hernes, og det arbeidet som er fulgt opp av statsråd Høybråten. Det grundige arbeidet som har vært gjort, og den forståelse som også organisasjonene har lagt for dagen med hensyn til å få til en samlet lovgivning, har klart bidratt til at den innstillingen vi behandler i dag, er meget samstemt fra komiteens side.

       Når en har ønsket en felles lov for dem som arbeider i helsevesenet, er det for på en bedre måte å kunne ivareta pasienters krav til sikkerhet i helsetjenesten og motvirke en uakseptabel profesjonskamp. Hele komiteen understreker således at et viktig mål for en felles helselov nettopp må være at den kan bidra til å minske omfanget av ansvars- og kompetansestrid.

       § 4, som omhandler forsvarlighetsbegrepet, eller det som må forstås som forsvarlig yrkesutøvelse, er en nøkkelparagraf for forståelse av grenseoppganger til ulike yrkes- og arbeidsoppgaver. Forsvarlighet i yrkesutøvelse gjelder ikke bare autorisert personell, men alt personell i helsevesenet.

       Forsvarlighetsbegrepet er en rettslig standard som innebærer en differensiering ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig. Med kvalifikasjoner siktes det til formelle og reelle kvalifikasjoner, dvs. helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring. Det generelle forsvarlighetsbegrepet setter således grenser for hva andre enn kvalifisert helsepersonell kan utføre.

       Ut fra dette kan en i og for seg stille spørsmål om behovet for tredje ledd i § 4, som sier at leger skal ta beslutninger i medisinske spørsmål og tannleger i odontologiske spørsmål. En kunne i og for seg presisere andre profesjonsgrupper og deres beslutningsområde eller latt ansvarlighetsbegrepet stå på egne ben, slik tilfellet var i lovens høringsutkast.

       Komiteens flertall foreslår imidlertid ingen endringer i Regjeringens forslag, men har valgt å gi samme type presiseringer for andre grupper i sine merknader, der det f.eks heter at psykologer er kvalifisert til å treffe avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og til å behandle psykiske lidelser på et selvstendig grunnlag, og tilsvarende for kiropraktorer, jordmødre osv. innen deres fagområde.

       Lovforslaget som nå behandles, er en utvidelse av gjeldende helselovgivning ved at den forutsetter at enhver som i sitt yrke undersøker, diagnostiserer, behandler eller på annen måte følger opp en pasient, omfattes av lovens reguleringer. Dette innebærer at alle som har sitt virke innen helsevesenet, har plikter etter denne loven, og at lovens bestemmelser legges til grunn for tilsynet med helsevesenets utøvere.

       Flere plikter som i dag er lovregulert bare for noen grupper, gjøres gjeldende for alt helsepersonell. Det gjelder plikten til forsvarlighet, plikten til øyeblikkelig hjelp, plikter i forbindelse med pasientopplysning samt nye plikter som f.eks meldeplikt for bierverv, plikt til dokumentasjon og journalføring og pliktmessig avhold.

       Det er som tidligere nevnt bred enighet om det foreliggende forslaget, og det er en samstemmig komite som mener at den nye helsepersonelloven vil bidra til et ryddigere og mer ensartet lovverk for helsepersonell. Videre vil den gi myndighetene bedre oversikt og styringsmuligheter og bidra til å styrke pasientenes rettigheter og helsepersonellets rettssikkerhet.

John I Alvheim (Frp) (komiteens leder):

       La meg først få lov å takke saksordfører for en meget god presentasjon av den foreliggende innstilling. Helsepersonellloven som vi nå behandler, er den første av fire helselover sosialkomiteen har til behandling i vårsesjonen. Samtlige lovproposisjoner er ganske voluminøse, og det hadde etter mitt skjønn ikke skadet proposisjonene om tekstvolumet hadde vært redusert betydelig - dette som et lite hjertesukk fra komiteleder til helseministeren. Det kan også stilles et spørsmålstegn ved om det var fornuftig å presse inn til behandling fire så omfattende lovforslag innen helsevesenet med så stor betydning i lang tid framover, i en kort vårsesjon på Stortinget. På den annen side kan det vel også hevdes at ved å behandle alle lovforslagene fortløpende og under ett, vil en ha større muligheter til å se sammenhengen eller mangel på sammenheng mellom de ulike lovproposisjonene.

       Et av mine ankepunkter mot lovforslagene er, slik jeg ser det, at de er for lite samordnet både når det gjelder innhold og lovtekst. Særlig synes jeg dette er fremtredende i forhold til den helsepersonelloven vi i dag behandler, og den som kommer som nr. 2, nemlig lov om spesialisthelsetjenesten. Jeg ser ikke bort fra at de lovvedtak vi gjør i dag og i kommende dager i forbindelse med de tre andre helselovene, innen relativt kort tid kanskje må forandres, men det trenger ikke bety noen kritikk verken av departementet eller sosialkomiteen.

       I den foreliggende innstilling til helsepersonellov er det stor tverrpolitisk enighet både når gjelder begreper og lovtekst, med mindre unntak. Det er imidlertid etter mitt skjønn grunn til å tro at den politiske uenighet blir noe større når Odelstinget skal behandle lov om spesialisthelsetjenesten.

       I likhet med de øvrige partiene støtter Fremskrittspartiet forslaget om en felles lov for helsepersonell, en felles lov som vil vanskeliggjøre fortsatt bruk av regelverk for monopolisering av spesielle arbeidsoppgaver blant ulike grupperinger av helsepersonell. Fremskrittspartiet er også enig i at loven omfatter helsepersonell uten autorisasjon eller lisens, og at samme krav til faglig forsvarlighet også gjøres gjeldende for disse grupperinger. Jeg er glad for at det var mulig å oppnå full enighet i komiteen når det gjelder autorisering av apotekteknikere og ortoptister.

       Det er etter Fremskrittspartiets mening et misforhold mellom kravet til ansvarlighet overfor helsepersonell i den foreliggende innstilling, og det at det samme kravet ikke stilles til tjenesten eller institusjonene eller eier av slike i spesialisthelsetjenesten, og det går da særlig på systemansvar. Det må være riktig etter Fremskrittspartiets mening at den organisatoriske helsetjeneste, det være seg spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, har plikt på seg til å legge forholdene slik til rette at helsepersonell kan utføre sine pålagte oppgaver. Jeg mener det også er en vesentlig svakhet ved den foreliggende innstilling at det ikke tas standpunkt til verken organisasjonsstruktur i helsetjenesten eller den ledelsesmessige strukturen. Det burde gått klarere fram i lovproposisjonen at den som har det medisinske ansvaret for pasientenes behandling i helsetjenesten, også skal ha myndighet, noe som etter min mening tilsier at ledere ved kliniske avdelinger bør være leger med lederkompetanse.

       Sammen med Høyre fremmer Fremskrittspartiet et forslag om endring av § 10 første ledd, som knytter informasjonsplikten til pasientansvarlig lege, og som forutsetter at sykehusene oppnevner slik pasientansvarlig lege. I tillegg til at informasjonsplikten pålegges pasientansvarlig lege, mener Fremskrittspartiet at ansvaret for pasientenes journaler også skal ligge hos den pasientansvarlige lege i hvert enkelt tilfelle.

       Fremskrittspartiet er imot at det legges begrensninger på markedsføring av ulike kosmetiske helsetjenester, og mener at markedsføringslovens bestemmelser også i denne sammenheng bør være tilstrekkelig når det gjelder markedsføring av helsetjenester. Sammen med Høyre fremmer Fremskrittspartiet forslag til endring av lovtekst på dette punkt.

       Fremskrittspartiet er imot at det åpnes muligheter for andre enn leger og tannleger til å rekvirere reseptbelagte legemidler.

       Jeg ser det som særdeles positivt at det nå skal etableres en Statens helsepersonellnemnd som skal behandle klager fremsatt mot helsepersonell. En slik nemnd vil åpenbart bedre rettssikkerheten for helsepersonellet, samtidig som pasientene og brukerne av helsetjenestene kan være forsikret om at klager blir behandlet på en forsvarlig og rettssikkerhetsmessig måte innen rimelig tid. Fremskrittspartiet mener at Helsepersonellnemnda kun bør bestå av fem personer: to jurister, hvorav en leder, to personer med helsefaglig bakgrunn og en legerepresentant. Vi tror at et mindre antall medlemmer i denne nemnda gjør nemnda mer håndterlig, og nemnda vil da også få det samme antall medlemmer som eksempelvis Pasientskadenemnda har.

       Fremskrittspartiet mener det er svært uheldig og kan få konsekvenser at man i lovs form legger opp til en meldeplikt for bierverv for helsepersonell, og vi vil derfor stemme imot dette lovforslaget. Vi mener at en bedre ordning enn pålagt meldeplikt vil være at regler om dette tas inn i personalreglementet ved de ulike institusjonene og blir en del av ansettelsesvilkårene for det enkelte helsepersonell. Legenes bierverv i dag utgjør et betydelig antall årsverk som representerer et ganske stort antall pasientbehandlinger, noe man kan risikere vil bli borte ved å innføre rigorøs meldeplikt, hvor det er opp til den enkelte arbeidsgiver/sykehus å godta dette eller ikke.

       Det må også etter min mening være tillatt for leger å jobbe i sitt eget fag på sin fritid, og jeg har den tiltro til yrkesetikk blant våre leger at slik virksomhet ikke skjer i konkurranse med egen arbeidsgiver.

       Til slutt tar jeg opp de forslagene Fremskrittspartiet har i innstillingen, og viser til at representanten Annelise Høegh tok opp de forslagene vi er sammen med Høyre om.

       Likevel har enkelte yrkesgrupper i utgangspunktet vært negative til en felles helsepersonellov. Dette er forståelig på bakgrunn av at disse gruppene har hatt lover for sin yrkesutøving som det har vært en høy grad av tilfredshet med. Slik Kristelig Folkeparti ser det, er det likevel en fordel med en samlet helsepersonellov for alle helseprofesjoner, slik at denne loven gjelder all yrkesutøvelse der man opptrer i kraft av å være helsepersonell. Vi mener også at de særlige forhold som gjelder spesielle yrkesgrupper, er vel ivaretatt i det foreliggende lovforslag, og viser her til bestemmelsen om at leger og tannleger skal ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelser og behandling av den enkelte pasient.

       Bakgrunnen også for denne bestemmelsen er det grunnleggende krav for alt helsepersonell til forsvarlig yrkesutøvelse. Bestemmelsen om forsvarlighet innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men kravet til faglig forsvarlighet er konkretisert og gjort gjeldende for alt helsepersonell. Ved å bruke forsvarlighet som et grunnleggende prinsipp - felles for alle ulike yrkesgrupper av helsepersonell - presiserer man en kvalitetssikring som skal gi den enkelte pasient en garanti for kvaliteten av den helsetjeneste han eller hun blir tilbudt.

       Til tross for den høye standard på helsetjenestene i Norge vil det oppstå situasjoner der det klages på helsepersonell. Jeg er glad for at en enstemmig komite slutter seg til at det opprettes en Statens helsepersonellnemnd som en ny, uavhengig klageinstans. Etter dagens rettstilstand kan Helsetilsynets avgjørelser i klagesaker som regel ikke påklages. Med opprettelsen av en helsepersonellnemnd vil dette være mulig, og rettssikkerheten for helsepersonell vil dermed bli bedret. Det er noe uenighet i komiteen, som nevnt av tidligere talere, angående sammensetningen av nemnden, men ikke om opprettelsen eller om virkeområdet.

       I tilslutning til lovforslaget ber også en enstemmig komite Regjeringen om å legge fram for Stortinget en sak der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå i å kreve utlevering av taushetsbelagte og andre helseopplysninger som grunnlag for en forsikringsavtale. Komiteen er kjent med at et utvalg arbeider med dette, og ser dette som et viktig område å bringe klarhet i.

       Den nye helsepersonelloven innebærer ikke bare en opprydning og revisjon av gjeldende lovverk, men en nyordning og sammenfatning under viktige prinsipper, til beste for samfunnet, for helsepersonellet og for pasientene.

Inga Kvalbukt (Sp) : Den nye helsepersonelloven som nå behandles, vil bidra til et ryddigere og mer ensartet lovverk for helsepersonell.

       Jeg vil understreke viktigheten av det komiteens flertall uttaler om betydningen av å hindre at ukoordinert informasjon fra flere hold gir pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand. Det er viktig at en pasient har et klart bilde av hvor han selv står. Helseinstitusjonene må utarbeide rutiner som sikrer at dette kan overholdes.

       Et av de sentrale spørsmål i denne loven er autorisasjonsordningen. Jeg er glad for at både departementet og komiteen finner autorisasjonsordningen som et viktig styringsmiddel for å ivareta pasientens sikkerhet. Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å sikre nødvendig kompetanse og kvalitet i helsetjenestene og å skape forutsigbarhet og sikkerhet for den kvalifikasjon de som bruker de ulike titlene, innehar.

       Komiteen støtter departementets forslag om en utvidelse av autorisasjonsberettigede helsegrupperinger for med det å kunne styrke den faglige ansvarlighet i pasientbehandlingen. Men jeg vil minne om at i dag er det et stadig voksende konglomerat av alternative helsetjenester. Av hensyn til seriøse utøvere innen denne grupperingen og ikke minst av hensyn til pasientenes sikkerhet, som heile tida er det viktigste, er det også her nødvendig med et ryddig system som gir god veiledning til brukerne om hva et valgt tilbud innebærer, altså en form for varefakta.

       Jeg er mor til en gutt med astma og allergi, og det har lært meg å snu på varene når jeg kjøper dem, for å se hva de inneholder. Det er helt nødvendig. Og står det ingen varedeklarasjon på varen, kan jeg ikke kjøpe den, for den kan gi ganske alvorlige bivirkninger, sykdom og død.

       Det er et faktum at en del av det som kalles alternativ medisin, også kan gi dramatiske virkninger. Derfor er det viktig at en så snart som mulig får en oppfølging av Aarbakke-utvalgets innstilling, som så vidt jeg vet, komiteen nå har fått.

       Jeg vil peke på det en samlet komite sier i innstillinga, at de forutsetter at departementet legger fram en egen sak for Stortinget på bakgrunn av Aarbakke-utvalgets innstilling om hvilken plass alternativ medisin skal ha i forhold til det etablerte helsevesen, og godkjenningsordninger og krav til utdanning for utøvere av alternativ eller supplerende medisin.

       Jeg ser det som viktig at dette blir fulgt opp fra departementets side så snart som mulig. I mellomtiden får vi bare støtte oss til det departementet understreker i denne loven, som jeg synes er viktig, der det blir påpekt at

« enhver som i sitt yrke undersøker, diagnostiserer, behandler eller på annen måte følger opp en pasient, må omfattes av lovens reguleringer. Dette innebærer en utvidelse av virkeområdet i forhold til dagens helsepersonellovgivning. »

Olav Gunnar Ballo (SV) : Som det har vært sagt av flere talere her, har det vært stor enighet i komiteen når det gjelder behandlingen av helsepersonelloven, og de tingene jeg kommer inn på her, er heller ikke veldig sentrale punkter som vil være avgjørende i forhold til sluttkvaliteten på selve lovutkastet, selv om det kan være uenighet på enkelte punkter.

       Dette er én av fire helselover som komiteen har til behandling, og det kan synes tydelig at dette er den minst kontroversielle. Vi vil få lov om spesialisthelsetjenesten, lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og lov om pasientrettigheter til behandling i Odelstinget senere i vår. Det er likevel en del punkter jeg kunne tenke meg å kommentere.

       Jeg registrerte at komiteens leder var inne på det med bierverv og uttrykte motstand mot at man har en egen paragraf, nemlig § 19, som gir pålegg om melding til arbeidsgiver om bierverv og andre engasjement i annen virksomhet. Etter mitt syn er det fornuftig å ha den typen reguleringer. Det er nok fornuftig ikke bare for helsepersonell, men også for andre yrkesgrupper, men det vil jo falle utenfor denne loven å regulere. Men det er klart at en del av den kulturen som har fått utvikle seg i forhold til bierverv innenfor offentlig virksomhet, hvor man får gråsoner mellom avlønnet arbeid fra arbeidsgiver og biinntekter fra privat virksomhet, ikke er heldig, og det bør reguleres, slik at det skapes klarhet i hvor grensene går. Det betyr ikke at man skal mistenkeliggjøre helsepersonell eller tro at veldig mange utnytter dette, men det er uheldig når uklarhet oppstår, slik at det kan være ulike oppfatninger hos arbeidsgiver og arbeidstaker om hvor disse grensene går. Det er etter mitt syn en klar styrke at § 19, som regulerer forholdet, her er med.

       Når det gjelder taushetsplikt, har SV gått sammen med Høyre og Fremskrittspartiet om en merknad knyttet til § 23, som angir begrensninger i taushetsplikten. Jeg vil her trekke fram at det er en klar styrke at man i loven vektlegger reguleringer av taushetsplikten og gir klare bestemmelser for hvor sterk gyldighet den skal ha. Men da blir man også opptatt av elementer som eventuelt kan redusere taushetsplikten, eksempelvis punkt 2 i § 23, som sier at taushetsplikt etter § 21 ikke er til hinder for « at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold ». Det er en så pass uklar formulering at den kan tolkes av enkelte på en slik måte at man går videre med opplysninger som det i sin tur ikke er tjenlig for pasienten at man går videre med. Det vil være vanskelig der og da å overskue konsekvensene, så etter mitt syn er det et unødvendig punkt, som burde ha vært fjernet.

       SV er også enig med Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder antallet medlemmer i Statens helsepersonellnemnd. For å lette arbeidet hadde det etter vårt syn vært nok med fem medlemmer og ikke sju, når man har to jurister og to personer fra helsesektoren med høy faglig kompetanse.

       Regler for sletting av pasientopplysninger er det en klar styrke at loven har med. Samtidig kan man stå overfor et praktisk problem i forhold til datajournaler ved at det i dag er veldig vanskelig og til dels umuliggjort å kunne slette opplysninger, nettopp for at helsepersonell ikke skal kunne fjerne dem fordi de ser det som lite tjenlig at opplysningene står der. Så her står man overfor en praktisk utfordring når loven skal følges opp.

       Til slutt vil jeg påpeke at når det gjelder autorisasjon, foreslår departementet at ikke bare leger og tannleger skal gis autorisasjon, men at alle grupper som oppfyller kravene til det, skal autoriseres i stedet for å få offentlig godkjenning. Det er jo en fornuftig tilnærming. Men et spørsmål som har stått sentralt for komiteen når man har drøftet det, er hvordan autorisasjon skal gis, om departementet skal gi autorisasjon via forskrift til nye grupper, eller om ny autorisasjon skal innlemmes i loven via stortingsbehandling. Det er etter mitt syn en svært tungvint tilnærming og neppe fornuftig dersom man for hver ny gruppe skal ha det til behandling i Stortinget. Det er også prinsipielle spørsmål knyttet til det. Etter mitt syn vil det være mye enklere for departementet å foreta en faglig vurdering av de gruppene som skal autoriseres. Det er et typisk område som departementet bør ha ansvaret for. SV synes man skal behandle alle grupper likt, og mener dermed at all autorisasjon skal skje via departementet, også for den gruppen som har vært listet opp. SV fremmer et eget forslag om det, som er avvikende fra de andre forslagene som foreligger. Hermed er det forslaget fremmet.

       Det er positivt med en felles lov. Det vil fjerne unødvendige forskjeller mellom lovene for de ulike personellkategorier, og det sikrer at man i forhold til alle grupper av helsepersonell får en tryggere vurdering av de spørsmål lovgivningen regulerer, fordi man nødvendigvis vil vurdere disse skikkeligere og grundigere når loven gjelder for alle personellgrupper enn hvis loven gjelder bare for enkelte grupper. Så får man samtidig ta med seg at det vel, i hvert fall i prinsippet, er en ulempe med å ha en felles lov i den forstand at det kan redusere mulighetene for eventuelle ønskede forskjeller mellom de ulike personellgrupper. Det tror jeg vil være et svært lite problem og kanskje mer et prinsipielt spørsmål, men det kan gi behov for enkelte forskriftshjemler.

       Det er grunn til å håpe at en felles lov vil kunne redusere profesjonsstridigheter. Nå må man samtidig ta med seg at når man har ulike profesjoner, er det fordi man har ulike kvalifikasjoner, og man må ta hensyn til at ulike faggrupper sånn sett vil ivareta ulike ønsker på den beste måte. Men man skal ikke dyrke profesjonsforskjellene, og det kan en felles lov bidra til å redusere. Jeg tror det er viktig å understreke at en felles lov i høyden vil kunne være et bidrag til å redusere unødvendige profesjonskamper. Jeg tror ikke man skal ha overdrevne forestillinger om hva en lov i seg selv vil kunne resultere i når det gjelder denne typen spørsmål. Jeg tror derfor ikke vi skal ha noen forestillinger om at en felles lov uten videre vil fjerne de profesjonsstridigheter man har.

       Loven er ellers viktig på den måten at den pålegger helsepersonellet klare plikter. Den stiller krav til alt helsepersonell om forsvarlighet, den tydeliggjør ansvarsspørsmål, og den innfører en plikt for alt helsepersonell til å gi øyeblikkelig hjelp.

       Et viktig motstykke til det at man pålegger personellet klare plikter, er at man også styrker pasientenes rettsstilling og situasjon. Det er et viktig perspektiv ved denne loven. Viktige poenger her er at man skal involvere pasientene i behandlingen, og at man skal styrke kvaliteten av behandlingen og pasientenes sikkerhet.

       I forhold til helsespørsmål og helsepersonell vil alltid spørsmålet om taushetsplikt være sentralt og viktig. Det er et område hvor man vil måtte foreta vanskelige avveininger mellom berettigede hensyn. Jeg har lyst til å fokusere på betydningen av taushetsplikten og at man er på vakt mot uthulinger i denne. For vår del er vi innstilt på å akseptere de avveiningene som er gjort i innstillingen, men jeg vil i hvert fall komme med to merknader. For det første, når det gjelder hjemmelen i § 28 til å kunne gi opplysninger til arbeidsgiver, er det viktig at en slik forskriftshjemmel brukes restriktivt, og at man er veldig forsiktig med hva man gir adgang til. Jeg må også si at jeg er noe i tvil om hvilket standpunkt jeg skal ta til § 23 nr. 2. Jeg tror at en slik bestemmelse kan ha en viss klargjørende betydning, og at det slik sett, når alt kommer til alt, kanskje blir like ryddig å ha den bestemmelsen som å sløyfe den.

       Til slutt vil jeg bare si at vi kommer til å stemme sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, og vi slutter oss i det vesentlige til de merknadene de står for i komiteen.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Dette er en historisk dag for personellet i helsetjenesten. Det er over 100 år siden vi fikk vår første personellov, lov om jordmødre av 19. desember 1898 nr. 2. Og for 63 år siden vedtok Stortinget kvakksalverloven, som skulle beskytte innbyggerne mot kvakksalveri fra andre behandlere enn leger og tannleger. Nettopp av hensyn til pasientenes sikkerhet har vi en egen lovgivning for helsepersonell.

       I Norge har yrkesutøvelsen for helsepersonell vært regulert av flere ulike lover for de ulike gruppene personell. Disse er blitt til på ulike tidspunkter og med ulike formål. Tiden har nå løpt fra spesiallovenes særegenheter. I St.meld.nr.41 (1987-1988), Helsepolitikken mot år 2.000, la departementet opp til at spørsmålet om en felles helsepersonellov skulle utredes nærmere. Hensikten var å prøve å oppnå mer like forhold og større fellesskapsfølelse mellom helsepersonellgruppene. Sosialkomiteen fulgte opp dette initiativet i sin innstilling. Dette er utgangspunktet for at Ot.prp.nr.13, Om lov om helsepersonell mv., ble lagt fram for Stortinget i november i fjor.

       Det er også en annen dimensjon ved denne saken som på mange måter har historie over seg. Stortinget har til behandling i dag den første av fem lover som Regjeringen har lagt fram i en samlet omfattende reform av helselovgivningen. Sammen med opptrappingsplaner og øvrig reformarbeid er de nye lovene de viktigste virkemidler i Regjeringens helse- og velferdspolitikk. Lovene skal samlet gi et moderne rammeverk for utvikling av et nasjonalt helsetilbud som er rasjonelt drevet, har god kvalitet og står i en tjeneste for enkeltmennesket.

       Det foreslås en felles helsepersonellov som skal erstatte i alt ni eksisterende profesjonslover. I seg selv er det et ganske betydelig lovforenklingsprosjekt, og et bidrag til å nå Regjeringens mål om et enklere Norge. Gjennom regulering av helsepersonells yrkesutøvelse i en felles lov vil en på en bedre måte kunne ivareta krav til kvalitet og pasienters sikkerhet i helsetjenesten samt motvirke en profesjonskamp som samfunnet ikke vil akseptere, vi tolererer ikke krigen i hvitt. Loven innebærer et mer tilgjengelig og ensartet regelverk for helsepersonell, som dermed kan bidra til bedre innsikt og etterlevelse av de krav som blir stilt. Loven innebærer en presisering, en vesentlig bedring og på noen punkter en endring av gjeldende regelverk.

       Forenklet sagt innebærer loven seks viktige endringer:

       Lovens overordnede formål om kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten tilsier at alt personell som yter helsehjelp innenfor lovens virkeområde, blir omfattet av reguleringene. Loven gjelder derfor i utgangspunktet for alt helsepersonell, både autorisert personell og de uten autorisasjon. Det siste er en nyskapning.

       Autorisasjonssystemet er et statlig styringsmiddel for å ivareta pasientens sikkerhet i helsetjenesten. Styringsmiddelet knyttes til kontroll med yrkesutøvelsen, ved at en viss yrkesutøvelse forutsetter autorisasjon og at den kan nektes utstedt eller tilbakekalles. Det er nytt at også annet personell i helsetjenesten enn offentlig autoriserte, direkte reguleres i loven. Helsepersonell blir definert ut fra funksjon i helsetjenesten. Ni nye yrkesgrupper foreslås autorisert av departementet og ytterligere to av komiteen.

       Den generelt fastsatte plikten til forsvarlig yrkesutøvelse er den viktigste reguleringen av helsepersonells utøvelse av rollen. For det enkelte personell innebærer forsvarlighetskravet en plikt til å opptre i samsvar med faglige normer og lovbestemte krav for yrkesutøvelsen. Loven regulerer også yrkesutøvelsen ved mer konkret fastsatte plikter - som plikt til å yte øyeblikkelig hjelp og til å informere og involvere pasienten - og bestemmelser om utilbørlig påvirkning og innrettelse av selve utøvelsen av yrket. Den synliggjør at ethvert personell har et selvstendig ansvar, og det presiseres at regulering av generelle over- og underordningsforhold i arbeidsforholdet ikke er regulert i loven. Det overlates til arbeidsgiver og til særlovgivning.

       Det har fra flere hold vært reist kritikk mot at Helsetilsynets avgjørelser om advarsel, tilbakekall osv. av autorisasjon eller offentlig godkjenning som hovedregel ikke kan påklages. Derfor opprettes det en helsepersonellnemnd som skal være en uavhengig klageinstans i forhold til Helsetilsynets enkeltvedtak når det gjelder administrative reaksjoner mot helsepersonell. Opprettelse av en formell ankeinstans vil også bidra til å skape en allmenn tillit til systemet, som også er et hovedsiktemål med loven som helhet.

       La meg avslutningsvis uttrykke takknemlighet for den gode jobb som er gjort fra komiteens side og fra saksordførers side med denne lovproposisjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 468)