Are Næss (KrF)
(ordfører for saken):

       Det lovforslag som Odelstinget i dag behandler, skal erstatte sykehusloven og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern. Loven innebærer i stor grad en videreføring og modernisering av gjeldende rett, men inneholder også flere viktige endringer. Komiteen har sett det som positivt at loven skal omfatte hele spesialisthelsetjenesten, noe som er med på å understreke at psykisk helsevern ikke representerer en særomsorg innen helsevesenet.

       Lovforslaget må ses i sammenheng med forslaget til felles lov om helsepersonell, som allerede er behandlet av Odelstinget, og forslagene til lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og lov om pasientrettigheter. Det er viktig at disse fire store helselovene er samordnet, og komiteen har derfor funnet det rett at de blir behandlet samtidig, slik at de lettere kan ses i sammenheng.

       Under komiteens arbeid med spesialisthelsetjenesteloven har Sørensen-utvalget, som vurderte tilknytningsformer for offentlige sykehus, lagt frem sin utredning. Et flertall i komiteen ville gjerne lagt konklusjonen fra dette utvalget til grunn også for behandling av spesialisthelsetjenesteloven på dette området, men dette ville da ha ført til en utsettelse av lovbehandlingen. Komiteen ber derfor Regjeringen komme til Stortinget så snart råd er, med forslag til tilknytningsformer for sykehusene bygd på Sørensen-utvalgets utredning.

       Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, stiller seg imidlertid i en merknad kritisk til å omgjøre offentlige sykehus til aksjeselskap.

Gunhild Øyangen (A) : Odelstinget skal i dag vedta en viktig og omfattende lov om spesialisthelsetjenesten til erstatning for dagens sykehuslov. Lovarbeidet har vært forberedt av to regjeringer og har vært grundig behandlet i komiteen. I Arbeiderpartiet mener vi at spesialisthelsetjenesten får et moderne og oppdatert lovverk som også inneholder en viss fleksibilitet, som et helsevesen i stadig endring har behov for.

       Det er også et viktig poeng at den nye loven skal omfatte hele spesialisthelsetjenesten, ved at den også erstatter de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern. På denne måten understreker lovgiver at psykisk helsevern ikke er en særomsorg innen helsetjenesten, men en integrert del av det norske helsevesen.

       Parallelt med at sosialkomiteen har arbeidet med den nye loven for sykehusene, har et regjeringsoppnevnt utvalg vurdert helt sentrale spørsmål om sykehusenes styring og framtidige tilknytningsform. For helhetens skyld hadde det vært klart ønskelig om Stortinget kunne behandlet de prinsipielle sidene ved tilknytningsform i sammenheng med den foreliggende innstillingen.

       Jeg vil derfor sterkt understreke at Regjeringen må komme til Stortinget med forslag til tilknytningsform for sykehusene bygd på Sørensen-utvalgets utredning.

       Spørsmålet om sykehusenes tilknytningsform er satt på spissen ved at Høyre-byrådet i Oslo ønsker å omdanne sykehusene Ullevål og Aker til aksjeselskaper. Sykehusene er landets største og tredje største og utgjør en meget vesentlig del av det norske helsetilbudet. Hvordan Oslo velger å organisere sine sykehus, er ikke en kurant sak som kun angår Oslo, men en viktig nasjonal sak som må ses i sammenheng med oppfyllelse av nasjonale helsepolitiske målsettinger.

       Jeg blir sterkt betenkt og overrasket dersom et knappest mulig flertall i Oslo prøver å presse fram en aksjeselskapsløsning for store deler av vårt helsevesen før den nye loven vi nå behandler, har trådt i kraft. Det vil ikke minst sette Kristelig Folkeparti i Oslo i et merkelig lys.

       Det er derfor viktig å merke seg at et flertall i sosialkomiteen, og dermed i Stortinget, så klart stiller seg kritisk til å omgjøre offentlige sykehus til aksjeselskap. Jeg vil særlig trekke fram flertallets begrunnelse at kombinasjonen fritt sykehusvalg og store sykehus i sentrale strøk som organiserer seg som aksjeselskaper, innebærer en betydelig fare for sentralisering av spesialisthelsetjenesten.

       Flertallet varsler for øvrig at man vil komme tilbake til eierstruktur og eierform i forbindelse med behandlingen av Sørensen-utvalgets utredning. Et bredt flertall mener at tilknytningsform kan ha betydning for å nå de overordnede helsepolitiske mål.

       Fra Arbeiderpartiets side forutsetter vi at helseministeren på bakgrunn av sosialkomiteens innstilling sørger for at ingen offentlige sykehus omdannes til aksjeselskap før Stortinget har behandlet saken på et prinsipielt grunnlag. Med den godkjenningsordning som foreslås i loven, og de klare komitemerknader som foreligger, har helseministeren nødvendig verktøy og mandat for å sikre de nasjonale helsepolitiske interesser.

       Jeg vil be om at helseministeren klargjør om vi nå kan regne med at Regjeringen setter en stopper for det råkjøret det politiske flertall har lagt opp til når det gjelder å omdanne to av landets største sykehus til aksjeselskap. Kommuneforbundet, Sykepleierforbundet, YS, AF og andre organisasjoner har gått imot en slik omdanning, og jeg tror mange velgere ønsker et klart svar på hva Regjeringen og Kristelig Folkeparti akter å gjøre i denne saken.

       Jeg finner det naturlig at det blir stilt spørsmål om det i forlengelsen av AS-dannelser foreligger motiver eller planer om å gå videre med salg eller delsalg av offentlige sykehus. Fra Arbeiderpartiets side er vi derfor svært tilfreds med at et bredt flertall i denne innstillingen understreker fortsatt fylkeskommunalt eierskap for de offentlige sykehusene, og at det dermed er uaktuelt med salg av slike sykehus.

       Arbeiderpartiets overordnede helsepolitiske målsetting er at hele befolkningen skal ha lik tilgang til viktige helsetjenester uavhengig av økonomi, sosiale forhold og bosted. Likeverdigheten sikres best gjennom et sterkt og solidarisk offentlig helsevesen over hele landet. Det er den enkelte lidelses alvorlighet og ikke den enkeltes økonomi som skal avgjøre når pasienter skal få behandling.

       Utfordringene i helsevesenet er fortsatt store. Mange gode reformer er foreslått av både tidligere arbeiderpartiregjeringer og sentrumsregjeringen. Men det gjenstår fortsatt mye ugjort når det gjelder en bedre organisering av våre sykehus. Så langt jeg har hatt anledning til å gå inn i Sørensen-utvalgets innstilling, synes det som om gode analyser er foretatt. Dessverre stemmer det godt med inntrykket en generelt har fått, når utvalget peker på at sykehusledelsen har et uklart mandat til å styre sykehusene, at ledelsen mangler normal myndighet i personellspørsmål, at tilgangen på investeringsmidler ofte er tilfeldig, og at sykehusledelsen lett blir utsatt for inngrep i den daglige driften. Erfaringene med dagens styring tyder på at ledelsen må gis et klarere og mer langsiktig oppdrag til å styre sykehusene. Styringen preges dessuten av mangelfull avklaring av statens og fylkeskommunens rolle som overordnet styringsorgan.

       Jeg har merket meg at flertallet i utvalget mener at kommunalt foretak eller kommunalt selskap er de beste alternativer til dagens organisering. På den ene siden markeres det at sykehusene er offentlig eid, underlagt folkevalgt styring, og at fylkeskommunene har en nødvendig økonomisk kontroll med sykehusene. På den andre siden blir sykehusene rettslig selvstendige organisasjoner, slik at de gis et klarere ansvar og en formell myndighet for den daglige driften.

       Den interne organiseringen ved sykehusene har lenge vært preget av fragmentering, uoversiktlighet og profesjonsstrid. Den nye loven som skal vedtas i dag, innebærer betydelige forbedringer når det gjelder organisering. Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av at det nå blir innført enhetlig ledelse med én ansvarlig leder på hvert nivå ved sykehusene, og at det skal være lederkvalifikasjoner og ikke profesjonstilhørighet som skal være avgjørende for lederansettelser.

       Det er verdt å merke seg at en samlet komite mener det må stilles krav til alle sykehus om effektiv styring og ledelse og klare ansvarsforhold. En enstemmig komite peker på at mange pasienter i dag opplever lite forutsigbarhet i forhold til når de kan forvente behandling og hva behandlingen skal gå ut på, og at mange pasienter opplever at operative inngrep gjentatte ganger blir utsatt eller avlyst. Komiteen mener informasjonsrutinene og den interne organiseringen ved sykehusene må bli vesentlig bedre, slik at syke mennesker blir vist respekt ved at de får tilstrekkelig informasjon om de helsetjenestene de har utsikt til å få.

       Den alvorlige kritikken som altså en enstemmig komite stiller seg bak, krever at noe gjøres. Det er derfor etter mitt syn nødvendig at vi i lov om pasientrettigheter ser til at pasientene får oppleve større forutsigbarhet og bedre informasjon om den hjelp de har i sikte.

       Arbeiderpartiet legger også meget stor vekt på bedre arbeidsdeling mellom sykehusene. De regionale helseutvalgene for samarbeid og funksjonsfordeling mellom sykehusene er derfor viktige. Gjennom godkjenning av de regionale helseplanene har departementet et verktøy til å sikre en funksjonsdeling som bidrar til å øke effektiviteten og ikke minst styrke de faglige miljøene og heve kvaliteten på tjenestene. Øvelse gjør mester, og alle kan ikke gjøre alt. Jeg tror at stadig mer kunnskapsrike pasienter i framtiden vil etterspørre kvalitet i langt sterkere grad enn hittil. Fritt sykehusvalg vil også kunne bidra til større konkurranse mellom sykehusene og forhåpentligvis bidra til å bedre kvaliteten på tjenestene.

       Pasienten er gjennom tidligere reformer satt først - gjennom innføring av 30 dagers vurderingsgaranti, tre måneders behandlingsgaranti for alvorlige lidelser og rett til fritt sykehusvalg innen helseregionen. I forlengelsen av dette innebærer loven at det nå også innføres en ordning med pasientansvarlig lege ved sykehusene, som vil gi den enkelte pasient større trygghet og forutsigbarhet gjennom hele behandlingsperioden.

       Det er klargjørende at det i loven er tatt inn en bestemmelse som uttrykker hva som er sykehusenes oppgaver, nemlig pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende.

       Når det gjelder utdanning av helsepersonell, er det viktig å merke seg at det foreslås en utvidelse av opplæringen som helseinstitusjonene plikter å delta i, til også å omfatte helsefaglige elever, lærlinger, studenter, turnuskandidater og spesialister. I forlengelsen av institusjonenes plikt til å delta i opplæring mener Arbeiderpartiet at det er naturlig å vurdere om privatpraktiserende leger, kliniske psykologer og fysioterapeuter med offentlig driftsavtale også bør bistå i opplæring av nytt helsepersonell.

       En viktig utfordring nå er å gi de enkelte sykehus større frihet og fleksibilitet i hvordan oppgavene skal løses, men likevel slik at man lokalt ikke undergraver nasjonale helsepolitiske målsettinger. Den foreliggende loven vil gi fylkeskommunene et moderne og mer fleksibelt system som setter sykehuseierne bedre i stand til å møte pasientenes behov i et samfunn i rask og omfattende endring.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som er fremmet av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

       La meg imidlertid oppriktig få uttrykke at det ikke er grunn til å gratulere fremtidige brukere av spesialisthelsetjenesten og heller ikke fagekspertisen i våre sykehus med den foreliggende innstilling. En skriver ikke fremtidsrettet helsepolitisk historie med den foreliggende innstilling.

       Det er etter mitt skjønn én hovedgrunn til at flertallsfraksjonen, bestående av Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, ikke har endret en eneste lovparagraf, nemlig at både nåværende helseminister og forrige helseminister begge er faddere til lovproposisjonen. På grunn av dette tosidige fadderskap synes det for meg som det har vært et godt samarbeid mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene under behandlingen av lovproposisjonen i komiteen. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet synes fortsatt mer opptatt av politisk detaljstyring av vårt offentlige helsevesen enn av pasientenes rettigheter og sykehusenes behov for sterkere fristilling og forutsigbar finansiering.

       Jeg er ikke overrasket over at Arbeiderpartiets styringsiver i helsepolitikken så sterkt kommer til uttrykk i den foreliggende innstilling, men jeg er virkelig både overrasket og til dels sterkt skuffet over Kristelig Folkeparti, som tidligere har hatt visse tilløp til nytenkning innen vårt helsevesen de seneste år, en nytenkning som etter min vurdering er fraværende i foreliggende innstilling. Kristelig Folkeparti går i innstillingen i spann med det styringskåte Senterpartiet, KS og fylkeskommunene, og de to sistnevnte har jo ikke gjort seg særlig positivt bemerket de seneste år når det gjelder å ivareta brukernes interesser i spesialisthelsetjenesten. KS og fylkeskommunene er livredde for brukermedvirkning og spesielt engstelige for at brukerne skal få juridiske rettigheter i forhold til vårt offentlige helsevesen. Flertallet anfører i sin merknad på side 15 andre spalte at de stiller seg kritiske til å omdanne offentlige sykehus til AS. Dette kan forpurre Oslo kommunes vedtak om å omdanne Ullevål og Aker sykehus til AS. Her vil Fremskrittspartiet love kamp.

       KS og fylkeskommunene har også ifølge proposisjonen effektivt forhindret at Statens helsetilsyn fikk sterkere sanksjonsmuligheter i form av å gi døgnbøter eller foretaksstraff. Dette til tross for at en enstemmig sosialkomite under budsjettbehandlingen i 1998 så behov for å utvide og styrke Statens helsetilsyns sanksjonsmuligheter ved brudd på sykehusloven og bad departementet vurdere dette.

       Den foreliggende innstilling vil ikke forhindre fremtidige profesjonskonflikter, da verken organisasjons- eller ledelsestrukturen i sykehusene er tilstrekkelig avklart i proposisjonen eller innstillingen. De samme krav til faglig forsvarlighet som ble pålagt helsepersonell i helsepersonelloven, stilles ikke til sykehuseier og -driver i foreliggende innstilling. En skikkelig og fornuftig diskusjon om systemansvar kontra personansvar er lite omtalt både i proposisjonen og i flertallsmerknadene. Den interne organisering og ledelse er overlatt til den enkelte sykehuseier, slik at striden om lederjobber fortsatt vil vedvare. Slik Fremskrittspartiet ser det, må det være uomtvistelig at den som har det medisinske ansvaret for pasientens behandling, også må ha myndighet, dvs. instruksjonsmyndighet over alt annet helsepersonell i sykehuset.

       Det åpnes imidlertid i loven for at to- eller flerdelt ledelse kan aksepteres, og i denne sammenheng konstrueres det en helt ny fagtittel, nemlig medisinskfaglig rådgiver, som skal kunne gi råd til ikke-faglig leder også ved kliniske avdelinger. Den medisinskfaglige rådgiveren, en lege, kan imidlertid ikke gjøre selvstendige beslutninger. Dette er understreket av flertallet på side 25 første spalte. Denne ordningen mener jeg kan gå på sikkerheten løs for pasientene.

       De to partier som de seneste år i vesentlig grad har stått for nytenkning og modernisering av norsk helsevesen og norsk helsepolitikk, nemlig Fremskrittspartiet og Høyre, og som så langt har fått gjennomslag for ventetidsgarantien, innsatsbasert finansiering, fritt sykehusvalg og en sterkere fristilling av sykehusene, har i foreliggende innstilling sterke merknader og flere endringsforslag til lovtekst som går på en fortsatt videreutvikling og modernisering av norsk sykehusvesen til beste for pasientene, men er dessverre i mindretall i innstillingen. Dette mindretallet er imidlertid ikke ubetydelig. Jeg tror det ville være klokt av Regjeringen i fremtiden også å legge vekt på hva disse to partiene står for, og hvilke endringsforslag de har fremmet i innstillingen, men som i dag ikke får flertall.

       Arbeiderpartiet og SV stiller på side 30 første spalte spørsmål ved stykkprisfinansieringen. Den innsatsbaserte finansieringen er så langt det eneste nye virkemiddel som har gitt som resultat færre garantibrudd i 1998.

       Fremskrittspartiet og Høyre har et endringsforslag til annet ledd i § 2-3 som går på organisasjon og forsvarlig organisering av sykehusene, slik at driften legges opp på en måte som gjør helsepersonell i stand til å ivareta sine lovbestemte plikter. Ansvaret for noe som går galt i et sykehus, kan i mange tilfeller skyldes organisasjons- og systemsvikt, og ansvaret må derfor ikke ensidig pålegges det enkelte helsepersonell. Organisering, rutiner og systemer er sykehuseiernes og ledelsens ansvar.

       Fremskrittspartiet vil endre på den nåværende ventetidsgarantiordningen og tilbakeføre prioriteringen av den enkelte pasient til fagekspertisen. Endringen går i korte trekk ut på at sykehuset/overlegen ved vurdering av pasienten skal fastsette en juridisk bindende tidsfrist når behandling skal være foretatt, og at oversitting av denne tidsfristen skal gi pasienten rett til behandling ved andre sykehus innenlands eller i utlandet for det offentliges regning. I dag har vi faktisk en mer eller mindre politisk styrt prioritering av syke mennesker som Fremskrittspartiet finner uakseptabel.

       En stor svakhet ved loven når det gjelder faglig ansvarlighet, er at man i lovteksten ikke pålegger sykehusene å oppnevne pasientansvarlig lege. Sammen med Høyre fremmer Fremskrittspartiet i innstillingen forslag om at sykehusene pålegges å utpeke pasientansvarlig lege til den enkelte pasient.

       Fremskrittspartiet fremmer forslag til lovendring i § 4-1 tredje ledd som sier at det utelukkende skal tas hensyn til faglige kriterier ved godkjennelse av sykehus og helseinstitusjoner, og at de samme kriteriene skal gjelde så vel for offentlige helsetilbud som private helsetjenester. Slik lovteksten i innstillingen lyder, kan departementet bruke « samfunnsmessige » hensyn for å la være å godkjenne private helsetilbud, samfunnsmessige hensyn som utelukkende er politisk styrt.

       Fremskrittspartiet er fortsatt av den formening at man ikke skal ha noen offentlig dirigering av helsepersonell og heller ikke leger. Partiet var sterk motstander av tidligere ULS og kan ikke støtte den nye ordningen med en departemental legeregulering. Erfaringer fra tidligere ulike reguleringsopplegg har, som alle vet, ikke gitt de ønskede resultater. En sentralstyrt legeregulering vil etter mitt skjønn være sterkt i strid med en sterkere fristilling av sykehusene og også svært uheldig i forhold til fritt sykehusvalg. Vi i Fremskrittspartiet tror at markedet med ulike positive incitamenter også er i stand til å gi en langt bedre spredning av leger enn ved offentlige reguleringer. Fremskrittspartiet mener for øvrig at spesialistmangelen generelt sett ikke er så stor som man vil ha det til. Et relativt stort antall private spesialister jobber i dag i ikke-spesialisttjeneste, som allmennleger, bedriftsleger og privatpraktiserende - dette på grunn av manglende offentlige stillinger og fylkeskommunale driftsavtaler.

       Fremskrittspartiet mener at lovforslaget, slik det foreligger i denne innstillingen, på de fleste viktige områder ikke er et fremskritt i forhold til någjeldende sykehuslov.

       Etter en samlet totalvurdering av foreliggende proposisjon og innstilling har Fremskrittspartiet kommet til at vi vil stemme mot hele loven, etter at våre endringsforslag er nedstemt i Odelstinget.

       Til slutt tar jeg opp de forslag der Fremskrittspartiet er medforslagsstiller, og Fremskrittspartiets eget forslag i innstillingen.

       Den nye loven erstatter sykehusloven av 19. juni 1969, som Jo Benkow var saksordfører for. Den ble stående i ganske nøyaktig 30 år, og den var et gjennombrudd for offentlig ansvar for helsevesenet da den kom i 1969. Jeg tror ærlig talt det ikke skal så store spådomskunster til for å spå at den nye loven, som blir vedtatt i dag, ikke vil få et like langt liv.

       Selv om flertallet hvert år har beveget seg litt mer i retning av den nye helsepolitikken, der brukerinteresser, pasientrettigheter, står i sentrum - og som Fremskrittspartiet og Høyre har vært spydspisser for - er den loven som etter all sannsynlighet blir vedtatt i dag, først og fremst en flikking på dagens system. Flertallet går et lite stykke i retning av å la pasientenes behov være styrende, men det gjenstår så mye at Høyre har valgt å legge frem et eget lovforslag. Det gjør vi for å vise hvordan man kan få et nasjonalt styrt og offentlig finansiert helsevesen, der pasienter skal sikres rask og god behandling og hjelp der det er ledig kapasitet, og der vi ser landet som en helhet. For vi mener det er pasientenes behov og ikke lokalpolitiske hensyn som skal overstyre det som gagner den enkelte pasient.

       Høyre mener at norsk helsevesen er overmodent for reformer. Norge må bli ett helserike, slik at vi slipper å være gjestepasienter i eget land. Systemendringer og en større økonomisk innsats er avgjørende for å gi stadig flere pasienter hjelp raskere. Derfor må vi i stor grad ha vilje til forandring og gjennomgripende reformer for å komme bort fra et helsevesen som i dag dessverre er preget av spill og ansvarsfraskrivelse mellom forvaltningsnivåene.

       Jeg er likevel den første til å understreke at det ikke finnes én enkelt løsning eller noe trylleformular for å få problemene i helsevesenet til å fordampe. Man må ha en helhetlig strategi, der så vel pasientrettigheter, finansiering, organisering og eierskap er nødvendige deler. Det burde ikke være vanskelig å erkjenne at gamle virkemidler ikke lenger er hensiktsmessige. Når vi nå får flertall for fritt sykehusvalg - om ikke i dag, så ganske snart - får stadig større innslag av innsatsstyrt finansiering og statlig godkjenning av regionale helseplaner, er jo det innrømmelser av at de gamle virkemidlene med full rammefinansiering, det stavnsbåndet som har fungert inntil nå, man har måttet ha behandling i det fylket man bor i, ikke lenger er hensiktsmessig, og at fylkeskommunene er blitt et uhensiktsmessig og begrensende mellomledd.

       Regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og SV velger altså likevel å opprettholde fylkeskommunen. Da fremstår det for meg som at de sier at det er viktigere å bevare et forvaltningsnivå av lokalpolitiske hensyn enn å ta utgangspunkt i helsepolitiske vurderinger. De velger et forvaltningsnivå av lokalpolitiske hensyn fremfor et helsevesen helt og fullt på pasientenes premisser. Og det er lov, det er fullt mulig, men det er ikke den optimale løsningen, sett fra pasientens synspunkt. Fylkeskommunene er for små enheter til å drive mange av de spesialiserte tjenestene som sykehusene i dag gjør. De gjør ingen dårlig jobb, de gjør så godt de kan, men de er blitt et unødvendig og uhensiktsmessig forvaltningsnivå.

       Selv om enkelte, særlig på venstresiden, ynder å fremstille Høyre som et parti med statsskrekk, er det ikke slik. Det har alltid vært et sentralt konservativt prinsipp at staten skal ha ansvaret for styringen av primære fellesoppgaver for å sikre mest mulig likeverdige tilbud til alle. Helse, omsorg og trygghet er slike sentrale fellesoppgaver. Derfor forsvarer Høyre en sterk, men begrenset statsmakt. Sprer staten sine ressurser tynt utover alt og alle, slik den gjør i dag, blir den nok stor, men samtidig svak. Derfor er det vår oppfatning at vi må konsentrere innsatsen om kjerneoppgavene, slik at vi kan løse dem langt bedre enn vi gjør i dag.

       Høyres spesialisthelsetjenestelov er en lov som bygger på nasjonalt ansvar og lokal frihet. Bare når regjering og storting har ansvaret for funksjonsfordelingen og bevilgningene, kan vi sikre likeverdig behandling uansett hvor i landet vi bor, på tvers av fylkes- og regiongrenser.

       Høyres modell bygger altså på statlig ansvar for sykehusene. Bare slik kan vi garantere en likeverdig behandling, bare slik kan vi få slutt på ansvarsfraskrivelsen og det uverdige spillet mellom stat, fylke og kommuner. Det er bare slik vi kan gjøre Norge til ett helserike, og overflødiggjøre gjestepasientoppgjøret.

       Vi går inn for en overordnet statlig styring med stor grad av lokal frihet til å velge så vel intern som formell organisering. På denne måten får vi en beskjeden sentral ledelse kombinert med regionkontorer som fører til et slankere og et mindre byråkrati enn det flertallet legger opp til i sin nye modell. Og jeg vil gjerne si at det er ikke på grunn av styringen, eller kanskje mangel på styring, av statssykehusene at Høyre går inn for at staten skal overta ansvaret for sykehusene, snarere på tross av det. Vi ønsker ikke noen form for statlig detaljstyring av det enkelte sykehus. Det viktigste er ikke at staten eier sykehusene, men hvilken grad av frihet staten gir det enkelte sykehus til å operere innenfor vedtatte normer, funksjoner og økonomi. Stortingets oppgave blir i vår modell å vedta en egen sykehusbevilgning som består av rammefinansiering til statlige regionkontorer og stykkpris til det enkelte sykehus. Slik unngår vi spill og ansvarsfraskrivelse, slik får vi plassert ansvaret. Vi får synliggjort om den bevilgningen Stortinget gir, er stor nok til å kunne behandle de pasienter som vi ønsker å garantere skal få behandling. Vi mener at Stortinget må vedta en nasjonal sykehusplan som fastlegger fordelingen av lands- og regionfunksjonene, og ikke driver med detaljplanlegging. Vi ønsker altså statlige regionkontorer som skal fordele rammebevilgningene til sykehusene i regionen, for dermed å sikre lokalt ansvar for det som bestemmes lokalt, og hindre oppbygging av et stort sentralt byråkrati. Regionkontorene skal også stå for fordelingen av sentral- og lokalsykehusfunksjonene samt øyeblikkelig hjelp og elektive funksjoner. Et slikt system vil altså gi et langt mindre og slankere byråkrati enn det flertallet forutsetter, ved fortsatt fylkeskommunalt eide sykehus, som skal overstyres av regionale helseutvalg, der staten kan sitte på toppen og overstyre også dem gjennom å bruke sin vetorett.

       I vår modell vil de offentlige og godkjente private sykehusene konkurrere om å gi best mulig og mest mulig pasientbehandling, og de får, som jeg har sagt, stykkprisinntekter direkte fra pasientbehandlingen.

       Sykehusene skal fristilles når det gjelder å velge organisasjonsmodeller, og skal kunne operere fritt innen de økonomiske og faglige rammer som gis.

       Dette er hovedpunktene i Høyres modell, men det får vi altså dessverre ikke flertall for i dag. Det er, slik vi ser det, visse forbedringer i flertallets forslag i forhold til gjeldende lov, i og med at vi får vedtak om at det skal være individuell plan, enhetlig ledelse i sykehus og aktivitetsavhengige tilskudd, og vi får en forskrift - riktignok bare en forskrift - om pasientansvarlig lege. Men heller ikke dette er tilstrekkelig til at Høyre vil stemme for flertallets forslag når våre egne er falt.

       Til slutt noen ord om denne debatten om Sørensen-utvalget og tilknytningsformer for sykehus. Som jeg sa, ønsker altså Høyre fristilling av sykehusene, vi er overbevist om at fristilling betyr bedre sykehus og friere sykehus. Vi unngår politisk detaljstyring, det er det som har vært hovedproblemet, det er det Sørensen-utvalget beskriver. Det forbauser meg derfor at Arbeiderpartiet særlig, men også regjeringspartiene, prøver å bruke Sørensen-utvalgets innstilling som brekkstang for å stanse Oslo kommunes vedtak om å omgjøre Ullevål og Aker sykehus til kommunale AS-er.

       Det er riktig at flertallet i Sørensen-utvalget mener at utvalgets nye konstruksjon kommunalt selskap er å foretrekke fremfor aksjeselskap, men stortingsflertallet underslår i innstillingen, og Gunhild Øyangen gjorde det også i sitt innlegg, at flertallet i Sørensen-utvalget mener at sykehusene og sykehuseierne skal stå fritt og bør få velge tilknytningsform ut fra hva man lokalt finner å være best.

       Flertallet i Sørensen-utvalget vil at sykehuseierne i tillegg til forvaltningsorganisering også skal kunne velge tilknytningsformer der sykehusene er selvstendige rettssubjekter. Flertallet i Sørensen-utvalget skriver på side 87 i innstillingen sin:

« Flertallet mener følgelig at kommunalt selskap, statsforetak, aksjeselskap og stiftelse alle bør være tilgjengelige tilknytningsformer for offentlige sykehus. »

       Flertallet i Sørensen-utvalget skriver at sykehuseierne selv må få vurdere og velge tilknytningsform, og så sier de videre at de legger

« avgjørende vekt på sykehuseiernes organisasjonsfrihet som et grunnleggende demokratisk og forvaltningsmessig hensyn ».

       Det vil forbause meg meget om regjeringspartiene og helseministeren, som selv har bedt om Sørensen-utvalgets innstilling, skulle bruke den til å gå imot et stort flertall i Sørensen-utvalget, der også pasientrepresentantene er med i flertallet, og gå imot deres hovedkonklusjon, nemlig at det lokale selvstyre skal få råde, og at det må være opp til det enkelte fylke å bestemme hvilken tilknytningsform av alt fra forvaltningsorgan til AS eller stiftelse det enkelte fylkesting - eller for Oslos vedkommende, bystyre - bestemmer.

       Høyre har ingen bastant oppfatning av at aksjeselskapsformen er den eneste riktige tilknytningsform for frie sykehus. Andre modeller kan også vise seg å være hensiktsmessige. Men for å vite noe sikkert om det må man være villig til å prøve ut og vinne politisk erfaring. Det viktigste er å gi sykehuslederne større frihet, slik at pasientene kan få raskere og bedre hjelp. Her er flertallet i Sørensen-utvalget og Høyre på samme lag. Forskjellen mellom ulike tilknytningsformer trenger ikke være så stor i praksis, fordi man gjennom vedtekter og styringsopplegg kan organisere et AS slik at det i stor grad vil fungere slik som Sørensen-utvalgets anbefalte modell, nemlig som kommunalt selskap. På pressekonferansen der lederen for Sørensen-utvalget presenterte utvalget, kalte han - hvis jeg ikke husker feil - det kommunale selskap for et fordekt AS. Og det er jo egentlig det det er. Derfor har vi, som sagt, ikke noen bastante holdninger til at det skal være AS. Men vi har en bastant holdning til at når et så stort flertall i et offentlig oppnevnt utvalg anbefaler at fylkeskommunene selv skal få velge tilknytningsform og ikke vil advare mot noen av dem - selv om de foretrekker et og annet - bør heller ikke storting og regjering legge hindringer i veien for den prosessen som har gått i Oslo, og som sikkert vil komme andre steder.

       Det er et problem at kommunalt selskap foreløpig ikke er en tilgjengelig tilknytningsform. Det er AS-formen. Reformene vil ta tid, men behovet for endring er stort. Derfor bør ikke helseministeren eller stortingsflertallet legge hindringer i veien, stikke kjepper i hjulene, for den demokratiske prosessen som har gått - og vil fortsette å gå - i Oslo kommune. Jeg forventer at helseministeren i dag klart gir uttrykk for at han ikke vil søke å hindre den lokale, demokratiske prosessen som Oslo nå er inne i. Han bør iallfall ikke gjøre det med henvisning til det utvalget han selv har oppnevnt, hvor altså et stor flertall anbefaler at det kommunale selvstyret får råde.

       Så må jeg til slutt få ta opp Høyres forslag, nr. 6, som er tatt inn i innstillingen.

       Lovforslaget må ses i sammenheng med forslag til lov om pasientrettigheter, forslag til felles lov om helsepersonell og forslag til lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.

       Forslaget til lov om spesialisthelsetjenesten er i stor grad en videreføring og modernisering av gjeldende rett, men den inneholder også viktige endringer.

       Noen av endringene som er fremmet av Regjeringen, er:

       et sterkere skille mellom fylkeskommunen som ansvarlig for at tjenestetilbudet finnes, og fylkeskommunen som den rette tjenesteyter

       plikt til forsvarlig tjenesteyting kommer fram i egen lovtekst

       plikt for kommunehelsetjenesten og fylkeskommunen til å utarbeide individuelle planer for pasienter med behov for langvarige og samordnede tilbud fra helsetjenesten

       Det er også foreslått å innføre en ordning med pasientansvarlig lege eller sykepleier i sykehusene. En slik ordning mener vi i Senterpartiet vil være svært positiv. Den vil på en best mulig måte kunne sikre oppfølgingen av den enkelte pasient, og pasienten selv vil få bedre mulighet til å følge med i behandlingsopplegget. Slik kan ordningen være med på å gi en bedre behandling og et bedre sluttresultat.

       Senterpartiet mener det er særskilt viktig at barn som må innlegges på sykehus, får oppleve så stor trygghet som mulig, og at foreldre i denne forbindelse ikke skal påføres ekstra bekymringer og økonomiske belastninger. Vi er derfor glade for forslaget om at utgifter som foreldre eller andre nære pårørende har i forbindelse med barns sykehusopphold, skal dekkes av sykehuset.

       Senterpartiet er i det hele tatt godt fornøyd med Regjeringens forslag, og at det er flertall for hovedinnholdet i disse nye forslagene. Særlig fornøyd er vi med likestillingen av somatiske og psykiatriske helsetjenester, som er et skritt i riktig retning for ikke å stigmatisere de psykiatriske sykdommene.

       En av de viktigste utfordringene i helsevesenet er å fylle opp de ubesatte legestillingene i Norge, og samtidig sørge for en mer balansert legedekning der Distrikts-Norge ikke kommer dårligere ut enn sentrale strøk. Det er i den forbindelse godt at alle partiene i komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, uttrykker bekymring for legemangelen i distriktene. Samtidig syns jeg det er synd at Høyre ikke følger opp den uttalte bekymringen med praktisk politikk.

       I denne innstillingen finnes noen viktige stridsspørsmål. Senterpartiet mener at en ved godkjenning av helseinstitusjoner skal kunne legge vekt på både faglige, samfunnsmessige og helsepolitiske hensyn. Verken Fremskrittspartiet eller Høyre vil ta samfunnsmessige hensyn.

       Senterpartiet mener at en omdannelse av store sykehus i sentrale strøk til aksjeselskap, kombinert med fritt sykehusvalg, innebærer en fare for sentralisering av spesialisthelsetjenesten, og dermed et redusert tjenestetilbud for befolkningen i distriktene. Senterpartiet vil derfor igjen understreke at vi går inn for fortsatt fylkeskommunalt eierskap for de offentlige sykehusene, og at det er uaktuelt med salg av slike sykehus. Det er også i tråd med Regjeringens erklæring fra Voksenåsen.

       Senterpartiet mener at ordningen med et årlig rammetilskudd fra staten til fylkeskommunen skal videreføres. Fremskrittspartiet og Høyre ønsker mer innsatsbasert finansiering, en finansieringsform som, når den blir for tungtveiende, setter hensynet til effektiv behandling foran hensynet til kronisk syke og et helsesystem basert på behandlingstilbud på ulike nivå og med en variert sykehusstruktur.

       Regjeringen har lagt fram en hensiktsmessig samordning av gamle lover og foreslått fornuftige endringer som har samlet støtte. Den viktigste skillelinjen er - nå som før - viljen til å ta samfunnsmessige hensyn i helsepolitikken, der hensynet til sykdommens art og hensynet til likeverdige tjenestetilbud over hele landet settes foran hensynet til behandlingens effektivitet.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Formålet med lov om spesialisthelsetjenesten har det ikke vært noen problemer for komiteen å kunne stå samlet om. Det som står om lovens formål, er at den skal fremme folkehelsen og motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemming. Videre står det at den skal bidra til å sikre kvaliteten på tjenestetilbudet, bidra til et likeverdig helsetjenestetilbud og til at ressursene utnyttes best mulig. Den skal videre bidra til at tjenestetilbudet blir tilpasset pasientens behov og blir tilgjengelig for pasientene. Omtrent så lenge var det at Adam kunne forbli i Paradis.

       Man hører jo her når lederen i sosialkomiteen svinger sin pisk over de andre partiene, med unntak av Høyre, at noen synes å kunne sole seg i sin egen stråleglans fordi man har funnet de løsningene som skal kunne gi et bedre helsevesen. Og det gjør man altså, riktignok etter å ha fått gjennomslag for en del av sine partiers politikk, i en situasjon hvor mangelen på leger i distriktene er større enn noen gang, og man ser at lokalsykehusene sliter i motbakke. Dette er nettopp en konsekvens av den politikken som man sier skal være brukertilpasset, som skal gi et bedre tilbud og et likeverdig tilbud, og som man altså har vært med på i betraktningene av § 1-1.

       Jeg syns det er interessant at komitelederen uttrykker at det nå må bli slutt på den offentlige detaljstyringen, etter at den samme leder og hans parti gang på gang i denne salen har vært med på detaljstyring helt ned på pillenivå, og man diskuterer og fremmer forslag knyttet til det enkelte sykehus for å bestemme og legge føringer for hvordan driften skal være. I en del av de sakene har det ikke vært vanskelig for SV å støtte Fremskrittspartiet, nettopp fordi vi i enkeltsaker ser behovet for detaljstyring, men da må komitelederen og hans parti bestemme seg for hvilken fot man skal stå på, slik at man ikke både tar munnen for full og forskrever seg.

       Jeg vil trekke fram en del enkeltpunkter når det gjelder loven, som jeg syns det er viktig å betone. SV ble stående alene om en betraktning knyttet til luftambulansetjenesten, der vi helt klart mener at staten fortsatt skal ha det overordnede ansvaret. Det vil være vanskelig å se fylkesgrensene - i hvert fall når man befinner seg i luften - og det vil neppe heller være fornuftig.

       I forhold til ventelisteregistreringen har vi betonet at den registreringen som har vært, har vært en styrke, men at verktøyet ikke er godt nok i seg selv, og at man burde ha utviklet typer verktøy der man så på forskjellene mellom de ulike helseregionene for å sikre en utjamning av tilbudsforskjellene. Det er åpenbart at der det skapes et tilbud, skapes det også en etterspørsel. Den kan være høyst ulik i ulike regioner, og ventelistene vil ikke fange opp det.

       Det har vært viktig også for SV å sikre retten til opplæring for helsepersonell, og det gjøres da også i § 2-7. Det er svært positivt at det understrekes at man har et ansvar i forhold til opplæringen. Det må imidlertid understrekes at det bør være et ansvar som ikke bare tilligger de offentlige sykehusenhetene og de offentlige tjenesteyterne, men også private aktører når det inngås avtaler med det offentlige, og gjerne også uten at det foreligger denne type avtaler. Det ville være svært uheldig om man skyver mer og mer av ansvaret over på det offentlige, og så får man en type fristilling av private aktører som øker inntjeningen, men som ikke tar et samfunnsansvar på lik linje med det offentlige.

       På lik linje med Arbeiderpartiet vil også jeg her på vegne av SV understreke at den utviklingen vi ser i Oslo knyttet til AS-modeller, er særdeles betenkelig, nettopp fordi det rammer brukerne. Det kan ramme brukerne bl.a i Oslo gjennom at salg av deler av virksomheten blir knyttet opp mot private helseforsikringer. Man får en prioritering av kjøpere av den typen tjenester. Seleksjon gir ikke likeverdighet i helsetjenestetilbudet, de som skal prioriteres, er de som er friskest, og som har fått godkjenning for den typen forsikring. Jeg syns at både Høyre og Fremskrittspartiet i sine kommentarer fra denne talerstol tar altfor lett på at det kan være andre motiver som ligger til grunn, som er like prisverdige og formålstjenlige som de to partienes, når man søker å skape likeverdighet i tilbudet, og det å kaste seg ut i et sånt eksperiment som Høyre og Fremskrittspartiet her legger opp til, er jo forbundet med betydelig risiko.

       Jeg vil til slutt si at SV mente at man skulle ha utsatt denne loven til Sørensen-utvalgets utredning forelå og var ferdigbehandlet av departementet. Det hadde Fremskrittspartiet rikelig anledning til å støtte. Det gjorde de ikke, SV ble stående alene med sitt forslag. Men vi tar ansvar for at man nå har hatt en full gjennomgang av loven, og vil støtte lovforslaget slik som det foreligger, men det er et slag i tomme luften når Fremskrittspartiet her i dag skal stemme mot en lov som de ikke engang i sosialkomiteen var villig til å få utsatt.

Hallvard Aamlid (V) : I Venstre er vi svært tilfreds med det foreliggende lovforslaget om spesialisthelsetjenesten m.m. Selv om forslaget i stor grad er en videreføring og modernisering av eksisterende lovverk, er de foreslåtte endringene viktige. Lovens formål er å sikre en mer fleksibel helsetjeneste, samtidig som det legges vekt på god ressursutnyttelse, tilpasning til pasientenes behov og tilgjengelighet.

       Når det gjelder organisering og tilknytningsform, vil Venstre støtte flertallet i komiteen som sier at det offentlige helsevesenet må være grunnpilaren i spesialisthelsetjenesten, og at tjenesten må være like god for alle innbyggere. Vi må derfor velge organisasjonsformer som støtter opp om disse hovedmålene. Dette vil trolig kreve forskjellige løsninger, noe en vil komme tilbake til.

       I loven om helsepersonell ble det slått fast en individuell plikt hos helsepersonell til å yte forsvarlige tjenester. Dette blir her videreført i forhold til mer generelle bestemmelser for fylkeskommunen, som er ansvarlig for spesialisthelsetjenesten. Dette ligger det store forpliktelser i, både når det gjelder å sørge for kompetente medarbeidere, medisinteknisk utstyr og høyt kunnskapsnivå i organisasjonene. Forsvarligheten kommer også inn når det gjelder plikt til å utarbeide individuelle planer for pasienter med behov for langvarige og samordnede tjenester. Slike planer vil gjøre behandlingen mer forutsigbar og strukturert, både for tjenesteyter og pasient.

       At pasienten har en ansvarlig lege og sykepleier å forholde seg til, vil forsterke dette. En hører stadig historier om at pasientene må forholde seg til et stort antall personer med forskjellige oppfatninger av hvordan behandlingen skal være. En skrevet plan og noen få ansvarlige personer vil være svært nyttig for pasientene.

       Loven legger også opp til utvidet samarbeid både mellom grupper av helsepersonell og de forskjellige tjenestenivå. Selv om en lov ikke automatisk endrer folks arbeidsvaner, må en forvente at dette er en ordning som har positiv effekt både på økonomi og pasientflyt.

       Venstre er også svært tilfreds med at det legges opp til utvidet regionalt samarbeid og utarbeiding av regionale helseplaner. Vi har tro på at dette vil føre til bedre utnyttelse av både økonomiske og menneskelige ressurser.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg skal bare gå inn på et par ting som har vært oppe i debatten nå - først til representanten Annelise Høegh som sa noe om at andre partier i den nye helsepolitikken hadde beveget seg i retning av Høyre, bl.a i synet på pasientrettigheter. Jeg vil da minne representanten Annelise Høegh om at det var regjeringen Harlem Brundtland v/helseminister Werner Christie som i 1994 fremmet en helsemelding som la grunnlaget og trakk opp rammene for den pasientrettighetsloven som vi om få dager skal behandle i Odelstinget.

       Så merket jeg meg at representanten Alvheim var inne på en sak som knytter seg til innsatsstyrt finansiering. Både Arbeiderpartiet og SV har pekt på behovet for å følge virkningene av denne ordningen nøye, og jeg ville kanskje tro at debatten i disse dager om Regjeringens overraskende nedregulering av fylkeskommunenes forventede inntekter fra ISF-ordningen, skulle tilsi at ordningen ikke uten videre er problemfri. Arbeiderpartiet har foreslått innføring av ordningen, og det står vi ved. Vi ønsker også at denne ordningen skal vedvare, for vi tror at den er riktig, men vi har med uro registrert at Høyre og Fremskrittspartiet har lagt et sterkt press for å gjøre den mer og mer til en stykkprisfinansiert ordning. Med et slikt system vil en stå i fare for å miste styringen med kostnadene.

       Så til Sørensen-utvalget og spørsmålet om AS. Arbeiderpartiet mener, slik representanten Gunhild Øyangen gjorde bredt greie for, at det ville være svært uheldig om landets største og tredje største sykehus skulle gjøres om til AS, til og med før utvalgets innstilling har vært til politisk behandling. Jeg tror at det kunne få helt ukontrollerbare virkninger å gjøre disse sykehusene om til frittstående AS-organisasjoner. AS-formen er som kjent en ordning basert på forretningsdrift og avkastning, og jeg tror det ville være svært uheldig å prøve ut en AS-modell ved så store sykehus, som fort i et fritt system kan tiltrekke seg helsepersonell på bekostning av de øvrige sykehusene. Og vi vet vel alle i denne sal her hvem som er mest sårbare.

       Jeg går ut fra at formålet med et AS er å legge til rette for at sykehusene skal kunne bestemme mer over f.eks arbeids- og lønnsforhold. Jeg tror neppe at et slikt system bygger opp under en solidarisk helsepolitikk i landet vårt.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Regjeringens forslag om en ny lov om spesialisthelsetjenesten er en del av den omfattende reformen av helselovgivningen med i alt fem lovforslag, som Stortinget har til behandling. Lovforslaget er således en samordnet del av et moderne rammeverk for utviklingen av et nasjonalt helsetilbud - som er rasjonelt drevet, har god kvalitet og står til tjeneste for det enkelte mennesket.

       Det er tilstrebet at forslaget om lov om spesialisthelsetjenesten skal utgjøre en helhet som skal legge til rette for lik tilgjengelighet og forsvarlige helsetjenester. Kravet til forsvarlighet gjelder så vel helsepersonell som det enkelte sykehus og eieren av sykehusene. Lov om spesialisthelsetjenesten erstatter sykehusloven og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern.

       I helsepolitikken er det to hovedspor. Det ene går sterkt i retning av marked, bruk av markedsincitamenter og en sterkere fristilling. Det andre spor går i retning av større vekt på planlegging og styring. I debatten settes disse to spor gjerne opp som motpoler. Jeg vil si at på mange måter er det spor som må utfylle hverandre i en moderne helsepolitikk. Vi trenger markedets incitamenter og fristillingens fordeler når det gjelder fleksibel tilpasning i tjenestetilbudet, men vi trenger også den overordnede politiske styring og plan for å sikre en helhet i tilbudet, som ivaretar både geografi og enkeltmenneskets totale behov. Derfor er grunnlaget for Regjeringens helsepolitikk nettopp at vi forfølger begge disse spor samtidig. Det blir mer markedsincitamenter og på samme tid mer planstyring. Det er faktisk i samsvar med internasjonale trender på dette området.

       Som nevnt i mitt innlegg, vil Fremskrittspartiet stemme mot den foreliggende lovproposisjon, begrunnet i at det foreliggende lovforslag er lite fremtidsrettet og lovene er lite egnet til å møte de utfordringer sykehusene allerede har, og i enda sterkere grad vil få i årene som kommer. Lovforslaget er i store trekk en sementering av dagens sykehusorganisasjon og -struktur. Lovforslaget er i det hele tatt ikke noe vesentlig fremskritt i forhold til nåværende sykehuslov.

       Jeg tillater meg nå å utfordre helseministeren ved å be om at han peker på i det minste tre forhold i den foreliggende innstilling som skal være revolusjonerende og egnet til å møte de utfordringene sykehusene vil stå overfor i fremtiden.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg må ta til etterretning at Fremskrittspartiet velger å gå imot en lov som legger opp til en forskrift om pasientansvarlig lege, som legger opp til en klarere og tydeligere ledelsesfunksjon i sykehusene, som legger opp til en plikt til å utarbeide individuelle planer, og en lov som totalt sett innebærer en modernisering av gjeldende lovgivning.

       Jeg har ikke påstått at dette er noen revolusjon. Derfor føler jeg heller ikke at det med rette kan stilles noe krav til meg om at jeg skal dokumentere at det er en revolusjon. Men jeg mener at det på vesentlige punkter er en klar forbedring for pasienten og for forvaltningen av helsevesenet.

Gunhild Øyangen (A) : Jeg tror ikke det norske helsevesenet trenger en revolusjon eller eksperimentering. Jeg tror at det som trengs, er systematiske forbedringer, og det er det som det har vært lagt opp til, både av den forrige regjering og av den nåværende regjering, og det er fremmet en rekke endringsforslag som har bedret situasjonen for norske pasienter. Derfor knytter denne loven seg også til de forbedringer som er vedtatt i de senere år.

       Jeg vil særlig trekke fram godkjenningsordningen i § 4-1. Jeg vil gi ros til helseministeren for at han har lagt vekt på at godkjenningen også skal innebære samfunnsgagnlige hensyn.

       Spørsmålet mitt er om jeg kan tolke helseministeren dit hen at Stortinget skal få anledning til å uttale seg om Sørensen-utvalgets innstilling. Det er et godt arbeid som er gjort av utvalget, men det blir ikke fattet noe demokratisk vedtak i et offentlig utvalg, så Stortinget må få det til behandling før Oslo kommune trumfer igjennom en aksjeselskapsform som det er flertall mot i Stortinget, og som alle organisasjoner går imot. Jeg vil bare få bekreftet at helseministeren vil sette en stopper for gjennomføringen av de planene som er vedtatt, og i tillegg med knappest tenkelig flertall i Oslo kommune.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg vil få bekrefte at Stortinget skal få anledning til å drøfte Sørensen-utvalgets innstilling, og jeg vil legge opp til en rask oppfølging når høringsrunden er avsluttet. Jeg tar sikte på å komme til Stortinget i høst med det spørsmålet.

       Så tar representanten Øyangen opp en helt annen sak, nemlig Oslo bystyres prinsippvedtak om å AS-organisere Ullevål og Aker sykehus og statens håndtering av dette. Det er slik at inntil den loven som Odelstinget i dag behandler, trer i kraft med alle sine forskrifter, må norsk sykehusvesen forvaltes etter dagens sykehuslov. Det gjelder også spørsmålet om godkjenning av vesentlige endringer i driften av eksisterende sykehus. Jeg må som helseminister forholde meg til de lover og bestemmelser som gjelder, og det er i dette tilfellet sykehusloven § 3, som stiller krav om at vesentlige endringer av driften ved godkjente sykehus også må godkjennes. Jeg må foreta en vurdering av det forslaget som Oslo kommune utarbeider, og som ikke foreligger ennå. Som forvaltning må vi selvfølgelig foreta en konkret vurdering av det forslaget for å kunne avgjøre for det første om det er en vesentlig endring av driften, noe jeg vil mene at mye taler for at det er, og for det andre om det er en endring som kan godkjennes etter sykehusloven. Jeg kan ikke her og nå forskuttere den behandlingen, enn si at den ikke skal kunne skje i henhold til gjeldende lovgivning.

Annelise Høegh (H) : Når det gjelder akkurat de to siste replikkene, må jeg si at Gunhild Øyangen, etter mitt syn dessverre, kan ta det med ro, for det virker som om helseministeren - hvis han i det hele tatt har lovlig grunnlag - vil etterkomme hennes ønske. Men min bønn er at helseministeren også ser hen til hva et så klart flertall i det utvalget han selv har oppnevnt, har anbefalt, nemlig ikke å la storting og regjering blande seg inn i demokratisk fattede vedtak i fylkeskommunene. Så selv om det er to ulike saker, som han ganske riktig sier, vil min innstendige anmodning være at helseministeren ikke bruker sin eventuelle rett til å nekte den lovlig fattede prosessen som går i Oslo kommune.

       Ellers må jeg si at jeg synes helseministeren holdt et veldig greit og ordentlig innlegg, som han som regel alltid gjør. Jeg er helt enig med ham i at disse to hovedsporene i helsepolitikken, nemlig marked og fristilling på den ene siden og planlegging og styring på den andre, ikke er eller bør være motpoler. Det er de heller ikke i Høyres modell, idet vi helt klart ønsker en nasjonal styring og kontroll, men den skal være overordnet og ikke detaljpreget. Vi ønsker å vedta en egen nasjonal sykehusplan som skal fastlegge funksjonsfordelingen. Vi ønsker at Stortinget skal ha et direkte ansvar for de totale bevilgninger og ønsker også å bruke det såkalte markedet, altså pasientenes behov, som styringsredskap. Selv om det er riktig, som helseministeren og flertallet har vært inne på, at dagens lov innebærer visse reformer - og det som kommer senere i forbindelse med pasientrettighetsloven, innebærer enda viktigere reformer og forbedringer sett fra et brukerhensyn - så er de forslagene som i dag blir vedtatt, såpass « små » at jeg synes de fortjener karakteristikken flikking. Det største problemet er nemlig at det er spill og ansvarsfraskrivelse mellom forvaltningsnivåene, og det vil det fortsatt være etter Odelstingets vedtak i dag.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det som var mitt hovedpoeng, var at de samlede reformer som denne regjeringen har presentert siden den tiltrådte 17. oktober 1997, må ses i en totalsammenheng. Det er ganske riktig at den loven Odelstinget i dag behandler, representerer en videreføring av gjeldende rett på vesentlige områder. Og det mener jeg det er grunnlag for, fordi hovedstrukturen i helsevesenet bør videreføres.

       Men det er også på det rene at vi sett i sammenheng med de øvrige reformer som jeg refererte til i mitt hovedinnlegg, står overfor en betydelig gjennomføringsfase av endringer og forbedringer i helsevesenet både når det gjelder ressurser og tilgjengelighet, når det gjelder organisering og når det gjelder lovgivning. Etter min oppfatning er det grunn til å forvente at den samlede effekt av disse reformene vil bety forbedringer, ikke minst for de pasienter som helsevesenet er til for.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Med utgangspunkt i det som Høyres representant her nevnte, som jeg synes er en interessant betraktning: Departementet må holde fingrene borte fra fylkeskommunen, som man fra Høyres side i sin tur ønsker å få nedlagt.

       Når det gjelder den innsatsstyrte finansieringen som flere har vært inne på, har jeg et spørsmål til helseministeren. Man har sett at det har vært betydelige utgiftsøkninger også utover det man hadde forventet i forkant, og jeg vil spørre statsråden: Er det en ren effektivitetsgevinst som ligger i den innsatsstyrte finansieringen og de utgiftene man ser knyttet til den, eller kan det tenkes at denne ordningen - hvis den utvikles for langt - er kostnadsdrivende, og at man får uforutsette kostnader knyttet til den som går utover det man ville fått ved en annen fordeling mellom den innsatsstyrte finansieringen og rammetilskudd?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg ser det slik at noe av intensjonen med å innføre innsatsstyrt finansiering nettopp har vært å øke tilgjengeligheten av helsetjenester og å øke behandlingskapasiteten. Og det er det vi ser har skjedd: Antall behandlede pasienter øker dramatisk, og antall brudd på ventelistegarantien reduseres enda mer dramatisk. Det ser jeg på som tilsiktede effekter av innsatsstyrt finansiering. Det er ikke effekter av innsatsstyrt finansiering alene, men jeg er overbevist om at det har sin del av æren for det. Så jeg vil være en sterk forsvarer av at den ordningen må videreføres. Vi må evaluere den, og vi må foreta justeringer og forbedringer underveis når vi ser at den har uheldige utslag, eller at rammene for den ikke fungerer tilfredsstillende på noen punkter. Og som kjent er det omfattende evalueringsopplegg i gang.

       Jeg vil imidlertid gi representanten Ballo rett i at dersom en går veldig langt i andelen stykkprisfinansiering, vil man få et budsjettstyringsproblem. Det må alle som ønsker å trekke denne andelen opp, forholde seg til. Jeg er for min del av den oppfatning at vi for tiden har funnet et leie som vi bør la ligge en tid, nettopp for å høste erfaringer med effektene. Og så langt mener jeg de er overveiende positive.

Gunhild Øyangen (A) : Jeg føler behov for å gå en runde til når det gjelder dette med AS ved de største sykehusene våre, og hvilke konsekvenser det kan få.

       Det som bekymrer meg, er om offentligheten nå skal leve i uvisshet om hva Regjeringen og Kristelig Folkeparti tenker å foreta seg i den saken. Jeg vil minne om §   9-2, Ikrafttredelse, i loven som vi nå har til behandling, der det står:

       « Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til forskjellig tid. »

       Det vil si at hvis helseministeren ønsker det, kan § 4-1, som er godkjenningsordningen, etter mitt syn tre i kraft ganske raskt. Da håper jeg at vi nå kan få en siste oppklaring fra helseministeren, for jeg synes at det blir - unnskyld uttrykket - litt for mye tåkeprat når vi ber om et klart svar: Vil helseministeren stoppe utviklingen av dette med aksjeselskap ved de to store sykehusene i Oslo?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg har merket meg det flertallet sier om skepsis til AS-modellen i sykehus, og la meg gjenta det jeg har sagt i denne salen tidligere: Jeg deler den skepsisen.

       Men det representanten Øyangen i realiteten ber meg om, er å ta forhåndsstandpunkt til en AS-modell som Oslo kommune ennå ikke har ferdig utredet. De har fattet et prinsippvedtak i bystyret, der deler av flertallet faktisk har stilt som betingelse at man også skal se på Sørensen-utvalgets innstilling og løsningene der før man tar endelig standpunkt, og skal så ha en sak med den endelige stiftelsen og forslag til vedtekter osv. Og jeg mener at en ansvarlig forvaltning av lovgivningen, enten det er gjeldende lov eller den loven som skal komme, tilsier at man saksbehandler på grunnlag av et konkret forslag og ikke en skisse, som man til nå har lagt fram fra Oslo kommunes side.

       Det får representanten Øyangen kalle « tåkeprat », eller hva det måtte være. Sett fra min side, er det et uttrykk for at jeg faktisk må forholde meg konkret til et forslag når det foreligger, og så har jeg sagt det jeg har sagt om mine mer grunnleggende holdninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       Presidenten gjer merksam på at den tida som reglementet føreset, er omme. Presidenten vil likevel foreslå at møtet held fram til dagens kart er ferdighandsama - og det blir rekna som vedteke.

       Dei talarane som får ordet heretter, har ei taletid på inntil 3 minutt.

       Inga Kvalbukt (Sp) : Senterpartiet mener at i all organisering av helsetjenesten - og i denne sammenheng spesialisthelsetjenesten - må hensynet til den enkelte pasient være overordnet kravet til effektivitet. Etter mitt syn er det vanskelig å skille hensynet til den enkelte pasient og generelle samfunnsmessige hensyn. Derfor syns jeg det er interessant når Høyre sier i klartekst i innstillingen at de ikke vil legge samfunnsmessige hensyn til grunn for godkjenning av helseinstitusjoner. Høyres representant Høegh sa også at de syns det er problematisk med for mange forvaltningsnivå - og det er greit, demokratiet er kanskje ikke effektivt, men jeg tror likevel det er det beste vi har.

       Høyres modell for helsevesenet, med statlig ansvar for spesialisthelsetjenestene, er etter Senterpartiets oppfatning en ordning som verken gagner pasienten, distriktene eller folkevalgtes innflytelse, snarere det motsatte. Det vil bli verre for kronisk syke, da innsatsbasert finansiering, som følger pasienten direkte til sykehuset, vil favorisere raske og kanskje billige behandlinger i stedet for å ta hensyn til kronisk syke pasienter. Den kanskje alvorligste faren, sånn jeg ser det, er at det vil bli større avstand til dem som bestemmer, med fare for at lokalsykehusene legges ned. Allerede i dag merker vi et hardt angrep på lokalsykehusene, selv om vi nå har en situasjon innen helsevesenet som tilsier at vi burde få øynene opp for de små sykehusenes fordeler. Ser vi bl.a på det stadig økende antall tilfeller av vanskelige infeksjonssykdommer, der vi må stenge avdelinger og kanskje sykehus, vil en variert sykehusstruktur være noe av det beste vi kan ha. Høyres modell kan være en fare for dette. Med Høyres modell står vi altså i fare for å få et svekket offentlig helsevesen. Mulighet for dannelse av AS bidrar til ytterligere sentralisering og mindre mulighet til offentlig kontroll og folkevalgt styring. Det viktigste er - som sagt - tilgjengelighet til spesialisthelsetjenestetilbud over hele landet.

       Senterpartiet vil også understreke at Regjeringen må opprettholde en stram regulering med hensyn til etablering av nye legestillinger for å hindre overetablering av leger i sentrale strøk, for en slik overetablering vil gjøre det enda vanskeligere å få leger i distriktene. Det nyopprettede Legefordelingsutvalget vil ha et særlig ansvar i så måte.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå nedanfor)