Gunn Karin Gjul (A)
(ordfører for saken):

       Under behandlingen av rovviltmeldingen våren 1997 kom det fram sterke ønsker fra saue- og reindriftsnæringen om å lovfeste retten til erstatning. En enstemmig komite sluttet opp om ønsket og bad Regjeringen utarbeide en lovtekst. Det er den lovfestingen vi i dag behandler, og en enstemmig komite slutter opp om en lovfesting av retten til rovvilterstatning.

       I forbindelse med behandlingen av denne loven har saue- og reindriftsnæringen uttrykt bekymring over og misnøye med formuleringen i forskriftene og i retningslinjene. Komiteen har vært helt klar på at forskriftene og retningslinjene tilhører Regjeringens ansvarsområde og ikke er noe for komiteen. Arbeiderpartiet, og jeg er overbevist om også alle andre partier i denne salen, er opptatt av at det ikke skal skapes unødvendige konflikter innenfor rovviltforvaltningen. Jeg vil derfor be statsråden fortsette den gode dialogen som fram til nå har vært med næringsorganisasjonene på dette området, og prøve å rydde vekk de misforståelser og uklarheter som måtte finnes når det gjelder forskrifter og retningslinjer.

Grethe G Fossum (A) : Det lovforslaget som behandles av Stortinget i dag, er etter min mening en oppfølging av energi- og miljøkomiteens innstilling om at retten til rovvilterstatning skulle ha en egen bestemmelse i viltloven. Det som har overrasket meg, er at departementet har funnet det nødvendig at forskriftene vedlegges, som en slags unnskyldning for at Stortinget har sett det, men ikke har reagert. Jeg ser at departementet har behov for at konfliktnivået innenfor rovdyrforvaltningen mellom eiere av bufe og storsamfunnets ønske om å beholde rovdyrene, er så lavt som mulig. Men er det som står i forskriftene, tilstrekkelig til å dempe konfliktnivået? Jeg tror det ikke.

       Det er ikke vanlig at Stortinget behandler forskrifter separat, så de forskriftene det legges opp til her, må stå for Regjeringens regning. Det synes derfor ganske underlig for meg at en sentrumsregjering med Senterpartiet i sin midte opptrer som barnepike i forhold til sauenæringen. La meg ta et eksempel: I forbindelse med § 4, Vilkår for erstatning, finner man grunn til å understreke at man ikke må slippe dyr for tidlig på utmarksbeite - det vet faktisk alle sauebønder. I tillegg må dyra på utmarksbeite være friske - det er sauebøndenes ønske også - og man skal ha så godt tilsyn man klarer ut fra det terrenget man har.

       Det som er vanskeligst i forbindelse med § 4 a, er at innsanking av dyr fra utmarksbeite skal tilpasses beitekvalitet, værforhold og rovviltsituasjonen. Dette betyr etter min ringe oppfatning en avkorting av utmarksbeitebruken hvis man skal sanke inn dyr på grunn av rovviltsituasjonen. Innsanking på slike kriterier er et forebyggende tiltak og må avtales og finansieres fra potten til forebyggende tiltak.

       Et annet punkt som er underlig for meg som verken er sauebonde eller interessert i næringen, er at man må ha en viss størrelse på besetningen for å få erstatning for rovdyrtap. For dem som eier sauene, er det like vanskelig når de blir drept enten man eier 20 eller 50 sauer.

       Dette er nok ikke det høyeste konfliktnivået vi vil oppleve innenfor rovdyrforvaltningen. Om ikke lenge kommer det en forvaltningsplan for ulv. Jeg vil minne om at Stortinget har en dobbel målsetting med rovdyrpolitikken. Man skal både ha en aktiv jordbruksproduksjon og en rovviltforvaltning, og dette skal skje samtidig.

       Etter det jeg har oppfattet, skal man nå tillate at ulv etablerer seg i soner - og det er ikke noe annet enn kjerneområdet. Sonene skal ligge øst for Åmot og Trysil og sørover til havet. Det betyr at et område av Norge som er hardt belastet av rovdyr fra før, skal kunne tåle enda mer. Jeg tror at konfliktnivået mellom rovdyrforvaltningen og bufeholdet på langt nær har nådd toppen.

       Når Regjeringen har valgt å legge forskriftene fram samtidig som Odelstinget skal vedta lovteksten, er det fordi dette har vært et klart ønske fra næringen. Vi er fullstendig klar over at forskriften står for Regjeringens egen regning, men har syns det har vært viktig å legge dette fram samtidig, siden dette blir oppfattet som viktig fra næringen selv.

       Jeg er også glad for at man er kommet fram til at fylkesmannen fortsatt bør ha forvaltningsmyndigheten, og vil understreke at vi fra Regjeringens side legger stor vekt på og ser det som viktig at det - for at dette skal gi så godt grunnlag og økt tillit som mulig - skjer i et nært samarbeid med lokale myndigheter.

       Helt til slutt vil jeg bare si at dette er selvsagt ikke det eneste tiltaket Regjeringen setter i verk for å minske konfliktene i rovviltspørsmålene. Dette må ses i sammenheng både med kraftig økning i midlene til bestandsregistrering, at man i utstrakt grad har valgt å gi betinget fellingstillatelse slik at det skal være raskt å ta ut skadedyr, at man har økt satsingen på forebyggende tiltak, og at man i enkelte områder også bevilger både penger og melkekvoter til omstilling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 1.

       (Votering, se side 643)