Ane Sofie Tømmerås (A) (ordfører for saken):

       Når noen inngår en avtale, er det i utgangspunktet en sak mellom de partene som gjør det. Men i uminnelige tider har samfunnet likevel hatt en eller annen form for regulering, og ikke minst en etterprøving av avtalens vilkår. Allerede i Kong Christian Den Femtes Norske Lov fra 1687 har vi regler om ugyldige avtaler, og bestemmelser herfra anses ennå i dag som gjeldende rett.

       Helt siden 1918 har vi hatt vår generelle avtalelov. Men den har vist seg lite egnet for regulering av de mer spesielle avtalene. Det er nok en av grunnene til at bankene og finansinstitusjonene fram til i dag stort sett har fått ture fram som de vil i forholdet til sine kunder. Mangel på lover som regulerer avtalene mellom bankene og kundene, har gjort at bankene kan sko seg på bekostning av den vanlige forbrukeren.

       Bruken av tjenester fra finansinstitusjoner har økt formidabelt i omfang. Hundrevis av avtaler inngås hver dag. Uten spilleregler viser all erfaring at det da ofte blir den sterke og profesjonelle parten, nemlig banken, som langt på vei kan diktere vilkårene overfor amatøren på området, forbrukerkunden. Vi har allerede spesiallover om avtaler inngått ved kjøp på kreditt, kjøp av løsøre og kjøp av fast eiendom, og endelig behandler vi her i Odelstinget den høyst nødvendige reguleringen også av avtaler om finanstjenester.

       Jeg tror at den nye loven om finansavtaler vil være egnet til å temme bankene og sette kundene i en mye bedre posisjon. Komiteen sier seg enig med Regjeringen i at vi med denne loven vil få et mer balansert forhold mellom finansinstitusjonene og kundene. Rettstilstanden blir klarere, og dessuten vil forhåpentlig konkurransen bli mer effektiv. Komiteen følger i all hovedsak opp Regjeringens forslag. Flertallet legger bare inn et par justeringer som vi tror vil gjøre loven enda bedre.

       Behovet for en slik lov får vi stadig dokumentert gjennom historier om f.eks folk som får store økonomiske tap på grunn av uforskyldt misbruk av bankkort, om pensjonistekteparet som må gå fra huset når kausjonsansvaret blir gjort gjeldende, om lån som aldri skulle ha vært gitt og om bankene som lovlig rett og slett stjeler renteinntekter fra kundene.

       Siden partene i en finansavtale svært sjelden er likeverdige, bør finansinstitusjonen som den sterke parten ha et helt spesielt ansvar for å opptre rimelig og varsomt, og forsikre seg om at kunden virkelig vet hva hun skriver under på. Derfor innfører den nye loven regler om opplysningsplikt.

       Før en avtale mellom banken og kunden inngås, må banken skriftlig legge fram alle opplysninger rundt avtalen. For opprettelse av konto må f.eks banken oppgi effektiv rente, alle kostnader ved bruk av kontoen, garantier og ansvarsforhold. De samme vilkårene må skriftlig være med i avtalen. Jeg vil understreke at det er viktig at disse opplysningene gis på en måte som er forståelig for en vanlig forbruker, og at bankene er bevisst både formen på presentasjonen og språkbruken i den.

       En ting bankene ikke oppgir størrelsen på i dag, er de mye kritiserte floatinntektene. Bankenes måte å beregne renteinntekter på gjør at et pengebeløp som overføres fra en konto til en annen, i en viss periode ikke er rentebærende verken for betaleren eller betalingsmottakeren. Bankene tar selv renteinntektene. Denne perioden kalles floatperiode, og bankene tar sin floatinntekt. Nærmere organisert tyveri er det vanskelig å komme.

       Fram til nå har finansinstitusjonene vært i sin fulle rett til å forsyne seg og selv bestemme hvor mange dager de kunne gjøre det. I den nye loven settes det nå en oppgjørsdag. Fram til denne dagen skal betaleren få renteinntektene av beløpet, og fra og med oppgjørsdagen skal betalingsmottakeren få det.

       Med dagens teknologi tar det bare et tastetrykk fra pengene er flyttet fra den ene kontoen over til den andre. Den gangen pengene ble fraktet rundt i landet av en mann til hest, var det riktig av betalingsformidleren å si at pengene noen dager var utenfor systemet og dermed ikke rentebærende. I dag flyttes ikke pengene fysisk, de er bare tall på en dataskjerm.

       Ingen vet hvor store floatinntekter bankene forsyner seg med, men anslagene er på flere hundre millioner kroner, kanskje opp i flere milliarder kroner. Siden floatinntektene er en skjult inntekt, er det også vanskelig for en kunde å vite hvor mye renteinntekter hun taper. Dessuten stimulerer det til mindre effektive betalingssystemer. Jo lenger tid finansinstitusjonene bruker på å overføre pengene, jo større floatinntekter beregner de seg.

       Teknologien har gjort pengehverdagen lettere både for kundene og bankene. Bankkortet gjør banktjenestene mye mer tilgjengelige og har blitt uunnværlig for mange, men det gir dessverre også tyver større tilgang til andres konto. Mange kortbrukere har opplevd å tape tusenvis av kroner på andres misbruk av kortet. Dersom banken mener du selv er å laste for misbruket, får du ikke pengene tilbakeført med mindre du reiser sak, enten for Bankklagenemnda eller for domstolen, og beviser din uskyld. Dette blir snudd på hodet i den nye loven. Nå blir det banken som umiddelbart må tilbakeføre det stjålne beløpet, eller reise sak dersom den mener at kunden har gjort noe klanderverdig. Dessuten legges det inn begrensninger på kortbrukerens ansvar. Selv om du har vært grovt uforsiktig, f.eks med kort og kode og lagt igjen begge deler på samme sted, skal du ikke tape mer enn det som var disponibelt på konto, og uansett ikke mer enn 8.000 kr. Ansvar utover det kan bare pålegges dersom korteieren selv aktivt har vært med på misbruket eller aktivt har bidratt til det.

       Når det gjelder låneavtaler, går flertallet i justiskomiteen i tillegg til opplysningsplikten også inn for at bankene skal ha en frarådingsplikt. Banken skal skriftlig fraråde en kunde å ta opp et lån dersom banken må anta at kundens økonomiske evne eller andre forhold tilsier at låntakeren alvorlig bør overveie å la være å ta opp lånet. Forsømmes den plikten, kan låntakeren helt eller delvis slippe unna sine forpliktelser.

       Finansinstitusjonene sitter inne med kunnskap, erfaring og vurderingsevne i forhold til om det vil være forsvarlig for en låntaker å ta opp lån, som de færreste låntakere selv har. Da er det naturlig at banken tar et større ansvar enn i dag. Derfor mener flertallet i komiteen at det bør bli en lovfestet plikt for bankene å gi denne frarådingen, noe som også skjer i praksis i dag.

       For lånekunder dumper det stadig ned i postkassen brev fra banken om heving av renten på lånet. Begrunnelsen for denne hevingen er svært ofte vagt angitt, og det forekommer også stor forskjellsbehandling av kundene. Det kan synes som et paradoks at en kunde med betalingsproblemer som straff ofte får enda høyere rente og dermed enda større betalingsproblemer og mindre mulighet til å innfri sine forpliktelser.

       Nå stilles det krav til at renteforhøyelser gjort ensidig fra finansinstitusjonens side, bare skal være lov dersom det er gitt adgang til det på forhånd i låneavtalen. Dessuten skal endringen begrunnes skriftlig på en konkret og saklig måte seks uker før hevingen iverksettes. Generelle vendinger med henvisninger til ditt eller datt er ikke lenger nok. Ubegrunnet forskjellsbehandling av kunder er heller ikke lov. Det betyr selvfølgelig at det fortsatt er adgang til individuelle vurderinger i forhold til fastsettelse av renten, men det skal være begrunnet og saklig forskjellsbehandling.

       Noen kunder opplever at lånet deres plutselig har fått en ny eier, en eier som kanskje ikke engang er en finansinstitusjon, og som opptrer mye mer offensivt, ja kanskje til og med mer aggressivt, enn banken som kunden i sin tid tok opp lånet i. Nå legges det begrensninger på finansinstitusjoners mulighet til å overdra fordringene. Kunden skal ikke komme i noen dårligere stilling etter overdragelsen. Overdragelsen kan kun skje til en annen liknende finansinstitusjon, fordi lånekunden må kunne forvente å forholde seg til samme type institusjon gjennom hele låneforholdet. Dessuten skal kunden varsles om at slik overdragelse skal skje, slik at hun kan innfri eller flytte lånet dersom hun ønsker det og finner det mulig.

       Flertallet i justiskomiteen åpner også for at kunden i en eller annen form skal ha forkjøpsrett til sitt eget lån ved en overdragelse. Arbeiderpartiet mener at dette er et punkt som bør utredes nærmere og ber Regjeringen derfor straks komme tilbake til Stortinget med forslag på dette punktet. Med straks mener vi straks. Vi håper at når vi nå vedtar denne finansavtaleloven, at den ikke rekker å bli gammel før vi innfører et punkt om forkjøpsrett for låntakeren. Høyre og Fremskrittspartiet føler seg imidlertid klare for gå på en lovtekst allerede i dag her i Odelstinget.

       Tragiske beretninger forteller at det ofte er kausjonisten som i aller minst grad vet hvilke forpliktelser hun har tatt på seg, og som blir urimelig hardt rammet når kausjonsansvaret blir gjort gjeldende. Derfor inneholder loven flere regler som pålegger bankene bedre informasjon til kausjonisten, og som begrenser bankenes mulighet til å skvise selvskyldnerkausjonisten.

       Frarådingsplikten gjelder også overfor kausjonisten dersom dennes økonomiske evne må anses å være for svak. Da skal hun også frarådes på samme måte som låntakeren. Kausjonisten skal også opplyses om det dersom banken har frarådet låntakeren å ta opp lånet, mens det allikevel blir tatt opp.

       Kausjonistens ansvar begrenses videre på flere måter. Hun skal ikke hefte for høyere beløp enn det som er avtalt ved avtaleinngåelsen. Ansvaret skal reduseres i takt med at lånet blir nedbetalt, og ansvaret skal ikke gjelde for lenger enn ti år.

       Bankene får også en helt annen plikt til å opplyse om ethvert mislighold og om endring av låneavtalen, slik at ikke noe skal kunne komme overraskende på kausjonisten, og også slik at kausjonisten kan få mulighet til å gripe inn overfor låntakeren eller på annen måte bidra i låneforholdet. Svært viktig er det også at det stilles større krav til bankene om å prøve å inndrive sine penger i andre av låntakers formuesgoder før banken går løs på kausjonisten.

       Regler som beskytter kunden og gir denne bedre rettsvern, er særlig viktig for vanlige privatpersoner. Derfor er det i all hovedsak ikke adgang til å fravike lovens regler frivillig gjennom avtaler hvor det er en forbruker som er den ene parten. Men i næringslivsforhold vil imidlertid noen av reglene kunne virke både byråkratiske og tungvinte i hverdagen. Det er jo ikke meningen med denne loven å gjøre hverdagen vanskeligere for de mange bedriftene våre. Dessuten er det ikke alltid like klart at det er kunden som framstår som den svake parten, f.eks dersom kunden er en stor bedrift. Derfor er det mulig å fravike mange av reglene innenfor næringslivsforhold. Men det gjelder ikke regler som det er av allmenn interesse at vi nå får, slik som å fjerne bankenes floatinntekter.

       Jeg er glad for at vi nå gjennom finansavtaleloven legger tøylene på bankene. Banklovkommisjonen har gjort et grundig stykke arbeid som opptakt til denne loven. I dette innlegget har jeg bare rukket å gi noen få smakebiter fra alle de nye reguleringene i loven. Samlet sett er det en rekke tiltak som er drøftet, og de fleste av dem anbefaler komiteen Odelstinget å vedta. Så er det tiden og praksis som vil vise om det trengs justeringer i loven for å sikre særlig forbrukeren rimelige vilkår i sine avtaler med finansinstitusjonene.

       Ane Sofie Tømmerås (A) : Det vil jeg gjerne gjøre. Jeg vil herved ta opp det forslaget i innstillingen som Arbeiderpartiet står bak.

       Merknadene fra høringsinstansene går på enkelte av de foreslåtte reglene.

       På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg berøre enkelte av punktene i loven som vi mener er vesentlige å fremheve. Det er viktig å sikre at kunden har full oversikt over betingelsene før en kontoavtale inngås. Det bør gis skriftlige opplysninger om bl.a nominell og effektiv rente, kostnader ved bruk av kontoen, eventuelle begrensninger for bruk av kontoen, ansvarsforhold og gjeldende regler for innskuddsgaranti.

       Det er å merke seg at det er innvendinger om at systemet blir tungvint i næringslivssammenheng, slik at reglene kan fravikes på dette området. Dagens praksis for renteberegning innebærer at beløp som overføres fra én konto til en annen, f.eks gjennom girosystemet, i dag i en viss periode ikke er rentebærende, verken for betaleren eller betalingsmottakeren. Denne perioden går under betegnelsen floatperiode. Det er i dag bankene og finansinstitusjonene selv som fastsetter regler for renteberegning i forbindelse med innskudd, uttak og betalingsoverføring. Antall floatdager for blankettbaserte gireringer anslås fra to til fire dager. Fremskrittspartiet mener at en lovendring er høyst påkrevd i denne sammenheng.

       Finansinstitusjonenes gjeldende renteberegningspraksis strammes inn slik at deres adgang til å beregne floatinntekter begrenses vesentlig, altså en forbedring for kundene, slik at de ikke taper renter på sin kapital ved overføringer. Hovedprinsippet må være et floatfritt betalingssystem. Forslaget vil ikke i særlig grad svekke norske institusjoners konkurranseevne i forhold til utenlandske institusjoner som opererer i Norge. Utenlandske institusjoner vil i utgangspunktet være underlagt norske kontraktsrettslige regler for sin virksomhet i Norge.

       Når det gjelder misbruk av en konto, oppstår spørsmålet om institusjonen eller kontoinnehaveren bør bære tapet, eventuelt bør ha belastningen med å kreve misbrukeren for beløpet. I dag er dette problemet i det vesentlige heller ikke lovregulert. Dagens kredittkjøpslov har bare én anvendelse på visse typer av betalingskort. Kortinnehaverens objektive ansvar er i dag begrenset oppad til 500  kr. Med dagens elektroniske tjenester og mange muligheter til tilgang til en konto er det etter Fremskrittspartiets oppfatning svært viktig at kunden kan være trygg på at pengene ikke blir misbrukt så lenge man ikke selv er grovt uaktsom. Kontoinnehaverens ansvar er betinget av at den som har foretatt misbruket, har legitimert seg, og at belastningen har vært mulig som følge av forsett eller grov uaktsomhet fra kontoinnehaveren. Utgangspunktet er da at han må bære hele tapet.

       Videre er Fremskrittspartiet av den oppfatning at det bør gis regel om en frarådingsplikt i de tilfeller finansinstitusjonen må anta at et låneopptak vil være uforsvarlig. Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er enig i at det bør lovfestes regler som har til formål å hindre at forbrukere foretar uheldige låneopptak, og foreslår derfor en regel om frarådingsplikt nå.

       Regelen bør gå ut på at dersom långiveren før låneavtale inngås eller lånet utbetales til forbruker, må anta at økonomisk evne eller andre forhold tilsier at låntaker alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Dette forhold jeg nå skisserte, er å finne i § 47.

       Når det gjelder gjeldende rett, har finansinstitusjonen ingen generell plikt til å råde en kausjonist fra å avgi kausjonsløfte der det kan reises spørsmål om det er tilrådelig for ham eller henne å kausjonere. I altfor mange sammenhenger har flere måttet forlate gård og grunn ved kausjon. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er på dette punktet også enige om at institusjonen bør være pliktig i å opplyse kausjonisten om det dersom den har rådet en låntaker som er forbruker, til ikke å oppta lånet. Rettsfølgen av opplysningssvikt på dette punktet skal være at kausjonistens ansvar også her kan nedsettes dersom dette er rimelig. Det samme gjelder der hvor institusjonen uaktsomt har unnlatt å fraråde låntakeren og således kausjonisten. Jeg sikter da til §§ 58,  59 og 60.

       Når det gjelder fastsetting av lånerenten, deler Fremskrittspartiet ikke synet om at dersom informasjon om adgang til renteendring for utlån ikke gis før låneavtalen inngås, skal det føre til at den avtalte renten ikke kan endres til låntakers ugunst de første tre år. Dette kan ikke være i samsvar med lovens system for øvrig, og en slik sanksjon, som foreslått, vil slå vilkårlig ut avhengig av renteutviklingen, jf. § 48. Fremskrittspartiet vil derfor stemme imot § 48 femte ledd første punktum.

       Videre ønsker ikke Fremskrittspartiet at det stilles krav om at endringer i pengemarkedsrenten må være vesentlig dersom institusjonen skal kunne øke utlånsrenten overfor forbruker med kortere frist enn seks uker. Vi vil også påpeke at dagens krav til forhåndsvarsel overfor forbrukere ved renteøkning på utlån er basert på retningslinjer utarbeidet mellom Forbrukerombudet og bankene. Her stilles det ikke krav om at endring i pengemarkedsrenten må være vesentlig. Erfaring viser at rentejusteringer er særlig aktuelt dersom en endring i pengemarkedsrenten har en viss varighet og dessuten når Norges Bank endrer sine renter. Vi tar opp forslag om et nytt annet punktum til § 50 tredje ledd.

       Videre er det et flertall i komiteen som ønsker å beskytte låntakeren ytterligere. Låntakeren bør ha anledning til å kjøpe fordringen på seg selv når denne fremsettes til salg av långiveren. Vi deler departementets vurdering av at det kan fremstå som støtende at fordringen skal selges til et så lavt beløp at låntakeren selv kunne hatt mulighet til å innfri lånet med et tilsvarende beløp. Det vil være rimelig at låntaker gis tilbud om å kjøpe fordringen på samme vilkår som det långiveren er villig til å selge fordringen for til en tredjepart.

       Jeg vil også understreke at flertallet ønsker en lovfestet forkjøpsrett - det vil gjøre det mindre attraktivt for finansinstitusjoner å selge ut deler av sin forbrukerlånportefølje - og mener, i tråd med Forbrukerrådet, at en forkjøpsrett vil gjøre det mer attraktivt å komme frem til gode gjeldssaneringsordninger med låntakere direkte. Jeg vil henvise til Høyre og Fremskrittspartiets forslag, § 45, som lyder:

« Ved overdragelse skal låntaker som er forbruker ha forkjøpsrett på fordringen til en pris som er i samsvar med det som er avtalt mellom långiver og den fordringene blir overdratt til. »

       Med henvisning til de paragrafene jeg har vært inne på, tar jeg opp de forslag som foreligger i innstillingen.

       Jeg tror at vi alle sammen har lært noe av erfaringene fra slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Politiske myndigheter så at vi kanskje burde opptrådt annerledes når det gjaldt rammebetingelser som ble gitt, finansinstitusjonene var for slepphendte med lån, og forbrukerne opptrådte som om kjøpekort var et slags gevinstkort fra et eller annet lotteri. Disse erfaringene til sammen viste at det var behov for en endring av loven, noe à la det vi har fått i dag.

       Det er særlig på to punkter det har vært debatt. Det ene gjelder kausjonsavtaler. Jeg synes det er positivt at det her blir stilt krav til finansinstitusjonene om at de i enkelte tilfeller skal fraråde kausjon. Det er ikke minst viktig fordi banken ofte vil ha informasjon om låntakeren som kausjonisten faktisk ikke har. Ikke minst husker vi fra krisen på 1980 - 1990-tallet at kausjonisten ikke engang fikk beskjed om at låntakeren hadde sluttet å betale avdrag og rente på lånene sine, og at ting hopet seg opp, og i mange tilfeller ble kausjonisten avkrevd beløp som kanskje var det dobbelte av det han opprinnelig hadde stilt kausjon for. At det blir en endring her, er i hvert fall positivt.

       Så har vi det med frarådingsplikten i låneforhold. Der stiller det seg litt annerledes, og der støtter Høyre Regjeringen i at vi på mange måter har en ulovfestet frarådingsplikt i dag som det er viktig å trekke fram overfor finansinstitusjonene. Men å utvide denne til en formell frarådingsplikt i denne loven, kan på mange måter svekke de låntakerne som mange av oss ønsker å hjelpe. I mange mindre miljøer, der en bank og en låntaker kjenner hverandre, vil det kunne være tilfeller der en potensiell låntaker nyter stor tillit i lokalmiljøet, ingen er i tvil om at vedkommende vil sette sin ære i å betale tilbake det han skylder, men vedkommende har kanskje på det tidspunktet han søker om lån, ikke aktiver nok til å kunne stille sikkerhet. Jeg tror at en lovfestet frarådingsplikt her vil gjøre bank- og finansinstitusjonene så redde at de i mange tilfeller ikke gir lån de ellers ville gitt, til folk som også burde fått det. Her er det viktig at særlig folk med « drive », gründere og andre som vi ønsker skal tore å ta risiko i sitt lokalmiljø, ikke mister denne muligheten ved at bankene bare blir opptatt av å sikre seg ved å dele ut lån til dem som - jeg holdt på å si - strengt tatt kanskje ikke trenger det.

       Det andre konfliktpunktet har knyttet seg til det som går på forkjøpsrett ved salg av lån. Her har praksis i noen grad fått utvikle seg slik at bankene har dumpet en del lån på billigsalg til en tredjepart, som så har gått inn for å inndrive dette lånet atskillig mer aktivt enn det banken gjorde. Ikke minst i lys av at Stortinget vedtok en gjeldsordningslov, og Stortinget bevilget faktisk også penger til bankene etter bankkrisen for å hjelpe dem, er det grunn til å minne om at en del av dette engasjementet fra Stortingets side jo var begrunnet med at det skulle komme noen av låntakerne til gode. Vi mente det var en skylddeling mellom låntaker og långiver, og det kom til uttrykk ved at Stortinget var villig til å bidra. Når disse lånene så senere bare ble dumpet til en tredjepart, banken hadde langt på vei fått pengene sine, så er det klart, som Forbrukerrådet peker på, at bankenes interesse for å ettergi en del av lånet til en del av forbrukerne ikke var så stor som vi kanskje hadde regnet med.

       Det er også veldig viktig å understreke og gjøre forbrukeren trygg på at når man inngår en avtale med en profesjonell avtalepart, har man på en måte valgt hvem man vil inngå avtalen med. Hvis jeg velger å ta opp et lån i Sparebanken Møre, fordi jeg har tillit til de gutta som sitter der, er ikke det det samme som å ta opp et lån i et slags AS Torpedo Knoll og Tott. Jeg har rett og slett valgt hvem jeg som forbruker ønsker å ha en avtale med. Det er et minstekrav at det både blir gitt informasjon til låntakeren hvis banken planlegger å selge lånet til andre, og deretter at låntakeren gis mulighet til faktisk å overta dette lånet, eller innløse lånet, i hvert fall til noenlunde samme pris som det tredjepart får tilbudt. Det er ikke mer enn rett og rimelig, og det er en viktig styrking av forbrukerens sikkerhet. En sidevirkning av det vil nok også være at bankene legger lite grann mer arbeid i gjeldssaneringen sin, slik at summen fort kan bli både at banken får inn mer enn den ville fått i dag, og at låntakeren kommer ut bedre enn i dag. Da har vi nådd et viktig mål.

       Jeg er glad for at både Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er enige om innholdet i det jeg nå har berørt, knyttet til forkjøpsretten. Så er det litt ulik konklusjon om hvorvidt vi skal foreslå den eksakte lovteksten nå, eller om vi skal be Regjeringen vurdere det og komme tilbake med en lovtekst. Høyre vil selvsagt støtte Arbeiderpartiets forslag subsidiært, altså forslaget om at Regjeringen skal komme tilbake med den endelige lovteksten.

       Jeg vil også gi honnør til Finn Kristian Marthinsen fra Kristelig Folkeparti, som meddelte at også Kristelig Folkeparti er beredt til å støtte Arbeiderpartiets forslag subsidiært, for da har vi faktisk oppnådd en ganske bred enighet om å styrke forbrukeren også i dette tilfellet. På denne bakgrunn vil jeg anbefale den finansavtaleloven som vi nå er kommet fram til.

       Jeg synes det er gledelig at denne debatten ikke er preget av de store konfliktene, men tvert imot av enighet om at vi her har tatt et viktig skritt for å verne forbrukernes interesser, et skritt som nok vil bli lagt merke til ute i Europa, og som kanskje kan føre til at denne lovgivningen blir kopiert i flere europeiske land.

Harald Hove (V) : Jeg vil på vegne av Venstre i all hovedsak få gi uttrykk for tilslutning til det lovforslaget som nå legges fram for Odelstinget, med nyanser på noen få punkter hvor det er dissens i komiteen.

       Den loven som vil bli vedtatt, innebærer et viktig vern for låntakere, og særlig for de låntakere som oppfattes som forbrukere, og som er utenfor mer profesjonelle låneforhold. Det er en riktig og nødvendig lov, fordi vi har hatt en framvekst ut av långiverinstitusjoner som gjør at dette med långivning etter hvert er blitt en langt mer utbredt virksomhet. Det å få lån får i en del sammenhenger mer karakter av å kjøpe en gjenstand. Man har fått et annet marked enn det man hadde for 20-30 år tilbake. I noen grad innebærer denne loven at man pålegger finansinstitusjoner det ansvar som jeg tror de fleste banker i realiteten håndterte, hvis vi går 20-30 år tilbake i tid. Slik sett er det en lovgivning som på mange måter er en reaksjon på en del av det som skjedde kanskje særlig på slutten av 1980-tallet, og som er viktig, fordi den skal verne mot at man kommer i tilsvarende situasjoner som den gang.

       Det kan være særlig grunn til å framheve kausjonsforhold og det å ha en klar lovgivning som styrker kausjonistenes situasjon. Det vil forhåpentligvis særlig ha som effekt at en del personer ikke inngår kausjonsforpliktelser når kausjonsforpliktelsen lett vil resultere i et ansvar man ikke hadde tenkt igjennom på forhånd, og som man ikke har villet ta innover seg på skikkelig måte, nettopp fordi at man kalkulerer med at dette er et ansvar som aldri skal bli aktuelt. Litt av kausjonens karakter er at den som påtar seg forpliktelsen, på en måte ikke har det samme bevissthetsforhold knyttet til muligheten for at den kan bli en realitet. Derfor er særlig spørsmålet om vern av kausjonister spesielt viktig.

       Et annet punkt er spørsmålet om frarådingsplikt. Det kan i og for seg være gode grunner for å vurdere det spørsmålet nøye. Det ligger et visst poeng i å holde fast ved låntakerens ansvar, og at det ikke må gå så langt at det å oppta lån blir noe som man på en måte kan få et for lettvint forhold til, fordi det er andre som i så fall skal fraråde en det, utover det som følger av praksis i dag. På ett punkt vil jeg antyde at sentrumspartiene bør vurdere sin stemmegivning litt nærmere: Hvis det først blir vedtatt en bestemmelse om frarådingsplikt i forhold til det å ta opp et lån, er det et spørsmål om det ikke også bør informeres om den frarådingsplikten overfor kausjonistene. Nå er det mye som tyder på at dette ville følge av gjeldende rett, men det er likevel et spørsmål som kanskje bør vurderes litt nærmere. Har man først vedtatt en regel om frarådingsplikt overfor låntaker, bør en kausjonist som kommer inn i forholdet, bli gjort oppmerksom på at man her har frarådet låntakeren å ta opp lån. Da er situasjon en litt annen enn hvis man ikke har en slik regel.

       Når det gjelder dette med overdragelse av fordringer, kan jeg slutte meg til det som Finn Kristian Marthinsen sa. Men jeg tror at vi kanskje bør se litt nærmere på spørsmålet. Min intuisjon går faktisk i retning av at det man her er i ferd med å gjøre, er å innføre et gjeldsordningsinstitutt utenfor gjeldsordningsloven, og at dette nettopp bør ha det perspektivet som gjeldsordningsloven legger på gjeldsordningen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er en stor og viktig sak for folk flest som Odelstinget har til behandling i dag. For meg personlig var det en stor glede å kunne fremme en slik sak for Stortinget som en av de første oppgavene i mitt nye departement. Ofte er det lett å få det inntrykk at Justisdepartementet er et departement for strafferettspleie og utlendingssaker. Denne lovsaken viser at området er vesentlig bredere. I Justisdepartementet har vi ansvar for en rekke andre områder som er viktige for vanlige folks hverdag.

       I dag er det bankavtaler og forbrukervern saken gjelder. Loven som Odelstinget har til behandling, innebærer en omfattende regulering som dekker de fleste former for bankavtaler og andre finansavtaler.

       Loven bygger på Banklovkommisjonens omfattende arbeid. Banklovkommisjonen ble satt ned i 1990 for å foreta en fullstendig gjennomgang av norsk bank- og finanslovgivning. En del av kommisjonens oppdrag var å foreslå lovregler om avtaleforholdet mellom kundene og finansinstitusjonene. Resultatet av dette arbeidet er loven som vedtas i dag.

       Man ville kanskje tro at så viktige områder som det er tale om her, for lengst var lovregulert. Slik er det ikke. Det finnes nok noen spredte lovregler her og der, men langt på vei har institusjonenes standardkontrakter hittil kunnet råde grunnen alene.

       Ved utformingen av lovforslaget har departementet lagt stor vekt på behovet for forbrukervern. Jeg er glad for at komiteen enstemmig har sluttet opp om en slik linje. Jeg er helt enig med komiteen i at en lovregulering av finansavtaler må sette forbrukeren i sentrum, fordi forbrukeren ofte er den svake part i slike sammenhenger. Samtidig må en lovregulering, som komiteen understreker, sikre en effektiv konkurranse. Jeg har med glede merket meg at komiteen mener loven ivaretar disse hensynene på en god måte.

       Hvis jeg skal trekke fram et område som jeg ser som særlig viktig, vil jeg peke på reglene om kausjon. Mange av oss har også erfaring med kausjon i forbindelse med låneopptak. Kausjon kan være nødvendig for at man i det hele tatt skal få lån når man har behov for det. Men bruk av kausjon har for enkelte også vært opphav til problemer og til og med til personlige tragedier. Loven vil skape mer ordnede forhold og bedre vern for kausjonister. Loven slår fast viktige prinsipper når det kreves at kausjonisten til enhver tid skal være fullt ut orientert om utviklingen i låneforholdet, og at kausjonistens ansvar skal følge den opprinnelige låneavtalen selv om långiveren skulle gi låntakeren betalingsutsettelser. Det er også vesentlig at låntakeren har krav på særskilt varsel dersom långiveren ved låneopptak må anta at låntakeren kan få problemer med å tilbakebetale lånet.

       Jeg har merket meg at flertallet i komiteen går inn for regler om frarådingsplikt overfor låntakere og kausjonister, som går lenger enn det departementet foreslo i proposisjonen. Sett fra et forbrukersynspunkt framstår dette som positivt. Når Regjeringen likevel avstod fra å foreslå de reglene som komiteen har tatt inn, var det bl.a av en viss frykt for at omfattende frarådingsregler kan få utilsiktede virkninger, bl.a for bankenes vilje til å akseptere kausjon som sikkerhet og dermed for den enkeltes muligheter til å få lån.

       Komiteen har vært opptatt av spørsmål knyttet til oppkjøp av fordringer. Jeg er glad for at komiteen støtter forslaget i proposisjonen om at overdragelse av fordringer bare skal kunne skje til en annen finansinstitusjon. Jeg har samtidig merket meg at flertallet i komiteen i tillegg ønsker en regel om at låntakeren skal gis en rett til å kjøpe fordringen på samme vilkår som det långiveren er villig til å selge fordringen for til en tredjepart. Som jeg har understreket i mitt brev til komiteen, ser jeg både tekniske og reelle innvendinger mot en slik ordning. Men dersom Stortinget ber om det, skal jeg selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med forslag til slike regler. Jeg ser det i tilfelle som naturlig at forslaget forberedes av Banklovkommisjonen.

       Til slutt vil jeg få understreke at nyanser i oppfatningen når det gjelder utformingen av noen få enkeltforslag, ikke må få overskygge det store og det viktige ved denne saken: Regjeringen og et samlet storting står bak en grunnleggende reform som vil bedre forbrukernes stilling og skape vesentlig større klarhet i forholdet mellom finansinstitusjonene og deres kunder.

       Sosialt sett er det et uttrykk for at vi i Norge kan lære av den fryktelige tragedien som inntraff med gjeldskrisen omkring 1990, da jeg personlig følte at på et visst tidspunkt var det vanskelig å nå fram til sosialøkonomenes aggregerte makroøkonomiske størrelser. Da er det en fordel at det ligger et forbrukerperspektiv der, som Stortinget i dag enstemmig tar med seg. Jeg må si at det er en styrke for vårt politiske system at vi kan ta opp erfaringer på en slik måte, og gjøre det på den måten som skjer ved dagens lovbehandling.

       For det første dreier lovteksten seg om fraråding bare når det er forbruker som er låntaker, slik at representanten Krohn Devolds gründere vil det ikke bli noen endring for, da regelen ikke gjelder i næringslivsforhold. Så har flere vist til at man må anse det som at slik fraråding eksisterer i dag, og derfor er det unødvendig å skulle putte det inn i loven. Det er mulig at en slik fraråding i praksis eksisterer i dag når den bør finne sted, men vi ser jo da at den ikke fungerer. Erfaringen viser jo at det har vært gitt mange lån som aldri skulle ha vært gitt. Det viser hele den køen av gjeldsofre som vi fortsatt har i dag, og som vi ikke minst hadde mange flere av i skiftet mellom 1980-tallet og 1990-tallet. Og fordi man anser at det er en slik fraråding i dag, anser man også avtalelovens generelle bestemmelser om lojalitet og god avtaleskikk som gode nok, hvis fraråding ikke er gjort. Så ser vi i praksis at slik er det ikke. Vi ser i praksis at det ikke fungerer. Domstolene tør ikke å bruke dem, de er tilbakeholdne med å skulle gi en låntaker helt eller delvis lempinger i sitt lån på bakgrunn av at finansinstitusjonen som den sterke parten med den nødvendige kompetansen ikke har gjort kredittvurdering av låntakeren på en ordentlig måte. Vi ser at domstolene er tilbakeholdne med å lempe på låntakers forpliktelser med hjemmel i avtaleloven. Og når vi nå nettopp lager en spesiallov for å regulere finansavtalene, syns flertallet at det også er på sin plass å lovfeste den frarådingsplikten som eksisterer allerede i dag, få den inn i loven, slik at vi nettopp kan få rettsvirkninger. Det ble sagt at det ikke gir rettsvirkninger, men visst gjør det det, for er ikke frarådingsplikten overholdt, kan jo også låntakeren helt eller delvis slippe sine forpliktelser den dagen vedkommende kommer i trøbbel.

       Så er det trukket fram at det kan være noen som ikke i det hele tatt får lån, som burde ha fått det. Men jeg vil si at hvis man etter en seriøs kredittvurdering kommer fram til at vedkommende ikke bør ta opp lånet, bør han heller ikke få lån.

       Og helt til slutt: En sideeffekt av denne regelen vil også være en mer rettferdig behandling kreditorene imellom ved eventuelle betalingsproblemer.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg var litt fristet til å bruke adgangen til å oppklare en åpenbar misforståelse, men det går jo an å gjøre det innenfor vanlig taletid.

       Misforståelsen går på det Ane Sofie Tømmerås sa, at jeg trodde dette dreide seg om gründernes lån til næringsvirksomhet. Det har jeg selvfølgelig aldri trodd! Men også en gründer, et menneske med drive, har både boliglån og billån og en rekke tradisjonelle forbrukerlån. Det er nettopp banken og finansinstitusjonens tillit til dette menneskets evne til å skaffe seg inntekt - den lønnsinntekten som vi andre har i lønnede ansettelsesforhold - som avgjør om vedkommende får lån eller ikke.

       Men selvfølgelig, det dreier seg om forbrukerlån. Poenget blir likevel det samme.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 643)