Finn Kristian Marthinsen (KrF) (ordfører for saken):

       Det er en så godt som enstemmig komite som i dag anbefaler Stortinget å vedta en rekke endringer i konkurs- og pantelovgivningen. Som saksordfører for denne innstillingen vil jeg gjerne understreke det gledelige i disse endringene fordi de vil gjøre tilværelsen enklere for en rekke mennesker. Det er et mål for Regjeringen og regjeringspartiene å skape « et enklere Norge », og det synes jeg denne saken illustrerer på en god måte.

       Regjeringens mål med denne proposisjonen har vært å forenkle og effektivisere gjeldsforhandlingsprosedyrene og bobehandlingsrutinene. I dette ligger det bl.a å tilføre bobehandlingen og de uprioriterte kreditorene økte midler, og å finne tiltak for å motvirke konkursryttere og økonomisk kriminalitet.

       Konkurs- og pantelovgivningen har stor betydning for næringslivet. Det er derfor viktig at de reglene samfunnet stiller opp, er tjenlige for bedriftene. Det er viktig med regler og lover som ikke legger unødige hindringer i veien for bedriftene og virksomhetene, men som i stedet legger til rette for og skaper grobunn for nyskaping og vekst. Men vi kan ikke bare stimulere til nyskaping og vekst, vi må også ha regler som hindrer at bedrifter holder virksomheten gående lenge etter at det er klart at virksomheten ikke har livets rett. Vi kan heller ikke se bort fra all den kriminalitet som avdekkes gjennom konkursbehandling. Det gjelder å finne det rette skjæringspunktet mellom de kryssende hensynene. Det er et komplisert rettsområde vi i dag behandler, men jeg vil likevel våge den påstand at vi, gjennom Regjeringens proposisjon og behandlingen i justiskomiteen, har balansert de forskjellige hensynene på en god måte.

       I 1984 ble det foretatt en lovreform av gjeldsforhandlingsinstituttet. Imidlertid har ikke ordningen blitt brukt så mye som man hadde forventet. Det antas at årsakene til dette er at reglene er omstendelige, slik at forhandlingene blir både tidkrevende og dyre. Derfor er det positivt at Regjeringen har foreslått tiltak som vil gjøre ordningen enklere å benytte.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener det er riktig at det fortsatt bør være et vilkår for å åpne gjeldsforhandlinger, at skyldneren er illikvid, dvs. at han/hun ikke kan betjene sin gjeld - eller sine forpliktelser - etter hvert som de forfaller.

       En regel tilsvarende det Falkanger-utvalget foreslo, nemlig at vilkår for å åpne gjeldsforhandlinger skal være at skyldneren er insuffisient, dvs. at han har større gjeld enn verdien av eiendeler, vil ramme næringsdrivende unødig hardt. Spesielt i nystartede virksomheter er det vanlig at eiendelene utgjør en mindre andel enn gjelden, uten at det nødvendigvis betyr at selskapet ikke har livets rett.

       En samlet komite støtter departementets syn om at det bare er skyldneren selv som skal ha adgang til å begjære gjeldsforhandlinger. Det er lite sannsynlig at en gjeldsforhandling vil føre fram der skyldneren selv ikke er innstilt på det, og derfor bør det være han selv som tar initiativ til slike gjeldsforhandlinger.

       En enstemmig komite har også støttet departementet og utvalget i at gjeldsnemndas samtykke skal være nødvendig å innhente dersom noen av skyldnerens eiendeler skal selges. Hittil har det bare vært aktuelt for boets faste eiendommer, bruksretter og driftstilbehør. Skyldneren får imidlertid en større adgang til å selge pantsatt driftstilbehør og varelager og eiendeler beheftet med salgspant. Det er gjeldsnemnda som skal ta denne beslutningen, og skifteretten kan forby salget dersom panthavers utsikter til dekning blir vesentlig forringet. Komiteen har støttet dette forslaget, selv om det medfører en noe svekket posisjon for panthaverne. Komiteen har imidlertid lagt avgjørende vekt på at gjeldsforhandlingsinstituttet skal være anvendelig og praktisk, og at regelen tjener skyldnerens, gjeldsnemndas og de øvrige kreditorenes interesser. Som tidligere nevnt, var noe av formålet med de foreslåtte lovendringene å styrke de uprioriterte kreditorenes posisjon, og komiteen finner det altså på denne bakgrunn rimelig at panthaver må akseptere en viss svekkelse av sin posisjon.

       Videre vil forslaget om at panteheftelser som ligger utenfor pantets verdi, skal falle bort ved tvangsakkord, også medføre en forbedring fordi denne regelen kan sikre et bedre økonomisk grunnlag for videre drift av skyldnerens virksomhet. Det kan igjen resultere i flere vellykkede gjeldsforhandlinger.

       Komiteen er opptatt av at prosessene ikke skal ta for lang tid, og er derfor fornøyd med departementets forslag om at gjeldsforhandlinger bør være avsluttet i løpet av seks måneder.

       Økningen i konkurser var sterk på 1980-tallet og i første del av 1990-tallet. Ofte er det heller ikke midler i boet til selve bobehandlingen, og slett ingen midler til kreditorene. En viktig årsak til den store økningen i antall innstillingsboer er den vide pantsettelsesadgangen som panteloven av 1980 åpnet for. Mange av boene er små, og det er derfor viktig å ha hensiktsmessige regler for disse, samtidig som reglene også må passe for større og tyngre boer. Komiteen har sluttet seg til departementets forslag om forenkling av bobehandlingsrutiner. Disse forenklingsforslagene vil kunne frigjøre ressurser i boet og dermed bidra til en grundigere bobehandling. Forenklingsforslagene går i grove trekk ut på å overlate mer myndighet og flere oppgaver til bostyreren på bekostning av mer tungrodde boorganer, som kreditorutvalg og skiftesamling. Skifteretten blir også avlastet for visse oppgaver. Dagens unntaksregel i konkursloven § 141 om forenklet bobehandling oppheves, og blir i stedet hovedregelen for hvordan saksbehandlingen skal foregå. Komiteen er fornøyd med de endringer som departementet foreslår, og viser til at det i stor grad er en lovtilpasning av den praksis som allerede føres.

       Komiteen har videre støttet departementet i at revisor og regnskapsfører skal ha plikt til å utlevere skyldnerens regnskap og regnskapsmateriale. Imidlertid kan revisor og regnskapsfører holde tilbake egenprodusert materiale dersom de ikke har fått oppgjør eller det ikke er stilt sikkerhet for oppgjøret. Som hovedregel skal det oppnevnes borevisor, men det skal ikke være en obligatorisk ordning. Dersom en borevisor ikke blir oppnevnt, skal skifteretten oppnevne en person særskilt til å revidere boets regnskaper. Komiteen vil understreke at det er viktig at alle boer gjennomgås og kontrolleres.

       Komiteen har gitt støtte til departementets forslag om at panteretten også omfatter utgifter til bevaring og tilsyn av pantet. Komiteen har også støttet departementets forslag om at det fortsatt skal være adgang til å abandonere, dvs. at boet opphever konkursbeslaget i eiendelene, og skyldneren får tilbake sin fysiske og juridiske rådighet over eiendelene.

       Et viktig og gledelig punkt er departementets forslag om å innføre en generell bestemmelse om meldeplikt for bostyrer dersom virksomheten antas å kunne medføre forurensninger som ikke er lovlig uten tillatelse etter forurensningsloven. Selv om det sannsynligvis ikke gjelder et stort antall boer, er regelen prinsipielt sett viktig. Komiteen har bedt departementet følge nøye med på utviklingen på dette området.

       Når det gjelder økonomisk kriminalitet, har komiteen merket seg departementets opplysninger om at det i så mange som to av tre konkursboer foreligger mistanke om konkurskriminalitet. Det er spesielt to tiltak som er viktige for å bekjempe konkurskriminalitet. Det er for det første at det finnes nok midler til å drive bobehandling, og for det andre at påtalemyndigheten har tilstrekkelige ressurser til å følge opp konkurssakene raskt.

       Komiteen mener det er positivt at det nå innføres en egen bestemmelse om informasjonsplikt for bostyrer og borevisor. Denne skal gi informasjon om mulige straffbare forhold til påtalemyndigheten så tidlig som mulig. Samtidig utvides den offentlige garantiordningen til å omfatte også forfølgelse av sivilrettslige krav mot personer bak en konkurs. En oppfyllelse av de sivilrettslige kravene kan være vel så effektivt som å forfølge forhold ut fra det strafferettslige ansvar.

       Det er positivt at arbeidsavtalens stilling ved konkurs nå blir lovregulert. Komiteens flertall mener det er rimelig at skjæringstidspunktet for når oppsigelsesfristen skal begynne å løpe, må være det tidspunkt oppsigelsen finner sted, og ikke tidspunktet for konkursåpningen.

       Når det gjelder driftstilbehørspantet, kom det fram i høringene at dagens ordning ikke fungerer godt. Pr. i dag skal driftstilbehør tinglyses sammen med fast eiendom for å få rettsvern. Komiteen har blitt gjort oppmerksom på at det brukes mye tid og store ressurser for å sikre at man har tatt pant i alle de eiendommer som virksomheten kan sies å være knyttet til. Blir en eiendom uteglemt, kan det i verste fall medføre at pantet ikke lenger har rettsvern. Da dagens pantelov ble behandlet, foreslo Justisdepartementet at driftstilbehørspant skulle tinglyses i Løsøreregisteret, uavhengig av fast eiendom. Justiskomiteen gikk den gang imot forslaget. Dagens justiskomite er derimot overbevist om at den nåværende rettstilstanden ikke er tilfredsstillende. Det har vært litt forskjellige oppfatninger om hvor sterkt man skulle formulere merknadene på dette punktet, så her har komiteen delt seg. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har bedt departementet ha området til observasjon og eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag til lovendringer. Vi har tillit til at departementet vil se grundig på saken og gjøre sitt for å rette på de uheldige utslagene av dagens lovgivning.

       Det andre store spørsmålet er forslaget om å innføre legalpant på 5 %. Forslaget innebærer at 5 % av pantsatte gjenstanders verdi skal forbeholdes boet. Dette skal medvirke til at boet får midler til å drive bobehandling for. Legalpantet fører også til at det blir mer å utbetale i dividende. Det innebærer at også de uprioriterte kreditorene kan få noe igjen. Forslaget om å innføre legalpantet har skapt sterke reaksjoner i deler av næringslivet. Blant annet har det vært reist spørsmål om 5 %-grensen bør gjelde uansett hvor stort beløp det utgjør. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har lagt stor vekt på at ordningen bør medføre at det er næringslivet som bærer denne typen utgifter. Det er også de som får gevinsten dersom virksomheten går godt. Å heve rekvirentgebyret betyr i praksis bare å øke det offentliges utgifter, da det hovedsakelig er skifteretten, dvs. det offentlige, som begjærer konkurs. Vi mener det er galt å påføre det offentlige ytterligere utgifter. Kristelig Folkeparti mener dessuten det er gode grunner for å sørge for at de uprioriterte kreditorene også får en viss del av boets verdier.

       Hvis vi ikke klarer å få til en ordning som gir boene større ressurser, betyr det i praksis at vi ikke har kommet så langt som vi kunne ønske i kampen mot konkurskriminalitet og økonomiske forbrytelser, og det synes Kristelig Folkeparti er trist.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Konkursinstituttet og alle reglene rundt det er helt nødvendig for at vi skal kunne ha et levedyktig næringsliv. Styring på byrdefordelingen mellom partene som bidrar økonomisk og høster økonomisk i næringslivet, er helt nødvendig.

       Vi vet at både strukturen, forholdene og de økonomiske rammevilkårene i næringslivet stadig endrer seg. Vi vet at konkursloven nådde konfirmasjonsalderen denne våren, og pantelovgivningen ble myndig for et par år siden. Derfor var det på tide med en full gjennomgang og en etterkontroll av lovene. Det syns jeg har blitt gjort veldig grundig i NOU-en til Falkanger-utvalget. Den viser veldig tydelig at det er behov for en opprydding og en forenkling av reglene i dette systemet. Mange av reglene er i dag slik at det blir unødvendig arbeidskrevende, og de gode løsningene blir ikke anvendt fordi de er tungvinte å praktisere.

       Dessuten ser vi også at mange venter altfor lenge med å begjære oppbud når det går dårlig med butikken. Vi har en altfor omfattende pantsetting. Ofte er samtlige verdier i boet pantsatt. Det betyr at det blir forsvinnende lite og kanskje ingenting igjen til kreditorene, som ikke har pantesikring for sine krav. Ikke minst blir det lite eller ingenting igjen til boet. Dermed svekkes altså bobehandlingen.

       Det er ganske oppsiktsvekkende at i tre av fire konkurser blir bobehandlingen innstilt før de er ferdig med jobben fordi det ikke er nok penger igjen i boet. Det illustrerer klart at lovverket faktisk ikke fungerer som det burde. Og det er ekstra betenkelig når vi vet at i forbindelse med de konkursboene hvor man får en forsvarlig bobehandling, avdekkes det også mye kriminalitet.

       Jeg syns proposisjonen har lyktes godt med den ene hovedutfordringen, nemlig det å få til en forenkling av reglene. På flere felt får vi enklere og smidigere regler når det gjelder bobehandlingen, og vi får smidigere regler som gjør gjeldsforhandlinger enklere. Og får vi flere frivillige avtaler, kan det også hende at vi unngår flere konkurser.

       Det er også en del gode tiltak for å nå den andre hovedmålsettingen, nemlig å få mer midler i boet, slik at kreditorer uten pantesikkerhet også kan få dekket noe av sitt krav, og at vi får en skikkelig bobehandling. Men her er det flere skritt som må gås. Det har vist seg veldig vanskelig å finne tiltak som sikrer nok midler i boet, og her er ikke denne proposisjonen kommet i mål. Det viser seg vanskelig f.eks å begrense pantsettelsesadgangen, fordi det igjen slår negativt ut på den andre siden, for å få kreditt til å kunne drive virksomhet. Ulike løsninger er lansert, men de har også sine betenkelige sider.

       Arbeiderpartiet går derfor ikke inn for den foreslåtte legalpanten på 5 % nå. Men vi kan heller ikke gå inn for Høyres og Fremskrittspartiets forslag om å øke rekvirentansvaret. Det er den summen som den som begjærer oppbud, må stille som sikkerhet for at bobehandling skal kunne drives. Det er i det alt vesentlige det offentlige som begjærer oppbud på grunn av manglende skatte- og momsinnbetalinger, og vi er betenkt over om det er riktig at det er det offentlige som nå skal belastes med å sørge for at det skal være midler i boet, når vi vet at det i stor grad er private som høster økonomiske fordeler av en virksomhet når den går bra. Da burde vel også de være med og bære byrden den dagen bobehandling finner sted.

       Andre løsninger er også lansert, både i NOU-en og i proposisjonen, og ikke minst ved innspill som vi har fått under behandlingen av dette, som forsikringsordninger mot konkurs, å avsette et visst beløp på en sperret konto, at hovedpersoner skal være objektivt ansvarlige for inntil et eller annet maksimumsbeløp - hovedpersoner kan være daglig leder, styreleder eller styremedlemmer - og ulike modeller for legalpanteordning, som kanskje ikke er den modellen som er foreslått her. Det kan også tenkes andre modeller av legalpantordningen. Dette er ikke skikkelig vurdert og drøftet i proposisjonen. Det kan også tenkes løsninger som ikke er lansert, men som kan ligge der når man jobber med det. Derfor ber vi Regjeringen komme tilbake med grundigere utredninger, hvor en også ser på konsekvenser av de ulike forslagene, en grundig utredning av hvordan vi kan sikre større verdier i boet den dagen det kommer til konkurs og bobehandling.

       Et annet punkt som vi i Arbeiderpartiet er opptatt av, er arbeidstakerne når det kommer til konkurs. Vi mener at det bør være et mål at arbeidstakerne blir minst mulig skadelidende som følge av konkursen. Nå er det jo slik at boet innen tre uker må bestemme om man ønsker å fortsette driften og gå inn i arbeidsavtalen. Gjør man det, mener vi at det må være et mål at arbeidstakerne ikke kommer dårligere ut enn de ville ha gjort ved annen type overdragelse av virksomheten. Vi kan vise til LOs høringsuttalelse, der de foreslår at boet bør gå inn i tariffavtalen også, når det først går inn i arbeidsavtalen. Ofte er det slik at deler av tariffavtalen er tatt inn i de personlige arbeidsavtalene, og det kan derfor være like greit å gå inn i hele tariffavtalen.

       En annen måte en kan gjøre det på, er at det ganske nye kapittel XII A i arbeidsmiljøloven, som dreier seg om regler ved overdragelse, også kan gjøres gjeldende når det dreier seg om overdragelse i forbindelse med en konkurs. Jeg håper at Regjeringen følger utviklingen på dette området, hvordan arbeidstakersituasjonen er og blir ved ulike konkurser, ser på disse problemstillingene, og at den eventuelt kan komme tilbake til saken senere.

       Pant i driftstilbehør er det viktig å ha adgang til, som også saksordføreren redegjorde for. Selv om vi har problemer med at mye, og noen ganger alt av verdier, blir pantsatt, er driftstilbehørspant nødvendig for mange bedrifter. Nå viser det seg altså at dagens ordning reiser mange praktiske problemer, fordi en da må pantsette det sammen med fast eiendom. En ting er at det blir tungvint, som saksordføreren viste til, men kanskje enda viktigere er det at det er lite egnet i dagens struktur i næringslivet, for nå er det jo ikke lenger slik at en setter opp én bygning på én tomt, og det er bedriften. Det er ofte slik at en for det første har bedriften spredd både i inn- og utland. Dessuten har teknologien gjort at vi bringer varer og tjenester mange steder og har bedrifter, røtter, mange steder uten at det betyr at man har en fast eiendom der driften foregår. Derfor er Arbeiderpartiet med på forslaget om at når det gjelder driftstilbehørspant, bør det få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret.

       Til slutt vil jeg bare si litt om økonomisk kriminalitet i forbindelse med konkurs. Vi er veldig glad for at den offentlige garantiordningen nå også vil gjelde når man ønsker å forfølge de sivilrettslige kravene. Det er et veldig bra forslag. For det er jo slik at et sivilrettslig krav overfor en som har gått konkurs, vil svi like mye som et strafferettslig krav, ja noen ganger kanskje mer, og det vil også føre til at vi kan gi rett til dem som har krav mot den som har gått konkurs.

       Ellers vil jeg vise til at Økokrim har kommet med forslag til ytterligere tiltak og justeringer, og jeg imøteser virkelig en oppfølging av dette fra Regjeringens side.

       Det er ingen tvil om at vi trenger enda sterkere innsats på dette området. Det som er foreslått, er bra, men det er dessverre ikke nok. Det er veldig mye kriminalitet i forbindelse med konkurser, og det at bobehandlingene i så stor grad blir innstilt, gjør at det er veldig mye vi ikke vet noe om. Så her trengs det mer. Jeg regner derfor med at det ikke er siste gang lovene på dette området får noen runder i Odelstinget.

Presidenten: Representanten Tømmerås har tatt opp det forslaget hun refererte til.

       Utenom talerlisten vil presidenten gi ordet til Finn Kristian Marthinsen, som også har noe å meddele.

       Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg takker for muligheten til å få lov til å rette opp en forglemmelse.

       På vegne av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil jeg ta opp forslagene 3 og 4 som er inntatt i innstillingen.

       Vi mener det er viktig å utforme en konkurs- og pantelovgivning slik at den ikke i unødig grad hemmer eller fordyrer kapitaltilgangen til bedriftene, enten bedriftene er små, mellomstore eller store. Fremskrittspartiet ønsker at loven åpner adgang til gjeldsforhandling ved insuffisiens og ikke bare ved illikviditet, slik også Konkurslovutvalget har foreslått. Vi er opptatt av å forhindre at lovverket bringer virksomheter til opphør på et for tidlig tidspunkt. Et for strengt lovverk vil lett kunne føre til at nyetableringer blir avsluttet før de får bevist at de har livets rett. Ved å åpne adgang til gjeldsforhandling ved insuffisiens vil man kunne bedre mulighetene for en refinansiering før situasjonen blir så kritisk at opphør av virksomheten blir vanskelig å unngå.

       Fremskrittspartiet mener at det i risikofaser er viktig at bedriftene holder sine kreditorer orientert om situasjonen. Hvis et behov for gjeldsordning skulle oppstå, vil det bli enklere å overbevise kreditorene om at gjeldsordning som sikrer videre drift, også er til det beste for kreditorene. I tråd med dette vil vi foreslå følgende endring i konkursloven § 1:

       « En skyldner som ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, eller hvis eiendeler ikke er tilstrekkelig til å kunne gi full dekning for hans forpliktelser, kan begjære åpnet gjeldsforhandling etter reglene i loven for å forhandle med sine fordringshavere om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. »

       Som saksordføreren også var inne på, med henblikk på driftstilbehørspantet, er Kristelig Folkeparti og Senterpartiet alene om disse merknader. Det er et flertall som mener at dagens ordning vedrørende driftstilbehørspant ikke er tilfredsstillende. Kravet om at rettsvern for driftstilbehørspant skal knyttes til fast eiendom, medfører praktiske problemer og begrenser tilgangen på kapital til næringslivet. Kravene til pantsettelse av driftstilbehøret må vurderes ut fra de gode erfaringene man har hatt ved pant av tilsvarende karakter, som varelagerpant, motorvogn- og anleggspant, landbrukspant og fiskeredskapspant. Disse framstår som selvstendige pantsettelser av hele formuesmasser slik det er til enhver tid, og hvor rettsvern oppnås ved registrering i Løsøreregisteret. Denne pantsettelsesformen bør anses som tilfredsstillende både for panthaver og pantsetter og er i tråd med næringslivets ønsker. Vi vil påpeke at utviklingen i næringslivet går i retning av at det for stadig flere bedrifter ikke lenger foreligger noen funksjonell sammenheng der bedriftenes driftstilbehør består av varige kapitalgjenstander. I denne sammenheng kan nevnes virksomheter innenfor informasjonsteknologi, som er mer og mer utbredt.

       Jeg vil gjerne også vise til at flere av høringsinstansene, bl.a. NHO og Bankforeningen, har kommet med innvendinger mot dagens pantsettelsesordning når det gjelder driftstilbehør, fordi tilknytningen til fast eiendom kompliserer ordningen unødvendig. De ønsker at pant i driftstilbehør kan oppnås med registrering i Løsøreregisteret og uten at pant kobles til fast eiendom. Det foreslås at det gjøres endringer i panteloven § 3-4, i tråd med synspunktene fra de nevnte høringsinstanser. En slik lovendring vil føre med seg en del lovtekniske problemstillinger knyttet til overgangsreglene, spesialhjemler i panteloven §§ 3-8 og 3-10 mv.

       Fremskrittspartiet ønsker ikke innføring av legalpant på 5 % av alle pantsatte aktiva i et konkursbo. Dette vil medføre en fortrengsel av andre panthavere, og tilgangen på kapital vil bli vesentlig mer kostbar for næringslivet, noe som særlig rammer konkursutsatt sektor. Vi er av den oppfatning at det i de mindre boene finnes minimalt med pantsatte formuesgoder.

       Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å være klar over at det offentlige som prioritert kreditor med en innføring av legalpant på 5 % vil kunne få tilført store beløp fra private panthavere. Det offentlige vil dermed lett stilles i en gunstigere posisjon enn andre panthavere. Virkningen av dette vil kunne bli at det offentlige får dekket sine fordringer i større grad enn tidligere på bekostning av andre panthavere. Det offentlige står ofte bak konkursbegjæringer, spesielt overfor små næringsdrivende og mindre bedrifter. Forslaget om et legalpant gir en svekket kapitaltilgang for næringslivet, og konsekvensen av en slik ordning har ikke vært vektlagt i stor nok grad. Departementet går også vesentlig lenger enn lovutvalget når det foreslås at legalpant alltid skal tilfalle boet og ikke være begrenset til bare å omfatte bobehandlingsutgiftene. Det foreslås heller ikke noe tak på pantets størrelse. I boene med pantsatte aktiva av stor verdi, som skip og boreplattformer, vil det kunne medføre at store beløp overføres fra panthaverne til det offentlige som prioritert kreditor. Skulle det innføres legalpant, måtte eventuelt legalpantets omfang begrenses til å gjelde nødvendige bobehandlingsutgifter det ellers ikke er dekning for i boet. Overskytende beløp etter avsluttet bobehandling må tilbakeføres til panthaverne.

       Vi vil gjerne vise til at så langt vi kjenner til, er det ikke innført lignende ordninger i andre land. Dette betyr at aktører som opererer i et internasjonalt miljø og i konkurranseutsatt marked, må forholde seg til en høyere pris på kreditt enn sine konkurrenter. I forhold til skip registrert i NOR, vil regelen gjelde fullt ut. Det samme vil det i utgangspunktet være for skip registrert i NIS, men NIS-loven åpner for at det kan gjøres unntak for deler av norsk lovgivning, jf. NIS-loven § 3. Når det gjelder skip registrert i utlandet, vil ikke 5 %-regelen gjelde. Derfor foreslår vi at man i stedet for å innføre en legalpantordning, øker rekvirentbeløpet, altså beløpet som stilles til sikkerhet for omkostninger ved bobehandlingen, fra kr  20.000 til f.eks kr  30.000. Dette vil oppfylle ønsket om å styrke bostyret ved konkurs i alminnelige små og mellomstore bedrifter. Ved større bedrifter eller rederier er det normalt verdier i boet til konkursbehandling. Denne løsningen er også anbefalt av Konkursrådet. Det vil sikre bostyret det handlingsrommet som Falkanger-utvalget foreslo, samtidig som det hindrer uheldige konsekvenser for næringer med kapitalintensive virksomheter, slik som shipping og rederier, verkstedindustri og offshorevirksomheter. I tråd med dette vil vi gjerne foreslå følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere beløpet på forskuddsbetaling som stilles til sikkerhet for omkostninger ved bobehandling (rekvirentansvaret). »

       Jeg tar opp de forslag som jeg har referert.

       Det ene gjelder driftstilbehørspantet. I dag er det svært komplisert å bruke gjeldende ordning, og i komiteen ble vi presentert et eksempel fra NHO knyttet til Ulstein Holding ASA. Denne bedriften hadde 79 ulike eiendomsangivelser og en rekke tinglyste leieavtaler. For å få pantsatt dette driftstilbehøret måtte hver enkelt av eiendomsmassene gis en egen takst og de tinglyste leieavtalene måtte være overførbare. Det gjorde at den lokale banken som Ulstein brukte i Møre og Romsdal, brukte 2-3  måneder på å muliggjøre en pantsetting av driftstilbehøret i et stort, norsk selskap - 2-3 måneder! Det er ikke rart at banken og bedriftene møtte hånd i hånd i justiskomiteen og bad tynt om at vi her laget en ordning som kunne muliggjøre at dette arbeidet i stedet kunne ta 2-3 timer ved en registrering i Løsøreregisteret. Det er så åpenbart fornuftig å gå inn for denne ordningen uavhengig av forhistorien både i komiteen og andre steder, at vi nå ser fram til at Regjeringen kommer med konkrete oppfølgingsforslag i tråd med innstillingen fra flertallet i justiskomiteen - bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

       Det andre temaet som har vært fremme, går på legalpantordningen, dvs. å innføre et legalpant på 5 % av alle pantsatte aktiva i et konkursbo. Her har det vært massive reaksjoner fra så vel de aller minste bedriftene, gjerne representert ved HSH, til store kapitalintensive industribedrifter, og rederinæringen, som også er både stor og kapitalintensiv. De fleste har reagert meget sterkt på at kapitaltilgangen til næringslivet på denne måten blir mye dyrere. HSH pekte på at dette ville ramme en rekke alminnelige små bedrifter, og at det faktisk kan gå så langt som at enkelte småbedrifter må innstille virksomheten sin som en følge av denne fordyringen av kapitalen. En entydig anbefaling fra HSH var at man i stedet så på rekvirentansvaret. Det er også i tråd med signalene vi fikk fra NHO i høringen, og det er det som gjør at Fremskrittspartiet og Høyre foreslår det helt konkret.

       Denne legalpantordningen på 5 % vil, som jeg sa, fordyre kapitalen både til de små bedriftene og til de store bedriftene, som rederier og industribedrifter. Fra Rederiforbundet fikk vi et eksempel som illustrerer dette ganske godt. En anskaffelse av en ny stortanker koster 539  mill. kr. Å binde opp 5 % av disse midlene utgjør 27. mill. kr, som da må finansieres på en dyrere måte gjennom usikret kreditt. Dette handler om beløp som er så store at det vil dramatisk forverre norsk shippingnærings konkurranseevne og også store norske bedrifters konkurranseevne i forhold til utlandet. Når Stortinget i tillegg har opprettet et NIS-register, både fordi vi gjerne vil at flåten fortsatt skal være norsk, og fordi vi vil styrke norsk rederinæring, er det ikke logisk å komme med en 5 %-ordning som virker i motsatt retning, og som attpåtil gjør NIS til et mye mindre attraktivt skipsregister enn de utenlandske som vi konkurrerer med. Jeg er derfor særdeles fornøyd med at komiteflertallet, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, avviser den 5 %-ordningen. Det hadde vært ønskelig om man også kunne vært med på den alternative måten som Høyre og Fremskrittspartiet vil løse det samme problemet på, men jeg har forståelse for at Arbeiderpartiet i første omgang ønsker å utrede de ulike alternativene før de tar stilling.

       Så vil jeg få knytte noen kommentarer til et tredje tema. Det går på Fremskrittspartiets standpunkt om å la insuffisiens gi selvstendig rett til å kunne gå inn og reforhandle gjeld. Jeg vil minne om at det å ha større gjeld enn egenkapital er noe de fleste bedrifter har i en startfase. Det er naturlig i en startfase. Jeg vil trekke en parallell til hvordan det er å være nyutdannet student, med høyt studielån og med boliglån. Man har altså stor gjeld og ingen egenkapital. Men det er nettopp i tillit til at man i løpet av årene vil klare å betale ned gjelden og ende opp med en positiv aktivabeholdning, og til slutt faktisk komme så langt at man vil få formuesskatt. Det er den utviklingen vi alle går igjennom, og langt på vei er det slik med bedriftene også.

       Hvis det - ganske enkelt fordi man har større gjeld enn egenkapital - åpnes for at man skal kunne be om reforhandlinger eller, enda verre, kunne slås konkurs på et for tidlig tidspunkt, vil det verken være et gode for bedriftene eller et gode for dem som har gitt dem lån. Jeg er derfor glad for at det bare er Fremskrittspartiet som har gått inn for denne ordningen, og at resten av komiteen avviser den.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er med tilfredshet jeg nå kan konstatere at et langvarig arbeid med endringer i konkurs- og pantelovgivningen foreligger til behandling i Odelstinget. Det er også et omfattende lovforslag som representantene i dag skal ta stilling til. Arbeidet med revisjonen av konkurslovgivningen startet som en etterkontroll av konkursloven og dekningsloven, med opprettelsen av Falkanger-utvalget i 1990. Utvalget ble spesielt bedt om å utrede endringer for å tilføre boet mer kapital. Dette førte til at utvalget spesielt tok opp spørsmålet om innstillingsbo, og hvordan konkursbo kan tilføres midler for å styrke bobehandlingen. Utvalget kom med en rekke forslag. Departementet valgte etter en nøye avveining av hensynet til en betryggende bobehandling og panthavernes rettsstilling under konkurs å gå videre med bare enkelte av de mest vidtrekkende forslag fra utvalget.