Finn Kristian Marthinsen (KrF) : På vegne av saksordfører Åse Wisløff Nilssen vil jeg ta fram noen av flertallets merknader, som også er i samsvar med Kristelig Folkepartis syn.

       Representantene Hagen, Jensen og Søviknes framsatte i desember 1999 forslag til innstramninger i flere bestemmelser i utlendingsloven. Det ble foreslått endringer i elleve paragrafer i utlendingsloven til tross for at åtte av disse paragrafene ble endret ved lov av 30. april 1999, og hvor endringene ble satt i kraft straks for tre av paragrafene, mens endringene i de resterende fem paragrafer trådte i kraft 1. januar i år.

       Forslagsstillerne har tydeligvis ikke fått med seg de endringer som har skjedd, for endringsforslagene i Dok.nr.8:28 relaterer seg til paragrafene slik de lød før endringsloven av 30. april 1999. Det medførte litt ekstra arbeid for å få det ryddig og riktig.

       En løpende innvandringspolitisk vurdering er viktig, men komiteens flertall deler ikke forslagsstillernes ønske om å endre eller skjerpe utlendingslovens bestemmelser nå. De endringer som nylig ble vedtatt, må få tid til å virke en tid før en ny gjennomgang er nødvendig.

       Flertallet deler heller ikke Fremskrittspartiets oppfatning av at situasjonen er uholdbar og at tilstramningstiltak må settes i gang umiddelbart. Det er ikke ønske om noen dramatisk omlegging av norsk flyktning- og asylpolitikk i noen av de andre partiene på Stortinget.

       Endringsforslagene går på områdene

Vidar Bjørnstad (A) : Representanten Marthinsen har på vegne av saksordføreren gitt en god og grundig gjennomgang av justiskomiteens innstilling til Dok.nr.8-forslaget fra Fremskrittspartiet om innstramninger i utlendingsloven. Idet Arbeiderpartiet deler hans konklusjon på alle punkter, ser jeg ikke behov for en detaljert argumentasjon med egne ord for hvorfor vi avviser de enkelte lovendringsforslagene.

Carl I Hagen (Frp) : Som det ble sagt i saksordførerinnlegget, har vi som forslagsstillere lagt opp til en skjerping av utlendingsloven slik at det skal være mulig å begrense tilsig av flyktninger til Norge og gjøre praksis strengere. Det er grunnen til flere av disse endringsforslagene. Jeg konstaterer at her er det fortsatt en uenighet mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og alle andre partier på den andre, med unntak av et par paragrafer for Høyres vedkommende.

       Vi hadde håpet at erfaringene, som har vist at det har kommet en ganske betydelig andel asylsøkere til Norge der flere og flere rapporter tyder på at veldig mange i realiteten er økonomiske flyktninger og ikke flyktninger i henhold til flyktningkonvensjonen, ville føre til at man ville være med på en skjerping og en innstramming, slik som det skjer i andre land, f.eks i Danmark, hvor det er gjennomført en helt annen praksis enn i Norge. Her er det jo ikke bare akkurat paragrafenes ordlyd som er det avgjørende. Det er faktisk den praksis som det legges opp til av utlendingsmyndighetene, selvsagt etter forskrifter og instrukser fra Regjeringen.

       Vidar Bjørnstad hevder at vi - og de tre tidligere regjeringspartier - har skapt urealistiske forhåpninger, fordi vi tillot oss som politisk parti å kjempe imot den oppmyking av praksisen som den foregående regjering la opp til. Det betyr vel i realiteten at Vidar Bjørnstad og Arbeiderpartiet har den holdningen at politiske partier skal helst ikke ha lov til å være med og gi uttrykk for politiske oppfatninger. Når vi er dypt uenig med Regjeringen og flertallet, er det vår plikt som parti - et relativt betydelig parti i Norge - å gi uttrykk for våre synspunkter uten å bli møtt med den slags type argumentasjon om at vi har skapt falske forhåpninger. Det at de er falske, er også feil, fordi det er veldig mange som har vist at de etter hvert greier, hvis de bare er utholdende nok, å få opphold i Norge på tross av at de ikke fyller kriteriene. Hvis de bare holder på og anker og anker og anker og til slutt går i kirkeasyl, blir til slutt flertallet i denne salen myke og glemmer sine prinsipper, og så sier de til slutt ja. Det er denne mangel på konsekvent håndhevelse av norske lover og regler fra det store flertallet som har gjort at man har skapt et berettiget håp om å få opphold i Norge når man bare kommer hit, er utholdende nok og bruker alle de triks som skal til for å myke opp flertallet. Erfaringene viser at vi har rett på dette området.

       Så sa Vidar Bjørnstad at det hadde vært en økning i 1999, men at det skyldes Kosovo. Så vidt jeg erindrer, kom det ikke noe særlig Kosovo-flyktninger i 1999, de kom i 1998 og 1997, men det var irakere og somaliere som utgjorde det høye tallet. Når vi ser bort fra det store mottaket av Kosovo-flyktninger, har det vært en eksplosjonsartet utvikling, og det fortsatte på begynnelsen av året. Jeg har ikke fått anledning til å sjekke utviklingen de siste to-tre måneder.

       Et par steder sier komiteen at de vil be Regjeringen om en vurdering og kommer med en del arbeidsoppdrag til Regjeringen, og man sier man skal komme tilbake til forhold. Det synes jeg er gledelig, og det er kanskje mulig å øyne et lite håp om at naiviteten og blåøydheten til flertallet etter hvert skal bli noe mer begrenset.

       Det sies i innstillingen på side 3:

« Komiteen mener kravet om underholdsplikt ved familiegjenforening er et sentralt kriterium for å motvirke både tvangsgifte og bigami, og ber om en vurdering av dette i egnet form. »

       Vi har gått lenger. Vi vil stille krav ikke bare om underhold for familiegjenforening, men også om adekvat bolig. Meg bekjent har andre land slike regler, og det er klart at hadde man for familiegjenforening hatt krav om både underholdsmulighet og adekvat bolig, hadde veldig, veldig mange, kanskje de aller fleste tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, ikke vært mulig. Der hvor man har underhold, kan det være underhold fra en hel familie, og så kan f.eks en ung pakistaner gifte seg med sin kusine eller sin fetter, fordi de til å begynne med kan bo i boligen til foreldre. Så får de fulle rettigheter til assistanse fra det norske velferdssystemet.

       Hvis man krever at det skal være egnet egen bolig for den som søker familiegjenforening med en ektefelle fra et annet land, stopper automatisk tvangsekteskapene hvor det i realiteten bygger på at vedkommende bor hjemme hos egne foreldre. En slik enkel og grei regel ville hjulpet dramatisk de mange norske statsborgere og utlendinger som har fast, permanent opphold i Norge, og som blir utsatt for et sterkt press om tvangsekteskap eller arrangerte ekteskap. Vi synes vi har en plikt til å prøve å hjelpe dem som kommer i denne situasjonen, slik at de slipper unna dette presset. Den lovendringen vi her har gått inn for, ville ha gjort det. Vi er selvsagt glad for at komiteen enstemmig sier at når det gjelder underholdsplikten, skal man få det vurdert og komme tilbake til det, men dette med egen bolig er like viktig, for det er det som virkelig ville hindret mange av tvangsekteskapene.

       Vi synes også det er leit at ikke flertallet går inn for at humanitært grunnlag skal skjerpes. Det skjer i stadig flere andre land, så vidt jeg har registrert - også at man ikke ustraffet eller uten noen konsekvenser skal kunne fortsette å operere med falske identiteter. Det er først når det medfører konsekvenser å benytte falsk identitet, at det kan bli slutt på det. Vi har gjennom disse endringsforslagene faktisk lagt opp til en mye raskere saksbehandling. Saksbehandlingen i dag kan ta lang tid fordi en asylsøker opererer med falsk identitet en lang stund og blir avslørt, så finner han eller hun en ny falsk identitet, og det blir avslørt, og så finner man enda en ny en, for dette kan man jo gjøre når det ikke får noen konsekvens. Det er derfor vi har fremmet forslag om at det skal medføre en konsekvens for utfallet av behandlingen av søknaden hvis man ikke er positiv til å gi alle riktige opplysninger med en eneste gang.

       Men vi tar til etterretning at flertallet ikke vil være med på noen særlig innskjerping og strammere praksis. Det synes vi er trist. Det betyr fortsatt mulighet for betydelige problemer i det norske samfunn i tiden fremover, i og med at integreringspolitikken går så dårlig og vi stadig får negative konsekvenser av denne politikken som gjelder flyktninger og asylsøkere og innvandring på det totale området. Vi kommer selvsagt til å fortsette vår kamp for en vesentlig omlegging av denne politikken.

       Med dette tar jeg opp forslag nr. 1 på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet og forslag nr. 2 på vegne av Fremskrittspartiet.

       Jeg tror nordmenn flest er opptatt av å hjelpe flyktninger i nød. Men det er veldig viktig at vi gjør det på en måte som hjelper dem som trenger det mest i første omgang. Det er i første rekke kvoteflyktninger, og det er de som tilfredsstiller kriteriene for å få asyl. Men den gruppen som har vært mest i vekst i Norge, har vært den tredje gruppen, gruppen som har fått innvilget opphold på humanitært grunnlag. Det vi gjør, hvis vi ikke justerer praksisen her, er å la noen snike i køen, forbi de kvoteflyktningene som vi vet finnes ute i verden, og som trenger et sted å være, og forbi dem som tilfredsstiller kriteriene for asyl. Derfor er det viktig å stramme inn på kriteriene for opphold på humanitært grunnlag.

       Da Jugoslavia-krisen oppstod, ble mange som kom til Norge med håp om å få bli her, intervjuet. Det mange av dem sa, var at det de primært var ute etter, var et sted å være der de kunne få seg en jobb og forsørge seg selv. Det tror jeg er et behov som ligger dypt i de fleste mennesker. Derfor tror jeg at mange av dem som kommer til Norge med håp om bedre økonomisk framtid, primært burde fått anledning til det gjennom å komme hit som arbeidsinnvandrere der de fra første dag er selvforsørgende. Det er ikke bra for integrasjonsprosessen i Norge at så mange kommer og blir en direkte belastning på offentlige budsjetter, som mange av dem blir lenge.

       Det å sende et signal fra Stortinget om at de reelle flyktningene og asylantene skal vi ta imot på lik linje med det internasjonale samfunn, men de som ønsker å komme hit med håp om en bedre økonomisk framtid, må regne med å være selvforsørgende fra første dag, tror jeg vil være riktig, og et signal som også vil bli forstått av mesteparten av befolkningen - uten at vi opptrer i strid med vårt humanitære ansvar.

       Det vi vet, er at tvangsekteskap er et konkret problem i Norge. Vi vet at mange unge kvinner selges, mer eller mindre, som en inngangsbillett til det norske samfunn. Jeg er derfor glad for at komiteen er med et stykke på vei i å ville ha vurdert mulighetene til å bruke underholdsplikten som et krav for familiegjenforening for å motvirke tvangsgifte og bigami. Det er faktisk ganske nytt og ganske sentralt at komiteen har sagt akkurat det. Høyre foreslår en paragraf som sier at vi vil at man skal ha underholdsplikt og relevant bolig. Etter mine begreper er det å ha et relevant sted å bo en naturlig del av underholdsplikten. Det er også positivt at komiteen ber om en gjennomgang av hva som ligger i definisjonen « sterke menneskelige hensyn », for å ha en slags kontroll på at det ikke har vært en oppmyking i begrepet humanitært grunnlag som går lenger enn det Stortinget har ønsket seg.

       Grunnen til at Høyre går inn for en del av de forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet, er at vi mener de er riktige, vi mener de peker på konkrete problemer i det norske samfunnet. Og da synes jeg forslagene fortjener å bli seriøst vurdert. Både underhold og bolig er det viktig å gi lovformuleringer om. Når den forrige regjering mange ganger uttalte at kriteriene for å få opphold i Norge på humanitært grunnlag var liberalisert, er det viktig at vi markerer ved forslag til endring i lovteksten at en slik oppmyking ikke har vært ønskelig fra Høyres side.

       Når nestleder Vidar Bjørnstad sier at man bør være forsiktig med å bruke lovforslag til politisk markering, vil jeg egentlig si det motsatte. Lover skal reflektere et politisk syn hos flertallet i Stortinget. Noe av det Høyesterett ved Carsten Smith nettopp har understreket overfor storting og justiskomite, er at det er nettopp ved å justere en lovtekst vi sender et signal til forvaltning, til domstoler, om hva som skal være gjeldende praksis.

       Jeg vil også få legge til at det ikke er riktig at det var antallet flyktninger fra Kosovo som var det største i 1999. Den enkeltgruppen som var klart størst, var flyktninger fra Nord-Irak, som ikke tilfredsstiller kriteriene for å få asyl.

       Til slutt vil jeg si: Mange kommer hit som følge av menneskesmugling. Mange kommer hit med falsk identitet. Statistikk offentliggjort av UDI tilsier at de fleste som kommer hit, oppgir falsk identitet i perioder. Da må det være mulig å justere loven litt, slik at det ikke skal lønne seg å prøve å lure seg inn i landet.

       Jeg synes derfor det er skuffende at ikke stortingsflertallet kan være med på Høyre og Fremskrittspartiets forslag om akkurat dette. Men jeg konstaterer at der er vi uenige, og velger å glede meg over de små skritt i riktig retning som vi gjennom enstemmige komitemerknader tross alt har fått til.

       Vedtak etter utlendingsloven er vedtak som har svært omfattende personlige konsekvenser for enkeltindividet. Selv om asylsaker står i en særstilling, er saker vedrørende familiegjenforening, utvisning osv. av grunnleggende personlig viktighet for det enkelte mennesket. Dette forutsetter bruk av skjønn og av sunn fornuft fra forvaltningsorganets side i slike saker. Forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet ønsker en generell innstramming av utlendingsloven. I tillegg ønsker de at sentrale punkter i forskriften skal få lovs form. Utøvelse av skjønn skal begrenses i den grad det medfører innvilgelse av flere søknader om opphold. For mitt vedkommende illustrerer dette en grunnleggende, prinsipielt ulik tilnærming til disse problemstillingene mellom Fremskrittspartiet og flertallet i komiteen. For Senterpartiets vedkommende er det en ufravikelig leveregel når det gjelder politikk: respekt for individets mangfold og den nødvendige fleksibilitet i møte med enkeltskjebner.

       To ting slår meg når det gjelder de stadig tilbakevendende forslagene fra Fremskrittspartiet vedrørende utlendingsloven, for det første manglende nyansering mellom de ulike innvandrergruppene til Norge, for det andre en manglende evne - eller vilje - til å gripe fatt i de virkelige utfordringene.

       Utfordringen for oss som politikere - noe også forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet burde grepet fatt i - er for det første å få behandlingstiden for søknader om asyl eller annen oppholdstillatelse inn i forsvarlige rammer. Fremskrittspartiets og Høyres medlemmer ønsker en generell innstramming av praksis for innvilgelse av opphold på humanitært grunnlag. Vi vet jo imidlertid at en betydelig andel av innvilgelsene på humanitært grunnlag ut fra menneskelig hensyn har delårsak i uforsvarlig lang ventetid på behandling. Vår utfordring er derfor å gripe fatt i ressurssituasjonen og administrasjonen av asylinstituttregimet. Både menneskelige og økonomiske hensyn taler for dette. I den forbindelse minner jeg om det svært vellykkede landsdekkende prosjektet som ble igangsatt av Justisdepartementet i november 1999 for å nedarbeide asylavhørsrestansene i polititet.

       For det andre må vi anstrenge oss ytterligere for å finne gode integreringstiltak overfor de innvandrerne som f.eks fortsatt faller utenfor det norske arbeidsmarkedet. Mye av nøkkelen til en vellykket integrering ligger i arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere er i dag nærmere 9 %. Den har også en overrepresentasjon blant lavinntektsgrupper på 20 %. Jeg registrerer Høyres merknader om arbeidsinnvandring, og sluttet da også opp om fjorårets liberalisering av deler av arbeidsinnvandringen. Vi må imidlertid ikke la sistnevnte gå på bekostning av å få tilnærmet full sysselsetting hos andre innvandrere i Norge. Fremskrittspartiet snur altså problemstillingen på hodet. Utfordringen vår er ikke i utgangspunktet en begrensning av innvandrerne, men å sørge for å integrere disse i inntektsbringende arbeid raskest mulig.

       Forslagsstillernes motstand mot å utøve skjønn i slike saker påvirker den faktiske rettssikkerheten i Norge. Jeg vil også hevde at deler av forslaget balanserer mot det som er akseptabelt uten å komme i konflikt med flyktningkonvensjonen som Norge er forpliktet overfor. Dersom vi har en flyktning innenfor landets grenser, kan ikke omstendigheter omkring søknadsprosedyrer rettferdiggjøre en uforsvarlig vurdering av vedkommendes asylsøknad.

       For øvrig kan jeg ikke se noe godt nok argument for enda en gang å redusere fleksibiliteten i slike saker som i høy grad berører enkeltmennesker.

Karin Andersen (SV) : Ikke overraskende kommer SV til å slutte seg til flertallet i denne saken. Jeg har bare behov for noen få kommentarer til debatten.

       Der jeg synes det er viktig å gjøre et skille når man diskuterer disse tingene, er når det gjelder å holde flyktning- og asylpolitikken og dens begrunnelse for seg og så ta arbeidsinnvandringspolitikken for seg. Et av problemene nå er jo at man blander disse to tingene sammen og tror at det er samme gruppe og samme hensyn som skal ivaretas. Det er det ikke. Flyktning- og asylpolitikken har sin egen begrunnelse og begrunner seg i behov for å få beskyttelse fra en akutt situasjon. Det er det det dreier seg om, og derfor blir det litt meningsløst å diskutere størrelsen av antallet som kommer og hvordan dette skjer, for dette avhenger jo i hovedsak av situasjonen ute i verden.

       Så skal vi ha et regelverk i Norge som håndterer dem som kommer, rettferdig og på en likeverdig og humanitær måte. Problemet i dag er mer at vi mangler et myndighetsapparat som er i stand til å håndtere mengden av saker som kommer. Det ligger bl.a under ansvarsområdet til kommunalkomiteen - UDI. Vi jobber kontinuerlig med dette, men det er ingen tvil om at her mangler det en god del på å få dette arbeidet i så godt gjenge at man unngår de lange ventetidene, som igjen resulterer i en humanitær situasjon som norske myndigheter ikke kan se bort fra når de skal vurdere hvordan enden på saken skal bli. Jeg vil også understreke at humanitært grunnlag er humanitært grunnlag. Det er en institusjon som vi har opprettet rett og slett ut fra at slike situasjoner kan oppstå. Vi kan sjølsagt diskutere hva det er og sjølsagt legge politiske føringer for hva det måtte være. Men fra det til på en måte å påstå at dette er en strikk som de som sitter og håndterer denne bestemmelsen, kan gjøre nesten hva de vil med, syns jeg er å gå rimelig for langt. Slik er det ikke. Det vet alle vi som har jobbet med slike saker.

       Jeg tror også noe av problemet med integrering - for det er det dette forslaget tar utgangspunkt i - er at man syns integrering er vondt og vanskelig. Men et veldig viktig bidrag til å gjøre dette vanskelig er jo at man i generelle vendinger omtaler hele gruppen innvandrere som nærmest halvkriminelle og skumle. Den inngangsporten som Fremskrittspartiet som regel bruker til disse sakene, er et meget dårlig bidrag til at integrering skal gå bra. Man må møte folk som gruppe og som enkeltindivider med respekt, og man må ikke minst på individuelt grunnlag ta stilling til disse sakene både i behandlingen i UDI og eventuelt i rettsapparatet der det er viktig. Jeg klarer ikke å se hva slags politisk verdisyn som skulle ligge til grunn for at en skulle behandle disse menneskene som en gruppe. Og det føler jeg ligger bak.

       Så til Høyres innlegg. Høyre er i likhet med SV opptatt av å få liberalisert arbeidsinnvandringen. Der har SV og Høyre også vært enige. Også SV og Venstre har hatt fellesforslag om det i Stortinget. Det synspunkt jeg ikke deler i Høyres argumentasjon i den saken, er at de som eventuelt burde få komme inn i landet ved en liberalisering av arbeidsinnvandringen, nødvendigvis er de samme som nå er her på humanitært grunnlag. Jeg tror det er to stort sett vidt forskjellige grupper. Jeg er også veldig uenig når man framstiller det som om asylsøkerne som kommer hit til landet nå, på en måte sniker seg forbi køen av kvoteflyktninger og gjør Norges mulighet til å ta imot kvoteflyktninger mindre. Kvoteflyktninger blir fastsatt som et tall som vi faktisk tar stilling til. Vi har altså mulighet til å si hvor mange vi ønsker å ta imot, avhengig av behovet som fins ute i verden. Der kan vi altså gjøre sjølstendige valg. Og når flyktning- og asylsøkerstrømmen øker, skjer ikke det bestandig akkurat når budsjettet blir fastlagt eller tallet på kvoteflyktninger kommer opp til behandling. Så de to størrelsene bør holdes fra hverandre.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå nedanfor)