Jorunn Ringstad (Sp) : Det er ein stor lovrevisjon Odelstinget skal ta stilling til i dag, og den er eit uttrykk for at det lenge har vore naudsynt å etablere eit tidsmessig lovverk. Til dømes har bruken av vassdraga endra seg over tid. Såleis står vassdraga sin eigenverdi meir i fokus enn tidlegare, både som del av landskapet og som tilhaldsstad for plantar og dyr. Også moderne prinsipp for ressursforvalting, t.d. omsynet til biologisk mangfald og berekraftig utvikling, har krav på å få større gjennomslag i samfunnsutviklinga. Fleire brukarinteresser er komne til, m.a. har omlegginga av energipolitikken på 1990-talet ført til at aktørar innan kraftmarknaden i tillegg til å ivareta tradisjonelle forsyningsoppgåver også har klare kommersielle mål for si verksemd. Ynske om lokal ressursutnytting har fått sterkare forankring i den offentlege næringspolitikken. Behov for å regulere uttak av grunnvatn har meldt seg med auka styrke. Desse eksempla har aktualisert ein gjennomgang av gjeldande føresegner om allmenne omsyn og også behovet for klare avgrensingar i lovverket med omsyn til verkeområde og definisjonar.

       Den nye vassressurslova vart fremja av regjeringa Bondevik, og energi- og miljøkomiteen har slutta seg til alle forslag til lovformuleringar. Men det er viktig å merke seg at komiteen på enkelte punkt har formulert premissar og kommentarar som vil måtte vege tungt når lova skal praktiserast, og eg vil i mitt innlegg nemne nokre av dei.

       I tillegg til moment eg har rekna opp tidlegare, avspeglar lovrevisjonen eit ynske om å forenkle lovverket, sjølvsagt eit prisverdig motiv, men noko som i sin tur fører til at forvaltninga får vide fullmakter. Til dømes blir lova sine reglar om konsesjon heretter i stor grad basert på skjøn. Det kan resultere i vilkårlege avgjerder, noko departementet sjølv til ein viss grad åtvarar mot. Difor meiner komiteen det er all grunn til å følgje utviklinga nøye.

       Eit springande punkt i lovrevisjonen er målsetjinga om å tilpasse lover og reglar til krav og premissar som følgjer av etableringa av ein effektiv kraftmarknad. Omgrepet « effektiv ressursbruk » får no status som allmenn interesse og blir dermed tillagt større vekt enn tidlegare.

       Spørsmålet er kva perspektiv som skal leggjast til grunn når det blir snakk om å utnytte kraftressursane mest effektivt. Departementet hevdar t.d. i proposisjonen at konsesjonsplikt kan bli utløyst dersom iverksetjing av eit mini- eller mikrokraftverk kan koma i konflikt med ei meir optimal utnytting av vasskrafta. Men ein samla komite synest slett ikkje det er ei opplagd sak. Komiteen hevdar at det vil vere samfunnsøkonomisk, effektivt og i tråd med allmenne interesser å byggje ut næringslivet i lokalsamfunn. Lokal ressurskontroll og energiproduksjon knytt til mikro- og minikraftverk kan såleis i dei fleste tilfelle oppfattast som ein lekk i utvikling av utmarksstrategiar. Kraftbransjen har difor ikkje hevd på tolkinga av omgrepet « effektiv ressursbruk », særleg ikkje når det ligg føre lokale planar om bygging av mikro- og minikraftverk.

       Det er eit sjølvstendig poeng at slike lokale kraftverk som regel ikkje kjem i konflikt med andre allmenne interesser, t.d. natur og miljø.

       Ingen kan vere blind for at så vel offentlege som private aktørar ser seg tente med å endre gjeldande eigedomsstrukturar, og at dei nyttar omsynet til optimal ressursutnytting som argument. Kraftproduksjonen er vorten « big business » og dessutan internasjonalisert. Dess viktigare er det at solide fleirtal i komiteen understrekar at « det, ut frå allmenne omsyn, er viktig å sikre lokalsamfunn råderett over eigne ressursar, og dermed eit sterkare inntektsgrunnlag ».

       Bruk av ekspropriasjonsinstituttet må sjølvsagt ikkje utfordre slike premissar. La meg leggje til at den private eigedomsretten står like sterkt etter lovrevisjonen som før.

       Og så eit viktig poeng til slutt: Fordi vasskraft er ein ressurs med stigande marknadsverdi, vil overgangen til kommersiell utnytting føre til at erstatningsspørsmål kjem i eit nytt lys. Komiteen vil følgje denne utviklinga nøye. Senterpartiet vil ved eit seinare høve vurdere konkrete lovforslag som skal sikre at det i lys av den nye utviklinga skjer ei rimeleg fordeling av verdiane mellom eigarar av fallrettar og utbyggjarar. Dette vil også vere ein viktig lekk i ein lokalpolitisk strategi.

       Vi oppfatter det slik at i hovedsak dreier dette seg om en slags opprydning i det eksisterende lovverket. Det er allikevel et forhold jeg vil nevne, og det er spørsmålet knyttet til grunnvann. I forhold til det har det vært lite lovverk og rettspraksis tidligere, og det blir jo nå slått fast at grunneieren har eiendomsrett til vannet under sin grunn. Det betyr ikke at han kan disponere vannet fritt. Også her vil det gjelde konsesjonsregler. Da er vi av den oppfatning at ved konsesjonsbehandling for uttak av grunnvann må konsesjonsmyndighetene legge stor vekt på samfunnets behov og ta nødvendige miljøhensyn.

       Vann som ressurs er undervurdert. Vi skal ikke langt unna før vann er kanskje den viktigste ressursen. Vann er kilde til mange problemer, og sannsynligvis vil verdien av rent vann stige betydelig i framtiden. Derfor er det viktig med en helhetlig politikk for forvaltning av vannressursene, hvor vi legger større vekt på natur- og miljøhensyn. Det er etter hvert mange brukerinteresser i de fleste vassdragene. Det er ikke lenger bare kraftutbygging det fokuseres på, nå er det forhold for vannforsyning, landbruk, fiske, friluftsliv, turisme osv., og dette må inn i vurderingen rundt forvaltningen av vassdrag i framtiden.

Øyvind Vaksdal (Frp) : Fremskrittspartiet er positiv til at den nye loven søker å legge til rette for en bedre samordning med annen lovgivning, noe som vil gjøre lovverket både enklere og mer oversiktlig.

       I departementets forslag til vannressurslov hevdes det at alle slags vassdrag uten hensyn til størrelse og beliggenhet skal omfattes av loven. Fremskrittspartiet mener at det er unødvendig at alle typer bekker, uansett hvor små de er, skal defineres som vassdrag. Dette vil etter vår menig skape problemer med praktisering av loven. Vi vil heller anbefale at bekken eller elva har en viss størrelse eller en viss bredde for å bli definert som vassdrag. Jeg viser i den sammenheng til høringsuttalelsene fra Norges Skogeierforbund, Brukseierforeningens Fagforum og fylkesmennene i Rogaland, Hordaland, Østfold og Vestfold.

       Fremskrittspartiet holder eiendomsretten høyt, og vi er derfor prinsipielt veldig skeptisk til bruk av ekspropriasjon. Vi mener det må ligge meget tungtveiende samfunnsnyttige hensyn til grunn før ekspropriasjon skal kunne benyttes. Vi er videre uenig i departementets forslag om at eldre tiltak uten konsesjon kan innkalles til konsesjonsbehandling, og vi er selvfølgelig også uenig i at myndighetene får økt adgang til å benytte andres eiendom ved iverksetting av tiltak.

       Når det gjelder råderetten til grunnvannet, støtter vi departementets syn om at overflateeieren skal ha rådighet over grunnvannet under sin eiendom.

       Når det gjelder minstevannføringsbestemmelsene i § 10, vil vi peke på at det vil være svært uheldig om resultatene av mange års samarbeid mellom regulantene, forvaltningen og de biologiske miljøene skulle forpurres ved å innføre en firkantet bestemmelse. Her må en kunne vise større fleksibilitet slik at en tilgodeser både kraftprodusent og andre interesser.

       I proposisjonen foreslås også en lovfesting av vassdragsvern, og dette innebærer både en lovfesting av det forbud mot kraftutbygging som følger av verneplanene samt en lovfesting av vernet i forhold til andre typer inngrep i vassdrag. Lovforslaget angir både strengere konsesjonsbestemmelser og strengere kriterier for å gi konsesjon til tiltak i vernede vassdrag.

       Fremskrittspartiet vil gå imot en lovfesting av vassdragsvern, slik departementet foreslår, og vi vil videre gå imot at det innføres strengere konsesjonsbestemmelser og strengere kriterier for å gi konsesjon til tiltak i vernede vassdrag. Vi vil på bakgrunn av dette stemme imot §§ 2, 10, 28, 32, 33, 34, 35 og 62.

       Revisjonen har også sin bakgrunn i et ønske om forenkling av lovgrunnlaget. Loven har fått en generell form, og det er dermed rom for mye skjønn i reglene om konsesjon. Komiteen har i den forbindelse fått forsikringer av statsråden om at det ikke skal forekomme vilkårlige avgjørelser eller urimelige forskjeller mellom ulike søkere. Det er likevel viktig å minne om at det kan bli nødvendig å lovfeste visse kriterier, om behandlingen av konsesjoner blir for vilkårlig. Komiteen mener lovfestede kriterier da vil praktisere loven bedre enn en generell fullmakt.

       Allmenne interesser er et viktig begrep i tildelingen av konsesjoner, og departementet hevder med rette at effektiv ressursbruk ligger i allmenne interesser. Komiteen har imidlertid også presisert at begrepet « effektiv ressursbruk » har flere betydninger enn kraftproduksjon.

       Kristelig Folkeparti mener den vannressursloven som vi nå har fått til behandling, er et viktig skritt videre i arbeidet med å sikre vassdrag mot utbygging, tilbakeføre ansvaret for naturressursene til det lokale samfunn og redusere skadevirkninger i vassdraget. Vannressursene er viktige på en rekke felter og må derfor forvaltes med respekt for ressursgrunnlaget vårt og med sikte på en optimal utnytting.

       Loven bygger på grunneiers rett til vassdrag og grunnvann. Det som imidlertid avgrenser eiendomsretten, er allmennhetens interesser og da særlig konsesjonsplikten. Her er komiteen enig med departementet i at det må fattes egne vedtak om ekspropriasjon selv om det har blitt gitt konsesjon for gjennomføring av et tiltak. Sentrum har sammen med Arbeiderpartiet understreket at selv om både offentlige og private aktører har behov for å endre gjeldende eiendomsstruktur med tanke på optimal ressursutnyttelse, er det viktig å sikre lokalsamfunn råderett over egne ressurser.

       Kristelig Folkeparti setter pris på det lokaldemokratiske prinsippet om at den som har et eierforhold til ressursene, også skal råde over dem. Dette vil også være med på å tilbakeføre noe av avkastningen til lokalsamfunnet og gi en mulig inntektsøkning.

       Det har blitt reist innvendinger mot at minstevannføringen blir knyttet til en fast størrelse. Dette er imidlertid et virkemiddel som kan hindre eller redusere skadevirkninger i vassdraget. Det blir dermed viktig å avgjøre i hvert enkelt tilfelle, i forhold til vassdragets egenart, hva som er tålegrensen for det enkelte vassdrag. Her blir det opp til departementet å legge fleksibilitet til grunn for alle konsesjonspliktige vassdrag.

       Pålegget som regulerer minstevannføring, er et virkemiddel for å hindre eller redusere skadevirkninger i vassdraget, og det er derfor viktig å avgjøre hva som er det kritiske vannføringsnivået for eventuelle skadevirkninger.

       For Kristelig Folkeparti er det viktig å understreke at man er tilfreds med at departementet i § 34 foreslår at ingen skal kunne sette i verk tiltak som er i strid med Stortingets vernevedtak. Forslaget innebærer at vassdragsvernet blir lovfestet mot kraftutbygging, og at lovvernet vil gjelde enten det er det private eller det offentlige som har interesse av utbygging.

       Kristelig Folkeparti ønsker å understreke betydningen av denne lovfestingen, som vi tror kan styrke vassdragsvernet. Den er dessuten viktig for å styrke respekten for vassdragets egenverdi og for å sikre « en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning » av naturressursene våre.

       Loven kan også fungere som en motvekt til markedskreftene, da mange aktører på kraftmarkedet i dag har kommersielle interesser. Vannressursloven kan slik sett sikre naturressursene mot skadelig inngrep.

Bent Høie (H) : Jeg slutter meg i hovedsak til representanten Ringstads redegjørelse om saken og vil derfor bare berøre noen få områder.

       Høyre slutter seg fullt ut til lovutvalget og departementets målsetting om at forslaget skal forenkle og modernisere eksisterende lov. Men resultatet er en utvidelse av fullmaktene til forvaltningen. Dette er vi meget skeptisk til, og vi vil derfor følge utviklingen nøye. Blir resultatet ulik behandling av søkerne og ikke en skikkelig oppfølging av de føringene som er lagt fra komiteens side, må vi komme tilbake til saken.

       Det er spesielt på ett område komiteen legger til grunn en vurdering som ikke fremkommer i proposisjonen. Det er vurderingen av innholdet i begrepet « effektiv ressursbruk ». I proposisjonen kan en få et inntrykk av at det blir en innskjerping når det gjelder muligheten for å få bygd mini- eller mikrokraftverk.

       Det er spesielt to forhold som gjør at en slik innskjerping vil være feil. Mini- eller mikrokraftverk vil kunne være en viktig bidragsyter til å kompensere inntektsbortfallet i jord- og skogbruket. Høyre har en positiv holdning til prosjekter som sikrer ressurskontroll og næringsutvikling i lokalsamfunnene. Dette perspektivet må regnes med under begrepet « effektiv ressurskontroll ».

       Det andre forholdet er at det ligger et betydelig kraftpotensial i mini- og mikrokraftverk. Denne produksjonen kan skje uten nevneverdige inngrep i vassdragene. I en situasjon der flere større vassdrag enten er utbygd eller vernet, er dette viktig, fordi alternativet er større utbygginger etter det såkalte takrenneprinsippet. Disse utbyggingene vil ofte føre til inngrep i naturen over store områder. Det kan kanskje være en mer effektiv ressursutnyttelse isolert sett, men ikke i et bredere samfunnsperspektiv, fordi etablering av mini- eller mikrokraftverk kan sikre lokalsamfunnet inntektsgrunnlag både fra kraftproduksjon og fra bruk av naturen, f.eks gjennom turisme.

       Med komiteens presisering er det slik at forvaltningen ikke kan si nei til enhver utbygging av mini- eller mikrokraftverk under henvisning til at det kan tenkes at en mer omfattende utbygging vil gi en mer effektiv ressursutnyttelse, slik enkelte har hevdet i mediene.

       Stortingets vern av vassdrag utelukker ikke all form for kraftutbygging. Dette vil være avhengig av de generelle retningslinjene som er gitt av Stortinget i verneplanene, og av de konkrete bemerkningene til hvert enkelt vassdragsprosjekt. Vern av et vassdrag hindrer ikke konsesjonsfrie kraftutbygginger i vassdraget. I vurderingen av hvert enkelt prosjekt er det viktig spesielt å vektlegge at mini- eller mikrokraftverk ofte har liten eller ingen innvirkning på vassdraget eller omgivelsene.

       Vannressursene våre er ikke ubegrensede, selv om været de siste dagene kan gi inntrykk av det motsatte. Spesielt i Distrikts-Norge merker befolkningen at vannressursene er ettertraktet på mange måter. Det er derfor en voksende frustrasjon hos grunneierne over at storsamfunnet i altfor liten grad ivaretar deres interesser. Høyre vil understreke at det er viktig å styrke grunneierens råderett over egne ressurser, og at erstatningene ved ekspropriasjon gjenspeiler den reelle markedsprisen.

Hallgeir H Langeland (SV) : Det er mykje i det som saksordføraren her sa, og eg kan slutta meg til det meste av det. Men det er to punkt som SV dissenterer på.

       Det første går på at me tar opp Vassdragslovutvalet si mindretalsinnstilling når det gjeld å skifta ut omgrepet « samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning » med « miljøforsvarlig bruk og forvaltning » i § 1. Dette gjer me først og fremst for å streka under at av omsyn til ei berekraftig utvikling og for å taka vare på det biologiske mangfaldet og dei naturlege prosessane som er i vassdraga, så ønskjer me meir fokusering på miljøet i formålsparagrafen.

       Det andre punktet som SV dissenterer på, gjeld forholdet til minstevassføring. Hovudgrunngjevinga for det er at dersom ein berre har ei minstevassføringsavgrensing, vil det vera ein del elvar som - og eg skal gjerne innrømma at dette har noko med laksefiske å gjera - er avhengige av flaum for at det skal bli ein skikkeleg oppgang på laks. Difor ønskjer me òg å endra § 10, første ledd.

       Eg tek med dette opp dei to nemnde forslaga.

       Et omfattende utrednings- og oppryddingsarbeid ligger bak det lovforslaget som vi behandler i dag. I tillegg vil flere andre lover bli gjennomgått og endret. Dette viser at Vassdragsutvalget i sitt utkast til ny lov har lagt vekt på å følge opp den forrige regjeringens generelle arbeid med regelforenkling og å legge til rette for redusert behov for dobbeltbehandling etter flere lovverk. Dette er meget positivt. Høringsinstansene har i hovedsak vært positive til at dagens lovverk blir totalrevidert. Etter omleggingen av lovverket er det selvsagt viktig å evaluere virkningen; spesielt har komiteen merket seg at det her blir gitt vide fullmakter til forvaltningen. Dersom ikke intensjonen med loven oppnås, må dette selvsagt følges opp.

       Den nye loven pålegger vassdragsmyndighetene å overvåke utviklingen i vassdrag og å føre tilsyn med planlegging, bygging og drift av vassdrag. Vi som politikere har derfor muligheter til å følge opp denne utviklingen. Det er gledelig at lovforslaget tar hensyn til miljø- og verneinteresser. Hensynet til biologisk mangfold, bærekraftig utvikling og lovfesting av vassdragsvern får med dette større gjennomslag i samfunnsutviklingen. Dette ønsker vi i Venstre velkommen.

Steinar Bastesen (TF) : Formålet med vannressursloven er å sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk av forvaltning av vassdrag og grunnvann. De virkemidlene som foreslås i loven for å sikre dette formålet, utvider statens adgang til å gripe inn i eiendomsretten på en dramatisk måte. Den nye loven, særlig sett i sammenheng med annet lovverk og rettspraksis som ikke forutsettes endret, gir også alvorlig grunn til uro når det gjelder rettssikkerheten til eiere av vannressurser.

       Kystpartiet kan ikke være med på å vedta vannressursloven i foreliggende form. Samtidig ser vi i partiet behovet for revidert lovgivning på dette feltet. Det riktige må derfor være at lovforslaget sendes tilbake til Regjeringen med oppfordring om å rette på regelverk som ikke kan aksepteres, og med anmodning om nærmere utredning av uklare eller tvilsomme punkter.

       Jeg vil særlig nevne konsekvensene av § 51 i lovforslaget. Sett i sammenheng med forarbeidene og tilhørende endringer i oreigningsloven av 1959 vil denne bestemmelsen bety at den alminnelige ekspropriasjonsadgangen i den gamle lovens §§ 147 og 148 utvides dramatisk fra adgang til å ekspropriere fallrettigheter til fordel for staten og offentlig eide selskaper som bare gjelder når strømmen skal brukes til alminnelig forsyning i eget distrikt. Heretter vil det bli adgang til å frata grunneieren/fallrettseieren ressursen også når den skal benyttes til kommersielt salg, dvs. reine profitthensyn. Det blir også åpnet adgang til slik ekspropriasjon til fordel for private. Gjennom EØS-reglene betyr dette at ethvert selskap eller enhver privatperson i hele EØS-området gis mulighet til etter forvaltningens skjønn å overta fallrettighetene.

       Legg merke til at det i Ot.prp.nr.39 sies rett ut at det innebærer at også private selskaper i EØS-landene får mulighet til å ekspropriere. Dette følger av EØS-reglene i sin alminnelighet og er klokelig ikke nevnt her. At det virkelig er slik, er imidlertid nevnt i utredningsarbeidet, i NOU 1994:12 side 235 og utover, særlig side 236 annen spalte fjerde avsnitt.

       Kystpartiet kan ikke på noen måte være med på en slik utvidelse av ekspropriasjonsadgangen. Men vi ser behovet for et ryddig regelverk, f.eks når det oppstår uenighet om fallrettigheter. Det er likevel unødvendig med slike ekspropriasjonregler som erstatning for §§ 56 og 57, som i dag løser slike konflikter.

       Forslaget om at sameielovens regler skal gjelde sammen med muligens en viss tilpasning i jordskiftelovgivningen, bør være tilstrekkelig. Jeg viser generelt til den adgangen staten allerede har til å legge føringer på eiernes ressursutnytting f.eks nettopp gjennom sams tiltak etter jordskiftelovgivningen. Slike ordninger bør kunne bygges videre ut for å sikre lovens formål. Det er ikke behov for noen utvidelse av den alminnelige ekspropriasjonsadgangen for øvrig. Slik utvidelse tjener verken statens, distriktenes eller fallrettseiernes tarv. Den er utelukkende et redskap for de store i kampen om råderett over norske ressurser.

       Jeg har ellers merket meg Regjeringens teknikk for å kamuflere det som er tvilsomt - men viktig - i forslaget. Etter dagens regler kan f.eks en fallrettseier utnytte fallet selv hvis utbyggingen ikke har nevneverdige skadevirkninger for andre private eller for offentlige natur- og miljøinteresser. Etter vannressursloven kan enhver utnyttelse av egne vannkraftressurser stoppes hvis forvaltningen finner at et storselskap heller bør bygge ut. Men for å se at det virkelig er sånn, må man lese lovforslagets § 8 i sammenheng med merknadene i proposisjonen side 327, annen spalte, annet avsnitt. Begrepet « allmenne interesser » er ved slike formuleringer i realiteten utvidet fra natur- og miljøhensyn til også - og over tid - antakelig i hovedsak å gjelde storutbyggernes interesser. Har energi- og miljøkomiteen reflektert over dette forholdet?

       Jeg nevner til slutt at over tid har regelverket og rettspraksis når det gjelder kraftutbygging, utviklet seg på en måte som ikke er et demokrati og en rettsstat verdig. Jeg har ikke tid til å gå nærmere inn på dette, men jeg nevner at den reelle verdien av fallrettigheter ble synlig ved innføringen av energiloven, som slipper også andre enn de store selskapene til på fordelingsnettet. Det viser seg da at den reelle verdien av fallene varierer og kan være opptil 100 ganger høyere enn det som er fastsatt ved rettslig skjønn. Slike skjønn er basert på såkalte naturhestekrefter i vedkommende utbyggingsprosjekt som igjen i praksis blir bestemt av utbyggeren selv. Verdien fastsettes ganske uavhengig av fallrettseierens tap.

       Det ligger snublende nær å trekke den konklusjon at hovedhensikten med vannressursloven er å befeste og bygge videre ut den kontroll storsamfunnet og de store utbyggerinteressene allerede har med andres ressurser. I tillegg åpnes det for nye private aktører, både innenlands og utenlands, på en måte som setter en grunnleggende rettighet med status som menneskerett, nemlig eiendomsinstituttet, på prøve. Eiendomsretten har status som menneskerett i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, tilleggsprotokoll av 1952, som også Norge har sluttet seg til. Kystpartiet kan ikke være med på en slik utvikling. Forslaget til vannressurslov bør sendes tilbake til Regjeringen med oppfordring om videre utredning.

       Jeg tar opp forslag nr. 3, som er omdelt i salen.

Presidenten: Steinar Bastesen har tatt opp det forslag han refererte til.

       Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 2.

       (Votering, se neste spalte)

       Presidenten registrerer at den reglementsmessige tiden nå er omme, men foreslår at møtet fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet, da det gjenstår kun avstemning og referat. - Det anses vedtatt.