Ane Sofie Tømmerås (A)
(ordfører for saken):

       Vi går mot en vår, men justiskomiteen vil ikke slippe fangene fri med den nye loven om straffegjennomføring. Tvert imot vil det bli tøffere for lovbrytere å gjennomføre straffen sin. Det er ikke først og fremst ytre forhold som blir tøffere, men med den nye loven stiller vi krav til lovbryteren i en helt annen grad enn før. Det stilles krav om at han må møte sitt eget speilbilde, innse hva han har gjort, ta ansvar for egne handlinger og krav om at han må gjøre noe med framtiden sin. Ideologien bak konfliktrådene blir nå overført til resten av straffegjennomføringen.

       At en slik ideologi skal kunne gjennomføres i praksis høres ganske utopisk ut. Det ville det også ha vært dersom denne nye loven hadde vært et resultat av et byråkratisk verk tillagt noen teoretiske vendinger fra politikerne. Men den er noe mye mer. Den hjemler allerede vellykkede, utprøvde idéer. Den lovpålegger kriminalomsorgen et påvirkningsarbeid som i dag fungerer godt noen steder, men som langt på vei er personavhengig. Sjelden er en lov blitt til så i pakt med positive erfaringer fra praksis, og i pakt med dem som vet hvor skoen trykker.

       Forarbeidet til loven startet i 1994, da arbeidet med meldingen om kriminalomsorg startet. Meldingen ble til gjennom gruppearbeid med de ansatte i kriminalomsorgen. Den ble studert og behandlet av fem justisministre, før Stortinget gav sine signaler. Imens skjedde det en slags stille revolusjon i norske fengsler. Fra en situasjon med ansatte som i stor grad så på seg selv som nøkkelbærende voktere, med noen ildsjeler innimellom, finner vi i dag omtrent bare ildsjeler som vil drive kriminalitetsforebyggende arbeid på mange måter. Idéene i meldingen ble satt ut i praksis. Loven vi skal vedta i dag, fanger opp det gode fra dagens praksis og Stortingets tidligere gitte signaler.

       Jeg er glad for at en enstemmig komite slutter opp om Regjeringens hovedlinjer og viktigste prinsipper om straffegjennomføring. Ikke først og fremst for arbeiderpartiregjeringens skyld, men fordi jeg tror at dette er et godt bidrag til bekjempelse av kriminalitet. Det er enstemmighet i komiteen om at formålet med straffen både er å straffe lovbryteren for det han har gjort, og å hjelpe lovbryteren tilbake til en kriminalitetsfri tilværelse i samfunnet. Det siste innebærer full tilslutning til prinsippet om at ingen skal sone under strengere forhold enn det som er sikkerhetsmessig nødvendig, og at alle skal sikres en progresjon i soningen. Innsatte skal gradvis sone under friere former, noe som dermed krever at han tar mer ansvar for seg selv, sine gjerninger og framtiden sin. På den andre siden er det viktig at ved innsettelse i fengsel, og ved overføring til mindre streng soning og ved ulike permisjoner, løslatelser og frigang, skal alltid det sikkerhetsmessige tillegges overordnet vekt i vurderingen. Det er også viktig å vurdere om en type soning i det konkrete tilfellet vil virke støtende på den allmenne rettsfølelsen. Gjør den det, betyr det at den ene delen av straffens formål ikke blir oppfylt.

       Vi innfører et nytt begrep for all soning av straff som foregår utenfor fengslene, nemlig samfunnsstraff. Den favner både tidligere samfunnstjeneste og betinget straff med vilkår. Vi håper at den nye ordningen vil gi et mer relevant innhold i forhold til en rehabilitering, og ikke minst at oppfølgingen, kontrollen og eventuelle reaksjoner på brudd vil bli veldig mye bedre.

       Fengslene blir heretter ikke kalt lands-, krets- og hjelpefengsel, men bare fengsel, og så vil sikkerhetsnivået på de ulike avdelingene karakterisere hva slags fengsel og soningsforhold det er snakk om. Komiteen er glad for at man nå i lovs form har slått fast behovet for avdelinger med spesielt høyt sikkerhetsnivå. Det trengs, så tøff som kriminalitetsutviklingen har blitt, og ikke minst ressursavdelinger for dem som trenger ekstra bred faglig oppfølging.

       Komiteen støtter også den nye regionsinndelingen og delegering av myndighet. Jo nærmere den besluttende myndighet er den innsatte, jo større er muligheten for at det er en riktig beslutning som blir tatt. Komiteen er opptatt av at med mer delegering av myndighet er det også viktig at prinsippet om likebehandling blir ivaretatt. Det er derfor bra at man med denne nye lovgivningen i større grad og mye klarere får regulert en rekke viktige grensedragninger, hvordan inngripende tiltak skal brukes, hva som er rettigheter for innsatte, og andre kriterier som tidligere i stor grad var overlatt til en skjønnsvurdering. Konkrete vurderinger og skjønn må også ligge i det nye systemet. Det er derfor viktig at de uavhengige tilsynsrådene som skal finnes i hver region, fungerer etter hensikten, og at det blir fulgt opp og evaluert.

       Innholdet i soningen hadde vært verdt et langt foredrag i seg selv, men jeg skal nøye meg med å konstatere at et relevant innhold tilpasset den enkelte oftest er nødvendig for at lovbryteren skal få mulighet til å gå ut i et liv uten kriminalitet. Ordningen med kontaktbetjenter er helt sentral for å kunne få det til. Det er også viktig at vi nå har tatt et prinsipielt farvel med tanken om straffarbeid gjennom at arbeidsplikten i fengslene er erstattet med en aktivitetsplikt. Poenget er at innsatte ikke skal ha lov til å passivisere seg og la være å gripe seg selv i nakken. De skal delta i arbeid, utdanning, kurs og programmer og hva som best måtte hjelpe dem inn i en ny tilværelse. For å få til det er man også avhengig av at offentlige etater og andre utenfor fengslet i mye større grad enn i dag følger opp og gir tjenester og tilbud til de innsatte.

       Allerede i dag er det stor trafikk ut og inn av fengslene, og den vil heller bli større enn mindre med den nye loven. Derfor er det svært viktig at kontrollen med samtlige som passerer ut og inn, blir betydelig bedre enn i dag. Det er uakseptabelt at det smugles narkotika eller våpen inn i fengsler, eller at det på annen måte planlegges eller drives kriminalitet derfra. Komiteen støtter derfor de foreslåtte tiltakene, som åpner for større grad av kontroller av innsatte, ansatte og andre som går ut og inn, og dessuten større adgang til å ta prøver av innsatte.

       Den nye ordningen med stadig friere soning og mer ansvar for den enkelte lovbryter har også en motsats i at det skal reageres raskere og strengere ved brudd på tillit, ansvar og vilkår som blir gitt.

       Ta f.eks ordningen med prøveløslatelse. Den hadde begynt å leve sitt eget liv, med tilnærmet automatisk løslatelse etter to tredjedels soning, og med få reaksjoner på brudd i prøvetiden. Dette ble strammet inn i forbindelse med meldingen om kriminalomsorg, og dette følges ytterligere opp i loven. Dersom prøveløslatelse innvilges, skal det være en del av soningen og en reell prøve. Bestås ikke prøven, skjer det brudd på vilkår eller begås det ny kriminalitet, ja, så skal det være en følbar reaksjon. Og ved gjentatt brudd skal vedkommende inn til soning i fengsel igjen. Det samme prinsippet gjøres gjeldende hele veien: tilbakeføring til strengere soning dersom det er grunn til det, mindre permisjoner ved brudd på permisjonsvilkår, straffeansvar ved rømming osv.

       Så ser vi at det er noe forskjellige vurderinger partiene imellom av hvordan man best ivaretar en kontrollert tilbakeføring til samfunnet. For Arbeiderpartiet og flertallet i komiteen er det et spørsmål som står sentralt, nemlig: Hvem vil du ha som nabo? Vi mener at det er viktig å gi kriminelle best mulig forutsetninger for å kunne komme tilbake til et liv uten kriminalitet. Jeg vil mye heller ha som nabo en tidligere kriminell som har vist gjennom en stadig friere soning under full kontroll at han er i stand til å skikke seg, enn en kriminell som ikke har fått prøve seg ute i virkeligheten under kontroll og tilsyn. Derfor går flertallet inn for prøveløslatelse som en del av soningen når det helt sikkert er sikkerhetsmessig forsvarlig og ikke støter imot den alminnelige rettsfølelsen. Derfor vil vi under de samme forutsetningene ta i bruk overgangsboliger under den siste del av soningen der det kan gi positive resultater. Derfor vil vi helt unntaksvis åpne for at man, når det er nødvendig for å kunne delta i et opplegg for å komme på beina igjen, kan vurdere at noe av straffen sones i et opplegg utenfor fengslet.

       Til slutt vil jeg ta opp et forslag på vegne av komiteen. Det er en endring som druknet for oss i alle paragrafene, men som vi alle er enige om. Det dreier seg om å avgrense klageretten for den innsatte når det gjelder vedtak om hvor man skal innsettes i fengsel. I realiteten vil det ikke svekke den innsattes rettssikkerhet, men det vil begrense belastningen på byråkratiet. Spørsmålet er omtalt i et svarbrev fra Justisdepartementet til komiteen av 14. mars i år.

       Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Kristelig Folkeparti står sammen med Arbeiderpartiet i omtrent alt som står i komiteens merknader. Vi har imidlertid ett punkt som er viktig for oss, ikke fordi det skulle være noen fanesak for Kristelig Folkeparti, men fordi vi mener det er vesentlig av hensyn til dem som soner i norske fengsler. Det dreier seg om at man nå fjerner lovhjemmelen for fengselsprester. Det synes vi er dramatisk fordi det i sin tur kan resultere i at man tar bort et viktig hjelpeorgan for dem som er innsatt, ikke bare i forhold til det som går på den åndelige dimensjon, men også når det gjelder sosiale aktiviteter av ulike slag. Når Arbeiderpartiet ikke vil være med på å ha dette lovfestet, sies det gjennom meldingen at grunnen er at man har foretatt en ansvarsoverføring fra Justisdepartementet til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og at fengselsprestene derfor nå hører inn under det departementet. Men det er ingen lovhjemmel der heller for fengselsprestene. De må høre hjemme et eller annet sted. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet er derfor: Betyr det at Arbeiderpartiet ønsker å fjerne lovhjemmelen for fengselsprester i norske fengsler, at man anser at sognepresten i det angjeldende område kan ta det ansvaret som fengselsprestene har pr. i dag?

       Det vi gjør i innstillingen til denne nye loven, er å lovfeste retten til å utøve sin religion eller sitt livssyn. Jeg har lyst til å sitere fra innstillingen hvor alle, unntatt Fremskrittspartiet, sier at de

« viser til at behovet for å utøve sin religion eller sitt livssyn kan være spesielt stort når man soner, og støtter en lovfesting av retten til å få mulighet til slik utøvelse. Det innebærer også at det legges til rette for tilgang til prest eller annen livssynsveileder ».

       Derfor er jeg ikke så bekymret. Vi lovfester altså retten til å legge mulighetene til rette for å utøve sin religion og sitt livssyn, og det er det primære. Hvordan det løses i praksis, om man engasjerer en prest, eller om man har en fast prestestilling, hvem som skal ta seg av det i praksis, er ikke jeg så bekymret for så lenge vi har lovfestet retten til muligheten til å utøve dette på en ordentlig måte. Vi har jo i dag ganske mange prestestillinger som har kommet til gjennom alle budsjettkompromissene våre, og jeg er ærlig talt ikke særlig bekymret for at noen av dem vil forsvinne. Der det viser seg at de fungerer godt, kan jeg ikke se noen grunn til at de ikke skal fortsette å fungere. Men på steder hvor de kanskje vil finne andre løsninger som vil fungere bedre i praksis, skal ikke vi lovfeste at det skal løses akkurat sånn eller sånn i praksis.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg sa sikkert dette på en noe forkjært måte ettersom representanten Tømmerås oppfattet det som at dette spørsmålet kanskje ikke var av noen betydning for Kristelig Folkeparti. Selvfølgelig er det av betydning, men det er ikke fordi det er viktig for Kristelig Folkeparti, vi tar det opp, men fordi vi mener det er viktig for de innsatte. Det er det som er hovedpoenget med spørsmålet.

       Jeg tolker videre Arbeiderpartiet dit hen at man egentlig ikke ønsker å fjerne prestestillingene, og vil gjerne at representanten Tømmerås svarer meg på om man ønsker å fjerne prestestillingene og overlate dette til - det er kanskje noe uærbødig - en tilfeldig tilkalt prest istedenfor en person som - slik som i dag - har spesialutdannelse, og som får både spesialoppfølging og videreutdanning osv. innenfor dette feltet. Ta f.eks. Ullersmo, hvor det virker to prester. Betyr det at man kan forvente at menighetsprestene i det området vil bli tilført det tilsvarende hvis man fjerner de prestestillingene som fengselet har pr. i dag? Dessuten: I Kristelig Folkepartis forslag til lovparagraf er det en lovfesting av prestestillinger i den forstand at de skal virke ved enhver anstalt, og det betyr i praksis - slik vi leser det og tolker det - at det åpnes for at det kan ansettes flere enn det som er pr. dags dato.

       Men jeg vil ikke unnlate å nevne at det også i denne saken er vedtak som ikke vil styrke kriminalomsorgen, og som Kristelig Folkeparti ser på som svært beklagelig. Det har allerede kommet til uttrykk gjennom replikkordskiftet med representanten Ane Sofie Tømmerås. Stikkordet er fengselspresttjenesten, men jeg skal komme tilbake til det senere i innlegget mitt.

       Bakgrunnen for den saken vi nå behandler, er kriminalomsorgsmeldingen samt handlingsplan mot narkotika - begge deler lagt fram av regjeringen Bondevik.

       Meldingen satte opp følgende verdier for kriminalomsorgen:

       Hele Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, sluttet seg til dette verdigrunnlaget, og Kristelig Folkeparti er glad for at dette også ligger til grunn for straffegjennomføringsloven. Formålsparagrafen i lovens § 2 gjengir i hovedtrekk det verdigrunnlag som kriminalomsorgsmeldingen bygde på, og en enstemmig komite støtter den foreslåtte formålsparagrafen.

       Selv om vi i dag har til behandling hva som skal skje med personer som er domfelt for straffbare handlinger, vil jeg få understreke at det selvfølgelig må være et mål at folk ikke kommer til dette stadiet - det vil si at vi må ha en stor innsats i forhold til forebyggende arbeid. Større satsing på forebyggende arbeid vil forhåpentligvis føre til at færre kommer i kontakt med politi, domstol og til sist med kriminalomsorgen. Men når først handlingen er gjort og gjerningsmannen dømt, må vi legge opp til en kriminalomsorg som gjør gjerningsmannen i stand til å gå tilbake til samfunnet som en god borger. Det må være målet vårt, selv om vi vet det kan være vanskelig å få til.

       Kristelig Folkeparti støtter derfor at begrepet « arbeidsplikt » erstattes med « aktivitetsplikt ». Det er viktig at den innsatte ikke blir passivisert i fengslet, men at han driver med arbeid i stedet for skolegang, eller med andre tiltak som kan være tjenlig for rehabiliteringen av den innsatte, når det er riktig.

       Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at spesielt volds- og sedelighetsdømte får delta i programmer som skal hjelpe dem til å endre oppførsel. Det er fortsatt mange innsatte som ikke får et slikt programtilbud, og Kristelig Folkeparti mener det må skje en rask utbygging av slike programmer. Ikke bare via programmer, men også gjennom den daglige tilværelsen i fengselet må de innsatte få innsikt i egen handlemåte og i skadene de påfører ofrene sine. Slik vil mulighetene for å endre atferd bli større.

       Kristelig Folkeparti støtter også en gradvis tilbakeføring til samfunnet gjennom soning under stadig friere forhold og med større krav til dem som soner. Det er viktig for at den innsatte skal kunne tilvenne seg livet i frihet. Det er klart det er stor overgang fra å være innelåst og overvåket, med faste rutiner og klokkeslett å forholde seg til og andre som styrer livet ditt, til en tilværelse i frihet der ingen har kontrollen over deg. Den plutselige friheten kan være vanskelig å takle, derfor er det viktig med en gradvis tilbakevending til friheten og samfunnet.

       Jeg vil likevel understreke at det er meget viktig for Kristelig Folkeparti at man ikke overfører en domfelt til åpnere soning dersom slik overføring ikke vil være sikkerhetsmessig forsvarlig.

       Som det kom fram i verdigrunnlaget for kriminalomsorgen, har den innsatte samme krav på tjenester fra det offentlige som andre innbyggere. Det er derfor viktig med et godt samarbeid mellom fengslene og friomsorgen på den ene side og den offentlige forvaltning på den annen side.

       Kristelig Folkeparti støtter forslaget til den organisatoriske inndelingen av kriminalomsorgen i lokalt nivå, regionalt nivå og Kriminalomsorgens sentrale forvaltning samt fordeling av myndighetsutøvelse/saksområder.

       Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av reglene om taushetsplikt. Taushetsplikten skal ikke være i veien for at politi og påtalemyndighet kan varsles når domfelte får permisjon, straffeavbrudd eller løslatelse. Og ikke minst er det helt sentralt at den fornærmede, eller i spesielle tilfeller fornærmedes pårørende eller etterlatte kan få et varsel om løslatelse av domfelte. Vi vet at det kan være svært belastende for offeret eller andre nærstående å møte den domfelte etter løslatelsen. Det kan også være tilfeller der offeret eller andre nærstående har berettiget frykt for hevnaksjoner fra domfelte. I disse tilfellene er det svært viktig at permisjonen/løslatelsen ikke kommer overraskende på dem. Ikke minst vil dette være sentralt i volds- eller overgrepssaker. I slike saker må det også vurderes om man skal ilegge gjerningsmannen besøksforbud, noe som gir offeret eller andre nærstående beskyttelse og større trygghet.

       Den som settes i fengsel, er underlagt kontroll og myndighetsutøvelse, og det kan bli aktuelt å bruke forskjellige tvangstiltak mot vedkommende. Derfor mener Kristelig Folkeparti det er viktig med uavhengige organer som kan føre tilsyn med virksomheten, og støtter opprettelsen av regionale tilsynsråd.

       Den som har fulgt debatten på det kriminalpolitiske området over tid, vet at justiskomiteen i lang tid har vært opptatt av soningskøene og den tid det tar fra domfellelse til den domfelte blir kalt inn til soning. Målet om at det ikke skal gå mer enn to måneder, er fortsatt ikke nådd, og Kristelig Folkeparti vil understreke komiteens merknad om at vi forutsetter at de tiltak som trengs for å bedre situasjonen, blir iverksatt av Regjeringen.

       Det er uheldig dersom ikke den domfelte blir raskt innkalt til soning. Det gjelder for den domfelte selv, som må vente med å få gjort opp for seg. En rask reaksjon vil gi større effekt og ha bedre virkning - mulighetene for at gjerningsmannen slutter med sin kriminelle løpebane blir altså større. Mange domfelte vil dessverre benytte en lang ventetid til nye straffbare handlinger. For fornærmede og for samfunnet for øvrig kan det oppfattes som en provokasjon at domfelte fortsatt beveger seg fritt etter at dommen er falt.

       Soning kan gjennomføres på forskjellige måter: i fengsel med høyt sikkerhetsnivå, i fengsel med lavt sikkerhetsnivå eller i overgangsboliger. I særlige tilfeller kan den også gjennomføres utenfor fengsel med særlige vilkår etter § 16, eller som prøveløslatelse med vilkår etter § 43 andre ledd. Til slutt kan straff også gjennomføres ved heldøgnsopphold i institusjon eller sykehus.

       Jeg har nevnt saken om fengselsprester. Det som skjer i denne saken i dag, gjør meg noe bekymret - bekymret på fengselsprestenes vegne og på de innsattes vegne. Hittil har det vært lovfestet at det skal virke en prest ved hver anstalt. Departementet har ikke foreslått en tilsvarende bestemmelse, men foreslår en ny paragraf som lyder: « Kriminalomsorgen skal gi innsatte mulighet til å utøve religion og livssyn », jf. forslag til ny § 23.

       Bakgrunnen for dette er ifølge departementet at fengselsprestene er overført til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Etter Kristelig Folkepartis mening vil denne endringen kunne være med på å svekke fengselsprestenes stilling. Fengselsprestene er en del av personalet og gjør en viktig innsats overfor de innsatte. Det er ikke slik at den vanlige menighetsprest uten videre kan steppe inn i fengselsprestenes funksjoner. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at fengselsprestenes stilling fortsatt skal være lovfestet, og fremmer forslag om det, hvilket jeg herved tar opp. Kristelig Folkeparti kan ikke se noen annen lov enn fengselsloven som vil være den riktige for denne lovhjemmelen.

       Når det gjelder kontroll av personer og gjenstander, støtter Kristelig Folkeparti at det skal kunne foretas undersøkelser av innsatte, rom og eiendeler ved bruk av teknisk utstyr eller hund. Vi er også enig i at alle som ankommer fengslet, skal kunne visiteres. Dette er viktig av preventive grunner.

       Jeg vil komme tilbake i et treminutters innlegg senere for å fullføre avslutningen av mitt hovedinnlegg.

       Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder):

       Det har vært enighet i komiteen om en rekke ting, som saksordføreren var inne på. På en del områder skjerper man kravene til den innsatte, og man skjerper reaksjonene på brudd. Men hvis vi skal få til noe av det gode som vi så både i kriminalomsorgsmeldingen og i denne lovproposisjonen, krever det noe mer enn å enes om noen lovparagrafer.

       Jeg skjønner godt at Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund har vært engstelig for forskjellen mellom de politiske ambisjoner og muligheten til å iverksette dem i praksis. Det trengs penger, det trengs personellrekruttering, det trengs organisering - som delvis er påbegynt gjennom regionaliseringen - og det trengs tilstrekkelig mange soningsplasser til at de gode ord og intensjoner kan bli noe i virkeligheten. Derfor er det ikke bare viktig å bli enige om paragrafene, men det er faktisk også særlig viktig nå dette året å måle resultatene av det vi sier og gjør, ut mot den virkeligheten som fins rundt i Fengsels-Norge. Det gjør at en av de tingene komiteen skrev inn enstemmig etter høringsrunden, var at vi allerede i revidert nasjonalbudsjett vil ha en fullstendig gjennomgang av hvordan det ligger an med soningskøene. Vi har fått innspill om at en del fengselsavdelinger står i fare for å bli stengt - at det er for lite penger til å drive i andre halvår. Da er revidert nasjonalbudsjett som kommer rundt 10. mai, første anledning til å fylle på med penger, slik at det vi ønsker av gode intensjoner, også kan bli noe av i praksis. Det er enighet om å få en slik gjennomgang i revidert nasjonalbudsjett.

       Det andre det har vært enighet om, er å få en gjennomgang i statsbudsjettet av en del ting som også er omtalt i innstillingen, en del ting som peker litt lenger fram enn det helt akutte for andre halvår.

       Det er helt klart at det finnes fanger med helt spesielle behov. Det kan være spesielt farlige innsatte, eller det kan være mennesker som er syke, som sliter med psykiske problemer, og som er såkalt ressursinnsatte. Det har gått to og et halvt år siden kriminalomsorgsmeldingen kom, men fortsatt har vi ikke fått flere plasser verken for dem med spesielle krav når det gjelder høyt sikkerhetsnivå, eller når det gjelder dem med spesielle krav til ressursavdelingen. Dette ber vi om fortgang i, og vi ber om tilbakemelding helt spesifikt i oktober, i statsbudsjettet, om hva det er som skjer. Har vi fått disse plassene, eller er de på trappene rundt om i hvert enkelt fylke?

       På noen områder er det klare politiske forskjeller i komiteen. Det gjelder f.eks om man skal kunne settes direkte inn på såkalt åpen soning. Tidligere har det vært slik at folk som hadde lange dommer, dommer på to år f.eks., ikke kunne settes direkte inn på åpen soning. Her går flertallet inn for en liberalisering som Høyre er sterkt imot. Vi vet alle at gjennomsnittlig straffeutmåling for en voldtekt er 1,9 år, og det er ikke i tråd verken med min oppfatning eller den alminnelige rettsoppfatning at voldtektsdømte heretter kan settes direkte inn på åpen soning. Riktignok sier flertallet at det skal foretas en vurdering i hvert enkelt tilfelle, og at man ikke skal foreta seg noe som strider mot den alminnelige rettsoppfatning. Men flertallet åpner her for den mulighet at voldtektsdømte og de som er dømt for grove sedelighetsforbrytelser, kan gå rett til åpen soning. Det synes jeg ikke er riktig.

       Et annet forhold som vi har vært opptatt av, er reglene for overføring til overgangsfengsel. Her har Høyre og Fremskrittspartiet sagt at det er tilstrekkelig at man kan vurdere overføring til overgangsfengsel. Det bør ikke være en absolutt regel om at man skal vurderes overført til overgangsfengsel. Grunnen til det er at et overgangsfengsel jo nesten ikke kan kalles et fengsel i det hele tatt. Jeg tror det var Fengsels- og Friomsorgsforbundet som sa at i så fall er det et fengsel uten ansatte. Og er det da et fengsel? Poenget er at når en domstol har dømt noen til å sitte inne for en alvorlig forbrytelse, er ikke det det samme som å la dem bo for seg selv i et hyggelig hybelhus. Det skal være en forskjell. Primært skal soning i lukket anstalt være startpunktet for dem som skal sone, og det skal foreligge kvalifiserte forbedringer som gjør at man etter hvert blir overført til mildere soning.

       Så er det foreslått tatt inn en ny § 16, som gir adgang til i realiteten å oppheve fengselsstraffen og si at man kan få sone utenfor fengsel. Jeg synes det blir relativt meningsløst når en enstemmig justiskomite gang på gang sender en oppfordring til domstolen om å skjerpe straffeutmålingen og skjerpe fengselsstraffene, dvs. oppfordrer til lengre tid i fengsel, og flertallet samtidig vedtar en paragraf som gjør at man ved et administrativt vedtak kan oppheve den samme fengselsstraffen som man har bedt om å få øke. Da gir man litt med den ene hånden og tar dobbelt så mye med den andre. Da kan jeg umulig skjønne at resultatet blir som man ønsket. Og jeg skjønner svært godt at både Riksadvokaten og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund går imot den nye § 16. Det har Høyre og Fremskrittspartiet også gjort.

       Økt adgang til narkotikakontroll i fengslene har vært uhyre viktig å få til. I januar 1998 hadde Høyre en interpellasjon om dette i Stortinget, med forslag som fikk allmenn tilslutning i salen. Nå får vi tiltakene som skal gi oss økt adgang til denne narkotikakontrollen. Det er bra. Men det som ikke er like bra, er at man tar bort mulighetene til stikkprøvekontroller og andre kontroller i de åpne fengslene. Samtidig som man vil ha flere og flere inn til åpen soning, reduserer man altså kontrollmulighetene for bl.a narkotika eller andre ting i de samme fengslene. Høyre og Fremskrittspartiet går derfor inn for at adgangen til stikkprøvekontroller og andre kontroller fortsatt skal gjelde også for de åpne fengslene.

       Vi sier også at adgangen til permisjoner ikke bør liberaliseres. Tvert imot, skal den gå i noen retning, bør den snarere strammes inn. Ikke minst gjelder dette i tilfeller der det er fare for gjentakelse, og der det har vært begått seksuelle overgrep mot barn. Det er et område hvor vi sier at forutsetningen for at man skal kunne gis permisjoner, må være at det ikke er fare for gjentakelse, eller at man vil underkaste seg medisinsk behandling.

       Så det tradisjonelle temaet, prøveløslatelse etter 2/3 tid. Det er et steg i riktig retning når man tar bort den automatiske prøveløslatelsen etter 2/3 tid. Men fortsatt er dette å gå for langt. Det bør være spesielle hensyn, spesielle ting man har gjort, som gjør den innsatte fortjent til løslatelse etter 2/3 tid. Med flertallets løsning vil det fortsatt være slik at de aller fleste slipper ut etter 2/3 soning. Dette er en måte å devaluere domstolenes straffeutmåling på. På den ene siden ber man om at straffene skjerpes, mens man på den andre siden lar de fleste stikke av etter 2/3 soning. Det blir ikke riktig. Derfor går Høyre imot den paragrafen som flertallet går inn for. Vi vil ha et strengere kriterium for prøveløslatelse etter 2/3 tid.

       Vi ser positivt på økt bruk av samfunnstjeneste, ikke minst som alternativ til betingede dommer, som tidligere var dommer mer eller mindre uten konsekvens for den enkelte. Men samfunnsstraff må ikke brukes for volds- og sedelighetskriminalitet. Den må gjelde for mildere forseelser og særlig for førstegangsdømte. Dette har vi fått klare innspill om, bl.a fra Oslo politikammer, hvor de sier: Når en person har fått samfunnsstraff gang nr. 1, gang nr. 2 og gang nr. 3, og vi da får dem tilbake, er det ingen grunn til å fortsette å idømme samfunnsstraff. Det er et synspunkt jeg deler. Den bør forbeholdes førstegangskriminelle og de ikke svært alvorlige forbrytelser.

       Brudd på vilkårene for samfunnsstraff må få en tydelig og rask reaksjon. Det er helt riktig som saksordføreren var inne på, at oppfølgingen av reaksjoner på brudd ikke har vært god. Det at alle går med på en innskjerping her, er positivt. Men Høyre og Fremskrittspartiet går lenger: I de tilfeller hvor det er et kvalifisert brudd, dvs. et brudd som ikke bare er at man kommer to minutter for sent, skal man inn til prøving for gjeninnsettelse. Den slappheten som det har vist seg oppstår ute i systemet, må det reageres tøffere på.

       Med disse ord vil jeg ta opp forslagene fra Høyre og også de forslagene som Høyre og Fremskrittspartiet står sammen om.

       Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg er fullstendig klar over at jeg i dag kan komme til å bli beskyldt for å være en møteplager. Jeg er meg det faktisk så bevisst at jeg kanskje kan få lov til å si til presidenten at jeg er bevisst i gjerningsøyeblikkene. Jeg kommer til å stille de samme spørsmålene til samtlige partier.

       Derfor stiller jeg også Høyre spørsmålet: Mener Høyre at fengselspresttjenesten vil bli ivaretatt for framtiden ved at man fjerner lovhjemmelen for disse stillingene? Dersom man i framtiden går inn for å fjerne fengselspreststillinger i forhold til det man har i dag, vil Høyre motsette seg det? Vil man støtte forslag om å opprette nye stillinger? Hva er Høyres standpunkt?

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg vet ikke om jeg har så veldig god greie på prester, men jeg bruker dem av og til. Jeg bruker også leger, psykolog - jeg har ikke brukt det ennå, men jeg får sikkert bruk for det - kiropraktor, fysioterapeut og en del andre. Og jeg tror at hvis jeg ble satt i fengsel, ville det være viktig for meg å ha tilgang på en gode lege, kanskje en god prest, en god kiropraktor, kanskje en god lærer. Det viktigste for den innsatte må være å ha krav på de samme gode tjenestene som dem som er utenfor fengselet. Derfor spør jeg: Er det slik at en fengselslege vil være bedre enn det alminnelige helsetilbudet utenfor fengselet? Er det slik at en fengselsprest vil være bedre enn en flink prest utenfor fengselet?

       Som innsatt tror jeg faktisk at jeg ville foretrukket å ha mulighet til å kunne treffe mer enn én bestemt person. Ved de fleste sogneprestkontorer er det som oftest mer enn en prest. Jeg tror at innsatte ikke skiller seg så veldig mye fra alle andre brukere, og at det viktigste for dem er å få tilgang på den tjenesten de etterspør. Hvem som er arbeidsgiver, og hvor de sitter til daglig, tror jeg er mindre viktig.

       Hvis representanten Marthinsen, som er prest, og jeg kan bli enige om at det viktigste er at de som ønsker et tilbud, får det, så tror jeg ikke det er så viktig her og nå å lande på om vedkommende skal være ansatt i fengselet eller et annet sted.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Det er mye i innlegget fra komiteens leder det kunne være grunn til å reagere på. Men noe av det jeg reagerte aller mest på, var det hun sa rett ut, og som lå under i flere av hennes påstander, nemlig at det er en devaluering av domstolenes utmåling når kriminalomsorgen faktisk bestemmer innholdet i soningen. Det er kriminalomsorgens oppgave! Det er derfor vi har et opplegg for hva som skal skje etter at dommeren har slått klubba i bordet og avsagt dommen og straffeutmålingen.

       Det å bli overført til en overgangsbolig etter å ha sonet en del av straffen, det å få en prøveløslatelse når det er riktig i forhold til å få en progresjon i soningen, det unntaksvis å benytte seg av § 16 når minst halvparten av soningen er gjennomført, er jo ikke å slutte å sone. Det er snakk om å fortsette soningen med et annet innhold og i andre former. Det er selvfølgelig noe domstolen utmerket godt vet at skjer, og som den tar hensyn til ved utmålingen av straffen.

       Først får vi den dømte inn i systemet, og så ser vi på hva som er riktig å utsette vedkommende for når det gjelder typen soning og innholdet i soningen, for at vedkommende skal kunne komme på bena igjen. Jeg vil tro at Høyres representant også mener at det er avgjørende viktig at når man blir løslatt, så har vi, så langt vi har muligheter til det, gitt vedkommende forutsetninger for å kunne fortsette et liv uten kriminalitet. For hvis poenget bare skal være at vedkommende sitter inne så lenge som mulig uten noe relevant innhold, da er vi jo like langt, for da kommer vedkommende tilbake igjen. Den trenden har vi dessverre sett så altfor mange ganger.

Kristin Krohn Devold (H) : For å ta det siste først: Selvfølgelig er Høyre opptatt av at en som har sittet inne til soning, kommer ut igjen som et bedre menneske. Det er jo derfor vi er med på så mye av det som står i denne proposisjonen, knyttet til krav om utdanning, krav om tilstrekkelig lufting, krav om livssynsveileder og krav om gymnastikk - en rekke krav som nå faktisk lovfestes for den innsatte, fordi den innsatte skal få et helhetlig tilbud som ivaretar menneskelige hensyn.

       Det at vi også går inn for et « slusesystem » i soningen, der en begynner i lukket soning, så går over til åpen soning og deretter over til overgangsfengsel, går på det samme. Det er en mulighet for den enkelte ved å oppføre seg skikkelig, ved å vise vilje og evne til å lære å forbedre seg, slik at man kan få bedre og bedre vilkår inne i fengselet. Det støtter vi fullt ut.

       Det jeg mener er en devaluering av domstolenes ansvarsområde, er hvis vi har det slik at de fleste slippes ut etter 2/3 tid. Domstolene dømmer en til fengsel i tre år, og så sier kriminalomsorgen at det er lik to år. Den vurderingen synes jeg domstolene skal ta, og så synes jeg det skal være noe spesielt til stede for at man faktisk slippes ut etter to år. Og ingen kan benekte at det å si at tre år blir til to år i hvert fall er en minking av effekten av den straffen.

       Så til det andre punktet som går på § 16, der man nå altså har anledning til å slippe folk ut etter halv soning. Det å sone i sitt eget hjem eller i en fast bolig er for folk flest ikke det samme som soning i fengsel. Jeg føler meg relativt trygg på at når både Riksadvokaten og forbundet går mot denne paragrafen, slik Høyre gjør, så er det nettopp med den begrunnelsen som jeg har gitt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Det forundrer meg at komiteens leder går inn for et forslag uten å skjønne rekkevidden av det. Det er litt overraskende. Det pleier komiteens leder sjelden å gjøre. Men ettersom hun av og til har behov for å konsultere en lege, en prest, så regner hun med at slik er det også for den som sitter i fengsel, og det skal ikke jeg protestere på. Jeg tror sikkert at det kan være på den måten. Men jeg tror faktisk det kan være noe forskjell på komiteens leder og en innsatt og de behovene som gjør seg gjeldende, og ikke minst behovene for den som skal veilede.

       Den som selv har vært i prestetjeneste, hvilket jeg selv har, vet noe om hvilken situasjon arbeidsmessig prester og andre menighetsledere rundt omkring i Norge er i, og da å antyde at man bare kan henvende seg til sognepresten, så ordner han opp i den saken, og så får man tilgang på et større utvalg av åndelige veiledere, er litt for enkelt. Jeg er overrasket over komiteens leders lemfeldige holdning til et såpass viktig spørsmål, og jeg formulerer meg såpass krast fordi jeg regner med at komiteens leder kan ta litt igjen for å markere hva i all verden det er Høyre tenker på.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg tror nesten jeg må si takk for tilliten i og med at representanten Marthinsen mente det kunne være en forskjell på meg og en innsatt. Jeg vil også si at det kan godt hende at det finnes mange forskjellige typer innsatte, på samme måte som det finnes mange forskjellige mennesketyper både her i Stortinget og i komiteen. Hele poenget mitt med første svarreplikken til representanten Marthinsen var å si at vi må ta utgangspunkt i brukernes behov. Og det var det jeg forsøkte å gjøre. Fordi brukernes behov kan være forskjellig, og fordi jeg forsøkte å sette meg inn i en situasjon som bruker, vil jeg ikke gjøre det representanten Marthinsen prøver å få meg til å gjøre, nemlig konkludere med at den eneste gode løsning er å fortsette fengselsprestordningen. Jeg vil ikke strekke meg til å si det, for jeg er rett og slett ikke sikker på om det er riktig. Jeg er heller ikke sikker på at det er det motsatte som er riktig, men jeg vil rett og slett holde muligheten åpen for at her kan det være ulike løsninger som kan være gode, ikke bare den ordningen vi har i dag.

       Bortsett fra det konkluderer jeg altså ikke her i dag med at det bør være på den ene eller andre måten, for det synes jeg ikke er naturlig.

       En straffereaksjon kan ikke virke preventiv med mindre den føles som en straff. Tilbakeføring til samfunnet og trening i å omgås andre mennesker utenfor fengselsmurene bør først starte helt mot slutten av soningstiden eller etter at soningen er avsluttet. Kombinasjonen av at en kriminell av egen erfaring har oppfattet at det faktisk er noe ubehagelig å sitte i et fengsel og god kontroll og oppfølging etter at dommen er sonet, er etter Fremskrittspartiets mening veien å gå.

       KROM-bølgen bør byttes ut med en fast, klar og grensesettende fangepolitikk dersom vi skal oppnå økt trygghet for lovlige samfunnsborgere. De forslagene som Stortinget vedtar i dag, trekker i begge retninger, både i retning av å styrke KROM-bølgen og i retning av å stanse liberaliseringen. Mest positivt er det kanskje at det blir gitt et større innhold i samfunnstjenesten, som også skal kunne brukes som alternativ til betingede dommer. Like fullt er det for slapt at samfunnstjenesten begrenses til noen få timer daglig, og den bør ikke kunne brukes som alternativ til ubetinget fengselsstraff.

       Det er betenkelig at det åpnes adgang til å sone utenfor fengsel, at ordningen med hybelhus blir opprettholdt som soningsalternativ til å sitte i fengsel, og at personer som får såpass strenge straffer - vel å merke i norsk målestokk, for strenge straffer er det jo egentlig ikke - som opptil to år, kan starte soningen i fengsel med lavt sikkerhetsnivå.

       Det er verdt å merke seg at Riksadvokaten mener at det er et gjennomgående trekk ved den nye loven at det åpnes for nye soningsformer i frihet, og at flere høringsinstanser er skeptiske til gjennomføring av straff utenfor fengsel. Selv om saksordføreren har gjort en glimrende jobb med gode merknader, underbygger Riksadvokatens konklusjon påstanden om at denne reformen i sum er til det verre.

       Fremskrittspartiet har flere ganger tidligere lagt fram forslag om at det må gjøres straffbart lovmessig å rømme fra fengsel. Det er derfor selvfølgelig positivt at dette nå blir vedtatt.

       Ordningen med prøveløslatelser bør fjernes helt. Jeg kan ikke se noen fornuftig begrunnelse for at en person skal slippe unna straffen sin etter å ha sonet 2/3 bare fordi han oppfører seg pent. Det må være en selvfølge at en fange opptrer med respekt overfor de ansatte og følger de reglene som gjelder i fengselet. Gjør han ikke det, må det få konsekvenser. Enhver form for trakassering av ansatte i form av trusler, spytting eller skjellsord bør automatisk politianmeldes, og man kan bruke de paragrafene som finnes i dag, som gjelder trusler, vold og trakassering av offentlige tjenestemenn. Det bør føre til ubetingede fengselsstraffer, som må sones i etterkant av den straffen en fange allerede er inne til soning for. Man kan altså innføre en ordning med tilleggsstraff for uakseptabel oppførsel istedenfor lavere straffer for normal oppførsel.

       Det er domstolene som skal bestemme straffereaksjonene, og derfor bør utgangspunktet være at en fange sitter i fengsel i den tiden en domstol har ment at han bør sitte i fengsel. Derfor fremmer Fremskrittspartiet på nytt forslag om at ordningen med prøveløslatelse fjernes helt.

       Til slutt vil jeg ta opp forslagene fra Fremskrittspartiet, som står å lese i innstillingen.

       Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Fremskrittspartiet og Høyre pleier jo som regel å følge hverandre noenlunde som skygger når det gjelder justispolitikk - den ene vokter på den andre. Derfor tillater jeg meg å stille spørsmålet også til representanten Simonsen: Mener Fremskrittspartiet, slik som Høyre åpenbart gjør, at ved å fjerne lovhjemmelen for fengselspreststillinger øker partiet de innsattes mulighet til utøvelsen av religion og livssyn?

Jan Simonsen (Frp) : Jeg synes nok at den gamle sjømannspresten er vel mye opphengt i sin egen yrkesgruppe. Både som tidligere medlem av kirke- og undervisningskomiteen og som medlem av justiskomiteen har jeg delt ut prestestillinger i hytt og vær. Det er jo helt umulig hvis en skal i budsjettforlik med Kristelig Folkeparti, ikke å ha noen prester i baklommen.

       Jeg synes at representanten Krohn Devold gav et utmerket svar på det samme spørsmålet. Jeg slutter meg til alt det hun sa, og jeg vil bare legge til at det selvfølgelig ikke er intensjonen verken fra Høyre, er jeg overbevist om - det er vel ikke riktig å snakke på vegne av Høyre, men jeg går ut fra det - eller fra Fremskrittspartiet å svekke de innsattes muligheter til å få det de har behov for når det gjelder prestetjenester - eller imamtjenester for den saks skyld.

       Samtidig som den nye straffegjennomføringsloven regulerer offentlige myndigheters bruk av tvang overfor borgerne, er de ulike lovforslagene nøye vurdert opp mot hensynet til menneskerettighetene. Det er grunn til å være fornøyd med den måten departementet har vektlagt menneskerettighetene på ved utformingen av reglene.

       Det er etter vårt syn riktig og nødvendig å skille mellom avdelinger med høyt og avdelinger med lavt sikkerhetsnivå. Et slikt differensiert soningsopplegg gjør det også i større grad mulig å hjelpe folk tilbake til en normal tilværelse. I denne sammenheng vil jeg trekke fram at nå lovfestes også det som har vært praksis, med en gradvis tilbakeføring til samfunnet gjennom soning under stadig friere forhold og med større krav til dem som soner. Ordningen med kontaktbetjent og individuelle planer er viktig i denne forbindelse.

       Når det gjelder behandlingen av den enkelte sak, vil jeg understreke at det er viktig med størst mulig grad av likebehandling. Dette er helt avgjørende for at innsatte og domfelte skal ha tiltro til systemet. Den loven vi vedtar her i dag, gir klare regler for skjønnsutøvelsen på lokalt plan og minsker dermed faren for usaklig forskjellsbehandling.

Det er viktig at ordningen med differensiert soning skjer på en betryggende måte i forhold til sikkerhet, og at folks alminnelige rettsfølelse ikke krenkes. Det er grunn til å understreke at en forutsetning for overføring til lavere sikkerhetsnivå og soning under mer ansvar og friere former er at dette kun kan skje når sikkerhetsmomenter ikke taler mot dette.

       En slik klar regel vil på sin side ansvarliggjøre innsatte under soning og på den måten faktisk bidra til å forebygge ny kriminalitet. Det er her kriminalomsorgen har sin store oppgave gjennom å redusere og begrense det store tilbakefallet til ny kriminalitet.

       På det punktet som gjelder muligheten for kriminalomsorgen til å kunne vurdere om straffedømte skal kunne settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå, er Fremskrittspartiet og Høyre, som tidligere sagt, uenige med flertallet. Senterpartiet mener det er riktig at det gis en slik mulighet til soning i fengsel med lavere sikkerhetsnivå for dømte med straffer på inntil to år. Dette skal være en unntaksregel som særlig er aktuell for unge lovbrytere hvor en slik soningsform er avgjørende for å lykkes med en rehabilitering. Det er grunn til å understreke at soning i fengsel med lavere sikkerhetsnivå fortsatt er en frihetsberøvelse med sterke restriksjoner. I de unntakstilfellene det er her snakk om, skal man konkret vurdere om en slik soning er bedre egnet for å bringe den dømte tilbake til samfunnet.

       Den samme uenigheten knytter seg til muligheten for overføring til soning i mindre restriktiv avdeling. Denne muligheten skal være underordnet hensynet til sikkerhet og den alminnelige rettsfølelse. Lovbrytere som har begått svært alvorlige handlinger, skal man være svært restriktiv med å overføre til slike fengsel, dette også av hensyn til bl.a fornærmede.

       På samme måte vil mindretallet avskjære muligheten til i unntakstilfelle å vurdere soning utenfor fengsel, med særlige vilkår. Forslaget vil faktisk innebære en innstramming i forhold til dagens regler om prøveløslatelse. Jeg er faktisk uenig i at det vil stride mot folks alminnelige rettsoppfatning dersom det i et unntakstilfelle blir gitt en slik adgang for en person med omsorgsansvar for barn. Det er snarere slik at det å avskjære denne muligheten totalt, vil kunne virke urimelig.

       Jeg er tilfreds med den store enigheten som preger innstillingen. Den smule uenighet som kommer til uttrykk, ser jeg mer på som et markeringsbehov enn som betydelig uenighet om realitetene.

       Helt til slutt: Selv om jeg vet at helsetilstanden hos representanten Marthinsen er aldeles utmerket, vil jeg spare ham for å måtte gå opp på talerstolen og gjenta det spørsmålet som han har stilt til andre representanter i forhold til fengselsprester. Det som er kommet til uttrykk gjennom de svar som er gitt av flertallet, er dekkende for det synspunktet som undertegnede og Senterpartiet har.

       Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg kan ikke si meg tilfreds med svaret fra representanten Nymo.

Tor Nymo (Sp) : Representanten Marthinsen og hans forgjenger i justiskomiteen i forrige periode er utmerket godt kjent med Senterpartiets og mitt syn når det gjelder den svært viktige jobben som norske fengselsprester gjør.

       Det jeg imidlertid har svært vanskelig for å tro, er at den endringen som flertallet nå går for, vil gi de innsatte dårligere mulighet til å få de tjenester som fengselsprestene tidligere har gitt dem. Det vi gjør, er at vi holder mulighetene åpne for at det finnes ulike løsninger som primært ivaretar de hensyn som Marthinsen har gitt uttrykk for er til stede, og som for så vidt vi også mener. Jeg kan ikke se at det vi nå har gjort, endrer mulighetene til tjenester i forhold til det vi var med på i de budsjettinnstillingene som Marthinsen refererte til.

       Med nemninga « aktivitetsplikt » ser eg for meg at dei innsette skal engasjere seg i sin eigen situasjon og dermed unngå å bli passiviserte. I det kompetansesamfunnet som me lever i, er det avgjerande viktig å satse på kompetansefremmande tiltak innafor kriminalomsorga. Eg konstaterer med glede at lova nå seier at opplæring på dagtid skal erstatte plikta til å arbeide. Det må vere formålstenleg. Dermed blir det ei likestilling mellom opplæring og plikta til å arbeide, noko som gjer at fleire kan delta i organisert opplæring. Sjølv om slike tiltak er frivillige, har eg grunn til å tru at mange vil velje organisert opplæring når dei innsette har ei plikt til å gjennomføre ein aktivitet.

       Me er alle kjende med at mange av dei innsette har ei mangelfull utdaning. Nær 20 % har ikkje fullført grunnskulen, og 80-90 % manglar ei fullført vidaregåande utdaning. Vidare er det kjent at lese- og skrivevanskar er meir utbreidde blant dei som er inne til soning, enn blant gjennomsnittet elles i befolkninga. Aktivitet som stimulerer til utdaning, blir derfor viktige tiltak for rehabilitering tilbake til samfunnet.

       Etter vår meining er det av stor verdi at soninga får eit positivt innhald, slik at den kan førebygge framtidig kriminalitet. Slike planar må bygge på tiltak som gjer dei innsette i stand til å bruke sine evner og moglegheiter til å meistre sin eigen livssituasjon. Det handlar òg om å unngå at me skaper permanente institusjonsmenneske.

       Utfordringa blir å sette ord om til handling. Det er på mange måtar eit paradoks at eit breitt politisk fleirtal ønskjer ei slik utvikling, samtidig som dei legg seg på eit økonomisk nivå som bygger ned opplæringstilbodet.

       Stortinget har tidlegare bedt om ei forskingsbasert evaluering av fengselsundervisninga. Evalueringa tar for seg tre hovudområde: systemnivå, det pedagogiske opplegget og individnivå. Dette er eit viktig arbeid, ikkje minst med tanke på å vidareutvikle og auke innsikta på området i eit handlingsretta perspektiv.

       På systemnivå vil dette dreie seg om kva for målsetjingar og rammefaktorar me har for skulen og fengslet, etatssamarbeid internt og eksternt og vektlegging av undervisningstilbod i høve til dei andre tilboda som finst i fengslet. Slik sett blir dette arbeidet viktig også når ein skal vurdere gjennomføring av straff.

       Evalueringa skal også få fram den innsette sin bakgrunn og føresetnader og kva for verdi opplæringa har for den enkelte i eit soningsforhold. Dette prosjektet starta for ca eit år sidan og skal avsluttast våren 2003.

       I det vidare arbeidet med fastsetjing av forskrifter i departementet ville det vere lurt å kaste eit auge på det arbeidet som blir administrert av Statens utdanningskontor i Hordaland. Eg reknar med at denne evalueringa vil gje ny kunnskap på systemnivå, når det gjeld det pedagogiske opplegget og på individnivå, slik at dette kan føre til justeringar og endringar av opplæringstilboda og oppfølgingsarbeidet til beste for den enkelte innsette og ikkje minst for samfunnet.

Statsråd Hanne Harlem : En godt fungerende straffesakskjede er av stor betydning for folks tillit til politi og rettsapparat. For at straffesaksbehandlingen skal ha den nødvendige kvalitet, må alle elementer i kjeden fungere godt, både isolert og i samspill med neste ledd. For å få til det har det gjennom lang tid vært drevet omfattende utviklingstiltak innenfor politi, påtalemyndighet, domstol og kriminalomsorg.

       Kriminalomsorgens viktigste bidrag til å bekjempe kriminalitet ligger i å sikre høy kvalitet i straffegjennomføringen. Da trenger vi en tydelig straffegjennomføringspolitikk, et høyt faglig nivå i etaten og en hensiktsmessig organisering slik at innsatsen gir best mulig resultat.

       Så trenger vi selvfølgelig også penger, slik komiteens leder gav uttrykk for. Det er altså ikke dagens tema; dagens tema er loven. Men jeg har likevel lyst til å bemerke og for så vidt også bekrefte - noe jeg allerede har gjort overfor komiteen på et langt tidligere stadium - at Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om soningskø og rammene for Kriminalomsorgen i revidert nasjonalbudsjett. Jeg minner også om at det er gitt klar beskjed om at det ikke er aktuelt å stenge fengsler eller fengselsavdelinger nå av økonomiske grunner, men at dette i stedet blir tema under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.

       Kriminalomsorgsmeldingen fra 1998 gav Stortinget grunnlag for en bred drøfting av kriminalpolitiske rammer og straffegjennomføringens muligheter og begrensninger. Den brede politiske enigheten som kom til uttrykk når det gjelder hovedpunktene i straffegjennomføringspolitikken, har vært et godt grunnlag for det lovforslaget som behandles i dag. Det har vært og er tverrpolitisk enighet om at straffegjennomføringen skal baseres på to hovedmålsettinger:

       Forslaget til ny straffegjennomføringslov omfatter både fengselsstraffen og samfunnsstraffene, både fengselsvesenet og Kriminalomsorg i frihet. Basert på innstillingen kan jeg i dag konstatere at det fortsatt er bred tverrpolitisk enighet om hovedtrekkene i straffegjennomføringspolitikken. For rettsstaten er det en styrke at det er bredest mulig enighet om hvordan det skal reageres på lovbrudd. Det er selvsagt også grunnleggende viktig at alle kan se at gjennomføringen faktisk skjer i samsvar med politikken. Straffegjennomføringen må være rask og tydelig.

       Selv om det er bred enighet om hovedprinsippene i straffegjennomføringen, betyr ikke det at vi her beveger oss på et område fritt for konflikter og verdivalg. Det er da av stor betydning at vi klarer å basere diskusjon og uenighet også på faktisk viten og kunnskap.

       Forskning og erfaring kan fortelle oss ganske mye om hva som virker i forhold til de to hovedmålsettingene om samfunnsbeskyttelse på kort og lang sikt. Vi vet at rømningshindringer og ulike kontrolltiltak er nødvendig for samfunnsbeskyttelsen på kort sikt, og vi vet hvordan det kan gjennomføres på en hensiktsmessig måte. Det er kriminalomsorgen i Norge tradisjonelt gode på, og vi har bl.a hatt svært lave rømningstall her i landet.

       Vi vet også ganske mye om hva som fremmer tilbakeføring til en kriminalitetsfri tilværelse, og vi vet hvordan det kan ivaretas innenfor en straffegjennomføringsramme. Det er ikke slik at ingenting virker, men det er heller ikke slik at alt virker. Forskning og evaluering av virkemidler for atferdspåvirkning skal være en viktig kilde til god straffegjennomføringspolitikk. Vi må ha et bedre grunnlag enn ren synsing og rimelighetsbetraktninger. Utfordringen er at virkemidlene som fremmer disse to målsettingene, delvis kan stå i motstrid. Straffegjennomføringens utfordring blir derfor å finne en konkret balanse mellom kontroll og rehabilitering som totalt sett gir best resultatoppnåelse på begge områder. Den balansen kan ikke finnes generelt, men må finnes i straffegjennomføringsregimet rundt den enkelte. Den nye straffegjennomføringsloven gir nettopp denne muligheten. Man har hjemmel for kontroll og strenge soningsregimer der det er nødvendig for å hindre den enkelte i å sette seg ut over rammene, og man har mulighet til faglig arbeid med påvirkning, herunder gradvis tilbakeføring til samfunnet der den enkelte viser vilje til å ta ansvaret for sin rehabilitering og viser at vedkommende gradvis kvalifiserer seg til lavere kontrollnivå. Et stikkord for lovens hovedprofil er derfor at den gir de rettslige rammene for målrettet differensiering.

       Jeg er spesielt opptatt av noen av de regelområdene som ligger i den nye loven. Vi har foretatt en helt nødvendig innstramming av prøveløslatelsesreglene, slik at prøveløslatelse nå ikke er noe man bare får, men noe man må kvalifisere seg for. Og jeg har lyst til å bemerke - siden prøveløslatelse har vært et tema i debatten så langt - at man skal huske på at ordningen med prøveløslatelse har eksistert i Norge i over hundre år. Påstanden som har kommet fra enkelte, om at dette er en desavuering av domstolenes fastsettelse av straffen, er det da vanskelig å følge, for det er altså mer enn hundre år siden man startet en praksis hvor det ble gitt prøveløslatelse etter to tredjedels tid. Men det som er viktig i den nye loven, er for så vidt at man fortsatt tar utgangspunkt i en hundre år gammel praksis, men at man kraftig skjerper inn at prøveløslatelse er en del av totalsoningen. Prøveløslatelse er et ledd i den totale fengselsstraff, og det skal være klare vilkår og klare reaksjoner dersom man ikke oppfyller de vilkårene eller de krav som stilles til en i forbindelse med en prøveløslatelse. Det er heller ikke slik at det er noen automatikk i at det skal gis prøveløslatelse. Så dette er en innstramming av en praksis som har vært der i hundre år, og jeg har vanskelig for på noen måte å være med på at prøveløslatelse er å ikke gjennomføre fengselsstraffen slik domstolene har fastsatt. Dette har altså vært en ordning i lang tid, og jeg antar at de også for hundre år siden så at det var en god begrunnelse for at man hadde en progresjon i soningen, og at det var en utvikling underveis.

       Det er gitt en utvidet adgang til ulike kontrolltiltak i anstaltene. Selv om kontroll alltid kan oppfattes som ubehagelig og noen ganger krenkende, er det helt nødvendig å prioritere etatens mulighet for kontroll når det er nødvendig. Særlig i forhold til narkotikabekjempelse er dette viktig.

       Det er gitt hjemmel for å reagere raskt og effektivt når noen misbruker muligheter de har fått for å lette sin tilbakeføring til samfunnet. Den tillit som gir den enkelte slike muligheter, må balanseres med en rask og konsekvent reaksjon, bl.a ved gjeninnsetting i fengsel der forutsetningene brytes. Dette gjelder ved frigang, ved prøveløslatelse, ved utslusing og ved samfunnsstraff.

       En ny samfunnsstraff tar opp i seg den tidligere samfunnstjenesten og den tidligere betingede dom med tilsynsprogram. Nå har vi lagt det formelle grunnlaget for et godt alternativ til bruk av fengsel. Kriminalomsorgen må utvikle innholdet som skal gjøre samfunnsstraffen til et troverdig alternativ som bidrar til kriminalitetsbekjempelse. Særlig vil jeg legge vekt på at samfunnsstraff må være et alternativ til betinget dom for unge lovbrytere, slik at de får en merkbar reaksjon. Samfunnsstraff er derfor et godt alternativ nettopp til betinget dom og må i større grad brukes i den forbindelse.

       Kriminalomsorgen er nå hensiktsmessig organisert ved at vi har en samlet etat, og ved at det er opprettet regioner. Det skal gi god drift, enkel administrasjon og helhet i virkemiddelbruken. Kriminalomsorgen har også jobbet mye med å heve kompetansen hos dem som jobber i etaten, samtidig som de har fått nye oppgaver og tatt i bruk nye metoder. Nå får de også et helt nytt og moderne lovverk. Det er et svært viktig skritt for å bedre kriminalomsorgen, til samfunnets beste.

       Jeg har tenkt å bruke de siste to minuttene på et par spørsmål. Først til det som ble tatt opp av komiteens leder, om at det er en uenighet i komiteen når det gjelder adgangen til å sette domfelte direkte inn på åpen soning. Jeg har lyst til å understreke at det det er snakk om, og det det er uenighet om, er om man skal utelukke muligheten til å sette straffedømte inn på åpen soning direkte. Det er derfor ikke snakk om at en voldtektsdømt uten videre skal settes inn på åpen soning. Det det er snakk om, er om man skal ha en lovbestemmelse som hindrer at f.eks en som er dømt for uaktsomt bildrap, eller en som er dømt for ikke å møte til militærtjeneste, etter en sikkerhetsmessig vurdering kan settes inn til soning ved en anstalt med lavere sikkerhetsnivå. Jeg har også lyst til å gjøre oppmerksom på at den regelen vi foreslår i straffegjennomføringsloven, og som flertallet støtter, fortsatt er atskillig strengere enn det som er hovedregelen både i Sverige og i Danmark.

       Det andre jeg hadde lyst til å kommentere, er spørsmålet representanten Simonsen tok opp, om tilleggsstraff ved det han kalte uakseptabel atferd overfor fengselsansatte. Ja, selvfølgelig skal vold mot fengselsansatte alltid anmeldes. Riksadvokaten har nylig sendt ut et rundskriv hvor han innskjerper at vold mot offentlig ansatte i fengslene skal behandles på samme måte og med samme prioritet som vold mot polititjenestemenn. Det vil i de fleste tilfeller, i hvert fall hvis straffesaksbehandlingen går så fort som den bør gå, bety en tilleggsstraff, men altså en tilleggsstraff utmålt ved at man er dømt for de forholdene man har gjort seg skyldig i, på den måten man skal dømmes på. Det er selvfølgelig avgjørende viktig at man reagerer mot uakseptabel atferd overfor de ansatte i fengsler og kriminalomsorg.

       Da blir det neste spørsmålet: Hvis man fjerner lovhjemmelen fordi man - som man bruker som begrunnelse i meldingen - har foretatt en ansvarsoverføring til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og derfor er det naturlig å ta lovhjemmelen bort fra fengselsloven, har da statsråden drøftet med sin kollega i Regjeringen at den bør inn som en lovhjemmel i en annen lov, f.eks i kirkeloven eller en annen dertil egnet lov? Eller har man hatt som hensikt å gjøre denne type stillinger usikre for framtiden? Jeg tror ikke på det siste.

Statsråd Hanne Harlem : Det siste kan jeg i alle fall bekrefte: Det er ingen målsetting for Regjeringen og heller ikke for et enstemmig odelsting, slik jeg oppfatter det, å gjøre prestetjenesten mer usikker for fremtiden i forhold til fengsler og de innsatte.

       Bakgrunnen for måten vi har foreslått å gjøre dette på i den nye straffegjennomføringsloven, er at vi har snudd perspektivet, vi har sett på det ut fra den enkelte innsatte og den enkelte innsattes rett til religionsutøvelse, og for så vidt også rett til religionsutøvelse uavhengig av religionsbakgrunn. Og dermed er lovhjemmelen blitt formet på den måten og ikke i form av en lovhjemmel om bestemte stillinger. Vi har veldig mange stillinger i dette landet rundt omkring som alle er enig i skal opprettholdes, og som vi fortsatt skal bruke penger på, men hvor det ikke finnes noen lovhjemmel for det. De punktene hvor det er viktig å ha en lovhjemmel, er jo når samfunnet skal gripe inn overfor borgerne, ikke når man skal gi dem et tilbud. Den viktigste begrensningen for at man skal ha prestetjenester i fengslene i fremtiden, er ikke lovhjemmel/ikke-lovhjemmel, det er spørsmål om tildelte budsjettrammer fra Stortinget i det enkelte år. Og så lenge Kristelig Folkeparti har den posisjonen de har hatt til nå, er det vel - som enkelte andre har sagt - relativt godt grunnlag for å tro at her vil det fortsatt tildeles rimelig med midler for å opprettholde en god prestetjeneste i fengslene.

       Så et annet bakteppe: Selv de beste forvaltningsregimer trenger ikke å opptre klokt, med mindre man opptrer klokt, og da sikter jeg til at når innsatte skal ut etter å ha sittet inne, blir det ikke et samarbeid mellom de instanser som holder dem inne, arbeidsmarkedsmyndighetene og sosialtjenesten, med mindre det faktisk legges opp til det. Og i en annen livsrolle for en tid tilbake registrerte jeg at når det gjelder innsiden av fengselsinstitusjoner, var stort sett skoleverket der med entusiasme, sosialkontoret kunne en av og til håpe å se, og Aetat var jeg borte i én gang. Og det sier seg selv at med den type dårlig forvaltningssamarbeid blir det en relativt liten teoretisk mulighet til rehabilitering allerede i starten. Hvis man altså ikke får til dette forvaltningssamarbeidet, hvis ikke ulike departementer klarer å snakke sammen om dette, vil den vanlige « plastposevandringen » for en løslatt bare fortsette og repetisjonsmuligheten tilta. Når det gjelder de som er satt til å ivareta tjenesten, enten det nå er i fengslene eller i de andre institusjonene som ligger under den nye loven, er det viktig for dem og deres arbeidsmoral at man faktisk gjør et grep på dette området. Og dette er et grep som ikke i seg selv koster kroner. Dette er et grep som koster ledelse, dette er et grep som betyr at man må ta et oppgjør med den norske skjemakulturen og den norske kulturen der man sitter ved hvert sitt bord og syns det er enklest.

       Så til loven. Det er ingen tvil om at loven strammer inn på en del punkter. På de vesentligste punkter følger Venstre det som er foreslått, og jeg skal kommentere det i seks punkter her.

       For det første: Når det gjelder prøveløslatelse, er det ingen tvil om at det som nå skjer, er at det skal være en reell individuell prøving, og her er det knyttet helt klare vilkår både fra departementets side og i komiteinnstillingen. For min del og for Venstres del syns jeg at Høyre skjerper dette unødig sterkt fordi det allerede i utgangspunktet er kraftig det som er markert fra komiteflertallets side. Det er jo ikke slik at det er noen automatikk lenger. Det er heller ikke slik at en kommer ut dersom en har satt seg utover de krav som en er vel kjent med, da blir en rett og slett sittende. Jeg syns derfor flertallet har markert dette på en streng måte. Men de har gjort det slik at det fortsatt er en reell individuell vurdering.

       Det andre punktet jeg vil markere, er spørsmålet om permisjoner. Jeg syns ikke at man skal stramme inn på lovgivningen her, men jeg vil understreke det som er nevnt i komiteinnstillingen, at spesielt i saker knyttet til seksuelle overgrep mot barn, må man være utrolig kritisk når det gjelder å la noen få permisjon, spesielt hvis det er en gjentakelsesfare. La meg si det slik: Her må naiviteten komme barnet til gode, hvis jeg får lov til å uttrykke det på folkelig norsk. Det betyr ikke at det er umulig å komme ut, men det betyr at det skal være en kritisk gjennomgang.

       Så et punkt som er passert fort i komiteinnstillingen, men som for meg er viktig. Datatilsynet har kommet med en merknad i forbindelse med nye strenge kontrollregimer, bl.a for å bekjempe rus og stoff, og som jeg stort sett er enig i. De mener at avlytting av telefon med prest, psykolog og lege ikke bør skje uten videre, og til det bemerker departementet at det kan være nødvendig å vurdere det nærmere i forskrift. Venstre ser slik på dette at dette er et så prinsipielt spørsmål at hvis departementet vil endre på en praksis hvor dette, som det står, stort sett ikke gjøres, skal det være en sak for Stortinget. Det trenger ikke være en stor sak, men det er en sak for Stortinget. Det er et prinsipielt spørsmål, og prinsipielle spørsmål løses ikke ved forskrift i Norge. Jeg syns ofte at det er for mange prinsipielle spørsmål som forskriftsløses.

       Så til kontroll, spesielt kontroll for å unngå innsmugling av narkotiske stoffer. Jeg er enig med mindretallet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, når det gjelder § 29 annet ledd annet punktum og tredje ledd annet punktum. Jeg kan ikke se at man her i ethvert tilfelle behøver å ha en legeuttalelse. Det er klart at det som skal skje av kontroll, skal skje under tilsyn av helsepersonell og utføres av helsepersonell, og jeg mener at man da har et kontrollregime som burde være tilstrekkelig.

       I innstillingen er det lagt opp til samfunnstjeneste, og jeg vil kort få si følgende: Jeg håper at man ikke bruker samfunnstjeneste i forbindelse med volds- og sedelighetsforbrytelser, og jeg vil stemme sammen med Høyre når det gjelder § 58 annet ledd om konsekvensen av å bryte samfunnstjenesten.

       Og til slutt: Jeg skjønner at alle vil ha prestetjeneste i fengslene, men for å stå sammen med sentrumsbroder Marthinsen skal jeg stemme for hans forslag her.

       Dersom de innsatte f.eks oppfører seg slik at farlige situasjoner oppstår, må de ansatte i fengslene kunne reagere mot slike handlinger. Komiteen har derfor sett det som viktig at fengslene får mulighet til å benytte forskjellige typer tvangsmidler. Graden av maktbruk og typen tvangsmidler må ikke være strengere enn nødvendig. Oppmerksomheten rundt bruk av tvangsmidler og holdningen til dette må være et tema både under utdannelsen og i den daglige driften.

       Prøveløslatelse skal bare skje etter en individuell vurdering, og vi vil understreke at ingen har rett til eller krav på løslatelse før tiden. Også her skal de sikkerhetsmessige hensynene være overordnet. Det er mange hensyn som kan hindre en prøveløslatelse, bl.a tvil om det vil bli begått nye lovbrudd og krenkelse av den alminnelige rettsfølelsen.

       Ved gjennomføring av straff må det hele tiden være flere hensyn som blir ivaretatt. I dag har vi snakket mye om rehabilitering av innsatte og hvordan vi kan hjelpe dem tilbake til samfunnet igjen. På den annen side må vi også huske på at samfunnet skal utføre straffen på vegne av ett eller flere offer. Da må også hensynet til offeret være med når det gjelder hvordan vi gjennomfører straffen. Blir ikke offeret ivaretatt godt nok, vil ikke samfunnet ha oppfylt sin oppgave.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Denne debatten har vist den store enigheten som ligger til grunn i Stortinget. Når vi nå vedtar en helt ny lov om hvordan straffen skal gjennomføres, som erstatter en gammel ufullstendig lov fra 1950-tallet og går inn på et ikke-lovregulert område, så går altså de aller fleste replikkene på hva slags organisatoriske ansettelsesforhold fengselspresten skal ha. Det ser jeg på som et godt tegn på at det er stor enighet i det politiske Norge om hvordan straffegjennomføringen skal skje.

       Men i debatten er det sagt en del ting som kan etterlate et noe feilaktig inntrykk. Derfor vil jeg bare presisere et par ting. Det ene er det som dreier seg om kontroll av narkotikainnførsel i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Det ble sagt at etter flertallets innstilling kan man ikke lenger ta stikkprøver der. Men det er jo ikke riktig. Man skal ha full mulighet til å kontrollere når man finner grunn til å gjøre det. Og jeg kan da berolige mindretallet med at dersom de ansatte på en anstalt med lavere sikkerhetsnivå finner grunn til å begynne å foreta stikkprøver, så kan de også gjøre det. Ellers ser vi også at de fengslene som har lite narkotika, ofte ikke er de som har høyest kontrollregime, men de som har et tett og nært forhold mellom innsatte og ansatte.

       Og så dette som statsråden også var inne på, med direkte innsettelse på åpen soning. Fortsatt er jo den klare hovedregelen at det her gjelder en grense på inntil to års ubetinget fengsel, men så åpner vi altså for muligheten til unntaksvis å vurdere det også når det dreier seg om en dom på over to år. Og det eksemplet med voldtektsmannen vil jeg med respekt å melde si var helt søkt. Det dreier seg selvfølgelig ikke om den type kriminelle. Jeg kan ikke forestille meg i hvilke tilfeller det ikke ville stride mot den alminnelige rettsfølelse å sette en voldtektsmann direkte inn på åpen soning. Det dreier seg f.eks om en førstegangsdømt ung mann som trenger et helt spesielt tilbud som er helt nødvendig for at han skal kunne rehabiliteres, og der det tilbudet bare kan gis under en type åpen soning.

       Så til dette med at når domstolen har foretatt en utmåling, så skal man følge den. Ja, selvfølgelig. Og derfor går vi heller ikke inn for direkte innsettelse i overgangsboliger, men i en fengselsanstalt. En som er dømt, skal selvfølgelig sone straffen helt ut i henhold til det som domstolen har sagt; det er formen på soningen og innholdet i soningen man skal se på innenfor kriminalomsorgens rammer.

       Jeg er glad for at hele komiteen går inn for hovedprinsippene her. Nå er altså verktøyet gitt fra en avtroppende justiskomite. Heldigvis er det tatt i bruk allerede, og utfordringen nå både for ansatte i kriminalomsorgen og for politikerne er å bygge verktøyet ferdig i praksis og vedlikeholde det gjennom oppfølging og de nødvendige årlige bevilgningene.