Karin Lian (A) (ordfører for saken):

       Heldigvis har erfaringene med den midlertidige pasientskadeloven fra 1988 vært god. Kristelig Folkeparti er enig i at pasienter som utsettes for skader når de får helsetjenester, trenger et særskilt rettsvern, fordi alminnelig erstatningsrett ikke gir tilstrekkelig vern.

       Loven har klare utvidelser og forbedringer som Kristelig Folkeparti støtter. Både offentlig og privat helsetjeneste er inkludert. Det presiseres at behandlingsreiser til utlandet inkluderes. Ambulansetransport er også inkludert. Det skal ikke være noe skille mellom fysisk og psykisk skade.

       Skader voldt i apotekvirksomhet blir dekket når lovens vilkår ellers er oppfylt. Den nye apotekloven gir mulighet for å bytte et rekvirert legemiddel med et annet generisk likeverdig legemiddel, og det sier seg selv at dette innebærer potensial for pasientskader.

       En samlet komite har presisert at lovens dekningsområde omfatter enhver som arbeider innenfor helsetjenesten med å gi helsehjelp.

       Det aller viktigste med dagens lov er hovedprinsippet om at pasienten ikke må bevise at noen i helsetjenesten kan bebreides for at skaden er skjedd. Det trengs ingen uaktsomhetsvurdering. At man får et objektivt ansvar som sikrer pasienten erstatning uten at dette begrunnes i feil fra enkeltpersoner i helsetjenesten, håper jeg fører til større åpenhet og informasjon om skader. Det kommer alltid til å bli gjort tabber. Medisinsk diagnostikk og behandling innebærer en viss risiko. Nå handler det ikke om å plassere skyld, nå handler det om å lære av feil. På den måten blir kvaliteten på helsetjenesten bedre. Målet er å skape en kultur der helsepersonell tør erkjenne og rapportere egne og kollegers feil uten at det oppleves negativt.

       Kristelig Folkeparti ønsker at § 10, om selve saksbehandlingen, endres slik at Norsk Pasientskadeerstatning behandler alle krav uavhengig av om skaden er forårsaket i offentlig eller privat helsetjeneste. Under høringen presiserte Norsk Pasientforening at dette ville sikre en ensartet saksbehandling i et organ som har opparbeidet seg særlig kompetanse og erfaring med denne typen erstatningssaker.

       Kristelig Folkeparti støtter forslaget om at Pasientskadenemnda skal ha fem medlemmer. Dette er rimelig sett i forhold til f.eks. Helsepersonellnemnda, som settes med minst syv medlemmer. Antallet er viktig for å sikre at ett medlem har innsikt i og tar vare på brukerinteressene.

       Selv om Lødrup-utvalget foreslo at ethvert økonomisk tap skulle dekkes, sier en samlet komite at en bør ha en beløpsgrense, slik at tap under 5.000 kr ikke ytes.

       Kristelig Folkeparti slutter seg til at den som krever erstatning, ikke kan bringe saken inn for domstolen før det er fattet vedtak i Pasientskadenemnda. Søksmålet bør reises innen fire måneder etter at nemnda har fattet vedtak. Det bør kun være pasienten og den som innenfor privat sektor blir pålagt å betale erstatning, som kan klage.

       Selv om en ser at klagene og utbetalingene øker proporsjonalt, er intensjonen at også denne loven skal sikre bedre kvaliteter på våre helsetjenester.

       Til slutt vil jeg takke saksordføreren, som har tatt hånd om komitearbeidet på en god måte.

Annelise Høegh (H) : Jeg vil gjerne slutte meg til alt Woie Duesund sa, og spesielt til det siste hvor hun takket saksordføreren, som har loset komiteen godt gjennom en ny lov med mange endringer. Det er gledelig at vi nå får en permanent pasientskadeerstatningslov til avløsning for den midlertidige. Det styrker pasientrettighetene.

       Til tross for et i og for seg godt forslag fra Regjeringen har komiteen gjort en rekke endringer i loven, og Høyre tilhører flertallet hele veien. Jeg synes det er naturlig å nevne at særlig Norsk Pasientforening, Lægeforeningen og FFO har gitt nyttige innspill til de endringene som komiteen har villet foreslå.

       Den alminnelige erstatningsretten gir ikke pasientene et så godt vern som man ønsker når skade skjer i helsevesenet. Derfor har pasientskadeloven en mindre streng uaktsomhetsregel, for å si det slik. Vi skyver tyngdepunktet fra uaktsomhet og feil hos helsepersonell til en vurdering av om pasienten har fått skade, selv om ingen kan lastes. Det er viktig for å få en så god erstatning som mulig for de pasienter som blir utsatt for skader under behandling eller opphold i helseinstitusjoner.

       La meg så si noen ord om saksbehandlingen. Høyre er også med i det flertallet som foreslår at uansett hvor skaden har skjedd, er det Norsk Pasientskadeerstatning som skal utrede saken. Det er vel et litt uvanlig prinsipp å legge seg på, men vi har ment at det har vært riktig ut fra hensynet til å ivareta pasientenes interesser først og fremst. Det vil sikre, som flere har vært inne på, en mer ensartet behandling av klagesakene. Det vil også gi en for pasientene enklest mulig måte å gå frem på dersom de blir skadet, og det gir størst sikkerhet for at like tilfeller blir behandlet likt.

       Naturlig nok har forsikringsforbundene ønsket en annen løsning, den som var Regjeringens opprinnelige, nemlig at de private helseinstitusjonene som har tegnet en privat forsikring, skal utrede der hvor de selv blir part i en sak. Vi har altså ikke villet legge avgjørende vekt på det. Det er sagt at dette bryter med det som er praksis ellers, og det er jo riktig. Men det er fordi hele pasientskadeerstatningsloven bryter med de alminnelige erstatningsregler, nettopp ved å se bort fra om det er uaktsomhet eller feil, men legge vekt på at en pasient skal få erstatning for en skade som har oppstått. Flertallet har også støttet seg til NOU 1992:6, fra det såkalte Lødrup-utvalget, som jo var bakgrunnen for hele denne saken, og der man foreslo at Norsk Pasientskadeerstatning uansett skal utrede saken.

       Så til slutt noen ord om et par av de siste paragrafene. Som det har vært nevnt av flere, støtter også Høyre at vi beholder fem medlemmer i Pasientskadenemnda. Jeg tror det er viktig for å få med juridisk ekspertise, men også medisinsk ekspertise og brukerekspertise. Det siste er ikke minst viktig.

       Til slutt vil jeg si at jeg synes det er gledelig at en enstemmig komite går inn for at det i loven slås fast at lovens virkeområde også skal gjelde norske pasienter som blir behandlet i utlandet, når behandlingen helt eller delvis dekkes av det offentlige. Jeg er spesielt glad for at komiteen sier at dette også skal gjelde ved de såkalte behandlingsreisene til utlandet. Her har det offentlige, spesielt Rikshospitalet, gitt feil informasjon i mange år, slik at pasienter som har blitt skadet under opphold i utlandet ved de såkalte behandlingsreisene, ikke har fått en slik dekning som de trodde de ville få, idet Rikshospitalet i mange år har sendt ut brosjyrer hvor det står at de er dekket som om de var behandlet på et norsk sykehus. Ved at vi nå slår fast at loven skal gjelde også ved behandlingsreise til utlandet, håper jeg - jeg håper jo først og fremst at få blir skadet - at skulle skade oppstå, får de dekket behandlingen som om de ble behandlet hjemme.

Harald T Nesvik (Frp) : Det er liten politisk uenighet i den foreliggende innstilling, som går på en lovfesting av pasientskadenemndsordningen. Den nåværende ordningen som ikke er lovfestet, men som ble etablert ved en kgl. resolusjon i 1988, har så langt fungert etter intensjonen, nemlig at pasientene ved klage til Pasientskadeerstatningen ikke pålegges å dokumentere at det er foretatt feilbehandling eller svikt i behandlingen fra behandlingsstedet eller behandlerens side. Antall skadeerstatningsutbetalinger har vært sterkt økende de senere år, men på den annen side har det ikke vært noen særlig økning av erstatningsspørsmål i det sivile domstolsapparatet.

       Fra Fremskrittspartiets side vil vi bemerke at erstatningsbeløpene gitt gjennom Norsk Pasientskadeerstatning synes noe lave i enkelte tilfeller i forhold til de erstatningssummer som er fastsatt i det vanlige rettsapparatet for behandlingsskader.

       Fremskrittspartiet er glad for at det i § 18 i det opprinnelige lovutkastet åpnes for at andre enn pasienter skal kunne reise sak for det vanlige rettsapparatet etter at sluttbehandling er foretatt av Pasientskadenemnda. Her fraviker Fremskrittspartiet flertallet, idet flertallet har begrenset klageadgangen til kun å gjelde pasientene, mens lovproposisjonens § 18 åpner for at også andre kan bringe saken inn for rettsapparatet. Fremskrittspartiet har derfor tillatt seg å fremme som sitt forslag den opprinnelige § 18, slik den forelå i proposisjonen.

       Fremskrittspartiet er for øvrig fornøyd med at det er et flertallsforslag om å endre § 10, som har som konsekvens at Pasientskadenemnda skal utrede alle klagesaker, også klager som er reist mot privat helsetjeneste og forsikringsselskap. Begrunnelsen for denne endringen er at pasientene kun skal ha ett sted å henvende seg med sine klager og slippe en erfaringsmessig lang strid med ulike forsikringsselskap. Videre har flertallet poengtert at det er viktig for å få en mer ensartet behandling av ulike klagesaker at det er én instans som utreder saken fullt ut.

       Til slutt vil jeg understreke viktigheten av at den nye pasientskadeloven nå vil omfatte alle typer helsetjenester, det være seg i offentlig eller privat regi, og ellers omfatte skader som oppstår der helsepersonell har vært involvert. Positivt er det også at flertallet har fått med en tilføyelse om at man også kan reise pasientskadesak i forbindelse med behandlingsreise til utlandet. Dette er en vesentlig trygghetsfaktor for disse pasientene.

       Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet som er tatt inn i innstillingen.

       Lovforslaget bygger i stor utstrekning på den midlertidige erstatningsordningen for pasientskader som har virket siden 1. januar  1988. Denne midlertidige ordningen blir nå avløst av en permanent og lovfestet ordning. Lovforslaget omfatter også helsetjenester innenfor privat sektor og betyr en viktig utvidelse av reglene om pasientskadeerstatning.

       Det er særlig to forhold som har bidratt til at alminnelig erstatningsrett er blitt ansett å gi et utilstrekkelig vern for pasientskader. For det første har det i praksis vist seg å være vanskelig for skadelidte å bevise at vilkårene for erstatning er oppfylt i slike saker. Dette kan skyldes at det for skadelidte ofte kan være vanskelig å få klarhet i hva som egentlig har skjedd, og det kan være vanskelig å vurdere om det i det konkrete tilfellet foreligger såkalt erstatningsbetingende uaktsomhet. Dette fordi en her som regel vil være avhengig av medisinsk ekspertise.

       Det andre forholdet er at det ofte vil være en ressursmessig forskjell mellom partene i saker om pasientskadeerstatning. Pasienten vil ofte ikke ha den styrke som er en forutsetning for å kunne fremme et krav og eventuelt gå til retten med kravet. På bakgrunn av dette foreslås det regler som skal gjøre det lettere å få tilkjent erstatning enn etter de alminnelige erstatningsrettslige regler.

       Det legges bl.a opp til en objektivisering av ansvarsgrunnlaget. Dette betyr at pasienten ikke må bevise at noen i helsevesenet kan bebreides for at skaden er inntrådt. Det vil være tilstrekkelig at det kan påvises at det har skjedd en svikt ved ytelsen av helsehjelp. Videre legges det opp til at det skal være et rent objektivt ansvar for enkelte nærmere beskrevne forhold, som teknisk svikt og infeksjoner. Jeg har konstatert at det er bred enighet i sosialkomiteen om en slik objektivisering av ansvarsgrunnlaget.

       Etter departementets forslag var det lagt opp til at erstatningskravene i offentlig sektor i første instans skulle behandles av Norsk Pasientskadeerstatning, mens erstatningskravene i privat sektor i første omgang skulle behandles av vedkommende forsikringsselskap. Både avgjørelsen fra Norsk Pasientskadeerstatning og avgjørelsene fra forsikringsselskapene skulle imidlertid kunne påklages til Pasientskadenemnda.

       Jeg har merket meg at et flertall i sosialkomiteen foreslår at alle krav, uavhengig av om de er oppstått i offentlig eller privat sektor, skal utredes av Norsk Pasientskadeerstatning i første instans. Dette innebærer at et forsikringsselskap som gjøres ansvarlig for et erstatningskrav innenfor privat sektor, ikke selv får anledning til å utrede og ta stilling til kravet.

       Etter min vurdering vil det være rimelig at forsikringsselskapene som eventuelt skal betale, først får anledning til å ta stilling til kravet. At forsikringsselskapet selv vurderer og tar stilling til kravet i første instans, innebærer også at partene raskt kan komme til enighet om erstatningen dersom forholdene ligger til rette for det. Som påpekt i proposisjonen fra Regjeringen, kan en rask og fleksibel behandling av krav for øvrig være et konkurransefortrinn for forsikringsselskapene som lovgivningen ikke bør ta fra dem. Hensynet til pasienten vil også være ivaretatt ved at forsikringsselskapenes avgjørelse kan påklages til Pasientskadenemnda. I departementets forslag var det dessuten lagt opp til at kravet kunne bringes direkte inn for Pasientskadenemnda dersom forsikringsselskapet ikke traff avgjørelse innen seks måneder etter at kravet ble meldt. Etter min vurdering talte derfor de beste grunner for å følge departementets forslag om at forsikringsselskapene skal utrede egne krav i første instans. Men jeg tar selvfølgelig likevel flertallets syn til etterretning.

       Jeg har også merket meg at et bredt flertall i sosialkomiteen foreslår enkelte andre mindre omfattende endringer i saksbehandlingsreglene i forhold til forslaget i proposisjonen. Dette gjelder bl.a forslag om at en sak om pasientskadeerstatning ikke skal kunne bringes inn for domstolene før det foreligger endelig vedtak i Pasientskadenemnda, forslag om en presisering og begrensning av hvem som skal kunne påklage et vedtak og hvem som skal kunne bringe vedtaket inn for domstolene, og forslag om at nemnda i overensstemmelse med den midlertidige ordningen skal settes med fem og ikke tre medlemmer. Jeg tar selvfølgelig alle forslagene til etterretning og føler meg uansett sikker på at det lovforslag som behandles i dag, betyr en viktig forbedring av pasienters rettsstilling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 390)