Finn Kristian Marthinsen (KrF) : På vegne av saksordfører Åse Wisløff Nilssen vil jeg understreke at forslaget til ny lov om stiftelser inneholder mange forbedringer i forhold til dagens lov. På de fleste punkter er innstillingen fra justiskomiteen enstemmig. En samlet komite har merket seg at proposisjonen ikke inneholder noen vurdering av hvilken funksjon stiftelser har i Norge. Det er heller ingen vurdering av hvilken rolle norske stiftelser kan eller bør ha i fremtiden. Det er heller ikke tatt med en vurdering av erfaringer fra andre land for å utforme den politikk som på den beste måten fremmer stiftelsenes positive bidrag til samfunnet.

       Komiteen har i sine merknader trukket inn noen av disse viktige vurderingene, da vi vil gi signaler om i hvilken retning vi ønsker at utviklingen skal gå.

       Det skjer en betydelig oppbygging av formue på private hender i landet vårt. Derfor er det viktig gjennom ulike tiltak å stimulere til at private i større grad enn tidligere finner det ønskelig å opprette stiftelser som tilgodeser samfunnsnyttige formål. Vi ønsker en utvikling der stiftelser i større grad kan være aktive samfunnsaktører og bidra med midler til kultur, forskning, humanitære og sosiale tiltak.

       Etablering av stiftelser gir privatpersoner, bedrifter og andre en god mulighet til å bidra med midler til samfunnsnyttige tiltak, samtidig som vi ønsker at stadig flere skal se på stiftelser som en god måte å forvalte midlene sine på.

       Komiteen er gjort kjent med at man i utlandet også har stiftelser med et lokalt utgangspunkt. Slike stiftelser særpreges ved at de fremmer frivillig innsats og dugnadsånd på det lokale og regionale plan. Komiteen mener det er ønskelig å stimulere til en slik utvikling også i Norge.

       Komiteen er enstemmig i å understreke viktigheten av at lovgivningen, både stiftelseslovgivningen, skattelovgivningen og andre aktuelle lover, stimulerer til opprettelse av flere allmennyttige stiftelser i Norge i fremtiden.

       Like viktig er det at det ikke gjøres unødig komplisert å opprette eller å drive en stiftelse, eller at stiftelser påføres kostnader som reduserer deres evne til å oppfylle sitt formål. En slik politikk vil være nødvendig og viktig, ikke minst for det som ofte omtales som den tredje sektor.

       Proposisjonen bærer et visst preg av at ønsket om å kontrollere stiftelser har vært grunnleggende for utformingen. Kristelig Folkeparti mener det er en negativ tilnærming til saken. Som hele komiteen sier i sin merknad under kapittel 3:

       « Det er ikke en oppgave for lovgiver å gripe inn for å beskytte myndige og handlingskompetente enkeltpersoner mot ufornuftige disposisjoner. »

       Forslaget om å opprette et stiftelsestilsyn bunner i ønsket om å føre kontroll og tilsyn med stiftelsene. Kristelig Folkeparti ser behovet for å føre en viss kontroll med stiftelser, fordi det ikke er noen eierkontroll, slik det er f.eks i selskaper. Det er også naturlig at det offentlige utøver dette tilsynet, men Kristelig Folkeparti mener departementets forslag om stiftelsestilsyn ikke er ønskelig. I dag er det fylkesmennene som utøver tilsynet og kontrollen. Det er en ordning som har fungert greit, og som innebærer en nærhet til brukerne som er verdifull. Denne nærheten gjør det enklere å veilede og å yte service overfor stiftelsene og lokalmiljøet for øvrig, som vil gå tapt dersom det opprettes et sentralt stiftelsestilsyn.

       Kristelig Folkeparti har foretatt en avveining av de godene man oppnår ved å opprette et stiftelsestilsyn, f.eks kompetanse innenfor saksfeltet, effektiv ressursutnyttelse og ensartet praksis og forutsigbarhet, opp mot de godene som dagens ordning medfører.

       Vi tror også at de positive effektene som beskrives ved opprettelsen av et stiftelsestilsyn kan bli realisert med dagens ordning, dersom man satser på skolering av fylkesmennene. Kristelig Folkeparti mener at med de teknologiske muligheter som finnes i dagens samfunn, må det være mulig å samle og utveksle praksis og erfaringer fra de forskjellige fylkesmannsembetene. Slik vil man også kunne øke kompetansen og sikre ensartet praksis.

       Etter Kristelig Folkepartis mening innebærer ikke forslaget om opprettelse av et stiftelsestilsyn og et stiftelsesregister et skritt i riktig retning når det gjelder målet om et enklere Norge.

       I dag kan stiftelser bli registrert på tre forskjellige måter, gjennom Foretaksregisteret, Enhetsregisteret eller i fylkesmannens register over stiftelser. Det er allerede i dag lagt opp til at registrering skal skje så samordnet som mulig, og det er laget en fellesblankett som kan brukes til registrering. Forslaget om å opprette et sentralt stiftelsesregister vil bare i begrenset grad medføre noen forenkling, for det nåværende « to- og tresporede » system vil ikke forsvinne.

       Når departementet i tillegg ønsker å belaste stiftelsene med gebyrer ved registrering, innebærer det at belastningen ved departementets forslag blir større enn de fordelene som oppnås. Kristelig Folkeparti har derfor gått imot dette.

       Når det gjelder forslaget om å innføre gebyrer, vil vi spesielt understreke at det finnes mange små stiftelser, og at gebyrene vil svekke stiftelsenes evne til å tilgodese allmennyttige formål med midler. Det mener Kristelig Folkeparti er en uønsket utvikling.

       Størrelsen på stiftelsens midler varierer, og et flertall i komiteen har sluttet seg til departementets forslag, som går ut på at næringsdrivende stiftelser skal ha en grunnkapital på minimum 200.000 kr, og alminnelige stiftelser skal ha en grunnkapital på 100.000 kr.

       Årsaken til at næringsdrivende stiftelser er underlagt noen egne regler, i tillegg til kapitalkravet, er at disse i større grad enn andre stiftelser har kreditorer. I noen tilfeller utvikler en alminnelig stiftelse seg til å bli en næringsdrivende stiftelse - for disse tilfellene er det gitt overgangsregler om fra hvilket tidspunkt stiftelsen er å regne som næringsdrivende mv.

       Kristelig Folkeparti er fornøyd med den forenkling som er skjedd ved at det ikke lenger skal skilles mellom forskjellige typer næringsdrivende stiftelser, slik det har vært gjort hittil. Dersom en næringsdrivende stiftelse taper 2/3 av grunnkapitalen, eller egenkapitalen er lavere enn forsvarlig, får styret en plikt til å handle.

       Flertallet i komiteen, alle unntatt Arbeiderpartiet, har understreket at stiftelser med et allmennyttig formål fortsatt skal være fritatt for beskatning. Et viktig punkt som Kristelig Folkeparti finner grunn til å understreke, er at en fornuftig kapitalforvaltning ikke skal utløse skatteplikt. Det ville bli umulig å sette opp regler om at visse former for kapitalforvaltning, f.eks bankinnskudd, skal være skattefrie, mens andre former, f.eks investeringer og omsetning av aksjer, skulle være skattepliktige. Det viktige skillet her, i forhold til næringsdrivende stiftelser, er om inntektene ved forvaltningen bidrar til å realisere det allmennyttige formålet med stiftelsen.

       Kristelig Folkeparti har sluttet seg til departementets forslag til grunnkapitalens størrelse, men vil understreke at det skal være adgang til å gi dispensasjon fra dette kravet. Vi mener at dispensasjonsadgangen ikke skal praktiseres på en rigid måte. Her er det viktig å se på hvilke grunner som taler for at det gjøres unntak. Foreligger det gode grunner for å fravike hovedregelen om 100.000 kr i grunnkapital, bør det gjøres. Kristelig Folkeparti har ikke sluttet seg til forslaget fra mindretallet om at grunnkapitalen skal settes til 10.000 kr, da vi mener dispensasjonsadgangen fra lovens hovedregel vil være tilstrekkelig til å ivareta de tilfellene der en stiftelse bør opprettes, selv om den ikke oppfyller kravet til grunnkapital.

       Komiteen mener også at det bør være adgang til å dispensere fra forbudet om at stiftelsens midler ikke skal kunne deles ut til stifterens oppretter eller dennes ektefelle/samboer. Dette gjelder tilfeller der gode grunner taler for det, f.eks der en ideell organisasjon oppretter en stiftelse som skal ivareta formål som organisasjonen selv ivaretar. Da skal det være mulig også for denne organisasjonen å motta midler fra stiftelsen. Også andre tilfeller er nevnt. Jeg henviser til innstillingen for nærmere detaljer.

       Komiteen har også enstemmig sluttet seg til forslagene om hva som skal skje med stiftelsens midler dersom stifteren er død, og stiftelsen ikke oppfyller minstekravet til grunnkapital.

       Når det gjelder organisering av stiftelsens organer, blir dagens ordning videreført. Alle stiftelser skal ha et styre. Styret kan bestå av en person, men i visse tilfeller settes det et minstekrav til antall styremedlemmer. Hvis stiftelsen forvalter en kapital på mer en 3 mill. kr, må styret ha minst tre medlemmer.

       Kristelig Folkeparti, og hele komiteen, er fornøyd med at departementet på dette området ikke følger opp utvalgets forslag om at stiftelsens oppretter ikke skal kunne sitte i styret. Det kan ha stor betydning for oppretteren at han eller hun senere kan få være med på å forvalte stiftelsens midler og dermed realisere sine gode intensjoner. Det er også viktig at lovverket ikke setter så strenge krav til antall styremedlemmer at det vil bli vanskelig for små stiftelser å oppfylle kravene.

       En stiftelse kan også ha andre organer enn styret, men da må det bestemmes konkret. Det skal gis klare regler for hva slags kompetanse disse andre organene kan ha, og de har ikke mulighet til å gripe inn i styrets kompetanse. Dessuten skal alle stiftelser underlegges regnskaps- og revisjonsplikt.

       Jeg vil til slutt anbefale komiteens innstilling.

Astrid Marie Nistad (A) : Lovforslaget vi har til handsaming her i dag, er ein revisjon av noverande stiftelseslov. Endringane som er føreslegne, bygger på forslag frå Stiftelseslovutvalet, som vart nedsett i 1996.

       Bakgrunnen for gjennomgangen var ei rekke avsløringar om at ikkje alle stiftelsar følgde opp stiftelsen sitt formål.

       Kjenneteiknet på ein stiftelse er at ein formuesverdi ved ein rettsleg disposisjon vert stilt til rådvelde for eit bestemt føremål. Ein stiftelse er ein sjølveigande institusjon - eller rettare sagt: utan eigar. Det er dette som skil stiftelsar frå andre selskap, der ein har selskapsdeltakarar som eig ein del av selskapet sin formue. Vi må òg skilje mellom stiftelsar og foreiningar. Både selskap og foreiningar vert styrte av dei som eig selskapet, eller av medlemene i foreininga. Ein stiftelse vert forvalta etter eigne organ som ikkje har grunnlag i eigarposisjon eller medlemskap, men som sjølvstendig er sett til å forvalte stiftelsen i samsvar med føremålet for skipinga. Stiftelsar kan ha eit vidt spekter av føremål, frå ideelle til næringsorienterte.

       Siktemålet med lovarbeidet er å ta vare på stiftelsen sitt særpreg som organisasjonsform, gjere loven meir brukarvenleg samt forhindre misbruk av stiftelsesforma.

       For Arbeidarpartiet er det viktig å ha eit lovverk som forhindrar misbruk og gjev rom for best mogleg einsarta kontroll. Vi støttar forslaget om at det må vere ein grunnkapital ved skipinga av ein stiftelse, men med rett til dispensasjon i enkelte tilfelle. At det skal vere rekneskaps- og revisjonsplikt for alle stiftelsar, ser vi på som ein god regel, ikkje minst ut frå det eg alt har sagt om bakgrunnen for stiftelsesforma.

       Vi vil ha tilsyn som gjev einsarta praksis, og slik sikre at kompetansen på dette spesielle rettsområdet vert betre, og samstundes få ein effektiv ressursbruk. Med bakgrunn i den store tilslutnaden som dette har fått frå høyringsinstansane, føler vi òg at dette er noko som så vel dagens kontrollorgan som private og allmennyttige stiftelsar støttar fullt ut.

       Vi har bedt departementet kome attende til Stortinget med ei konkret plassering. Arbeidarpartiet ser ikkje for seg eit nytt frittståande tilsynsorgan, men vil tilrå å legge det til eit allereie eksisterande organ eller til eit bestemt fylkesmannsembete.

       Det er underleg at dei borgarlege partia i komiteen her i Stortinget, med unntak av Framstegspartiet, ikkje ser det nødvendige i å få gjennomført arbeidet med ein ny stiftelseslov og behovet for å få ei meir einsarta handsaming, ikkje minst for brukarane av det offentlege kontrollorganet og for enkeltmenneske som vil ha oversikt over alle dei stiftelsane vi har i landet. I dag har vi i overkant av 6.000 stiftelsar som er underlagde denne loven. Omsynet til publisitet, kontroll og notoritet, til legitimasjon utetter og ikkje minst til firmavern, tilseier at ein må ha ei offentleg registrering. Ei slik organisering vil forenkle arbeidet for den enkelte stiftelsen, då det vert eitt felles skjema for registrering i tilsynet, i Enhetsregisteret og i Foretaksregisteret - ei forenkling med eitt skjema for alle registreringane, i motsetning til i dag. Dette må vere forenklinga som alle ropar om i dagens skjemavelde. Difor er eg som sagt forundra over den konklusjonen som her er trekt av dei borgarlege partia, ved Høgre og sentrumspartia.

       Eg tek opp forslag nr. 1, på vegner av Arbeidarpartiet og Framstegspartiet.

       Jeg synes det er synd at Kristelig Folkeparti ikke vil være med på å sette stiftelseskapitalen til 10.000 kr, slik som Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet går inn for. At man her legger opp til en anmodning om at man skal vise romslighet i dispensasjonsordningen, burde være unødvendig. Jeg synes man kunne hatt den tillit til potensielle stiftere at de selv kunne bedømme det, uten å være avhengige av å måtte søke om dispensasjon.

       Ellers er det jo ikke overraskende at Arbeiderpartiet ville ha et sentralt register, med gebyrer. Men det er nokså oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet er med på den galeien. Vi har merket oss fra dem som utgjør et flertall i komiteen - men som det kan tyde på, er det ikke flertall i salen - at Regjeringen mener at spørsmålet om et sentralt stiftelsestilsyn er et så grunnleggende element i lovforslaget at hvis man skulle foreta en endring på det punktet, ville det være nødvendig med en ny gjennomgang og omarbeiding av hele lovforslaget. Dette tar flertallet i komiteen til etterretning og foreslår da, i hvert fall i utgangspunktet, at hele saken blir sendt tilbake til Regjeringen.

       Hvis det er slik at det forslaget blir nedstemt, kommer vi subsidiært til å forholde oss til Fremskrittspartiets forslag.

       Fremskrittspartiet mener at en sentral tilsynsenhet vil være den beste løsningen. Dette vil gi muligheter for en effektiv ressursbruk og en større utvikling av den faglige kompetansen. Denne kompetanseutvikling og bedrede effektivitet vil gi rom for bedre veiledning og service.

       At et sentralt register skal bli dyrere enn ved å ha det spredt rundt hos de respektive fylkesmenn, er lite trolig - snarere tvert imot.

       Så gjenstår spørsmålet om hvem som skal betale for kontroll og service av stiftelsene. Her er det viktig å vektlegge at Norge har mange små stiftelser. En må på ingen måte komme i en situasjon der gebyrene tar en uhensiktsmessig del av det som ellers skal deles ut til stiftelsens formål. Det er også her mulig å se på forskjellen mellom stiftelser som har næring som formål, og andre stiftelser.

       Vi ser det som ønskelig at oppgavene kan løses på en så kostnadseffektiv måte som mulig, dvs. at vi er åpne for at et tilsyns- og serviceansvar kan legges til et allerede eksisterende organ, så lenge intensjonene ivaretas på en god måte.

       Fremskrittspartiet vil naturligvis ikke på noen måte ha gebyrer som overstiger de reelle utgiftene til ordningen. Uansett vil vi ha spørsmålet om registrering av og gebyr for stiftelsene tilbake til Stortinget før endelig fastsettelse av dette.

       Fremskrittspartiet ser derfor på ingen måte behov for å sende saken tilbake til Regjeringen med ønske om et nytt framlegg.

       Det er åpenbart en forskjell på stiftelser som er beregnet på næringsvirksomhet, og stiftelser av rent veldedig art. På den bakgrunn tar vi opp forslaget i innstillingen, som gir et differensiert kapitalkrav ut fra hva formålet er.

       Den private delen av norske bidrag til allmennyttige formål, som forskning, sosiale og humanitære formål, er lavere i Norge enn i land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det ville være ønskelig med større deltakelse fra de private og derigjennom den frivillige sektor i Norge.

       For å oppnå en slik økt innsats må en ikke legge unødvendige stengsler og hindringer i veien for etablering av allmennyttige stiftelser. Det å fastsette et krav om 100.000 kr i minste grunnkapital er neppe en god løsning i så måte. At en mener å åpne for en ikke så altfor rigid dispensasjonsmulighet, er heller ikke beroligende - dette fordi en ved etablering av en stiftelse ikke bør ha større usikkerhet om mulighetene for å få dette til enn nødvendig. Et lovbestemt utgangspunkt vil kunne virke avskrekkende for dem som ønsker å opprette stiftelser med lav kapital, selv om de sannsynligvis ville fått dispensasjon. Vårt forslag om en minstekapital på 10.000 kr vil medføre at slike tilfeller vil bli unngått. Jeg tar dermed opp vårt forslag til § 14 Grunnkapital.

       Det vil være uheldig om et nasjonalt stiftelsesorgan skal bruke mye tid og ressurser på å behandle dispensasjonssaker på dette underordnede området. Det kan føre til at kostnadene som belastes stiftelsene, blir unødvendig høye.

       Stiftelser er som sagt en hensiktsmessig måte å organisere ulike virksomheter på både i offentlig og i privat sektor. Man kan bruke stiftelser både lokalt, interkommunalt og regionalt for å løse felles oppgaver. De kan også bidra til å fremme frivillig arbeid og dugnadsånd og være en måte å organisere aktivitet på innenfor den tredje sektoren.

       Det bør på bakgrunn av dette fortsatt være enkelt både økonomisk og administrativt å opprette og drive stiftelser. Når komiteen slutter seg til at en bør sidestille offentlige og private stiftelser, må kontroll og tilsyn bli tilpasset slik at også små, ideelle stiftelser fortsatt blir levedyktige.

       Senterpartiet er av den oppfatning at kravet om en grunnkapital på 100.000  kr for alminnelige stiftelser kan være med på å utelukke etablering av små ideelle stiftelser. Vi ønsker derfor at egenkapitalen settes lavere, noe som kan gjøre det enklere å etablere stiftelser. Dette mener vi bør vurderes på nytt, og vi er derfor med på forslaget om å sende proposisjonen tilbake til Regjeringen, slik at den kan komme tilbake til Stortinget med et nytt forslag. Hvis dette forslaget skulle falle, støtter vi subsidiært forslaget fra Fremskrittspartiet om at det bør være en grunnkapital på 10.000 kr.

       Når det gjelder styrets sammensetning, tror jeg også det er viktig, som departementet har foreslått, og som komiteen har sluttet seg til, at stiftelsens oppretter har mulighet til å sitte i styret. Bakgrunnen for å sette kapital i en stiftelse er ofte at en ønsker å ha innflytelse og følge opp intensjonene med virksomheten til stiftelsen. Da vil en utelukkelse fra styret kunne medføre at færre ønsker å sette kapital i stiftelser. Det vil etter mitt syn være uheldig og kunne medføre at vi får færre stiftelser med gode hensikter.

       Når det gjelder etablering av et sentral stiftelsestilsyn, er jeg glad for at flertallet i komiteen går mot en slik ordning. Det ser i dag ut som om det er flertall i Stortinget for å opprettholde statens regionale nivå også, og at fylkesmennene fortsatt skal ha kontroll og tilsynsoppgaver for staten, og da vil det være naturlig at de også har kontroll og tilsyn med stiftelsene. Det betyr større lokalkunnskap og nærhet til brukerne.

       Når det gjelder registrering av stiftelsene, har vi i dag Brønnøysundregistrene, og skal stiftelsene registreres i flere registre og bruke samme blankett, må det jo være naturlig å legge det til samme virksomhet som foretar andre registreringer. Å opprette et sentralt stiftelsestilsyn virker både fordyrende og som unødvendig byråkrati. Det er også uheldig at utgiftene skal belastes stiftelsene, slik det er foreslått. Det overrasker meg at Regjeringen får støtte fra Fremskrittspartiet til å belaste stiftelsene med økte gebyrer. Senterpartiet ønsker ikke å belaste stiftelsene med økte gebyrer, vi mener at staten fortsatt må ta regningen med registrering, tilsyn og kontroll.

Statsråd Hanne Harlem : Forslaget til ny stiftelseslov er en lovreform av stor betydning. Det er nesten 9.000 stiftelser i Norge. Mange av disse er kanaler for betydelig donasjonsvilje og frivillig innsats. Gjennom stiftelsene utøves det en betydelig samfunnsnyttig innsats, og hovedformålet med Regjeringens forslag til ny stiftelseslov har vært å bygge opp under stiftelsesformen.

       En hovedutfordring ved lovarbeidet har vært å finne en riktig avveining mellom hensynet til at loven skal fremme viljen til å avsette midler til gode formål gjennom bruk av stiftelser, og behovet for regler som hindrer misbruk av stiftelsesformen. Jeg mener det er funnet en riktig balanse.

       Lovforslaget innebærer en styrking av selvstendighetskravet. Gjennom årenes løp har det vært flere eksempler på misbruk av stiftelsesformen - både ved at stiftelser brukes til å omgå forskjellige lovregler, og ved at midler kanaliseres til andre enn dem som stiftelsen og stifteren mente å tilgodese. Det er derfor foreslått flere bestemmelser som klargjør selvstendighetskravet i forhold til viktige spørsmål, som styrets sammensetning, utdeling av stiftelsens midler og godtgjørelse til tillitsvalgte. Samtidig gir opphevelsen av skillet mellom offentlige og private stiftelser viktige forenklinger av stiftelseslovgivningen, i tråd med Regjeringens mål om et enklere regelverk.

       Disse endringene slutter komiteen seg til. Komiteens flertall er imidlertid ikke enig i Regjeringens forslag om å styrke det offentliges tilsyn med stiftelsene ved å samle dette tilsynet ett sted.

       Siden stiftelser ikke har eiere, har det tradisjonelt vært ansett som en offentlig oppgave å føre et visst tilsyn med stiftelsene, bl.a for å beskytte stiftelsene mot misbruk. Dagens organisering gir ikke en tilstrekkelig samordnet og ensartet praksis, og man har ikke tilstrekkelige muligheter for å utvikle den spisskompetanse som en god service og kontroll overfor stiftelsene i dag krever.

       For den som vurderer å donere store deler av sin formue til en ideell stiftelse, er det viktig å føle trygghet for at et velfungerende offentlig tilsyn vil beskytte stiftelsens formål, også etter at man selv ikke lenger er her. Tilsynet med stiftelsene er derfor viktig for å bevare stiftelsenes egenart og deres legitimitet og tillit i befolkningen. Å sikre tilliten til stiftelsesformen er derfor viktig for ønsker om å donere midler til gode formål ved bruk av stiftelser.

       Stiftelseslovutvalget gikk enstemmig inn for å samle tilsynet ett sted. Forslaget fikk bred oppslutning under høringen. Blant annet ble det støttet i en fellesuttalelse fra ti private og allmennyttige stiftelser og ikke minst i en fellesuttalelse fra fylkesmennene selv. Det er med andre ord et klart signal fra dem som har praktisk erfaring med tilsynsarbeidet.

       Det er fra komiteflertallets side lagt vekt på nærhet til brukerne, og det sies videre at lokalkunnskap kan være viktig i tilsynsarbeidet. Jeg vil peke på at brukerne av en stiftelse både er de som har avgitt sine midler til stiftelsen, og de som tilgodeses ved stiftelsens virksomhet. I et flertall av stiftelsene, og særlig i de store ideelle stiftelsene som gjør en betydelig samfunnsinnsats, er brukerne ikke avgrenset til én region. Også for de mer lokalt pregede stiftelser vil lokal nærhet til tilsynet som regel tross alt være av mindre betydning enn god, rask og effektiv saksbehandling basert på en høy grad av kompetanse.

       Som begrunnelse for at tilsynet fortsatt bør ligge hos fylkesmennene, viser flertallet til at man ikke ønsker å belaste små idealistiske stiftelser med belastende utgifter til gebyrer og avgifter. Det er et synspunkt man selvfølgelig kan forstå. Jeg har imidlertid vanskelig for å forstå den begrunnelsen som en begrunnelse for ikke å samle tilsynet ett sted.

       Om det skal betales gebyrer, er et spørsmål for seg, som må vurderes uavhengig av spørsmålet om hvordan man skal organisere tilsynet. Selv om tilsynsoppgavene blir liggende hos fylkesmennene, kan man selvsagt bestemme at stiftelser skal betale gebyrer i forbindelse med registrering. Samtidig kan man selvsagt bestemme at det ikke skal betales gebyrer, selv om man bestemmer seg for å samle tilsynet ett sted.

       Et godt og effektivt tilsyn med stiftelser krever en samling av ressurser og utvikling av kompetanse som bare en samlet og samordnet tilsynsordning kan gi. Et hovedpoeng med forslaget om en ny stiftelseslov har vært å styrke stiftelsesformen. Det vil være vanskeligere å oppnå dette uten en samordnet og dermed styrket tilsynsordning.

Jørn L Stang (Uav) : Man skal høre mye rart før ørene faller av. Man skulle kanskje ikke være så veldig forundret i disse dager, men jeg må likevel si at jeg er litt forundret over Fremskrittspartiet, mitt tidligere parti, og argumentet for å ha et sentralregister og eventuell innføring av gebyrer.

       Derimot må man kanskje være fornøyd med at komiteen er enig i at det i utgangspunktet skal være fri adgang til å opprette stiftelser. Det er heldigvis ikke en oppgave for lovgiver å gripe inn for å beskytte myndige og kompetente enkeltpersoner mot enkeltes disposisjoner.

       Det er rett og rimelig at det ikke er foretatt begrensninger for hvilke formål en stiftelse kan ha. Stiftelser har i dag en positiv rolle i Norges frivillige og samfunnsnyttige arbeid, og det er ofte avhengig av giverglede og - faktisk - personlig innsats.

       Det vil være ønskelig å stimulere til en utvikling i Norge som fremmer frivillig innsats og dugnadsånd på det lokale og også det regionale plan. Med henblikk på dette bør også skattelovgivningen og andre aktuelle lover stimulere til flere opprettelser av stiftelser. Det må derfor ikke gjøres unødig komplisert å opprette og drive en stiftelse. Samtidig er det spesielt viktig at stiftelsene ikke påføres kostnader som reduserer deres evne til å oppfylle sitt formål. Da tenker jeg på de mindre stiftelsene.

       Det er lite hyggelig at både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil opprette en tilsynsenhet for stiftelser, der det med stor sannsynlighet vil bli innført gebyrer ved den sentraliserte ordningen. Dermed har jeg liten tro på det som statsråden hentydet til, at det eventuelt ikke ville bli noen gebyrer.

       Det oppsiktsvekkende i denne sammenheng er at Fremskrittspartiet støtter avgiftspartiet Arbeiderpartiet, og at en slik ordning faktisk kan se dagens lys. Hva som er årsaken til at Fremskrittspartiet er med på å be departementet komme tilbake til Stortinget med en vurdering av en gebyrordning for registrering av stiftelser, er for meg høyst ubegripelig. Forløperen til Fremskrittspartiet var Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep i det private initiativ. Skaperevne blir nå plutselig kastet over bord, altså disse prinsipper. Nå kan slike gode formål avgiftsbelegges av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Men i komiteen er de foreløpig i mindretall.

       Som tidligere representant for Fremskrittspartiet informerer jeg de gjenværende om at det i denne stortingsperioden, før omrokkeringen, var slik at partiet gikk imot opprettelsen av et båtregister. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på det. Det samme partiet kjemper mot økning av rettsgebyrene, og i sammenheng med Lotteritilsynet var vi også skeptiske til innføring av gebyrordninger.

       Det beste er at fylkesmennene innehar disse lette oppgavene som det er å registrere stiftelser, og som kan registreres direkte på data, uten noen form for et eget tilsyn. I den teknologiske verden må man ta i bruk de hjelpemidlene man har, og la være å bygge opp et byråkrati med enda flere offentlig ansatte. Nærheten til brukerne har også en viss betydning når formalitetene skal ordnes. Det er dog ikke det viktigste.

       Tilværelsen for stiftelser og andre bør ikke gjøres komplisert. Livet bør ikke gjøres surt for dem som må betale ytterligere gebyrer og avgifter, nemlig stiftelsene. Næringsdrivende stiftelser vil fortsatt registreres, som også saksordføreren var inne på, i Foretaksregisteret, Enhetsregisteret og i Stiftelsesregisteret. Jeg spør: Hvor skal dette ende, med enda et byråkratisk register? Og hva er egentlig hensikten?

       Stiftelsens evne til å tilgodese allmennyttige formål vil bli forringet med gebyrer, og det er fra mitt ståsted ikke ønskelig.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg hadde bare tenkt å gjøre kort rede for hvordan SV kommer til å stille seg i saken, og var vel ikke helt innstilt på å blande meg inn i et sårt oppgjør mellom Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets utbrytere. Men det er mulig det også kan bidra til å vri kniven rundt i dette oppgjøret når SV kommer til å stemme sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i denne saken. Men det er ikke fordi vi elsker gebyrer. Tvert imot, vi er meget skeptiske til at det skal innføres betydelige gebyrer på dette området, men vi ser faktisk det som et annet spørsmål.

       Det er vanskelig å se at de som utgjør flertallet i komiteen, men antakelig mindretallet i saken, kan se bort fra hvor uoversiktlig og dårlig kontroll og ryddighet det har vært rundt mange stiftelser. På den bakgrunn synes jeg derfor det er betydelig behov for å rydde opp, lage klarere retningslinjer og sikre dem som i utgangspunktet har opprettet stiftelser, at formålet med stiftelsen faktisk følger etterpå. Vi har hatt nok eksempler på det motsatte, og det er begrunnelsen for at SV mener det er på sin plass å opprette et sentralt register, endre loven slik Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslår i innstillingen, og slik Regjeringen har foreslått for Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 418)