Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A)
(ordførar for saka):

       Den lovendringa me handsamar i dag, omhandlar fleire mindre endringar i lov om familievernkontor. Det som har ført til mest diskusjon, er om ein skal opna for at opplysningar til statistiske føremål skal kunna gjevast med såkalla individualiserande kjenneteikn dersom dette er naudsynt for å få nøyaktig kunnskap m.a. for å vidareutvikla tenesta best mogleg. Ei slik opning, som er i tråd med helselovgjevinga elles, er eit fleirtal imot. Fleirtalet har samstundes stramma inn lova når det gjeld opplysningar til forskingsføremål, og føreset at det heller ikkje her skal kunna gjevast opplysningar med slike individualiserande kjenneteikn. Det går ikkje fram nokon argumentasjon om forsking i innstillinga, berre når det gjeld å utvida dette til å omhandla statistikk. Dersom dette er ein feil, er det viktig at fleirtalet rettar dette opp her i salen. Dersom det er rett, skulle eg gjerne ha ei grunngjeving for ei såpass klår innstramming.

       Arbeidarpartiet står i lag med SV når det gjeld framlegget frå Regjeringa om å opna for å gje desse individualiserande opplysningane for å kvalitetssikra statistikk, men at dette så langt det er mogleg skal gjevast utan individualiserande kjenneteikn. I merknadene framhevar mindretalet, Arbeidarpartiet og SV, at det i sjølve lovteksten er teke med eit atterhald om at « Opplysningene skal så langt det er mulig gis uten individualiserende kjennetegn », og me seier vidare at i dei tilfella der personvernomsyn kryssar behovet for statistikk, er det personvernomsynet som skal vega tyngst.

       Arbeidarpartiet meiner at lovframlegget tek tilstrekkeleg omsyn til personvernet, og at det med ei slik lovgjeving ikkje vil vera nokon fare for at opplysningar gjevne til familievernkontora vil kunna misbrukast. Det er dessutan ei likestilling med anna helse- og sosiallovgjeving.

       Regjeringa får støtte for alle dei andre lovendringsforslaga i proposisjonen. Det er me sjølvsagt glade for. Eg vil som saksordførar kort gjera greie for dei vesentlegaste endringane.

       Det er viktig at dei ulike familievernkontora - dei offentlege og dei kyrkjelege - så langt det er mogleg har same regelverk. Etter lovendringa vert det slege fast at forvaltningslova sine reglar skal gjelda alle, med unntak av det som gjeld arbeidsgjevaransvaret. Vidare er komiteen samd i at teieplikta framleis skal verta regulert i § 5 i den lova som me handsamar her i dag, og at det her vert vist til §§ 21 og 23 i helsepersonellova.

       Komiteen er vidare samd i at lov om familievern bør innehalda ei eiga føresegn om samtykke, på same måte som barnelova. Det same gjeld barn sin rett til å verta høyrde. Komiteen peikar på at det er viktig at barna sine synspunkt vert tillagde vekt i høve til mogning og alder.

       Teieplikta gjeld uinnskrenka med mindre det er gjeve samtykke til å gje opplysingar. I saker som vert handsama ved familievernkontor, kan det vera interesser som tilseier at teieplikta vert halden ved lag sjølv om det er gjeve samtykke til oppheving av teieplikta. Det kan her f.eks vera aktuelt å halda teieplikta ved lag av omsyn til barna sjølv om dei vaksne gjev slik fullmakt. Fylkesmannen er gjeven fullmakt til å halda teieplikta ved lag trass i eventuelt samtykke.

       I sitt arbeid med familieproblem kan familieverntilsette få kjennskap til tilhøve som bør meldast til barnevernet. Dette vert no regulert i lova. Det same gjeld opplysningar til sosialtenesta når det er grunn til å tru at ei gravid kvinne misbrukar rusmiddel på ein slik måte at det er svært sannsynleg at barnet vil verta født med skade.

       Eit fleirtal i komiteen, alle unnateke Høgre, Kristeleg Folkeparti og representanten Stolt-Nielsen, støttar departementet i at det ikkje lenger er naudsynt med lovregulering av spesielle personellkrav ved familievernkontora. Fleirtalet er sjølvsagt oppteke av at kompetansen må vera høg i ei teneste som er definert som spesialisthelseteneste, men føreset at fylkeskommunen tek ansvar for dette. Dette er både ei forenkling og eit døme på desentralisering av ansvar og myndigheit.

       Til slutt vil eg gjera merksam på at det på side 3 fyrste spalte tredje avsnitt vert vist til § 5 andre avsnitt. Det skal vera § 5 a, noko som går fram av sjølve lovteksten. Dette vart oppdaga etter at innstillinga hadde gått i trykken, og eg ber om at dette vert retta opp.

       Med dette vil eg anbefala dei lovendringane som ligg føre, og tek samtidig opp forslag nr. 1 på vegner av Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Jorunn Ringstad hadde her igjen teke over presidentplassen.

       Presidenten: Representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt har teke opp det forslaget ho refererte til.

       Ola T Lånke (KrF) : Kristelig Folkeparti har støttet flere av Regjeringens forslag til endringer i lov om familievernkontorer. Disse har i hovedsak gått ut på å harmonisere regelverket slik at de offentlig eide familievernkontorer og Kirkens familievernkontorer kan forholde seg til det samme regelverket.

       På to områder har imidlertid Kristelig Folkeparti funnet det riktig å gå imot Regjeringens forslag til lovendringer. Det ene gjelder forslaget om å åpne for at familievernkontorene kan utlevere personidentifiserbare opplysninger til statistisk bearbeiding. Bakgrunnen for dette var at identifikasjon ved påføring av brukeres personnummer ville bidra til å gjøre statistikkene mer pålitelige og nyanserte og således gi et bedre grunnlag for forskning innenfor familievernet.

       Jeg registrerte at representanten Ausdal Starrfelt etterlyste en begrunnelse for at dette også gjaldt forskning. Det er mulig at det har kommet litt svakt fram i merknadene våre, men vi har ikke skilt mellom statistikk og forskning i denne sammenheng. Overskriften til paragrafen har begge deler i seg, og her er det den psykologiske virkningen utad som det har vært viktig å fokusere på. Etter Kristelig Folkepartis mening er det imidlertid viktig at hensynet til forskningen veies opp mot hensynet til brukernes trygghet overfor familievernet. Det er det som er poenget. Familievernet er jo ment å skulle være en lavterskeltjeneste. Å åpne for utlevering av personnummer ville føre til svekkelse av personvernet, og vi tror det ville ha som resultat at mange kom til å avstå fra å bruke tjenesten.

       Vi har merket oss Statistisk sentralbyrås argumentasjon i brevet, sist gjengitt i brev fra statsråden til komiteen, som klart fremhever nødvendigheten av å kunne få adgang til ikke-anonymiserte data for å sikre kvaliteten på statistikkene. Vi har imidlertid også merket oss at Justisdepartementets lovavdeling argumenterer annerledes i et brev til Barne- og familiedepartementet, datert 16. oktober 2000, der man stiller seg noe tvilende til om ikke-anonymiserende opplysninger er nødvendige for at statistikken skal bli pålitelig og nyansert. Lovavdelingen antyder også i brevet en annen løsning for å oppfylle de samme statistiske mål: at man i stedet for å bruke personnummer kan bruke pseudonym.

       Lovavdelingens utlegning gjelder riktignok et spørsmål om taushetsplikten etter familievernkontorloven § 5 er til hinder for at sensitive personopplysninger gis til Statistisk sentralbyrå for statistiske formål. Lovavdelingen svarer ja på dette spørsmålet. Loven er til hinder for at kontorene kan gi fra seg ikke-anonymiserte opplysninger til statistisk bruk. Det er etter det vi forstår, grunnen til at departementet nå fremmer forslag om en egen lovhjemmel som åpner for å kunne avgi personidentifiserbare opplysinger til dette bruk. Lovavdelingens svar er imidlertid også et svar på om slik hjemmel er nødvendig og bør innføres.

       Vi har også lagt vekt på at langt over halvparten av de høringsinstanser som har uttalt seg, har gått imot forslaget, deriblant Norsk Psykologforening og landsstyret for Kirkens Familievern. Kristelig Folkeparti er glad for at et klart flertall i komiteen også går imot forslaget.

       Det andre området Kristelig Folkeparti sammen med Høyre og representanten Stolt-Nielsen har fremmet motforslag til, gjelder et krav om tverrfaglighet ved familievernkontorene. Begrunnelsen for forslaget er at familievernkontorene møter brukere med svært sammensatte problemer, og at den kombinasjon av helse- og sosialfaglig kompetanse som nåværende lov sikrer, er en garanti både for bredde i tilnærmingen og forståelsen av disse problemene. Etter departementets mening bør det være opp til fylkeskommunene å bestemme hvilke krav til faglig kompetanse som bør stilles. Kristelig Folkeparti er uenig i dette. Vi mener det er grunn til å frykte at de økonomiske forhold i fylkeskommunene i for stor grad vil bestemme kvaliteten på familievernets tilbud, og at familievernkontorene kan tape noe av det som har vært deres fortrinn, nemlig tverrfagligheten. Etter Kristelig Folkepartis oppfatning kan dette best sikres ved at det lovfestes som før.

       Det er også grunn til å beklage at Regjeringen fremmer et så vidt omfattende forslag som dette uten at det har vært ute på høring. Det er grunn til å legge vekt på at også dette forslaget har vakt betydelig motstand i de faglige miljøene.

       For øvrig viser jeg til merknadene. Jeg tar samtidig opp forslag nr. 2, som er fremmet av Kristelig Folkeparti, Høyre og representanten Inger Stolt-Nielsen.

       De foreslåtte lovendringer tar derfor sikte på å sikre at de ulike kontorene i størst mulig grad har det samme regelverk å forholde seg til. Det er også foreslått endringer i regelverket om taushetsplikt. Taushetspliktreglene i dagens lov bygger på den tidligere legeloven. I proposisjonen foreslås det bl.a at taushetsplikten for ansatte på familievernkontorer i hovedsak blir i overensstemmelse med helsepersonellovens regler. Det at barnevernet kan få opplysninger om f.eks rusmiddelbruk under svangerskap, som man bringer i erfaring gjennom møter med familievernet, er en konsekvens av denne lovendringen. Dette vil Høyre slutte seg til.

       Høyre og et flertall i komiteen går imot Regjeringens forslag om at man skal måtte levere fra seg personnummeret ved samtaler på Kirkens familievernkontorer. Vi viser til at da lov om familievernkontorer ble vedtatt av Stortinget i 1997, var det bred politisk enighet om at det skulle være en lavterskeltjeneste. Hvem som helst skulle kunne oppsøke tjenesten på sine egne premisser uten noen form for henvisning.

       De foreslåtte lovendringene vil etter vår mening heve terskelen til familievernkontorene. Risikoen for at sensitive opplysninger om brukeren og brukernes familie påføres personnummer og sendes ut av kontoret på statistikkskjemaer, fører til at personvernet svekkes og bidrar til at mange kanskje avstår fra å benytte tjenesten. Selv om regelverket legger opp til en streng praksis på dette området, vil det for enkelte være en psykologisk sperre å oppsøke familievernet dersom man har en følelse av at opplysningene kan komme på avveier.

       Flertallet viser til at Justisdepartementets lovavdeling i en uttalelse til Barne- og familiedepartementet den 16. oktober 2000 uttrykte skepsis til om det skulle være nødvendig å bruke personnummer for å få statistikkført ønskede opplysninger, og uttaler bl.a.:

       « Når det endelig gjelder de reelle hensyn som anføres, stiller Lovavdelingen seg noe tvilende til om ikke-anonymiserte opplysninger er nødvendige for at statistikken skal bli « tilstrekkelig pålitelig og nyansert ».

       På denne bakgrunn finner vi det riktig å gå imot den foreslåtte endringen av § 8.

       Høyre inngår også i et mindretall sammen med Kristelig Folkeparti og Kystpartiet - som representanten Lånke viste til - som går imot departementets foreslåtte endring av kravet til tverrfaglighet. Begrunnelsen fra Regjeringens side er at det bør være opp til fylkeskommunene å avgjøre dette. Kirkens familievern ønsker å beholde dagens lovformulering om tverrfaglighet. Høyre har stor forståelse for dette og vil stemme for at dagens lov ikke blir endret på dette punkt. Etter vår mening sikres kompetansekravet best ved lovhjemmel, der det i dag blir slått fast at psykiater eller annen lege, psykolog og sosionom bør være ansatt ved kontorene. Prest, jurist og andre relevante yrkesgrupper kan også være tilknyttet familievernkontorene.

       Med de endringene jeg har henvist til, slutter vi oss til lovforslaget.

Per Roar Bredvold (Frp) : Proposisjonen legger opp til enkelte justeringer i loven om familievernkontorer. Denne loven trådte i kraft 1. januar 1998. I tiden etter ikrafttredelsen har man naturligvis gjort seg enkelte erfaringer som tilsier at det bør foretas noen justeringer. Problemet grunner seg på at familievernkontorene i noen tilfeller er å anse som et organ for stat eller kommune, mens andre ikke er det. Dette setter begrensninger for forvaltningslovens rekkevidde og rettens anledning til å motta forklaring fra de ansatte. Lovendringene i proposisjonen tar derfor sikte på at de ulike kontorer i størst mulig grad har det samme regelverket å forholde seg til.

       Fremskrittspartiet støtter i stor grad innstillingen, og jeg vil derfor bare kommentere de områder hvor Fremskrittspartiet har et annet prinsipielt syn enn Regjeringen. Dette gjelder Regjeringens forslag til oppmyking av bruken av opplysninger til forskning og statistikk. Dagens familievernkontorlov § 8 inneholder en egen bestemmelse som regulerer adgangen til utlevering av taushetsbelagte opplysninger til bruk for forskning. Departementet kan etter denne bestemmelsen bestemme at opplysninger kan eller skal gis til bruk for forskning, uavhengig av taushetsplikten. Denne bestemmelsen omfatter imidlertid ikke statistikk. Regjeringen foreslår at dette også skal omfattes av loven.

       Fremskrittspartiet mener hensynet til statistikk må kunne ivaretas på en tilfredsstillende måte uten å komme i konflikt med hensynet til personvernet. Her må man være opptatt av at hensynet til brukerne, deres rettsvern og tilliten til tjenesten blir ivaretatt og prioritert. Regjeringens forslag åpner for en generell spredning av personopplysninger, noe som er en modifisering av taushetsplikten. Familievernkontorene bør være en lavterskeltjeneste som folk kan oppsøke uten å frykte at opplysninger bringes videre. Fremskrittspartiet går derfor imot dette forslaget.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg tror jeg skal forsøke meg på å være veldig kort.

       Jeg vil vise til innlegget til saksordføreren. Jeg vil også si at jeg har forståelse for de synspunktene som flertallet gir uttrykk for når det gjelder § 8, og kan leve godt med det.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr.  10.

       (Votering, sjå side 595)