Erling Brandsnes (A)
(ordfører for saken):

       Saken vi behandler i dag, lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell, skal erstatte lov om veterinærer mv. fra 1948. Arbeidet med den nye loven har pågått i mange år og har vært gjennom to høringer, den første i 1996 og den andre i 2000. Dermed kan en trygt si at det er et langt og viktig arbeid som nå sluttføres med behandlingen i dag. Siden 1948 har dyreholdet i Norge endret seg vesentlig. Vi har fått en stor oppdrettsnæring, samtidig som politiske, samfunnsmessige og faglige forutsetninger har endret seg i høy grad.

       Det er et ønske at dyr får forsvarlig behandling, og at produktene fra matproduserende dyr tilfredsstiller kravene til trygg mat av høy kvalitet. Økt oppmerksomhet rundt etisk forsvarlig dyrehold, økologisk landbruk og internasjonale avtaler tilsier også at en ny lov er høyst påkrevd.

       Etter hvert er det ikke bare veterinærer som deltar i behandling av dyr. Vi har fått nye faggrupper, som fiskehelsebiologer og dyrepleiere. Loven tar hensyn til disse endringene, samtidig som den er utformet slik at den skal fange opp endringer en mener vil komme de nærmeste årene. En viktig del av loven omhandler rett og krav til autorisasjon, en annen de plikter og rettigheter dyrehelsepersonell har i forhold til sin profesjon og til de grupper de skal betjene.

       Det er verdt å merke seg at fiskehelsebiologer får klarlagt sin rolle i loven. Fiskehelsebiologer får behandle akvatiske dyr, med unntak av sjøpattedyr. Videre er det i loven åpnet for at denne yrkesgruppen også skal kunne skrive ut reseptbelagte legemidler til de samme dyrene. Imidlertid er EUs regelverk til hinder for at det siste kan settes ut i praksis. Derfor vil Regjeringen arbeide for å få fjernet disse hindringene. Dette kan være viktig for Norge, som har en stor oppdrettsnæring som etter alle solemerker vil øke i omfang.

       De største diskusjonene under behandlingen av denne saken har dreid seg om § 1 om formål og virkeområde, § 26 om klinisk vakt og § 27 om beordring til offentlig tjeneste.

       Dette har ført til at det blir foreslått endringer i disse paragrafene i forhold til forslagene i proposisjonen. Komiteen har samlet seg om å føye til at staten har et overordnet ansvar for en landsdekkende dyrehelsetjeneste. Dette er i tråd med formuleringene sendt ut både i første og andre høringsrunde.

       Den største endringen når det gjelder kliniske vaktordninger, er først og fremst at aktuelle yrkesorganisasjoner, slik som Den Norske Veterinærforening, skal forhandle med staten om godtgjøring eller tilskudd for å delta i vakt, og at slik godtgjøring eller tilskudd ikke kan bestemmes uten forhandlinger. Departementet får også rett til å bestemme at praktiserende dyrehelsepersonell kan tilpliktes å delta i vakt.

       Slik det nå er formulert, vil det etter mitt syn være handlingsrom og muligheter til å finne gode løsninger både på de kliniske vaktordningene og for betaling for disse vaktene. Det skulle sikre at vi får løsninger som nettopp ivaretar god dyrehelse og trygghet for den maten vi spiser.

       Et mindretall i komiteen, sentrumspartiene, foreslår at det i tillegg til forhandlinger skal opprettes en tvistenemnd i tilfelle en ikke skulle bli enig gjennom forhandlinger. Dette er en helt ny konstruksjon i forhold til privatpraktiserende yrkesgrupper, og flertallet støtter ikke et slikt forslag, og mener det er et unødvendig forslag.

       Den siste endringen går på beordring, hvor det i forslaget nå tydeligere presiseres at beordring bare skal brukes i krisesituasjoner.

       Randi Karlstrøm (KrF) : Jeg synes det er viktig at vi nå får en ny lov på dette området. Det er mange ting som har skjedd og forandret seg i det norske samfunn siden den gamle loven ble lagd. Det er kommet nye internasjonale avtaler og nye husdyr i produksjon og også nye sykdommer.

       Loven er i all hovedsak en profesjonslov, og organiseringen av det offentlige veterinærvesen er ikke tatt med, slik det er i gjeldende lov. Stortinget behandlet den 14. juni i fjor disse spørsmålene i forbindelse med en proposisjon om faglige, juridiske og økonomiske rammer for dyrehelseforvaltningen. En ny modell for organiseringen av den fremtidige veterinære beredskapen i tre vaktordninger ble vedtatt som et viktig ledd i arbeidet med å tilpasse de formelle rammebetingelsene som skal regulere veterinærvesenet, til dagens virkelighet.

       Fremskrittspartiet uttrykte alt den gang i merknads form at etablering av vakttjenester for privatpraktiserende veterinærer bør baseres mest mulig på frivillige ordninger. Vi støttet likevel departementets forslag om en hjemmel som gir mulighet til å pålegge vakttjeneste, men det er viktig å understreke at denne muligheten må begrenses til særlige og klart definerte tilfeller.

       Vi gav også uttrykk for at innhold, intensjoner og mål ikke stod i forhold til den økonomiske ramme som ble stilt til disposisjon ved innføring av en helt ny veterinær beredskap. Vi la derfor inn økte midler til dette, fordi vi hadde forståelse for at veterinærene ikke ville påta seg vakter på netter og i helger for 8-15 kr timen, slik de har gjort i en årrekke. Det må være rimelig at det betales godtgjørelse på et nivå som er vanlig for sammenliknbare grupper.

Morten Lund (Sp)
(komiteens leder):

       Etter en rekordrask behandling i komiteen av en omfattende sak som regjeringer har brukt fem år på å forberede, foreligger nå resultatet. Det er en god og formålstjenlig lov, som regulerer viktige tjenester som trengs i hele landet. Jeg vil kalle den behandlingen som har skjedd, og de endringer som er gjort, en full seier for de yrkesgruppene som loven gjelder, og for dem som er avhengig av deres tjenester.

       La meg først få kommentere det punktet det ble uenighet om i komiteen. Det gjelder spørsmålet om hvorvidt Stortinget skal fungere som voldgiftsnemnd. Slik det nå står, er det konsekvensen, selv om akkurat den betegnelsen er tatt ut av flertallets tekst. Dersom departementet og dyrehelsepersonellet ikke blir enige om vaktgodtgjørelsen, må noen tre inn og fastsette den. Når ikke annet er sagt, må det bli Stortinget. Det har Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet blitt enige om. Jeg synes det er oppsiktsvekkende. Det er for smått for Stortinget å holde på med. Storkoalisjonen vil ha Stortinget som arena for å bestemme om godtgjørelsen skal være 35 eller 40 kr timen eller et annet beløp. Sentrumspartiene mener det greier seg med en vanlig voldgiftsnemnd for å fastsette satser for godtgjørelser som til sammen er på noen få millioner kroner. Jeg håper inderlig at det ikke blir ofte at Stortinget trer sammen som voldgiftsnemnd. Akkurat nå er det dårlig stemning i forholdet mellom veterinærene og statsråden. Det at veterinærene nå har fått medhold i alle krav, bidrar kanskje til et mindre behov for at Stortinget trer inn som meglingsinstans. Å stå uten tjenester, muligheten for at det skal være streik blant dyrehelsepersonellet, er en totalt uholdbar situasjon.

       Lovforslaget manglet det formål at staten har ansvar for at det finnes et godt tjenestetilbud over hele landet til enhver tid. Det er nå på plass. Uten slik lovfesting fryktet mange dårligere dekning av fagpersoner i enkelte områder. Det ville medført mer kostbare tjenester for dyreeierne og lengre tid før syke dyr kunne få hjelp.

       Veterinærforeningen har reagert sterkt på at privatpraktiserende skulle pålegges vaktplikt natt og i helger uten å ha en forhandlingsrett når kompensasjonen skal fastsettes. Departementet foreslo at statsråden bare skulle drøfte saken med foreningen og selv fastsette satsene og vilkårene dersom det ikke ble enighet. Statsråden har begrunnet dette med at dette systemet trengs for å unngå at budsjettposten overskrides. Jeg må få minne om at komiteen tidligere har sagt at denne yrkesgruppen skal ha godtgjørelse for vakt på linje med sammenlignbare grupper. Da må selvsagt budsjettposten tilføres ekstra midler når det trengs. Det skal ikke være slik at budsjettposten er fast, og at vaktgodtgjørelser blir regulert ut fra hva det er råd til. Nå er en reell forhandlingsrett sikret med en ankeinstans som ingen andre yrkesgrupper har.

       Lovforslaget gav romslige muligheter for å beordre personell til tjeneste utenfor sitt eget praksisområde. Nå blir denne mulighet vesentlig redusert. Bare ved krisesituasjoner skal beordring kunne brukes. Rutinemessige oppgaver gir ikke grunnlag for beordring. I første runde ble bl.a de omfattende EØS-prøvetakingene, som i dag utgjør en vesentlig del av distriktsveterinærenes arbeid, nevnt som mulig beordringsgrunn. Det har nå komiteen ryddet unna.

Karin Andersen (SV) : SV støtter proposisjonen og forslagene, men vi føler at debatten rundt forhandlingsinstituttet og hvordan man skal håndtere situasjoner der man ikke oppnår enighet, er litt uklar. Jeg føler at den uklarheten er til stede både overfor det forslaget som sentrum fremmer, og også litt overfor det forslaget som flertallet har.

       Forskjellen på en sak som dette og f.eks jordbruksoppgjøret, som det er sammenlignet med, er at det er vanskelig å se at de yrkesgruppene som kommer inn under jordbruksoppgjøret, er pålagt den samme plikten til å utføre en tjeneste som veterinærene blir etter denne loven. Etter en forhandling skal man gå til Stortinget som en slags voldgift, eller man bringer oppgjøret inn i budsjettene, og forskjellen er at man her har en plikt til å gjøre en jobb. Når man er bonde, har man ikke den samme plikten - storting eller regjering kan jo ikke pålegge en bonde å være bonde. Så sånn sett synes jeg at vi har en annen situasjon. Men samtidig er det riktig at det heller ikke er noen god ordning å opprette et voldgiftsinstitutt, som vi egentlig ikke vet hvordan skulle fungere. Et slikt institutt må i så fall være departementet, som har en pengesum som de kan forvalte i forhold til en slik ny forhandlingsrunde eller et resultat av en voldgiftssituasjon. Jeg kunne tenke meg at statsråden litt tydeligere klargjør en slik situasjon. Man kan selvfølgelig gå til Stortinget med et ønske om en større bevilgning hvis staten kommer fram til en forhandling der budsjettet økes, men i situasjoner der det ikke oppnås enighet, er det litt utydelig for SV - det kan også komme av at vi ikke er med i næringskomiteen og ikke har fått deltatt så nøye i debatten, og det pågår litt andre ting for tiden, så det er vanskelig å sette seg så grundig inn i alle saker til enhver tid. Men fra mitt ståsted er det en utydelighet som jeg ikke helt finner ut av, spesielt knyttet til den plikten som veterinærene får, som jeg mener er vesentlig annerledes enn det avtaleforholdet som eksisterer mellom myndighetene og landbruket gjennom jordbruksforhandlingene.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Jeg noterer med tilfredshet at næringskomiteen har sluttet seg til Regjeringens forslag om å tilpasse lovregulering av dyrehelsearbeidet til dagens og morgendagens behov. Blir lovforslaget nå vedtatt i tråd med innstillingen til flertallet i komiteen, er det lagt et godt grunnlag for modernisering av dyrehelsearbeidet. Jeg ønsker å komme i gang med denne moderniseringen umiddelbart.

       Jeg har forstått det slik at det som nå har vært av drøftinger rundt vaktordningen og organiseringen av den, og etterfølgende fastsettelse av beløp som kompensasjon for vakt, har skjedd på den måten at det rett og slett ikke har blitt enighet, men det har heller ikke blitt en konflikt som har gått ut over dyreeierne. Jeg håper at dette blir gjennomført slik at vi er sikre på at ikke beredskapen, vaktordningene som skal ta vare på dyrehelsa, rett og slett forsvinner i enkelte perioder i enkelte deler av landet.

       Jeg synes det er merkelig hvis det er slik at statsråden nå fastholder noe annet enn det som er lagt til grunn av flertallet. Jeg tror det var en enstemmig komite som sa at størrelsen på godtgjørelsen skal være på linje med det som andre får. Og da var det underforstått at da må det bevilges de kronene som trengs for å dekke dette.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Det er i og for seg riktig at hovedavtalen for staten har bestemmelser om at ansatte i staten skal ha et framforhandlet system som går på voldgift.

       Vi snakker ikke her om ansatte i staten, vi snakker om private næringsdrivende, som skal ha et tilskudd, en godtgjørelse, for å utføre oppgaver knyttet til klinisk vakt. Så det jeg sa i mitt svar på den første replikken fra Morten Lund, står jeg fast ved, at i så fall måtte Stortinget ha valgt å si at når det gjelder denne økonomiske bevilgningen, delegerer man myndighet - gjennom lov - til en nemnd. Det har flertallet ikke sluttet seg til.

       Jeg har selvfølgelig merket meg at Stortinget er opptatt av at det skal være en korrekt godtgjørelse for denne vakten. Stortinget vil hvert eneste år få anledning til å ta stilling til hvorvidt man mener statsråden etterlever dette eller ikke, enten ved at man gjennom budsjettet gir beskjed om at man er kommet fram til en avtale om denne godtgjørelsen, eller at man - forhåpentligvis unntaksvis - ikke har greid å komme fram til en avtale. Hvert eneste år kan Stortinget etterprøve hvorvidt statsråden har fått med seg det næringskomiteen har ment om hva størrelsen på dette vakttilskuddet skal være.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 618)