Sak nr. 5
Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om endringer i lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister m.m. (Innst.O.nr.52 (2001-2002), jf. Ot.prp.nr.46 (2001-2002))

TALERE:

       Hans Kristian Hogsnes (H) : Det er bred enighet i kommunalkomiteen om de viktige trekkene i forslagene til endringer i arbeidstvistloven og i lønnsnemndloven som ligger i Ot.prp.nr.46. De foreslåtte endringer baserer seg på innstillingen fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet, det som er mest kjent som Stabel-utvalget, i NOU 2001:14 « Vårens vakreste eventyr ...? » fra april i fjor. Her er forhandlingsordningen og rammeverket for lønnsforhandlinger i kommunal, statlig og privat sektor nærmere analysert.

       Forslaget til lovendringer innebærer endringer i arbeidstvistloven kapittel 8 om megling. Dette vil medføre en effektivisering av meglingsprosessen. Blant forslagene vil jeg nevne at arbeidstvistloven endres slik at meglingsmannen bare kan foreslå at meglingsforslag for flere fag kan regnes som en helhet dersom meglingsmulighetene er uttømt og tariffpartene ikke motsetter seg slik kobling.

       Videre vil Riksmeklingsmannen gis mulighet til å harmonisere meglingsfristene i kommunesektoren og statlig sektor. Riksmeklingsmannen kan også delegere retten til å nedlegge forbud mot arbeidskamp til en annen meglingsmann. Videre lovfestes dagens praksis når det gjelder fastsetting av frist for å holde uravstemning over meglingsforslag, der fristen kan fastsettes av Riksmeklingsmannen i samråd med partene. Lovfesting blir det også av plikten til varsling av arbeidskamp etter at meglingsforslag er forkastet ved uravstemning.

       Det kan også være grunn til å nevne at det foreslås endringer i lønnsnemndloven som innebærer en utvidelse av antallet medlemmer i Rikslønnsnemnda fra syv til ni når nemnden skal løse tvister etter arbeidstvistloven. Dette gir rom for at LO og NHO blir fast representert og vil sikre kontinuitet og bredt kunnskapsnivå i nemnden.

       Derimot fremmes det ikke forslag, slik et flertall i Stabel-utvalget anbefalte, om rett for meglingsmannen til å påby organisasjonene å sende meglingsforslag til uravstemning blant medlemmene. Årsaken til dette er den sterke motstanden forslaget møtte i høringsrunden. Det fremmes heller ikke forslag om fredsplikt ved uravstemninger som partene selv beslutter skal gjennomføres - dette fordi partene legger slik fredsplikt til grunn i uravstemningssituasjoner.

       Komiteen viser for øvrig til at Arbeidsrettens uavhengighet er et uomtvistelig prinsipp, både etter nasjonal rett og folkeretten, og komiteen er enig med departementet i å endre arbeidstvistloven § 10 slik at Arbeidsrettens formann og nestformann blir embetsmenn.

       Mer som en kuriositet kan jeg også få nevne at en samlet komite ber Regjeringen komme med forslag om å bytte ut titlene formann og nestformann med leder og nestleder i disse lovene og i eventuelle andre lover hvor titlene formann og nestformann fortsatt benyttes.

       Med unntak av et forslag om en mindre endring i lovteksten er det en enstemmig kommunalkomite som råder Odelstinget til å vedta endringene i lov av 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister m.m.

       Jeg tillater meg også å fremme forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om en endring i § 35 nr. 7 tredje punktum, som skal lyde:

       « Dersom avstemningsresultatet ikke foreligger innen fristen, anses meglingsforslaget som vedtatt. »

       Eg viser her til at departementet gjer framlegg om å innføre ein lovregel om at eit meklingsforslag skal sjåast på som vedteke dersom svarfristen ikkje blir halden. Dette går Arbeidarpartiet imot, ikkje på eit reint prinsipielt grunnlag, men fordi me ikkje kan sjå at dette spørsmålet er grundig nok utgreitt og grunngitt. Me kjem derfor til å stemme mot det punktet.

Torbjørn Andersen (FrP) : Selv om det er et rimelig omfattende forarbeid som er gjort i denne sak, både gjennom en egen NOU og en egen proposisjon fra Regjeringens side, munner det hele ut i et noe heller magert forslagsmaterial fra Regjeringens side. Men kanskje er det like greit.

       Fra Regjeringens side har man lyttet til flere av de innvendinger og synspunkter som er kommet fra partene i arbeidslivet. Således er det ikke blitt noen bemerkelsesverdig store endringer Regjeringen fremmer forslag om i det gjeldende lovverket denne gang.

       Fremskrittspartiet er i all hovedsak enig i de vurderinger og de forslag som fremmes i Ot.prp.nr.46. Fremskrittspartiet har selvsagt stor forståelse for at partene i arbeidslivet skal ha et overordnet ansvar i tariff- og lønnsforhandlingene for selv å komme fram til enighet i eventuelle tvister på dette området. Jeg vil bare for ordens skyld få understreke at Fremskrittspartiet selvsagt vil bevare streikeretten, og at vi selvsagt også er for full organisasjonsfrihet i arbeidslivet. Men jeg vil også få benytte denne anledningen til å understreke at etter Fremskrittspartiets syn bør retten til å være uorganisert være like sterk som retten til å være organisert, og at begge disse viktige forhold bør være lovfestet.

       Fremskrittspartiet mener at de parter som streiker eller iverksetter lockout, selv har et stort og avgjørende ansvar for å løse eventuelle konflikter i arbeidslivssammenheng, gjennom forhandlinger og megling, altså før man eventuelt må gå til tvungen lønnsnemnd. Men Fremskrittspartiet mener allikevel at ingen organisasjon bør kunne kreve uforbeholden arbeidsnedleggelse av sine medlemmer ved en bedrift der det er flertall mot streik blant de ansatte. Fremskrittspartiet vil hevde at de respektive bedriftsklubber og ansatte ved en bedrift selv må kunne ha rett til å reservere seg mot å delta i landsomfattende streiker dersom det ikke er flertall for å streike ved den enkelte bedrift, og vi fremmer derfor forslag om dette.

       Fremskrittspartiet mener også at det er fornuftig at Riksmeglingsmannen skal kunne påby å sende meglingsforslaget til uravstemning, og at det bør være fredsplikt i avstemningsperioden. Vi fremmer også forslag om dette.

       Fremskrittspartiet mener dessuten at man bør vurdere streikeretten for spesielle grupper som har en spesiell maktposisjon eller er i en monopolsituasjon. Jeg vil også få legge til at vårt syn er at lønnsforhandlinger fortrinnsvis bør foregå i den enkelte bedrift, og ikke først og fremst sentralt. Bedriftsmessige og ikke bransjemessige lønnsforhandlinger vil ofte være bedre tilpasset virksomhetens inntjeningsevne og konkurranseevne. Lokale forhandlinger er derfor en fordel for de ansatte ved at man på bedriftsnivå får en mulighet til bedre å ivareta sin egen arbeidsplass for fremtiden.

       Avslutningsvis vil jeg få ta opp Fremskrittspartiets to forslag som er tatt inn i innstillingen.

       Men i tilknytning til saken har SV, sammen med Senterpartiet, valgt å peke på noen problemstillinger som oppstår når man ser på hvilke kampmidler man har i arbeidslivet. Der er de norske og de svenske reglene noe forskjellige, og det kan slå veldig forskjellig ut. For den svenske ordningen er det slik at arbeidskampadgangen ikke er begrenset til hel eller ubetinget arbeidsnedleggelse. Det kan f.eks være tidsbegrenset, rullerende streik, blokade av overtid, ansettelsesblokade og vegring av ikke-essensielle arbeidsoppgaver. Dette spørsmålet ble behandlet i Stabel-utvalget, der flertallet gikk inn for det som er dagens regel, mens et mindretall ønsket den svenske modellen.

       Hvis man fikk til en slik løsning, ville det styrke arbeidskampredskapene. Det vi har sett, er at de aller fleste streiker, særlig de i offentlig sektor, blir stoppet veldig fort, rett og slett fordi man ikke er i stand til å stoppe arbeidet uten at liv og helse blir satt på spill. Det dreier seg om grupper - f.eks hjelpepleiere og annet omsorgs- og helsepersonell - som absolutt hadde trengt noen muskler for å fremme sine interesser. Fordi arbeidskampen i disse tilfellene nesten kun rammer tredjeperson, ser myndighetene seg svært ofte nødt til å stoppe dette med én gang - og i realiteten har disse gruppene da nesten ikke noe streikevåpen de kan bruke.

       SV mener derfor at det hadde vært bra om man hadde fått sett på mer fleksible arbeidskampformer. Det er også en internasjonal trend at man er på vei vekk fra store, tradisjonelle streiker - der mange er involvert og alle taper mye - der man kunne greid å opprettholde arbeidskamp uten at man samtidig rammer tredjeperson på en slik måte som man gjør i dag. Derfor har SV fremmet et forslag om å få utredet dette nærmere. Det har vi ikke fått flertall for nå, men vi mener at dette er noe flere burde se på og ha interesse av.

       I tillegg til dette har SV reist spørsmålet om streikeretten bør lovfestes. Vi har ikke fremmet forslag om det nå. Det er for tidlig. Men vi har varslet at det er et tema som vi mener bør drøftes nærmere, og at vi vil komme tilbake til dette i et eget forslag til høsten.

       Da tar jeg opp det forslaget som er inntatt i innstillingen.

       Innst.O.nr.52 viser at det er brei støtte for Regjeringa sine forslag til oppfølging. Det skulle vel elles berre mangla ettersom Regjeringa har valt å følgja opp på område med brei semje i utvalet, noko som synest naturleg. Saker som omhandlar partane i arbeidslivet, krev òg oppbakking frå dei same partane.

       Senterpartiet meiner, som SV, at det er grunn til å sjå nærare på dagens modell for bruk av streik. Vi har bak oss ei sak i Odelstinget tidlegare i vår der Regjeringa greip inn med tvungen lønsnemnd. Då gjaldt det sjukepleiarstreiken. Sjukepleiarane streika som følgje av dei vilkåra dei fekk ved statleg overtaking av spesialisthelsetenestene. Eit fleirtal av høyringsinstansane var i forkant av denne proposisjonen kritisk til bruken av tvungen lønsnemnd og til at utvalet ikkje kom med forslag til endring av norsk praksis. Dagens modell gjer at grupper i dette samfunnet har avgrensa streikerett. Det gjeld helsepersonell, politi og ingeniørar innan elforsyning. Prestane har fråskrive seg retten, men vi kan òg nemna andre grupper.

       Eit mindretal i Stabel-utvalet reiser spørsmålet om å sjå nærare på den svenske modellen. I nabolandet vårt er arbeidskampen ikkje avgrensa til heil og full arbeidsnedlegging. Tidsavgrensa, rullerande streik, blokade av overtid og tilsetjing samt vegring av ikkje-essensielle arbeidsoppgåver er der ein utveg. Kanskje vil innføring av avgrensa kamptiltak auka forhandlingsviljen, og kanskje vil moglegheita for konflikter av denne typen påverka forhandlingsløpet og innebera at partane i utgangspunktet er meir kompromissviljuge. Ei slik ordning fungerer i alle fall både i Finland og i Sverige, og det er òg andre land som vurderer ei endring. Vi ynskjer ein slik modell nærare utgreidd. Ei slik form for arbeidsnedlegging vil ikkje ramma tredjepart i same grad som full arbeidsnedlegging vil. Det kan innebera færre tapte arbeidsdagar, og det kan faktisk innebera kortare konfliktperiodar. Forslaget synest i dag berre å ha støtte frå SV og Senterpartiet. Eg vil likevel utfordra statsråden til å sjå nærare på det.

Statsråd Erna Solberg : Som kjent bygger forslagene fra odelstingsproposisjonen på NOU 2001:14 « Vårens vakreste eventyr ...? », nemlig utredningen fra det såkalte Stabel-utvalget, som har gått gjennom det tarifforhandlingssystemet vi har.

       Mitt utgangspunkt er at en konflikt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker ikke er de offentlige myndigheters ansvar, heller ikke rammene rundt det, eller hvordan konfliktformene skal være. Utgangspunktet er at dette er et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og deres organisasjoner. Vi skal selvfølgelig ha et lovrammeverk som sørger for hvordan meglingsinstitusjonene fungerer, og hvilke prinsipper som gjelder, men de som utvikler systemet, bør i stor grad være partene i arbeidslivet. Derfor baserer også denne proposisjonen seg på at de forslag som Stabel-utvalget fremmet i flertalls- og mindretallskonstellasjoner, som det ikke ble gitt videre oppfølging på i høringsrunden, heller ikke er fremmet. Vi synes at disse reglene bør ha relativt stor aksept både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden hvis myndighetene skal lovregulere eller gjøre endringer i disse.

       I så måte synes jeg både innleggene fra SV og Senterpartiet har berørt mange interessante problemstillinger, men jeg synes på en måte ikke at det er Stortinget eller Regjeringens rolle å gå inn i disse problemene. Jeg synes at et initiativ på det området skal komme fra partenes side. Hvis de føler at dagens streikesystem og forhandlingssystem ikke gir gode og hensiktsmessige nok kampmidler og konfliktløsningsmidler, så mener jeg egentlig at det ligger hos dem å finne frem til nye metoder. Da vil jeg som statsråd være med på å følge det opp i den grad noe av dette må inn i lover og regler og inn i lov om arbeidstvister. Men jeg synes ikke at dette er et område hvor vi på politisk plan i Stortinget skal være de som er førende når det gjelder hvordan eventuelle konfliktmetoder skal være. Jeg synes, som sagt, at det er opp til partene å ta et initiativ til det. Hvis det er et problem med dagens lover og regler, er det kanskje nettopp de som burde fremme spørsmålet, også overfor Regjeringen.

       La meg så si noe til det andre punktet som det har vært en viss diskusjon om, og som jeg forstår at et flertall i komiteen ikke har fremmet, men som et mindretall i komiteen, som har et flertall i salen bak seg, vil fremme, nemlig Regjeringens forslag om en frist: Hvis man ikke har avgitt svar til Riksmeklingsmannen innenfor fastsatt frist, anses meglingsforslaget som vedtatt. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skriver at de mener at forslaget er en prinsipiell endring i reglene for uravstemning som ikke bør foretas uten en grundigere utredning, og det vises da til arbeidstvislovens historie angående lovfesting av avstemningsregler. Det uttales også at ingen av partene har bedt om en slik endring. Derfor vil jeg gjerne få lov til å presisere at det var et samlet Stabel-utvalg som stod bak dette forslaget på bakgrunn av et innspill til utvalget fra riksmeklingsmann Reidar Webster. Fordi en slik lovendring ble ansett som helt uproblematisk, er ikke forslaget drøftet spesielt verken i innstillingen eller i proposisjonen. Forslaget griper ikke på noen måte inn i organisasjonenes rett til å avtale egne avstemningsregler, men det er en praktisk løsning på et problem som oppstår hos Riksmeklingsmannen fra tid til annen. Jeg mener derfor at dette forslaget bør støttes, fordi det utvalget som er partssammensatt faktisk er det utvalget som har foreslått det.

       For å si noe om formann, nestformann og bestemmelser for å gjøre dette kjønnsmessig nøytralt, så vil Regjeringen gjerne se nærmere på det. Det er relativt mange endringer i mange paragrafer som skal til. Vi har varslet at vi ønsker å foreta en teknisk og språklig modernisering av denne lovgivningen, som også Stabel-utvalget mente var nødvendig. Vi ønsker gjerne å få lov til å gjøre disse lovendringene samtidig, slik at vi slipper å ha to runder med lovendringer i Stortinget som ikke er av politisk karakter, men som gjelder rent språklige og tekniske ting.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 309)