Sak nr. 3
Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i folketrygdloven (finansiering av visse legemidler) (Innst.O.nr.82 (2001-2002), jf. Ot.prp.nr.83 (2001-2002))

TALERE:

       Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken):

       Det er eksempler på at ulik finansiering av terapeutisk sammenlignbare legemidler direkte kan påvirke valget av legemiddel, uavhengig av hva som medisinsk sett er det beste valget for den enkelte pasient.

       Legemidler for pasienter med alvorlige reumatiske lidelser har tydeliggjort behovet for en mer fleksibel finansieringsordning for visse legemidler som benyttes både i og utenfor sykehus. Et beskrivende eksempel er at legemiddelet Remicade utelukkende benyttes i sykehus og finansieres fullt ut over sykehusets eget budsjett, mens legemiddelet Enbrel brukes etter oppstart på sykehus, senere utenfor sykehus, og finansieres fullt ut over blåreseptordningen - og belaster derfor ikke sykehusets budsjett. Dette kan selvsagt påvirke sykehusenes valg av legemiddel, uavhengig av hva som ville være den beste behandling for pasienten.

       Disse legemidlene er meget effektive for reumatiske pasienter med de mest alvorlige leddgiktplager. Det hevdes fra pasientforeningshold at disse nye legemidlene har gitt mange mennesker et helt nytt liv og redusert behovet for kirurgiske inngrep, noe som sparer pasientene for lidelse, og det offentlige for utgifter.

       Det er derfor nødvendig at den offentlige finansieringen innrettes slik at en kan ta i bruk de beste behandlingsformene. I de tilfeller hvor en har med terapeutisk sammenlignbare legemidler å gjøre, slik jeg har beskrevet, er det nødvendig at også slike legemidler som må brukes i sykehus, finansieres over folketrygdens blåreseptordning, noe også Stortinget i forbindelse med budsjettet for 2002 vedtok var nødvendig for legemiddelet Remicade.

       For å kunne gjøre dette må folketrygdloven endres slik at det åpnes for refusjon fra folketrygden for bruk av slike legemidler i sykehus. Departementet følger opp dette i den foreliggende saken og foreslår nødvendig lovhjemmel for dette, noe også en samlet komite slutter seg til.

       Komiteen slutter seg imidlertid ikke til departementets forslag om at sykehusene bare skal få refundert 70 % av legemiddelets veiledende utsalgspris. Flertallet går inn for 80 % refusjon ut inneværende år og satser på at det vil være mulig å forhandle fram vesentlige rabatter fra leverandør. Med en slik finansiering er det etter mitt og flere andres syn meget stor sannsynlighet for at en er like langt som før denne lovendringen. Sykehusene har ikke budsjetter til å dekke en eventuell egenandel, og pasientene med de alvorligste reumatiske sykdommene står da i fare for ikke å få den behandling de ellers kunne ha fått.

       Et mindretall i komiteen, men trolig et flertall i Stortinget, dvs. medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, hevder at en høyere refusjonssats ville frata sykehusene forhandlingsincentiver på pris fra leverandør. Arbeiderpartiet går inn for at det gis en refusjonssats på 95 % ut dette året.

       Jeg og komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at vi må legge opp til et system der en oppnår minst to ting: For det første må vi ha et system som gir sykehusene full og reell utgiftsdekning for blåreseptmedisinen brukt i sykehus, for ellers er en like langt som i dag. For det andre må vi prøve å unngå å få ethvert slikt terapeutisk sammenlignbart legemiddel til vurdering i Stortinget. Dette kan oppnås ved at folketrygden gjennom blåreseptordningen dekker de faktiske utgiftene gjennom en refusjonsordning, slik at sykehusene ikke påføres utgifter ved bruk av legemidler som medisinsk sett er det beste for pasienten. En slik ordning mener vi må tre i kraft fra 1. januar 2003. I dette ligger det at setningen i ny § 5-15 annet ledd, « Trygdens maksimale dekning for den enkelte behandling fastsettes særskilt », tas ut av lovteksten.

       Vi forutsetter et nært innkjøpssamarbeid mellom LIS, Legemiddelinnkjøpssamarbeidet, og Rikstrygdeverket også i forhandlingene om rabatt, slik at en innenfor det systemet som flertallet beskriver, kan ta ut den rabatt som det er mulig å oppnå.

       Jeg vil for øvrig ta opp det forslaget som Arbeiderpartiet har fremsatt i innstillingen.

       I denne saka dreier det seg om legemidlene Enbrel og Remicade, som begge brukes på pasienter med alvorlige reumatiske sykdommer. De to medikamentene har sannsynliggjort et behov for en mer fleksibel finansieringsordning for visse legemidler som benyttes både i og utenfor sykehus.

       Legemidler som f.eks. Enbrel finansieres over blåreseptordninga og framstår som gratis for sykehusene, sjøl om de i utgangspunktet kan være vesentlig dyrere enn sammenlignbare legemidler som finansieres av sykehus. Remicade, som finansieres over folketrygden ved bruk utenfor sykehus, er egentlig et rimeligere legemiddel, men må kostes fullt ut av det enkelte sykehus ved bruk i sykehuset.

       Denne type gråsonemedikamenter fører til at sykehusene av økonomiske grunner vil velge legemiddelet Enbrel, til tross for at pasientene ofte kan ha større nytte av legemiddelet Remicade. Dette er svært uheldig, da det hevdes at ca 50 % av dem som har behov for behandling med disse legemidlene, kan bruke Enbrel, mens 50 % får bedre effekt med Remicade.

       Som man sikkert forstår, er dette en komplisert og litt uheldig sak, en sak som har vært viktig for Høyre over lang tid. Vi er derfor glad for at Regjeringa nå legger fram et forslag som vil løse problemene. Løsningen går ut på - enkelt sagt - at sykehusene nå vil få refundert sine utgifter til Remicade over folketrygden. Uenigheten i komiteen går på om 80 % refusjon av dagens veiledende pris er tilstrekkelig for å dekke sykehusenes utgifter. Flertallet mener at det er tilstrekkelig, og viser til at sykehusenes innkjøpssamarbeid i gjennomsnitt oppnår 30 % rabatt på sine innkjøp.

       Med dette vil jeg ta opp mindretallsforslaget fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, forslag nr. 1, som er tatt inn i innstillinga.

       Jeg vil samtidig få vise til at helseministeren har sendt ut på høring et forslag til nye retningslinjer for hvordan medisin på blå resept skal tas opp. Vi har store forventninger om at disse retningslinjene vil føre til at Stortinget i ettertid vil kunne slippe å behandle enkeltsaker som gjelder medisiner.

       Representanten Røbekk Nørve var glad for at Remicade nå nær sagt hadde kommet i denne sal, og at vi nå i hvert fall har fått en midlertidig avklaring. Så vidt jeg kan huske - hun kan jo ta ordet etterpå og si om jeg tar feil - stemte Høyre mot at denne saken om finansiering av visse legemidler skulle komme hit på denne måten. Høyre var faktisk mot den biten i budsjettet. Det var flertallet som tvang denne saken igjennom. Jeg er i hvert fall glad for at representanten fra Høyre synes det er positivt at de nå er tvunget til en løsning i denne saken.

       Jeg tror alle i denne salen skulle ønske at vi slapp å ta opp enkeltlegemidler til behandling. Det gjør faktisk jeg også, selv om Fremskrittspartiet og jeg ved en rekke anledninger har tatt opp saker om legemidler i denne salen. Og det har jo vist seg at det har vært nødvendig. Det var nødvendig når det gjaldt saken om medisinen Aricept mot Alzheimers sykdom, som nå har funnet sin løsning. Det var nødvendig når det gjaldt det kortisonfrie preparatet Singulair for astmatikere. Det har vist seg å være nødvendig nå også når det gjelder Remicade.

       Fremskrittspartiet har i denne saken inntatt det samme standpunkt som saksordføreren har gjort rede for. Vi står bak den flertallsinnstillingen som ligger her i dag. Men på ett punkt skiller vi oss fra Arbeiderpartiet. Vi godtar at sykehusene fram til 1. januar skal få en refusjonspris på 80 % når det gjelder Remicade. Det skyldes noen forhandlinger som har funnet sted, slik at man har kommet til enighet om at man står på en refusjonspris på 80 % av veiledende, gjeldende utsalgspris. Så vi snakker ikke om den fremforhandlede prisen i sykehusene. Vi snakker om en refusjonspris på 80 % i forhold til den veiledende, gjeldende utsalgspris. Det er det verdt å merke seg. Det har også regjeringspartiene gått inn for. Det må man også legge seg på minne.

       Det er også et annet signal som står i innstillingen. Det er at denne taksten skal gjøres gjeldende fram til 1. januar, for det er et stort flertall i komiteen som viser til at denne ordningen med en refusjonspris på 80 % - eller 95 % som Arbeiderpartiet ønsker - skal gjøres gjeldende ut 2002. Alle, unntatt regjeringspartiene, gir uttrykk for det, på to forskjellige plasser i innstillingen.

       Jeg håper - i motsetning til det som representanten Kristoffersen var inne på - at det i hvert fall vil bli en viss forbedring når det gjelder legemiddelet Remicade. Det var Fremskrittspartiet som i sin tid tok initiativet for å få løst denne saken. Men jeg tror nok dessverre at vi fremdeles har en lang vei å gå for å få disse tingene på plass.

       Fremskrittspartiet mener at når det gjelder disse gråsonepreparatene her, så bør de totale utgiftene dekkes av folketrygden også for pasienter innlagt i sykehus, slik at man slipper denne problemstillingen som vi har i dag, der faktisk flesteparten av pasientene skrives ut med preparatet Enbrel, som er det dyreste preparatet, fordi det gis pasienter utenfor sykehus som dekkes av blåreseptordningen § 10a, mens faktisk det rimeligste preparatet, som man må inn i sykehus for å få, det har sykehusene ikke råd til å gi pasientene. Dette kan ikke være en ønskelig ordning. Selv om det går over to forskjellige budsjett, er det tross alt offentlige midler begge deler.

       Når det er incentiver til å kunne forhandle ned prisen ytterligere som er bakgrunnen for forslaget om 80 % - eller 70 %, som var det opprinnelige forslaget - så må jeg bare si det at dersom man i utgangspunktet levde i den tro at man skulle klare å få forhandlet prisen ned med 30 % i sykehusene, på et legemiddel der vi allerede i gjennomsnittet har den tredje laveste prisen i Europa, da tror jeg at vi har misforstått litt.

       Jeg håper dette vedtaket i dag kan bedre situasjonen for reumatikere som er avhengige av Remicade. Og så ser jeg fram til at vi får løst denne saken i forbindelse med statsbudsjettet for 2003, for det er helt tydelig at her må noe gjøres også i den sammenheng.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Vi ser stadig vekk at sosialkomiteen debatterer saker som omhandler enkelte legemidler, og at de gjerne er knyttet til refusjonsordninger eller mangel på sådanne. Det er absolutt grunn til å diskutere hvor heldig det er i forhold til at det krever faglig innsikt, og at det derfor burde vært fagorganer som burde tatt stilling til det. Likevel er denne saken et godt eksempel på hvordan refusjonsordninger slår ut på en uheldig måte, som skaper vridningseffekter, og som gjør at man må gjennomgå også det overordnede regelverket.

       I denne saken er det altså slik at to legemidler brukt ved reumatisk sykdom refunderes på en slik måte, og har en ulik måte å gis på, at det ene naturlig gis utenfor sykehus, og det andre gis i sykehus. Så kan man få vridningseffekter som en konsekvens av det, fordi folketrygden refunderer via blåreseptordningen utenfor sykehus, og så må sykehusene dekke kostnadene når man er innlagt på sykehus.

       SV har i en årrekke vært opptatt av at den ordningen bør endres. Man bør få til en ordning der blåreseptordningen virker uansett om man ligger i et sykehus eller om man får forskrevet medikamentene når man ikke er i et sykehus.

       Et annet eksempel på hensiktsmessigheten av det er cellegiftpasienter, altså pasienter som har en kreftlidelse. De står på et cellegiftpreparat, og så blir det en faglig vurdering av om preparatet skal gis i en sykehusseng eller om man skal gi det poliklinisk utenfor sykehus - kanskje i begge tilfeller intravenøst, men begge deler vil kunne være mulig. Med dagens ordning får man altså den effekten at sykehuset ved å la behandlingen skje utenfor sykehus, poliklinisk, unngår utgiften til medikamentet fordi man kan skrive det ut på blå resept, mens man får en ikke ubetydelig utgift hvis vedkommende ligger i sykehus. Det er klart at slik kan vi ikke ha det. Vi kan ikke bidra til å skape ordninger som har konsekvenser for den enkelte pasient fordi refusjonsordningen slår slik ut. Derfor har SV vært veldig opptatt av at hadde man innført blåreseptordningen generelt, også når pasienten lå i sykehus, ville man unngått dette. Da må man selvfølgelig regulere både den innsatsstyrte finansieringen og DRG-satsene generelt, slik at det ikke inkluderer medikamentutgiftene for sykehus, annet enn det som skulle være på hvit resept.

       I påvente av at man får til en slik ordning - for det ser ut som om flere og flere partier argumenterer i retning av en slik ordning - mener vi at det er rimelig å få til en inndekning også i sykehus når det gjelder preparatet Remicade, som gjør at pasienter kan få det forskrevet der. Men det kan ikke være riktig å gi en inndekning tilsvarende nesten 100 %, for det betyr at sykehuset både vil få en finansiering i bunnen via rammer, via den innsatsstyrte finansieringen, og på toppen vil få en refusjon, altså en form for dobbeltfinansiering, som er uheldig.

       Så kan man diskutere hva som er et riktig innslagspunkt, men vi har funnet at fra 1. juli og ut året kan 80 % være en grei mellomløsning. Vi noterer at Arbeiderpartiet foreslår 95 %, men de foreslår samtidig et innføringstidspunkt fra 1. oktober. Etter SVs syn må det være langt bedre at man da heller går for en lavere sats og så dekker opp for hele den resterende delen av året. Ellers vil man ha det samme problemet løpende helt fram til 1. oktober.

       Hvis jeg har oppfattet både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet riktig, er de i ferd med å gå for den modellen vi skisserer, nemlig at blåreseptordningen bør ha generell gyldighet. I så fall bør det kunne være mulig å få dette på plass - i hvert fall utredet - med tanke på en virkning fra et eller annet tidspunkt i 2003.

       Dette håper vi blir den endelige modellen, slik at man unngår de uverdige forholdene for en rekke pasientgrupper i dag, ved at det kan bli tilfeldig om preparatet blir forskrevet eller ikke, avhengig av hva slags inndekning man vil kunne ha for det.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Stortinget vedtok onsdag den 12. desember i fjor at utgifter til legemiddelet Remicade skulle omfattes av blåreseptordningen. Jeg gjorde oppmerksom på at stortingsvedtaket ville kreve en lovendring, og at jeg derfor ville komme tilbake med det spørsmålet før en slik refusjon kunne iverksettes. Derfor har jeg lagt fram den proposisjonen som behandles i dag.

       Proposisjonen er foranlediget av at ulik finansieringsordning for Enbrel og Remicade gir sykehusene uheldige incentiver i valget mellom legemidlene. Begge preparatene gis til dem som er alvorligst rammet av reumatoid artritt. Enbrel refunderes etter blåreseptforskriften, mens Remicade finansieres av sykehusene fordi preparatet kun brukes i sykehus. Eksisterende lovgivning avskjærer trygderefusjon for preparater brukt i sykehus. I dagens situasjon fremstår bruk av Enbrel som gratis for sykehuset, mens bruk av Remicade er en utgift, dette til tross for at prisen på Remicade er lavere enn prisen på Enbrel.

       Det er naturlig å anta at det fremover kan oppstå flere tilfeller der forskjeller i finansieringsordninger påvirker terapivalget på en uheldig måte. Jeg har derfor sett det som viktig å utforme en løsning som ikke bare håndterer denne saken, men som også senere kan få anvendelse i parallelle tilfeller, altså en generell løsning. Jeg mener at det er lite tjenlig at Stortinget tar opp og diskuterer enkeltmedikamenter på denne måten. Det er også noe av grunnen til at jeg har forsøkt å finne fram til en generell ordning som håndterer spørsmålet i sin alminnelighet. Det mener jeg er godt ivaretatt på den måten saken er løst i proposisjonen.

       Ethvert preparat brukt i sykehus som anses å være et terapeutisk sammenlignbart alternativ til et preparat finansiert over blåreseptordningen, vil kunne omfattes av denne nye ordningen. Ordningen vil således være en av flere mulige måter å refundere legemiddelutgifter på. Den er skreddersydd for legemidler som særlig benyttes i sykehus.

       Løsningen som er foreslått i denne proposisjonen, gir gode muligheter for kostnadskontroll. Enhver beslutning om refusjon for et spesifikt legemiddel vil kreve forskriftsendring. Forskriftsendringer som medfører økte utgifter, kan ikke gjennomføres før Stortinget har vedtatt nødvendige budsjettendringer. Dermed burde risikoen for ukontrollert vekst være redusert til et minimum.

       Jeg vil også legge til at denne proposisjonen legger til rette for en større grad av konkurranseutsetting for preparater som finansieres av folketrygden. Sykehusene vil ha incentiver til å nyttiggjøre seg denne konkurranseutsettingen ved at refusjon i denne saken gis som et fast kronebeløp lik 80 % av den pris Remicade omsettes for i dag. Dette gir sykehusene sterke incentiver til å forhandle ned prisen, ettersom preparatet vil fremstå som gratis for sykehuset dersom 20 % rabatt oppnås. Forslaget vil ikke medføre økt egenbetaling for pasienten.

       Jeg legger til grunn at konkurranseutsettingen vil gi det samme tilbudet som tidligere, men til en lavere pris. Det vil kunne muliggjøre økt innsats i denne eller i andre deler av helsesektoren, til beste for pasientene. I budsjettforslaget knyttet til dette forslaget, som er presentert i St.prp.nr.63 (2001-2002), er det forutsatt at sykehusene vil behandle flere pasienter som følge av denne lovendringen.

       Når Stortinget har fattet sitt vedtak, vil jeg utforme et forskriftsutkast, slik at refusjon for Remicade kan gis. Arbeidsplanen legges opp slik at refusjonen kan gis fra 1. oktober i år.

       Så er det en annen problemstilling som har dukket opp i forbindelse med arbeidet med proposisjonen. Det har vært litt uklart hva som nå skjer med hensyn til finansieringsordningen for legemiddelet Enbrel. Det har vært stilt en del spørsmål rundt dette. Kan helseministeren her bekrefte, i hvert fall har flertallet forstått proposisjonen slik, at det ikke er noen endring av finansieringssystemet når det gjelder Enbrel, at en fortsetter slik som i dag via blåreseptforskriften?

       Jeg håper at helseministeren kan bekrefte dette. Det er viktig at vi får en avklaring når det gjelder datoen for ikrafttredelse av denne ordningen. Er det 1. juli, eller er det 1. oktober?

       Jeg vil være rimelig klar fra SVs side med hensyn til at det er nettopp med utgangspunkt i at virketidspunktet skal være 1. juli, vi her går inn og støtter regjeringspartiene slik at man oppnår et flertall for forslaget.

       Jeg vil be om at statsråden klargjør at tidspunktet skal være 1. juli, ikke 1. oktober.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er i Regjeringens opplegg i revidert nasjonalbudsjett og den proposisjonen som er fremmet i den forbindelse, sagt klart fra at det endringsforslaget som man der fremmer, vil kunne tre i kraft fra 1. oktober 2002. Det står i proposisjonen.

       Når det gjelder ikrafttredelse av forskriften, vil jeg måtte følge de prosedyrer som gjelder i forhold til det lovvedtaket som Odelstinget i dag vedtar. Jeg vil fastholde at arbeidsopplegget er 1. oktober. Hvis det er praktisk mulig med en ikrafttredelse tidligere, vil jeg sørge for det.

Harald T Nesvik (FrP) : Det er tydelig at noen hver av oss kanskje må se på ikrafttredelsesdatoen. Men jeg håper i hvert fall at helseministeren vil gjøre sitt ytterste for at dette kan tre i kraft så raskt som overhodet mulig, og da før 1. oktober.

       Jeg sitter også med den samme fornemmelsen som representanten Ballo hadde når det gjelder summene som man opererer med. Hva utgjør, når vi snakker om den samme summen, en refusjon på 95 % og en refusjon på 80 %, hvis man tar utgangspunkt i samme dato? Det kunne det vært interessant å få vite.

       Grunnen til at jeg tok replikk igjen, er at jeg ikke har fått svar når det gjelder Enbrel. Jeg spurte helseministeren i min første replikk om det er slik som flertallet har forstått det, at det ikke er noen endring når det gjelder finansieringsmåten for Enbrel.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Først til spørsmålet om proveny. Jeg må svare for det forslaget som Regjeringen har lagt fram. Den provenyberegningen som Regjeringen har lagt til grunn i budsjettproposisjonen i forbindelse med revidert, er knyttet til en gjennomføring fra 1. oktober. Det fremgår klart av proposisjonen.

       Når det gjelder spørsmålet om blåreseptrefusjon for medikamenter som i dag er på blå resept utenfor sykehus, er det ikke i dette opplegget lagt opp til noen endring i forhold til det.

       Nå har det nå engang blitt slik, og det er da å håpe at bl.a vedtaket om ny § 5-15 i folketrygdloven kanskje kan gjøre det slik at vi får noe klarere forhold og mindre enkeltsaksbehandling her i Stortinget.

       Ulike finansieringer av relativt like terapeutiske legemidler som Remicade og Enbrel har synliggjort at det er behov for en mer fleksibel finansieringsordning enn den vi har, slik at man kan få det beste og mest optimale legemiddelet, uavhengig av om en er på sykehus eller ikke. Er det slik at dette finansieres av sykehuset for pasienter som er inneliggende? Eller er det slik at pasientene finansierer det selv og får det finansiert over blåreseptordningen? Det er et stortingsvedtak som ligger til grunn for at Remicade skal finansieres fullt ut, slik at reumatismepasienter skal få den beste behandlingen på sykehus. Det var et vedtak som ble fattet i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2002. I B.innst.S.nr.11 (2001-2002) heter det:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at kostnadene ved bruk av legemiddelet Remicade dekkes over blåreseptordningen. »

       Hensikten var at sykehusene ikke skulle ha noen økonomiske ulemper ved å velge det for pasienten beste legemiddelet. Når Regjeringen nå i revidert kommer med et forslag på en dekningsprosent på 70, mener vi det er for lavt. Vi mener også at ordningen heller ikke er fullgod ennå, og derfor forutsetter et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, at departementet legger til rette for at ordningen blir ordentlig, og at det fra 1. januar 2003 blir et oppgjør mellom sykehusene og folketrygden som dekker de reelle kostnadene og ikke gir noen slagside eller ulemper i forhold til det ene eller det andre medikamentet.

       Vi har også her i Stortinget vært klar over at dette kunne gjøres ved at det ble foretatt et oppgjør med sykehusene. Det er det ingen i komiteen som har gått inn for. Vi mener at dette bør ordnes gjennom folketrygden og blåreseptordningen. Det er kanskje litt forunderlig at enkelte partier i dag snakker om en helt ny ordning for å finansiere legemidler på sykehusene når en samlet komite faktisk slutter seg til at det må være ulike ordninger for sykehusene og for kjøp av medisiner utenfor sykehus gjennom blåreseptordningen.

       Jeg er enig med representanten Ballo i at det er et forbedringspotensial i dette systemet, og jeg håper at Regjeringen nå - bl.a etter oppfordring fra flertallet - kommer med en ordning som er langsiktig, og som gir det beste resultatet for pasientene. Det er det som teller her, og i dette tilfellet at reumatismepasientene får den optimale medisinske behandling enten de er på sykehus eller ikke, og om medisinen finansieres av det ene eller det andre.

       Så litt om dette med ikrafttredelsesdato for refusjon: Helseministeren svarte delvis på det, og sa at Regjeringen hadde lagt til rette for at dette skulle gjelde fra 1. oktober i år, men da må det være feil i noen regnestykker her. Provenyet har vi heller ikke fått spesifisert helt, og hvis et proveny på 2 mill. kr skal dekke 80 % refusjon fra 1. juli, må det helt klart være for liten bevilgning for en inndekning på 95 % fra 1. oktober i år. Det kunne ha vært ønskelig å få dette mer spesifisert.

       Til slutt: Jeg håper at dette er en av de siste slike medisinbehandlinger vi har i Stortinget, og at vi nå klarer å få til en ordning som fungerer både for helseforetakene, for folketrygden og for staten, men ikke minst for pasientene.

       Jeg har ikke behov for å bemerke noe til representanten Olav Gunnar Ballos innlegg, bortsett fra at Arbeiderpartiet ikke har vurdert spørsmålet om å innføre en generell blåreseptordning for legemiddelbruk på sykehus. Men Arbeiderpartiet og resten av komiteen mener at de såkalte gråsonelegemidlene, dvs. terapeutisk sammenliknbare legemidler, må inn på en blåreseptordning for å sikre at pasientene får den optimale behandling, dvs. at de medikamenter som gir den beste effekten for pasientene, blir brukt. Det er dette man har lagt opp til i lovforslaget, og som komiteen, og nå forhåpentligvis også Odelstinget, slutter seg enstemmig til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 567)