Sak nr. 5
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om lov om felles regler for det indre marked for naturgass mv. (Innst.O.nr.84 (2001-2002), jf. Ot.prp.nr.81 (2001-2002))

TALERE:

       Hallgeir H Langeland (SV) : SV og Senterpartiet tek opp eit forslag om å senda saka tilbake til komiteen for vidare behandling, slik komiteen tidlegare har vore innforstått med.

       Energi- og miljøkomiteen ønskte å behandla Ot.prp.nr.81, som me no snakkar om, og gassmarknadsdirektivet i vår. Me ønskte å ha ei behandling i samsvar med det som EØS-utvalet hadde vedteke under føresetnad av at Regjeringa følgde sin tidsplan, men det gjorde Regjeringa altså ikkje. Lovforslaget kom ikkje før ca ein månad etter fristen og blei referert i Odelstinget den 21. mai. I brev frå Presidentskapet datert den 13. juni peikte ein på denne problemstillinga og retta eit skriftleg spørsmål om kva årsaka var til at dette kom for seint. Og det er absolutt grunnlag for å venta på det svaret, for i svarbrev i samband med gassmarknadsdirektivet er Regjeringa oppteken av å opptre i rett tid, dvs. heile vegen å syta for at ein held dei tidsfristane som ein har i forhold til direktiva. Men i denne saka følgjer altså ikkje Regjeringa opp dette sjølv.

       Energi- og miljøkomiteen har til eit visst punkt opptredd ryddig i denne saka. Når Regjeringa kom for seint med odelstingsproposisjonen, og ein kikka på dei saksmengdene ein hadde til behandling, og tenkte på alle nattmøta ein skulle gjennom, såg ein at dette ville bli problematisk. Ein samrøystes komite utsette derfor saka, for at det skulle bli ei seriøs og demokratisk behandling.

       Så startar rotet og overkøyringa av den demokratiske prosessen som ein samrøystes energi- og miljøkomite hadde lagt opp til. Fleirtalet snur etter press frå Utanriksdepartementet. Gassmarknadsdirektivet skal behandlast i vår. Grunngjevinga er visstnok frykt for fiskeriforhandlingar, og at det skulle bli trøbbel med den saka som EU-kommisjonen har retta mot GFU, Gassforhandlingsutvalet, til ein pris av ca 30-50 milliardar kr. Komiteen ber dermed saksordføraren, som for denne saka er meg sjølv, om å laga eit opplegg i samsvar med det fleirtalet ønskjer seg, noko eg som saksordførar gjer. Det betyr at ein set i gang med å ha høyringar. På høyringane seier alle høyringsinstansane som er til stades, at dei anbefaler å bruka meir tid så vel på direktiv som på lovverk, fordi ein ikkje har oversikt over den heilskaplege politikken og det kanskje kan bli økonomiske tap i vente dersom ein ikkje går grundig inn i dette. Så kjem det endå ei overkøyring. Ein har funne ut at lova må behandlast før direktivet. Og fleirtalet i komiteen stiller opp på nytt - for å seia det med dei orda som står i ein av merknadene frå SV - som « et virvelløst sandpåstrøingsorgan », gjer det som Utanriksdepartementet ber om, og set til side dei demokratiske prosessane som det var lagt opp til.

       Då eg var saksordførar for denne odelstingsproposisjonen, hadde eg lagt opp til ei demokratisk behandling til hausten, som komiteen på eit tidspunkt ønskte seg. Eg hadde sagt til høyringsinstansane - m.a. Senter for Europarett og dei norske gasselskapa - at dei skulle få koma tilbake til hausten og kommentera lovforslaget. Så får ein altså beskjed frå Regjeringa om at denne saka må behandlast i vår, og eit fleirtal, beståande av regjeringspartia, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet, trumfar dette gjennom på tvers av det ein har meint før. Dette er noko av bakgrunnen for at Stortinget brukar 24 timar på å behandla ei lov som ein hadde tenkt å behandla til hausten. Eg ber derfor om at Stortinget følgjer den prosedyren som det i utgangspunktet var lagt opp til frå komiteen si side.

       Bror Yngve Rahm (KrF) (leder for komiteen):

       Jeg har i og for seg ikke behov for å bruke 5 minutter. Jeg tror det er viktig at vi prøver å begrense innleggene litt, i og med at vi ellers kan risikere å få en likelydende debatt to, ja kanskje tre ganger i løpet av dagen, og det tror jeg vi kan prøve å unngå.

       La meg først innledningsvis si at jeg på et mer prinsipielt og generelt grunnlag vil gi Langeland rett i forhold til tidsaspektet for behandling av saker i både komite og storting, som selvfølgelig under vanlige omstendigheter bør være lengre. Det er ingen grunn til å være uenige om det. Det som imidlertid lå til grunn for komiteen både når det gjaldt direktivet og odelstingsproposisjonen, var jo arbeidspresset i komiteen. Det var den eneste begrunnelsen vi på det tidspunktet hadde, og komiteen var også samstemt. Imidlertid viste det seg i etterkant at de politiske sidene ved det, bl.a relatert til Regjeringens behov for å meddele at godkjenningsprosedyrene var gjennomført i parlamentet i henhold til de frister som var lagt opp, og som er bestemt for denne type saker, nok var større enn det komiteen kanskje i utgangspunktet var innforstått med. Det får selvfølgelig komiteen og kanskje også jeg selv ta på vår kappe. Det er den ene biten av det. Hvis ikke odelstingsproposisjonen behandles i dag, betyr det i realiteten at den formelle meddelelse til EU ikke kan skje, med de usikkerhetsfaktorer som dermed kan skapes i EU i en tid hvor vi faktisk trenger å være i en god dialog med EU. Det er etter flertallets oppfatning i og for seg ikke noe grunnlag for å utsette en sak der resultatet allerede er gitt. Vi vet alle hva som kommer til å bli resultatet.

       Når det gjelder spørsmålet om odelstingsproposisjonen og forsvarlig behandling, tror jeg vi generelt er enige om at det ikke er noe politisk nytt i odelstingsproposisjonen i forhold til selve direktivet og St.prp.nr.42 (2001-2002). Det er der politikken ligger. Som jeg kanskje kommer inn på litt senere i dag, bærer også innstillingen preg av det, fordi mindretallet, bestående av SV og Senterpartiet, ikke har et ord politikk i det hele tatt i sine merknader. Man har bare formalia. Det betyr at debatten - det essensielle i selve saken - kommer i forbindelse med gassmarkedsdirektivet, St.prp.nr.42.

       Min oppfatning er at det er lite - eller ingenting - å hente ved å utsette behandlingen av odelstingsproposisjonen. Det som er av politikk, tar vi ut i en senere debatt i dag.

       La meg også få lov til å si at representanten Langeland og SV selv - det får stå for min egen regning, men det er min vurdering av det - på sett og vis har bidratt til nødvendigheten av å få denne saken på plass nå, gjennom at man i og for seg har brukt mediene til å fokusere på en kobling mellom direktivet og GFU-problematikken i EU, som man i utgangspunktet fra norsk side ikke ønsket, og som ikke var tiltenkt. Det skapte en unødig situasjon i forhold til EU, som forsterket behovet for avklaringer. Det er også noe vi antakelig vil komme tilbake til.

       I sum vil jeg si at selv om Hallgeir Langeland på et prinsipielt og mer generelt grunnlag har rett når det gjelder generelle saksbehandlingsprosedyrer, har altså denne saken vært av en slik karakter at komiteens flertall har vært nødt til å vurdere den annerledes og fremskynde den. På det grunnlaget vil jeg anbefale at odelstingsproposisjonen blir behandlet i tråd med det oppsatte program for Odelstinget i dag.