Øystein Djupedal (SV) (ordfører for saken):

       Denne saken dreier seg om endring av lov om eiendomsmegling for å sikre bedre forbrukersikkerhet ved kjøp av eiendom, med nye krav til megleren som uhildet mellommann i omsetningen av fast eiendom.

       Komiteen støtter i all hovedsak de forslag som har kommet fra departementet, men komiteen vil på enkelte områder gå noe lenger.

       Kjøp av bolig er for de fleste av oss den største transaksjonen vi gjør i løpet av livet, så kravet om eiendomsmegler som en uavhengig mellommann som besitter den nødvendige kompetanse, er veldig avgjørende.

       Men det fordrer at eiendomsmeglere må forholde seg til et strengt regelverk, og at de besitter den nødvendige kunnskap for å gi de råd som er nødvendige gjennom en ofte hektisk, men krevende prosess.

       Enkelte oppslag i media gjennom de siste årene kan tyde på at både det faglige og det moralske nivået blant enkelte eiendomsmeglere ikke er slik det burde være. Om dette er berettiget eller ikke, er en annen diskusjon. Uansett: Så lenge det kan skapes tvil om det faglige og moralske nivået, er dette en belastning for bransjen. Det betyr etter mitt og flertallets skjønn at det er nødvendig med en innskjerping av loven, til gagn både for eiendomsbransjen som sådan og for forbrukerne.

       Det interessante er at eiendomsbransjen selv og Forbrukerrådet, altså forbrukermyndighetene, i de fleste av disse spørsmålene er enige. De hadde gjerne sett en ytterligere innskjerping av den loven som ligger her. Det har lyktes oss på noen punkter å komme noe lenger, men dessverre er det ikke flertall for alle de forslag som saksordfører gjerne hadde sett vedtatt.

       De forslagene det er flertall for, og som ligger her fra departementet, er en innskjerping av egnetheten til å drive eiendomsforetak, hvilke plikter og ansvar den faglige leder av et foretak har, og en meget viktig endring vedrørende innsyn i budrunden som gjør det mulig for dem som måtte ha mistanke om at ikke alt har foregått reglementsmessig, å etterprøve dette.

       I tillegg har komiteens flertall fremmet forslag om å forby egenhandel med eiendom for eiendomsmeglere. Flertallet ønsker å lovbeskytte tittelen « eiendomsmegler », på samme måte som det i dag finnes en lovbeskyttelse av tittelen « statsautorisert eiendomsmegler ». Dette er to meget viktige endringer for å hjelpe bransjen med å rydde opp i forhold til et noe frynsete rykte, det være seg berettiget eller uberettiget.

       Det har dessverre ikke lykkes å etablere flertall for forslag som det etter mitt skjønn er helt uforståelig at finanskomiteen ikke har gitt sin støtte til. Det gjelder særlig forslaget om en frivillig utenrettslig tvisteløsningsmekanisme, som ville ha sørget for at forbrukerne fikk ett organ å forholde seg til, der man hadde sørget for at dette organet hadde den nødvendige kompetanse. I dag finnes det flere slike organ, ikke minst har advokatene sitt eget. Fra mindretallets side hadde vi gjerne sett at det hadde blitt ett organ der man sammen kunne løse denne typen tvister, uten at forbrukeren tilfeldigvis havnet i det ene eller det andre organet uten faktisk egentlig å være oppmerksom på det. Forbrukeren er i mange henseender prisgitt tilfeldigheter med hensyn til dette. Etter komiteens mindretalls syn hadde dette vært en meget viktig endring, som det dessverre ikke har lykkes å etablere flertall for. Jeg antar at flertallet her, og også på andre punkter, vil begrunne sitt syn, så jeg vil bare ta opp det som er flertallets syn i innstillingen, og også det som er mindretallets syn på disse punktene.

       Det har heller ikke lykkes å etablere flertall for en skjerping av loven overfor advokater og andre som driver megling, og deres mulighet til engasjement i annen eiendomsforretning. Dette er ikke et veldig utbredt fenomen, men samtidig er det et problem som stadig kan gjøre seg gjeldende i enkeltsaker, simpelthen ved at det kan bety mistanke om at man har flere roller å spille. Dette samrøret er uheldig. Det er ikke mye utbredt, men samtidig er det mindretallets syn at hvis man har valgt å drive eiendomsmegling, burde det åpenbart være det man drev med, og ikke annen næringsvirksomhet knyttet til eiendom. Etter mindretallets syn ville det vært heldig om man hadde fått et forbud, simpelthen fordi man da kunne ha vært sikker på at det ikke fantes flere motiv og ulik rollefordeling. Det er etter mindretallets syn synd at det ikke har lykkes oss å etablere flertall for dette.

       Det er også synd at det ikke har lykkes å etablere flertall for at man bør sikre kompetansen til dem som er faglige ledere, for på den måten å sørge for at de mange råd og den veiledning som gis gjennom denne prosessen, er kvalifisert, og på den måten sørge for at eiendomsprosessen som sådan går best mulig både for megleren og - ikke det minst viktige - for forbrukeren.

       Summa summarum er dette en lovendring som er viktig og nødvendig. Det betyr at det nå vil bli bedre beskyttelse totalt sett for forbrukeren ved kjøp og salg av eiendom. Det er viktig. Men samtidig er det flere ting her som burde vært skjerpet enda mer, og det interessante er at forbrukerne og eiendomsmeglerbransjen selv mener at det er nødvendig. Dette er en bransje som sliter med et noe frynsete rykte, og som har bruk for hjelp fra Odelstinget for å få et bedre lov- og regelverk som gjør disse transaksjonene mer sikre. For forbrukeren er det uendelig viktig at man har kompetente mennesker som bistår i disse typer transaksjoner, simpelthen fordi det å kjøpe eiendom er den største økonomiske transaksjonen de fleste av oss gjør i løpet av livet. Dette er store ting, kompliserte ting, og hvis man sammenligner det med mange andre kjøp man gjør gjennom et liv, er det klart at prosessen her i seg selv er ganske avgjørende. Man blir kanskje litt stresset, man blir litt klam i hendene, fordi det er store penger ute og går, og det er gjerne mange som deltar i budrunden. Det betyr at de som skal bistå i salg, og også bistå i kjøp, må ha stor kompetanse, simpelthen fordi hver enkelt av oss ikke vil ha tilstrekkelig innsikt i det.

       Summa summarum er mye av det som ligger her, bra. Det burde vært bedre, og jeg tror nok at når vi gir denne loven noe tid, kan det være nødvendig med en ytterligere skjerping, simpelthen fordi jeg tror bransjen og forbrukerne vil ha interesse av det.

       Med dette anbefaler jeg innstillingen, men vil gjøre oppmerksom på en liten feil som vi er blitt gjort oppmerksomme på av Finansdepartementet, og som gjelder innstillingen til § 2-12. Her erstattes innstillingen av et forslag til § 2-12 som er omdelt i salen - jeg tar opp forslag nr. 3 på vegne av Arbeiderpartiet, SV, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet.

       Så tar jeg opp forslag nr. 1 i innstillingen, med unntak av den delen av forslaget som går ut på opphevelse av § 2-7 fjerde ledd.

       Når det gjeld dei konkrete lovendringane, er det stor semje i komiteen, og departementet får gjennomslag for det aller meste av det som er føreslått. Men det er nokre punkt eg ut frå Arbeidarpartiet sitt syn vil kommentera.

       Når det gjeld dei pliktene og det ansvaret den faglege leiaren har, meiner Arbeidarpartiet at ei forskrift bør innehalda krav om at den faglege leiaren skal ha tilstrekkeleg oversikt over at medarbeidarane i verksemda har den naudsynte kompetansen til å oppfylla meklarplikta. Det er altså den faglege leiaren som må ha og ta dette ansvaret.

       Når det gjeld innsyn i budrundar, er Arbeidarpartiet samd i det som saksordføraren òg sa, at det er trong for ei forskrift slik at innsynsretten er til stades. Dette kan bidra til å førebyggja svindel i samanhang med budprosessen. Dette er ikkje noko stort problem. Eg trur heller ikkje at det vil vera det, men eg reknar med at departementet nyttar seg av denne forskriftsheimelen.

       Når det gjeld forbodet mot anna næringsverksemd, meiner Arbeidarpartiet at framlegget frå Kredittilsynet om å utvida krinsen av dei som skal omfattast av forbodet mot å driva anna næringsverksemd, må utgreiast nærare før ein eventuelt fremjar ei endring i lova. Det er klart at vi frå Arbeidarpartiet si side meiner at vi må ha reglar som sikrar meklarane sin integritet. Men det må vera meir treffsikkert enn det som er føreslått av mindretalet, for det kan harselerast med det dersom det vert altfor rigid. Det meiner vi frå Arbeidarpartiet si side ikkje er nødvendig, men ein må ta vare på det som ein er oppteken av, og det må vera meir treffsikkert. Eg reknar med at departementet gjer den jobben, utgreiier dette nærare og kjem tilbake til Stortinget på ein eigna måte.

       Vi meiner det same om advokatar som driv eigedomsmekling.

       Etter dagens lov har meklarar høve til å driva eigenhandel, dvs. sal og utleige av eigen eigedom gjennom eige føretak. Sjølv om omfanget av eigenhandel er lite i dag, meiner Forbrukarrådet at det ikkje er nødvendig å tillata slik eigenhandel. Arbeidarpartiet meiner at ein slik praksis kan vera ein trussel mot eigedomsmeklarbransjen sitt renommé. Vi ser heller ikkje dei store praktiske problema ved at ein får eit slikt forbod. Kombinert med dispensasjonsadgang vil dette òg vera eit bidrag for å sikra tilliten til eigedomsmeklarane.

       Det siste punktet eg vil kommentera, er dette med utanrettslege tvisteløysingar. Vi meiner at det er mykje som kan gjerast utan at ein lagar lover for det. Difor er det viktig at ein ser på om ikkje dei moglegheitene som ein har i dag, er tilfredsstillande. Eg skal ikkje motseia saksordføraren i mykje av det han har sagt, men Arbeidarpartiet sitt poeng har vore at dersom dette er eit stort problem, dersom ein ikkje får det til, ber vi om at departementet gjer jobben - vi har tillit til at det kan dei gjera på ein utmerkt måte - og kjem tilbake dersom det trengst lovendringar. Men vi synest ikkje at lovvegen er nødvendig å gå i denne omgang.

Ranveig Frøiland (A) : No hadde ikkje eg hatt noko problem med å støtta Advokatforeininga, dersom det var det eg skulle gjera, og det var gode grunnar for det. Eg synest at måten saksordføraren harselerer med den foreininga på i forhold til forbrukarane, er litt unyansert. Eg er faktisk veldig oppteken av å ta vare på forbrukarane sine interesser.

       På bakgrunn av høyringsutsegnene seier Finansdepartementet at dette er blant dei spørsmåla som må utgreiast nærare. Då synest eg at det kan gjerast. Eg tek ikkje stilling til kven av desse to som skal vinna, dersom det skal vera eit løp som skal vinnast, for det er viktig å ta vare på forbrukarane sine interesser. Men eg har tillit til at departementet gjer den jobben på ein ordentleg måte og kjem tilbake til det. Så eg føler meg ikkje råka når det vert sagt at eg ikkje tek vare på forbrukarane sine interesser, for vi har frå Arbeidarpartiet si side ikkje sagt noko om kven som skal vinna ein eventuell kamp. Den jobben med utgreiingar gjer departementet, og så kjem ein tilbake til det.

       Den viktigste grunnen til at regjeringspartiene går imot flere av disse forslagene - som jeg skjønner også er Arbeiderpartiets hovedbegrunnelse - er at de reiser ulike problemstillinger som bør utredes nærmere før man trekker endelige konklusjoner. Ikke alle forslagene har vært på høring, og de økonomiske, juridiske og administrative konsekvensene er ikke utredet skikkelig. Noen utløser også mye unødvendig byråkrati. Etter regjeringspartienes syn er det nok svært sjelden at det er klokt å vedta lovbestemmelser direkte i Stortinget. Regjeringen har da også varslet at den vurderer å nedsette et lovutvalg med sikte på en generell revidering av eiendomsmeglingsloven. Jeg synes alle de forslagene som har kommet opp nå, godt kunne vente til en slik utredning. Det er ingenting som haster så mye.

       Regjeringspartiene er også av den oppfatning at de partiene som står bak flere av disse endringsforslagene, ikke har tatt inn over seg at det er store ulikheter innen eiendomsmegling, både når det gjelder typer eiendom, mellom landsdeler og strøk og mellom meglere, og at disse ulikhetene nok kan ha innvirkning på loven.

       For eksempel mener mindretallet i komiteen, Fremskrittspartiet og SV, at utdannelse og faglige krav bør forskriftsfestes, ikke bare for den faglige lederen - som også flertallet går inn for - men for alle som arbeider med eiendomsmegling, og at det også bør forskriftsfestes hvor mange medarbeidere en faglig leder skal ha. Det virker svært byråkratisk og bør i hvert fall ikke forskriftsfestes før det har vært ute på høring.

       Så har vi også et annet forslag fra alle i komiteen, unntatt regjeringspartiene, om at titlene « statsautorisert eiendomsmegler » og « eiendomsmegler » forbeholdes dem som har eiendomsmeglerbrev. Regjeringspartiene synes man skal være meget forsiktig med å lovregulere stillingsbetegnelser innenfor spesielle fagområder, både fordi det ikke er noe som tilsier at det er påkrevd, og fordi realkompetanse og erfaring kan være vel så viktig for å ivareta forbrukernes interesser. Heller ikke dette spørsmålet har vært ute på høring.

       At Fremskrittspartiet også vil reservere ordet « megler » for dem med eiendomsmeglerbrev, fremstår nok som litt kuriøst. Hva da med andre typer meglere, som fondsmeglere og skipsmeglere, som også ofte bare bruker betegnelsen megler?

       Mindretallet i komiteen, som består av Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet og Kystpartiet i dette tilfellet, foreslår et totalforbud for alle som driver med eiendomsmegling, mot å drive annen næringsvirksomhet. Regjeringspartiene er enige i at man må ha regler som sikrer meglernes integritet, men et generelt forbud for alle synes vi nok er å gå altfor langt nå, ikke minst før man vet konsekvensene av et slikt forslag.

       Mindretallet har også foreslått at totalforbudet skal gjelde advokater og alle ansatte i advokatfirmaer og meglerforetak. Forbrukerrådet, som mindretallet her støtter seg på, er av den oppfatning at advokater som ønsker å megle eiendom, må foreta et yrkesvalg. Ja, det er jo greit for dem å si det! En rekke personer vil kunne rammes unødig hardt av et slikt forbud. Jeg har to eksempler som kan belyse det.

       I større advokatfirmaer er det ofte bare en eller to advokater som driver med eiendomsmegling. Hvorfor i all verden skal alle de andre da være avskåret fra å drive næringsvirksomhet? Eller skal en advokat som driver alene på et mindre sted, og som har noen eiendomsmeglingsoppdrag i året, måtte si fra seg dem, med de ulempene det kan påføre stedets innbyggere? Selgere og kjøpere må dra et annet sted, og advokatene vil kanskje etter dette få et problem, ved at de ikke har stor nok portefølje til å kunne drive advokatvirksomhet på slike steder.

       Man skal være forsiktig så ikke alle advokater slutter med eiendomsmegling, med den virkning at eiendomsmeglerforetakene da kan få monopol. Ikke minst Forbrukerrådet, som ellers er svært opptatt av konkurranse, burde kanskje viet dette spørsmålet noe oppmerksomhet.

       Så sier mindretallet at man bare kan gi dispensasjon. Ja, det kan bli mange, og det er byråkratisk. Hvis man skal ha en liberal dispensasjonsadgang, hvorfor i alle dager skal man da ha et forbud?

       Flertallet i komiteen, alle andre enn regjeringspartiene, går inn for at en megler ikke skal kunne drive egenhandel, dvs. salg/utleie eller kjøp/salg gjennom eget foretak. Kredittilsynet ser ingen grunn til å ha et slikt forbud, mens Forbrukerrådet gjør det - og ifølge det sistnevnte er det ikke noe « stort praktisk behov for å tillate egenhandel ». Kanskje man heller burde stilt spørsmålet omvendt: Er det noe stort praktisk behov for å ha en slik begrensning? Det synes det ikke å være. Men det kan være upraktisk, ikke minst på mindre steder der det kanskje bare er ett meglerforetak eller bare én advokat som tar noen oppdrag. Flertallet gjør det ikke lettere for folk i distriktene med dette forslaget.

       Jeg er skuffet over Arbeiderpartiet, som har skjønt dette når det gjelder forbudet mot annen næringsvirksomhet, og i hvert fall vil ha det utredet, men ikke når det gjelder egenhandel.

       Så til sist tvisteløsningsmuligheter, som også var oppe i forrige replikkrunde, med Ranveig Frøiland. Man har i dag Klagenemnda for eiendomsmeglingstjenester og Disiplinærnemnden for advokater. Det pågår nå en prosess på frivillig basis for å etablere en tvisteløsningsordning med sikte på å få med seg alle aktørene.

       I motsetning til mindretallet vil flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, avvente resultatet av det arbeidet før man gjør en tvisteløsningsordning lovpålagt. Mindretallet sier at en slik tvisteløsningsordning bør overlates til aktørene selv, noe vi er helt enige i, men likevel vil de lovfeste det. Troen på bransjen er ikke meget stor. Heller ikke dette spørsmålet er skikkelig utredet, så vi tror nok det kan lønne seg å få en utredning om dette.

       Mistillit til aktørene innenfor en del av næringslivet som dette er, synes i det hele tatt å være et gjennomgående trekk ved merknader og synspunkter fra saksordføreren. Det er nok regjeringspartienes oppfatning at det ikke er noe mål å detaljregulere all næringsvirksomhet på den måten det legges opp til i en del av forslagene, selv om man aldri så mye skyver forbrukerne foran seg. Enda verre blir det når man ønsker denne type lovregulering uten forutgående vurderinger og kontakter med næringslivet selv. Det er ikke så veldig overraskende at denne type forslag kommer fra SV. Det som er litt oppsiktsvekkende, er at dette er en type næringspolitikk som Fremskrittspartiet nå synes å stille seg ukritisk bak.

       Vi ønsker å innføre enkelte skjerpinger i loven, men åpne for dispensasjonsadgang fra departementet, slik at bransjen vet hva de har å forholde seg til. De prosessene som har pågått en periode, har dessverre ikke kommet i mål. Hadde disse prosessene kommet i mål, så hadde ikke dette vært nødvendig. Det er enkelte - det er ikke noe å legge skjul på - store aktører innenfor eiendomsmeglingsbransjen som ikke ønsker dette, og det er enkelte særinteresser knyttet til advokatene som ikke ønsker dette.

Heidi Larssen (H) : Det er ikke riktig som representanten Djupedal sier, at de forslagene som mindretallet, og ett sted flertallet, går inn for i tillegg til dem som ligger fra departementet, er etter sterkt ønske fra bransjen. Det er de ikke. De har ikke vært på høring, det er stor uenighet om dem, og de er ikke utredet skikkelig. Hovedgrunnen for at vi faktisk går imot disse forslagene nå, er at de ikke har vært ute på skikkelig høring. Vi har ikke hørt hva man mener, og det er faktisk uenighet.

       Så er det riktig at eiendomsmeglingsbransjen ønsker en tungvint tvisteløsning. Som sagt er det ikke i dag bare eiendomsmeglere som driver megling, det gjør også Advokatforeningen, og de er på vei til å finne en løsning sammen, på frivillig basis. Hvorfor kan man ikke la dem prøve å komme frem til det, før man eventuelt går inn med lovforslag? Vi skjønner ikke nødvendigheten av å måtte ha lovreguleringer på steder hvor kanskje bransjen selv klarer å komme frem til en enighet, og hvor man får et godt vern for forbrukeren.

       Vær så snill å høre på hva jeg sier: Det går an at bransjen løser disse tingene selv, hvis man mener at man ikke har en god nok måte å gjøre det på. Det prøver de på. Hvis ikke det går, så kan det hende at Stortinget må komme inn. Men flere av de andre forslagene har ikke vært ute på høring. Jeg synes det hadde vært ganske trist hvis disse lovendringsforslagene hadde fått flertall, og at det hadde ført til at advokater hadde sluttet å drive med eiendomsmegling - representanten sier selv at de må ta et valg. Det ville ført til ganske mange ulemper for folk på mindre steder, og man ville fått et monopol, som jeg ikke tror er i forbrukernes interesse.

Øystein Djupedal (SV) : Det er ganske merkelig å høre at et ledende regjeringsparti framstår i Stortinget som et rent underbruk av Den Norske Advokatforening. Jeg må si at det har jeg ikke hørt før, og det håper jeg fru Larssen kan korrigere i sitt svar til meg, for slik framstår det hun nå sier.

       Denne saken har vært på omfattende høring. Eiendomsmeglingsbransjen har vært på høring i finanskomiteen, de har laget skriftlige høringsuttalelser til finanskomiteen, og alle disse forslagene er vurdert av bransjen selv. Advokatforeningen har sovet i timen - det har de selv sagt i Aftenposten for ikke så lenge siden - de var ikke oppmerksomme på at denne saken lå til behandling. De kom i siste liten med et brev til finanskomiteen der de kommenterer de ulike spørsmålene som ligger her. Det betyr at nesten alt det fru Larssen nå sa, er beviselig feil. Enten så har hun også sovet i timen, eller så vet jeg ikke.

       Ingen av disse spørsmålene er konstruert av finanskomiteen som sådan, de er kommet som innspill i den lange prosessen som har vært, gjennom kontakt med Forbrukerrådet og eiendomsmeglernes egne organisasjoner. Det betyr at når mindretallet fremmer dette, er det fordi vi ut fra en totalvurdering mener at dette vil gavne eiendomsmeglingsbransjens totale renommé, og vil være en sikkerhet for forbrukeren. Vårt perspektiv har vært at dette er forbrukerbeskyttelse av beste merke. Og når vi opplever det litt særegne som ofte ikke fremstår i offentligheten, nemlig at forbrukerinteressene og eiendomsmeglernes egne organisasjoner er enige, så er det i utgangspunktet et sterkt signal om at Stortinget faktisk bør foreta litt mer innstramming enn det Regjeringen har foreslått.

       Jeg tror at fru Larssen hadde tjent godt på å følge litt bedre med i timen, i likhet med Advokatforeningen, som kom litt sent på banen. Jeg tror at Høyre som parti hadde tjent på å framstå noe mer som et selvstendig parti og ikke et rent underbruk av Den Norske Advokatforening.

Heidi Larssen (H) : Om Høyre fremstår som et underbruk av Advokatforeningen, vil jeg vel si at det nesten høres ut som om SV fremstår som et underbruk av Eiendomsmeglerforbundet. Det er ikke noe rart at eiendomsmeglerne ønsker monopol, da har de monopol på å drive denne form for handel. Det er det vi ikke ønsker, og det har ikke noe med at vi er et underbruk av Advokatforeningen å gjøre. Vi ønsker faktisk konkurranse i dette markedet. Det får vi ikke hvis man skal forby advokater å drive denne form for eiendomshandel. Det at man har flere som driver med eiendomshandel, synes jeg faktisk vil styrke forbrukernes interesser.

       Men nok en gang: Disse forslagene har ikke vært skikkelig utredet. Man vet ikke alle konsekvensene av dem. Selv sier SV at man skal ha en vid dispensasjonsadgang for enkelte ting. Hvorfor i alle dager må dere innføre et forbud, når dette forbudet omtrent ikke skal ha noen virkning fordi man skal ha bred dispensasjonsadgang? Det er dette vi vil ha utredet, og det synes jeg faktisk man skulle gjøre. Man skulle ventet på det lovutvalget som eventuelt settes ned av Regjeringen for å gå igjennom hele denne loven, slik at man kunne fått en bred og god debatt med alle synspunktene fremmet i saken, for at forbrukerinteressene skal bli ivaretatt og det ikke skal bli et monopol i eiendomsbransjen.

       Det som er litt forunderlig med denne debatten, er at samtlige partier som har tatt ordet i debatten, forsøker å gi inntrykk av det samme, nemlig at man er svært opptatt av forbrukernes interesser knyttet til kjøp og salg av eiendom. Men samtidig går jo flertallet på en rekke områder ikke inn for å styrke forbrukernes interesser, men synes tvert imot å være mer opptatt av særinteresser i ulike deler av det næringslivet som er tilknyttet eiendomsmegling. Derfor var det svært oppsiktsvekkende å høre innlegget fra representanten Larssen, som både raljerte og kom med beskyldninger i forhold til mindretallets intensjoner, og jeg må si at det bør man kanskje holde seg litt for god for å gjøre. Den ene påstanden som kom fra Heidi Larssen, var at mindretallet ikke hadde tatt innover seg at det var store ulikheter i dette markedet. Ja, selvsagt er det det, men det blir jo ganske underholdende når Heidi Larssen fra partiet Høyre plutselig blir svært opptatt av å dytte foran seg de deler av landet hvor eiendomsmegling er svært oversiktlig, hvor antallet transaksjoner er svært få, og hvor disse problemene neppe oppstår. Men årsaken til at mye av dette er gjenstand for debatt, er forhold i de større byene, i pressområdene, hvor antallet transaksjoner er omfattende. Og nettopp fordi de er omfattende, opplever man da dessverre ved gjentatte anledninger at forbrukernes interesser blir svekket som følge av uheldig oppførsel fra enkeltaktører.

       Det er ikke slik at Fremskrittspartiet plutselig har blitt opptatt av å føre næringsfiendtlig politikk. På en rekke andre områder knyttet til næringslovgivning har altså finanskomiteen og Stortinget gått inn for en betydelig skjerpelse av lovverket, ikke for å svekke næringsgrunnlaget, men for å gjøre spillereglene klare og tydelige og - ikke minst - gjøre sanksjonsmulighetene like tydelige. Det er med på å styrke spillereglene for alle som deltar i det markedet, enten det er næringsinteressene eller forbrukerinteressene, og det burde også Høyre og regjeringspartiene være mer opptatt av enn de synes å være i denne saken.

       Fremskrittspartiet støtter i all hovedsak de endringsforslagene som Regjeringen har lagt frem. Jeg vil også si at Heidi Larssens forsøk på å antyde at mange av disse forslagene ikke har vært på høring, er litt søkt. I de forslagene som Regjeringen selv har lagt frem, er jo mange av problemstillingene berørt, men høringsinstansene har altså andre konklusjoner enn det departementet selv har. De konklusjonene har man valgt å ta med seg videre inn i Stortingets sluttbehandling av lovforslaget. De er behørig presentert for finanskomiteen, både skriftlig og muntlig, og har igjen fått som resultat at et mindretall ønsker å fremme lovendringsforslag på det. Det kan ikke sies å være en dårlig behandling av en sak.

       Når det gjelder hjemmelen til å fastsette forskrift om den faglige leder, ja, så forutsetter Fremskrittspartiet at den faktisk benyttes. Det er få restriksjoner på hvordan meglingsvirksomhet kan organiseres, og det må sikres at meglerplikten oppfylles tilstrekkelig i alle slike virksomheter, og at det må være den faglige leders ansvar. Fremskrittspartiet går i komiteinnstillingen inn for en enda videre forskriftshjemmel, nemlig at man også skulle kreve at andre ansatte i eiendomsmeglerforetakene skulle ha tilstrekkelig kompetanse. Det ble det ikke flertall for. Men jeg vil peke på at det i proposisjonen er forutsatt at forskrift om faglig leder også skal kunne inneholde krav til andre ansatte, og denne åpningen bør etter mitt skjønn Kredittilsynet benytte seg av.

       Vi støtter videre forslaget om innsynsrett i budrunder. Også her forutsetter jeg at hjemmelen blir brukt, fordi det eksisterer et økende behov for å ha regler som sikrer at budgiver kan stole på at budene er reelle. Vi har dessverre sett noen eksempler på at så ikke skjer.

       Så til bruk av titler. Når tittelen « statsautorisert eiendomsmegler » er beskyttet i loven, er det rom for store misforståelser når titlene « eiendomsmegler » og « megler » også brukes. Den jevne kjøper og selger har sjelden forutsetninger for å skjelne mellom de ulike titlene på denne måten, og når man først har innført statsautorisasjon, som skal fremstå som en sikkerhet for publikum, må det være ganske selvsagt at lovgiver også hindrer helt nærliggende misforståelser. Jeg ser ikke spesielt gode grunner til å la disse betegnelsene florere blant ufaglærte meglere, det finnes nok av andre titler som kan benyttes. Vi har derfor foreslått at også titlene « eiendomsmegler » og « megler » skal forbeholdes dem som har eiendomsmeglerbrev, slik det er med tittelen « statsautorisert eiendomsmegler » i dag. I innstillingen er det foreslått at tittelen « eiendomsmegler » skal forbeholdes de som har eiendomsmeglerbrev, og vi vil selvsagt støtte dette forslaget subsidiært.

       Videre så mener Fremskrittspartiet det er viktig at publikum kan stole på at de som har befatning med eiendomsmegling, ikke har noen egeninteresse i det megleroppdraget de skal utføre. For at kjøper og selger skal ha denne tryggheten, foreslår vi for det ene at ansatte i eiendomsmeglingsvirksomheter ikke skal kunne befatte seg med annen virksomhet med mindre de får dispensasjon. For det annet foreslår vi at disse personene ikke skal kunne drive med egenhandel, men også dette er det mulig å dispensere fra. Kanskje betyr det at et forslag ikke får særlig stor praktisk betydning, men det vil i hvert fall ha en betydelig symboleffekt.

       Videre foreslår vi at det forbudet som i dag gjelder for eiendomsmegler mot å drive annen næringsvirksomhet, også må gjelde advokater som driver med eiendomsmegling. Jeg kan ikke se noen grunn til å forskjellsbehandle meglere og advokater på dette punkt. I tillegg er det altså slik at advokater også kan få dispensasjon. Jeg viser da til Heidi Larssens bekymring for hvordan advokater med små porteføljer skal kunne fortsette å praktisere på mindre steder.

       Til slutt: Fremskrittspartiet har sammen med andre foreslått i innstillingen at det må opprettes en tvisteløsningsordning for tvister i saker mot eiendomsmegler. Vi mener at det er en god ordning for forbrukerne at det opprettes en nemnd som kan ta seg av slike tvister på en effektiv og billig måte utenfor rettsapparatet. En lignende ordning er i funksjon i dag, og man er allerede i gang med å forberede organiseringen av en utvidet nemnd som også kan omfatte advokater. Jeg regner med at ny og mer omfattende nemnd vil være på plass før 1. november 2003, som vi har foreslått som frist. For at en slik nemnd skal være mest mulig effektiv, går vi inn for at det skal være et vilkår for å drive eiendomsmeglingsvirksomhet at eiendomsmegler skal la eventuelle tvister kunne bli løst av denne nemnden.

       Dessverre er vi i mindretall når det gjelder flere av de forslagene som er satt frem i innstillingen fra finanskomiteen. Jeg registrerer imidlertid at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene i innstillingen har bedt Regjeringen utrede et par av forslagene nærmere. Og jeg mener i hvert fall at det bør skje relativt raskt, for mye tyder på at den eiendomsmeglingsloven som gjelder i dag, ikke er fullt ut tilpasset dagens boligmarked.

       Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets mindretallsforslag i innstillingen.

       De siste årene har det vært en stor økning i omsetning av boliger, noe som igjen har ført til et økt antall eiendomsmeglere i bransjen. Ikke alle har vært like seriøse. Videre har det ikke vært stilt spesielle krav til den faglige lederen, og i flere tilfeller har en og samme person vært faglig leder for flere foretak samtidig. Dette har noen ganger ført til dårlig service og svak faglig oppfølging fra meglerens side.

       Det er derfor helt på sin plass at vi nå får en lovendring når det gjelder eiendomsmegling. Det er gledelig at Regjeringen har fått gjennomslag for viktige forslag for å styrke boligkjøpers og -selgers interesser.

       Boligkjøper har krav på en seriøs og faglig god tjeneste. Det er derfor bra at det nå blir stilt større krav til faglig ledelse, og stilt krav til egnethet for eiere av eiendomsmeglingsfirmaer. Dette vil øke kvaliteten på meglertjenestene.

       Boligkjøpere og -selgere har krav på uavhengige mellommenn når de skal kjøpe eller selge bolig. Forbrukerens tillit til eiendomsmegleren er en nødvendig forutsetning for at bolighandelen skal være trygg. Derfor er det viktig at vi har regler som sikrer meglerens integritet. Forbrukerens eller boligkjøperens interesser blir også satt i fokus ved at lovendringene rydder opp i gråsoner knyttet til eiendomsmeglingsforetakene.

       Boligkjøp avgjøres som regel med budrunder. Dessverre er det grunn til å tro at ikke alle disse budrundene har vært korrekt gjennomført. Det er derfor svært viktig at den nye loven sikrer boligkjøperen regelfestet rett til innsyn i budrundene, slik at eventuelle falske bud for å presse opp prisen lettere kan avsløres. Dette styrker også boligkjøperens interesser og skaper større trygghet.

       Det er flertall i dag for å gå enda lenger enn det Regjeringen har foreslått, i forhold til at en megler ikke skal kunne drive egenhandel. Regjeringspartiene ser ikke behov for å ha et slikt forbud. Et slikt forbud vil kunne gjøre det vanskelig for lokale meglerforetak i distriktene, og med et slikt forbud vil det bli mange dispensasjonssøknader.

Morten Lund (Sp) : Det har med jevne mellomrom kommet opp saker som har satt et kritisk søkelys på eiendomsmeglernes opptreden ved overdragelse av fast eiendom. Bransjen har de siste årene opplevd et eventyrlig marked. Prisene på leiligheter og boliger har steget jevnt og trutt. Meglerne har innkassert svært store gevinster - jo høyere priser, desto høyere fortjeneste. Men i takt med stigningen i priser og fortjeneste er det vanskelig å se at kvaliteten på tjenestene har steget.

       Flere saker har de siste årene gitt mer en god grunn til å stille spørsmål ved meglertjenestene, både når det gjelder den moralske siden og det faglige arbeidet fra meglernes side:

       Jeg har lyst til å understreke at det selvsagt ikke er en hel bransje som opptrer slik jeg nå har nevnt. Men bransjen som helhet lider av at det er folk som opptrer som meglere, som handler på denne måten. Det gjør det nødvendig med en gjennomgang og innstramming av gjeldende regelverk. Og det er bra at meglerbransjen selv står bak ønsket om et forbedret regelverk.

       Senterpartiet mener det er viktig at regelverket ivaretar forbrukernes interesser bedre enn i dag. Folk flest har ikke særskilt kunnskap om denne økonomiske transaksjonen, som for de fleste er den største de noen gang gjennomfører. Derfor er det særlig viktig at meglere som mellommenn er uavhengige og kompetente.

       Senterpartiet har på flere punkter ønsket å gå lenger enn Regjeringen har foreslått. Begrunnelsen for det er nettopp at forbrukernes interesser ikke er tilstrekkelig ivaretatt i Regjeringens forslag. Jeg vil nevne noen punkter hvor Senterpartiet klart stiller seg på forbrukernes side:

       For det første er det nødvendig å rydde opp i bruken av titler, slik at det framgår hva slags utdannelse mellommannen har, og at man har fullført utdannelsen. Derfor mener Senterpartiet at disse kravene må presiseres i lovteksten.

       For det andre må det ikke gis grunn til å sette spørsmålstegn ved en meglers uavhengighet. Derfor har Senterpartiet, sammen med SV, Fremskrittspartiet og Kystpartiet, fremmet forslag i tråd med forslaget fra Kredittilsynet, om et generelt forbud mot å drive annen næringsvirksomhet.

       For det tredje har Regjeringen foreslått at departementet kan gi retningslinjer om innsyn i budrunder. Senterpartiet vil understreke at det er nødvendig at en slik forskrift utarbeides. Jeg forutsetter at departementet bruker denne forskriftshjemmelen.

       Jeg vil til sist trekke fram ordningen med en utenrettslig tvisteløsning. Senterpartiet ser positivt på det arbeidet som pågår med å få opprettet en slik nemnd frivillig. Men vi mener samtidig at vi fra Stortingets side må vise at vi ønsker å sette press på aktørene for få i stand en slik ordning. Senterpartiet mener at tilslutning til denne tvisteordningen må bli et av vilkårene for å få bevilling til å drive eiendomsmegling.

Statsråd Per-Kristian Foss : Når Regjeringen nå fremmer enkelte forslag til endringer i eiendomsmeglingsloven, har det sammenheng med et initiativ tatt av Kredittilsynet, med forslag som vi i all hovedsak følger opp. Loven er over tolv år gammel. Regjeringen har varslet i proposisjonen at vi har til vurdering en generell gjennomgang av loven, og jeg kan opplyse om at vi med det første vil nedsette et lovutvalg for å gjennomgå hele loven under ett. Flere av de forslag som er fremmet, men som ikke blir vedtatt, vil selvfølgelig ha full mulighet til da å bli vurdert. Fordelen med et slik arbeid er også i og for seg at alle blir hørt, ikke bare de som henvender seg til komiteen under behandlingen, og at man også får en juridisk gjennomgang av hvordan en lov skal fungere. Jus og lov henger jo på mange måter noe sammen. Det er også en politisk årsak til det. Jeg ønsker en lovgivning som er treffsikker, altså der dispensasjoner ikke er hovedregelen. Jeg ønsker lovreguleringer som sikrer minst mulig byråkrati, ikke mest mulig byråkrati. Og slike avveininger må gjøres i et slikt lovarbeid.

       Når Regjeringen nå har foreslått at det fastsettes krav til egnethet for eiere av eiendomsmeglingsforetak, og at Kredittilsynet skal kunne fastsette forskrift om den faglige leders plikter og ansvar, og om innsynsrett i budrunder, er det med bakgrunn i at vi synes disse endringene er særlig påkrevd.

       Jeg har merket meg at komiteinnstillingen i alle hovedpunkter følger Regjeringens forslag. På et par punkter er det unntak, bl.a gjelder det spørsmålet om å beskytte tittelen « eiendomsmegler ». Det forslaget antas å få flertall. Jeg tar det til etterretning. Jeg vil bare generelt legge til at det er viktig å høre på næringsinteresser, og det er viktig å høre på bransjehensyn. Men i en politisk avveining må det også tas andre hensyn. Forbrukerhensyn er nevnt, men også konkurransehensyn. Jeg har gjennom en viss tid i politikken opplevd at det er ikke alltid at bransjehensyn nødvendigvis er forenlig med krav til en fornuftig konkurranse. Det skal ikke mye innsikt i markedet til for å se at ønsket om sterk beskyttelse kan være et bransjeønske, men ikke nødvendigvis en samfunnsholdning. Disse avveininger vil da bli gjort i det videre løp.

       På ett punkt har jeg lyst til å ta et ganske sterkt forbehold, og det gjelder forbudet mot at man kan drive annen virksomhet i tillegg til megling. For alle praktiske hensyn vil det være svært uegnet for forbrukerne. Å si at en advokat f.eks ikke skal kunne drive eiendomsmegling fordi han er ansatt i et advokatfirma med 120 ansatte - tallet er tilfeldig valgt, men det er fra virkelighetens verden - og fordi de øvrige 119 ikke driver eiendomsmegling, men driver i juridisk virksomhet som bl.a omfatter transaksjoner av betydelig større omfang enn eiendomshandel, virker meningsløst. Å si at en person med juridisk utdannelse i seks-syv år ikke skal kunne drive den type handel, men at personer med atskillig lavere utdannelse, kortere utdannelse - for ikke å ha lagt noe normativt inn i det, men iallfall kortere utdannelse - skal kunne gjøre det, er også meningsløst. Jeg skal også ta et praktisk eksempel i tillegg til de eksempler representanten Larssen nevnte.

       Ofte er eiendomshandel knyttet til oppgjøret av et dødsbo. Det er ofte ganske fornuftig å la jurister ta seg av dødsbo, til dels også advokater. Og da skulle man altså kunne si at advokaten kan gjøre alt bortsett fra å selge leiligheten, huset - også noe som vil virke ganske meningsløst, både på små og store steder.

       Men når dette er sagt, utelukker jeg ikke at lovgjennomgangen som nå kommer, kan omfatte flere av de andre spørsmålene som er nevnt, og vil kunne inneholde andre forslag enn dem som også er tatt opp under komiteens arbeid.

       Hvis man ser på den totale omsetning av bolig i Norge fra det siste tilgjengelige statistikkår, som er år 2000, vil det være 72.748 formidlinger som er foretatt av eiendomsmeglingsforetak, det vil være 10.836 som er foretatt av firmaer med en advokat som faglig leder, mens det bare er 3.302 formidlinger som er foretatt av advokater, altså advokater som ikke er i advokatpraksis for øvrig. Det betyr at dette er en relativt liten del av det totale omfanget av omsetningen av boliger.

       I sin alminnelighet vil jeg tro at advokater håndterer dette profesjonelt, og det er ikke mitt ønske å si at dette i all hovedsak ikke vil bli håndtert profesjonelt. Grunnen til at dette er et problem, er denne uheldige mistanken om rolleblanding.

       De fleste av oss må på et tidspunkt i livet velge yrke. Det betyr at det i dette ikke ligger noe ønske om at advokater ikke skal kunne formidle bolig, men det er et ønske om at man da velger å drive med dette, og ikke annen næringsvirksomhet. Dette er selvfølgelig for å ha et sikkerhetsnett for å hindre eventuell rolleblanding eller mistanke om rolleblanding, eller at det kan oppstå situasjoner der dette på en måte blir et tema. Vårt ønske er at dette ikke skal være et tema. Ved enhver formidling av bolig, det være seg gjennom et eiendomsmeglingsforetak eller en advokat, skal man ha den samme sikkerhet for kunnskap, kompetanse og uhildethet. Det er derfor dette har blitt et tema. Det er derfor Kredittilsynet brukte mye tid på å drøfte dette. De konkluderer riktignok ikke likt med mindretallet. Forbrukerrådet konkluderer likt med mindretallet.

Statsråd Per-Kristian Foss : Representanten Djupedal var i sitt hovedinnlegg sterkt opptatt av at vi måtte lytte til nøytrale organer. Jeg oppfatter Kredittilsynet som et nøytralt organ i denne sammenheng, som tar hensyn både til konkurranse, til næringsinteresser og til forbrukerinteresser - det siste i høyeste grad. Derfor er Kredittilsynets utredning i denne sammenheng i tråd med hva departementet og Regjeringen konkluderer med.

       Jeg er ikke enig i det hovedutgangspunkt at fordi man har lang utdannelse, må man velge å avstå fra å drive også den type næringsvirksomhet som eiendomsomsetning er en del av. Jeg mener faktisk at det å ha lang utdannelse også gir en viss innsikt i å kunne drive eiendomsvirksomhet. Det er nok riktig at på de fleste større steder er det alltid et eiendomsmeglerfirma å gå til fremfor et advokatfirma, men det er til liten trøst på de steder hvor det bare er en advokat, og kanskje ikke større eiendomsmeglerfirmaer ser markedsinteresse i å drive. Da er det liten trøst i statistikk som sier at vel, flertallet av tilfellene behandles likevel i byene. Det synes jeg i alle fall i denne sammenheng også er en liten flik av en distriktspolitikk, der jeg på mange måter ikke kjenner igjen SV.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 60)