Vidar Bjørnstad (A) (sakens ordfører):

       En viktig faktor for at det norske samfunn skal lykkes i å møte de fremtidige utfordringer for både næringsliv og forvaltning, vil være evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap. Ikke minst i dagens situasjon må dette ha vår oppmerksomhet i forhold til problemer på arbeidsmarkedet og behov for utvikling og nyskaping. Saken vi behandler i dag, om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere, er en oppfølging av en tidligere understreking fra Stortinget om nødvendigheten av å satse på større grad av kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler.

       Hensikten med lovforslaget er å øke den næringsmessige utnyttelsen av oppfinnelser i forskning ved universiteter og høgskoler, men uten å true institusjonenes tradisjonelle oppgaver, som fri forskning og høyere utdanning.

       Som saksordfører er jeg glad for at det er enstemmig tilslutning til forslaget, med noen nyanser i merknader fra Fremskrittspartiet, om enn ikke helt så klare.

       Ved endringer i lov om universiteter og høgskoler i vår ble institusjonene pålagt større ansvar for anvendelse av vitenskapens metoder og resultater og samarbeid med samfunns- og arbeidsliv. Institusjonene må spille en mer aktiv rolle for at forskningsresultater i større grad anvendes slik at det kommer samfunnet til gode. Her er det selvsagt ikke bare aktuelt med patentrettigheter, men også andre forhold som f.eks kapitalinnsats i neste omgang.

       Undersøkelser viser at forskningsresultater frembrakt ved universiteter og høgskoler har uutnyttede muligheter for bruk i næringsliv og verdiskaping. Arbeidet for å sikre bedre samfunnsmessig gevinst av oppfinnelser krever bl.a et tettere samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsliv, organisatorisk tilrettelegging i institusjonene og økonomiske insentiver for forsker og institusjon.

       Økt satsing på næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser må imidlertid ikke svekke grunnforskningen ved universiteter og høgskoler. Grunnbevilgningene til forskning må ikke reduseres ut fra forventninger om økt egeninntjening fra ervervsmessig utnyttelse av forskningsresultater. Jeg vil samtidig understreke det viktige prinsipp at forskeren og fagmiljøene selv skal bestemme hva det skal forskes på, hvilke metoder som skal benyttes og hvordan resultatene skal presenteres. Videre vil jeg understreke prinsippet om at forskeren har retten til offentliggjøring av forskningsresultater - den frie publiseringsretten.

       Komiteen slutter seg til forslaget om at universiteter og høgskoler får anledning til å overta retten til næringsmessig utnyttelse av patenterbare oppfinnelser gjort av ansatte ved institusjonen. Det gjøres ved at « lærerunntaket » i arbeidstakeroppfinnelsesloven oppheves. Loven blir altså gjort gjeldende for universiteter og høgskoler på samme måte som for øvrig offentlig og privat virksomhet, slik som i de fleste andre land.

       Forskerens mulighet for åpen spredning av kunnskap må imidlertid, som foreslått, sikres ved en lovfesting av retten til fritt å publisere sine forskningsresultater innen ett år etter at institusjonen er varslet om oppfinnelsen, selv når dette kan hindre institusjonen i å unytte en oppfinnelse næringsmessig.

       Forslagene vil kunne sikre et større engasjement hos institusjonene for å utnytte forskningsresultater kommersielt, men også større ansvar for å organisere et apparat som kan sikre forskernes og institusjonenes rettigheter og sørge for at oppfinnelser blir patentert og formidlet til næringslivet.

       Publiseringsretten gir forskerne valgmulighet når det gjelder om en oppfinnelse skal patenteres og utnyttes næringsmessig eller ikke, og eventuelt et bedre hjelpeapparat i forhold til støtte og veiledning hvis patentering er aktuelt. Forsker og institusjon bør i all hovedsak ha felles interesser og kunne samarbeide for å få til både publisering og patentering, selv om institusjonen nå får førsteretten til å utnytte oppfinnelsen næringsmessig.

       Når det gjelder fordeling, er komiteen enig i at eventuelle verdier fra oppfinnelser skal fordeles mellom forsker og institusjon. Bernt-utvalgets forslag om en fordeling mellom institusjon/forskningsmiljø og forsker med henholdsvis 2/3 og 1/3 på hver har fått bred støtte i høringsrunden. Departementet mener at en slik fordelingsnøkkel er et godt utgangspunkt, men at den ikke bør lovfestes som en særordning for denne sektoren i forhold til andre arbeidstakere.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, slutter seg til dette og mener at en retningslinje om en fordeling med 2/3 til institusjon/forskningsmiljø og 1/3 til forsker virker som et rimelig utgangspunkt hvor ikke annet er avtalt. Departementet må legge dette til grunn i den videre oppfølging. Men jeg vil understreke at her er det også muligheter til å lage andre avtaler, noe en kanskje ikke får inntrykk av i merknaden fra Fremskrittspartiet.

       Institusjonene bør selv avgjøre hvordan de vil organisere apparatet som skal sikre rettigheter til oppfinnelser og formidling til næringslivet. Det er uansett viktig at institusjonene bygger opp intern kompetanse for å ivareta institusjonens og forskernes interesser. Det vil her dreie seg om kostnader ved etablering av et innovasjonsapparat, og vi ber departementet, i samarbeid med institusjonene, kartlegge behovet og følge opp dette i kommende budsjettframlegg for Stortinget. Samtidig ber vi òg departementet evaluere denne ordningen etter tre år og gi en tilbakemelding til Stortinget på en egnet måte.

       Det er mitt håp - og jeg tror også hele komiteen håper det - at de endringer vi gjør i dag, vil bidra til å øke muligheten for større utnyttelse av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler, til samfunnets beste.

       Så til slutt et område som ikke er omtalt i forslaget, men som komiteen har tatt opp: Endringene gjelder bare oppfinnelser som er patenterbare, men også forskningsresultater som ikke skal patenteres, kan ha et kommersielt potensial. Eksempler på resultater som faller utenfor loven, kan være fremgangsmåter som er nødvendige for å fremstille et produkt, og dataprogrammer. Her vil åndsverkloven dekke noe og regulere deler av slike nyskapninger, men vi har valgt å poengtere også dette forholdet i sammenheng med patenter når det gjelder næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater.

       Komiteen viser til at universitetene og høgskolene får et spesielt ansvar for å utbre forståelse for og sikre anvendelse av vitenskapens resultater. Vi vil derfor understreke at dette ansvaret også omfatter resultater som ikke skal patenteres, men som likevel kan kommersialiseres. Det er viktig at institusjonene, når de velger organisasjonsform for innovasjonsarbeidet, også legger til rette for at forskningsresultater som ikke trenger patentering, kan bli ivaretatt på en god måte.

       Den samme problemstillingen ble det for øvrig fokusert på ved evalueringen av Norges forskningsråd, hvor en av konklusjonene i evalueringsrapporten var at vi oppnår for lite innovasjon og nyskaping som resultat av den forskningsinnsatsen som Norges forskningsråd bidrar til bl.a gjennom delfinansiering av forskningen ved våre universiteter og høyskoler.

       Jeg oppfatter at det er bred enighet om å satse sterkere på kommersialisering av forskningsresultater. Det vil øke nødvendig innovasjonstakt i vårt samfunn og næringsliv, særlig med hensyn til entreprenørskap og nyskaping basert på kunnskap og nye oppfinnelser frembrakt bl.a av våre gode medarbeidere og forskere i universitets- og høyskolesektoren. Kunnskapsdrevet næringsutvikling og kunnskapsbasert næringsliv vil bli vårt viktigste konkurransefortrinn i fremtiden.

       Ved behandlingen av universitets- og høyskoleloven i Stortinget la flertallet til rette for at institusjonene på en smidig og effektiv måte skal kunne bidra til knoppskyting av randsoneinstitusjoner, kunne delta i etablering av selskaper og få kommersialisering av oppfinnelser og salg av tjenester, herunder kunnskap og kompetanse i et regionalt nasjonalt og et internasjonalt marked.

       Den foreliggende innstillingen er etter min vurdering en positiv videreføring av denne intensjonen, hvor tidligere uklarheter med hensyn til rettighetene til oppfinnelser gjort av statlige arbeidstakere i universitets- og høyskolesektoren, nå avklares, og hvor både hensynet til institusjonens interesser og den enkelte forskers og oppfinners motivasjon og interesser ivaretas på en omforent og god måte. Primært gjelder dette oppfinnelser som kan patenteres, men komiteen har understreket at også forskningsresultater som ikke kan patenteres umiddelbart, kan ha et betydelig kommersielt potensial.

       Jeg vil i denne sammenheng fremheve det ansvar som institusjonsledelsen og forsker, eventuelt forskergrupper, har for å bidra til å sikre at de samme retningslinjer og intensjoner som gjelder for patenterbare oppfinnelser, blir ivaretatt også med hensyn til kommersialisering, publisering og inntektsdeling for andre interessante forskningsresultater.

       Ved oppheving av det såkalte lærerunntaket i lov om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere, blir forskere og vitenskapelig personale ved universiteter og høyskoler likestilt med arbeidstakere for øvrig, samtidig som de er sikret fri publiseringsrett i ett år.

       Jeg tror dette - sammen med de endringer som tidligere er foretatt i lov om universiteter og høgskoler - kan være et viktig bidrag til å sikre en større grad av kommersialisering av forskningsresultater, samtidig som det bidrar på en positiv måte til økt innovasjonstakt i vårt næringsliv. Skal denne målsettingen oppnås, kreves det et nært samarbeid mellom sektor, kapital og markedsinteresser i næringslivet. Markedskunnskap og såkornkapital som vil og kan bidra for å utvikle et patent til et vellykket kommersielt produkt, er muligens ikke utdannings- og forskningsministerens direkte ansvarsområde. Jeg vil likevel oppfordre statsråden til å bidra til både å bygge bro og gode nettverk mellom de berørte departement, ikke minst mellom Utdannings- og forskningsdepartementet og Næringsdepartementet, men også mellom våre universiteter og høyskoler og vårt næringsliv. Da vil den foreliggende lovendring kunne bli en enda mer vellykket satsing og lovendring, som vil kunne gi viktige bidrag til utviklingen av hele vårt samfunn.

Jan Koløy (FrP) : Fremskrittspartiet er tilfreds med de endringene som nå blir vedtatt knyttet til lov om oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere. Men det hadde etter vårt syn vært ønskelig å legge seg enda nærmere den modellen som Stanford-universitetet har utviklet, og som har gitt den institusjonen svært gode resultater. Modellen sikrer ved avtale institusjonen patentrettigheter til den ansattes oppfinnelser. Oppfinnerne skal fritt kunne publisere forskningsresultatene dersom dette ikke bryter med inngåtte avtaler. Stanford-universitetet har utviklet en standardavtale der den enkelte forsker skriver under på at han eller hun skal varsle institusjonen om alle potensielle patenterbare oppfinnelser. Dersom flere forskere står bak en oppfinnelse, må alle være enige om at en offentliggjøring er det beste for å sikre kunnskaps- og teknologioverføringen. Det beste ved modellen er at den i stor grad er basert på at det inngås avtaler forut for forskningen, slik at rammene for forskningen er lagt.

       Når det gjelder spørsmålet om hvordan en skal få omsatt mer av den forskningen som finner sted, og formidle den til næringslivet, mener Fremskrittspartiet at det er nødvendig å ha profesjonelle instanser til dette. Det er ikke tilstrekkelig i dagens samfunn at man i forskjellige utdanningsinstitusjoner sitter på hver sin tue. En rekke av våre høyere utdanningsinstitusjoner har ikke økonomi til å skaffe seg tilgang til den kompetanse og ekspertise som er nødvendig for å få til en smidig og tilfredsstillende ordning med tanke på å få omsatt patenter til produkter.

       Fremskrittspartiet er glad for at det er stor frihet når det gjelder hvordan eventuelle ressurser knyttet til patenter som blir omsatt, og som bringer inn inntekter, skal fordeles. Det er etter vår oppfatning av stor betydning at dette i størst mulig grad blir fordelt gjennom avtaler mellom institusjonene, forskere og eventuelle tredjeparter. Ved at institusjonene har frie tøyler til å gjøre dette kan det være lettere for institusjonene å tiltrekke seg anerkjente forskere med høy internasjonal kompetanse. Det er uansett viktig at de institusjoner som greier å vise til gode forskningsresultater, og som makter å omsette disse til inntekter for institusjonene, ikke blir straffet ved at de statlige bevilgningene reduseres. Dersom institusjonene greier å skaffe seg merinntekter gjennom forskning som utføres, vil dette være en ytterligere motivasjonsfaktor for å øke kvaliteten. Motivasjon trenger både den enkelte forsker og utdanningsinstitusjonene. Fremskrittspartiet har forhåpning om at en endring av loven kan bidra til å styrke denne.

Rolf Reikvam (SV) (komiteens leder):

       Å legge til rette for og stimulere til nyskaping er en av de mest sentrale utfordringer vi har. Uavhengig av det som skjer innenfor norsk industri for tiden, med nedleggelser av arbeidsplasser, står vi foran omfattende strukturelle endringer i norsk næringsliv. Dersom vi pløyer mer penger inn i økonomien, vil omstillingen helt sikkert gå raskere enn det den gjør i dag. Vår oppgave her i Stortinget er å legge til rette gode rammevilkår for innovasjon og nyskaping.

       Et langsiktig perspektiv på dette - som har andre mål enn kortsiktige, populistiske utspill - innebærer at det aller viktigste vi kan gjøre, er å satse på utdanning og forskning. Et høyt allment utdanningsnivå i kombinasjon med spisskompetanse er den beste næringspolitikken. Sammen med gode forskningsmiljøer og bevisst prioritering av forskning har vi lagt et godt grunnlag for nyskaping og innovasjon.

       Derfor var det viktig næringspolitisk at Stortinget sluttet seg til et forslag fra SV om å lage en opptrappingsplan for forskningsinnsatsen, at vi skal opp på OECDs gjennomsnittsnivå i løpet av en femårsperiode. At vi ikke har fulgt opp godt nok, kan vi bare beklage.

       Den lovendring som vi vedtar i dag, er et ledd i å styrke arbeidet med nyskaping på grunnlag av oppfinnelser gjort av lærere og vitenskapelig personale. Vi opphever unntaksbestemmelsen i loven, men fortsatt har lærere og vitenskapelig personale særordninger i forhold til det som gjelder generelt for arbeidstakere. Det er det viktig at en er klar over. Fortsatt skal, som sagt, lærere unntas fra hovedmodellen. Dette har vi gjort fordi vi avveier interessene mellom patentering og publisering. Ett år etter at oppfinnelsen er gjort ved institusjonen, kan de ta ut patent med sikte på kommersialisering. Jeg tror nok at den danske modellen, der retten til oppfinnelsen tilfaller institusjonen og de har en viss periode på seg til å avgjøre og vurdere om de ønsker å kommersialisere den, ville ha vært en bedre modell. Men jeg aksepterer og innser at dette er et første skritt for å legge til rette for at oppfinnelser kan kommersialiseres på en bedre måte enn det vi har fått til så langt.

       Skal vi lykkes, og skal institusjonene lykkes, med dette innenfor den modellen som vi i dag vedtar, er det helt avgjørende at institusjonene er i stand til å stimulere de ansatte i retning av patentering, i retning av å kommersialisere forskningsresultater. Derfor er det helt avgjørende i tiden framover at det blir bygd opp gode strukturer og gode modeller i institusjonene som kan ivareta denne interessen. Da blir det aller viktigste, tror jeg, at det bygges opp systemer som stimulerer og oppmuntrer forskere i de ulike miljøene til å kommersialisere, til å ha også det for øye i det arbeidet de holder på med.

       Jeg er glad for at komiteen understreker at i de modellene og i de strukturene som skal bygges opp i institusjonene, må en også legge til rette for og være opptatt av det som ikke skal patenteres, men som kan kommersialiseres. Det er svært mye av det som kan kommersialiseres, som ikke skal patenteres. En må også være opptatt av denne biten når en bygger opp de ulike modellene og de ulike strukturene som skal ivareta disse interessene. Jeg er spent på om vi klarer å få ut mer kommersielt av den forskning som skjer ved institusjonene våre, når vi nå endrer lovteksten.

       Vi skal evaluere dette etter en tid, og hvis det viser seg at dette ikke er nok, ser jeg nå for meg at den danske modellen i enda større grad sannsynligvis ville stimulere institusjonene til å være på hogget i forhold til det som måtte finnes, og det som måtte oppdages, de oppfinnelsene som blir gjort.

       Jeg er også glad for at vi gir sterke og klare føringer på fordelingen av det som blir kommersialisert når det gjelder inntektene. Vi har lagt opp til en tredeling. Jeg tror at det er en god føring og ivaretar interessene både til institusjonene og til den enkelte forsker.

Bjørg Tørresdal (KrF) : Det har lenge vært et ønske i Norge om at forskningsresultater raskere skal komme samfunnet til direkte nytte. I januar 2000 ble det derfor satt ned et utvalg under ledelse av jusprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen. Utvalget la fram sin innstilling i mars 2001, og det var på bakgrunn av denne utredningen om økt kommersialisering av forskningsresultater at Regjeringen fulgte opp med en lovendring som komiteen nå har stilt seg bak.

       Når vi i dag vedtar loven, innebærer dette at forskere i framtiden må dele patentene på sine oppfinnelser med forskningsinstitusjonen. Den enkelte forsker har ikke lenger rett til å utnytte egne forskningsresultater økonomisk, og hensikten er å øke kommersialiseringen av forskningen. For universiteter og høyskoler betyr dette mer ressurser. Dette representerer en mellomløsning i spørsmålet om hvem som har rett til kommersiell utnyttelse av forskeres oppfinnelser, og nå har komiteen stilt seg bak dette forslaget.

       Samtidig er det viktig å presisere at med denne lovendringen vil vi opprettholde forskerens rett til å publisere sine resultater, uavhengig av institusjonens arbeid med kommersiell utnyttelse av en oppfinnelse. Dersom forskeren velger å benytte seg av sin rett til å publisere sine resultater eller oppfinnelser offentlig, vil ikke institusjonen kunne søke patent på disse.

       Forslaget sikrer forskerens akademiske frihet. Samtidig håper vi at lovendringen gir tilstrekkelig motivasjon til å starte ny næringsvirksomhet og øke den « intelligente » verdiskapingen i samfunnet.

       Forskning må kommersialiseres for å skape nye næringsutvikling. Et godt patenteringsregelverk er en nøkkel for å skape økt interesse fra universitets- og høyskolemiljøene for næringsutvikling. Det som er viktig nå, er at institusjonene er flinke til å veilede forskerne sine på patentering. Forskningsinnsatsen er sentral i næringsutvikling og innovasjonspolitikk. Her har Regjeringen også lagt til rette med fradragsordning på skatt for å øke forskningsinnsatsen. Vi håper at dette skal tilrettelegge for økt samarbeid mellom næringsliv og universitet/høyskoler.

       Vi mener at forslaget tar hensyn til rettigheter og plikter for både forsker og institusjon. Lovendringen gjør det også praktisk lettere å organisere arbeidet med næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser, fordi forskerne kan få hjelp av institusjonen i kommersialiseringsarbeidet. Samtidig tilbakeføres ressurser til institusjonene gjennom kommersialiseringen, og dette vil i sin tur motivere universitetene til økt forskning.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 7.

       (Votering, sjå side 68)