Ola T Heggem (Sp) : Representanten Inger Enger har vært saksordfører når det gjelder forslaget om å endre forurensningslovens avfallsdefinisjoner og å gi næringslivet større frihet til selv å avgjøre hvordan de vil håndtere avfallet sitt. Forslaget til endring av forurensningslovens avfallsdefinisjoner har to hovedmålsettinger. For det første er det ønskelig å gi næringslivet større handlefrihet og ansvar til å velge avfallshåndtering innenfor de gjeldende miljøpolitiske rammebetingelsene, slik at de blir oppmuntret til å finne kostnadseffektive løsninger. For det andre er endringen ment å gjøre grensen mellom de ulike avfallstypene klarere.

       Siden Inger Enger ikke er medlem av Odelstinget, vil jeg framføre Senterpartiets synspunkter på vegne av henne.

       Sluttbehandling av avfall ved deponering og forbrenning medfører utslipp til jord, luft og vann og er kilde til både lokale og globale miljøproblemer. Det er derfor viktig å iverksette tiltak som reduserer mengden avfall som går til sluttbehandling, jf. den nasjonale målsettingen om at mengden avfall til sluttbehandling innen 2010 skal være om lag 25 % av generert avfallsmengde.

       Forslaget til lovendring innebærer nye begreper og en ny grensedragning mellom avfallstypene ved å erstatte begrepene « forbruks- og produksjonsavfall » med « husholdnings- og næringsavfall ». Husholdningsavfall vil være alt avfall fra husholdningene, mens næringsavfall vil være alt avfall som oppstår der det blir drevet virksomhet. Høringsinstansene har vært gjennomgående positive til den nye grensedragningen. Det er imidlertid pekt på faren for økt forsøpling, behovet for økt kontroll med besitter av næringsavfall, faren for svekket beredskap for renovasjon, konsekvenser for avfallsgebyret, forholdet til helselovgivningen og behovet for overgangsordninger. Det må tas hensyn til disse forholdene ved gjennomføring av endringen.

       For å kunne prøve ut hvordan endringene virker, har vi lagt inn et forslag om å evaluere lovendringen etter to år. Dette forslaget har vi et håp om kan få flertall her i dag.

       Senterpartiet vil understreke at endringene i forurensningsloven må gjennomføres på en slik måte at målene om økt kildesortering og gjenvinning blir oppfylt. Endringene må heller ikke føre til at nye miljøproblemer oppstår, og det må bli en samfunnsmessig gevinst.

       Synnøve Konglevoll (A) : Dette er en sak som har blitt sendt til Stortinget to ganger tidligere. Siste gang den ble behandlet, var i forbindelse med stortingsmeldinga om Regjeringas miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand våren 2001. Stortinget gav da sin tilslutning til hovedelementene i forslaget, men la samtidig ganske sterke forutsetninger til grunn.

       Denne endringa vil føre til økte utgifter for kommunene til kontroll og beredskap. Derfor sa flertallet bl.a klart fra om at næringslivet må bidra økonomisk til dette kontroll- og beredskapsansvaret, slik at ikke folk flest måtte betale gjennom økte renovasjonsgebyr. Flertallet la inn klare føringer om at renovasjonsgebyrene ikke skal øke utover det som er normal prisstigning.

       Arbeiderpartiet og SV mener at disse føringene dessverre ikke er fulgt godt nok opp av Regjeringa. Vi er, med bakgrunn i proposisjonen og høringa her i Stortinget, bekymret for at avgiftene til vanlige folk vil øke, og at forslaget som det ligger, kan bety økte utgifter også for næringslivet i distrikta. Vi mener også at det er uhensiktsmessig å pålegge kommunene økt konkurranseutsetting hvis ikke kommunene ønsker det.

       Jeg vil takke saksordføreren for at hun har gjort en grundig jobb, og Senterpartiets merknader må ses på som saksordførerens forsøk på å dra Regjeringas forslag i en retning som er bedre for vanlige folk og bedre for næringslivet i distrikta. Men Regjeringa har jo fått flertall sammen med Fremskrittspartiet, og jeg er nok litt mindre optimistisk enn representanten Inger Enger i forhold til om vi kunne fått til så mye her.

       På denne bakgrunn tar Arbeiderpartiet og SV opp forslaget om at saka skal sendes tilbake til Regjeringa for videre utredning. Vi mener det kan gjøres mer for å unngå at dette blir en ordning som vanlige folk og næringslivet, spesielt i distrikta, taper på. Men ettersom det er grunn til å anta at vårt forslag blir nedstemt, vil Arbeiderpartiet og SV allerede nå varsle at vi subsidiært vil stemme for forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, om å foreta evaluering etter at loven har virket i to år.

       Etter den foreslåtte lovendringen vil det være kommunenes ansvar å håndtere avfallet fra husholdningene, mens håndteringen av avfallet fra næringslivet ikke vil være en kommunal oppgave.

       Dette innebærer at næringslivet selv får frihet til å velge hvordan de vil håndtere eget avfall. Høyre tror at dette vil stimulere til økt bevissthet rundt egen avfallshåndtering med de muligheter dette gir for økt miljøbevissthet, effektivisering og reduserte kostnader. Det vil bl.a gjøre det mer interessant å utarbeide egne bedriftsinterne avfallsplaner, ikke minst for å redusere avfallsmengden og sortere avfall for gjenvinning. På den annen side vil det åpne seg muligheter for at private aktører på renovasjonsmarkedet i sterkere grad vil kunne konkurrere med etablerte offentlige aktører.

       Det å styrke konkurransen innenfor dette markedet ved at det kommunale avfallsmonopolet reduseres, vil i seg selv kunne bidra til en bedre, mer effektiv og fleksibel avfallshåndtering.

       Kritikerne av den foreslåtte lovendringen frykter at offentlige renovasjonsselskaper skal tape markedsandeler og skyve kostnader for dette over på husholdningene.

       Med all respekt for dette syn vil jeg allikevel påstå at det er svært defensivt. De offentlige renovasjonsselskapene har allerede en etablert infrastruktur og et grep i markedet som gjør at de burde ha et konkurransefortrinn i forhold til den nye situasjonen lovendringen vil medføre. Dette betyr at endringen mer må ses på som en mulighet for økte inntekter enn som en trussel om å tape markedsandeler.

       Høyre har i sine merknader understreket betydningen av at gebyrene for husholdningene ikke øker som følge av endringene i forurensningsloven utover det som kan anses som normal prisstigning.

       Det må også bemerkes at loven foreslås å tre i kraft 1. juli 2004, slik at de offentlige renovasjonsselskapene har tid til å forberede den nye konkurransesituasjonen.

       Enkelte frykter at endringen i loven vil føre til økt forsøpling og annen ulovlig disponering av avfall. Kommunene skal derfor gis mulighet for å kontrollere at næringslivet håndterer sitt avfall på en forsvarlig måte, og at kostnadene ved dette dekkes fullt ut av avfallseieren.

       Høyre ser på den foreslåtte lovendringen som et ledd i arbeidet med å forenkle, stimulere til valgfrihet og konkurranse samt å øke fokuseringen på avfallshåndtering innenfor en miljøbevisst profil.

       Jeg vil med dette anbefale det framlagte lovendringsforslaget fra Regjeringen.

Øyvind Vaksdal (FrP) : Miljøverndepartementet foreslår å endre forurensningslovens avfallsdefinisjoner med tilhørende bestemmelser. Begrepet « forbruks- og produksjonsavfall » foreslås endret til « nærings- og husholdningsavfall ». Resultatet av dette vil være at kommunenes ansvar på avfallsfeltet blir redusert, samtidig som offentlige og private virksomheter gis økt handlefrihet med hensyn til eget avfall.

       Departementets forslag til endring av lovens avfallsdefinisjoner har som hovedmålsetting å gi næringslivet større ansvar og handlefrihet til å velge avfallshåndtering innenfor de gjeldende miljøpolitiske rammebetingelser. Denne økte handlefriheten vil generelt stimulere til økt bevissthet i næringslivet om avfallsreduksjon. Det er imidlertid viktig å understreke at reduserte mengder avfall som kommer inn under dagens kommunale avfallsmonopol, ikke nødvendigvis vil gi redusert aktivitet for de kommunale innsamlingsordninger og behandlingsanlegg. Det som vil være avgjørende, er om kommunene klarer å drive sin virksomhet på en konkurransedyktig måte i et marked. Kommunene har etter mitt skjønn allerede et konkurransefortrinn i og med at de allerede har etablert en betydelig infrastruktur for innsamling og behandling av avfall. Jeg ble imidlertid både forbauset og skuffet over kommunenes og renholdsverkenes defensive holdning i komitehøringen. Det virket som om de hadde tapt konkurransen før den egentlig hadde begynt. Det er derfor viktig å fokusere på husholdningenes avfallsgebyr og at kommunene ikke øker disse utover det som kan anses som normal prisstigning. Man kan ikke fritt velte kostnadene over på kommunens innbyggere som følge av at man taper i konkurransen grunnet sin defensive holdning.

       Fremskrittspartiet støtter lovforslaget fra Regjeringen og mener det er et skritt i riktig retning at man åpner for større konkurranse på dette området. Vi vil imidlertid ta til orde for en evaluering av loven etter to år for å fange opp eventuelle svakheter som da kan rettes opp.

       Med dette tar jeg opp forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

       Så til denne saka. Eg trur at representanten frå Framstegspartiet i sitt innlegg var inne på noko vesentleg som dei allereie no forsøkjer å stikka frå. Det er nemleg slik - i alle fall er det ein påstand frå SV - at me her risikerer at hushalda får ei større rekning. For den privatiseringa ein driv med her, blir ein utgiftspost som til sjuande og sist kjem til å føra til at det norske folk blir pålagt større skattar og avgifter, for å bruka den terminologien som Framstegspartiet er best kjent med.

       Framstegspartiet er no sannsynlegvis med på eit forslag som aukar utgiftene for hushalda til behandling av søppel. Det kan dei ikkje fri seg frå. Nettopp derfor burde dei gått saman med Arbeidarpartiet og SV for å få dette utgreidd. No tek dei ein sjanse. Den sjansen kan altså føra til at hushalda får høgare avgifter - med Framstegspartiet sine stemmer. Det må ein vera klar over når ein gjer det ein gjer.

       Reint ideologisk er det jo heilt klart i Høgre og Framstegspartiet si ånd å gjera det ein gjer i dag, nemleg å pressa fram ei privatisering av offentleg verksemd. Det er forståeleg reint ideologisk. Men ein må ikkje forsøkja å springa frå konsekvensane. Derfor burde ein altså gått grundigare inn i dette.

       SV er på si side oppteke av distriktsvinklingane på dette. Me trur nok at dette kan fungera i ein del større byar, at det er relativt enkelt å gjera det her i Oslo, men dersom ein reiser til Ryfylke eller andre plassar der det er rimeleg skrint med folk, vil ikkje dette fungera. Ein får ikkje næringslivet til å kjøra milevis for å henta nokre pappkartongar langt inne på heia der det allereie er ei kommunal teneste frå før. Så dette systemet er altfor dårleg gjennomtenkt. Derfor seier kommunane at dette vil me eigentleg ikkje ha. Derfor seier reinhaldsverket at dette er me eigentleg kritiske til. Og derfor seier altså SV og Arbeidarpartiet at dette må greiast ut nærare, dette må ein gå meir inn i, slik at ein veit kva ein gjer.

       SV og Arbeidarpartiet konstaterer at eit stortingsfleirtal vedtek ei lov som det etter vår oppfatning ikkje har full kontroll over konsekvensane av. Det beklagar me, men me skal jaggu meg følgja med på kva som skjer når hushalda f.eks får høgare avgifter fordi næringslivet skal prioriterast nok ein gong.

       Dette innebærer derimot ikke at kontrollen med avfallet blir dårligere. For å sikre fortsatt kontroll med den delen av forbruksavfallet som etter lovendringen vil være unntatt fra tvungen kommunal renovasjon, vil flertallet på Stortinget delegere myndighet til kommunene til å føre tilsyn med besitter av næringsavfall etter forurensningsloven § 48. På den måten vil man hindre en eventuell risiko for økt forsøpling som følge av lovendringen.

       Den foreslåtte endringen skal også gjøre grensen mellom de ulike avfallstypene klarere. Dagens grensedragning mellom forbruks- og produksjonsavfall er i mange tilfeller uklar, og begrepene blir praktisert ulikt i landets kommuner. Ettersom grensen har betydning for hvilket avfall som er undergitt tvungen kommunal renovasjon eller kan håndteres av private renovatører uten kommunens samtykke, skaper dette liten forutsigbarhet for avfallsbesitter. Videre vil ulike rammevilkår i ulike deler av landet og potensial for konflikter mellom avfallsbesitter, private renovatører og kommunene være farer som vi nå kan styre unna.

       Flertallet i komiteen viser til at lovendringen gir næringslivet økt frihet til å velge mellom ulike avfallshåndteringsløsninger for eget avfall, med de muligheter det gir for effektivisering og reduserte kostnader. Kristelig Folkeparti mener at en slik endring generelt vil stimulere til økt bevissthet i næringslivet om avfallsreduksjon. Vi mener også dette vil gjøre det mer interessant å utarbeide bedriftsinterne avfallsplaner, bl.a for å redusere avfallsmengdene og å sortere avfall for gjenvinning. Skjerpede krav til avfallsbehandling og innføring av en avgift på sluttbehandling av avfall har forsterket næringslivets behov for å kunne velge sorterings-, innsamlings- og behandlingsløsninger. Lovendringen vil legge til rette for en slik utvikling og dermed bidra til økt kildesortering og gjenvinning ved at prisene næringslivet vil stå overfor ved avfallsdisponering, i større grad forventes å reflektere kostnadene knyttet til behandling av avfallet de leverer.

       Fra opposisjonen har det blitt hevdet at denne lovendringen vil føre til at kommunenes renovasjonsetater blir satt under økt konkurranse. Kristelig Folkeparti er ikke særlig bekymret for dette.

       Flertallet, som Kristelig Folkeparti er en del av, vil påpeke at reduserte mengder avfall som kommer inn under dagens kommunale avfallsmonopol, ikke nødvendigvis vil gi redusert aktivitet for de kommunale innsamlingsordningene og behandlingsanleggene. Det avgjørende er om kommunene vil kunne drive sin virksomhet på en konkurransedyktig måte i et fritt marked. Flertallet vil i denne sammenheng understreke at kommunene allerede har etablert en betydelig infrastruktur for innsamling og behandling av avfall, og de bør derfor ha gode forutsetninger for å kunne være konkurransedyktige.

       Det er viktig for Kristelig Folkeparti å påpeke betydningen av at de private renovatørene stilles overfor de samme regler og rammebetingelser med hensyn til krav til avfallshåndtering. Det er kvaliteten på renovatørene som er viktig, ikke hvilket navn det står på bilen som kjører rundt og samler inn avfallet.

       De endringene som blir vedtatt av Stortinget i dag, vil være riktige for å få større fokusering på riktig avfallsbehandling i næringslivet og i husholdningene. At næringslivet handler miljøriktig, er et konkurransefortrinn i et marked med flere og flere kritiske kunder. Avfallsbehandling hører med i dette bildet.

Statsråd Børge Brende : Jeg er glad for at forslaget til endring av avfallsdefinisjonene i forurensningsloven nå endelig vedtas. Forslaget har versert i flere år, og det er positivt at det nå kommer på plass.

       Dagens begreper, forbruksavfall og produksjonsavfall, foreslås endret til henholdsvis husholdningsavfall og næringsavfall, som også flere representanter har vært inne på. Dette har en rekke positive virkninger:

       Forslaget må ses i sammenheng med andre virkemidler på avfallsfeltet som drar i samme retning, mot mer kildesortering og gjenvinning og mindre sluttbehandling av avfall. Både sluttbehandlingsavgift, strengere regler for deponering og forbrenning og returordninger for ulike avfallsfraksjoner vil, sammen med denne lovendringen, bidra til at vi kan nå målsettingen om at maksimum 25 % av avfallet skal gå til sluttbehandling innen 2010.

       Dette lovforslaget ble presentert for Stortinget første gang i en stortingsmelding om rikets miljøtilstand på slutten av 1990-tallet, og den ble sendt på høring. Stortinget bad da om en bredere gjennomgang av dette, og regjeringen Stoltenberg kom tilbake til Stortinget i neste melding om rikets miljøtilstand med en grundig gjennomgang og en meget positiv omtale av dette forslaget. Det ble anbefalt. På bakgrunn av at Stortinget sluttet seg til dette, jobbet jeg videre med det, og legger nå frem denne proposisjonen.

       Jeg synes det er positivt at et flertall i komiteen støtter forslaget, men jeg er litt overrasket over at f.eks. Arbeiderpartiet, som tidligere har vært positivt til dette, nå ikke ønsker å vedta forslaget, men vil sende det tilbake til Regjeringen for ytterligere utredning. Det er altså ikke grenser for hvor mange utredninger som trengs i det norske samfunnet. I den forrige saken vi hadde til behandling, skulle loven evalueres etter to år. Jeg ser at det er man også inne på her hvis dette først blir vedtatt. - Så det er nok å ta tak i også i forhold til nye utredninger!

       Når det gjelder de påstandene som er kommet, synes jeg det er viktig å få frem at næringslivet etter lovendringen vil få ansvar for å håndtere eget avfall. Når det kommunale monopolet oppheves, og det åpnes for konkurranse med hensyn til mottak av avfall, vil det i utgangspunktet kunne føre til lavere kostnader for næringslivet. Det er bl.a derfor vi foreslår dette. Og til dem som er opptatt av en mer aktiv næringspolitikk og en mer aktiv industripolitikk: Hvorfor skal man ikke etterkomme et krav fra næringslivet gjennom flere år om at man også kan få utnytte avfallet sitt? Det er faktisk slik at avfall har en verdi. Når avfallet går ut av en bedrift, kan man si det er en verditransport i det avfallssystemet vi har i dag, for dette kan resirkuleres, det kan gjenvinnes, og det kan brukes.

       Gjennom de forslagene Regjeringen nå har kommet med, som også er ønsket av næringslivet selv, vil man stimulere til økt bevissthet i næringslivet om avfallsspørsmål. Det vil bli mer interessant for bedriftene å utarbeide egne interne avfallsplaner, bl.a for å redusere mengden avfall og øke graden av sortering og gjenvinning. Det er miljømessig meget bra.

       Lovendringen vil sannsynligvis bidra til økt kildesortering og gjenvinning fordi prisene næringslivet står overfor med hensyn til avfallshåndtering, i større grad ventes å reflektere kostnadene knyttet til behandling av avfallet som leveres. Bedrifter med nesten usortert avfall, som det er altfor mye av i dag, vil trolig oppnå et dårligere tilbud fra private renovatører enn dersom avfallet var sortert, fordi renovatørene igjen må forholde seg til kostnadene ved å behandle avfallet, f.eks sluttbehandlingsavgiften.

       Det er også slik at jeg selvsagt er opptatt av at man opptrer skikkelig i forhold til forsøpling, og for å sikre at næringsavfallet blir behandlet på forsvarlig måte, vil kommunene få delegert myndighet til å føre tilsyn med besittere av næringsavfall og til å kreve utgiftene ved dette dekket. Kommunene vil også få delegert myndighet til å kreve gebyr til dekning av kostnadene ved slike kontroller. Det er bra for det norske samfunnet at vi får økt gjenvinningen, og det er bra for det norske samfunnet at næringslivet kan spare penger på dette. Når næringslivet kan gjøre det, er det selvsagt også bra for den enkelte forbruker, som ikke kan betale noe mer i renovasjonsavgift enn det kommunene faktisk har som kostnader knyttet til å hente inn søppelet.

       På bakgrunn av den defensive holdning som kom fram under høringen, både fra kommunene og fra Norske Renholdsverks Forening, er det oppstått en frykt for at kommunene skal tape denne konkurransen og som følge av dette øke gebyret til husholdningene for å kompensere for inntektstapet.

       Vil statsråden forsikre Stortinget om at Regjeringen gjennom fylkesmennene vil skjerpe kontrollen, slik at kommunene ikke velter kostnadene over på kommunens innbyggere, og at gebyrene ikke økes ut over ordinær prisstigning?

Statsråd Børge Brende : Først vil jeg gjerne si til representanten Vaksdal at jeg synes det er bra at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet står sammen i denne saken. Det er en viktig sak for bl.a å øke gjenvinningen av avfall fra næringslivet i Norge, samtidig som det gir muligheter for innsparing. Jeg deler også representanten Vaksdals syn på at enkelte har opptrådt veldig defensivt her. Hvis det er slik at de kommunale renovasjonsverkene er så gode som de sier - og det er jo ingen grunn til å tro noe annet - hvorfor mener de da at de vil tape i konkurransen? Det skal jo være åpne anbudsrunder, og de kommunale renovasjonsverkene har faktisk vært i bransjen i mange år og har et stort fortrinn i forhold til private aktører som skal etablere seg på markedet. Jeg tror faktisk de har gode muligheter til å vinne anbudene. Jeg synes man skal ha en offensiv holdning til dette.

       For de kommunale avfallsmottakene som får inn redusert mengde avfall som følge av lovendringen, vil det selvsagt i en overgangsfase kunne bli behov for en tilpasning av kapasiteten på driftsutstyret. Redusert aktivitet vil føre til reduserte inntekter, men også til reduserte utgifter. Det er helt klart at kommunene ikke har rett til å kreve mer enn kostpris for behandling av avfall fra husholdninger. Det er derfor ikke anledning til å øke gebyrene for husholdningsavfall for å kunne tilby lavere priser for næringsavfall. Dette vil jeg instruere fylkesmennene om å følge meget nøye med på. En økning av renovasjonsavgiften fordi man eventuelt skulle miste et anbud, skal selvsagt ikke påføres brukerne. Da bør kommunen heller vurdere å legge også dette ut på anbud. Mange kommuner har gjort det, med meget gode erfaringer.

       Så vil jeg legge til at vi må huske på at en del kommuner faktisk har økt resirkuleringen og gjenvinningen. Det koster noe mer å ha flere kompostbinger, men det er bra for miljøet, så det må vi se litt uavhengig av konkurranseutsetting og den generelle prisutviklingen.

Hallgeir H Langeland (SV) : Lat meg starta med å replisera til statsråden i forhold til at enkelte ønskjer å utgreia saka meir, at eg trur ikkje at det partiet som statsråd Brende nemnde, er noko unnatak i den samanhengen. Eg er kjend med at statsråden greier ut forskjellige saker, t.d. kvoteregimet, som har drege veldig ut. Det skulle jo ha kome i fjor haust. Kulturminnefondet skulle ha vore på plass - det er ei mengd saker som statsråden sjølv slit med å koma fram med. Så eg trur han skal vera forsiktig med å harselera over andre sitt behov for å få fakta på bordet før ein fattar dei nødvendige vedtaka.

       Så til sjølve saka. Eg vil minna statsråden om at det viktigaste i avfallspolitikken er å minimera avfallet, altså hindra at avfall oppstår. Det er det viktigaste punktet. Det kan verka som om det er det forslaget som er fremja i dag, som skal løysa problemet. Men løysinga ligg altså i å minimera produksjonen av avfall.

       Så vil eg gjerne utfordra statsråden på dette med private hushald og eventuelle prispåslag. Er det sånn å forstå at det er næringslivet som skal finansiera det kontroll- og tilsynsverket som trengst i samband med oppfølginga av dette lovverket? Eller er det sånn at det faktisk vil bli hushalda som må dekkja den rekninga? Det trur eg det er viktig at ein er presis på, iallfall at ein viser at ein har oversikt over korleis dette vil slå ut.

       Til slutt: Viss ein tenkjer at ein ute i distrikta skal få to ulike aktørar som skal samla inn avfall, næringsavfall og vanleg hushaldningsavfall, og som skal køyra rundt i to forskjellige bilar og gjera dette, er det sikkert at dette forslaget, som SV først og fremst ser på som ei privatisering, er til fordel for miljøet?

Statsråd Børge Brende : Først kort til denne spørsmålsstillingen om utredninger. Jeg merket meg at representanten Langeland mente at Regjeringen allerede tidlig i fjor høst burde ha fremlagt en odelstingsproposisjon i forhold til kvotereglene. Jeg vil minne om at Stortinget vedtok denne meldingen, oppfølgingen av meldingen i forhold til klimaet, i fjor vår. Det var da forutsatt at vi i løpet av vårsesjonen skulle komme med en odelstingsproposisjon. Der mener jeg at Regjeringen faktisk har noe tid igjen. Men det stemmer jo at dette også er en vanskelig problemstilling, på bakgrunn av at EU-direktivet her har tatt noe mer tid. Det er ikke en utredning det krever, det er en avventing og avklaring av posisjonene. Jeg kan også forsikre representanten Langeland om at Kulturminnefondet ble opprettet i år, og de utbetalingene som Stortinget har forutsatt, blir også utbetalt i inneværende år.

       Når det gjelder dette nye avfallsregimet som vil føre til økt gjenvinning, vil jeg igjen forsikre representanten Langeland om at for å sikre at næringsavfall blir behandlet på forsvarlig måte, vil kommunene få delegert myndighet til å føre tilsyn med besittere av næringsavfall og til å kreve utgiftene ved dette dekket. I tillegg må fylkesmennene meget nøye påse at det ikke blir noen kryssubsidiering. Når det kommunale skal gå inn og konkurrere med private aktører om å få anbudene fra næringslivet, får de ikke lov til å la dette gå på bekostning av husholdningsavfallet. Det skal vi passe på. Vi skal også passe på at man ikke skrur opp prisene knyttet til husholdningsavfall og renovasjonsavgiften på grunn av at man har tapt anbud og ikke er villig til å nedbemanne og omstille egen renovasjonsvirksomhet. Det skal ikke bli noen sovepute. Det skal vi også påse.

       Samfunnsøkonomisk og miljømessig er dette helt overmodent og ble sendt ut på høring første gang i 1998. Det kom en stortingsmelding fra Bondevik I-regjeringen, så kom det en stortingsmelding fra Stoltenberg-regjeringen, og nå er det kommet en odelstingsproposisjon. Å sende det ut på høring igjen synes jeg er ganske tafatt.

Ola T Heggem (Sp) : Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, har ikke Senterpartiet noen sterke prinsipielle motforestillinger mot dette forslaget. Jeg kommer faktisk selv fra en region der vi allerede har tilpasset oss det nye regimet.

       Men som jeg også sa i innlegget mitt, er vi bekymret for virkningene av lovforslaget i mindre kommuner med spredt bosetting og få næringsaktører. Jeg tenker da på det som også representanten Langeland var inne på, muligheten for økt transport, der to biler kjører delvis samme rute samtidig, og der man på grunn av pris velger deponi langt unna.

       Deler statsråden denne bekymringen, og ser han faren for at de samfunnsmessige og miljømessige løsningene ikke alltid behøver å bli optimale?

       Jeg har også et spørsmål som - ja, nå kom det bort. Jeg får nøye meg med det ene.

Statsråd Børge Brende : Representanten tar opp et viktig spørsmål. Når det gjelder små kommuner og konkurranseutsetting og det å kunne tilby kommunens innbyggere gode og effektive kommunale tjenester, er det mange som er veldig flinke. Hvis man ser på f.eks snøbrøyting, er det ofte de små kommunene som er flinkest til å sette dette ut på anbud. Det er mange som har det som en viktig attåtnæring. Vi ser det også i forbindelse med små entrepriser knyttet til bygg- og anleggssektoren. Mange entreprenører med utgangspunkt i en liten kommune, hvor de kanskje har 25 % av virksomheten sin, bruker kompetansen til å gå ut og vinne oppdrag også i større byer og tettsteder. Jeg er ikke så veldig bekymret for de små og mellomstore kommunene, for de er ofte flinke til å få mest mulig ut av disse midlene. Det er faktisk vanskeligere i store og byråkratiske organisasjoner, hvor det er et vanskeligere og mindre gjennomsiktig system.

       Når det gjelder eventuell økt transport knyttet til økt konkurranseutsetting, har jeg merket det innspillet. Det vi har sett på, er hva summen av virkningene av dette forslaget vil bli. Summen er at det vil bli økt gjenvinning. Det vil bli rimeligere for næringslivet å få håndtert avfallet sitt. Jeg trodde faktisk at Stortinget var veldig opptatt av at vi skulle ha en mer aktiv industripolitikk, nå som det egentlig er en knallhard internasjonal konkurransesituasjon. Hvis man kan få ned kostnadene punkt for punkt, føler vi at vi fra Miljøverndepartementets side har levert ett viktig element for å få ned kostnadene som norsk næringsliv står overfor på dette området, kostnader som man kanskje ikke har i andre land, hvor man har vært litt mindre dogmatiske, og hvor kommuneforbundet ikke har vært så avgjørende i forhold til å bestemme dette. For meg er det viktigste at vi øker gjenvinningen, og at vi får konkurranse.

Synnøve Konglevoll (A) : I replikkordskiftet nå har det vært fokusering på gebyrene til husholdningene. Til det kan jeg si at selv om statsråden gav et langt svar til representanten Vaksdal, kunne han ikke love at gebyrene til vanlige folk ikke ville øke mer enn prisstigningen. Han kunne altså ikke love det.

       Et annet poeng er det som ble tatt opp i den siste replikken, hensynet til bedriftene i distriktene. Det er nok sannsynlig at konkurranseutsetting i de store byene kan føre til at næringslivet får redusert sine utgifter. Når det gjelder distriktene, er det imidlertid lite sannsynlig at det vil bli stor konkurranse om avfallet fra det lokale samvirkelaget eller hotellet. Men statsråden og flere her i salen har tvert imot pekt på at kommunene da kan ha fortjeneste på det avfallet som man i dag ikke kan ha fortjeneste på. Jeg er derfor bekymret for at dette er et forslag som vil ramme næringslivet i distriktene spesielt. Det er en av de tingene som ikke er fulgt godt opp i den proposisjonen som Regjeringa har lagt fram.

Statsråd Børge Brende : Jeg synes det er positivt at Arbeiderpartiets representant er opptatt av at vi skal få ned gebyrene knyttet til avfall. Men hvorfor er ikke Arbeiderpartiet opptatt av at næringslivet, som nå er i en knalltøff konkurransesituasjon, skal få mulighet til å få ned sine gebyrer og sine kostnader knyttet til håndtering av avfall når arbeidsplasser er satt under press? Vi har en veldig høy lønnsvekst i Norge i forhold til våre konkurrentland. Vi har et høyt rentenivå. Hvorfor skal ikke næringslivet da få ta skritt for å få ned de indirekte kostnadene her?

       Så skyver man de private husholdningene foran seg og sier at jeg ikke kan garantere at de ikke skal få økte renovasjonsavgifter i årene fremover. Det jeg sier, er at gjennom økt konkurranseutsetting også for husholdningsavfall tror jeg muligheten for å få ned prisene blir økt. Hvis det er flere som kan gi konkurrerende tilbud, presser det prisene ned. Det har vi god og bred erfaring i forhold til. Jeg har ikke sett at Arbeiderpartiet akkurat har vært en pådriver i den sammenheng.

       Grunnen til at man ikke kan utstede noen garanti for at ingen kommuner skal kunne utskrive høyere renovasjonsavgifter, kjenner også representanten Konglevoll veldig godt. Det er faktisk at en del kommuner vedtar at selv om de i dag ikke har gjenvinning av avfall og resirkulering, vil de kunne ønske det. Det er klart at det å ta miljøhensyn, og f.eks begynne med resirkulering, vil ha noen kostnader. Det må jo også de som bor i kommunen, være villige til å betale for. Men kostnadene skal være så lave som overhodet mulig. Det skal testes ut i markedet hvem som kan levere dette på en rimeligst mulig måte. Jeg antar at også Arbeiderpartiet i tiden fremover er tilhenger av at kommuner som ikke driver med resirkulering, også skal gjøre det, og at det også for Arbeiderpartiet er akseptabelt at man over en kortere periode vil måtte øke kostnadene noe, for å få en ikke ubetydelig miljøgevinst tilbake.

Ola T Heggem (Sp) : Med en relativt kort treningsperiode er det lett å miste tråden fra denne talerstol.

       Statsråden var inne på dette med kontroll av kryssfinansieringen. Det er en krevende oppgave, og det er en viktig oppgave. Det kan være greit å minne om at det også kan føre til økt byråkrati, men det er kanskje et viktig byråkrati.

       Jeg vil også takke for statsrådens lovprisning av små kommuner, jeg deler faktisk det synspunktet.

       Så til det andre spørsmålet. Jeg vil be statsråden utdype sin mening om hvem som skal betale for å ta vare på gamle deponi. Det spørsmålet er faktisk vesentlig sett i forhold til framtidige avgifter for husholdningene.

Statsråd Børge Brende : Når det gjelder gamle deponier og hvordan man skal håndtere dem fremover, synes jeg representanten Heggem tar opp et viktig spørsmål. Det er slik at « forurenser betaler »-prinsippet selvsagt gjelder her. De som er besittere og eiere av avfallsdeponiene, har selvsagt ansvaret for at sigevannet ikke trenger ut, og også for å oppfylle de løpende miljøkrav som miljømyndighetene stiller. Husk på at mange av de selskapene som har deponert sitt avfall her, gjennom mange år har hatt en brukbar inntekt av dette, og det påhviler dem fortløpende å avsette nok, slik at de i fremtiden på en forskriftsmessig måte kan ivareta de miljøforpliktelsene som er knyttet til anleggene.

       Et annet spørsmål er avfallsdeponianlegg hvor det ikke er mulig å påvise en eier - det er skiftet eier, eller selskapet er konkurs. Da er det en oppgave for staten løpende å vurdere de miljømessige konsekvensene av disse deponiene og om det er riktig av det offentlige å gå inn med tiltak. Men som et utgangspunkt gjelder « forurenser betaler »-prinsippet selvsagt her også.

       Vi ser en økende tendens til at når det oppstår miljøproblemer knyttet til gamle miljøavgifter og forurenset grunn, sier man at her må miljømyndighetene og SFT komme inn og betale. Men det er jo de som har forurenset, som skal betale, eller så sender vi ut et veldig dårlig signal. Jeg er helt overbevist om at representanten Heggem og jeg er enige om det, men det han åpenbart er opptatt av, er at man ikke skal få en « det er ikke mitt bord »-tankegang, at alle skyver ansvaret fra seg. Miljømyndighetene må ta ansvar hvor det ikke finnes noen som er « søkegod ». Da må vi ha et opplegg for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå side 405)

       Geir-Ketil Hansen gjeninntok her presidentplassen.