Tore Nordtun (A) (ordfører for saken):

       I denne innstillingen om lov om endringer i skatteloven er det fire punkter som berøres. Jeg vil spesielt si noen ord om nye regler om skattlegging ved lån av verdipapirer og nye regler om skattemessig bosted ved inn- og utflytting. Det er i stor grad enighet i komiteen om det Regjeringen gjør framlegg om i denne saken, men det er noen endringer som sikkert andre representanter vil komme tilbake til.

       Det fremmes forslag til regler for beskatning av shortsalg av verdipapirer som skattyteren har fått tilgang til ved lån. Forslagene har sin bakgrunn i de endringer som i 1996 ble gjennomført i verdipapirhandellovgivningen. Formålet var å bedre effektiviteten i verdipapirmarkedet.

       Verdipapirlån og shortsalg er finansielle transaksjoner som er relativt nye i Norge. Som andre nye finansielle produkter gir behandlingen av disse finansielle transaksjonene utfordringer for likningsmyndighetene. Det legges nå til rette for at denne typen transaksjoner vil tilta i det norske markedet. Samtidig innebærer forslaget en klargjøring av rettstilstanden på områder hvor det har hersket stor usikkerhet fram til nå.

       Den loven flertallet vedtar i dag, skal sikre at enkeltaktører ikke eksponerer seg for større risiko enn det en har evne til å bære, og begrenser mulighetene for at likviditets- eller soliditetsproblemer hos enkeltaktører kan forplante seg videre til andre deler av det finansielle systemet vårt.

       En er kjent med at en trussel mot den finansielle stabiliteten også er en risiko for store kursfall i verdipapirmarkedene, og en legger til grunn at fordi shortsalg gir gevinst ved fallende kurser, kan slikt salg motvirke den generelle markedsrisikoen som mange aktører i finansmarkedene er eksponert for, samt at når man krever at shortsalg skal være dekket, enten gjennom verdipapirlån eller på annen måte, er dette for å begrense faren for spredning av de økonomiske problemene via verdipapiroppgjøret.

       I proposisjonen er det fremmet forslag om at kompensasjon for utbytte som utdeles på utlånte aksjer i låneperioden, skattemessig skal anses som utbytte på de utlånte aksjer for den endelige mottakeren av utbyttekompensasjonen. Dette skal legges til grunn i forhold til de skatteavtalene som Norge har inngått med andre stater, og de skatteavtalene som Norge har inngått, bygger på OECDs mønsteravtale til unngåelse av dobbeltbeskatning.

       I innstillingen legger vi til grunn at hvis den som utbetaler utbyttet, ikke kjenner identiteten til den reelle eieren, skal det alltid trekkes kildeskatt med den satsen som følger av Stortingets årlige skattevedtak, og at dersom det har blitt trukket 25 % kildeskatt av et utbytte fordi utbetaleren ikke kjente den reelle eiers identitet, har den reelle eieren krav på refusjon av den kildeskatt som er trukket i Norge tilsvarende differansen mellom 25 % og den rate som følger av skatteavtalen med vedkommendes bostedsstat.

       Skatteloven regulerer ikke uttrykkelig når skattemessig bosted i Norge opphører i forbindelse med utflytting. Dette har kanskje vært det punktet som komiteen har beskjeftiget seg mest med i denne saken. Her foreslår Regjeringen nye regler om skattemessig bosted både ved innflytting og utflytting. Etter forslaget skal innflytting og utflytting reguleres hver for seg, da de to situasjonene er såpass ulike at de ikke egner seg for regulering gjennom fellesregler.

       Etter disse reglene etableres skattemessig bosted i Norge utelukkende på grunnlag av oppholdets lengde i Norge. Regjeringen foreslår, og det slutter flertallet seg til, at en person skal regnes som bosatt hvis vedkommende oppholder seg i Norge i mer enn 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode. Videre foreslås det at en person som oppholder seg i Norge i en eller flere perioder som til sammen utgjør mer enn 270 dager i løpet av enhver trettiseksmånedersperiode, skal anses som skattemessig bosatt her.

       Det foreslås at skattemessig bosted opphører for en person som tar fast opphold i utlandet og godtgjør at vedkommende eller hans nærstående verken eier, leier eller på annen måte disponerer bolig i Norge eller oppholder seg her i mer enn 61 dager i det inntektsåret vedkommende tar fast opphold i utlandet. Egne regler vil her bli tilrettelagt, antakelig i forskrifter, for hva som anses som bolig, hva det vil si å disponere bolig, og hvem som regnes som nærstående i en slik sammenheng.

       Det foreslås særregler for en person som har vært skattemessig bosatt i Norge i minst ti år før vedkommende tar fast opphold i utlandet. For slike personer opphører den skattemessige bostedstilknytningen først etter det tredje inntektsåret etter det inntektsår vedkommende tok opphold i utlandet.

       Bestemmelsen fastsetter strengere krav til skattemessig emigrasjon for sjøfolk enn for andre personer. Etter denne bestemmelsen opphører det skattemessige bostedet i Norge for en norsk sjømann som arbeider på norsk eller utenlandsk skip, hvis han tar fast opphold i utlandet og godtgjør skatteplikt for hele hyreinntekten i oppholdsstaten. Regjeringen foreslår å oppheve denne bestemmelsen. Komiteen slutter seg til det.

       I forbindelse med behandlingen av folkeregisterloven her i Stortinget sluttet Stortinget seg til en målsetting om at skattelovens og folkeregisterlovens bostedsbegreper så langt som mulig skulle være sammenfallende. Regjeringen har omtalt dette spørsmålet og er etter en nærmere vurdering kommet til at en slik samordning av bostedsreglene i de to regelverkene ikke er hensiktsmessig - og foreslår at målsettingen om samordning ikke opprettholdes. Komiteen tar disse vurderingene til etterretning.

       Pr. 1. januar 2003 har Norge skatteavtaler som er i kraft, med 78 stater. De fleste av Norges skatteavtaler bygger på OECDs mønsteravtale.

       Videre er bosted etter avtalen viktig med sikte på å løse dobbeltbeskatning som følge av dobbelt bosted etter avtalelandenes interne rett, eller dobbeltbeskatning som følge av beskatning i både bostedsstat og kildestat. Skatteavtalene oppstiller et eget bostedsbegrep som innebærer at det bare er én av statene som i skatteavtalemessig sammenheng kan være bostedsstat.

       For en person som har vært bosatt i riket i minst ti år før det inntektsår vedkommende tar fast opphold i utlandet, opphører bosted i riket etter utløpet av først tredje inntektsåret etter det inntektsår vedkommende tar slikt fast opphold i utlandet.

       Forslaget innebærer en betydelig lempning i forhold til gjeldende rett når det gjelder hvilke tilknytningsmomenter som skal vurderes, og ved å redusere antall tilknytningsmomenter til bare å omfatte bolig i Norge og opphold i Norge, vil både momentene og vurderingen av dem bli langt mindre skjønnsmessige enn etter gjeldende rett i dag.

       Regelen om opphør av skattemessig bosted for personer som har vært bosatt i Norge i mer enn ti år, avviker ikke spesielt fra det som gjelder i andre europeiske land. Flere land i Europa har strengere regler enn dem vi vedtar i dag, de har strengere krav for opphør av skattemessig bosted for personer med sterk tilknytning til utflyttingslandet enn for andre personer uten slik tilknytning.

       Flertallet i komiteen kan ikke se at den særskilte treårsregelen om opphør av skattemessig bosted har negativ effekt i forhold til norske bedrifters muligheter til å tiltrekke seg høykompetente utenlandske arbeidstakere, da slike arbeidstakere bare vil være omfattet av den foreslåtte regelen hvis de oppholder seg i Norge i mer enn ti år.

       Det kan reises spørsmål om forslaget til nye regler om skattemessig bosted skal oppfattes slik at personer som midlertidig har oppholdt seg i utlandet i mer enn fire år, skal anses skattepliktige til Norge igjen fra og med 1. januar 2004. Forslaget kan forstås slik at skatteplikten gjenoppstår for denne gruppen bosatte personer.

       En slik forståelse vil kunne medføre urimelige resultater i forhold til anvendelsen av de foreslåtte reglene om opphør av skattemessig bosted. For å motvirke et slikt resultat foreslår flertallet at slike personer anses som skattemessig bosatt i utlandet fra og med inntektsåret 2004.

       En foreslår derfor fra komiteens side å ta inn en overgangsbestemmelse til de foreslåtte bostedsreglene ved at det inntas et nytt avsnitt.

       Saksordfører Tore Nordtun har redegjort grundig og godt for innstillingen, en innstilling hvor Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har sammenfallende synspunkter hele veien. Jeg vil derfor bare komme med noen korte kommentarer til to av forslagene.

       Flertallet støtter Regjeringens forslag om nye regler for beskatning ved lån og dekket shortsalg av verdipapirer. Den viktigste konsekvensen av forslaget er at norske investorer ikke blir stilt i en dårligere situasjon enn utenlandske konkurrenter, og at norske investorer og norske mellommenn vil kunne få en større andel av det lånemarkedet som allerede eksisterer for aksjer og andre verdipapir. Det liker ikke Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Norske investorer skal ha andre vilkår enn utenlandske konkurrenter, og norske investorer skal ikke, som sine utenlandske konkurrenter, kunne låne ut eller inn verdipapir.

       Heldigvis tapte Sosialistisk Venstreparti den kampen allerede i 1996, da utlån av verdipapir ble tillatt. Da virker det vel noe sent i 2003 å komme med en merknad om å få en diskusjon om « kva slags verdipapirmarknad samfunnet er tent med å ha ». Den diskusjonen ble tatt for syv år siden. Det man gjør nå, er å sørge for at intensjonene med lovendringen fra den gangen oppfylles.

       Det er også stor enighet i komiteen om de nye reglene om skattemessig bosted ved innflytting til Norge og utflytting fra Norge. Bare Fremskrittspartiet går imot de foreslåtte reglene for utflytting fra Norge etter at en har bodd i Norge i ti år, fordi de mener at reglene er for strenge. Det er jeg ikke enig i. Tilleggskravet ved å ha bodd her i mer enn ti år er et krav om å godtgjøre i forbindelse med selvangivelsen i de tre første årene etter utflytting at vilkårene for utflytting er oppfylt. Det er heller ikke nødvendigvis en skjerpelse av dagens regler, men det innebærer bedre forutsigbarhet, likebehandling og forenkling, og ikke minst atskillig mindre skjønnsanvendelse enn slik som det er nå. I mange tilfeller ville faktisk utflytting kunne konstateres raskere med de nye reglene enn med de gamle, som innebar et skjønn med mange kriterier for vurdering og tilknytning. Selvangivelseskravet er ikke et urimelig krav til dokumentasjon når man har hatt såpass lang tilknytning til Norge som minst ti år. Det er heller ikke strengere enn det andre land har. Kanskje kan det være greit å ta det som utgangspunkt.

Gjermund Hagesæter (FrP) : Når det gjeld første del av proposisjonen, legg departementet her fram nye reglar for skattlegging ved lån av verdipapir, såkalla dekt shortsal. Forslaget går her ut på at slikt utlån ikkje skal skattleggjast som realisasjon av eventuell gevinst for eigar. Bakgrunnen for dette er at slik realisasjonsskattlegging reduserer interessa for å låne ut verdipapir, og derfor meiner vi at forslaget om at utlån av verdipapir ikkje lenger skal realisasjonsskattleggjast som sal frå utlandet, er eit fornuftig lovendringsforslag, som vi støttar fullt ut.

       Det blir også foreslått plikt til i enkelte tilfelle å forskotstrekkje kildeskatt der utlånar ikkje er registrert busett i Noreg. Det er innlånar som i dei tilfella skal ha ansvaret for at slik skatt blir betalt. Dette forslaget verkar unødvendig komplisert og vanskeleg å handheve, m.a. fordi kontraktspartane i nokre tilfelle kanskje ikkje kjenner motparten sin identitet. Framstegspartiet går derfor imot denne endringa og meiner at den enkelte kontraktsparten sjølv må vere ansvarleg for innbetaling av sin eigen skatt.

       Når det gjeld den andre delen av proposisjonen, har Framstegspartiet ingen merknader til forslaget om nye reglar for innflytting til Noreg. Når det derimot gjeld utflytting frå Noreg, er Framstegspartiet av den oppfatninga - som for så vidt også både saksordføraren og den førre talaren var inne på - at reglane er altfor strenge for personar som har budd meir enn ti år i Noreg. Vi vil på bakgrunn av dette foreslå at reglane som er foreslåtte for personar som ikkje har budd ti år i Noreg, også blir gjort gjeldande for personar som har budd meir enn ti år i Noreg.

       Vi synest det er urimeleg at skattemessig bustad først opphører etter det tredje inntektsåret etter det inntektsåret som vedkomande tok opphald i utlandet.

       Etter dette forslaget skal personen i samband med sjølvmeldinga godtgjere for kvart av dei tre inntektsåra etter utflyttinga at vedkomande eller hans nærståande ikkje eig, leiger eller på annan måte disponerer bustad i riket, eller oppheld seg i riket utover 61 dagar i inntektsåret.

       Det at ein skal levere sjølvmelding i tre år, vil medføre ekstra arbeid for den personen det gjeld. Det vil medføre ekstra arbeid for likningskontora. Ein har òg ein ikkje uvesentleg kontrollproblematikk i samband med dette om ein sjølv eller familien disponerer bustad i Noreg, og talet på dagar i inntektsåret kan òg vere problematisk å kontrollere. Eg stiller meg spørsmålet: Kva om vedkomande som flyttar til eit land, Botswana eller eit anna land langt vekke, ikkje oppfyller dette kravet? Kva skal skatteetaten då gjere? Skal ein reise ned og spørje kvifor han ikkje har levert inn sjølvmeldinga, eller skal ein sjå gjennom fingrane med det? Det hadde vore greitt å få eit svar på dette, anten frå fleirtalet eller frå finansministeren.

       I tillegg til dette som eg har vore inne på her, er kravet om maksimum 61 dagar i riket altfor strengt og strengare enn dagens reglar for skattefritak ved mellombels opphald på minst eitt år i utlandet. Når det gjeld mellombels opphald, er reglane at skattytar i snitt kan opphalde seg i Noreg i seks dagar for kvar heile månad som opphaldet varer. Det blir altså 72 dagar pr. år og ikkje 61 dagar. For å unngå den forvirringa som kan bli skapt ved at ein opererer med for mange ulike fristar, foreslår Framstegspartiet at maks opphald også i den lovendringa som vi handsamar i dag, blir sett til 72 dagar.

       Framstegspartiet har òg lita forståing for forslaget om at den såkalla fireårsregelen blir fjerna. Denne regelen har sikra at langvarige utanlandsopphald har kunna gå over til permanent skattemessig utflytting. Dette er derfor ein regel som bør behaldast, og Framstegspartiet vil derfor stemme mot at denne regelen blir fjerna.

       Vi vil òg understreke at den forbetringa som er foreslått når det gjeld sjøfolk, er positiv, og sjølvsagt ei endring som vi då vil støtte.

       Vi konstaterer òg at reglane om skattemessig bustad er noko ulike frå land til land. Derfor burde det vore føremålstenleg å få til ei endå større harmonisering av desse reglane, og vi håpar at det på sikt kan bli teke initiativ til det, slik at vi får mest mogleg like reglar i dei landa det er naturleg å samanlikna med.

       Avslutningsvis vil eg på nytt fremme Framstegspartiets forslag i innstillinga.

       Forslaget har, som fleire har vore inne på, bakgrunn i endringane frå 1996 i lovgjevinga rundt verdipapirhandel. Det er med bakgrunn i den behandlinga at SV òg denne gongen går imot, og eg vil bruke litt av argumentasjonen som gjaldt den gongen, men som òg gjeld i dag.

       SV og Senterpartiet står åleine i innstillinga i dag, mot desse punkta. Vi stod òg aleine den gongen. Vi står åleine i vår prinsipielle motstand mot forslag som vil liberalisere marknadsomsetninga av verdipapir. Endringane som blei gjorde i 1996, var radikale. No går ein endå lenger i forhold til å stimulere til shortsal. No, som i 1996, manglar analysar og vurderingar av dei samfunnsmessige konsekvensane ein auke i volumet i marknaden for verdipapirlån og ein auke i omfanget av shorthandel vil ha. Det er ikkje rett som representanten Heidi Larssen seier, at ein var ferdig med den analysen og dei vurderingane i 1996, for ein gjekk ikkje inn på det då, like lite som ein går inn på det no. Det var det berre SV og Senterpartiet som gjorde. LO peika nettopp på dette i si høyringsfråsegn til denne behandlinga, utan at nokon har funne å sjå nærare på kva LO har kome med.

       Marknaden blir på mange måtar framstilt i sin idealversjon, medan den historiske erkjenninga om marknadssystemets innebygde ustabilitet ikkje er til stades - sjølv om vi både i Noreg og i ein del andre land har fått merke at finansielle kriser har spreiingseffekt til økonomien. No skal ikkje vi samanlikne oss med Argentina, men Asia-krisa hadde òg verknad for kronekursen og rentenivået i Noreg, og det er altså etter 1996. Så erfaringar som ein del land har gjort seg etter 1996, burde fått plass med ein analyse og ei vurdering i denne saka.

       Dei einaste konsekvensane som er drøfta i saka, er effekten dei føreslåtte endringane vil ha på verdipapirmarknaden i seg sjølv. Det blir ikkje drøfta kva slags verdipapirmarknad samfunnet er tent med å ha. Den samfunnsøkonomiske tenkemåten er fortrengt av det overordna målet om ein effektiv, fungerande verdipapirmarknad.

       Vi er likevel einige i at ei lovendring i tråd med forslaget kunne lette oppgjerssituasjonen i marknaden. Det å lette tilgjengelegheita ved å bruke lån som dekning, vil òg kunne vere ein måte å redusere risikoen på. Det er i og for seg bra. Men det er likevel ikkje alltid at ein minska risiko for ein individuell aktør vil føre til minska risiko for marknaden som eit heile eller for samfunnet.

       Så med bakgrunn i det eg no har sagt, vil altså SV framleis stemme mot dei omtalte punkta, som eg har gjort greie for.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Heidi Larssen burde vel ikke la seg overraske over at Senterpartiet og SV mener det samme i dag som vi gjorde i 1996. At vi tapte en avstemning den gang, er ikke grunn god nok til å skifte mening. Jeg har for så vidt sett at Høyre heller ikke gjorde det i forhold til en annen viktig sak hvor de tapte en avstemning i 1994, men hvor de likevel ikke slår fra seg muligheten til å ta spørsmålet om Norges tilknytning til EU opp på nytt når muligheten byr seg, for å nevne én parallell.

       Reglene om skattemessig bosted har vært uklare. En del personer med god råd har kunnet utnytte reglene til å bo i Norge, men betale skatt til land med lavere satser. De regler som nå vedtas, skal gjøre det enklere både for skattyterne og for ligningsmyndighetene å tolke og håndheve reglene. Senterpartiet foreslo i 1999 at regelverket skulle bli presisert og forbedret, slik at personer som faktisk bor i Norge i store deler av året og drar nytte av alle de goder som hjemlandet med sine forholdsvis høge skatter kan tilby, også betaler skatt til Norge. Det var den gangen enighet i komiteen om at reglene skulle strammes opp, i tråd med intensjonene i forslaget.

       Jeg synes det er positivt at alle regler om skattemessig bosted nå samles i skatteloven. Tiden vil vise om regelverket vil fungere slik at de store skattehullene vi har hatt, blir fjernet uten at nye blir åpnet. Skatteparadisene vil fortsatt finnes, men det må bli slutt på at de som tjener mest, slipper å betale skatt til Norge på grunn av store hull i skattereglene. De siste tallene fra Skattedirektoratet viser at det er betydelig interesse for å flytte til utlandet på grunn av skattemessige forhold. Ifølge Nettavisen 5. mai har Skattedirektoratet de siste årene fått inn 300-400 klagesaker når det gjelder ønske om utflytting, og 80 % av disse avvises.

       Departementet skriver i proposisjonen at de nye reglene vil føre til at noen flere enn i dag blir skattepliktige til Norge både ved inn- og utflytting. Samtidig blir reglene enklere å praktisere. De norske reglene vil nå bli i samsvar med tilsvarende regler i de fleste av nabolandene våre.

       Jeg synes det er god balanse mellom de krav som stilles ved skattemessig innflytting og utflytting, og mellom reglene i Norge og i de nærmeste naboland. På noe lengre sikt må vi kunne ha noe større ambisjoner: å avskaffe de skatteparadiser som fortsatt finnes.

       Kåre Willoch skrev i en kronikk i Dagsavisen 13. okt. 1999:

       « Hvis man skal komme bort fra de grovt urimelige privilegier for de mest hensynsløse blant verdens rikeste i dag, som er fullt på høyde med adelens privilegier før den franske revolusjon, må man utvikle et internasjonalt samarbeid om avskaffelse av skatteparadiser. »

       Når det gjelder begrunnelsen for at Senterpartiet går mot forslaget om nye regler for beskatning ved lån av verdipapirer, viser jeg til den redegjørelse som Heidi Grande Røys holdt.

       Siden vi først er inne på EU, må vi kunne si at det er vel og bra å stå fast på standpunktet fra 1994 og eventuelt tidligere, men man må vel si at det har vært litt ulik trend i de to standpunktene. Det synes som om ønsket om EU-medlemskap i Europa etter hvert har vunnet økende tilslutning, for å si det forsiktig, mens ønsket internasjonalt og i Europa om å ha særlige nasjonale bestemmelser for verdipapirmarkedet, ikke synes å være en trend - snarere tvert imot. Men det er én ting som går igjen i synspunktet fra SV og Senterpartiet, og det er et ønske om at Norge skal ha andre og strengere bestemmelser for verdipapirmarkedet enn resten av Europa og resten av verden. Det har som konsekvens at kapitaltilgangen i Norge blir vanskeligere for norske bedrifter. Det er noe flertallet ikke vil være med på å gi sin tilslutning til, og det er jeg meget glad for.

       Overgangsbestemmelsene i reglene om skattemessig inn- og utflytting slik komiteen har foreslått, skjer i forståelse med departementet. Vi har også foreslått det i et brev til komiteen, som bad om dette. Jeg synes det er en meget god ordning man her har funnet frem til. Jeg er også takknemlig for at det er et bredt flertall som slutter seg til alle de regler som foreslås for skattemessig inn- og utflytting. Saksordføreren har redegjort i detalj for dette. Det kan gis et inntrykk av at reglene er kompliserte, og det er de i og for seg. Nå kan man si at dette er bestemmelser som ikke akkurat folkeflertallet får et daglig forhold til, og det skal vi være glad for. Men fordelen med de kompliserte bestemmelsene er jo at de skal være klarere og gi uttrykk for mindre skjønn. Det kan til dels dreie seg om store beløp. Enkeltsaker som har vært skjønnsmessig behandlet etter de gamle reglene, har vært betydelig mediemessig omtalt, så slik sett dreier det seg ikke bare om store beløp for staten, men det er også et spørsmål om rettferdighet i behandling av borgerne i henhold til skattelovene. Det er også en viktig side ved det. Men andre ord: Det blir mindre skjønn og klarere regler med dette opplegget.

       La meg bare kommentere et par spørsmål. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kravet om maksimum 61 dager i riket er strengere enn dagens regler for skattefritak ved midlertidig opphold på minst ett år i utlandet. Her er reglene at skatteyter i snitt kan oppholde seg i Norge i seks dager for hver hele måned som oppholdet varer, 72 dager pr. år, uten at skattefritaket opphører. For å unngå den forvirring som kan bli skapt ved at det opereres med for mange ulike frister, foreslår disse medlemmene at maks opphold også her blir satt til 72 dager. Ettårsregelen har imidlertid et helt annet formål enn reglene om opphør av skattemessig bosted. Ettårsregelen er ment å bidra til å legge forholdene til rette for norsk næringslivs virksomhet i utlandet. I motsetning til det som gjelder for emigrasjon, innebærer den såkalte ettårsregelen at en persons skattemessige bosted i Norge består selv om det gis skattefritak for lønnsinntekten. Utenlandsoppholdet er midlertidig, i motsetning til det varige utenlandsoppholdet som en emigrasjon innebærer. De personer som benytter denne regelen, vil derfor ofte ha sin nærmeste familie i Norge under utenlandsoppholdet. Det er rimelig at de personene som omfattes av ettårsregelen, og som tross alt er skattemessig bosatt i Norge, tillates et noe lengre opphold i Norge enn personer som skal emigrere, og som presumptivt skal ha avbrutt sitt forhold til Norge.

       Når det gjelder en annen dissens fra Fremskrittspartiet, har jeg lyst til å understreke at det er et sterkt behov for å føre en viss kontroll med at personer virkelig bryter sin tilknytning til Norge i tiden etter at påstanden om emigrasjon er fremsatt. Sammenlignet med dagens regler, og med øvrige europeiske land, er en etterfølgende kontroll i tre år etter utflyttingen relativt sett en kort periode. Hvis perioden gjøres enda kortere, slik medlemmene fra Fremskrittspartiet i komiteen foreslår, vil dette kunne føre til en betydelig uthuling av det norske skattegrunnlaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 517)