Knut Storberget (A) (ordfører for saken):

       Etter å ha hørt foregående debatt må jeg si at det begynte å bli vel mye katter ut av sekkene. Vi skal over til hundeloven.

       Som saksordfører for hundeloven vil jeg gi uttrykk for at aldri har vel, i hvert fall i denne stortingsperioden, en lov engasjert såpass mange, og så mange innspill kommet til flere av medlemmene av justiskomiteen, som det vi har opplevd. Det er ikke noe rart. Denne loven som vi nå blir invitert til å vedta, berører faktisk 400.000 hunder i landet vårt fordelt over ca 250.000 husstander, og noen mennesker er engasjert, med rette.

       Heldigvis utgjør hundeskadene bare et fåtall i vårt land. Noen har likevel opplevd alvorlige hendelser mellom mennesker og hund som gir grunn for bekymring i forhold til det lovverket som vi i dag har. Behovet for trygghet, men også behovet for dyrevern er etter min oppfatning i stor grad ivaretatt i departementets og Regjeringens lovforslag.

       Det samlede lovforslag som ble presentert for justiskomiteen, har klargjort på mange måter uklar rett. Både spørsmålet om retten til å avlive hunder som har begått skade, spørsmålet om retten til å gripe inn i nødvergesituasjoner og også spørsmål om rettigheter knyttet til hundeholdere har til i dag og til den nye lovens eventuelle ikrafttreden vært spredt rundt i lovverket. Man har nå med lovforslaget en god mulighet for å samle reglene og gjøre dem mer tilgjengelige for folk flest. Det er viktig. Det berører mange mennesker, og det er bestemmelser som mange mennesker vil ha behov for å bruke til daglig.

       Justiskomiteen har også mottatt mange svært gode innspill fra både hundeholdere og andre mennesker i landet vårt. Alt fra Norsk Kennel Klub til Fuglehundklubbenes Forbund og andre har spilt inn mange gode poenger i prosessen. Det har vært grunnlag for å gå gjennom bestemmelsene og også endre disse på flere punkt. Jeg er således glad for, som saksordfører, at i det alt vesentligste har komiteen klart å samle seg rundt brorparten av de endringsforslagene som har dukket opp i justiskomiteens arbeid med loven. Etter min oppfatning har vi til slutt fått en bred, tverrpolitisk enighet om det meste i denne lovteksten. Det er på sitt vis viktig, fordi dette er en lov som på mange måter er avhengig av aksept og legitimitet, og også forståelse, ute i befolkningen.

       Lovens hovedlinje, som jeg oppfatter har vært viktig i forhold til justiskomiteens behandling, har vært at mennesker - og kanskje særlig barn - har krav på i sitt møte med hunder et vel så godt rettsvern som bl.a bufe. Der har lovforslaget, og for så vidt behandlingen i justiskomiteen, skapt en god og nødvendig klargjøring i forhold til hjemmelsgrunnlaget for å gripe inn både i de situasjoner hvor hunder er i ferd med å forårsake skade, og i de situasjoner hvor hunder har forårsaket skade. Jeg konstaterer med tilfredshet at de endringer som er gjort i lovens paragrafer, og som jeg ikke skal gå gjennom her og trøtte Odelstinget med, har i stor grad samlet en hel komite.

       Likevel tillater jeg meg å dvele kort ved lovens § 2, som er viktig, og som berører spørsmålet om å definere « vesentlig skade ». Der har komiteen samlet seg om å skape en løsning som etter komiteens oppfatning er både rettsteknisk enkel å bruke, og som også angir et nivå for hva komiteen oppfatter som « vesentlig skade ». Det vises der til straffelovens bestemmelser om legemsbeskadigelse.

       Dette har betydning for lovens anvendelsesområde i forhold til særlig de tilfeller hvor mennesker er skadet, og hvor man har gitt politiet og andre myndighetsorganer en rett til å gripe inn, i de tilfellene hvor det er gjort vesentlig skade. Ved denne definisjonen - og jeg sier det her - har man nettopp luket ut de tilfellene som på mange måter har vært anført av dem som har ment at man her har fått seg forelagt lovbestemmelser som nærmest carte blanche gir enhver avlivningsrett for enhver liten skade. Det er ikke lenger tilfellet med den definisjonsopprydning som justiskomiteen faktisk har foretatt samlet. Det er ikke slik at risp fra valper eller andre småskader ved hunder på barn nå danner noe grunnlag for noen særlig alvorlig inngripen på noen som helst måte.

       Også i spørsmålet om definisjonen rundt husdyr er det i stor grad blitt ryddet opp i forhold til de bestemmelser som gjelder hunder som ferdes i utmark, enten med eller ikke med rette. Jeg vil bemerke at man i innstillingen fra justiskomiteen nettopp har klart å samle seg også rundt sentrale båndtvangsbestemmelser, som jeg vet at andre kommer inn på i debatten, og som nettopp skal sikre mulighetene for et fornuftig hundehold, bl.a for jegere, men også for friluftsfolk generelt.

       Det er etter min oppfatning også et viktig forslag som en samlet justiskomite har kommet til i forbindelse med å merke hunder, og hvor man ber Regjeringen komme tilbake til en obligatorisk merking av hunder i løpet av stortingsperioden.

       Endelig er det vel et signal om hvor justiskomiteen i stor grad har ønsket å legge ressursene, når man har valgt å doble strafferammen for klanderverdig hundehold. Flere av oss har vært opptatt av at det er tiltak mot hundeholder og ikke hunderasen som er viktig i arbeidet med en slik lov, og også spørsmålet om begrensninger i forhold til retten til det å ha hund.

       Det bringer meg over på det som vel har skapt mest debatt, men som i seg selv kanskje er en mindre del av hva som vil bli denne lovens virkeområde, nemlig spørsmålet om raseforbud. Der er det Arbeiderpartiets oppfatning at man står overfor en situasjon hvor vi ikke har tilstrekkelig dokumentasjon i forhold til farligheten av de rasene som nå er foreslått forbudt, i tillegg til det forbudet vi allerede har i dag. Arbeiderpartiet er av den oppfatning - og jeg oppfatter det slik at flere i komiteen, faktisk et flertall, er det - at det er større variasjoner i rasene enn mellom rasene, og at det er god grunn til i så måte å fortsette det regimet som man har i dag, hvor Regjeringa har en mulighet gjennom forskrift til å forby hunderaser - litt ut fra spørsmålets art, det er ikke særlig egnet å behandle fra denne sal spørsmålet om hunders farlighet, men mest av den grunn at vi mener forbudet i dag, slik det er i forskriften, er tilstrekkelig.

       Fra Arbeiderpartiets side mener vi det ikke foreligger kvalifisert dokumentasjon på at amerikansk staffordshire terrier eller staffordshire bull terrier bør inn på noen forbudsliste. Det er vår oppfatning at den registreringsordning og den DNA-testing som man nå forespeiles bl.a rundt amstaffene, er tilstrekkelig for å foreta den sondring mellom pitbullterrier og amstaff som mange har fryktet at man ikke vil kunne få til. Og - kanskje det viktigste: Et forbud og en debatt rundt sjølve forbudet er en avsporing og en forskyvning av hva debatten om et fornuftig hundehold i Norge bør handle om. Det bør i mye større grad dreie seg om hundeholderne og alle de rasene som er langt mer vanlige i Norge i dag, og som faktisk også enkelte ganger har skapt faresituasjoner.

       Jeg ser tiden løper fra meg, men jeg vil eventuelt i et tilleggsinnlegg komme tilbake til hva Arbeiderpartiet har foreslått i spørsmålet om prosessuelle regler. Jeg er glad for at vi også der i stor grad har fått flertall.

       Jeg vil ta opp Arbeiderpartiets forslag og også opplyse om at vi for øvrig vil stemme for forslag nr. 10, framsatt av Høyre og Kristelig Folkeparti, og vi vil stemme imot forslag nr. 11, framsatt av Senterpartiet.

       André Kvakkestad (FrP) : Storberget påpekte at Stortinget ikke var et egnet sted for å vurdere raseforbud. Likevel forstod jeg det slik at han gikk relativt langt i å foreta nettopp de vurderingene.

       Men det som kanskje forundrer mest, er at man er klart imot forbud, samtidig som man ønsker å gi Regjeringen en forskriftshjemmel til å forby de hundene man sier man er imot å forby. Er det på en måte å ta æren for ikke å forby, samtidig som man legger opp til at Regjeringen skal påta seg den oppgaven å forby det man selv påstår man er imot?

Knut Storberget (A) : Det er nå engang slik når Stortinget får seg forelagt forslag til lov, at også Arbeiderpartiet må vurdere de lovforslagene som kommer.

       Når det gjelder spørsmålet om bl.a amstaff og staffordshire bull terrier, er det helt opplagt at vi synes at det har vært en vanskelig vurdering, og mener at den vurderingen ikke bør tas her. Men vi er blitt forelagt forslaget og føler at det er mest ryddig at man foretar den vurderingen. Jeg mener i så måte at det må gå an å ha to tanker i hodet på én gang når det gjelder akkurat det prosessuelle rundt dette.

       Når det gjelder spørsmålet om forskriftshjemmel, er det en hjemmel som Regjeringen har hatt hele tiden i kamphundloven, og som jeg synes absolutt har fungert greit. Den vil ikke Arbeiderpartiet frata den utøvende makt, for det kan helt åpenbart være situasjoner hvor det vil være aktuelt å forby hunderaser. Men når det gjelder de foreslåtte hunderasene, har vi ikke sett noe grunnlag for å støtte det.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Arbeiderpartiet mener at variasjoner mellom individer innenfor de enkelte hunderasene forhindrer et forbud mot enkelte raser. Til tross for dette ønsker man at pitbull og ulvehybrider skal forbys. Arbeiderpartiet sier at sosiologiske variasjoner hos hunderaser og deres hundeholdere kan danne grunnlag for raseforbud, men går mot klare anbefalinger fra politiet om å forby staffordshire bull terrier og amstaff. Politiet påpeker at nettopp disse hunderasene ikke sjelden finnes i tilknytning til kriminelle miljøer.

       Arbeiderpartiet åpner til tross for dette for at Justisdepartementet gjennom forskrift kan forby visse raser. Hvilke raser presiseres ikke. Arbeiderpartiets synspunkter spriker i alle retninger. Man vil ikke forby. Man åpner for forbud. Men man vil ikke ta ansvar ved å støtte et forbud gjennom lov. Ansvaret skyver partiet fra seg ved å åpne for forbud gjennom forskrift. Dette synes jeg er feigt. Eller kanskje representanten Storberget fra Arbeiderpartiet kan forklare den åpenbare prinsippløshet?

       Når det gjelder denne skepsisen vi har hatt i forhold til å gå inn på raseforbudet, vil jeg få lov til å sitere hva representanten Holstad fra Kristelig Folkeparti uttalte til Aftenposten for under en måned siden:

       « Holstad er også skeptisk til forbud mot enkelte raser fordi det vanskelig lar seg faglig begrunne at enkelte raser er farligere enn andre. - Men vi må kunne se på en lisensordning der enkelte hundeeiere må dokumentere sin egnethet for å holde spesielle hunder. »

       I hvilken grad dette er feighet, skal jeg ikke gå inn på. Det er ikke nødvendig. Men det er godt sagt. Det er denne problemstillingen som vi i stor grad har dvelt ved når vi har vurdert dette spørsmålet. Og det er jo ikke noe nytt at en regjering har en slik forskriftsadgang. Dette er en videreføring av kamphundlovgivingen. Det er litt underlig at det er Arbeiderpartiet som i denne saken har tillit til at Regjeringa gjør en god jobb, ikke Kristelig Folkeparti.

       Da Regjeringen offentliggjorde hundeloven, kom det hurtig kritikk fra flere hold. Mye av kritikken tok ikke utgangpunkt i lovens realiteter, men i åpenbare misforståelser. Dette gjaldt særlig i forhold til retten til å avlive hunder i bestemte situasjoner. Det har aldri vært noens hensikt å vedta en lov som legger opp til vesentlig selvjustis. Slagord som « hundeloven kan drepe din hund » fremmer ikke akkurat forståelse for et bedre hundehold, men er til for å skape et kunstig og konstruert bilde om at enten er man hundeelsker, eller så er man hundehater. Slike holdninger skaper ikke bedre forståelse for hundens kår.

       Jeg selv har aldri hatt gleden av å ha hatt en hund, men jeg ser helt klart at hundehold er en viktig del av mange menneskers liv. De 400.000 hunder som finnes i Norge, tjener en svært viktig funksjon for den psykiske og fysiske helse for mange. Hunden bidrar i sterk grad til økt livskvalitet i forbindelse med friluftsliv og jakt og som familiens kjæledyr. Grundige, dokumenterte undersøkelser i utlandet viser med all tydelighet hvor viktig hunden er for menneskene. Hunden gir folk økt evne til å takle stress, mer positivt syn på livet, faktisk redusert risiko for hjerte- og karsykdommer, og den brukes i psykiatrisk behandling av kronisk syke.

       Høyre stiller seg bak hundelovens intensjoner om å lage rammer som bidrar til et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, og som sikrer økt trygghet rundt det norske hundeholdet. Flere hendelser mellom hund og mennesker den senere tiden, sammenholdt med uheldig utvikling i visse hundemiljøer, tyder dessverre på at innskjerping av regelverket er nødvendig.

       Det er gjort en del endringer basert på politiske, faglige og juridiske betraktninger og gode innspill fra mange høringsinstanser. Partiene har enstemmig blitt enige om definisjon av vesentlig skade, husdyr, kommunens fullmaktsområder, båndtvangbestemmelser, fjellstyrenes rolle, IPO-trening, utarbeidelse av forslag for tvungen ID-merking av hunder, umiddelbare polititiltak mot hunder, straffenivå for uaktsomt hundehold, osv. osv.

       Et område der det skiller lite i språkbruk, men mye i konsekvens, er § 25 vedrørende saksbehandling av ankeprosedyrer etter påleggstiltak fra politiet overfor hundeeieren. Uenigheten består ikke i at Politidirektoratet skal være første ankeinstans. Men Høyre mener at hundeeieren, av hensyn til økonomi og ønsket om en snar avgjørelse, skal ha rett til en effektiv domstolsbehandling. Ikke som flertallet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, foreslår, nemlig en kostbar og ikke minst byråkratiserende prosess som kun gagner de pengesterke og kranglevorne - en rettslig og abnorm mastodontsaksbehandling av saker som hadde fortjent en enklere oppfølging.

       Det er unektelig interessant at Fremskrittspartiet støtter et forslag som både blir dyrere for hundeeieren, og som legger opp til en ineffektiv domstolsbehandling. Det er tvilsomt om rettssikkerheten økes i takt med kostnadene for hundeeieren.

       Den største debatten i mediene har dreid seg om hvorvidt det skal innføres et raseforbud eller ei. Høyre ønsker et raseforbud i lovs form, slik Regjeringen foreslår i hundeloven § 19. Den foreslåtte § 19 er et av flere forebyggende tiltak for å motvirke uheldige konsekvenser av hundehold. Det var i høringsrunden bred enighet om å videreføre et forbud mot de hundetyper som er nevnt i kamphundloven av 4. juli 1991 nr. 48 - midlertidig lov om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder. Det interessante er at en av forkjemperne for kamphundloven, SVs leder, Kristin Halvorsen, nå ønsker å delegere myndigheten til å avgjøre hvilke kamphunder som ikke skal være tillatt. Det som en gang var et politisk mål for SV, å stoppe fremdyrkelsen av kamphunder, blir nå overlatt til byråkratiet å forvalte. Dette er en lettvint politisk løsning som er et resultat av lobbyens bjeffing. Det bør alltid være de folkevalgtes plikt å ta standpunkt i en slik viktig sak som berører veldig mange mennesker. Isteden « feiger » Arbeiderpartiet og SV ut uten å tørre ta standpunkt. Imidlertid vet Arbeiderpartiet og SV nøyaktig hva forvaltningen vil gjøre med sin fullmakt, nemlig forby de nevnte hunderaser. Resultatet av Arbeiderpartiets, SVs og Fremskrittspartiets forsøk på analytiske bortforklaringer i forhold til raseforbud er etter min mening uheldig, da de samme partier inngir seg på en diskusjon om raser og individ uten å gi et klart signal om hva man i realiteten ønsker. Arbeiderpartiet og SV tilslører sitt standpunkt ut fra makelighetshensyn overfor aktive hundeorganisasjoner fremfor å stå oppreist i et ubehagelig spørsmål om bevaringen av kamphundloven i sin nåværende form. Disse partier etterspør mer informasjon, dvs. indirekte overlater til forskningen å avgjøre eventuelt hvilke raser som bør forbys. Spørsmålet blir da: Hvem står bak denne forskningen? Høyre ønsker raseforbudet regulert i lovs form fordi det gir hundeeiere større forutsigbarhet og da sikkerhet for hva som er tillatt. Å la raseforbudet bli hjemlet i en forskrift gjør forbudet uforutsigbart, og det kan bli gjenstand for hyppige endringer som følge av endrede oppfatninger i forvaltningen og den politiske ledelsen. Et forbud i lovs form vil oppmuntre aktive pressgrupper til å skaffe tilstrekkelig objektive forskningsresultater gjennom genetisk og DNA grunnlagsmateriale som kan skille forbudte raser fra hverandre, som f.eks amstaff og pitbullterrier.

       Vi har sett umenneskelige lidelser som følge av uakseptabelt hundehold - fra skambiting til regelrette drap. Hunden er et rovdyr og vil uansett i gitte situasjoner reagere irrasjonelt. Kamphundloven har hatt betydning. Nå trenger vi en tydeliggjøring av loven for også å forebygge og reagere overfor fremtidig uønsket hundehold.

       Fra et håndhevingssynspunkt er det viktig at de nye nevnte hunderaser forbys. Forbudet mot farlige hundetyper støttes også fordi skadeomfanget og konsekvensene blir større hos disse hundetypene enn hos andre når aggressiv adferd utløses.

       Regjeringspartiene vil støtte Arbeiderpartiets forslag subsidiært om å legge raseforbudet til forskrifter. Alternativet når regjeringspartienes forslag faller, er at en forskriftshjemmel er bedre enn ingenting. Ved utarbeidelsen av en slik forbudsliste i forskrifts form må det nyttes faglige, objektive kriterier, som politi- og veterinærfaglige vurderinger om raser eller blandinger som ut fra sine egenskaper og størrelse kan bli problematisk å holde og derfor er uønsket for innførsel, hold og avl.

       Jeg fremmer på grunn av usikkerheten for tidspunktet da en forskrift kan trå i kraft, et endringsforslag til § 32, om at kamphundloven skal gjelde inntil forskriften blir opphevet.

       Jeg har mottatt post som beskriver: « Hunden er barna mine. » En slik menneskeliggjøring av hunden gjør det vanskelig å utarbeide rasjonelle kriterier for godt hundehold. En hund kan dessverre i noen situasjoner utløse sin aggressive adferd, som vil ha vesentlig skade på mennesker. Et forsøk på å likestille hunden og mennesket skaper utydelige juridiske grensesnitt og er en hån mot særlig barn som i utgangspunktet er forsvarsløse overfor en aggressiv hund uansett foranledning. Å kreve en forholdsmessighetsvurdering i en situasjon med barn involvert viser etter mitt syn et forvrengt syn på samspillet mellom menneske og hund.

       Det er derfor nødvendig å støtte hundelovens bestemmelser til vern om menneskers trygghet overfor hunder i nødverge- og faresituasjoner. Eksistens av hundehold fordrer mulighet til å gripe inn med tiltak overfor hunder som vil gjøre eller har gjort skade. Den foreslåtte nødvergebestemmelsen i § 14 annet ledd er i samsvar med straffelovens nødvergeregel og utformet i tråd med Straffelovkommisjonens forslag i NOU 2002:4. Nødvergeretten i hundeloven må ikke være mindre omfattende enn det som følger av den alminnelige strafferett. Dersom « åpenbart utover det forsvarlige » endres til « utover det forsvarlige » i § 14 annet ledd, vil det bety en begrensning i adgangen til nødverge mot angrep fra hund, sammenlignet med den adgang man har til nødverge i andre situasjoner. Høyre er sterkt uenig i en slik begrensning i nødvergebestemmelsen som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet legger opp til. Bestemmelsen vil ikke tydeliggjøre i hvilke situasjoner nødverge skal gjelde, men kun begrense nødvergeretten.

       Høyre mener at å stimulere til at politiet kontaktes, og at andre sikkerhetstiltak iverksettes før avliving i en nødvergesituasjon, er lite realistisk og i beste fall kun en teoretisk øvelse. En nødvergesituasjon karakteriseres av at den er akutt, den er kritisk og den er hektisk. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiets situasjonsbeskrivelse vil derfor passe situasjoner hvor nødverge sjelden er berettiget. Så vil jeg presisere at i nødvergesituasjoner skal ikke hunden avlives dersom faren kan avverges på annen måte.

       Til slutt vil jeg få lov til å gjenta at hundehold har svært mange positive sider. I sannhet er hunden menneskets beste venn. Lovverket skal tydeliggjøre en gjensidig forståelse mellom hundeeieren, hunden og samfunnets behov. Forhåpentlig vil den nye loven som vedtas her i dag, føre til at det sunne norske hundeholdet, som i stor grad er tuftet på kunnskap og forkjærlighet for hunden, videreutvikles.

       Ola Røtvei (A) : Arbeiderpartiet er opptatt av at vi gjennom disse endringene av loven fortsatt sikrer jakt- og fritidsaktivitetene for hundefolket.

       Ved innføring av f.eks ekstraordinær båndtvang er det viktig at det foreligger et reelt behov, og at en sikrer de områdene hvor viltet en ønsker å beskytte, har sitt leveområde.

       Det er viktig med lokalt selvstyre, men vi må unngå at det oppstår ulik praksis og forskjellsbehandling rundt om i landet. Det kan fort oppstå ubegrunnede lokale forskjeller. Derfor bør det være en mulighet for at innføring av båndtvang og opphevelse av båndtvang etter § 6 kan påklages til fylkesmannen.

       Når jeg ser Høyre og Kristelig Folkepartis sterke byråkratiske innvendinger mot denne klagemuligheten, er det iallfall ett sentralt spørsmål som reiser seg: Er ikke Høyre opptatt av at jakt og fritidsaktivitetene for hundefolket skal sikres, og på en mest mulig lik måte uansett hvor man bor i landet?

Carsten Dybevig (H) : Selvfølgelig er også Høyre opptatt av at båndtvangsbestemmelser og bestemmelser rundt jakt og jaktrettigheter håndheves noenlunde likt fra kommune til kommune. Men i denne saken har vi enstemmig vedtatt at kommunene kan innføre egne forskrifter. Ulike kommuner kan velge ulike typer båndtvangsbestemmelser, avhengig av slike ting som representanten Røtvei her nevnte, nemlig at det kanskje er forskjell på kommuner i Nord-Gudbrandsdal og kommuner på flate Østlandet. Behovet for båndtvangsbestemmelser i forhold til årstider osv. er selvfølgelig forskjellig fra kommune til kommune.

       Det vi har sagt i proposisjonen - og som er viktig - er at fjellstyrene, som har ekstraordinær kunnskap om de forskjellige distriktene, skal ha en klar innflytelse på de båndtvangsbestemmelser som blir fattet lokalt. I tillegg kan kommunene i forskrifts form fatte egne båndtvangsbestemmelser. Regjeringspartiene mener riktignok at det er svært uheldig at man får et nytt prinsipp om å gi klageadgang overfor fylkesmannen når det gjelder forskrifter.

André Kvakkestad (FrP) : § 14 b gir særlig vern av husdyr som beiter. Flertallet mener dette må avgrenses til der husdyrene har en rettmessig grunn til særskilt vern.

       Det jeg godt kunne tenke meg å få svar på, er hvorfor Høyre mener det er behov for særskilt rettsvern og rettigheter for husdyreiere som setter sine dyr på ulovlig beite, eller som har sine dyr i områder hvor de ikke har rett til å befinne seg.

Carsten Dybevig (H) : Regjeringspartiene støtter selvfølgelig ikke at dyr kan beite ulovlig. Noe annet ville jo vært meningsløst.

       Med hensyn til hundeloven har flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, ikke tatt høyde for at dyr f.eks passerer en annens eiendom for å komme til sitt beiteområde. I Utkant-Norge er eiendomsgrensene ikke alltid like enkle å finne ut av, slik at dyr ofte passerer en annens eiendom for å komme til sitt beiteområde. Det har vi tatt høyde for i vårt forslag, ved at man ikke kan gjennomføre forskjellige typer avlivingsbestemmelser i forbindelse med dette.

       Jeg vil si at vi har tatt høyde for de problemstillinger som Kvakkestad her nevner. Det har ikke flertallet gjort.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Jeg syns egentlig det er ganske merkelig å høre representanten Dybevig, som er så skråsikker. Er det noe denne prosessen i hvert fall har lært meg, er det at det er ganske vanskelig å vite hva som faktisk er tilfellet.

       Jeg tror at det er fornuftig å overlate til departementet muligheten til å ta valg når det gjelder hvilke hunder som skal defineres som farlige, og hvilke som ikke skal det, rett og slett fordi det er så motstridende opplysninger om hva som er hva. Jeg mener at Norges nasjonalforsamling bør bruke tida si på andre ting enn akkurat dette. Samtidig er det viktig for oss å legge noen føringer for hvordan departementet skal forholde seg til dette, fordi vi syns at de har vært rimelig kjapt ute på noen områder. Det vil være klokt av departementet å ta innover seg at et flertall er imot å være knallhard når det gjelder bruken av denne forskriften videre framover.

       Jeg vil be representanten Dybevig om å støtte vårt krav om at de dyra som det skal være forbud mot, må steriliseres, registreres og merkes. Hvis ikke, vil det være meningsløst.

Carsten Dybevig (H) : Jeg synes SV skal være forsiktig med å definere hva som er god og hva som er dårlig bruk av tid i denne salen. Det får til enhver tid være opp til dem som debatterer sakene.

       Vi har ulike interesser og ulike oppfatninger av hva som er viktig i samfunnet. Vi synes f.eks at denne hundeloven er et viktig hjelpemiddel for å forebygge dårlig hundehold.

       Når det gjelder § 19 og sterilisering osv., mener vi at å gå så detaljert inn på - som SV gjør - hvordan man eventuelt skal avlive allerede eksisterende hunder på en brutal måte om sterilisering ikke gjøres, er svært uheldig. Vi er ikke eksperter på den type virksomhet. Vi ønsker å ha et lovforbud mot spesielle hunderaser. Dette har jeg redegjort for i mitt innlegg. Vi tør ta ansvar for det.

       SV utydeliggjør sitt ansvar. De var forkjempere for kamphundloven. I dag « feiger » de ut - ved å prøve å tilsløre sitt faktiske synspunkt, nemlig at de egentlig er for forbud. De ønsker å tilsløre det overfor hundeorganisasjoner, som har « lobbet » meget bra.

       Hundehold er en viktig del også av norsk kulturarv. Samtidig viser undersøkelser at personers livskvalitet øker når en omgir seg med dyr. Dette betyr at kjæledyr har en viktig positiv effekt på folks psykiske helse. En skal heller ikke underslå at hundehold medfører økt fysisk aktivitet.

       Poenget med hundeloven må være å finne en god balanse mellom en vid adgang til å praktisere hundehold, samtidig som en kan slå ned på uansvarlige og uforsvarlige situasjoner i forbindelse med hundehold.

       Fremskrittspartiet er av den oppfatning at forslaget fra Regjeringen vitnet mer om raskhet enn om gjennomtenking. Dette er bakgrunnen for de relativt mange endringsforslagene som foreligger i forhold til proposisjonen. Jeg vil i den sammenheng også påpeke den relativt gode fleksibilitet og konstruktivitet som regjeringspartiene har framvist under behandlingen i justiskomiteen.

       Det som må være det avgjørende, er at en tar utgangspunkt i hundeholder. Det er i det alt vesentlige hundeholder som former og som er ansvarlig for hundens utvikling og framferd. Det er også hundeholder som i utgangspunktet må ta ansvaret for å iverksette de nødvendige tiltak for avliving, dersom hunden på ingen måte kan håndteres forsvarlig. Da blir det galt å fokusere på hunderaser og ikke på mennesket som står bak hunden. De beklagelige hendelsene vi har hatt den senere tid, har innbefattet andre hunder enn dem Regjeringen har foreslått å forby. Et raseforbud kan få den effekt at en prøver å virke handlekraftig, men ikke adresserer problemet der problemet eksisterer. Det kan bli en sovepute, så slipper en det ubehagelige. Ja, endog kan det minne om Wessels ord om å rette baker for smed.

       Fremskrittspartiet er opptatt av hundeholders ansvar for sitt hundehold og sin hunds atferd. Derfor er vi tilhengere av å øke strafferammen for uaktsomt hundehold, som det er blitt en enstemmighet om. Dette, kombinert med en mulig lisensordning for antatt farlige hunder, vil medføre en mer effektiv bekjemping av uønskede forhold enn et forbud som rammer relativt vilkårlig. Det vil også kunne redusere kunnskapen om rasens genetikk og dermed også identifiseringsmuligheter.

       En forskriftshjemmel til å kunne forby hunder etter eget forgodtbefinnende er heller ikke noe Fremskrittspartiet mener styrker enkeltmenneskets mulighet til å få en forutsigbar situasjon. Går en til anskaffelse av en hund, er dette ikke en inntil videre-vurdering, men et langsiktig og arbeidskrevende valg.

       Når det gjelder begrensninger i å ha hund, mener vi i Fremskrittspartiet at det er tilstrekkelig med reglene i §§ 3, 11, 17 og 22 pluss enkelte andre. Kommunens rett til å gi forskrifter for å sikre ro og orden samt hindre forsøpling er hjemlet i § 11. Da blir det uforståelig at kommunen etter § 12 også skal gi forskrifter om hva som skal til for å kunne ha mer enn et bestemt antall voksne hunder. Uansett vil en her måtte ta hensyn til de enkelte hunders beskaffenhet. Det vil være underlig om antall er viktigere enn hvordan hundene oppfører seg i forhold til omgivelsene. I en situasjon der hundeholder ikke kan sies å forholde seg til den nødvendige aktsomhetsnorm, må det uansett foretas en avveining basert på den enkelte hundeholder. Da er det viktig at dette gjøres av politiet etter de retningslinjer og skjønnskriterier som generelt vil gjelde. Det å blande kommunene inn i dette spørsmålet vil være å innføre et dobbelt bokholderi som kan føre til en ansvarspulverisering, og forskrifter gitt for å være på den sikre siden, selv om det ikke har vært noe problem, eller at det ikke engang forventes å skulle bli noe problem.

       Når det gjelder muligheten til å avlive hunder, anser Fremskrittspartiet det som riktig å foreta den innstramming som flertallet har foretatt, dette både i forhold til kriteriene om hva som skal til, og personer som kan påberope seg en slik rett. En kunne få det inntrykk at Regjeringen stod for en linje der enhver som så en hund løpe i skogen, kunne sette i gang privat avlivning med den sveitserkniv eller stein vedkommende kunne ha tilgjengelig. Dette ville medført en form for selvtekt som det forundrer meg at regjeringspartiene kunne gå god for. Samtidig ville en slik form for legmannsavlivninger føre til mange farlige situasjoner, ikke minst med tanke på den berettigede trussel og det angrep hunden vil se seg utsatt for.

       Nå er det et krav om forholdsmessighet i skade eller fare for skade og et krav om reell materiell interesse før en kan praktisere selvtekt.

       Når det gjelder kravet til det skadeomfang som må til for å kunne kreve avlivning, ser vi det som hensiktsmessig å legge listen noe høyere enn det Regjeringen foreslo. Det er i den sammenheng naturlig å legge listen på det nivået som generelt i straffeloven omfattes av legemsbeskadigelser. Slik forslaget var framsatt, kunne en komme i skade for at selv relativt bagatellmessige forhold kunne være nok til å kunne kreve avlivning. Samtidig er det naturlig å gjøre det klart at der hunden må anses å svare på en umiddelbart forutgående provokasjon, er avlivning av hunden et lite egnet virkemiddel.

       Når det gjelder den generelle nødvergebestemmelsen, er det greit at denne kodifiseres i hundeloven der det gjelder nødverge i forhold til situasjoner der hund er innblandet. Det er også naturlig at den forholder seg til de samme kriterier som nødverge ellers omfatter. En egen definisjon av nødverge når det gjelder hunder i forhold til andre dyr, vil raskt kunne skape mer usikkerhet enn det som godt er. Et viktig element ved nødverge er forholdsmessigheten i tiltaket som settes i verk for å hindre skade. I den sammenheng er vi noe usikre på om dette ivaretas dersom en mener at alt som ikke går ut over det åpenbart uansvarlige, er akseptabelt. Hva som vil være innenfor det ansvarlige, må vurderes i den enkelte sak. Antakelig blir ikke de praktiske konsekvensene så store, men det er viktig at en har i tankene viktigheten av forholdsmessigheten.

       Når det gjelder husdyr på beite, har den som har ansvaret for dyrene, rett til å avverge skade med de midler som er nødvendige. Det er ikke like åpenbart med en slik utvidet rett der husdyreier har unnlatt å passe på at hans husdyr holder seg i det området der de rettmessig har rett til å oppholde seg. At regjeringspartiene mener at de som har husdyr som beiter ulovlig, eller på annen måte lar sine dyr oppholde seg på et sted der de ikke har rettigheter, kan påberope seg et utvidet vern, framstår som uforståelig. Det er altså ikke et spørsmål om en rettmessig flytting av dyr, men om et sted hvor man i utgangspunktet ikke har rettigheter.

       Det er gledelig å se at alle, inkludert regjeringspartiene, ser behovet for en bedre overprøvingsadgang for enkeltvedtakene enn det Regjeringen foreslo. Likevel ser vi at regjeringspartiene ønsker en mer amputert saksbehandling enn det flertallet har funnet hensiktsmessig. Vi er enige i det ønsket som er framsatt om en effektiv domstolsbehandling, men dette er et ønske som gjelder generelt og ikke særskilt for spørsmål i forbindelse med hundehold.

       Jeg tar herved opp de forslagene fra Fremskrittspartiet som er tatt inn i innstillingen.

       Knut Storberget (A) : Hvis jeg skal tillate meg å trekke noe politisk ut av representanten Kvakkestads innlegg og hans forslag, må jo det være at man nå foreslår fra Fremskrittspartiets side å legalisere og avkriminalisere de rasene, bl.a pitbullterriere, som i dag er forbudt. Fremskrittspartiet, kriminalitetsforkjemper nr. én, foreslår altså at pitbullterriere skal bli lovlig i Norge. Jeg ber om å få bekreftet om dette er riktig. I så fall, stimulerer ikke det de miljøene som faktisk besitter hunder ulovlig, til fortsatt klanderverdig hundehold og ytterligere kriminalitet?

       Ellers er det altså slik at for oss er rettssikkerhet viktig. For oss er normal saksgang, som skjer ved de aller fleste administrative vedtak, nemlig en administrativ ankemulighet og deretter en rettsvurdering, ikke noe spesielt her, og vi ønsker å opprettholde den. Hvorfor det er slik at man mener at en amputert prøvingsrett er bra, det vet ikke jeg.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Jeg syns jo at Fremskrittspartiet er rimelig konsekvent i sin måte å håndtere raseforbudet på.

       Det er imidlertid en ting jeg ønsker svar på, og det gjelder ulvehybrider. Jeg er usikker på om Fremskrittspartiet egentlig har satt seg inn i hva akkurat dette dreier seg om. Ulvehybrider godkjennes ikke i Sverige. De har problemer i Alaska bl.a med å få bukt med innførte ulvehybrider, og ulvehybrider kan gi fare for hybridisering av ulvestammen generelt. Det mener jeg er noe som også Fremskrittspartiet bør interessere seg for. Selv om ikke naturvern kanskje er partiets fremste varemerke, mener jeg at denne krysningen er såpass spesiell at Fremskrittspartiet kanskje bør revurdere sitt standpunkt.

       SV er glad for at vi nå får én lov om hundehold, slik at lovverket blir mer oversiktlig og greit å forholde seg til. SV er særlig glad for at det nå vil bli vedtatt bestemmelser som vil gjøre det enklere å gripe inn overfor uvettig hundehold, slik at vi aldri mer skal komme opp i en situasjon der ingen gjør noe fordi byråkratiske regler og et lite tilgjengelig lovverk hindrer de nødvendige inngrep. Det er i hvert fall det som vi nå har forsøkt å få på plass.

       Det er også viktig for SV at det gis en mulighet for å forby visse personer å ha hund, at det kan stilles krav til opplæring og godkjenning for å ha bestemte, krevende hundetyper, og at en enstemmig komite er enig med SV i at alle hunder nå må merkes og registreres, og at departementet skal fremme forslag om dette i løpet av denne stortingsperioden.

       Det er også veldig bra, syns vi, at Stortingets flertall, bestående av SV, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ber Regjeringa om å fremme forslag for Stortinget om lovhjemmel som sikrer at helsepersonell og andre offentlige myndighetsutøvere rapporterer til relevant offentlig myndighet om uakseptabelt hundehold, til tross for tidligere lovpålagt taushetsplikt. Dette er et forslag som Dyrevernalliansen kom opp med i utgangspunktet, og som vi syntes var så godt at vi gikk videre med det, og nå har fått flertall for det. Det syns vi er veldig bra.

       Til sammen er dette veldig positive tiltak som jeg tror de fleste hundeeiere, i hvert fall de som er seriøse, også støtter. SV mener at innsatsen må rettes mot å få bukt med uvettig hundehold. Vi vil likevel støtte forslaget fra Arbeiderpartiet om å gi departementet en forskriftshjemmel til å forby farlige hunder. Men vi understreker altså at den forskriften skal brukes med varsomhet. Vi syns at det har vært forferdelig vanskelig å ta stilling til hva som egentlig er fakta i den prosessen som har vært. Vi har hatt møter med diverse instanser, forskere og andre, og det som de har felles, er at de sier at det er lite forskning og lite kunnskap om dette. Det må være en utfordring til departementet framover å skaffe den kunnskapen som er nødvendig, og ikke ta forhastede beslutninger.

       SV går allikevel inn for at ulvehybrider skal omfattes av et forbud, og vi går inn for at amstaffen skal inn i denne forskriften. Det gjør vi fordi politiet mener det er umulig å håndheve det allerede eksisterende pitbullforbudet uten at også amstaffen blir forbudt, rett og slett fordi det ikke går an å skille de to rasene fra hverandre ved DNA-prøver, og vi har fått særdeles mange innspill på at amstaffen brukes som kamuflasje for pitbull.

       Jeg syns dette er vanskelige spørsmål, og jeg syns uansett at det aller viktigste vi må gjøre nå, er å få på plass en merkeordning og få på plass en forskrift som gir adgang til å stille bestemte krav dersom man skal ha bestemte hunderaser som er særlig krevende. Det kan f.eks være krav om vandelsattest, skjerpet krav til båndtvang, krav til opplæring og hurtigmerking.

       Jeg syns også at det er fryktelig viktig å få på plass et krav om sterilisering, hurtig merking og registrering av hunder som man ønsker å forby. Det er bare SV som står bak dette i komiteen. Jeg syns egentlig det er merkelig, for det er et konstruktivt forslag fra oss for å unngå at en del hunder blir utsatt for den type forfølgelser som var omtalt i dagens VG på side 18, når det er problemer med å bevise hva slags hund det er, når det er en blandingshund. Hvis man da kan stille krav om merking, registrering, sterilisering av en slik type hund, tror jeg man kunne ha kommet langt.

       SV mener at departementet nå må finne gode ordninger for håndheving av de forbudene som blir iverksatt. Det er en del spørsmål som reises i den forbindelse, som vi tror at departementet med fordel burde bruke litt tid på å gå igjennom, f.eks hvordan man skal forholde seg til blandingsraser.

       SV er glad for at komiteen mer eller mindre enstemmig har strammet opp noen av avlivningsbestemmelsene, både med hensyn til i hvilke situasjoner en hund kan avlives og med hensyn til hvem som skal kunne gjøre dette. Vi syns det er merkelig at departementet ikke har tatt innover seg sentrale, seriøse høringsinstansers bekymring i forbindelse med akkurat disse paragrafene.

       Det som jeg særlig beit meg merke i i høringa, var det som politiinspektør Runa Bunæs påpekte, at det har vært de prosessuelle bestemmelsene som har vært problemene for politiet, ikke de materielle. Da virker det veldig merkelig at man trenger å gå så detaljert til verks både i forhold til nødretten og i forhold til de generelle avlivningsbestemmelsene. Jeg tror det er helt korrekt, som Runa Bunæs påpekte, at hun ikke kjenner til - og det kjenner heller ikke jeg til - at det har vært tilfeller hvor man har latt være å gripe inn overfor en hund som har gått til angrep, av hensyn til frykt for at man skal bli utsatt for et sivilt søksmål senere. Det tror jeg ikke er tilfellet.

       Jeg mener at hvis man hadde latt være å være såpass uklar og utydelig og bruke så mange paragrafer til å slå fast denne nødretten, så kunne man ha unngått noe av det - jeg hadde nær sagt - bikkjeslagsmålet som har vært i forkant av denne debatten.

       Eksempelvis har komiteen strammet inn på definisjonen av « vesentlig skade », ikke fordi vi tror at en hund, eller en valp, ville ha blitt avlivet hvis den hadde skrapet borti et barn. Det skriver også departementet sjøl. Det er allikevel klønete skrevet. Det er unødvendig omfattende, og selv politiet ønsket en oppstramming, slik at det bare omfatter § 2-29 i straffeloven. Det må holde.

       Vi har også forandret litt på § 14c, på § 15 og på deler av § 18. Dette har en enstemmig komite gjort - også regjeringspartiene.

       SV er ikke helt begeistret for prosessen fram til denne loven ble lagt fram og innstillingen ble klar fra komiteens side, fordi vi mener at loven både kunne ha tatt mer utgangspunkt i det vanlige hundeholdet i Norge og ikke i ekstremtilfellene, og at den til tider har et detaljnivå som har gjort prosessen både vanskeligere og mer rotete enn det vi syns har vært nødvendig.

       Jeg tror at mye av hensikten med denne loven har vært å unngå at man bl.a får trenert saker hvor det helt åpenbart er uvettig hundehold, f.eks det som skjedde i Torpo. Da er mye av det prosessuelle som her vært viktig, å hindre at dette skal gå og gå og ta lang tid, men også at politiet skal få effektive virkemidler. Det tror jeg at vi har fått til, og det er noe av det viktigste. Men jeg tror samtidig at det kunne ha vært en fordel om vi hadde hatt et mindre detaljeringsnivå på denne loven, om vi kanskje i mindre grad hadde sagt at politiet skal ta seg av alle mulige typer problematisk hundehold, som egentlig ikke er farlig, men som er irriterende for oss som ikke har like høy terskel i forhold til hunder. Det kan gjelde både folk som har hund sjøl, og folk som ikke har hund sjøl. Men det er altså ikke slik at vi må gi et inntrykk av at politiet skal komme og hjelpe oss i enhver sammenheng som vi rett og slett syns er irriterende. Det er jo noe av det politiet også har advart mot, at vi etter hvert nå får en mentalitet i samfunnet hvor vi roper på Onkel Politi hver gang folk eller fe ikke oppfører seg etter boka, til tross for at det ikke er direkte farlig eller skadelig. Da tror jeg at vi kunne ha gjort denne loven mindre omfattende.

       Jeg tror også at hvis vi hadde hørt på en del av de miljøene som driver med bl.a jakt, kunne vi ha unngått en del problematiske situasjoner som har tatt mye tid i denne komiteen, bl.a i forhold til tilrettelegging for mulighet til å drive jakt, at man ikke skal være livredd for at bikkja skal bli skutt dersom den går løs og såkalt er til fare for tamrein, husdyr og hjortevilt. Det å få med hunder som går uten ledsager i båndtvangstid, var åpenbart helt nødvendig for å gjøre denne loven mer klar. Det er slike ting som jeg ærlig talt syns at departementet godt kunne ha funnet ut på forhånd, fordi det har gitt oss mye ekstraarbeid som vi kunne ha brukt til f.eks å sette oss bedre inn i de ulike hunderasene.

       Jeg mener at departementet har seg sjøl å takke for at debatten ble så opphetet som den ble, samtidig som jeg syns at en del hundemiljøer har vært helt ekstreme i sine karakteristikker av lovforslaget. Jeg er helt enig i at det er noe drøyt å bruke seks paragrafer på avlivingshjemler, med diverse bokstaver. Jeg er enig i at enhvers mulighet til å avlive går igjen altfor mange steder, noe vi også til dels har rettet opp. Jeg er enig i at det har vært ganske uklart i hvilke situasjoner man egentlig har mulighet til å avlive. Dette er også noe som komiteen har tatt tak i. Men det er ikke slik at det er fritt fram for hundehatere rundt omkring i dette landet til å skyte alle bikkjer som de ikke liker. Slik er det altså ikke! Og hvis nå noen tror det etter at denne loven er vedtatt, har også noen av hundemiljøene seg sjøl å takke for det.

       Jeg tror at vi har fått en lov som er rimelig bra. Jeg tror faktisk at det er fornuftig at departementet får en del forskriftsmuligheter, og jeg håper at departementet gjør som stortingsflertallet sier, nemlig at man er varsom i forhold til å definere raser som farlige per se, fordi det kanskje vil skape enda flere problemer enn det løser, slik jeg ser det i hvert fall, og som også flertallet ser det.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som SV har fremmet i innstillingen. Vi støtter Arbeiderpartiets forslag nr. 3, Høyres og Kristelig Folkepartis forslag nr. 10, og vi vil stemme mot Senterpartiets forslag nr. 11, som vi mener ikke vil hjelpe noen.

       Knut Storberget (A) : Det er en problemstilling som jeg tror allmennheten vil kreve av oss at vi avklarer i løpet av kvelden, og det er den misforståelsen som representanten Dybevig drasser rundt med i denne debatten, at man ved forskriftshjemmel kan gjøre det som stortingsopposisjonen ikke tør å gjøre. Av den grunn har jeg lyst til å spørre SVs representant om det er slik at de med sitt forslag knyttet til amstaff og ulvehybrider - amstaff beklager jeg at SV kommer med - mener at staffordshire bull terrier ikke bør forbys, og at det i så måte er et stortingsflertall som faktisk mener at den rasen bør vernes. Det spør jeg om.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Jeg kan i løpet av den prosessen vi har vært gjennom, ikke se at det har vært argumenter som har overbevist meg om at den rasen bør forbys. Jeg tror at det er riktig, som mange i denne prosessen har sagt, at det er hundeeieren som er den viktigste årsaken til at en hund blir snill eller slem. Vårt hovedargument for å forby amstaffen er rett og slett at den ikke kan skilles fra pitbullen. Hvis vi skal opprettholde et forbud mot pitbull, mener vi at det er nødvendig å forby amstaffen.

       I forhold til staffordshire bull terrier kan jeg ikke se at det har vært gode nok argumenter til å overbevise meg i hvert fall. Men det betyr ikke at jeg mener at det er helt umulig for all framtid. Det jeg mener, er at departementet er nødt til å ha et mye bedre forskningsmessig grunnlag å uttale seg på enn det departementet har hatt hittil.

John-Ragnar Aarset (H) : Den føreslåtte § 19 i denne lova er ei vidareføring av den i dag gjeldande kamphundlova. Den lova har faktisk SV grunn til å vere stolt av. Det var ikkje mange saker, om noka, SV fremja og fekk fleirtal for i perioden 1989-1993, men forbodet mot pitbullen skal Sosialistisk Venstreparti ha ære for.

       På side 18 i innstillinga seier Arbeidarpartiet og SV:

       « Likevel er disse medlemmer skeptisk til utvidelse av raseforbudet. »

       Og på side 20 i innstillinga ber komiteens medlem frå SV

« departementet om snarest å innføre forbud mot ulvehybrider og Amerikansk staffordshire terrier ».

       Korleis kan dette henge saman? Dersom Sosialistisk Venstreparti vil ha ei utviding av raseforbodet, kvifor kan dei ikkje da heller støtte lovforslaget slik det er fremja av Regjeringa, og på den måten halde fram sin gode hundepolitiske tradisjon?

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Det er rett og slett fordi vi mener det er for motstridende signaler, og at det er for lite forskning i forhold til å vite helt sikkert hva som er fornuftig akkurat her.

       Når det gjelder amstaffen, er problemet, som jeg sa nå nylig, at den ikke kan skilles fra den allerede forbudte pitbullen, som representanten Aarset helt riktig påpeker var SVs lille kampsak, og kanskje eneste vinnersak, i perioden 1989-1993.

       Når det gjelder ulvehybrider, er det altså et naturvernargument som går på at det er fare for hybridisering av ulvestammen. Det går også på at å blande inn ulv i hund gjør disse hybridene ekstra farlige for mennesker. Det er bevist.

       Også svenskene har forbudt disse to. Da mener jeg at disse to står i en særstilling for oss. Utover det mener vi at dette bør være opp til departementet å vurdere, men med særlig stor varsomhet.

André Kvakkestad (FrP) : SV var også i replikk til meg svært opptatt av sekkebetegnelsen ulvehybrider. Jeg kunne godt tenke meg at representanten Thorkildsen var noe mer konkret i den sammenhengen, all den tid ulvehybrider i forhold til hund kan være alt og ingenting. Hva f.eks med saarloos? Og hva eventuelt med schæfer? Hvor går grensen tilbake i historien i forhold til ulvevurderingen?

       Et annet spørsmål blir: Gjelder dette villhunder fra andre verdensdeler, eller kun i forhold til euroasiatiske villhunder? Spørsmålet er: Gjelder dette euroasiatiske ulver? Og hva med de på det amerikanske kontinent, og eventuelt hva med dingoer?

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Jeg kan først vise til proposisjonen på side 183, så kan representanten Kvakkestad sjøl lese seg til hvilke raser det er snakk om.

       Hunden er i utgangspunktet et rovdyr, selvfølgelig, og veldig mange av dem stammer fra ulven. Så er det de som i nyere tid er avlet fram, som vi her snakker om. Det er to stykker som spesielt er nevnt, og det er tsjekkoslovakisk ulvehund og saarloos wolfhond - jeg er ikke stø i tysk, så jeg er ikke helt sikker på hvordan det uttales, men jeg tror det er slik. I Sverige er disse to forbudt. I Norge er saarloos wolfhond ikke foreslått omfattet av ulvehybridforbudet. Det mener jeg er galt. Jeg mener at den også bør omfattes av dette forbudet. Jeg skjønner ikke hvorfor den ikke skal det. Jeg mener at dette åpner opp for enda en amstaff/pitbull-debatt, hvor man kan bruke den ene rasen til å kamuflere den andre rasen. Det er problematisk. Derfor ber vi om dette.

       Hunden sprer glede, fremmer fysisk og psykisk helse og tjener dessuten en rekke nyttige og sosiale formål. Sporhunder redder liv, politihunder bidrar til å oppdage og oppklare kriminelle handlinger, og førerhunder gir blinde et friere og mer selvstendig liv. Mange finner dessuten godt selskap i en hund og knytter seg til den. Ja, mange mennesker i landet vårt lever et liv i ensomhet og med mangel på kontakt med andre mennesker, men finner trøst og støtte nettopp i å ha sin egen hund. For meg har dette vært viktige utgangspunkt for arbeidet med hundeloven.

       Justiskomiteens behandling av Regjeringens forslag til hundelov har avdekket hvilken enorm betydning og engasjement hundehold har i Norge. Sjelden har jeg mottatt flere henvendelser fra enkeltpersoner om endringer i lovverket, og sjelden har henvendelsene vært mer personlige og følelsesladede. Hundene i Norge har i sannhet mange venner!

       Regjeringens forslag til ny hundelov var i utgangspunktet ment å fokusere på sikkerhet og miljø rundt hundehold. Det ble omgående sterke reaksjoner på langt flere områder enn de to nevnte.

       Hunden sies å være menneskets beste venn, men er mennesket hundens beste venn? De langt fleste mennesker her i landet har et godt forhold til hund og hundehold. Det er bare unntaksvis behov for å regulere slike forhold. Det er det problematiske hundeholdet loven fokuserer på.

       At hunder kan skape engstelse og frykt og skade mennesker, er et beklagelig faktum. Vi kjenner alle eksempler på at hunder har drept og grovt vansiret barn. Enkelte hundeeiere opptrer uten tilstrekkelig aktsomhet og respekt overfor dem som ikke ønsker nærhet til hunder. Hundeeiere må ansvarliggjøres for å sikre at hundeholdet er forsvarlig, til beste for både dyr og mennesker. Enkelte hunder er dessuten farlige, og kan opptre uforutsigbart i gitte situasjoner. Vi trenger klare hjemler for å kunne avlive hunder som utgjør en fare. Hundeloven gir oss dette.

       § 19 i lovforslaget tar for seg forbud mot farlige hunder. Det er dette forslaget som har skapt mest reaksjon ute blant folk. Vi kan ikke definere om hunden er farlig eller ikke ut fra utseende. Som gutt ble jeg terrorisert av naboens elghund. For meg var elghund en farlig hund. Følelser eller frykt er heller ikke egnet til å definere hva som menes med farlig hund. Norges veterinærhøgskole finner i sin høringsuttalelse ingen grunner til forbud på rasenivå. De skriver:

       « I utgangspunktet er trolig et forbud på rasenivå ikke hensiktsmessig eller riktig. Dette fordi det verken finnes noen god test/definisjon/muligheter for kontroll av rase, og fordi det trolig er større variasjon innenfor en rase enn mellom raser når det gjelder atferd. Det er de farlige hundene en bør søke å unngå, ikke raser. »

       Norges Hundekjørerforbund uttaler:

       « Det er ikke rasen som avgjør om hundeholdet er av forsvarlig karakter eller om eventuelle negative hendelser er alvorlige. Ansvarlig hundehold og alvorlige hendelser må vurderes likt uavhengig av type hund. Vi ser det som bortimot umulig å skulle definere hvilke hunderaser som må vurderes som farlige eller truende. »

       Denne uttalelsen kommer altså fra mennesker som omgås det som kan være farlige hunder daglig, dvs. hunder som kan bite barn til døde. Når det ble klargjort at flertallet ikke ønsket å kriminalisere enkelte raser ved lov, er Arbeiderpartiets forslag om å gi en forskriftshjemmel en god løsning, som Kristelig Folkeparti vil gi sin subsidiære støtte. Jeg vil likevel peke på nødvendigheten av at man løpende må avveie raseforbud mellom politiets behov for kontroll, og alt det gode hundehold som de fleste raser er representert i. Jeg har unnlatt å nevne noen spesielle raser i denne sammenhengen. Raser er ikke hovedutfordringen, men uansvarlig og farlig hundehold.

       Hundeloven § 3 stiller strenge krav til det forsvarlige hundehold. Eieren skal påse at hunden ikke skader eller skremmer mennesker, og at den heller ikke er til sjenanse. Brudd på kravet om aktsomhet fra hundeeierens side kan straffes med fengsel i inntil seks måneder. Kristelig Folkeparti er glad for at Stortinget gjennom en streng strafferamme tydeliggjør hundeeiers ansvar for en hunds velferd og atferd.

       Dyr generelt og hunder spesielt skal ha det godt hos sine eiere. Det er både en moralsk og en juridisk plikt for mennesker å stelle godt med dyr. Dyrevernsloven § 6 pålegger oss alle en hjelpe- og varsleplikt om vi får informasjon om at et dyr lider. Dyrets eier eller politiet skal snarest varsles.

       Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV vil imidlertid pålegge helsepersonell og andre myndighetsutøvere en plikt til å politianmelde uakseptabelt hundehold. Dette er dramatisk!

       Forslaget fra opposisjonen innebærer at en hjemmehjelp må melde en pasient som ikke behandler hunden sin godt til politiet. Men den samme hjemmehjelpen har ingen meldeplikt om vedkommende ser at pasienten ikke behandler barnet sitt på en ønskelig måte. Det kreves altså at et barn blir behandlet vesentlig dårligere enn en hund før taushetsplikten viker for meldeplikten. Etter Kristelig Folkepartis oppfatning er det uetisk å gi hunder et bedre rettsvern enn mennesker. Jeg spør meg selv om Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV er blindet av press fra hundeeierne, eller om de faktisk mener at hunder har en plass mellom mennesker og Vårherre?

       Samme spørsmål stiller jeg når disse tre partier svekker menneskers mulighet til å forsvare seg mot hunder i en nødrettssituasjon.

       Regjeringen foreslo at en handling mot hund utført i nødverge skulle være akseptabel såfremt man i ettertid ikke konkluderte med at handlingen « åpenbart » gikk ut over det forsvarlige. Regjeringens forslag bygde på prinsippet om at man skal ha tilsvarende rett til å forsvare seg mot en hund som mot et menneske i en nødrettssituasjon. Men hva mener så opposisjonen? Jo, de tre samme partier mener man bør ha mindre rett til å forsvare seg mot en hund enn mot et menneske i en nødrettssituasjon. De har fjernet ordet « åpenbart » fra lovteksten. Det innebærer at den etterfølgende kontroll med nødvergehandlingen etter hundeloven blir strengere enn dersom man har forsvart seg mot angrep fra et menneske og handlingen vurderes etter straffeloven. Forstå det, den som kan.

       Respekten for og erkjennelsen av at hunder betyr mye for dem som eier og er glade i dem, har medført at også Kristelig Folkeparti mener Politidirektoratet bør være ankeinstans for vedtak fattet av politiet med hjemmel i hundeloven § 24. En forvaltningsmessig klageadgang er både enklere og billigere enn en domstolsbehandling vil være. En klage til et forvaltningsorgan vil dessuten ofte innebære en kortere saksbehandlingstid enn en anke til domstolen. En rask avklaring hos klageinstansen vil være i både hundens og eierens interesse.

       Politidirektoratets vedtak skal kunne påkjæres til rettsapparatet, det er det enighet om i denne sal. Men Kristelig Folkeparti og Høyre ønsker at vedtak som omfatter hunder skal behandles effektivt i rettsapparatet, og foreslår av hensyn til både hundeeierens økonomi og ønsket om en rask avgjørelse en noe forenklet behandling i domstolene.

       Men hva vil opposisjonen, partiene som hver på sin måte hevder å være til for vanlige folk? De legger opp til en domstolsbehandling så tidkrevende og så dyr at langt de færreste hundeeiere vil ha økonomisk mulighet til å få prøvet et vedtak fattet av Politidirektoratet for retten. Man argumenterer ut fra rettssikkerhet. Men den rettssikkerhet som opposisjonen her beskriver, er ikke reell. Vanlige folk har ikke råd til å bruke år på å påkjære et vedtak om hund i rettsapparatet.

       Uenigheter til tross: Stortinget vedtar i dag en hundelov som vil være et nyttig redskap for fremme av et forsvarlig hundehold i Norge. Hensynet til hunden, til eieren og til trygghet og vern mot uakseptabel hundeatferd er veid mot hverandre og godt balansert i den nye loven. Jeg er sikker på at hundeloven vil fremme formålene den er satt til å tjene: sikkerhet, trygghet og miljø.

       Ser ikke representanten Holstad at det er Regjeringens forslag som er det dyreste og mest tungvinte?

Einar Holstad (KrF) : Jeg skal på ingen måte prøve å måle min juridiske kompetanse mot herr Storbergets. Den er åpenbart forskjellig.

       Når det gjelder vårt forslag, differensierer vi i forhold til opposisjonen - eller kall det flertallet - dit hen at vi presiserer en muntlig behandling i tingretten. Det sier ikke de tre andre partier noe om, altså en ordinær behandling. Og gjennom det oppfatter vi at dette vil være en enklere, raskere og rimeligere behandling.

       Allerede i 1997-1998 ble det gjort vedtak om å be Regjeringen vurdere en samordning av de bestemmelsene som omhandlet hund eller hundehold i lovverket. Det er positivt at det her gjøres et forsøk på å samle alle lovbestemmelser angående hundehold, som hittil har vært spredd på ni lover. Det er et viktig arbeid å kunne få det gjort.

       Likevel må det kunne sies at prosessen fram mot det lovutkastet vi diskuterer i dag, har vært mangelfull, og det ferdige resultatet er også etter Senterpartiets mening beheftet med mange svakheter. Dessuten har vi opplevd at det i proposisjonens forslag forelå forslag som ikke var med i departementets høringsnotat i år 2000, slik at en rekke forhold som i dag er under behandling, ikke har vært under behandling av høringsinstansene før forslaget ble framlagt.

       Under de høringene som har vært avholdt i Stortinget, har mange høringsinstanser gitt uttrykk for en frykt for at det her vil være uklare forslag til lovbestemmelser som kan føre til misbruk av loven. Det har også til og med fra politiets side vært framsatt ønske om å sende tilbake hele lovforslaget, da en anser det som vanskelig håndterbart for politiet. Også fra juridisk ekspertises side har det vært ønske om en ny gjennomgang fordi lovverket var uklart. Det har også blitt påpekt under høringsprosessen at lovforslaget har vært uoversiktlig, og at det kan være en viss strid i forhold til annet lovverk. Det er på denne bakgrunn at Senterpartiet tar opp sitt forslag om at loven burde sendes tilbake til Regjeringen for en fornyet gjennomgang og framlegging for Stortinget.

       Vi kan se at en del forhold er bedret gjennom komiteens behandling, men ideelt sett er det slik at Senterpartiet mener at lovavdelingen rett og slett burde settes til å gjøre jobben på nytt, ut ifra de merknader komiteen i dag har kommet med. Det er slik at komiteen ikke bør gjøre den jobben som er gjort så langt i dag. Det er ikke slik at justiskomiteen skal agere som et departement. I stedet for å vedta en lov slik den framstår i dag, burde loven heller tilbakesendes og fremmes for Stortinget på nytt. Nå har jeg forstått av en del innlegg at vi ikke kan regne med særlig støtte for vårt forslag. Subsidiært kommer derfor Senterpartiet til å støtte de forslag som fører til endringer i det framlagte forslaget, og det vil i stor grad si flertallsinnstillingen.

       Mye av det som er sagt her i dag, er jeg enig i. Jeg tror egentlig at mange av partiene er enige når det gjelder et ønske om både et bedre dyrevern i forhold til hundehold og en bedre trygghet i forhold til hundehold. Vi er i stor grad samlet om ønsket om å forhindre et uvettig hundehold og om å fremme et ansvarlig hundehold. Men jeg er i likhet med det som har blitt sagt fra enkelte andre partier her, bekymret for at det å statuere et lovforbud mot enkeltraser kan sende et signal som ikke adresserer det egentlige problemet, som like gjerne kan være hvordan en utøver dagens hundehold, og hvordan hundeholderen forholder seg til det å ha hund. Det er der de egentlige utfordringene knyttet til en framtidig hundelov, ligger.

       Senterpartiet deler derfor flertallets oppfatning om at en i stedet for å ta utgangspunkt i lovforbud mot konkrete raser utover det som i dag er forbudt, burde sette sterkere søkelys på spørsmålet om større variasjoner innenfor en rase eller å kunne agere sterkere knyttet til den enkelte hundeholder. Vi deler derfor oppfatningen som ligger i Arbeiderpartiets forslag om at en burde kunne avgjøre forbud konkret etter forskrift framfor å statuere det i den type lovforbud som Regjeringen har lagt opp til.

       Når Senterpartiet fremmer forslag om tilbakesending, er det fordi vi mener at departementet burde sette seg ned og gjennomarbeide loven bedre, basert på de merknadene som framkommer fra komiteen i dag, som til dels er enstemmige, sikre seg at dette er i samsvar med alt annet lovverk, at tolkningstvilen ikke er så stor som den er i dag, at en får en skikkelig høringsprosess på alle sider av loven, og at en får best mulig prosessuelle regler. Den tvilen som er her i dag, og den debatten vi har i dag om de prosessuelle reglene, skulle i seg selv tilsi at departementet burde ha tatt en ny gjennomgang på disse punktene.

       Subsidiært vil Senterpartiet støtte flertallsinnstillingen. Vi ønsker også å støtte Arbeiderpartiets forslag, nr. 3, Fremskrittspartiets forslag, nr. 4 og forslag nr. 10, fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har teke opp det forslaget ho refererte til.

       Ingen har bede om ordet til replikk.

       Statsråd Odd Einar Dørum : Odelstinget behandler i dag en sak som betyr mye for mange mennesker i hverdagslivet. De aller fleste får kontakt med hunder, enten det er som eier av en av landets nesten 400.000 hunder, eller ved å treffe dem utendørs. Hundeholdet er til stor glede for svært mange - for noen mennesker er det nærmest slik at det er hunden som holder dem oppe. Men det er dessverre også mange eksempler på hundehold som volder ulempe, enten det er naboer eller forbipasserende som blir forulempet eller angrepet av en hund. Som kjent har vi dessverre hatt tragedier som har reist alvorlige spørsmål om barns sikkerhet i forhold til hunder.

       Vi har lenge hatt strenge regler og en vid adgang til å avlive hunder som angriper bufe, fjørfe og tamrein. Det har ikke vært like enkelt å gripe inn mot en hund som har angrepet et menneske. Dette er en viktig del av bakgrunnen for at Stortinget etter justiskomiteens innstilling for fem år siden bad Regjeringen gjennomgå praksis rundt bestemmelsene om avliving av hund, og eventuelt fremme forslag til lovendringer, bl.a for å sikre at reglene i kamphundloven fra 1991 blir effektive. Det er videre en kjensgjerning at lovverket om hunder i dag er svært spredt, og Stortinget bad derfor Regjeringen vurdere å få samordnet reglene.

       Det er en slik samlet lov om et sikkert hundehold som Odelstinget har til debatt i dag. De særskilte reglene om hunder i fem ulike lover bortfaller. Men det vil fortsatt være slik at enkelte andre lover har betydning for vårt forhold til hunder, og jeg vil særlig peke på dyrevernslovens regler.

       Det har vært et bredt engasjement under lovforberedelsen og stor offentlig debatt om Regjeringens forslag. Den som tror at det skulle være enkelt å samle alle bredt i denne saken, burde gå tilbake og lese debattene gjennom årene om denne type spørsmål. En vil finne mange av de samme argumentene, man møter dem hele tiden, og så må noen da til syvende og sist bruke skjønn og behandle saken, enten det er et departement eller slik Stortinget nå har gjort. Jeg synes engasjementet og den offentlige debatten er positiv, for det er slik at en samlet lov gir mer synlige regler, og det kan nok også ha kommet som en overraskelse på noen hvor strenge regler vi faktisk har fra før på noen viktige områder.

       Jeg er glad for at komiteen slutter seg til de hovedmål som ligger bak Regjeringens lovforslag. Jeg merker meg også med tilfredshet at komiteen er enig i at det er behov for å styrke regelverket mot problematisk hundehold. Jeg er enig med komiteen i at regler som sikrer en trygghet for alle, vil fremme forståelsen for det gode hundeholdet.

       Denne lovsaken har vist at det kan by på dilemmaer å utarbeide en lov som er klar og opplysende for folk på et felt som mange har behov for å kjenne til. Det høringsutkastet som i sin tid ble sendt ut fra Justisdepartementet, hadde bestemmelser som var knappe i formen, og ble kritisert fordi det gav for lite konkret veiledning. Regjeringens lovforslag i Ot.prp.nr.48 er derfor fyldigere og mer konkret og presist for å gi bedre veiledning i de mange forskjellige situasjoner som kan oppstå med hunder, men har ikke unngått kritikk av den grunn. For å unngå at lo-ven blir misforstått, er jeg derfor på flere punkter enig i de forslag til justeringer som komiteen har gjort. Dette gjelder f.eks definisjonen av hva som regnes som vesentlig skade på person, og at hunden fortsatt må utgjøre en klar fare før enhver kan avlive en hund som har påført en person vesentlig skade. På andre punkter mener jeg derimot at komiteen ikke har lyktes helt i å realisere de intensjoner som komiteen og departementet har felles.

       Regjeringen har som utgangspunkt at hundehold er en naturlig del og - i all hovedsak - en positiv del av norsk tradisjon og hverdagsliv. Hundeloven må nødvendigvis fokusere på konfliktflatene. Det er imidlertid ikke slik at alle ulemper er av en slik karakter eller av en slik art at de skal reguleres i lovs form.

       Det er særlig to spørsmål som har preget debatten etter at proposisjonen ble lagt fram.

       Det ene er spørsmålet om avliving av hund etter konkrete situasjoner der hunden har angrepet eller bitt mennesker eller dyr. Hundeeiere som erfarer at deres hund er aggressiv, tar ofte selv ansvar på en slik måte at det ikke er behov for innblanding fra myndighetenes side. Men noen hundeeiere tar ikke dette ansvaret på alvor, og da er det behov for reguleringer. I dag må en person som er blitt bitt, selv reise sak for domstolene og begjære en hund avlivet. Dette er en uholdbar tilleggsbyrde. Lovforslaget legger opp til at det er politiet som beslutter avliving, og så vil det være opp til eieren å påklage dette. Det er § 18 om avliving i ettertid som særlig tar sikte på denne situasjonen.

       Etter Regjeringens forslag vil hovedregelen etter § 18 første ledd være at politiet har en skjønnsmessig adgang til å beslutte avliving når det ikke framstår som et uforholdsmessig tiltak, dersom hunden har angrepet eller skadet et menneske eller hjortevilt, tamrein, husdyr eller annen hund. I tillegg foreslår Regjeringen regler i § 18 fjerde ledd om at avliving i noen situasjoner normalt bør skje, selv om det på ingen måte er tale om en absolutt regel. Dette er først og fremst situasjoner hvor hunden har påført barn vesentlig skade eller skadet tamrein og husdyr. Jeg har merket meg at flertallet ikke foreslår å lovfeste det forholdsmessighetskravet som det understreker i merknadene til § 18 fjerde ledd. Jeg oppfatter derfor flertallet slik at det understreker at heller ikke avliving etter § 18 fjerde ledd skal skje automatisk, men forutsette en konkret vurdering.

       Det andre spørsmålet som har skapt stor debatt, er om enkelte typer hunder er mer farlige enn andre. Hunder blir avlet og holdt for forskjellige formål. Enkelte hundetyper har dessverre en forhistorie der de er blitt avlet og trent for kamp, mot hverandre, andre dyr eller mot mennesker. Da forbudet mot pitbullterrieren kom i 1991, var det bred enighet - også i hundeorganisasjonene - om at denne rasen hadde slike egenskaper at den ikke var ønsket i Norge. Allerede da ble det advart mot amerikansk staffordshire terrier, som kan forveksles med pitbullterrier. Noen av de samme synspunktene gjør seg gjeldende i forhold til staffordshire bullterrier. I enkelte miljøer blir disse hundetypene og blandinger der disse inngår, holdt og trent for forsvar og angrep. Disse hundene sprer frykt i sine nærområder og utsettes også selv for lidelser. Jeg konstaterer at komiteens flertall gjennom det som er avklart i debatten, ikke ønsker å lovfeste noe forbud, men at et forbud må fastsettes i forskrift. Regjeringen vil derfor sende på høring forslag til en slik forskrift på bakgrunn av komiteens synspunkter. Men for å sikre at loven kan tre i kraft uten at det oppstår noe tomrom, er det nødvendig at forskriften etter kamphundloven kan fortsette å gjelde inntil en ny forskrift er vedtatt, og jeg oppfatter også at det er flertall i salen for det tilleggsforslag som er framsatt for å ivareta akkurat det formålet.

       Regjeringen har i sitt lovforslag lagt vekt på å samle myndigheten etter hundeloven hos kommunen og politiet. Konflikter som følge av hundehold er i stor grad av lokal art. Spørsmålet om båndtvang egner seg derfor i stor grad for kommunale regler. Kommunalt selvstyre er som kjent Regjeringens grunnholdning i en rekke saker. Jeg konstaterer at flertallet ønsker at det skal være adgang til å klage over slike forskrifter til fylkesmannen. Jeg vil bare bemerke at en klageadgang over forskrifter er noe spesielt i norsk forvaltningstradisjon.

       Når det gjelder regler om båndtvang, foreslår komiteflertallet et nytt unntak i § 9 første ledd bokstav f. Forslaget vil gjøre at en hund fritt kan brukes til jakt, jakthundtrening og jaktprøver mellom 20. august og 1. april, og at båndtvang som kommunen har innført i frilufts- og rekreasjonsområder eller av hensyn til husdyr på beite, ikke vil gjelde for slik bruk av en jakthund. Dette kan nok skape økte konflikter mellom hundeeiere på den ene siden og landbruksnæringen og turfolk på den annen. Det gjelder her spørsmål som kommunene etter mitt syn har de beste forutsetninger for å kunne vurdere.

       Komiteflertallets forslag vil samlet sett kunne medføre en økt administrativ belastning på politiet og Politidirektoratet. Det vil i praksis kunne bety en mulig svekkelse av innsatsen til andre politiformål. Når komiteen i sine merknader uttaler at det bør være klageadgang til overordnet påtalemyndighet over umiddelbare polititiltak etter § 17, forstår jeg det slik at det er tale om klage til Politidirektoratet, siden det her er tale om politimessige forvaltningsvedtak som ikke har noe å gjøre med utøvelsen av påtalemyndighet. Men den justering som komiteen har gjort i innledningen til § 17 annet ledd, legger jeg ellers til grunn at politiloven vil kunne brukes som selvstendig hjemmel for umiddelbare inngrep.

       Helt til slutt skal jeg si noe kort om de forslag til stortingsvedtak som komiteen eller dens flertall står bak. Dersom forslaget om å påby merking av hunder blir vedtatt, vil dette selvsagt bli fulgt opp av Regjeringen. Jeg vil derimot signalisere noen betenkeligheter ved forslaget om meldeplikt for helsepersonell og offentlige tjenestemenn som kommer over uforsvarlig hundehold i forhold til hvor de ellers ville ha lovbestemt taushetsplikt. Særlig når det gjelder helsepersonell, kan det være grunn til å advare mot uthuling av taushetsplikten, for at folk ikke skal la være å søke helsehjelp fordi de frykter at noe da vil komme til å skje med deres hund. Det var dette som gjorde at jeg - som det går fram av proposisjonen, side 155 - ikke ville foreslå en plikt for leger til å melde fra til politiet om hundebitt. Jeg har selvfølgelig merket meg det forslaget som er fremmet, og at det forslaget vil få flertall her i salen i dag.

       Til slutt vil jeg si følgende: Alt i alt vil komiteens forslag til ny hundelov, som i all hovedsak bygger på proposisjonen, gi et bedre regelverk for å forebygge og håndtere uheldige og farlige situasjoner, særlig mellom hund og menneske. Lovforslaget og komiteens innstilling viser at det er et stort ansvar å være hundeeier.

       Det andre jeg synes det ville være naturlig å få en oppklaring på, er om Regjeringens forslag i forhold til muligheten for rettslig å overprøve vedtakene etter § 25 og hvor man skisserer en klagerett til tingretten, innebærer at man ikke har den vanlige forvaltningsmessige adgangen til å overprøve det rettslig.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er to spørsmål her.

       Til det første spørsmålet: Gitt at Stortinget vedtar at man skal velge en forskrift, vil vi selvfølgelig følge den, men Regjeringen vil også legge debatten til grunn. Og i denne debatten har regjeringspartiene støttet et forslag som ville bety et forbud. Samtidig har representanten Thorkildsen, på vegne av SV, gitt klart uttrykk for synspunkter på enkelte raser. Det vil bety at de synspunktene selvfølgelig følger med i Regjeringens arbeid, men det vil ikke bli noen lettvint saksbehandling på dette. Vi er forpliktet til å fremme en forskrift som er grundig behandlet. Det er derfor det blir framlagt en overgangsregel her i dag. Det er selvfølgelig slik at den må vi styre etter.

       Så kort: Regjeringens forslag om å bruke tingretten er jo å speilvende dagens situasjon. Der må den som er blitt utsatt for skade, gå til retten for å få medhold til avlivning. Så speilvender vi for å bruke rettsapparatet for eventuelt å stoppe politiets hjemmel. Vi har selv ment at det var en enkel prosedyre med rettslig sikkerhet.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : SV har et forslag inne som går på at forbudte dyr skal steriliseres, merkes og registreres. Jeg lurer på hvorfor det er et vanskelig forslag å støtte. Jeg lurer også på - i og med at departementet ivrer for et ganske omfattende forbud mot raser - hvordan man i praksis f.eks skal forhindre at man avler på de rasene som er forbudt. Det skal jo være forbudt å avle på dem, men allikevel har det ikke vært stilt noen krav til registrering og sterilisering hittil. Hvordan skal man da opprettholde dette forbudet i praksis?

       I tilegg vil jeg spørre statsråden om departementet har lært litt av denne prosessen i forhold til å være grundigere neste gang det kommer en lov til Stortinget, slik at vi slipper å bruke en masse tid på å flikke bort uklarheter, for det skaper bare en forsuret stemning i komiteen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Til det første forslaget om umiddelbart å avlive dyr som etter Regjeringens forslag kunne blitt forbudt: Det er slik at vi foreslo overgangsregler som lot de dyrene som var der, leve. Vi hadde da den tillit til hundeholdere at det ville bli respektert. Vi fant ikke noen grunn til å gå så drastisk til verks. Konsekvensen var at de dyrene som var der, ville - så lenge de opptrådte på en fredelig måte - være der, men det var videre avl som var forbudt. Så vi har basert oss på tillit til hundeholder, som vi mente vi gav uttrykk for i vårt eget forslag.

       Når det gjelder prosessen, mener vi at vi faktisk har gjort et meget omfattende arbeid. Temperaturen i debatten kan man lese seg fram til, men jeg må bare si at som statsråd har jeg iallfall registrert én ting med undring: Det har ikke kommet ett skriftlig spørsmål fra komiteen i denne saken. Det er selvsagt at spør komiteen om noe, stiller departementet opp på flekken. Men jeg opplever likevel at det er jobbet intenst i komiteen på basis av møter og dokumenter for å få til en bra lov, og det konstaterer jeg med glede, slik jeg også gjorde i mitt åpningsinnlegg.

       I februar 1998 fremmet representanten Jon Olav Alstad og jeg Dok.nr.8:71 om likebehandling av hunder som angriper bufe og barn. Det gjorde vi fordi vi hadde fått en rekke henvendelser fra foreldre med barn som hadde blitt bitt av hunder. Ingen av disse kunne vi lese noe særlig om i avisene. De store tragediene vi har hørt om, hendte senere. Årsaken til at disse foreldrene henvendte seg til oss, var at hundens eier ikke hadde hatt god nok kontroll på hunden eller hadde latt hunden være alene med barn uten tilsyn, og så hadde barnet fått bittskader.

       Det vi ikke fikk henvendelser om, var bitt eller risp av valp som hadde hendt i forbindelse med lek eller små ulykker, noe som ofte skjer når man har valp. Vi som er hundeeiere, vet at vi når vi har valper med tenner som klør, ikke kan unngå å bli bitt. Det har aldri vært snakk om slike tilfeller. Det fikk vi heller aldri henvendelser om.

       Representanten Alstad og jeg var tilfreds da justiskomiteen etter å ha drøftet vårt forslag kom fram til at lovverket som omhandlet hund, var meget uoversiktlig og fordelt på mange lover. Jeg refererer: straffeloven § 354, som omhandler hunder som angriper mennesker, midlertidig lov om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder, lov om ansvar for skade på bufe ved hund, lov om dyrevern, lov om dyrehelse, lov om reindrift, lov om skadeerstatning, viltloven og lov om miljøvern på Svalbard. Båndtvang for alle hunder, som gjelder fra 1. april til 20. august, er regulert i viltloven. Dette var altså alle de lovene som folk skulle forholde seg til. Det var ikke rart at de som hadde problemer, aldri fant fram, og at man ikke fikk gjort noe med det. Vi var derfor tilfreds da komiteen bad regjeringen vurdere en samordning av de lovene som omhandlet hund i lovverket, og vi var veldig tilfreds med den jobben som etter hvert ble gjort.

       Like tilfreds er vi med at Justisdepartementet har fulgt opp og fremmet et forslag til egen hundelov, som nå er til behandling. Det har vært gjort en god jobb av mange i denne saken. Det har vært et meget stort engasjement i justiskomiteen. Det er vi veldig glad for. Men jeg er likevel noe overrasket over nivået på en del av debatten som har vært ute i hundemiljøet. Jeg har selv hatt hund i mange år, og jeg kjenner miljøene relativt bra. Jeg er veldig tilfreds med at Norsk Kennel Klub har holdt seg i skinnet og ført en debatt som har vært reell i denne situasjonen. Det er i andre miljøer at man har opplevd en overdrivelse som har vært ganske utrolig i en del sammenhenger. Jeg har lyst til å gi honnør til justisministeren som har greid å holde seg i skinnet gjennom en del av de debattene han har deltatt i. Det kan ikke ha vært lett.

       Barn som var blitt angrepet og bitt, var altså utgangspunktet for vårt forslag den gangen. Jeg synes at man skal ha det i bakhodet når man også diskuterer de forslagene som ligger til behandling i dag.

       Det er mange årsaker til at hunder biter, og vi kan diskutere hvorfor. Men hvis hundens eier hadde tatt ansvar, tror jeg de fleste av disse sakene hadde vært unngått.

       Som hundeeier vet jeg hvor viktig det er at hunden kan være sammen med barn, og ikke minst at barn får anledning til å være sammen med hund. Det er god oppdragelse, men det må skje i kontrollerte former. Når barna blir store nok til å forstå, må de også få informasjon om hvordan de skal oppføre seg overfor hund. Små barn som ikke har mulighet til å lære slike ting, skal ikke være alene med hunder. Hvis alle hadde fulgt disse grunnreglene, hadde vi unngått veldig mange problemer.

       I tillegg kan jeg opplyse Odelstinget om at næringskomiteen i dag har avgitt innstilling til St.meld.nr.12, Om dyrehold og dyrevelferd. Hund er også omtalt der. Selv om vi ikke skal diskutere den i dag, men senere i neste uke, har en samlet komite nå gitt oppdretteren ansvaret for å gi god informasjon til dem som kjøper hund eller andre familie- eller kjæledyr. Det er viktig at de som kjenner den rasen de selger, vet at de selger en hund til rette type mennesker. Det samme gjelder også de som forhandler andre ting. Informasjon og kunnskapsoppbygging er nøkkelord i denne debatten. Jeg tror det er viktig at alle følger det.

       Det har vært et bredt engasjement om Regjeringens lovforslag. Det er positivt. En samlet lov gir tydeligere regler, og det er bra. Mange av de henvendelser som justiskomiteen har fått i denne saken, har vært fra folk som ønsker å få en samlet lov som kan forstås og som kan brukes.

       Som dette lovforslaget viser, er det et stort ansvar å være hundeeier. For Høyre har det vært viktig å gi et bedre regelverk for å forebygge og håndtere uheldige og farlige situasjoner, særlig mellom hund og mennesker.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, har holdt fanen høyt for å gjøre hundelovens innhold klarere. Med saksordfører Knut Storberget i spissen har flertallet hevdet at de er opptatt av ikke å skape unødige misforståelser i denne loven.

       Nå har jeg brukt litt tid på å sette meg inn i denne loven, men for meg er det faktisk slik at med dette lovforslaget på bordet har det kanskje bare blitt enda mer forvirrende. Jeg skal ta et eksempel og lese flertallets forslag til ny § 14 tredje ledd bokstav b:

       « Når en hund jager eller angriper tamrein eller husdyr som beiter lovlig, eller når hunden uprovosert angriper en annen hund, kan det utsatte dyrets eier, innehaver eller den som passer dyret, gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Denne bestemmelsen kan ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet urettmessig er kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. »

       Jeg mener at Arbeiderpartiet gjør akkurat det motsatte av det de sier, og at Storberget gjør det motsatte av det han har gått høyt på banen med. Hundeloven blir ikke klarere, og den forebygger ikke misforståelser, tvert imot. Man har faktisk etter min mening sørget for å gjøre loven enda mer forvirrende for folk.

       Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet innfører videre noe nytt i lovgivningen på dette punktet. De legger i sitt forslag inn en presisering om tamrein eller husdyr som « beiter lovlig ». Da er spørsmålet mitt: Hvordan vet en tamrein at den beiter lovlig? Hva skjer med tamrein som ikke beiter lovlig, blir den fritt vilt? Jeg kan ikke se at presisjonsnivået på loven blir særlig bedre med dette endringsforslaget fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, og jeg tror dessverre heller ikke at jeg er alene om det.

Ursula Evje (FrP) : Dette er en kommentar til representanten Thorkildsens definisjon av rase, hybrider og bastarder, for SV ønsker et forbud mot bl.a ulvehybrider. Det er uklart hva SV mener med hybrider. Mener de renraset, i henhold til det som står i saksdokumentet fra Regjeringen? Mener de det de sier med hybrider, eller mener de bastarder?

       Direktoratet for naturforvaltning uttaler at det allerede er et forbud mot å krysse ulv og hund. Tsjekkoslovakisk ulvehund er en renraset hund, og ikke hybrid. Ulvehybrider finnes ikke fordi ulv og hund er samme art. Det er blanding, med andre ord en bastard, og de er forplantningsdyktige. Det andre eksempelet er blanding av hest og esel, muldyr, som ikke er forplantningsdyktige. Det er en hybrid. Dersom det er slik at vi har ulvehybrider i Norge, er ikke dette noe problem, for de kan ikke formere seg videre, og vi ville veldig enkelt kunne utrydde dem.

       SV ønsker videre et forbud mot amstaff fordi den av utseendet er lik pitbullterrier. Dette vitner om at SV åpenbart ikke har forstått at det pågår en utvidet kartlegging av DNA-info på amstaff. Dette unike DNA-materialet vil forsvinne, og det vil være helt umulig i framtiden å bruke DNA-opplysninger til å motarbeide hunder som er smuglet til Norge, eller som er avlet fram illegalt. Det må være klart at der det finnes forbud, utvikles det illegale markeder med høyere priser som følge av forbud og sjeldenhet. Jeg har sjelden sett så god drahjelp for å fremme ulovligheter som dette forslaget fra SV. Nå tror jeg ikke for alvor at SV ønsker å fremme illegale markeder, men det vil være en konsekvens av forslaget.

       Som en saksopplysning vil jeg i tillegg vise til at jeg krysser grensen til Sverige minst tre ganger hver eneste måned med hunder i bilen. Jeg har kun én gang på tre år blitt stoppet av Tollvesenet på lovlig kryssested og bedt om å vise registreringsdokumenter, stamtavle og eierdokumenter på mine hunder. Dette sier meg at det å ta hunder fra Sverige, Finland eller Russland inn til Norge er så enkelt at det er helt latterlig. Vi vet at pitbull, f.eks., er lovlig i Sverige. Det er en helt lovlig rase å kjøpe i Sverige og kunne ta inn i Norge. Dette skaper et problem når vi ikke har DNA-materialet som er nødvendig for å skille dem ut. Det har vi forbudt ved å fjerne amstaff som rase.

       Vi har videre kjempelang grense mot både Sverige, Finland og Russland. I Russland er det faktisk ingen forbud i det hele tatt. Derfor synes jeg det hadde vært en fordel når man går ut i pressen, og så sterkt som Thorkildsen har gjort her i dag, at man ser litt mer på konsekvensene av de forslagene man virkelig kjemper for.

Ola Røtvei (A) : Jeg har fulgt debatten om endringene i hundeloven utenfor dette huset. Faren for at jeg ikke har fått med meg alt, er absolutt til stede. Mitt inntrykk er at det i all hovedsak har dreid seg om raseforbudet. I første rekke har det dreid seg om farlige hunder, og kanskje lite om hvordan de utvikler seg til farlige hunder. Etter min oppfatning er lovendringene kanskje kommet på et noe spedt grunnlag. Lovendringene burde kanskje vært gjenstand for en bredere høringsrunde før de ble fremmet for Stortinget.

       Det knytter seg stor og viktig interesse for hundehold i forbindelse med jakt og frilufts- og fritidsaktiviteter. Dette synes jeg har kommet lite fram i den offentlige debatten rundt endringene. Fra mitt ståsted har hundehold mange positive sider som har sin naturlige plass i det norske samfunn.

       Jeg har vokst opp med jakthunder, og jeg har hatt jakthunder i hele mitt voksne liv. Kan du se for deg en vakker høstdag med fjellvidder i sin vakreste fargeprakt, en fuglehund i intenst søk og påfølgende sitrende stand før den får kommandoen om å reise fuglene? Et vakrere syn skal det letes lenge etter. Eller en klar høstdag hvor du sitter og lytter til harehundens klokkeklang i liene. For mange av oss er dette de store høydepunktene i året. Vi ser fram til det og trener våre hunder for at disse dagene skal bli minnerike og helsebringende for kropp og sjel.

       Jeg vil påstå at de aller fleste hundeholdere er ansvarsbevisste. Jeg er klar over hvor vanskelig det er å ta en avgjørelse om at en hund må avlives, dersom den er en fare for sine omgivelser. Men dette er et ansvar enhver hundeeier må ta. Dette følger ubønnhørlig med når en anskaffer seg hund. Jeg har selv måttet ta slike avgjørelser. Her er det føre var-prinsippet som gjelder.

       Jeg er enig med flertallet i at det er viktig at vi får en lovtekst som ikke skaper forvirring ute blant folk. Derfor er det viktig med de presiseringene som er gjort fra komiteen og flertallets side.

       Jeg finner grunn til noen bemerkninger rundt bruken av båndtvang. Det er viktig at kommunene selv får muligheten til å definere og avgrense områder for bruk av båndtvang. Samtidig er det viktig at jakt- og friluftsinteressene blir ivaretatt.

       Under ekstraordinære forhold som gjør båndtvang påkrevd for å beskytte viltet, er det viktig at båndtvang fastsettes bare for de områdene hvor viltet en ønsker å beskytte, har sitt leveområde. Vi har i vinter sett at det enkelte steder ble innført båndtvang for å beskytte rådyr også i høyfjellet, hvor det naturlig nok ikke finnes rådyr. I slike tilfeller ville det være naturlig å gjøre unntak for områder over tregrensen.

       Derfor er det viktig, som flertallet legger opp til, at det når det innføres båndtvang etter bokstav f § 6, innføres en mulighet for bl.a en viltfaglig vurdering av kommunens vedtak gjennom en ankemulighet til fylkesmannen.

       Det er videre positivt at komiteen fokuserer på mulighetene for å drive jakthundtrening, dressur og prøver. Det er riktig som det vises til, at fjellstyrene må ha den nødvendige kompetansen til å gi samtykke til trening av jakthunder innenfor allmenningens område. Dette er viktige aktiviteter for mange jakthundeiere som er med og utvikler et godt og positivt hundehold.

       Til slutt vil jeg si at jeg virkelig håper at den debatten vi nå har hatt bl.a i media, fører til at vi får en hundelov som forener og ikke splitter.

Reidun Gravdahl (A) : « Jeg aldri mer vil hunden slå, men klappe varlig den », sang vi da jeg var barn. Med tanke på den utvikling i hundehold vi har hatt, bl.a med kampsport, kan en undres på hvordan innholdet i en slik barnesang ville ha vært om den hadde vært laget i dag.

       To av mine familiemedlemmer er hunder. Slik har det vært i mange år. De er våre beste venner og helt nødvendige på jakt, koselige som turkamerater og som fotomotiver. Slik er det for svært mange, og jeg er derfor svært glad for at muligheten til å kunne ha bikkja løs når en ferdes i skog og fjell, er sikret, og jeg vil berømme saksordfører for godt utført håndverk.

       I utgangspunktet er det båndtvang hele året, i den forstand at du alltid skal ha kontroll på bikkja di. Vi sier « bikkje » på min kant av landet, men siden det heter lov om hundehold, blir det litt språkblanding fra min side. Jeg forutsetter at bikkjene er dresserte til å kunne slippes - ikke bare med sauedressur som et krav, men alminnelig lydighet og gode vaner. Vi som har hund, vet at det er nødvendig å utføre dressur hele livet til bikkja. Da jeg var fast på Stortinget, og var borte fra hjemmet hele uka, måtte jeg drive aktiv dressur når jeg kom hjem. Bikkjene prøvde å overta min status i flokken ved å være ulydige, så det var noen runder med « sitt » og « dekk » og lydighetstrening stadig vekk.

       Heller ikke jeg liker å møte fremmede lausbikkjer uten at eieren er i nærheten. En god bikkjeeier er du bare når du har orden på bikkja di. I utgangspunktet er det båndtvang hele året, det vil si at hvis du har bikkja løs, skal du være i nærheten, den skal lyde deg og du skal ha full kontroll.

       Det er mye glede med å ha bikkje, men det er også et stort ansvar som man skal være seg bevisst. Vi har dessverre sett alvorlige hendelser ved uansvarlig hundehold. Det har bidratt til å utløse sterke negative følelser hos mange. Men det er eieren som har feilet, man kan ikke skylde på bikkja om den har en uansvarlig eier.

       Det er bra at vi nå får klare regler for hvem som kan avlive ei bikkje. Unødvendig avliving må ikke skje, samtidig som nødverge må sikres. Av og til sier ei bikkje fra når den føler seg truet, og det kan oppleves som truende av en som er litt redd bikkjer. Vi kan oppleve at ei bikkje knurrer når et barn i uvitenhet stikker den i øynene, lugger eller river den i halen. Etter mitt syn skal man aldri la små barn leke med hunder alene. De kan overse eller ikke forstå signaler som knurring og vising av tenner, og så risper eller biter kanskje bikkja i selvforsvar.

       Utvidet båndtvang skal kunne brukes når det er nødvendig, etter kommunale vedtak og bruk av skjønn. Men kommunene må bruke skjønn med vett! Utvidet bruk av båndtvang i friluftsområder om høsten etter 20. august er utidig når en har sertifiserte, sauerene bikkjer. Det er noe annet når vilt må vernes på grunn av store snømengder om vinteren. Unødvendig bruk av båndtvang i tur- og friluftsområder gir bikkjer dårligere livskvalitet. Ei godt dressert bikkje - sammen med sin eier - i fri utfoldelse er en berikelse for helse og et godt liv.

       Det var det jeg kommenterte i sted, og det var det jeg mente var en uverdig måte å behandle hundene på. Vi ønsker et lovforbud og sier det klart og tydelig. Arbeiderpartiet og SV prøver å tilsløre det gjennom sine merknader. Når man angriper en for ens « lemfeldige omgang med fakta », synes jeg også man bør lese og forstå sine egne merknader, som etter min oppfatning avslører uheldige konsekvenser om SVs forslag håndheves.

Knut Storberget (A) : Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor Høyres representanter i denne saken skal krisemaksimere og lage så mye konflikt ut av dette. Etter å ha hørt representanten Linda Cathrine Hofstad nå i stad framstille endringsforslagene nærmest dit hen at man bare skaper ny uklarhet, må jeg spørre: Hvorfor støtter Høyre da over 90 % av endringsforslagene som har kommet i justiskomiteen? Det gjelder

-	endringsforslag i Innledende bestemmelser

-	endringsforslag i Definisjonen, som er veldig viktig

-	endringsforslag i forhold til båndtvang

-	fjellstyrenes forvaltning

-	endringsforslag i forhold til jakt og jakthundtrening

-	endringsforslag i forhold til forskrift når det gjelder antall hunder, som er veldig viktig

-	merking og pålegg overfor Regjeringen, støttet av Høyre

-	doble strafferammer

-	spørsmålet om avlivning

       Også den viktige bestemmelsen i § 15 støttes fullt ut av Høyre.

       Så havner man på denne § 14, hvor spørsmålet er om det beites lovlig eller ei. Er det liksom de ordene som skulle gjøre denne loven til en dårlig lov? Egentlig syns jeg justisministeren og en del andre talere har truffet spikeren ganske godt på hodet. Vi har klart å omforenes om en god lov, og signalet herfra i natt bør være at vi har klart å lage en lov som skal fungere ute.

       Når det gjelder § 14, det med å beite lovlig, som er tatt inn i bestemmelsen, er det selvfølgelig ingen av oss i flertallskonstellasjonen som har ment at dyrene skal vite om de beiter ulovlig eller ei. Det har aldri vært noen problemstilling. Spørsmålet er om de som eier dyret, skal holde såpass styring på det at man sørger for at dyret befinner seg på et område hvor det har rett til å være. Det er ikke noe rart i det at noen av oss mener at hvis en hund jager en sau som har kommet inn på en annen manns eiendom, skal man ikke ha den samme retten til å gripe inn mot hunden som om man var utenfor gjerdet. Man skal ikke være født og oppvokst så langt utenfor Oslo eller Trondheim for å forstå en slik logikk.

Inga Marte Thorkildsen (SV) : Jeg beklager å måtte skuffe forsamlingen, men jeg er nødt til å ta en liten oppklaring her, det gjelder representanten Carsten Dybevig. Bare til opplysning kan jeg fortelle at i proposisjonen fra departementet står det i § 20, som omhandler Unntak fra forbudet mot farlige hunder, følgende under a):

       « Blir vilkårene overtrådt eller hundene angriper folk, skal hundene avlives ved vedtak av politiet. »

       Så står det under d):

       « Blir de vilkår som er satt, overtrådt, kan hunden avlives eller pålegges utført fra riket ved vedtak av politiet. »

       Det er altså tatt inn to ganger i unntaksbestemmelsene i § 20. Så tør jeg be om litt høyere presisjonsnivå i denne debatten! Det hadde vært fint.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 635)