Jan Tore Sanner (H) (ordfører for saken):

       Denne saken omhandler endringer i sentralbankloven, opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven og enkelte endringer i finansieringsvirksomhetsloven.

       Penge- og kredittreguleringene ble i hovedsak avviklet på 1980-tallet, og valutareguleringene ble gradvis avviklet i løpet av 1980- og 1990-tallet. Opphevelse av disse lovene bidrar derfor til en opprydning i lovverket. Noen elementer anses imidlertid fortsatt å ha aktualitet og foreslås derfor videreført. Komiteen står i all hovedsak samlet om disse forslagene.

       Endringene i sentralbankloven er en naturlig modernisering av loven og en tilpasning til den internasjonale utviklingen. Det er en samlet komite som går inn for å lovfeste at Norges Bank skal informere offentligheten om de vurderinger som har vært grunnlaget for bl.a rentebeslutninger. Det har i de senere år blitt lagt opp til større åpenhet. Det er en utvikling som finanskomiteen hilser velkommen og ønsker skal fortsette videre.

       Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet står sammen i ønsket om å endre dagens ordning med partipolitisk oppnevning til hovedstyret i Norges Bank. Vi legger til grunn at et nytt styre kan oppnevnes med virkning fra 1. januar 2004. Ved sammensetning av hovedstyret skal det legges vekt på bredde både når det gjelder samfunnsinnsikt og økonomiske tenkning. Vi er opptatt av å sikre en bedre forankring i Stortinget når det gjelder vurderingene av pengepolitikken og utøvelsen av denne. Finanskomiteen legger derfor til grunn at departementet gir pengepolitikken en bredere omtale i den årlige kredittmeldingen.

       Det er også oppnådd enighet om at Stortinget ved finanskomiteen skal gjennomføre en årlig åpen høring om pengepolitikken hvor sentralbanksjefen kan møte. Disse endringene vil sikre en klarere rollefordeling mellom de politiske myndighetene og Norges Bank.

       La meg bare helt til slutt vise til at et bredt flertall i innstillingen bekrefter enigheten når det gjelder retningslinjene for pengepolitikken.

       Øystein Djupedal (SV) : La meg bare få utfordre saksordføreren på ett viktig punkt. Det er mange ting i denne innstillingen som SV er uenig i. Det er ikke det som er interessant i denne runden.

       Det som overrasker meg, er at det ikke er skapt flertall for en merknad som SV har, der man sier at man skal offentliggjøre referater fra hovedstyremøtene. Det er jo en del av den åpenheten som flertallet innledningsvis sier at de ønsker - de ønsker en større åpenhet rundt dette. Det er positivt. Det har SV i mange år tatt til orde for. Dette er også en del av det som internasjonalt er trenden, nemlig at referater offentliggjøres, litt ulikt hvor lang tid etter at hovedstyremøtet er holdt. Men det betyr altså at offentligheten gis innsikt i de beslutninger som tas. Enkelte land går sågar så langt at hovedstyrets medlemmer kan delta i offentlig polemikk mot hverandre hvis man er uenig om en beslutning, som man f.eks ser i England, der man også har en større grad av - skal vi si - profesjonalisert styre.

       Mitt spørsmål til saksordføreren er: Hvordan ser man for seg at denne åpenheten som sentralbanken nå pålegges, skal praktiseres? Hvordan skal offentligheten informeres om bakgrunnen for de beslutninger som tas i hovedstyret?

Jan Tore Sanner (H) : Det er i proposisjonen referert til høringsuttalelsene på dette punkt, og det er ulike vurderinger av om det er hensiktsmessig å offentliggjøre referatene fra hovedstyremøtene. Det vi har sett som positivt, er at Norges Bank selv har lagt opp til en stadig større grad av åpenhet, hvor man har lagt vekt på hva som er begrunnelsen for rentebeslutningene. Nå er det heller ikke slik at denne innstillingen er til hinder for at man på et senere tidspunkt eventuelt offentliggjør referatene. Men det er ikke sikkert at det er den mest hensiktsmessige måten å praktisere åpenheten på.

       Nå har vi fått nedfelt prinsippet om åpenhet. Så ønsker vi at det skal utvikles videre. Men som det fremkommer av proposisjonen, er det ulike vurderinger av om det er hensiktsmessig å offentliggjøre referatene.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg merket meg at saksordføreren sa at det var bred oppslutning i Stortinget om de endringene som er foreslått. De viktigste prinsipielle endringene her er det altså Regjeringen og Fremskrittspartiet som står bak. I den grad det er en bred tilslutning, må gjerne saksordføreren si det. Men det betyr at når det gjelder denne viktige biten om oppnevning, er det et betydelig mindretall i Stortinget. Men det var ikke det jeg skulle ta opp nå.

       I forlengelsen av min forrige replikk: Hvis man ikke skal offentliggjøre referater - saksordføreren sier at det ikke er til hinder for at man likevel kan gjøre det, og det er det greit at han sier - på hvilken måte ser saksordføreren for seg at offentligheten skal informeres? Hensikten med dette er jo ikke bare at man har én årlig høring med sentralbanksjefen, det er vel og bra, og at man i større grad deltar i offentlige ordskifter - det håper jeg at sentralbanksjefen også gjør. Poenget er hvordan man skal informere om bakgrunnen for den beslutningen som tas om renten, som det eksplisitt står skal gjøres i lovens forarbeid, som også er gjengitt i proposisjonen. Hvordan skal offentligheten informeres, om man ikke skal gjøre det gjennom referater? Ser han for seg at Gjedrem og hans styre på en annen måte går ut til offentligheten med disse beslutningene?

Jan Tore Sanner (H) : Jeg har vanskeligheter med å forstå hvorfor representanten Djupedal spisser denne problemstillingen, når det er andre og mer prinsipielle spørsmål hvor vi er uenige.

       Det er bred enighet om at man skal lovfeste denne åpenheten. Norges Bank har på en utmerket måte sørget for større åpenhet ved at man offentliggjør begrunnelsen for rentenedsettelsen. Det gjøres både gjennom Norges Banks egne hjemmesider, gjennom offentlige publikasjoner og gjennom en egen pressemelding. Vi ser gjerne at dette videreutvikles. Jeg føler meg ikke overbevist om at en offentliggjøring av referatene nødvendigvis har en positiv effekt. Men la meg som sagt understreke at dagens beslutninger ikke er til hinder for at det eventuelt kan gjennomføres på et senere tidspunkt.

       Ellers preges denne innstillingen av bred oppslutning på de fleste punkt, også når det gjelder tilslutningen til retningslinjene for pengepolitikken. Det ser jeg som meget tilfredsstillende.

       Det første er Regjeringens forslag om ny praksis ved oppnevningen av hovedstyre i Norges Bank. Regjeringen mener, som vi også har hørt saksordføreren framføre, at hensynet til en « god sammensetning » - som det heter - tilsier at medlemmene bør foreslås av en og samme instans. Dette er så langt jeg kan se, den eneste begrunnelsen som framføres i proposisjonen og i innstillingen for å endre praksis.

       Det understrekes også fra Regjeringens side at det fortsatt skal legges vekt på, som det heter, « et bredt spekter av samfunnsinnsikt » ved valg av personer - nøyaktig samme formuleringer som ligger til grunn for de personer som etter dagens praksis skal oppnevnes, men med én forskjell: Etter dagens praksis skal det først innhentes forslag fra partiene på Stortinget. Det er likevel slik at det er Regjeringen som foretar oppnevningen, og den kan velge mellom de kandidater som er foreslått, da partiene foreslår flere.

       Som det framgår av innstillingen, er Arbeiderpartiet uenig i at det er behov for å endre dagens praksis. Vi mener at den bør videreføres. Dagens praksis har etter vår oppfatning fungert godt, og den har også sikret et bredt sammensatt styre der medlemmene har ulik kompetanse og erfaringsbakgrunn. Jeg vil også trekke fram et annet moment. Dagens praksis tilsier at hovedstyret ikke får politisk slagside. Jeg har merket meg av innstillingen at også Fremskrittspartiet, som støtter Regjeringens opplegg, likevel er opptatt av å unngå politisk slagside. Det burde egentlig ha tilsagt at de hadde videreført dagens praksis.

       Det andre forholdet som jeg vil berøre, knytter seg til bestemmelsene i valutareguleringsloven, altså § 6, om den såkalte Tobin-avgiften. Regjeringen foreslår at den bestemmelsen ikke skal videreføres når valutareguleringsloven avvikles, mens det i det høringsnotatet som var ute i tilknytning til den loven vi behandler i dag, i et alternativ var foreslått at denne bestemmelsen om den såkalte Tobin-avgiften ble inntatt i sentralbankloven. Arbeiderpartiet mener at det er det som er riktig å gjøre, og vi foreslår også det i innstillingen. Selv om det er stor enighet om at det ikke er aktuelt å innføre en slik avgift på internasjonal valutaomsetning på ensidig norsk basis, mener vi at det er et viktig signal å opprettholde denne bestemmelsen. Vi er også overrasket over at Sosialistisk Venstreparti, som også er opptatt av en slik bestemmelse, ikke ser behovet for at vi fra norsk side skal ha en slik lovhjemmel i vår lovgivning - hvilket vi nå kan videreføre i sentralbankloven. Arbeiderpartiet mener at vårt arbeid for internasjonal forståelse for en slik valutaavgift har større troverdighet ved at vi viderefører den lovbestemmelsen vi har hatt. Derfor fremmer vi også et forslag om det. Jeg tar med dette opp vårt forslag om å innføre nevnte bestemmelser i sentralbankloven.

       Store deler av denne proposisjonen dreier seg tross alt om en naturlig modernisering av loven, og ikke minst en tilpasning til den internasjonale utviklingen. Vi er generelt positive til endringene, men mener at man også burde ha benyttet denne anledningen til å klargjøre det pengepolitiske mandatet Norges Bank har. Problemet med mandatet er at selv om man slår fast at Norges Banks operative målsetting er en inflasjonsrate på 2,5 %, inneholder forskriften også formuleringer hvor målet om prisstabilitet tilsynelatende sidestilles med målsettingen om kursstabilitet og hensynet til den realøkonomiske utviklingen. Selv om bankens tolkning av mandatet har vært krystallklar, utsettes likevel banken for angrep både fra enkelte politikere og fra organisasjonslivet, med den begrunnelse at banken fokuserer for mye på den operative målsettingen og dermed ikke tar i betraktning - i tilstrekkelig grad, mener noen - øvrige formuleringer. Det skaper problemer med hensyn til pengepolitikkens troverdighet, og det bakes dermed en risikopremie inn i norske renter. Fremskrittspartiet har likevel valgt å avstå fra å fremme forslag om å endre mandatet i denne omgang.

       Når det gjelder forslaget om ny oppnevningspraksis for hovedstyret, er det avgjørende, etter Fremskrittspartiets vurdering, at det ikke kan stilles spørsmål om habilitet, og - minst like viktig - at hensynet til en helhetlig sammensetning ivaretas. Hovedstyret må reflektere en bred bakgrunn, en bred samfunnsinnsikt og en bredde i den økonomiske tenkningen som stimulerer til faglig debatt i hovedstyret. Sammensetningen må sikre hovedstyrets evne til på selvstendig grunnlag å være kritisk til egne vurderinger. Derfor er det vesentlig at finansministeren ikke faller for fristelsen til å oppnevne - skal vi kalle det - egne politiske representanter. Det er grunnen til at Fremskrittspartiet har tatt til orde for at Stortinget burde hatt anledning til å vurdere kandidatene, og det kunne skjedd gjennom en høring i finanskomiteen.

       Man kunne tenkt seg mange alternative måter å endre oppnevningspraksisen på. Hill-Marta Solberg nevnte at Fremskrittspartiet var opptatt av å unngå en politisk slagside Ja, definitivt. Men vi har også veldig lenge vært opptatt av å profesjonalisere hovedstyret, fordi vi mener at det vil bidra til å øke troverdigheten i pengepolitikken, og at det systemet vi har hatt frem til nå, ikke har vært et bidrag i så henseende.

       Selvsagt støtter vi også forslaget om større åpenhet rundt hovedstyrets beslutninger om pengepolitikk. Som både Fremskrittspartiet og undertegnede tidligere har gitt uttrykk for, er det svært hensiktsmessig at det jevnlig gjennomføres uavhengige vurderinger av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken, og at denne forankres i Stortinget. Det er derfor svært gledelig at en enstemmig finanskomite nå anbefaler at det gis en bredere omtale av pengepolitikken i forbindelse med kredittmeldingen, og videre at finanskomiteen gjennom behandlingen av denne avholder åpen høring, hvor sentralbanksjefen vil bli bedt om å møte.

       Så langt har ofte pengepolitiske debatter i Stortinget blitt noe amputert, og det er lite tilfredsstillende når det ansvaret Stortinget tross alt har for å føre tilsyn med landets pengevesen, er grunnlovfestet. Men det er også naturlig at slik høring og debatt om pengepolitikk finner sted basert på den faktisk utførte pengepolitikken, ikke minst med tanke på det mandatet banken har å forholde seg til. Det blir veldig vanskelig å måle bankens prestasjoner i fremtid, men betydelig enklere å overskue virksomheten basert på faktisk utførte handlinger. Fremskrittspartiet mener også at foreleggelsesplikten bør oppheves. Siden man må anta at Regjeringen utpeker et kompetent styre, bør styret få den tillit at de kan bruke sitt beste skjønn uten at hver eneste rentebeslutning må forelegges finansministeren. Jeg tar derfor opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

       Jeg vil bare avslutningsvis si at med de vedtak som blir fattet i kveld, blir loven modernisert. Men det står flere ting igjen, etter Fremskrittspartiets oppfatning, før vi har et system med en fullstendig uavhengig sentralbank, som igjen ville være grunnlaget for at man kunne få enda større åpenhet rundt beslutningene som fattes av hovedstyret i Norges Bank. Flere av disse forholdene har vi tatt opp tidligere, og det er åpenbart at vi kommer til å komme tilbake til dette ved en senere anledning.

       Og det er den andre biten av denne innstillingen som jeg kort skal kommentere - det som går på pengepolitikken og mandatet. Nå er det gått to år siden dette sentralbankstyret begynte å praktisere den nye forskriften, og man ser jo at det har tatt feil en rekke ganger. Særlig var rentejusteringen i juli i fjor katastrofal, den har kostet Norge mange arbeidsplasser, dessverre. Man ser nå også at inflasjonen har blitt 1,6 % og ikke 2,5 %, som var målet. I tider som har vært vanskelige, burde dette tallet ha ligget i overkant av 2,5 og ikke i underkant. Dette gjør at vi har tapt mange arbeidsplasser; mange norske livskraftige lokalsamfunn har tapt industri som burde ha overlevd. Dette er veldig beklagelig, og dette er en del av det man bør kritisere Norges Bank for, simpelthen fordi man her har tatt beslutninger som ikke har vært gode for landet, og ikke gode for den enkelte husholdning.

       Vi har ikke funnet det hensiktsmessig i denne innstillingen å ta opp hele diskusjonen om pengepolitikken, det har vi gjort med finansministeren en rekke ganger. Når det gjelder denne endringen i sentralbankloven, bare fastslår vi at vi ikke har vært enig i det som er gjort, og at denne valutaforskriften, som jo skal styre Norges Banks beslutninger, inneholder fire forhold som er omtalt i særdeleshet, der man fra Norges Banks side bare har valgt å vektlegge det ene, nemlig ensidig å fokusere på inflasjon. Dette blir jo galt, og vi har sett de siste to år at Norges Bank har tatt en rekke gale beslutninger, som jeg påpekte. Det betyr at det som har vært viktig, stabil kronekurs, ikke er vektlagt. Produksjon og sysselsetting står også eksplisitt nevnt i mandatet, det er ikke vektlagt. Det betyr at man faktisk på samtlige fire områder som er vektlagt i mandatet, ikke har klart å oppfylle det som var Stortingets målsetting da man vedtok mandatet.

       La meg også omtale et par andre forhold. Vi er tilfreds med større åpenhet rundt Norges Banks beslutninger. Vi er tilfreds med og mener det er riktig at når man nå velger å avpolitisere hovedstyret, må sentralbanksjefen komme i komiteen i forbindelse med behandlingen av kredittmeldingen. Vi synes også det er riktig at dette skjer budsjettuavhengig, at det skjer i forbindelse med en kredittmelding, og ikke i forbindelse med en tilspisset økonomisk situasjon eller en forhandlingssituasjon i Stortinget, at dette kan foretas på en mer - skal vi si - prinsipiell og politisk uavhengig basis.

       La meg også få knytte en kommentar til en liten paragraf litt lenger bak i innstillingen, og som gjelder Tobin-skatt, eller valutaskatt. Der har det vært en diskusjon om hvorvidt man skal opprettholde en paragraf som i en gitt situasjon gir anledning til å innføre denne typen valutaskatt. Vi deler departementets syn, at denne paragrafen kan tas bort, men under den forutsetning, sett at man faktisk fikk en situasjon der det var mulig å få flertall for en sånn skatt, som SV mener er fornuftig, at denne - helt åpenbart - må hjemles i en egen lov og ikke hjemles i en gammel, sovende paragraf, som selvfølgelig kunne vært gjort. Men det er klart at hvis en sånn situasjon skulle oppstå, var det fordi det var et bredt politisk flertall i Norge og i mange andre land som mente det var riktig å innføre den, og dermed hjemle den i egen lov.

       Vi har ikke fremmet egne forslag i innstillingen, men på mange viktige punkter går vi imot (presidenten klubber). - President, dette er for å unngå stemmeforklaring etterpå. Vi velger også å gå imot lovens overskrift og lovens bokstav, simpelthen fordi vi på dette prinsipielle punkt mener at vi er så uenig.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Saksordføraren har på ein ryddig måte gjort greie for denne saka. Eg skal difor avgrensa meg til nokre kommentarar knytte til punktet som gjeld samansetjinga av hovudstyret i Norges Bank.

       Regjeringspartia er med i ein fleirtalsmerknad der det m.a. heiter:

       « Flertallet vil understreke viktigheten av at hovedstyret reflekterer en bred bakgrunn og samfunnsinnsikt og bredde i den økonomiske tenkningen ».

       Eg vil presisera at når det gjeld å setja saman eit kompetent og tilstrekkeleg breitt hovudstyre i Norges Bank, er det for Kristeleg Folkeparti særleg tre element å leggja vekt på:

       Breidd i samansetjinga av hovudstyret betyr sjølvsagt ikkje at målet er eit hovudstyre som er i strid med seg sjølv - snarare tvert om. For nettopp ved ulik teoretisk-fagleg bakgrunn, med forskjellig erfaring frå arbeid, yrke og livet elles, og med ulik geografisk tilhøyrsel kan det sikrast eit kompetent, allsidig, spenstig og vitalt hovudstyre i Norges Bank.

       Me har eit langstrakt land, med store variasjonar i vilkåra for busetnad, næringsliv og verdiskaping. Difor vert også det som me kan kalla den geografiske kompetansen, eit vesentleg element når det gjeld å sikra eit så komplett og kompetent hovudstyre som mogleg.

       Me er trygge for at med dei endringane Odelstinget i dag er invitert til å vedta, vil me òg i framtida sikra at nasjonalbanken vår vil få eit hovudstyre som er veleigna til å føreta både sunne og gode vurderingar i eit farvatn som slett ikkje alltid er så enkelt og likeframt å navigera i.

       Så høyrde eg at representanten Sørfonn la stor vekt på geografisk spreiing på dei medlemene som skal oppnemnast, og det er eg sjølvsagt einig i. Men kva er det i praksisen i dag som ikkje kan vareta dei omsyna som representanten Sørfonn la vekt på? Eg følte at representanten Sørfonn la vekt på det som Arbeidarpartiet seier, at desse omsyna skal ein vareta, og dagens ordning fungerer godt. Fungerer ikkje hovudstyret i Norges Bank bra i dag etter Sørfonn si vurdering, sidan han må endra retningslinjene på dette området?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Jo, etter representanten si oppfatning har Norges Bank i dag eit svært kompetent og velfungerande hovudstyre. Eg ser ikkje nokon grunn til å setja spørsmålsteikn ved det. Når me likevel går inn for å leggja om oppnemningspraksis, har det først og fremst med det å gjera at det er lettare når det er eitt organ som skal setja dette saman, å sjå på heile breidda for å få eit så komplett og breitt samansett styre som mogleg.

       Her kan det diskuterast i ulike retningar. Det har fungert rimeleg greitt, så langt eg kjenner til, også med dagens ordning. Men dagens ordning gjev òg moglegheit for at ein kan få ei skeiv samansetning, der ikkje breidda vert den same, i og med at det er forskjellige politiske parti som har utgangspunktet og kjem med sine innspel.

       Ved ein fornuftig og god bruk, som eg er heilt sikker på vil skje med lovendringa, har ein ei endå betre moglegheit til å sikra breidd og dermed endå betre kompetanse i nye hovudstyre.

Statsråd Per-Kristian Foss : Denne moderniseringen av sentralbanklovgivningen er ikke en invitasjon til en debatt om den pengepolitiske forskriften og Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Jeg vil for ordens skyld allikevel si, siden det er tatt opp av finanskomiteens leder, at det er Regjeringens oppfatning at mandatet ikke er uklart, og at mandatet ikke har ført til, fører til eller vil føre til spesielt rentetillegg for Norge av denne grunn. Det er et synspunkt jeg faktisk heller ikke har sett hevdet noen gang i den offentlige debatt blant de mange kompetente personer og andre som mener noe om Norges Banks utøvelse av pengepolitikken og om norsk rentenivå. Jeg er heller ikke av den oppfatning at Stortingets debatter om pengepolitikken, slik jeg har vært med på dem, har vært amputerte. Stortinget har flere ganger gjennomført debatter om dette som har vist bred tilslutning til forskriften.

       La meg bare kort også gå inn på spørsmålet om oppnevnelse. Endringen av praksis for oppnevnelse til hovedstyret vil etter Regjeringens oppfatning bedre mulighetene for å sikre en helhetlig sammensetning av hovedstyret. Når enkeltpartier i Stortinget hver for seg fremmer kandidater til hovedstyret, vil ikke nødvendigvis dette hensynet bli tilstrekkelig ivaretatt.

       Komiteens flertall går inn for at et nytt hovedstyre oppnevnes med virkning fra 1. januar 2004. Det vil være ryddig å oppnevne hele hovedstyret på nytt, etter overgangen til ny praksis. Det utelukker ikke gjenoppnevning av sittende medlemmer. I samsvar med komiteens forutsetning legges det opp til å oppnevne alle de fem ordinære hovedstyremedlemmene fra årsskiftet. Det vil bli vurdert ulike oppnevningsperioder for å sikre kontinuitet i styret ved fremtidige oppnevninger og for å fylle lovens krav til rullering. Komiteen har lagt til rette for en slik oppnevning ved å foreslå en adgang for Kongen til å gi overgangsregler.

       Jeg registrerte at det også er en anmodning fra et mindretall i komiteen om at statsråden ikke skal oppnevne egne politiske representanter. Jeg kan vel si det slik at jeg har ingen politiske representanter, heller ingen personlige representanter, å oppnevne, så det er for meg en totalt fremmed problemstilling.

       Når det gjelder vektlegging av de kriterier som skal legges til grunn for oppnevning, er bredde i samfunnsinnsikt og kompetanse ganske viktig. Ingen representanter har nevnt det kravet som faktisk er der, nemlig en viss minimumsrepresentasjon fra hvert kjønn. Det vil selvfølgelig gjelde fortsatt. Jeg kan vel også bekrefte at det å komme fra det midtnorske handelsfelt, eller Hadeland, som det ble sagt her, ekskluderer ingen, langt mindre om man kommer fra Trondheim eller fra Ringsaker.

       Dette kalles en modernisering av vårt lovverk. Internasjonalt er det en trend at man skal ha flere og flere såkalte eksperter inn i hovedstyrene som skal ta beslutninger. Man skal på en måte avpolitisere mange av de viktige beslutninger som dypest sett er politiske beslutninger. Det er akkurat med politikk som med økonomi: Du kan ikke slå opp i en bok og finne fasiten. Dette er en vitenskap som tillegges et betydelig skjønn. Sånn bør det være, og sånn må det være. Det betyr at når man da vektlegger såkalt ekspertise, vektlegger man én fot av dette og ikke den andre viktige foten som heter folkevett. La meg da bare få bekreftet at man ikke nødvendigvis trenger å ha økonomisk ekspertise for å bli oppnevnt i dette hovedstyret.

Statsråd Per-Kristian Foss : Nei, man trenger vel ikke det, men det hjelper godt. Hvis jeg også skal si det slik, tror jeg det er et absolutt krav til alle som skal besitte den type viktige verv, at de har sunt skjønn - ja, i gamle dager ble det faktisk kalt godt bondevett. Det er et uttrykk jeg gjerne bruker om igjen. Det er ikke begrenset til én yrkesgruppe, men det er vel omtrent det som også representanten Djupedal legger i det å ha et sunt skjønn.

       At dette betyr å « avpolitisere » oppnevningen, er jeg faktisk ikke enig i. Med min bakgrunn som statsviter - sånn amatørmessig og utdanningsmessig sett iallfall - har jeg lært at begrepet « avpolitisere » ikke treffer det vi her gjør; en avgjørelse tatt av en politiker kan vanskelig karakteriseres som en avpolitisering. Det er ikke slik at det å ha bred samfunnsinnsikt utelukker f.eks også å ha politisk innsikt gjennom praksis.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg vil gjerne sende med en oppfordring før vi avslutter denne debatten.

       Det er klart at vi kan godt tvære ut dette om hvilke mennesker som er kvalifisert til å sitte i et slikt hovedstyre. At dette utvilsomt er et av de viktigste verv som oppnevnes, er de fleste uten videre enig i. Jeg tror også at denne ordvekslingen har bidratt til at man nå har fått utvidet dette begrepet, selv om det i teksten står ulike begrep. Hovedstyret skal nå utnevnes av Kongen i statsråd, altså gjennom finansministeren, og være sammensatt av mennesker med ulikt politisk ståsted, mennesker med ulikt samfunnsståsted, ikke nødvendigvis bare økonomer, og mennesker med ulik type utdanning, og at man skal vektlegge skjønnselementet - bondevett, som finansministeren sa - er en fornuftig tilnærming til dette. Det er med økonomi som med politikk, som jeg sa tidligere, at det er ingen eksakt vitenskap, og det betyr at man må ha noen til å balansere. Det er klart at Norges Bank som institusjon er en sterk økonomisk enhet som selvfølgelig vil drive gjennom sine beslutninger, og da må det finnes en motvekt. Det sunne skjønnet må da ivaretas.

Statsråd Per-Kristian Foss : Jeg må kvittere ut med å si at jeg skal ta den oppfordringen med meg. Men jeg har lyst til å si at det at økonomisk vitenskap ikke er en eksakt vitenskap, ekskluderer den ikke fra faktisk å ha en viss betydning for økonomiske beslutninger. Jeg ser det slik at det er ingen motsetning mellom å oppnevne mennesker som har faglig kompetanse og samtidig besitter bred samfunnsinnsikt og kan utøve et sunt skjønn.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

       Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 8.

       (Votering, sjå side 706)

       Ågot Valle gjeninntok her presidentplassen.