Harald T Nesvik (FrP) (ordfører for saken):

       Bjarne Håkon Hanssen (A) : For en tid siden fikk vi i Arbeiderpartiets stortingsgruppe en henvendelse fra to trønderjenter. De var helt utslitte av å forsøke attføring - som var for krevende - og rehabilitering, som ikke gav noen medisinsk bedring. Begge jentene var mellom 30 og 40 år. De hadde samarbeidet godt med lege- og trygdekontor, men de ble ikke bedre. For den ene av dem var det vanskelig å sette noen presis diagnose på det hun led av, og dermed også svært vanskelig å vite noe om uførhetens varighet. For den andre var problemet muskel- og skjelettskader, i kombinasjon med allergi. Hun var utdannet frisør, men slet med å finne ut av hva som ville være rett valg for et framtidig yrke.

       Jeg håper og tror at disse to jentene kan stå som eksempler på mennesker som i framtiden vil få tilbud om midlertidig uførestønad. Vi trenger et system der mennesker kan ta hensyn til helsen, og så etter hvert finne fram til hvilke veivalg de skal ta i livet sitt. Midlertidig uførestønad kan bli løsningen en periode for mennesker vi i dag ikke har et passende tilbud til.

       Vi i Arbeiderpartiet er med andre ord fornøyde med at ordningen med midlertidig uføretrygd nå blir etablert, men vi er dypt uenige i utformingen av stønadsordningen. I Arbeiderpartiet tror vi at en trygg økonomi i en vanskelig periode er avgjørende viktig for å sikre motivasjon og kapasitet til å gå tilbake til arbeidslivet. Det er ikke motiverende å gi høyere ytelser til dem som blir varig uføretrygdet, og snauere ytelser til dem som får en midlertidig uførestønad. Dårlig økonomi og dårligere utmåling av eventuell senere uføre- og alderstrygd kan tvert imot virke mot hele hensikten med den midlertidige uførestønaden.

       Og her er vi ved kjernen i den kritikk vi i Arbeiderpartiet vil fremme overfor Regjeringen og stortingsflertallet. Vi vet at svært mange uføretrygdede sliter med dårlig økonomi. Særlig gjelder dette alle dem som mottar minsteytelser. Mange av disse er i dag avhengige av jevnlig å kunne supplere trygden med sosialhjelp. Det er uverdig.

       Så fremmer Regjeringen et forslag som vil føre til at mange av dem som nå vil få midlertidig uførestønad, kommer enda dårligere ut enn dagens uføretrygdede. Det virker som om tanken bak er at bare ytelsene blir lave nok, så vil antallet uføretrygdede reduseres. Vi tror det motsatte vil skje. De lave ytelsene vil skape handlingslammelse. Et menneske i økonomisk nød vil ikke ha kraft til aktivt å ta del i å skape sin egen framtid.

       Selvsagt er det bra at Fremskrittspartiet bidrar til å rette opp noen av svakhetene i Regjeringens forslag. Men det forhindrer ikke at svært mange av dem som nå skal få midlertidig uførestønad, vil komme betydelig dårligere ut enn det de ville gjort med dagens regelverk for uføretrygd. Det skyldes først og fremst at de skatteregler som nå gjelder for pensjonister og uføretrygdede, ikke blir gjort gjeldende for dem som i framtiden skal bli midlertidig uføretrygdet. Fremskrittspartiet og Høyre påfører altså de aller svakeste en betydelig skatteskjerpelse. Det er helt utrolig.

       Flertallets opplegg medfører at det etableres et laveste nivå for tidsbegrenset uførestønad på 85.492 kr. Til dette sier forbundsleder Gunnar Buvik i Handikapforbundet til Aftenposten i går følgende:

       « Når de legger inntektsnivået så lavt, skaper de bare nye sosialklienter. Vi tvinges ned mot fattigdomsgrensen. ... Vi trenger det nivået på trygden som vi har i dag ».

       Jeg er så enig med Gunnar Buvik.

       I tillegg til dette kommer det faktum at utregningsreglene for den midlertidige uførestønaden for mange gir langt dårligere inntekt enn dagens uføretrygdregler.

       De fleste som får midlertidig uførestønad, vil også komme dårligere ut den dagen de blir pensjonister, fordi de har hatt flere år med lav inntekt.

       Så over til andre sider ved det vi i dag behandler.

       Det er bra at uføretrygd fra nå av kan fastsettes fra 5 til 100 %, med 5 % intervaller. Dette gir rom for en fleksibilitet som Arbeiderpartiet mener er i brukernes interesse. Riktignok skal grensen for å få midlertidig stønad gå ved 50 %. Jeg har imidlertid et håp om at dette ikke rammer for mange, og at de som blir vurdert til en liten uføregrad, i all hovedsak kan få vurdert sin situasjon innenfor tidsrammene for attføring og rehabilitering.

       Det er også bra at stortingsflertallet legger på plass at uføretrygdede kan beholde muligheten til å tjene 1 G i tillegg til trygden.

       Det er imidlertid viktige forhold knyttet til retten til å tjene 1 G som flertallet ikke tar innover seg. En tid tilbake møtte jeg en skilt barnefar, som grunnet psykiske problemer hadde vært uføretrygdet i mange år. Han hadde ved hjelp av Fontenehuset her i Oslo fått tilbake litt tro på seg selv. Det hadde ført til at han våget å påta seg en liten postrute i tillegg til uføretrygden. Det var en fabelaktig seier for ham at han klarte å gjennomføre denne jobben et helt år. Inntekten ved ett års innsats var i underkant av ett grunnbeløp. For ham gjorde ekstrainntekten det mulig å foreta seg noe mer, kjøpe litt godt det ellers ikke var rom for i samværshelgene med sønnen, og til og med reise en liten tur en uke i sønnens sommerferie.

       Men så kom det store sjokket, som tok alt motet fra mannen. Fordi han hadde tjent 1 G, forlangte trygdekontoret tilbakebetalt barnetillegget. Han ble også bedt om å betale tilbake bostøtte tilsvarende den inntekten han hadde hatt.

       Dette er etter Arbeiderpartiets mening urimelige ordninger, og jeg beklager at ikke flertallet kan slutte seg til merknader der en ber om en gjennomgang av regelverket på dette området.

       Så til slutt: Det er én gruppe som kommer dårlig ut i trygdesystemet, og det er den gruppen som Kristelig Folkeparti veldig ofte holder sin hånd over, nemlig husmødrene. Husmødre - eller for den del husfedre - vil ha en vanskelig vei fram til midlertidig uførestønad, fordi stønaden forutsetter at de skal tilbake i arbeid. Det er sannsynlig at mange av dem som blir uføre mens de arbeider hjemme, også ønsker en framtidig yrkesdeltakelse. Det store flertallet av dem som er hjemme, planlegger å ta arbeid utenfor hjemmet igjen.

       I dag fører jo Regjeringen en samlet politikk som stimulerer til at mange unge kvinner blir hjemme mens barna er små. Jeg tenker særlig på kontantstøtten. Ut fra en slik betraktning er det urimelig at hjemmeværende vil kunne få store vanskeligheter med å tilstås midlertidig uføretrygd. Det er beklagelig at flertallet slik sett snevrer inn virkefeltet for ordningen.

       Den midlertidige uføreordningen har utløst enda en problemstilling - og sakens ordfører var også inne på det - nemlig: Hva skjer med forsikringsutbetalinger på uførepoliser? Vi bør unngå at folk taper forsikringsrettigheter. Det er når nye problemer oppstår, at en kanskje har størst behov for midler i en overgangsfase. Det er ønskelig at disse problemstillingene får en nærmere utredning, og jeg håper at Regjeringen bidrar til det, i samarbeid med forsikringsbransjen.

       Med dette tar jeg opp de forslag Arbeiderpartiet er med på i innstillingen. Jeg har i den sammenheng følgende merknad: Ved en inkurie har det ikke kommet med i innstillingen at vi - og det gjelder da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV - også vil stemme imot flertallets forslag til § 17-1 første ledd bokstav a i skatteloven, som omhandler skattebegrensningsreglene for pensjonister og uføre.

       Antallet nye uførepensjonister har økt kraftig på 1990-tallet, og innen utgangen av 2003 vil det være om lag 300.000 uførepensjonister i landet. Det er dermed flere uførepensjonister enn industriarbeidere i Norge. En samlet sosialkomite har uttrykt bekymring over denne utviklingen. Arbeidet for et inkluderende arbeidsliv er et viktig virkemiddel for å motvirke den tendensen. For den enkelte er tilknytning til arbeidslivet den viktigste forsikringen mot fattigdom, samtidig som dette gir grunnlag for selvstendighet og sosial tilhørighet.

       Dagens ordning med uførepensjon virker statisk, ved at man sjelden foretar en ny vurdering av vedkommendes arbeidsevne etter at uførepensjonen er innvilget. Ved å innføre en midlertidig uførestønad åpner man for at personer med restarbeidsevne kan komme tilbake til arbeidslivet i løpet av en fireårsperiode. Ved å innføre en midlertidig uførestønad åpner man for at personer med restarbeidsevne kan komme tilbake til arbeidslivet i løpet av en fireårsperiode. Endringene gjør det også lettere å trappe opp arbeidsinnsatsen gradvis, ved at utføregraden heretter kan fastsettes med 5 %-intervaller.

       Målet med reformen er å få flere i arbeid og færre på trygd. Når det er sagt, må vi også erkjenne og ta høyde for at noen aldri vil ha muligheten til å komme verken helt eller delvis tilbake til arbeid. Det kan imidlertid ikke hindre oss i å foreta grep som gir uføre med sjanse til å komme tilbake til arbeidslivet, en større mulighet til dette. Endringene tar sikte på å redusere antallet nye uførepensjonister og forebygge varig uførhet. I tillegg skal endringene tilrettelegge for tilbakeføring til arbeid for personer som har restarbeidsevne. Det har i denne sammenheng vært nødvendig å innføre ordninger og foreta endringer som vil være med på å bidra til å nå dette målet. Ved å dele uføreordningen i en varig uførepensjon og en tidsbegrenset uførestønad vil det være lettere å oppnå dette. Varig uførepensjon skal gis til uføre uten utsikt til bedring. Tidsbegrenset uførestønad skal gis i inntil fire år ved stor restarbeidsevne eller usikker arbeidsevne. For å markere dette skillet vil flertallet i komiteen knytte beregningen av den tidsbegrensede uførestønaden til reglene for attførings- og rehabiliteringspenger. Dette er en viktig omlegging fordi det vil signalisere at ordningen har likhetstrekk med stønadsordninger som er basert på en tilbakeføring til arbeidslivet, og at stønadsbehovet forutsettes å være midlertidig.

       I forbindelse med denne omleggingen foreslås det også å heve minstenivået for både rehabiliteringspenger og attføringsstønad, som da i likhet med midlertidig uførestønad vil være minimum 1,8 ganger grunnbeløpet.

       At uføregraden heretter kan fastsettes med 5 %-intervaller, mot tidligere 10 %, vil gi større fleksibilitet og legger til rette for en mer gradvis økning av arbeidsinnsatsen. I tillegg reduseres noe av de såkalte terskelvirkningene som gjør det økonomisk ulønnsomt å trappe opp arbeidsaktiviteten.

       En enstemmig komite har gått inn for å beholde friinntekten på 1 G. I den sammenheng vil jeg nevne at en enstemmig komite også har gått inn for et stønadstak som innebærer at stønad og arbeidsinntekt til sammen ikke kan overstige inntektsnivået før uførhet. Med dette vil vi unngå uheldige terskelvirkninger som innebærer at man påføres økonomiske tap ved å vende tilbake til arbeidslivet.

       Flertallet, dvs. regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, har også foreslått at Stortinget ber Regjeringen vurdere ulike modeller som på en bedre måte kan ivareta det hensyn at det alltid skal lønne seg å arbeide mer for personer som mottar tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon, og komme tilbake til Stortinget med dette. Det må bestandig lønne seg å jobbe, og å øke arbeidsinnsatsen.

       For å sikre likebehandling av menn og kvinner i forhold til vurdering av søknader om uførepensjon foreslås særreglene for deltidsarbeidende kvinner avviklet.

       Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, som utgjør flertallet i innstillingen, har kommet fram til en avtale som ivaretar Regjeringens mål, å føre en mer aktiv sosialpolitikk, som skal føre til flere i aktivitet og færre på trygd.

       Komiteens flertall støtter Regjeringens forslag om at midlertidig uførestønad skal beregnes etter samme modell som den for rehabiliteringspenger og attføringsstønad. Imidlertid er flertallet blitt enig om å heve den midlertidige uførestønaden fra 60 % - som var Regjeringens forslag - til 66 % av beregningsgrunnlaget, som er det samme som for rehabiliteringspenger og attføringsstønad. 60 pst kan være for lavt dersom en person skal være motivert til å komme seg i arbeid, samtidig som personen skal føle nødvendig økonomisk trygghet. Hensikten med midlertidig uførestønad blir ikke oppnådd dersom en person ved ikke å ha den nødvendige økonomiske tryggheten aktivt jobber for å bli varig ufør, framfor å forsøke å komme seg tilbake til arbeid.

       Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er enige om å ha de samme reglene for midlertidige uføre som for dem som går på rehabilitering eller attføring, med unntak av særfradraget. Flertallet ønsker ikke å ta spørsmålet om særfradrag opp til vurdering i denne saken, men regner med at Skauge-utvalget vurderer denne problemstillingen i innstillingen om skatteopplegget. Det betyr at flertallet i innstillingen går inn for at den som blir tidsbegrenset ufør, får særfradrag.

       Mindretallet i komiteen vegrer seg for å gjøre endringer som kan hjelpe folk tilbake til arbeid. Det store antall uføretrygdede og det at svært få kommer tilbake til arbeid, viser at det trengs å gjøre aktive grep for å snu denne utviklingen. Det er selvfølgelig bra at en enstemmig komite slutter opp om å innføre tidsbegrenset uførestønad, men når mindretallet ikke engang vil være med på å løsrive det fra pensjonssystemet og knytte det til rehabiliterings- og attføringsordningen, blir det noe halvhjertet over det - spesielt etter at flertallet i komiteen har foretatt endringer på de områdene som mindretallet i sine merknader er mest kritisk til. Det er selvfølgelig mulig å lansere andre løsninger som griper fatt i den store utfordringen med å redusere antall uføre, og spesielt nye uføre. Når mindretallet heller ikke gjør det, men bare kritiserer Regjeringens forslag og flertallets innstilling, tar man ikke problemet på alvor. Hva er venstresidens løsning for å få færre uføretrygdede? Det ser ut som venstresiden kun greier å beskrive problemene, men ikke har løsningene. Det går selvfølgelig an å sitte stille og gjøre minst mulig og håpe at utviklingen snur av seg selv, men sjansen for det er vel ganske liten.

       Mindretallets ensidige fokusering på at Regjeringens politikk for å få færre på trygd kun dreier seg om stønadsnivået, faller på sin egen urimelighet. Den sittende regjering med sosialministeren i spissen har bl.a satset mye på et inkluderende arbeidsliv som nettopp tar sikte på å bruke et bredt spekter av virkemidler for å unngå utstøtelse fra arbeidslivet.

       Slike endringer som i dag gjøres, kan fort skape usikkerhet om hvilke virkninger dette kan få for den enkelte stønadsmottaker. I den sammenheng er det viktig å understreke at varig uførepensjon beregnes på grunnlag av inntekten på uføretidspunktet, og at varig uførepensjon således ikke blir redusert som følge av at man har mottatt midlertidig uførestønad. For hvert år fra og med uføretidspunktet får vedkommende godskrevet framtidig pensjonspoeng som beregnes på grunnlag av inntekten før man ble ufør. Personer som går sammenhengende på midlertidige stønadsordninger før de går over på varig uførepensjon, kommer like gunstig ut som ved dagens system. Og selv om personer som etter en periode med midlertidige ytelser kommer tilbake i arbeid, vil ha en periode med noe lavere poengtall, vil besteårsregelen gjøre at dette ikke vil få særlig betydning for de aller fleste.

       Kort oppsummert vil de endringene Odelstinget foretar i dag, legge til rette for flere i arbeid og færre på trygd. Sosialpolitikk må ikke bestå i å sende folk en sjekk i postkassen, for deretter å glemme dem. Vi skylder dem som har en mulighet til helt eller delvis å komme tilbake i arbeid, å føre en aktiv sosialpolitikk.

Olav Gunnar Ballo (SV) : SV har stilt seg positiv til at man innfører begrepet « midlertidig uførestønad » ut fra den argumentasjonen at man bør ha større fleksibilitet innenfor folketrygden og dens regler. Folketrygden er veldig regelstyrt, og det gjør at den i dag på mange områder mangler fleksibilitet, noe som kan gi seg svært ufornuftige utslag. Vi er likevel uenig i det grepet som flertallet her tar, og har advart mot det lenge. Det er klart at den filosofien som synes å ligge til grunn her, er at jo mindre man betaler folk i ytelser, jo mer sikker kan man være på at en da presses tilbake i en arbeidssituasjon ut fra en slags forutsetning om at det egentlig er manglende velvilje som er årsaken til at man er fraværende.

       Jeg må reflektere litt omkring foregående talers innlegg, for realitetsforskjellen mellom mindretallet og flertallet her går jo på ytelsens størrelse, den går jo ikke på det øvrige lovverket og muligheten for å kunne tilstås midlertidig uførepensjon, men det går på om man skal redusere den ytelsen slik at den blir lavere enn varig uførepensjon. Det SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har tatt til orde for, er en ytelse på samme nivå som om man hadde fått ytelsen permanent. Og det er jo ikke en betraktning vi er alene om. Her snakker man om « venstresidens » politikk. Men jeg ser at Aftenposten i går, 4. juni, hadde et oppslag der det står: « Mange uføre vil tape penger på ny ordning. » Så gir man et talleksempel, som Bjarne Håkon Hanssen også var inne på, der den laveste tidsbegrensede uførestønaden er 85.492 kr, mens laveste uførepensjon er 97.140 kr.

       Jeg vil gjerne høre begrunnelsen for dette fra Fremskrittspartiet, som er det partiet som går lengst i å gi bud og overbud i forhold til pensjonister generelt, men som plutselig legger en helt annen betraktning til grunn i forhold til dem som da har vært i et arbeidsforhold og taper sine inntekter på grunn av sykdom, og så i en overgangsfase enten skal søke å komme tilbake i arbeid og få en ytelse i mellomtiden, eller kanskje ende som varig uføre. Det er veldig vanskelig å se logikken i at man da skal ta bort det økonomiske gulvet man har å stå på i mellomtiden. Det må nødvendigvis være en helhet her. Det er jo ikke slik at økonomien til den enkelte kan variere veldig mye, og så skal man likevel klare seg greit: Huset vil stå der, bilen vil være der, barna vil være der - behovene vil altså være der, og de vil naturligvis være vanskeligst å dekke i en fase som vi snakker om her, som er uforutsigbar med hensyn til hva som blir den videre skjebnen.

       Jeg er overrasket over den retorikken som regjeringspartiene er villig til å gå inn på, og som jeg hørte at mindretallet ble møtt med. Det er en forståelig retorikk hvis man argumenterer med at ut fra et samlet kostnadsnivå ser man seg ikke råd til å gi den som er midlertidig ufør, det samme som man gir den varig uføre, rett og slett fordi det vil koste for mye. Men det er ikke særlig troverdig å argumentere med at det skulle være bedre for dem selv, og så betales dårligere.

       Vi har fra SVs side tatt opp et annet forhold i forbindelse med dette lovforslaget, og det går på rehabiliteringspenger. Jeg var for en tid siden i kontakt med en kvinne som hadde fått brystkreft med spredning, og som i mange år har hatt sykdommen. Vedkommende har vært i et arbeidsforhold og har i varierende grad arbeidet, avhengig av hvordan tilstanden har vært. Det har jo vært tidsbegrensninger på rehabiliteringspenger og i tillegg en definisjon som heter at man forutsetter at vedkommende er « under behandling med utsikt til bedring ». En pasient med kreft med spredning, som ikke blir helbredet, kan jo ikke uten videre sies å være « under behandling med utsikt til bedring ». Resultatet i det tilfellet var at kvinnen tapte alle sine ytelser og måtte ha sosialstønad som tilleggsytelse. Her vil jo både midlertidig uførestønad, men også muligheten for rehabiliteringspenger på slike gitte vilkår som heldigvis hele komiteen i merknadene står sammen om, muliggjøre at vedkommende, og andre i tilsvarende situasjon, vil kunne få en ytelse og ha fleksibiliteten mellom arbeid enkelte dager når man er frisk nok, og trygdeytelser når man da eventuelt må ha behandling for sin sykdom eller blir dårligere. Det er et eksempel på den type fleksibilitet vi i SV ønsker. Vi tror at hele trygdesystemet hadde tjent på å være mindre regelstyrt ovenfra og mer mottakelig for impulser nedenfra, ikke minst fra de mange trygdeansatte som kommer i kontakt med folk daglig, og som ser den typen eksempler, slik at man kunne ha fanget dem opp og på den måten sikret at folk ikke havnet i et økonomisk uføre. Det er det som dessverre vil bli tilfellet for en god del med det forslaget som flertallet her går inn for. Det er svært nærliggende å tenke seg at tiltaket her ikke først og fremst er målrettet for å kunne sikre at man enten får en varig ytelse i form av uførepensjon eller kommer tilbake til arbeid dersom man blir frisk nok, men at det er et tiltak for å spare midler og skru igjen den økonomiske skruen, slik at færre ender opp med ytelser som koster samfunnet mye.

       Jeg hadde gjerne sett at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet hadde begrunnet sin kritikk på en bedre måte overfor mindretallet enn Heieren Hundhammer her gjorde. Hvis man mener at det å betale folk bedre ytelser - når man er avhengig av trygdeytelser - fører til at man kommer ut i et større uføre, må man ha mer substans i den kritikken enn Heieren Hundhammer hadde i sitt innlegg.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Det er bekymringsfullt at vi ved utgangen av 2001 hadde over 285.000 uførepensjonister i Norge. Regjeringen har som mål å snu denne negative utviklingen, der stadig flere settes utenfor arbeidslivet og blir varige stønadsmottakere.

       Kristelig Folkeparti støtter forslaget om at det innføres en tidsbegrenset uførestønad, i tillegg til dagens varige uførestønad. Dette legger bedre til rette for tilbakeføring til arbeid, ved at man revurderer arbeidsevnen i løpet av en fireårsperiode.

       Dette er en oppfølging av Sandman-utvalget, som ønsket en slik tidsbegrenset uførestønad og mer fleksible regler for kombinasjonen av arbeid og trygd. Jeg er glad for at en enstemmig sosialkomite støtter dette.

       Stortinget har tidligere bestemt at legens vurdering av arbeidsuførhet i forbindelse med sykemelding skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering. Erfaring fra flere IA-bedrifter viser at andre yrkesgrupper, som ergo- og fysioterapeuter, kan utføre denne funksjonsvurderingen på en god måte.

       Det er viktig at det i større grad legges til rette for at arbeidsevnen skal kunne prøves ut. Kristelig Folkeparti synes det er bra at en iverksetter et forsøk over tre år for unge personer med en klar medisinsk diagnose, der arbeidsevnen er nedsatt med mindre enn 50 %

       Kristelig Folkeparti synes det er riktig at uførestønad tidsbegrenses, i likhet med andre korttidsytelser som rehabiliteringspenger og attføringspenger, og ikke er varig pensjonsytelse. Dette signaliserer at ordningen skal være midlertidig. Det gir også et positivt signal om at ordningen er ment som en tilbakeføring til arbeidslivet.

       Regjeringspartiene har sammen med Fremskrittspartiet flertall for at kompensasjonsgraden settes til 66 % av beregningsgrunnlaget for dem som kommer inn under ordningen med tidsbegrenset uførestønad. Minsteytelsen økes til 1,8 G. Det samme flertallet sikrer også at de som kommer inn under ordningen med tidsbegrenset uførestønad, også skal beholde særfradraget. Det er grunn til å tro at denne problemstillingen blir vurdert grundig når en skal behandle Skauge-utvalgets innstilling om skatteopplegget.

       Friinntekten på 1 G vil bli beholdt, både for varig uførepensjon og for midlertidig uførestønad. Dette betyr mye for de uføre, som allerede i dag har en liten ekstrainntekt gjennom omsorgslønn, eller som er aktive i foreningsliv og politikk og mottar godtgjørelse for det.

       Arbeid skal alltid lønne seg. Derfor er det riktig med et stønadstak, som innebærer at stønad og arbeidsinntekt til sammen ikke overstiger inntektsnivået før en ble ufør. En må unngå uheldige terskelvirkninger som innebærer at en taper penger på å gå tilbake til arbeidslivet.

       For kvinner som har jobbet deltid, er det en seier at særregelen om at uførhetsvurderingen av deltidsarbeidende også skal ta hensyn til evnen til å utføre arbeid i hjemmet, nå blir opphevet. Dette handler om likestilling og om likeverd.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det er både pluss- og minusfaktorer ved denne saken, i utgangspunktet dessverre flest minusfaktorer. Men en del av dem klarer et flertall i komiteen å gjøre noe med.

       Da Regjeringen i fjor foreslo at grensen for friinntekt for uføretrygdede skulle settes ned fra 1 G til 0,1 G, ble det - med rette - stor oppstandelse. Heldigvis er dette nå ryddet av veien, både for dem som har varig uførestønad, og for dem som har midlertidig uførestønad. Det må være det motsatte av å skape incitament for yrkesaktivitet og egen inntektsinntjening å gjøre et slikt grep som Regjeringen prøvde seg med her.

       Det er også bra at kompensasjonskravet for tidsbegrenset uførestønad blir hevet fra 60 til 66 % av beregningsgrunnlaget. Også det retter et flertall i komiteen opp.

       Men når en så kommer til det meste av det andre, er det mye betenkelig og negativt. Representanten Beate Heieren Hundhammer sa at det bestandig må lønne seg å arbeide. Det er jeg enig i. Det skal ikke være slik at man sitter igjen med mer å leve for ved å være trygdet enn ved å arbeide. Men det er noen i dette samfunnet som ikke er i stand til å arbeide, og det er noen - i hvert fall i perioder av kortere eller lengre tid - som bare delvis kan arbeide, og for disse må det legges til rette slik at de kan leve på en anstendig måte.

       Heieren Hundhammer spurte om hva som var alternativet til venstresiden - og jeg tror nok at hun plasserte også meg og mitt parti der. Jeg skal svare litt på det. Bedriftsintern attføring har vi gått sterkt inn for. IA-bedriftene, som egentlig var en del av støtteordningene her, har endret seg mye i det siste, men vi har i hvert fall noe godt igjen. Det vi bl.a har vist til i løpet av denne siste perioden på Stortinget, er at vi må få en bedre tilrettelegging for yrkes- og funksjonshemmede arbeidstakere, slik at de kan komme i arbeid, og uten at dette belaster arbeidsgiver - som f.eks å foreslå å fjerne 0,5 G som arbeidsgiver må stå for ved tilrettelegging av arbeidsplass. Jeg håper at dette kommer på plass for alle bedrifter relativt fort.

       Departementet innfører en tidsbegrenset uførestønad, som ikke skal tilhøre pensjonsytelsene. Også det er litt forvirrende, for denne stønaden skal løsrives fra pensjonssystemet og i stedet knyttes til regelverket for rehabilitering og attføring.

       Her er det at vi i mindretallet spesielt reagerer. Dette forslaget innebærer at midlertidig uføretrygdede mister særfradraget i skatten, at de skal betale full trygdeavgift, at barnetillegget blir vesentlig redusert i forhold til uføretrygdede, og at det ikke vil bli gitt ektefelletillegg. Vi mener at dette er det motsatte av å bekjempe fattigdom, som denne regjeringen har tatt på seg å ville gjøre. Disse innstrammingene vil skape flere fattige og større behov for supplerende sosialhjelp. Det vil - sammen med problemer når det gjelder helse og sosiale forhold - skape økonomiske forhold som i hvert fall jeg tror gir mindre styrke og motivasjon for å søke arbeid. Det er den største svakheten ved innføringen av dette systemet i dag.

       Så vil jeg i likhet med representanten Bjarne Håkon Hanssen knytte noen kommentarer bl.a til dem som er hjemmearbeidende, og som skal søke om denne pensjonen. Husmødre og husfedre har store problemer med å få en slik midlertidig uførestønad hvis det forutsettes at man skal tilbake i arbeid, når man ikke har vært i arbeid i den siste perioden. Dette må det gjøres noe med, slik at det kan bli lettere også for hjemmearbeidende/hjemmeværende personer å få den støtten som de trenger.

       Dette med forsikringsutbetaling har både saksordføreren og andre vært inne på. Forsikringsutbetaling fra private forsikringer ved uførhet har vi vel alle påpekt bør avklares nå, at en eventuelt kan komme tilbake med en sak, og at dette bør avklares i forhold til Finansnæringens Hovedorganisasjon.

       Jeg vil i likhet med Bjarne Håkon Hanssen signalisere at vi går mot skatteloven § 17-1 første ledd bokstav a.

Statsråd Ingjerd Schou : Odelstinget behandler i dag en viktig reform av dagens uførepensjonsordning. Målet er å legge til rette for at flere kan delta i - og vende tilbake til - arbeidslivet, fremfor å stå utenfor, parkert på varig uførepensjon. Endringene i uføreordningen skal legge til rette for dette, sammen med en aktiv oppfølging fra trygdeetatens side i forhold til den enkelte.

       Arbeidskraften er Norges viktigste ressurs. Den fremtidige verdiskapingen og muligheter for å utvikle velferdsordninger er avhengig av tilgang på arbeidskraft og hvor effektivt vi klarer å utnytte ressursene, men også kunnskapene hver enkelt har.

       Selv om vi for tiden har en økende arbeidsledighet, tilsier befolkningsutviklingen at vi på noe sikt vil ha mangel på arbeidskraft, spesielt innenfor offentlig og privat tjenesteyting. I tillegg vil høy avgang til ulike tidligpensjons- og trygdeordninger redusere tilgangen på arbeidskraft ytterligere og svekke mulighetene for økonomisk vekst. Ved utgangen av 2002 mottok vel 292.000 personer uførepensjon. I dagens ordning er det bare i meget begrenset grad at personer med uførepensjon kommer tilbake i arbeid.

       Utfordringen fremover er å opprettholde en høy yrkesdeltakelse. Vi må føre en politikk som hindrer at stadig flere faller ut av arbeidsstyrken, samtidig som vi må legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan komme inn i arbeidslivet. Deltakelse i arbeidslivet er den beste garantien mot fattigdom og store sosiale forskjeller. Det gir også den enkelte muligheter til sosial kontakt og til å bruke sine evner.

       Arbeidslivet må bli mer inkluderende. Altfor mange funksjonshemmede som ønsker seg jobb, slipper ikke inn i arbeidslivet, og altfor mange eldre arbeidstakere blir skjøvet ut. Intensjonsavtalens målsettinger om å ansette langt flere med nedsatt funksjonsevne og øke gjennomsnittlig avgangsalder fra arbeidslivet er viktig nettopp for å møte disse utfordringene. Ot.prp.nr.102 følger opp Intensjonsavtalens målsetting og statens forpliktelser etter avtalen gjennom omleggingen av uførepensjonsordningen.

       Jeg er glad for at et flertall støtter hovedprinsippene i reformen - innføring av en tidsbegrenset uførestønad og en ny beregningsmåte som markerer at denne stønaden er en korttidsytelse og ikke en pensjonsytelse.

       For å få flere tilbake i arbeid og færre på varig uførepensjon foreslår Regjeringen at det innføres en tidsbegrenset uførestønad. Innføring av en tidsbegrenset stønad skal forhindre varig utstøting fra arbeidslivet og vil også markere at ikke alle som søker om uførepensjon, skal ha en varig ytelse. Den tidsbegrensede stønaden skal gis for en periode fra ett til fire år til alle som har en viss arbeidsevne i behold, eller når fremtidig arbeidsevne er usikker.

       Om lag 50 % av de nye uførepensjonistene har muskel- og skjelettlidelser eller lettere psykiske lidelser. Dette er helseproblemer som ikke nødvendigvis medfører varig uførhet. En del av disse vil kunne komme tilbake i arbeid etter en tid, f.eks fordi helsen er blitt bedre, fordi det er utviklet nye behandlingstiltak eller fordi arbeidsforholdene ligger bedre til rette. Mange trenger imidlertid mer tid for å komme tilbake i arbeid enn det dagens system gir rom for. Samtidig skal også den enkelte sikres en individuell oppfølging og hjelp til å komme tilbake i arbeid i denne perioden.

       Tidsbegrenset uførestønad skal beregnes som rehabiliterings- eller attføringspenger. Stønaden vil etter flertallets forslag i innstillingen utgjøre 66 % av den pensjonsgivende inntekten siste år eller de tre siste årene før uførheten inntrådte. Man betaler skatt av uførestønaden som om det var arbeidsinntekt, men til gjengjeld opptjener man også pensjonspoeng. Like skatteregler som for arbeidsinntekt er viktig for å legge til rette for økt arbeidsinnsats og sikre at man ikke taper skattemessig på å bytte ut stønad med arbeidsinntekt. Det betyr at skattebegrensningsreglene som gjelder for alderspensjonister og uførepensjonister som har en nedsatt inntektsevne på minst 2/3, ikke vil gjelde for mottakere av tidsbegrenset uførestønad. Disse skattereglene gir ikke incitament til å komme tilbake i arbeid. En person med tidligere midlere og lave inntekter ville derfor kunne tape på å øke arbeidsinntekten. Å videreføre dagens skattebegrensningsregler for pensjonister også for mottakere av tidsbegrenset uførestønad ville derfor virket mot stønadens formål - å lette tilbakegangen til arbeid. Jeg er glad for at flertallet støtter Regjeringens forslag på dette punktet.

       Når det gjelder særfradraget for alders- og uførepensjonister, merker jeg meg at flertallet inntil videre vil la dette gjelde for mottakere av tidsbegrenset uførestønad og komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med oppfølgingen av Skauge-utvalgets innstilling.

       Jeg vil tro at de fleste i denne sal, inkludert statsråden, er opptatt av å ha god kontakt med brukere, å ha god brukermedvirkning. Hva er det som gjør at de som har skoen på, ikke skjønner at statsråden har gode intensjoner med det hun nå foreslår?

Statsråd Ingjerd Schou : Det representanten Hanssen tar opp, nemlig kontakten med brukere og brukerorganisasjoner, er også for meg svært viktig. Det er noe av grunnen til at det har vært viktig å differensiere en tidsbegrenset uførestønad kontra det å gi varig uføretrygd.

       Jeg kjenner også overskriften og innholdet i artikkelen i Aftenposten bare fra Aftenposten, men jeg har lyst til å kommentere spesielt at artikkelen i Aftenposten gir en noe skjev fremstilling av stønadsnivået på tidsbegrenset uførestønad, ved at det legges til grunn at alle nykommere på arbeidsmarkedet vil få en minstestønad.

       Jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at dersom arbeidsevnen er nedsatt før fylte 26 år på grunn av alvorlig og varig sykdom, er minsteytelsen 2,4 ganger folketrygdens grunnbeløp, og det utgjør om lag 130.000 kr.

       Jeg er opptatt av at stønadsordningen i forhold til tidsbegrenset uførestønad skal være slik at man også forfølger det som gjelder for stønadsordninger for rehabilitering og attføring.

Harald T Nesvik (FrP) : Det er to små problemstillinger - egentlig er det store problemstillinger - som jeg vil be om at sosialministeren kommenterer.

       Det ene går på debatten om hvor mye man vil miste som følge av omleggingen av dette systemet, og i hvert fall slik det står i proposisjonen, vil denne omleggingen gjelde nye tilfeller, altså tilfeller etter 1. januar 2004. Jeg vil be om at sosialministeren bekrefter det som står i proposisjonen, at ordningen vil gjelde nye tilfeller, og at de som er innrømmet uførestønad i dag, ikke vil miste den.

       Det andre spørsmålet går på det som en enstemmig komite viser til når det gjelder begrepet « tidsbegrenset uførestønad », og problemstillinger i forhold til forsikringsordninger og Finansnæringens Hovedorganisasjon. En enstemmig komite ber om at man tar kontakt og får i stand en ordning med Finansnæringens Hovedorganisasjon, slik at man ikke skal tape på de begrepsendringer og de systemendringer som Odelstinget her foretar. Vil statsråden ta et slikt initiativ overfor finansnæringen, slik at vi kan få dette på skinner?

Statsråd Ingjerd Schou : Når det gjelder det første spørsmålet, bekrefter jeg at det gjelder for nye tilfeller, og det gjelder fra virkningstidspunktet 1. januar 2004.

       Når det gjelder det andre momentet, forsikringsforholdene, er det et viktig anliggende. Departementet er i dialog med forsikringsbransjen om hvordan deres produkter kan tilpasses den nye ordningen med tidsbegrenset uførestønad, for å bidra til de avklaringer i forhold til bruken av uførebegrepet som komiteen ber om.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg vil tilbake til dem som er syke, som lider av alvorlige, livstruende sykdommer med usikre prognoser, og hvilke trygdemessige ytelser de kan få.

       En samlet komite har pekt på at retningslinjene for tilståelse av rehabiliteringspenger må utformes slik at en kan ha en fleksibilitet som gir disse menneskene mulighet til å alternere mellom arbeidsplass og trygd, noe som også representanten Ballo var inne på. Komiteen sier at det i slike tilfeller må være mulig å tilstå graderte rehabiliteringspenger ned til 20 %

       Vil statsråden legge til rette for dette og komme tilbake med retningslinjer, slik at det kan bli likebehandling av denne kategorien mennesker, som da kan alternere mellom sin arbeidsplass i gode perioder og ha rett og økonomi til å være syk i andre perioder?

Statsråd Ingjerd Schou : Jeg har fått mange henvendelser som går på denne usikkerheten om man er varig eller tidsbegrenset ufør, og til Gløtvold vil jeg si at det er i hvert fall verdt å understreke at der hvor utsikten til arbeidsevne ikke er til stede, er det heller ikke noen tvil om at man skal ha en varig uføretrygd.

       Hele saken om tidsbegrenset uførestønad har bl.a som en grunntone at det skal være en større grad av fleksibilitet mellom det å være i arbeid og det å ha trygdeytelser. Man skal kunne alternere, men man skal også ha en mindre grad av uførhet i prosent for å kombinere det med arbeid. Jeg kommer til å følge opp det som en samlet komite påpeker.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Det kan vel ikke herske noen tvil om at det ikke er noe som er mer lønnsomt rent økonomisk enn å være i et arbeidsforhold. Enhver trygdeytelse vil jo over tid være lavere enn om man er i arbeid.

       Likevel registrerer jeg at regjeringspartiene går inn på en type retorikk som går på at hvis man blir for godt betalt, vil det være uheldig. Da vil man på en måte forholde seg til det og ikke aktivt søke seg over i en annen tilstand.

       Jeg vil spørre sosialministeren hva som er logikken - hvis det skulle være noen logikk i det - hvis man skulle følge et slikt resonnement som jeg registrerte at Heieren Hundhammer var inne på. Med en lavere midlertidig ytelse enn en varig pensjon skulle jo det bety at det lønner seg med én gang å prøve å skaffe seg en varig uførepensjon i stedet for en midlertidig uførepensjon. Kan statsråden forklare meg logikken i det?

Statsråd Ingjerd Schou : Det høres ut som om Regjeringen er opptatt av å sulte folk tilbake til arbeid. Jeg har lyst til å minne om at utgangspunktet for hele denne saken er nettopp å hjelpe flere yrkeshemmede til å kunne delta aktivt i arbeidslivet, at vi må ha ordninger som legger til rette for det, at tidsbegrenset uførestønad er en midlertidig stønad og skal også kombineres med aktive tiltak for nettopp å komme tilbake i arbeid, og at stønadsnivået er sammenlignbart med det som gjelder i dag i forhold til rehabilitering og attføringsordningene.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

       Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå side 793)