Bjørgulv Froyn (A) (ordfører for saken):

       Arbeidet med forslag til ny lov om elektronisk kommunikasjon har på mange måter vært en krevende øvelse. Loven er ment å avløse gjeldende telelov og lov om standarder ved overføring av fjernsynssignaler, og omfatter alle former for elektromagnetiske signaler. Samtidig er det meningen at foreliggende lovforslag også skal implementere alle vedtatte rettsakter på området elektronisk kommunikasjon innenfor EU. I henhold til EØS-avtalen skal disse rettsaktene være implementert innen 25. juli 2003.

       Det har vært viktig for norske næringsinteresser å ha et regelverk harmonisert med andre lands lovgivning. Det vil bidra til å sikre norske bedrifter lik behandling innenfor hele EØS-området. Hovedformålet med gjeldende regulering, som ble vedtatt i 1995, var å bidra til en fornuftig overgang fra et rettslig monopol til et marked med konkurranse. Den nye loven og den nye reguleringen er ment å ta høyde for den økende konvergensen på området. Skillet mellom de ulike sektorer, som IT-, kringkastings- og teletjenester, blir mindre. Dette vil føre til strukturer som endres på tvers av de ulike sektorene, noe som igjen understreker betydningen av en internasjonal harmonisering.

       Den nye loven vil fortsatt være en sektorspesifikk regulering. Det betyr at det ikke først må være påvist et misbruk før særlige regulatoriske plikter pålegges. Tilbydere kan pålegges forpliktelser etter føre var-prinsippet eller den såkalte ex ante-reguleringen.

       Lovforslaget tar sikte på å begrense reguleringsregimet til et nødvendig minimum, med et rettslig rammeverk som sikrer enkeltpersoner og virksomheter rett til å tilby kommunikasjonsnett og tjenester.

       Det er komiteens oppfatning at foreliggende forslag til lov skal bidra til næringsutvikling og innovasjon over hele landet. Målsettingen er å stimulere til næringspolitisk strategi, som vil bidra til vekst innenfor eksisterende næringsliv, offentlig forvaltning, helse og utdanning. I en slik sammenheng vil forslaget til ny lov om elektronisk kommunikasjon være et avgjørende bidrag til en distriktspolitikk som kan gi vekst i alle deler av landet.

       Komiteen har gjort et seriøst forsøk på å nå fram til størst mulig enighet i lovteksten. Det framgår av forslagene at vi har nådd langt i den målsettingen. Motivet for en optimal enighet har vært at vi på den måten vil kunne legge et best mulig grunnlag for den praktiseringen som vil finne sted etter vedtaket.

       Området elektronisk kommunikasjon er et relativt nytt område, som er i en kontinuerlig forandring. I tillegg er sektoren svært internasjonalisert. Alle vil derfor være tjent med at de ulike aktører i bransjen får en felles plattform for å utvikle og søke et fornuftig samliv i utviklingen av bransjens enorme potensial. For stor uenighet på det politiske plan ville lett kunne ført til at bransjen framover i større grad ville ha konsentrert seg om konfrontasjoner i konkurransen i stedet for samarbeid, og dermed økt risikoen for at vår posisjon internasjonalt ville ha blitt svekket - en svekkelse alle ville ha tapt på.

       Forslaget til lov om elektronisk kommunikasjon er et vanskelig, men særdeles viktig område. Komiteen har derfor i arbeidet med proposisjonen vært i nær kontakt med bransjen. Vi har i tillegg til samtaler med ulike operatører hatt en egen høring. Forslaget som legges fram i dag, bærer preg av denne kontakten. Vi har tatt de ulike innspill på alvor, og vi har forsøkt å være imøtekommende. Jeg håper derfor at bransjen gjennom de kontakter som har vært, har lært å sette pris på samarbeidet med de politiske myndigheter.

       De ulike områdene hvor det i komiteen har vært diskusjon, har man forsøkt å finne en avklaring på. Et tema som kanskje virker mer akademisk, men som likevel har hatt en politisk implikasjon, er konkurransebegrepet som anvendes i forslaget. Som det framgår av formålsparagrafen, innfører man begrepet « bærekraftig konkurranse ». Flertallet slutter seg til å bruke dette. Et mindretall foreslår « virksom konkurranse », som er det begrepet som anvendes i konkurranseloven.

       Det at man innfører begrepet « bærekraftig konkurranse », betyr ikke at man ser bort fra betydningen av en virksom, lønnsom og effektiv konkurranse, men man forsøker gjennom bruk av bærekraftig konkurranse å synliggjøre betydningen av at vi får inn aktører som tar ansvaret for at vi får en utvikling innenfor området som har en langsiktighet, en troverdighet og en effektivitet som også kommer brukerne til del, og som ivaretar de nasjonale interessene vi har innen området.

       Med begrepet « bærekraftig konkurranse » sier vi også at konkurransen ikke er et mål i seg selv, men et virkemiddel som det er viktig å anvende i utviklingen av denne bransjen. Men for at det skal skje innenfor de rammene som er formulert for øvrig, må det også skje i samarbeid med statlige virksomheter. Ikke bare statlige regulatoriske myndigheter, men også staten som aktør må komme inn i bildet, slik at vi kan utvikle et fungerende marked, hvor alle, inklusiv de som måtte bo på den ytterste øy, får tilgang til disse tjenestene.

       Et annet tema som har vært komplisert, er klageordningen. Etter at proposisjonen var lagt fram for Stortinget, oppstod det en særskilt situasjon som følge av den avtalen som ble inngått med et flertall her i salen i forbindelse med utflytting av ulike statlige tilsyn. I denne avtalen framgikk det at en forutsetning for enighet om utflytting var at man ikke skulle gjøre noe med klageordningen i forbindelse med tilsynene. Det var et sentralt spørsmål for dette området. Vi har pr. i dag en tredelt klageordning. Den ble foreslått endret fra Regjeringens side, og komiteen var innforstått med at man burde gjøre noe med den. Spørsmålet var i hvilken grad vi kunne få det til innenfor den avtalen som var inngått.

       Det vi har fått til, er først og fremst at det er enighet om en todelt ordning blant flertallet. Det er et mindretall i den saken, men flertallet er for en todelt klageordning. Det innebærer at Statens teleforvaltningsråd legges ned, og det etableres en ordning hvor departementet er klageinstans når det gjelder saker som har vært behandlet i Post- og teletilsynet.

       Samtidig er det enighet om at denne klageordningen må ha en forankring i bransjen, i den mening at bransjen kan ha tillit til saksbehandlingen som foregår. Fram til i dag er vi blitt møtt med eksempler på behandling av klagesaker som har gått over tid så lang tid at klagesakene i seg selv har virket konkurransehemmende. Det er ingen enighet i komiteen om hvordan man skal håndtere tidsbruken, annet enn at flertallet mener at tidsbruken er et problem. Arbeiderpartiet har fremmet forslag om at behandling av klagen i departementet ikke skal gå utover tre måneder.

       Det at vi har fått en todelt klageordning, tror vi er et godt svar på de meninger som er kommet fram i samtaler med bransjen, og vi tror at vi har lagt et grunnlag for at bransjen i mye større grad vil ha tillit til klageordningen. Det er viktig at denne klageordningen møter tillit i bransjen, nettopp fordi klageordningen er en av forutsetningene for at vi kan utvikle en nasjonal relasjon mellom bransjen og regulatoriske myndigheter, og at man ikke bidrar til at klageordningen bare blir en blindvei i systemet, og at de fleste - og da spesielt de store aktørene - vil anvende mulighetene for å reise saker overfor ESA i Brussel.

       Det har vært ulike meninger om registreringsplikten i dette forslaget. Fra Arbeiderpartiets side har det vært viktig å gjøre det som er mulig for å legge til rette for at vi kan få et landsdekkende nett i et system hvor konkurransen fungerer, like mye som tilgjengeligheten for de ulike blir best mulig. Registreringsordningen har vært omfattende og vist tilgjengelighet til en betydelig del av de ulike nettene som det går an å koble seg opp mot, men pr. i dag har bruken av disse nettene kanskje vært noe begrenset. Ut fra det har Regjeringen foreslått at man skal avvikle registreringsplikten, fordi anvendelsen av den har vært for liten. Arbeiderpartiets mening er at liten anvendelse er et dårlig argument for betydningen av registreringen av disse nettene også framover, og vi legger vekt på ikke bare tilgjengeligheten for den enkelte bruker, men at det også vil være et betydelig sikkerhetspolitisk aspekt ved at man har oversikt over de nett som eksisterer rundt omkring i landet.

       I forbindelse med mobilmeldingen, som ble behandlet i Stortinget tidligere i år, ble spørsmålet om nasjonal roaming tatt opp. I den sammenheng ble det gitt uttrykk for at en eventuell ordning med nasjonal roaming måtte forankres i en ny lov om elektronisk kommunikasjon. Dette har Arbeiderpartiet gått inn for, og foreslår konkret at det skal åpnes for nasjonal roaming. Fra regjeringspartienes side, med tilslutning fra Sosialistisk Venstreparti, er det gitt uttrykk for at nasjonal roaming ikke nødvendigvis bør nedfelles i lovtekst, men det gis verbalt uttrykk for at dette må være tilgjengelig, og at det som tidligere er uttrykt fra flertallet i forbindelse med mobilmeldingen, også skal gjelde i forbindelse med forslaget til lov om elektronisk kommunikasjon.

       Jeg sa tidligere at en lov om elektronisk kommunikasjon er et komplisert område. Vi står overfor en sektor som er i stadig forandring. Konvergensen er økende, parallelt med den økende internasjonaliseringen. Komiteen har forsøkt å ta denne utfordringen på alvor, og det er vårt håp at forslaget som nå foreligger, vil bidra til et godt, stabilt og forutsigbart regime innenfor området elektronisk kommunikasjon.

       Elektronisk kommunikasjon er en næring i betydelig vekst og vil kunne ha en avgjørende betydning for veksten i andre deler av næringslivet. Jeg sa også tidligere at dette er et system som i særdeles stor grad vil kunne bidra til å gjøre distriktspolitikken her i landet kanskje enda mer effektiv enn man har opplevd, og det vil bidra til å gjøre tilgjengeligheten for dem som bor langt utenfor maktsystemene, mye større.

       Med dette tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag.

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

       Presidenten: Representanten Bjørgulv Froyn har teke opp dei forslaga han refererte til.

       Sverre Hoddevik (H) : Norsk lov om elektronisk kommunikasjon blir en integrert del av europeisk lovverk, siden EØS-avtalen trekker oss inn i den europeiske harmoniseringsprosessen. Lik anvendelse av regelverket som virkemiddel for å få konkurranse i det indre markedet har blitt en viktig drivkraft i arbeidet med å revidere det regulatoriske rammeverket i EU. Harmonisering av rammebetingelsene sikrer norske virksomheter med aktivitet innenfor EØS-området samme behandling innenfor hele EØS-området som den de er kjent med i Norge.

       Det er grunn til å takke saksordføreren for smidighet og kreativ innspurt i forbindelse med avgivelsen av denne innstillinga i komiteen. Saksordføreren har gjort grundig rede for innstillinga her, og min oppgave blir i korthet å belyse innstillinga sett med Høyres - og regjeringspartienes - øyne.

       Komiteen har i denne sak fungert på sitt beste. I tillegg til at regjeringspartiene har flertall sammen med Arbeiderpartiet, har regjeringspartiene etter alle tenkelige flertallskonstellasjoner også flertall i de øvrige spørsmål. Som sagt er det et bredt flertall som i forhold til lovens formålsparagraf uttrykker balansen mellom bærekraftig og virksom konkurranse. Det er på samme måte et bredt flertall som søker å korte tidsbruken ved klagebehandling ved å redusere klageløpet til å gå via bare to instanser - Post- og teletilsynet og departementet. Dette har saksordføreren gjort rede for.

       Det er også viktig å legge merke til at flertallet har understreket behovet for at eksisterende reguleringspolitikk blir videreført inntil ny politikk er etablert og implementert på dette området, slik at man unngår et politikkvakuum i den regimeskiftesituasjonen som kommer.

       Som sagt er klageinstituttet en viktig del av det regulatoriske regimet, men dette dreier seg ikke alene om klageinstituttets beskaffenhet. Tidsbruken ved klagebehandling, og konsekvensene av tidsbruken ved klagebehandling, er det like viktig å fokusere på.

       Derfor er det viktig å understreke at et bredt flertall her ber departementet vurdere om det er hensiktsmessig å gi regulatoriske myndigheter hjemmel til å fastsette tidspunktet for retting til et annet tidspunkt enn vedtakstidspunktet, og eventuelt fremme forslag om slik hjemmel. Dette mener vi f.eks kan virke motiverende for de impliserte til hurtigst mulig å finne fram til riktig pris, når det er aktuelt.

       Flertallet skiller lag med saksordfører med hensyn til fastsetting av konkret tidsfrist for avgjørelse av klagen. Regjeringspartiene har her flertall sammen med SV der vi ber departementet utarbeide veiledende saksbehandlingsfrister for de ulike klageinstansene for å oppnå reduksjon av saksbehandlingstida. Flertallet deler for øvrig heller ikke saksordførers syn på ubetinget registreringsplikt i sektoren. Her blir det også vist til solid høringsuttalelse, der forskriftshjemmel er antatt tilstrekkelig for å hjemle registrering i de tilfeller der dette skulle være nødvendig.

       Et bredt flertall viser til at ved behandling av mobilmeldinga ble det uttrykt støtte til bruk av nasjonal roaming i mobilnettet generelt, og også åpnet for dette virkemidlet i UMTS-nettet når det oppstår aktører med sterk markedsstilling.

       Flertallet er fortsatt positivt til bruk av nasjonal roaming, men ser det ikke som hensiktsmessig å lovfeste de ulike regulatoriske virkemidlene, ei heller nasjonal roaming.

       Aller sist en refleksjon om fullmaktslovgiving, noe som har blitt belyst både gjennom høringen i komiteen og gjennom komiteens egen vurdering av lov om elektronisk kommunikasjon.

       Etter hvert har komiteen kommet til at fullmakt og forskriftshjemmel er en nødvendighet, ikke minst i en slik sektor der endringene skjer fort på mange felt, og der det er umulig med presis og detaljert lovgiving til enhver tid. Oppfatningen av kompleksitet og vanskeligheter med å overskue absolutt alle detaljkonsekvenser av komiteens arbeid har komiteen trolig brakt med seg like fram til avgivelse og debattidspunkt.

       Det er samlet sett god grunn til å anbefale innstillingen.

Kenneth Svendsen (FrP) : Hovedmålet med en ny lov om elektronisk kommunikasjon er å legge forholdene til rette for en effektiv og virksom konkurranse mellom aktørene i markedet og en harmonisering i forhold til europeisk regelverk. Vi går i dag bort fra en telelov som hadde som basis den gamle monopolordningen, og inn i en ny lov hvor hovedformålet er et marked hvor konkurransen virker.

       Forslaget til ny lov har som formålsparagraf at det skal legges til rette for en bærekraftig konkurranse. Det trenger ikke å være noe feil i det, men ordet bærekraftig har skapt en del usikkerhet blant aktørene i markedet. Siden en av hovedmålsettingene i loven er å legge forholdene til rette for en effektiv konkurranse, mener Fremskrittspartiet at dette i stor grad bør inn i formålsparagrafen. Derfor foreslår vi at « bærekraftig konkurranse » erstattes med « virksom konkurranse », og grunnen er selvfølgelig at dette fjerner en del usikkerhet rundt hva som ligger i ordet bærekraftig. Denne usikkerheten kommer også fram i merknadene til formålsparagrafen, hvor flertallet har måttet forklare hva som menes med bærekraftig konkurranse. For Fremskrittspartiet er det også viktig at man i forbindelse med loven legger til rette for at næringslivet stimuleres til innovasjon og næringsutvikling. Elektronisk kommunikasjon er et høyteknologisk område, hvor det bør legges til rette for at næringslivet dras med, noe som kan være med på å sikre Norge en plass på det høyteknologiske kartet.

       Med konkurranse mener Fremskrittspartiet at en i størst mulig utstrekning skal legge til rette for en aktiv konkurranse, hvor aktørene konkurrerer på like premisser. For å oppnå en slik konkurranse er det helt avgjørende at virtuelle aktører slipper til, noe som også vil sikre et mangfold i tjenestetilbudet. Fremskrittspartiet ser det heller ikke som et mål at det bygges ut et stort antall nett, men at de mindre aktørene sikres tilgang til de nett som er aktuelle på permanent basis. Ut fra hensynet til både mangfold og konkurranse er det ønskelig med et stort antall slike aktører.

       Når Fremskrittspartiet er med i et flertall hvor nasjonal roaming ikke lovfestes, er ikke dette fordi roaming ikke er viktig. Nasjonal roaming er helt avgjørende for at konkurransen skal kunne virke, men vi finner det ikke hensiktsmessig at dette regulatoriske spørsmålet skal lovfestes. Men jeg vil poengtere viktigheten av at nasjonal roaming tillates også i UMTS-nettet, spesielt med tanke på at det er utlyst en ny konsesjon.

       I dagens regelverk er tilbydere med sterk markedsmakt pålagt særskilte forpliktelser. For at konkurransen skal kunne opprettholdes, videreføres disse forpliktelsene i den nye loven. En slik regulering kunne selvfølgelig vært overlatt til konkurransemyndighetene, men den mest effektive måten å sørge for konkurranse på, er at dette legges direkte inn i loven. Den viktigste forskjellen mellom de ordinære konkurransereglene og loven vil være at en etter den nye loven ikke trenger å påvise misbruk av en sterk markedsstilling for å gjennomføre reguleringer.

       Vi har de senere år sett at de store nettselskapene gjennom klageordningene har holdt de små selskapene borte. Dette har skjedd ved at en har utnyttet et system hvor det var mulig å dra ut klagebehandling over lang tid. Dette har i mange tilfeller ført til at de små aktørene har gitt opp, noe som har svekket konkurransen, med tilsvarende høye priser og dårlig tilbud. Derfor har komiteen slått fast at klageordningen skal være en reell klageordning og ikke et institutt som gir muligheter for obstruksjon.

       Fremskrittspartiet har derfor tatt opp det forslag som Regjeringen har fremmet, om at en oppretter en klagenemnd for elektronisk kommunikasjon som skal sluttbehandle klager etter at de har vært til behandling i Post- og teletilsynet. En slik klageordning vil sikre en rask og effektiv behandling av saker som det klages over, og vil stoppe dem som vil utnytte systemet ved å dra ut saksbehandlingen. Dessverre ser det ut som det bare er Fremskrittspartiet som støtter Regjeringens forslag.

       I den tidligere teleloven hadde Telenor spesielle samfunnspålagte oppgaver. Fremskrittspartiet mener det vil være feil å videreføre en slik ordning i et konkurranseutsatt marked. Å pålegge et spesifikt selskap en slik oppgave ville føre til høyere priser på tjenesten til abonnentene, og de ville måtte betale for noe som de verken har bestilt eller fått. Derfor mener Fremskrittspartiet at slike samfunnspålagte oppgaver eller tjenester må betales av det offentlige.

       På denne bakgrunn tar jeg opp det forslag som jeg har referert til, og de øvrige forslag som Fremskrittspartiet står bak.

       Den loven vi skal behandle i dag, omhandler alt dette. Det er en samlet lovgivning som dekker hele feltet elektronisk kommunikasjon. Jeg tror faktisk at på tross av at dette i så sterk grad berører folks hverdag, har vi klart å gjennomføre en behandling av denne loven uten en eneste avisartikkel eller et eneste radiooppslag.

       Dette er en lov som berører en rekke politikkområder. Jeg har i hvert fall i farten klart å liste opp seks.

       Det berører næringspolitikken. Mye av grunnlaget for verdiskapingen i et kunnskapsbasert næringsliv ligger i feltet elektronisk kommunikasjon. Dette er den næringen vi skal leve av når vi kanskje i framtiden ikke lenger har olje igjen.

       For det andre handler det også om forbrukerpolitikk. Tilgangen på gode og billige elektroniske tjenester over hele landet er viktig forbrukerpolitikk.

       For det tredje handler det selvfølgelig om distriktspolitikk. Grunnlaget for å bygge ut digital infrastruktur ligger i denne loven, og det vil kanskje bli et av framtidens viktigste distriktspolitiske virkemidler.

       For det fjerde er det også mye etikk og etisk politikk i denne loven. I hvor stor grad kan vi i tenke i framtiden at vi skal kunne ha en tilværelse uten at vi legger igjen elektroniske spor? Har vi fremdeles rett til å bevege oss fritt uten å bli iakttatt, uten at storebror skal se oss?

       For det femte handler det om sikkerhets- og beredskapspolitikk. Elektronisk kommunikasjon er sårbar og kan gjøre oss utsatt for blant annet internasjonal terrorisme.

       For det sjette har jeg funnet ut at denne loven handler om rompolitikk, da det uttrykkelig slås fast i denne loven statens regressansvar hvis et romobjekt skulle volde skade på en satellitt.

       Det er nesten ikke grenser for hva vi skal behandle i dag.

       Jeg er glad for at flertallet i dag legger fram en innstilling det er stor enighet om. Vi er fornøyd med at vi får en lov som er dynamisk, og som er teknologinøytral. En lov om elektronisk kommunikasjon er en fullmaktslov. Det må den langt på vei være, fordi dette er et område som utvikler seg så raskt.

       Jeg vil kommentere noen punkter der komiteen har endret Regjeringens opprinnelige forslag, for det første klageordningen. Politikkutviklingen på dette feltet må skje gjennom enkeltavgjørelser i prinsippsaker. Derfor har Post- og teletilsynet fått stor myndighet etter loven. Da Regjeringen opprinnelig foreslo at avgjørelser som skulle ankes etter at Post- og teletilsynet hadde fattet dem, skulle skje ved en uavhengig klagenemnd, var dette langt på vei en slags politisk abdikasjon fra hele feltet. Det var kun saker av stor samfunnsmessig betydning som kunne ankes fra den uavhengige klagenemnden og inn til Kongen i statsråd.

       På grunn av avtalen som saksordføreren har redegjort for i forbindelse med utflyttingen av statlige tilsyn, har det skjedd noe annet. Avtalen innebærer at dagens klageordninger ikke kan endres, med mindre Høyre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti er enige om det. Vi har blitt enige om en endring. Jeg synes at den endringen vi har blitt enige om, er bra og viktig. Den vil forenkle den saksbehandlingen som mange av dem som har vært på høring hos oss, har klaget over har vært for lang. Vi får nå en toinstansklageordning, hvor anken avgjøres i departementet. Jeg tror det er en fornuftig løsning, som vil føre til at det vil gå raskere. Men viktigst er det at vi beholder den politiske kontrollen over politikkutviklingen på dette meget spennende og dynamiske feltet.

       Så til § 1-1, formålsparagrafen. Jeg er veldig glad for at en samlet komite, inkludert Fremskrittspartiet, står sammen om tillegget om at det skal være et formål for denne loven å stimulere til innovasjon og næringsutvikling. Jeg mener at dette er en viktig næringspolitisk sak. Hvor dyktige vi blir på dette området, vil være en av de viktigste testsakene for om vi klarer å føre en offensiv næringspolitikk for framtiden.

       Så til § 2-10, sikkerhet og beredskap. Denne loven slår fast at nødvendig sikkerhet for elektronisk kommunikasjon skal tilbyderen stå for, « i fred, krise og krig ». Det er det en omfattende sak å skulle legge opp til. Vårt utgangspunkt er at sikkerhet og beredskap skal være et samfunnsansvar og ikke utelukkende kan overlates til private selskaper. Også kostnadene for denne sikkerheten og beredskapen må samfunnet ta innover seg at det må bære. Derfor er jeg glad for at komiteen i § 2-10 fjerde ledd presiserer at selskapene skal kompenseres for de reelle merkostnadene som følger av sikkerhets- og beredskapstiltak.

       Selv om dette i all hovedsak er en konkurranselov, er det også områder innenfor elektronisk kommunikasjon der konkurransen ikke eksisterer, og kanskje ei heller noensinne vil komme til å eksistere. Det behandles stort sett under § 5.

       For å ta § 5-3 først: Det at vi skal ha en kystradio, er viktig for sikkerheten til sjøs. Og det at vi også skal ha gode elektroniske kommunikasjoner på Svalbard, er et nasjonalt ansvar vi skal ta, og det er ikke underlagt konkurranse. Når staten etter denne loven får i oppgave å inngå avtaler med spesielle selskaper om å dekke dette ansvaret, er jeg i dag glad for at komiteen er enig i at merkostnadene til dette skal dekkes av staten. Det gir økt sikkerhet for at disse tjenestene blir opprettholdt.

       Så til § 5-1, de leveringspliktige tjenestene: Fasttelefoni og vårt telefonnett er en slik tjeneste. Det historiske eierskapet til dette har Telenor. Måten det håndteres på, er det full enighet om i komiteen slik som det er beskrevet i § 5-1. Jeg er også glad for at det blir lovfestet, slik som det har vært tidligere, at disse tjenestene skal være basistjenester som alle i hele landet skal ha lik tilgang på.

       Så til § 2-8 tredje ledd: Det er det eneste punktet hvor SV ikke står sammen med flertallet. Jeg vil begynne med å si at det er jeg fornøyd med. § 2-8 annet ledd dreier seg om regjeringens mulighet til å gi forskrift om lagring av trafikkdata i en bestemt periode til bruk for politiet til overvåkning og etterforskning. Jeg er glad for at en enstemmig komite har sagt at denne plikten, selv om det gis en forskriftshjemmel, skal forelegges Stortinget for endelig godkjenning. Dette er meget kompliserte personvernssaker. Retten til å kunne bevege seg fritt uten å bli iakttatt kan være truet hvis man skal lagre data, f.eks fra mobilselskaper, som kan slå fast hvor de fleste av oss har vært med relativt stor nøyaktighet i løpet av det siste året - eller to. SV velger likevel sammen med Fremskrittspartiet å stemme mot tredje ledd, fordi vi ønsker å få saken opp til en grundig gjennomgang når den forelegges Stortinget for endelig godkjenning.

       Nå rakk jeg ikke å gå nærmere inn på rompolitikken - der er det heller ingen uenighet. Men jeg har berørt de fleste punktene i innstillingen som det har vært diskusjon om, og er med dette relativt trygg på at den loven vi har fått, er framtidsrettet, fordi den er dynamisk, og fordi den tar innover seg innovasjon og næringsutvikling. Den ivaretar den politiske styringen, fordi ankeinstansen går til departementet. Jeg tror at den vil sikre gode tjenester over hele landet.

Jan Sahl (KrF) : I Kristelig Folkeparti er vi opptatt av at Norge fortsatt skal være blant de land som ligger lengst framme i verden når det gjelder å ta i bruk elektronisk kommunikasjon. Vi skal være pådrivere for utvikling både av nye tekniske løsninger og av nye innholdsprodukter. Elektronisk kommunikasjon vil være avgjørende viktig for utviklingen av eksisterende næringsliv, offentlig forvaltning, helse og utdanning i Norge.

       Kristelig Folkeparti er derfor enig i at det er viktig for norske næringsinteresser å ha et regelverk som er harmonisert med andre lands lovgivning, slik som det nå er gjort vedtak om i EU, og som også skal implementeres i medlemslandene fra 25. juli 2005. Implementeringen sikrer norske bedrifter lik behandling innenfor hele EØS-området.

       Kristelig Folkeparti er opptatt av at Norge skal være et land der det skapes nye arbeidsplasser og nye bedrifter innenfor elektronisk kommunikasjon. Samtidig er det viktig at produkter utviklet i Norge kan bli nye eksportartikler. Det er i Norge samlet stor kunnskap på dette feltet. Derfor vil det være mulig med ytterligere verdiskaping og økt eksport. Kristelig Folkeparti er opptatt av at staten i denne sammenheng har et stort og viktig ansvar for å hjelpe og stimulere til en slik utvikling.

       I Kristelig Folkeparti er vi særlig opptatt av at et godt utbygd tilbud innen elektronisk kommunikasjon vil være et viktig distriktspolitisk virkemiddel. Hele landet må sikres gode, rimelige og framtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester.

       Kristelig Folkeparti er enig med departementet i at det nye regelverket må ivareta bl.a.

       Det har vært et overordnet mål for Kristelig Folkeparti under behandlingen av loven at innovasjon og nyskaping skal gis gode rammevilkår.

       I Kristelig Folkeparti deler vi målsettingen om en bærekraftig konkurranse og ambisjonene om å gå over fra sektorregulering til regulering gjennom konkurranselovgivning. Vi vil samtidig peke på at det er viktig å sikre en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Bærekraftig konkurranse defineres som et marked uten aktører med sterk markedsstilling. Nå skal det være opp til regulatoriske myndigheter å definere markeder og avgjøre om aktører har sterk markedsstilling. Men med Norges geografi og bosettingsmønster kan det vise seg å være vanskelig å unngå aktører med sterk markedsstilling i visse markeder. Det har erfaringer med fastnettet og mobilnettet vist oss allerede.

       I Kristelig Folkeparti er vi også i tvil om det er mulig og ønskelig å etablere flere landsdekkende fastnett og mobilnett utover dem som er bygd, og som er under utbygging. Vi mener derfor det kan være hensiktsmessig å regulere tilgangen til eksisterende fastnett og mobilnett, slik at det ikke stimulerer til bygging av flere landsdekkende nett.

       Kristelig Folkeparti har registrert at de markedene som reguleres av den loven vi i dag behandler, er preget av stor endringshastighet. Det er derfor vanskelig for myndighetene å skulle foreta detaljregulering gjennom lov, ettersom det å endre lover tar lang tid. Det innebærer stor fare for å komme på etterskudd i reguleringsarbeidet. Det er derfor nødvendig og ønskelig å gi departementet anledning til å regulere gjennom forskrifter via hjemmel i loven.

       Vi er først og fremst opptatt av å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og framtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for utviklingen av holdbare markeder som på lengre sikt kan klare seg uten statlig særregulering.

       Den nye loven skal gjelde for alle typer elektronisk kommunikasjon. Dette innebærer at tradisjonelle regulatoriske skiller blir mindre. Statens rolle innen telesektoren har gått fra selv å eie, drive og finansiere telekommunikasjonsnett til å legge til rette for at private aktører kan gjøre dette under bestemte betingelser. Kristelig Folkeparti er opptatt av å etablere ordinære markeder som i framtiden skal klare seg uten omfattende statlig regulering. Vi er samtidig oppmerksom på at det i overgangen mellom markeder med monopoltilstand til virksom konkurranse vil være nødvendig med sektorspesifikk regulering. Vi slutter oss derfor til prinsippet om minimumsregulering.

       Kristelig Folkeparti vil overlate til de regulatoriske myndigheter å identifisere hvilke markeder som har behov for regulering, og hvilken type regulering som skal gjennomføres.

       I dagens regelverk er enkelte større tilbydere pålagt særskilte forpliktelser, og disse omtales som aktører med sterk markedsstilling. Kristelig Folkeparti støtter at denne ordningen videreføres i den nye loven, men foreslår endringer i hva som legges i begrepet « sterk markedsstilling ». Forståelsen av begrepet legges nær konkurranserettens begrep om dominerende stilling. En aktør har sterk markedsstilling når han alene eller sammen med andre har økonomisk styrke i et relevant marked som gjør at han i betydelig grad kan opptre uavhengig av konkurrenter, kunder og forbrukere.

       Tidspunktet for retting ved klage har vært debattert i komiteen. Når tidspunktet for retting ved klage blir satt til vedtakstidspunktet, kan det hevdes at netteiere har incitament til å beregne seg for høye priser. Skal tilbyderne få tilbake det de har betalt for mye før vedtakstidspunktet, må de i dag gå til domstolene. Hvis regulatorisk myndighet har hjemmel til å sette et annet tidspunkt for retting enn vedtakstidspunktet, kan det hevdes at netteiere får incitament til å sette « riktigere » priser, og markedet blir mer selvregulerende.

       Kristelig Folkeparti er med i flertallet som ber departementet vurdere om det er hensiktsmessig å gi regulatorisk myndighet en hjemmel til å fastsette tidspunktet for retting til et annet enn vedtakstidspunktet.

       Kristelig Folkeparti er videre enig i at dagens konsesjonsplikt for tilbydere med sterk markedsstilling skal opphøre. I stedet foreslås det at loven med forskrifter på generelt grunnlag skal fastsette hvilke plikter og rettigheter som pålegges tilbydere. Tilbydere med sterk markedsstilling vil da få spesielt tilpassede plikter og rettigheter som revideres med jevne mellomrom.

       Kristelig Folkeparti vil understreke at det er av nasjonal betydning at de pålagte landsdekkende tjenestene og samfunnspålagte oppgavene blir videreført i det nye lov- og forskriftsverket.

Jorunn Ringstad (Sp) : Lova om elektronisk kommunikasjon som skal avløyse gjeldande telelov og lov om standardar ved overføring av fjernsynssignal, og som omfattar alle former for elektroniske signal, er ei svært omfattande sak og ei sak med svært mange detaljar.

       Denne lova skal regulere eit område der utviklinga skjer svært raskt. Utfordringane er å lage eit regelverk som kan handtere den raske teknologiske og marknadsmessige utviklinga som skjer i telesektoren, samtidig som regelverket skal vere ein styringsreiskap for nye tilbod og verksemder.

       Endringane på dette området går i retning av ei samansmelting av ein integrert informasjons- og kommunikasjonsteknologisektor. Det blir mindre klare skilje mellom IT-, kringkastings- og teletenester. Effektive kommunikasjonstenester av høg kvalitet vil vere ein viktig innsatsfaktor for næringslivet i alle delar av landet. Gode elektroniske kommunikasjonstenester vil altså vere av stor verdi for næringslivet, men òg for offentleg forvaltning og for hushalda. Eg er glad for at ein samla komite meiner at formålet med den nye lova er å sikre brukarane i heile landet gode, rimelege og framtidsretta elektroniske kommunikasjonstenester.

       Ein samla komite understrekar òg at det er viktig å syte for at brukarane i heile landet blir sikra gode, rimelege og framtidsretta elektroniske tenester. Komiteen meiner dette er ein føresetnad for busetjing, næringsliv og offentleg velferd i framtida. Eg er òg glad for at ein samla komite meiner det framleis vil vere behov for kontroll med sluttbrukarprisen, slik at prisane i heile landet er mest mogleg like.

       Senterpartiet meiner det er viktig å vidareføre dagens leveringspliktige tenester og samfunnspålagde oppgåver. Sidan Telenor ikkje lenger skal ha dei spesielle samfunnspålagde oppgåvene i konsesjonen, må dette sikrast gjennom avtale eller pålegg. Vi meiner òg at dersom dei private aktørane skal stå for dette, bør det utløyse kostnadsrefusjon for dei meirkostnadene som følgjer av å ivareta desse oppgåvene. I Senterpartiet har vi merka oss at etter USO-direktivet er det ikkje mogleg å leggje breibandstenester inn under leveringsplikta. Vi meiner det må finnast løysingar som sikrar levering av breibandstenester i heile landet, også der det er kommersielt ulønsamt. I dag er det stor skilnad på breibandsdekninga både til offentlege bygg, verksemder og privatmarknaden. Senterpartiet meiner det trengst ei offensiv satsing frå staten dersom heile landet skal få tilgang til breiband i nær framtid.

       Senterpartiet er med i fleirtalet som meiner at dagens situasjon med departementet som endeleg klageinstans skal oppretthaldast. Vi meiner det bør innførast ei to-instans klageordning som vil innebere at Statens teleforvaltningsråd blir lagt ned. Ein må vidare leggje vekt på at tidsfaktoren i klagehandsaminga ikkje fører til at ein svekkjer klagaren sine interesser. Senterpartiet har vurdert om det er rett å setje eit fast tidspunkt for når ei klagesak skal vere avslutta. Vi har konkludert med at departementet bør utarbeide rettleiande sakshandsamingsfristar for ulike klageinstansar for å oppnå reduksjon av sakshandsamingstidene. Vi står difor saman med fleirtalet og ynskjer at vi skal få slike rettleiande tidsfristar.

       Senterpartiet har ein eigen merknad om konsultasjonsordninga med EU/EFTA som inneber at forvaltingsmynde blir overført frå nasjonale styresmakter til EU-kommisjonen/EFTA sitt overvakingsorgan. Vi meiner at regelverket må utformast slik at minst mogleg mynde blir overført frå nasjonale styresmakter til EU/EFTA. Det må vere høve til å ta nasjonale omsyn, og å ha ordningar som sikrar likeverdige tenestetilbod over heile landet.

Statsråd Torild Skogsholm : Debatten her i dag viser at det er bred enighet om å videreføre gjeldende målsettinger i telepolitikken på det nye området elektronisk kommunikasjon. Det er dermed fortsatt et mål å sikre brukerne tilbud om gode, rimelige og framtidsrettede tjenester. Det er også et mål å videreføre de leveringspliktige tjenestene som er grunnleggende for elektronisk kommunikasjon til alle deler av landet. Vi vil også bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom bærekraftig konkurranse.

       Jeg vil understreke betydningen av at Norge skal være et land for næringsutvikling og innovasjon når det gjelder både tekniske løsninger og nytt tjenesteinnhold. Det er et mål for Regjeringen å legge forholdene til rette slik at det kan skapes nye arbeidsplasser knyttet til elektronisk kommunikasjon. Med bred politisk enighet om sentrale og viktige spørsmål skulle rammevilkårene ligge til rette for at tilbudet i Norge innenfor elektronisk kommunikasjon kan fortsette å være blant de fremste i Europa og i verden for øvrig.

       Innstillingen som vi behandler her i dag, og lovendringsforslagene som ligger til grunn for innstillingen, oppdaterer lovverket på teleområdet i forhold til den tekniske og markedsmessige utviklingen.

       Liberaliseringen av telemarkedet med en bred introduksjon av konkurranse i form av fri etableringsrett ble fullført i 1998. Dette har ført til en stor vekst i antall aktører, bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur og etablering av ny infrastruktur i telekommunikasjonssektoren. Den teknologiske utvikingen i samme periode har medført en konvergens mellom sektorene telekommunikasjon, IT og media som innebærer at markedsstrukturen endres. Derfor er det nå nødvendig å oppdatere og revidere lovgivningen på dette området.

       Lovforslaget er også en oppfølging av EUs nye reguleringspakke på området for elektronisk kommunikasjon. EUs reguleringspakke skal bidra til å sikre harmoniserte rammevilkår for tilbyderne innenfor EØS-området. Det vil sikre norske virksomheter tilsvarende behandling i andre EØS-land som den de er kjent med fra Norge.

       Lovforslaget inneholder for øvrig nasjonale tilpasninger som etter min mening samlet sett vil gi oss gode rammevilkår på dette området.

       Jeg er glad for støtten som framkommer til lovforslaget her på Stortinget. Jeg tar for øvrig til etterretning at klageordningen som Regjeringen forslo, er endret. I denne saken er Regjeringen og Stortinget enige om at det absolutt viktigste er å få i stand en klageordning som er effektiv. Jeg er derfor tilfreds med at målsettingene i Regjeringens forslag om en forenklet klageordning er opprettholdt, slik at vi i framtiden kan få en to-instans klagebehandling. Jeg registrerer også at departementet nå gjøres til klageinstans for alle klager på dette området.

       Regjeringen anser sitt forslag til klageordning for å være innenfor rammen av EUs nye reguleringspakke. Som tidligere nevnt i svar på spørsmål fra Stortinget om konsekvenser av å endre Regjeringens forslag til klageordning, foreligger det ingen informasjon om hvorvidt EFTAs overvåkingsorgan, ESA, vil anse at departementet som klageinstans oppfyller kravene i EUs rammeverk. Det vil først vise seg etter at regelverket er trådt i kraft.

       Jeg vil understreke at jeg vil legge vekt på å oppfylle Stortingets ønske om en mer effektiv klagebehandling. Departementet vil derfor gjennomgå dagens rutiner for klagebehandling med sikte på effektivisering og raskere behandling. I tråd med Stortingets ønske vil jeg ta sikte på å utarbeide veiledende saksbehandlingsfrister både for departementet og Post- og teletilsynet.

       Jeg har merket meg at Stortinget ønsker departementets vurdering av et nytt virkemiddel for prisregulering i form av større fleksibilitet ved fastsetting av vedtakstidspunkt. Denne problemstillingen er svært kompleks og omfattende. Vi må vurdere en lang rekke forhold for å sikre en ordning som ivaretar de hensyn Stortinget her gir uttrykk for. Det er dessuten viktig at vi ikke skaper ordninger som får uforutsette følger for tilbyderne. For å illustrere kompleksiteten vil jeg vise til at vi bl.a må vurdere

       Jeg er enig med Stortinget i at problemstillingen er svært interessant, og vil ta initiativ til å starte en slik utredning.

       Jeg registrerer at Arbeiderpartiets medlemmer har vært opptatt av å godtgjøre tilbyderne for nær sagt enhver kostnad av samfunnsmessig art som måtte påløpe.

       Jeg vil understreke at tilbyderne allerede i dag får kompensert for en rekke merkostnader som påløper i forbindelse med bl.a sikkerhet og beredskap. I Regjeringens forslag ligger det dessuten en klar hjemmel til å kunne dekke uforholdsmessige utgifter som måtte påløpe tilbyder på dette området. Regjeringens forslag er knyttet til uforholdsmessige utgifter fordi sikkerhets- og beredskapstiltakene langt på vei også er til stor nytte for tilbyderne selv. Tilbyderne er avhengig av å inneha et visst sikkerhetsnivå i egne nett for å kunne sikre kundene sine trygge og gode tjenester over tid. Investeringer i nettsikkerhet er derfor en innsatsfaktor for å kunne produsere attraktive tjenester som folk vil ha i et konkurranseutsatt marked. Kostnader forbundet med sikkerheten i nettene bør derfor ikke veltes over på staten på en ukritisk måte.