Arne Lyngstad (KrF) (ordfører for saken):

       Hovedtemaer for denne innstillingen er forslag til nytt finansieringssystem for friskolene, bestemmelser om kontroll og tilsyn med bruk av tilskuddsmidlene og bestemmelser om innhenting av opplysninger.

       Det er en samlet komite som går inn for å lovfeste plikten til å delta i nasjonale prøver. Både offentlige og frittstående skoler får dette pålegget, og prøvene skal kartlegge elevenes grunnleggende ferdigheter. En samlet komite ber Regjeringen legge fram en vurdering av personvernet i forbindelse med opprettelse av informasjonsbaser over elevenes prøvingsresultater på individnivå. Jeg viser i denne forbindelse til merknadene i innstillingen.

       Et flertall i komiteen, alle partiene unntatt Fremskrittspartiet, er tilfreds med at departementet i forslaget til friskolelov viderefører dagens forbud mot at kommersielle skoler skal motta statsstøtte. Det blir nå presisert i loven at offentlige tilskudd og skolepenger skal komme elevene til gode, noe som hindrer eierne i å ta utbytte fra skolene. Det blir også krav om registrering i Enhetsregisteret, noe som definerer hvem som skal motta statstilskuddet og stå som eiere. De presiseringer vi nå foretar, vil etter Kristelig Folkepartis vurdering sikre at pengene blir brukt på elevene, og gjøre det mindre interessant for store utdanningskonserner å etablere friskoledrift.

       Når det gjelder valg av tilskuddsmodeller, deler komiteen seg, og jeg regner med at hvert parti vil begrunne sine standpunkter. For Kristelig Folkepartis del er vi enig i Regjeringens forslag om å beholde en statlig utbetaling. Vi har allerede etablert et velfungerende system for slik utbetaling, som med letthet kan videreføres. Videre synliggjør dette statens finansielle ansvar for å sikre mindretallets rettigheter. Jeg er tilfreds med at et flertall gir tilslutning til statlig utbetaling.

       Kristelig Folkeparti er også enig med Regjeringen når man ønsker å endre tilskuddsgrunnlaget fra et nasjonalt gjennomsnitt til et kommunespesifikt tilskuddsgrunnlag som er relatert til skolestørrelse. Dette vil gi økt likebehandling av friskoler og offentlige skoler også i tilskuddsammenheng. En slik omlegging innebærer at friskolenes økonomi vil reflektere økonomien i kommunene og i de offentlige skolene. Dette vil hindre etableringer av økonomiske årsaker, eller at kommunene får incitament til å overlate skoledriften til frittstående aktører. Det vil innebære forskjeller i tilskudd mellom friskolene, men likebehandlingen med de offentlige skolene i nærmiljøet må være avgjørende.

       Under arbeidet i komiteen har det vært vanskelig å finne flertall for en lovmessig overgang til et kommunespesifikt tilskuddsgrunnlag. Jeg har imidlertid lagt merke til at både Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet legger til grunn et slikt prinsipp, selv om de ønsker kommunal utbetaling. Det burde derfor være mulig for disse partiene å støtte Regjeringens forslag subsidiært når deres primære modell blir nedstemt. Noe annet ville bety at dagens system med statlig utbetaling på bakgrunn av et nasjonalt gjennomsnittsgrunnlag blir videreført. Jeg er derfor tilfreds med at regjeringspartiene i debatten og ved voteringen i dag sannsynligvis får subsidiær støtte fra Sosialistisk Venstreparti til § 6-1, som nettopp hjemler et kommunalt tilskuddsgrunnlag.

       Kristelig Folkeparti er i dag medforslagsstiller til tre nye forslag. Her ber vi Regjeringen legge til grunn at gratisprinsippet skal omfatte frittstående grunnskoler, i den forstand at det ikke tillates egenbetalinger utover fastsatte grenser for foreldrebetalingen. Videre ber vi Regjeringen legge til grunn at endringene i tilskuddet til den enkelte skole i den nye tilskuddsordningen skal ligge innenfor en maksimal ramme på pluss/minus 7 % i forhold til dagens ordning. Dette betyr at utslagene av omleggingen til det kommunespesifikke tilskuddsgrunnlaget blir mindre, det gir friskolene større stabilitet og forutsigbarhet, samtidig som det kan gi mindre incitament til å etablere friskoler i kommuner som bruker store økonomiske ressurser på offentlige skoler. Når omleggingen blir mindre, reduseres også behovet for en femårig overgangsperiode, og vi begrenser denne til tre år.

       Vi fremmer også forslag som går inn i det skjønnsrom som finnes i godkjenningen av friskolene. Her ber vi Regjeringen ved behandling av søknader om etablering av friskoler legge vesentlig vekt på kommunens uttalelse når kommunen påviser bestemte forhold gjengitt i forslagsteksten. Videre ber vi om at Regjeringen utvikler faste prosedyrer for søknadsbehandlinger, herunder tidsfrister.

       Det er politisk uenighet om friskoleloven. Uenigheten ligger mest på godkjenningsgrunnlaget. I dag behandler vi finansieringssystemet, det burde være mindre kontroversielt. Jeg er tilfreds med at Regjeringens forslag får støtte. Når det gjelder selve tilskuddsnivået, er sannsynligvis forskjellene fortsatt der. Men dette er spørsmål som hører hjemme i budsjettbehandlingene. Kristelig Folkeparti vil i disse sammenhengene fortsatt arbeide for å innføre tilskudd til kapitalkostnader og økte driftstilskudd.

       Jeg anbefaler med dette innstillingen, og tar opp de forslagene som Kristelig Folkeparti er medforslagsstiller til.

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har hele tiden ment at komitebehandlingen av denne saken har vært for rask, og at Stortinget burde ha satt den i en bredere sammenheng. Hele innstillingen bærer også preg av dette, og vi ser at regjeringspartiene ikke klarer å skape flertall for noen modell i den framlagte innstillingen.

       Selv om SV i dag gjør det kjent at de gir støtte til Regjeringens forslag, modell 3b, med statlig utbetaling og et sammenligningsgrunnlag med skolestørrelsen ved den enkelte skolen, har ikke regjeringspartiene i løpet av den tiden vi har jobbet med saken, klart å skape et flertall. Jeg mener at hadde vi hatt mer tid, kunne det vært skapt et solid flertall i denne saken.

       Men jeg har konkrete spørsmål. Hva vil forslag nr. 15 innebære? Jeg har lyst til å spørre hvorfor en nettopp i dag har kommet fram til en modell som handler om en endring pluss/minus 7 % i forhold til dagens ordning. Når det gjelder forslagene nr. 14 og 16, ser jeg at det betyr mye av det samme som Arbeiderpartiet har sagt i innstillingen, og vi kan støtte de to forslagene, men jeg ønsker et konkret svar på hvorfor en kommer fram til det en gjør i forslag nr. 15.

Arne Lyngstad (KrF) : Vi har i hele vår behandlet friskolelovgivning. Også tilskuddskapitlet har vært en oppfølging av dette, og vi har kjent til Regjeringens forslag siden i slutten av april. Vi mener derfor at det har vært rimelig tid til også å jobbe med tilskuddsmodellen.

       Når det gjelder forslag nr. 15, sa jeg i mitt innlegg at dette betyr at utslagene av omleggingen til det kommunespesifikke tilskuddsgrunnlaget i forhold til dagens nasjonale snitt, blir mindre enn hvis en ikke hadde lagt begrensninger. For enkelte kommuner er forskjellene større, og når en legger inn en pluss/minus på 7 %, har en begrenset intervallene som utslaget av den omleggingen gir, slik at det er nærmere et nasjonalt snitt for enkelte kommuner enn det som et rent kommunespesifikt tilskuddsgrunnlag ville bety.

André Kvakkestad (FrP) : Kristelig Folkeparti ønsker at friskolene skal få tilskudd etter vertskommunens kostnader parallelt, altså blir det forskjell mellom friskoler i nabokommuner. Det blir følgelig ekstra viktig å etablere friskolene i de kommuner som selv benytter mest pr. elev, altså motsatt av det Lyngstad tror.

       Spørsmålet blir da: Anbefaler Lyngstad at f.eks de kristne friskolene etablerer seg også i nabokommunene, slik at de ved sine årlige inntak kan sluse elevene inn på den friskolen som vil få størst betaling pr. elev?

       Grunnlaget for Arbeiderpartiets standpunkt i saken i dag er at det fremmes forslag om endringer i regelverk og i styringssystemer for grunnopplæringen, uten at de ulike tiltakene vurderes i sammenheng. Endringer i skolen bør behandles under ett av Stortinget, spesielt som en oppfølging av arbeidet i Kvalitetsutvalget og stortingsmeldingen om ressurssituasjonen i grunnskolen.

       Dette er ikke heldig for en helhetlig utvikling av skolen, verken for de private eller for de offentlige skoler.

       Vi står nå overfor viktige veivalg i skolepolitikken. Arbeiderpartiet mener at vi må bygge opp et godt offentlig tilbud, og at vi er nødt til å gi alle barna våre, uansett hvilken kommune man bor i, et likeverdig og godt tilbud der kvalitet er hovedmålet.

       Vi deler oppfatningen til en rekke høringsinstanser om at de framlagte modellene for finansiering ikke utgjør et tilstrekkelig grunnlag for å kunne avgjøre hva som utgjør det beste alternativet. Spørsmålet til departementet er et uttrykk for dette. I tillegg forsterkes dette inntrykket i svaret fra departementet.

       Dette bringer meg over til komitebehandlingen av denne innstillingen. Det har vært usikkerhet rundt de enkelte forslag til finansiering. Vi ser også at modell 3 egentlig er en modell 3a og 3b, når vi har sett svaret fra departementet. Vi avviser alle de tre modellene og ønsker primært at de øremerkede midlene til private skoler i sin helhet overføres til kommunenes rammer - nettopp fordi kommunene etter opplæringsloven har et ansvar for å gi skoletilbud til alle elevene i kommunen. Det er viktig at kommunene her gis en reell frihet samt muligheten til å kunne se grunnskoletilbudet i kommunene som en helhet.

       Arbeiderpartiet vil kjempe for å bevare og utvikle den moderne skolen. Vi er i en situasjon at over halvparten av landets kommuner sier at de vil kutte i skolebudsjettet. Årsaken er bl.a dårlig kommuneøkonomi. Og dette handler ikke om tillit, som vi gjentatte ganger har hørt. Dette handler ikke om at våre lokalpolitikere ikke klarer å velge å prioritere skolen. Tvert imot er det gjentatte eksempler på at den kommunalpolitiske virkeligheten i Kommune-Norge er at det ikke er nok ressurser til å satse på alle de oppgavene som man gjerne skulle ha satset penger på. Uansett finansieringsmodell er det en realitet at det offentlige blir tappet for ressurser som vi mener burde ha vært brukt i den offentlige skolen. Hvis det er slik at Norge er på verdenstoppen i bruk av penger på skole, men at vi ikke får noe igjen for pengene, hvorfor da åpne for et slikt frislepp? Det kan virke som en strategi for å kunne kutte i den offentlige skolen.

       Vi er alle opptatt av at våre barn skal få best mulig undervisning, og at kvaliteten i skolen skal bli så bra som mulig. Utfordringen er hvordan vi skal sikre god kvalitet. Evalueringen av Reform 97 viser at skolen får generelt god omtale av både elever, foreldre og lærere. Videre viser evalueringen at det er forskjeller mellom klasser og mellom skoler med hensyn til hvordan læreplanen praktiseres, og hvordan skolemiljøet fungerer. Noe av dette forklarer forskjellene i de faglige resultater til elevene. Vår utfordring er hvordan vi til enhver tid skal sikre en god kvalitet i skolen.

       Den kommunale styringsretten er viktig. Kommunene bør få avgjørelsesmyndighet ved spørsmål om opprettelse av private skoler. Derfor fremmer vi forslag om dette. Det er derfor forunderlig å se hvor lett SV har gitt opp dette ved valg av finansieringsmodell. Samtidig stemmer SV i dag for full garanti av pensjonene til de ansatte i de private skolene, men man har ikke den samme tryggheten for de ansatte i offentlig skole.

       Jeg har også merket meg at departementet ønsker å behandle eventuelle endringer i tilskuddsprosenten i statsbudsjettsammenheng, og at departementet i sine forslag til ny lov om private skoler og endringer i denne påpeker at loven vil medføre at flere private skoler vil bli etablert.

       Dagens utfordring i den offentlige skolen løses ikke ved å bruke sårt tiltrengte penger på å etablere flere private skoler som vil være i konkurranse med den offentlige skolen.

       Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til, og benytter anledningen til å si at vi støtter de to forslagene som jeg redegjorde for i replikken til Arne Lyngstad.

       Jan Olav Olsen (H) : Også dette er en sak som etter Arbeiderpartiets mening behandles for raskt, også denne bør skyves framover i tid, hører vi. Det er da tydelig at hadde Arbeiderpartiet hatt flertall i denne salen, hadde norsk skole stått i stampe. Også nå snakkes det om redsel for at friskoler skal rasere den offentlige skole. Representanten Bekkemellem Orheim brukte uttrykket « frislepp ». Om dette ikke er mistillit til lokale politikere, må det vel i aller høyeste grad i hvert fall være mistillit til den norske offentlige skolen, og mistillit til at norsk offentlig skole har den kvalitet og kan utvikle den kvalitet som vi alle ønsker at den skal ha. Er det virkelig slik at representanten Bekkemellem Orheim og Arbeiderpartiet har så liten tillit til den offentlige skole at de mener at i det øyeblikk foreldre får en reell valgfrihet til å velge skole, vil det bli et frislepp, og elever vil strømme over fra den offentlige skole til friskolene?

Karita Bekkemellem Orheim (A) : En kan være fristet til å ta et lite historisk tilbakeblikk på hvilke reformer som har vært fremmet i forhold til skolen gjennom de siste tiårene. Hvis jeg ikke husker helt feil, er det vel ikke nettopp partiet Høyre som har gått i bresjen for å komme med nye reformer, verken i skolepolitikken eller i barne- og familiepolitikken.

       Dette handler ikke om en generell mistillit til den offentlige skolen. Situasjonen er at dette handler om prioriteringer. Hadde det vært slik at det ble lagt inn nye friske midler, nye penger inn i den totale potten, så hadde situasjonen vært annerledes. Men det vi får rapport om fra Kommune-Norge, er at her er en nødt til å velge. Vi ser at det framlegg til budsjett som partiet til representanten har fremmet, handler om en veldig sterk betoning av de private skolene og en nedbygging av det offentlige tilbudet.

       Vi har hatt den runden mange ganger i denne salen, og jeg ser ingen grunn til å gjenta dette nå på dette tidspunktet. Men, som sagt, jeg synes at Høyre må gå litt i seg selv når det handler om realiteter.

Arne Lyngstad (KrF) : Arbeiderpartiet har fremmet forslag om en egen modell. Jeg må si at denne modellen som Arbeiderpartiet og SV har som utgangspunkt, er ganske lik modell 1, den som går på likebehandling, kommunalt tilskuddsgrunnlag og kommunal utbetaling. Den eneste forskjellen er at det her også er knyttet opp til en kommunal godkjenningsrett for friskolene. Det gir selvfølgelig kommunene en annen styringsmulighet i forhold til skolestruktur. Men i finansiell forstand er det ganske likt.

       Jeg er imidlertid glad for at Arbeiderpartiet er med på å presisere loven i forhold til kommersielle interesser. Da vil jeg si at det største hinderet for at vi skulle få et frislepp av friskolene, er nettopp at vi luker bort de kommersielle interessene og skolekonsernene. Det er det som vil hindre frisleppet. Vi får litt flere skoler, ja, men frislepp får vi ikke.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Det er mulig representanten Arne Lyngstad har rett. Men jeg tror det er slik at det også handler om hvilket tilbud den offentlige skolen faktisk kan gi, for at det vil lønne seg å etablere en privat skole. Man lager et marked for en privat etablering hvis det offentlige tilbudet er for dårlig. Det har vi sett gode eksempler på i forhold til helsevesenet, og jeg tror det samme vil kunne skje hvis ikke vi legger inn nok ressurser til å satse på den offentlige skolen.

       Jeg har også lyst til å si, i forhold til det forrige spørsmålet og til det Arne Lyngstad nå var inne på, at det faktisk er slik at de undersøkelsene vi nå får fra Sverige, viser at fritt skolevalg og større innslag av private skoler fører til økte skiller i den svenske grunnskolen. Jeg hadde håpet at Arne Lyngstad også var opptatt av dette. Kristelig Folkeparti har i hvert fall tidligere hatt et hjerte for disse tingene. Jeg er glad for den oppstrammingen som skjer i forhold til kommersialisering, men jeg hadde håpet at Kristelig Folkeparti stod litt mer oppreist i forhold til disse tingene i dag.

       Et av de grunnleggende prinsippene i denne loven er at det ikke lenger er nødvendig at skolen skal utgjøre et pedagogisk eller livssynsmessig alternativ for å kunne oppnå godkjenning som friskole. Faglig innhold og kvalitet er mye sterkere vektlagt i denne loven som framtidig godkjenningskriterium.

       Muligens vil denne lovendringen føre til noe større vekst i antall friskoler, forhåpentligvis også med noe større geografisk spredning enn hva som hittil har vært tilfellet.

       I denne saken tas nå konsekvensene av dette, ved å endre finansieringssystemet i retning av prinsipiell likebehandling av offentlige og frittstående skoler. Når flertallets innstilling blir vedtatt, vil vi få et finansieringssystem basert på driftsutgiftene til øvrige skoler i kommunen der vedkommende friskole er etablert. De tilløp til diskusjoner som har funnet sted om urettferdighet i nåværende tilskuddssystem, basert på ulikheter i skolestruktur mellom kommunene, vil dermed kunne skrinlegges. Det er også positivt at dagens ordning med noe høyere tilskudd pr. elev til små skoler videreføres i det nye finansieringssystemet. Tilskuddet vil med andre ord bli relatert til skolestørrelse.

       Fortsatt gjenstår spørsmålet om og behovet for å få innført tilskudd som også dekker kapitalkostnadene. Som kjent er dette et sterkt ønske fra friskolene, for derved å kunne oppnå reell økonomisk likebehandling med de offentlige skolene, men samtidig et finansieringsspørsmål som nødvendigvis må finne sin løsning ved framtidige budsjettbehandlinger i Stortinget.

       Fra friskolene er det et sterkt ønske om at utbetalingene av tilskudd fortsatt må være et statlig ansvar. Dette ønsket blir imøtekommet, og dermed blir dagens retningslinjer og praksis på dette området videreført. Det gir en god trygghet for skolenes økonomiske fundament, forutsigbarhet med hensyn til rammer og vilkår og rimelig mulighet for planlegging av aktiviteter og virksomhet i kommende skoleår.

       I rammeoverføringene til kommunene legges det inn en korreksjonsfaktor for de elever som reelt sett går på friskole, og som ikke lenger er kommunens finansielle ansvar. Her er det viktig å være oppmerksom på at det offentlige, kommunen i dette tilfellet, fortsatt beholder ansvaret for å kunne gi et godt og tilfredsstillende grunnskoletilbud til alle elever i sin kommune. Det innebærer at kommunen må ha kapasitet og mulighet til å gi undervisning til elever som i spesielle tilfeller kan bli utsatt for at friskoler blir lagt ned, eller av andre grunner opphører. Av denne grunn forutsettes det også at uttrekket fra kommunene på grunn av friskoler blir noe mindre enn hva som ut fra en rent matematisk modell ville ha vært korrekt.

       Siden statstilskuddet også med det nye systemet for finansiering ikke vil utgjøre mer enn 85 % av gjennomsnittskostnaden for en tilsvarende skolestørrelse i kommunen, er det fortsatt nødvendig for friskolene å basere sin fullfinansiering på skolepenger. Det framgår klart av de vedtak som fattes i dag, at skolepengene sammen med statstilskuddet ikke kan overstige utgiftene i tilsvarende offentlige skoler i samme kommune.

       Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis frykt for kommersialisering, profittmaksimering og mulighetene for å ta ut utbytte er ikke bare overdrevet. Med de sterkt begrensede muligheter for å kreve skolepenger som i dag vil bli vedtatt, er deres argumentasjon både død og maktesløs.

       I forbindelse med registrering av data fra skolene på individnivå er det fra Høyres side viktig å understreke behovet for tilfredsstillende personvern. Ønsket om å samle inn og registrere identifiserbare individdata om læringsutbytte kan ha en klar vitenskapelig begrunnelse og verdi, ikke minst for å kunne gi god og pålitelig forskningsbasert informasjon om hva som fremmer kvalitet i skolen, og hvilke faktorer som i denne forbindelse bør stimuleres og forsterkes.

       Men disse positive effektene av en slik registrering må kontinuerlig veies mot behovet for personvern. Jeg er derfor glad for at en samlet komite ber Regjeringen legge fram en vurdering av personvernet i forbindelse med opprettelse av informasjonsbaser over elevers prøvingsresultater på individnivå.

       Med Stortingets tidligere behandling av friskoleloven og med dagens vedtak knyttet til finansiering av de samme skoler har vi fått et nytt bidrag til mangfold og kvalitetsløft i den norske grunnskolen.

       Apropos den diskusjonen som her foregikk om Arbeiderpartiets finansieringsbekymringer, har det vært artig å registrere i en tidligere sak vi har behandlet, at Arbeiderpartiets alternativ er å skjære ned på finansieringen av friskolene for å overføre pengene til skolefritidsordningene.

       Det sies her igjen litt høyverdig at også denne tilskuddsloven bygger på prinsippet om foreldrerett i henhold til internasjonale konvensjoner, og det blir brukt som argument for at man skal ha statlig utbetaling. Jeg går ut fra at vi følger opp internasjonale konvensjoner på mange andre områder, f.eks om barns rettigheter, uten at alt som har med barn å gjøre, dermed skal finansieres fra statens side. Jeg går ut fra at barns rettigheter blir ivaretatt både i kommuner og fylkeskommuner. Jeg oppfatter at forslaget rett og slett er en måte å særbehandle private skoler på, i motsetning til øremerkingen over rammene på alle andre områder.

       Men jeg vil gjerne igjen høre om man har noen dokumentasjon på at internasjonale konvensjoner brytes hvis vi bare følger den gamle privatskoleloven.

Søren Fredrik Voie (H) : Hovedprinsippet ved den finansieringsformen som stortingsflertallet i dag vedtar, er å legge den kommunale gjennomsnittsbetraktningen til grunn for beregning av tilskuddet. Det er det som er hovedprinsippet, det bærende prinsippet, i den nye tilskuddsordningen. Det står selvfølgelig i grell kontrast til dagens system, basert på et landssnitt.

       Med den negative holdning og politikk som Arbeiderpartiet har stått for - til en viss grad også SV, iallfall i tidligere tider, jeg er spent på framtiden - med hensyn til å gi tilskudd til private skoler og oppfylle de forpliktelser som Stortinget har påtatt seg overfor private skoler og friskoler heretter, hvor man kontinuerlig foreslår å redusere tilskuddet til disse skolene, må det være en betryggelse at stortingsflertallet vedtar at det fortsatt skal være et statlig ansvar å betale ut nødvendig tilskudd til disse skolene.

Ursula Evje (FrP) : Jeg vil gratulere representanten Voie med et utmerket foredrag.

       Imidlertid er det slik at en viktig valgkampsak for Høyre har vært at pengene skal følge eleven - en stykkpris. Nå har en Høyre-statsråd fremmet sak om at pengene ikke skal følge eleven, men vertskommunen. Jeg har merket meg det prinsipielle kvantespranget. Hva forårsaker denne kuvendingen? Og når skjedde den?

Søren Fredrik Voie (H) : Det er helt korrekt oppfattet at Høyre har stor tillit til kommunesektoren og til det lokale selvstyret. Vi viser også i praksis, både gjennom vedtak og de forslag som kommer fra Regjeringen, gjennom program og øvrige politiske beslutninger som Høyre er med på, at vi delegerer stadig mer til kommunesektoren og reduserer antall øremerkede tilskudd - kanskje litt i motsetning til Senterpartiet, som ofte snakker om det samme, men lite får til i praksis.

       Vi viderefører det samme prinsippet også her, ved at vi nå lar det kommunale snittet bli grunnlaget for tilskuddsberegningen, som absolutt har å gjøre med troen på at de gode lokalpolitikere er villige til å prioritere økonomiske ressurser til skolen framover. Men så tar vi samtidig med oss de signaler som kommer, både fra friskolene og fra annet hold, om at på utbetalingsområdet kan det være grunn til å skynde oss langsomt, fordi vi her - bl.a ut fra den begrunnelsen som jeg gav i mitt replikksvar tidligere - har dårlige erfaringer med stortingsflertallet når det gjelder å følge opp de forpliktelser vi har overfor denne skoletypen.

       Dette er et direkte sitat fra Sem-erklæringen, dokumentet som gav de private skolene grunn til å håpe at de endelig skulle kunne drive skoler med et minimum av utgifter for foreldrene, men det smuldret bort. Erklæringen, signert av partiet for de høyere verdier, som gav foreldre håp om at barna skulle få gode opplæringsmuligheter og litt attåt. Nytt løfte om håp for alle parter om en bedre økonomisk situasjon for friskoler, foreldre og elever kan fremmes igjen i neste valgkamp: « Med blanke ark og fargestifter til ».

       Forslag nr. 15, som er levert i salen i dag, sier at vi kan få en reduksjon på hele 7 % i tilskuddet til friskolene. Dersom Regjeringen blir sittende, kan vi kanskje få inntil 7 % økning, sågar. Det er ikke like sannsynlig å tro det over tid.

       Forslag nr. 16, første del, synliggjør i beste fall at troen på å bli sittende i regjeringskontorene er meget sterk. Men er det sannsynlig? En enkel analyse i den sammenheng kan være: SV ville ikke leke, og vi måtte ha flertall.

       Er det virkelig så banalt enkelt? I så fall er det saksordføreren og de øvrige regjeringspartier som suverent velger å sette i gang aktiv torpedering av Sem-erklæringen, helt på egen hånd. Vi i Fremskrittspartiet er både forundret og triste, men det er jo ikke noe vi kan få gjort.

       Tirsdag den 27. mai behandlet vi Innst.O.nr.80 om friskoleloven. På side 5 i den innstillingen uttalte et flertall, bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet, at det legges opp til å gi vertskommunen uttalerett i godkjenningssaker, men - som flertallet slo fast til slutt i merknaden - « at den » - retten - « ikke må få karakter av en kommunal vetorett. En slik vetorett til kommunene er flertallet motstandere av ».

       Forslag nr. 16 gir nettopp denne vetoretten.

       Dette var regjeringspartienes ærlige og oppriktige mening den 27. mai - for 17 dager siden. Det er lov å skifte mening, men troverdigheten til det enkelte parti taper stort når politiske overbevisninger og løfter ikke er holdbare i ferskvaredisken i mer enn 14 dager, når velgerne kjøper en holdbarhet som burde være minst fire år.

       Fremskrittspartiet ble i en skolesak beskyldt av representanten Elsa Skarbøvik for å være opphav til økt politikerforakt. Hennes observasjon om hva som avlet forakt, kan i dag framstå som både fremsynt og korrekt, men for andre konstellasjoner.

       Eva M Nielsen (A) : Fremskrittspartiet har i merknadene i innstillinga brukt veldig mange ord om tilsyn og kontrollfunksjonen i frittstående skoler. Fremskrittspartiet foreslår bl.a at det skal opprettes foreldreråd på den enkelte skole. Foreldrerådet skal ha en selvstendig myndighet og foreta tilsyn med skolen. Foreldrerådet skal lage rapporter, og de skal behandles videre i offentlige organer.

       Man kan få inntrykk av at Fremskrittspartiet er mer opptatt av foreldreretten i den private skolen enn i den offentlige. Er det slik at den offentlige skolen er mindre viktig for Fremskrittspartiet, eller er det også slik at man i den private skolen har større behov for å få foreldretilsyn enn i den offentlige skolen? Er det, når alt kommer til alt, ikke samsvar mellom Fremskrittspartiets mantra om likebehandling mellom offentlig og privat skole likevel?

Ursula Evje (FrP) : Det er ikke første gangen Fremskrittspartiet har mange ord, mange meninger og mange forslag når det gjelder kvalitetstilsyn, kontrollrutiner, objektivitet og etterprøvbarhet. Det trodde jeg representanten Nielsen var klar over.

       For å gjøre henne klar over ytterligere en ting: Skolen, uansett om den er offentlig eller privat, er foreldrenes hovedverktøy for å oppfylle sin plikt til å sørge for at barna får den opplæringen som loven tilsier. Og dersom foreldrene ikke har lov til å gå inn i skolen, lov til å føre tilsyn, lov til å føre kontroll, er faktisk det politiske ideologiske landskap med på å oppheve den retten som foreldrene helt åpenbart har etter barneloven § 30. Det trodde jeg ikke var noe som Arbeiderpartiet ville synes at Fremskrittspartiet burde gå inn på.

Søren Fredrik Voie (H) : Formuleringen « å legge vesentlig vekt på kommunens uttalelse » betyr altså ikke kommunal vetorett, det kan verken leses eller forstås slik.

       Men Fremskrittspartiet er uenig i at det kommunespesifikke tilskuddsgrunnlaget skal legges til grunn, som er hovedprinsippet i denne saken. Begrunnelsen er at det vil føre til større ulikheter når det gjelder offentlig finansiering av elever i norsk skole. Fremskrittspartiet ønsker å beholde dagens system, og mener at dagens system vil føre til større likhet mellom offentlige og private skoler. Men det er jo nettopp det som er flertallets begrunnelse for å gå over til kommunalt finansieringssystem, at man ønsker større likhet mellom friskolene og de offentlige skolene. Ser ikke Fremskrittspartiet at det systemet vi har i dag, og som de ønsker å videreføre, nettopp fører til det motsatte av det de selv bruker som begrunnelse.

Ursula Evje (FrP) : Jeg bruker briller, og dermed kan det hende at jeg ser dårlig, men jeg hadde aldri trodd at noen i denne sal kunne få seg til å si at Fremskrittspartiet var en konservator for dagens skolefinansiering, men slik kunne man faktisk oppfatte representanten Voie.

       Vårt syn er statlig stykkpris til alle barn, uansett om de går på en offentlig eller en privat skole, og stykkprisen beregnes ut fra det enkelte barns reelle behov for opplæring, altså den kan variere. Dette ville gitt, dersom det hadde fått flertall, 100 % likeverdig finansiering, og også de offentlige skolene ville hatt et vesentlig bedre økonomisk handlingsrom med vårt system, enn det de nå har med flertallets system.

Arne Lyngstad (KrF) : Det var et ordspill her med hensyn til briller, og da har jeg lyst til å si at den som mener at regjeringspartiene torpederer Sem-erklæringen om friskolene, absolutt bør skifte briller. Vi arbeider jo faktisk med å oppfylle den, det er det vi holder på med.

       Så har jeg lyst til å sitere meg selv fra mitt innlegg 27. mai i år, hvor jeg sa følgende:

       « Ved søknad om godkjenning av friskoler skal kommunene uttale seg om hvilke konsekvenser det kan få for den offentlige skolen, men kommunene skal ikke ha noen vetorett. Her ligger det en skjønnsvurdering som i enkelte særlige tilfeller kan påvirke søknadsbehandlingen. »

       Det er inn i dette skjønnsrommet forslag nr. 16 må leses, hvor vi understreker at ved behandling av søknader om etablering av friskoler kan en « legge vesentlig vekt på kommunens uttalelse ». Dette er ingen vetorett, men det går inn i skjønnsrommet, som jeg erkjenner har vært der hele tiden.

Ursula Evje (FrP) : På sidene 11 og 12 i innstillingen står det et forslag, nr. 10, som ville kunne ha medført en ganske rask oppfyllelse av Sem-erklæringen. Det lyder:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om innføring av et kapitaltilskudd med tilhørende lovendring i tillegg til driftstilskudd for frittstående skoler i forbindelse med statsbudsjettet for 2004. »

       Det kunne regjeringspartiene stemt for, så ville dette ha vært i orden, og vi hadde spart et betydelig arbeid senere.

       Til representanten Lyngstad. Når det gjelder dette å legge « vesentlig vekt » på kommunens uttalelse, er det kanskje noe mer enn en helt ordinær høringsrunde.

       Kampen om privatskolene tapte vi 27. mai, og det beklager jeg. Jeg synes det var leit å tape dette, men jeg oppfatter det ikke som å være endelig. Vi kan jo love at hvis muligheten oppstår senere, så skal vi nok ta omkamp på den privatskoleloven som flertallet vedtok 27. mai. Men det er ikke nå vi tar omkampen, nå behandler vi en annen sak.

       Vidar Bjørnstad (A) : Denne replikken kunne jeg vel kanskje ha tatt også i forhold til andre, men det gjelder litt oss selv. Vi avgav innstillingen på tirsdag, der det framkom at det ikke var flertall for noe forslag, og det var heller ikke lansert noen subsidiær stemmegivning. Det kunne en kanskje forvente kom i løpet av dagen her.

       Jeg tror noe av årsaken til det er den hastemåten regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vil ha fram saker her i Stortinget på, noe som betyr at vi nesten bare kom fram til primærstandpunkter i innstillingen. Jeg tror det gjør godt om man bruker litt mer tid, og jeg tror at det kan danne basis for et bedre grunnlag for beslutninger her i Stortinget.

       Så i dag - to dager etterpå - fremmes det fellesforslag fra regjeringspartiene og SV som forandrer på partienes standpunkter på flere punkter, og som også innfører nye ting i forhold til tallstørrelser. Det er altså ikke en subsidiær stemmegivning. Jeg synes dette er en uryddig måte å gjøre det på.

       Når jeg tar replikk her, er det for å si at en komiteleder bør i hvert fall sikre at realitetene i partienes standpunkter kommer fram før den dagen saken skal behandles.

Rolf Reikvam (SV) : Realitetene i saken har ligget der hele tiden, så alle som er i stand til å lese, er i stand til å se hva som er flertallsinnstillingen, og hva dette ville komme til å bli.

       Det faktiske forhold er at 27. mai vedtok flertallet, Fremskrittspartiet sammen med regjeringspartiene, en finansieringsmodell som ville ha blitt stående i dag hvis ikke SV hadde gått sammen med regjeringspartiene og laget en annen modell, som er mindre vond for oss enn den som alt var bestemt. Så valgte vi å gjøre det, og så fikk vi i tillegg en del presiseringer som gikk i vår retning. Så valgte vi å ta dette. Vi inviterte flere partier til å være med i den dialogen, men vi ble stående alene. Det faktiske forholdet er at uansett hva vi hadde gjort i dag, hadde flertallet vedtatt et finansieringsopplegg den 27. mai som var verre enn det vi vedtar i dag. Jeg regnet med at det var dette vi skulle diskutere her og nå, men jeg er litt usikker på om det er det vi diskuterer.

       Så er jeg er enig i at vi har hatt for dårlig tid. Vi burde hatt mer tid på denne saken. Denne saken tapte vi, og det er ikke noe å gnåle mer på.

       Det vert ei avsporing å fokusera på desse 400 mill. kr og snakka om at det gir stor handlefridom til kommunane. Det gir nok fyrst og fremst ein handlefridom til å kutta på nokre sårbare område. Detaljane kom i kommuneproposisjonen dagen etter.

       Bodskapen frå denne pressekonferansen står i sterk kontrast til den saka som vi behandlar no, forslag om eit nytt finansieringssystem for friskular. Det er ikkje til å koma forbi at dette forslaget osar av mistillit mot kommunane.

       Kommunane har i samsvar med opplæringslova ansvaret for å gi tilbod til alle barn og unge i skulepliktig alder. Kommunane skulle vel òg då kunna ta eit heilskapleg ansvar for utbetaling av tilskot både til dei kommunale og til dei frittståande skulane. Men det ansvaret kan dei altså etter Regjeringa sitt syn ikkje ta.

       Senterpartiet viser i innstillinga til at vi går inn for den såkalla modell 1. Vi kan ikkje sjå at ein modell med kommunal utbetaling av tilskot vil føra til auka uvisse for den einskilde frittståande skulen. Godkjende skular har rett til tilskot etter fastsette reglar som kommunane ikkje kan fråvika. Det må bety at friskulane sine interesser fullt ut blir tekne vare på gjennom ei kommunal utbetaling.

       Vi legg vekt på at ein modell med kommunal utbetaling i tillegg ville medføra oppheving av ordninga med trekk i rammetilskotet. Det fører i dag til ein stor grad av utryggleik for dei kommunar som må gi frå seg elevar til private skular. Omsynet til kommunane sine behov som lokal skulemyndigheit tilseier at kommunen må verte gitt høve til å utarbeida ei heilskapleg utvikling av skuletilbodet i kommunen i eit samarbeid med dei frittståande skulane.

       Ei direkte statleg finansiering av privatskulane må vera eit klart brot med Regjeringa si framstilling av å vilja auka det kommunale sjølvstyret. Vi skjønar ikkje korleis Regjeringa på den eine sida kan halda fram det dei kallar ei historisk reform for det kommunale sjølvstyret, og samtidig snevra inn kommunane sine ansvarsområde innanfor kommunesektoren sine kjerneoppgåver.

       Endringar i lovverket i dag inneber òg endringar når det gjeld innhenting av opplysningar. Vi meiner departementet for lettvint har gitt etter for forskarane sin iver etter å forska, og at det kan truga personvernet ved at departementet føreslår å nytta personnummer i registreringa. Senterpartiet sin skepsis har fått gjennomslag. Saksordførar har lagt til rette for ein merknad og eit forslag som tryggjar dette.

       Vi synest òg det er viktig at det vert sagt frå fleirtalet si side at elevar med særskilde pedagogiske opplegg og behov må kunna søkja unnatak frå å delta i det nasjonale vurderingssystemet.

       Til slutt til stemmegivinga. Vi oppfattar det slik at alle dei tre forslaga som er lagde fram i dag, er ei klar forbetring av den ordninga som er i dag, og det er ei klar forbetring av det som vart vedteke den 27. mai. Vi er spesielt glade for forslag nr. 16 og dei presiseringane som er gitt der, men vi kjem subsidiært til å støtta alle tre forslaga, både nr. 14, 15 og 16.

       Nå hørte jeg jo at representanten Meltveit Kleppa hadde et veldig langt innlegg omkring det lokale selvstyret, og hun mente da at hun automatisk ut fra kommunens ansvar for skolesektoren også kunne utlede ut fra det at kommunene også har et finansielt ansvar for friskoler. Jeg er ikke så sikker på at det er noen logisk forbindelse mellom lokalt selvstyre og prinsippet om at en skal ha et finansielt ansvar også for friskolene.

       Når jeg sier at jeg ikke er så overbevist om den logiske forbindelsen, henger det sammen med at friskoler ikke er en kommunal oppgave. Friskoler er noe som er bygd på en foreldrerettstenkning, som foreldregrupper starter på egen kjøl. Jeg tror faktisk at logikken blir feil!

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Senterpartiet har forsvart den gamle privatskulelova nettopp ut frå foreldreretten. Vi har vore urolege for godkjenninga av enkelte av skulane etter denne lova - det er så. Men vi har forsvart prinsippet og denne lova.

       Vi er djupt ueinige i den endringa som no er gjord, og vi meiner at det faktisk kan innebera ei avgrensing i foreldreretten. Det kan faktisk bli slik at dei foreldra som i dag ynskjer ein god offentleg skule til sine ungar, kan måtta velja ein friskule fordi den offentlege skulen vert lagd ned som følgje av ein stram kommuneøkonomi. Difor er det viktig for oss å halda fram kommunane sitt ansvar for eit lokalt tilrettelagt tilbod. Difor er forslag nr. 16 viktig for oss. (Presidenten klubbar.)

       Dagens finansieringssystem for de frittstående kommunale skolene er basert på ulike prinsipper. Det vil si at skoler i samme kommune som har like mange elever, vil kunne ha ulike økonomiske rammer, avhengig av hvem som eier skolen. Dette kan oppleves urettferdig av begge parter, og derfor er det behov for, etter min mening, en større grad av prinsipiell likebehandling for frittstående kommunale skoler i samme område. Jeg sier « prinsipiell » fordi vi ikke snakker om finansiell i betydningen tilskuddsnivå. Det er ikke til behandling i dag. Derfor foreslås det i forslaget å endre dagens tilskuddsmodell, som baserer tilskuddsgrunnlaget på et landsgjennomsnitt, til en tilskuddsmodell som tar hensyn til driftsutgiftene til skolen i den kommunen som friskolen er lokalisert. Vi foreslår altså en tilskuddsmodell med et kommunespesifikt tilskuddsgrunnlag, og jeg har inntrykk av at det prinsipielt er ganske bred støtte til den tanken her i salen.

       Samtidig sier vi at dagens korreksjonsordning i inntektssystemet må vurderes, herunder spesielt nivået på trekksatsen. Denne vurderingen vil ikke føre til noen reduksjon av kommunesektorens samlede rammer. Trekksatsen er et ledd i et nullsumsspill, der økninger eller reduksjoner kun påvirker fordelingen mellom kommuner, ikke totalrammen. Og dessuten er det rimelig, og grunn til å tro, at trekksatsen fortsatt vil være lavere enn gjennomsnittskostnaden, selv om avvik i fremtiden vil kunne være mindre enn i dag.

       Jeg har registrert at det foreligger tre forslag, som er lagt frem i dag, knyttet til en overgang til et kommunespesifikt tilskuddsgrunnlag. Jeg oppfatter forslag nr. 15 slik at det vil begrense utslagene ved overgang til kommunespesifikt tilskuddsgrunnlag. Jeg synes dette er akseptabelt, og det kan skje innenfor de foreslåtte bestemmelser som behandles i dag. Det begrenser utslagene, kan man si, både på godt og vondt for alle parter, avhengig av hvem som ser på dette.

       Forslag nr. 16 sier at det skal legges vekt på kommunenes uttalelser. Det dreier seg ikke om en vetorett, men en understreking av noen faktorer som allerede ligger i proposisjonen om friskoleloven og i loven, og at det skal legges vekt på disse.

       Forslag nr. 14 om gratisprinsippet synes jeg også er greit, selv om det er klart at det er lettere å realisere dette gratisprinsippet slik det er formulert i forslaget dersom tilskuddet til friskolene er høyt og ikke reduseres. Det er litt paradoksalt at de som er bekymret for gratisprinsippet, for å bruke det uttrykket, samtidig er opptatt av å redusere tilskuddet til friskolene, for da vil jo uvilkårlig en effekt av det kunne bli økte egenandeler.

       Vi har også fremmet enkelte forslag til kontroll og tilsyn med bruk av tilskuddsmidler. Her merker jeg meg at det er tilslutning til Regjeringens forslag.

       Og så fremsetter vi noen bestemmelser om innhenting av opplysninger.

       Departementet trenger hjemmel for å kunne innhente opplysninger fra de nasjonale prøvene for å undersøke elevenes progresjon over tid. Denne informasjonen skal publiseres i kvalitetsportalen på skole- og skoleeiernivå. Innhenting av opplysninger vil også muliggjøre forskning omkring kvalitetsutvikling i skolen, og slike data vil bl.a gi et bedre kunnskapsgrunnlag for tiltak spesielt rettet mot svake grupper.

       Innhentingen av opplysningene skal selvsagt være underlagt personopplysningsloven, som sikrer personvernet til elever og lærere. Jeg har merket meg at en samlet komite har bedt om at Regjeringen legger frem en vurdering av personvernet i forbindelse med opprettelsen av informasjonsbaser over elevers prøvingsresultater på individnivå, og dette vil jeg selvsagt etterkomme. La meg likevel presisere nå at allmennheten ikke vil få noen personidentifiserbar informasjon, at det kun er data om grunnleggende ferdigheter i basisfag og elevenes motivasjon, læringsstrategier og tiltro til egne ferdigheter i fagene som vil være tilgjengelig for lærere, skoleledere og skoleeier etter nærmere autorisasjon, og at å bruke personnummer for å koble til bakgrunnsvariabler kun vil skje til forskningsformål, etter en vurdering av hvert enkelt tilfelle. En slik kobling vil kun skje internt i Statistisk sentralbyrå. I begge tilfeller vil man forholde seg til datasikkerhetskrav som stilles for behandling av slike registerdata, og dette er ikke noe uvanlig for Statistisk sentralbyrå. Men dette kan vi utdype nærmere når vi kommer tilbake med en sak etter anmodning fra komiteen.

       I forrige sak hørte vi statsråden prise det kommunale selvstyret, og at lokalpolitikerne vet best i mange sammenhenger. Begrunnelsen for dette er jo at en kommunal utbetaling oppleves som mer usikker og uforutsigbar for de private skolene, og at det er viktig å sikre rettighetene til dem som ønsker et privat tilbud. Da blir det forunderlig at Regjeringen ønsker å fjerne øremerkingen på de fleste andre områdene - jeg kan jo bare nevne leirskole, skolefritidsordning, musikk- og kulturskoler og landslinjer - og legge dette inn i rammene til kommunene. Når det så gjelder privatskoler, skal utbetalingen fortsatt være statlig. Hva er statsrådens begrunnelse for statlig utbetaling? Forstår statsråden at dette kan oppfattes som en særbehandling av den private skolen?

Statsråd Kristin Clemet : Den som eventuelt måtte ha lest vårt opprinnelige høringsforslag, vil se at vi der drøftet ulike modeller. Vi gikk inn for et kommunalt tilskuddsgrunnlag. Vi snakket om en likebehandlingsmodell og en gjennomsnittskostnadsmodell, og så drøftet vi statlig og kommunal utbetaling.

       Jeg mener at det kan fremføres argumenter for det ene og for det andre. Men alt i alt har vi falt ned på at foreldreretten er det viktige her, og at det på en måte må bli styrende for utbetalingen. Det er ikke så mye knyttet til usikkerheten, for usikkerheten tror jeg mer er knyttet til tilskuddsgrunnlaget enn til utbetalingen. Det er mer en prinsipiell holdning, som representanten Arne Lyngstad var innom tidligere. Jeg kan slutte meg til de merknadene han gav på dette punkt. Men jeg sier åpent at det er mulig å føre argumenter for de ulike modellene.

André Kvakkestad (FrP) : Etter Lyngstads svar på min replikk kunne det være greit å få en avklaring.

       Dersom en ser at økte tilskudd gir rom for et bedre tilbud, er det intet galt i at en skoleeier ønsker å oppnå dette med tanke på sine elever. Er det noe i det fra Regjeringen foreslåtte regelverk som hindrer en skoleeier i å ha to skoler innenfor rimelig skyssavstand for elevene, slik at skoleeier ved inntak til skolene hindres i å fordele elevene slik at de får optimale økonomiske muligheter til å gi et best mulig tilbud?

Statsråd Kristin Clemet : Nå har jeg, i motsetning til tidligere statsråder og i og for seg meg selv også, ikke tenkt personlig å sitte og avgjøre disse søknadene. Jeg håper vi har fått en lov som kan forvaltes av et faglig organ underlagt Utdannings- og forskningsdepartementet.

       Jeg synes det er viktig at kommunene er godt inne i dette, at det tillegges vekt, det kommunene mener innenfor de momentene som er nevnt i dette forslaget. Men jeg er også særdeles opptatt av at det skal være en god dialog. Jeg synes ikke at kommunene og friskolene skal se på hverandre som motstandere eller fiender, men at de skal se på seg selv som to parter som kan samarbeide om å lage et best mulig skoletilbud i kommunen. Det tror jeg vi legger til rette for gjennom det som står i loven. Jeg synes også det er greit, det som fremsettes som et forslag her i dag, for det understreker en del av de forholdene som skal tas hensyn til og tillegges vekt, uten at det dermed har blitt en vetorett.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg vil gjerne be statsråden avklara to forhold. Det fyrste gjeld økonomien. Eg deler hennar oppfatning om at i motsetning til den svenske lova vil ikkje den norske stimulera til særleg etablering av frittståande skular for fortenesta sin del. Men ho innser vel at økonomi har noko å seia? Sjølv om kommunane har stramme rammer, har det allereie vorte etablert ei rekkje nye friskular, og fleire kan koma.

       Det andre gjeld tilskotsgrunnlaget og lokalt sjølvstyre. Eg oppfattar det slik at hovudforskjellen mellom modell 1, som Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet går inn for, og modell 3b, som Regjeringa går inn for, er kven som skal betala ut tilskotet. Ser statsråden at det ein dag i mai å framstilla ei historisk reform for lokalt sjølvstyre, og så gi etter for friskulane fordi dei ikkje stolar på kommunane, kan verka nokså sjølvmotseiande?

Statsråd Kristin Clemet : Dette med utbetaling har jeg allerede kommentert. I den grad det foreligger noen selvmotsigelse her, tror jeg den er for ingenting å regne i forhold til en del av de andre selvmotsigelsene som oppstår i denne sal når det gjelder kommunalt selvstyre. Det har vært avholdt en rekke landsmøter i vår som har hyllet det kommunale selvstyre. Det skal bli spennende å se hvor mange som greier å følge det helt til mål.

       Når det gjelder økonomien, tror jeg at om ti år vil denne debatten fremstå litt rar. Vi kan jo bare tenke på det barnehageforliket som er inngått nå, og spørre oss selv: Tar de private barnehagene som mottar offentlig støtte, noe fra de offentlige barnehagene? Jeg tror ikke vi tenker slik på det når det gjelder barnehager i dag, og slik vil det selvfølgelig heller ikke være med friskolene. En elev kan bare gå på én skole av gangen, friskoler mottar mindre enn offentlige skoler, og offentlige skoler skal trekkes for mindre enn det friskolene får.

Ursula Evje (FrP) : Med referanse først til representanten Reikvams replikk, og så statsrådens svar: Stortinget kjenner i prinsippet kun statsråden, og ikke hennes embetsverk. Derfor må vi i det alt vesentlige forholde oss til det hun sier, og ikke ha noen tro- og synsemening om noe annet.

       Representanten Kvakkestad fikk på sitt spørsmål til statsråden ikke et klart og fyllestgjørende svar. Han fikk et svar som lød omtrent slik: Det ligger ingen forbud i loven, men synsing fra regjering og regjeringspartiene ut fra prinsippet om at det ikke ville være slik at idealister laget en skole i hver kommune, for så å sluse elevene mellom de kommunene som finansierte skolen best.

       Det jeg ønsker nå, er ikke synsing, men: Kan statsråden si ja eller nei til om dette er mulig i henhold til lovverket?

Statsråd Kristin Clemet : Jeg er selvfølgelig klar over at Stortinget bare kjenner statsråden. Grunnen til at jeg tillot meg å nevne det, var at det var et tema i forbindelse med behandlingen av friskoleloven, hvorvidt man skulle legge godkjenningen til et uavhengig underliggende organ. Det var simpelthen et tema i innstillingen ved behandlingen den gangen, og derfor tillot jeg meg å nevne det. Det har også vært ganske mye omtalt hvorledes det store politiske skjønnet med den nåværende privatskoleloven kan medføre problemer, spesielt når det er hyppige regjeringsskifter og statsrådene har ulike meninger om private skoler.

       Jeg må ærlig talt innrømme at jeg vet ikke helt om jeg forstår Fremskrittspartiets spørsmål når det gjelder å sluse elever mellom skoler og kommuner. For meg høres det veldig underlig ut at noen foreldre skulle la seg være med på et eller annet som innebærer å sluse elever til og fra. De som vil etablere en skole, må søke, så må kriteriene oppfylles, og så vil det bli godkjent. Om det står en montessoriskole eller noen annen bak - samme forbund står jo bak en rekke skoler i en rekke kommuner - ser jeg ikke helt hva som er problemstillingen, for de vil da motta forskjellige tilskudd etter den nye modellen.

       Hva er det Høyre vil at det skal legges vesentlig vekt på når en skole søker om tillatelse? Jo, det er kommunens skolestruktur, kommunens utgifter, og avstanden til de offentlige skolene. Tidligere trodde jeg det faktisk var slik at Høyre la vesentlig vekt på helt andre ting, nemlig kvaliteten i skolen og det faglige innholdet i undervisningen. Det kan ikke være noen tvil om at med dette forslaget gir Høyre SV ikke bare lillefingeren, men hele hånden. Dette forslaget, hvis det blir vedtatt, vil bli brukt for alt det er verdt i årene framover, av alle politikere som er motstandere av en utvikling i retning av flere privatskoler.

       Med dette vedtaket i hånden kan et flertall i et kommunestyre, eksempelvis bestående av Arbeiderpartiet og SV, presse departementet til å avslå søknaden fra en skole som kan tilby verdens beste faglige opplegg, og begrunne det med at det kan få negative konsekvenser for kommunens skolestruktur, og påføre kommunen en del ekstra utgifter. Dette er å sette hensynet til kommuneøkonomien foran hensynet til faglig innhold og kvalitet. Det setter Høyres fagre valgløfter om å satse på kvalitet i skolen i et underlig lys. Dette forslaget skriker etter en forklaring, som jeg ikke har fått hittil i dag. Og den forklaringen bør være god hvis Høyre ønsker å beholde sin troverdighet som et parti som setter kvalitet som det aller, aller viktigste i sin skolepolitikk. Vi bør nå få en skikkelig forklaring fra representanten Voie, eller andre i Høyre, på hvorfor det er så viktig å gi departementet denne instruksjonen om å vektlegge kommunenes skolestruktur høyere enn kvalitet.

Karin Andersen (SV) : SV er fornøyd med det vedtaket som ligger på bordet i dag. Det tror jeg også at ministeren og regjeringspartiene er, for hvis vi husker tilbake til den debatten vi hadde om friskolene sist, understreket SV at vi valgte å ta statsråden på ordet, at hun også var opptatt av kvaliteten i den offentlige skolen. Det er jo det dette dreier seg om, at man skal ha en balanse her, og at man skal være opptatt av at kvaliteten ikke skal forringes i den offentlige skolen. Vi har en felles, stor jobb å gjøre der for at den offentlige skolen skal bli så god at den kan konkurrere med hvem som helst, og at alle vil ha barna sine der.

       Men grunnen til at jeg tok ordet, var at statsråden hadde en utfordring i forhold til lokalt sjølstyre. Jeg har da bare litt lyst til å minne statsråden om at den barnehageavtalen som vi inngikk her, er det enighet om nå, så det er vel ikke noe grunn til å polemisere mot den.

       Men det kan kanskje være grunn til å minne statsråden om at der man virkelig har tatt kjempetak og løftet ting ut av de lokale folkevalgte organene, er sjukehusreformen. Og når man har sagt A når det gjelder sjukehusreformen, følger det en del bokstaver etter det, som flere av oss i ettertid har stemt for, fordi vi har vært nødt til det når man har bestemt dette. Hvis vi sammenligner størrelsen på dette og noe av det småtteriet som man nå holder på og liksom skal lage en stor debatt om, det lokale sjølstyret og noen småtterier av noen øremerkede midler, blir det - for å si det mildt, og for å returnere påstanden til statsråden - for puslete. Hvis man virkelig skal snakke om frihet for kommunesektoren, må man sørge for at det er samsvar mellom de oppgavene og de inntektene man har. Det ønsker SV. Da blir det en reell frihet for kommunene, men det blir også frihet for den befolkningen som skal kunne få tjenester den faktisk har bruk for, av en kvalitet som et moderne samfunn kan være bekjent av. Så jeg syns kanskje at det ikke er grunn til å ta den tonen når det dreier seg om hvem det er som sørger for at det er lokalt handlingsrom i norske kommuner og fylkeskommuner.

Søren Fredrik Voie (H) : Representanten Karita Bekkemellem Orheim startet sitt innlegg med å si at vi nå åpner for et frislipp av private skoler og friskoler. Representanten Simonsen sier det stikk motsatte, at vi nå fremmer et forslag som undergraver friskolene. Begge kan umulig ha rett samtidig. Men det kan jo hende at her ligger sannheten, virkeligheten, et sted imellom.

       Det er ikke slik at Høyre og Regjeringen prioriterer hensynet til kommuneøkonomien foran kvalitet og kreativitet. Vi ønsker å prioritere kommuneøkonomien for å styrke den offentlige skolen, og samtidig som vi styrker kommuneøkonomien og den offentlige skolen, gir vi muligheter for å imøtekomme friskolenes behov for stabile rammebetingelser, for god og sikker økonomi, for å ha mulighet til både å etablere en ny skole og å drive den med et økonomisk fundament på lik linje med de offentlige skolenes. Derfor synes jeg den - til dels - tiraden av kritikk og påståtte endringer i Høyres politikk som kom fra representanten Simonsen når det gjelder den politikk som både Regjeringen og Høyre fører i forhold til friskoler og satsing på kvalitet i skolen i det hele, skyter langt over mål og ikke er i tråd med virkeligheten.

       Når det gjelder realitetene i forslag nr. 16, har jo også medforslagsstilleren fra SV bekreftet at forslaget innebærer ingen kommunal vetorett. Det var faktisk det representanten Simonsen stod sammen med regjeringspartiene om da vi behandlet friskoleloven, ved nettopp å understreke at her måtte det ikke innføres noen kommunal vetorett. Og det gjøres det heller ikke i dag med det forslaget som nå ligger på bordet.

       Men at departementet og Regjeringen får en mulighet til å vurdere de synspunkter og innspill som kommer fra kommunen, og også legger avgjørende vekt på disse synspunktene, synes vi er både rimelig og riktig i den fasen vi går inn i. Da ivaretar vi faktisk mange av hensynene, og også synspunktene, som kritikerne av friskoleloven framfører. På mange måter er det en god måte å imøtekomme opposisjonen på også.

       Og siden nå Rolf Reikvam fra SV i et tidligere innlegg i dag gav ros til regjeringspartiene for godt samarbeid når det gjelder å forbedre kvaliteten i skolen, har jeg lyst til å si at det er jo hyggelig at iallfall ett parti på Stortinget ser behov for å sikre friskolenes stabile rammevilkår - i tillegg til regjeringspartiene.

Statsråd Kristin Clemet : Jeg skal forsøke ikke å forlenge debatten. Jeg følte bare behov for å oppklare det som kanskje kunne virke som en misforståelse i forhold til representanten Karin Andersens innlegg.

       Jeg mente ikke å polemisere mot barnehageavtalen, det var snarere tvert om. Det jeg mente, var å bruke det som en illustrasjon på en kanskje dristig spådom for fremtiden. I dag er det jo slik at de fleste vil mene at det er fint å gi tilskudd til private barnehager, og at det ikke stjeler noe fra offentlige barnehager. Man er opptatt av en viss likebehandling mellom private og offentlige barnehager. Det var bare det som var mitt poeng, at det kanskje kan bli et moment i fremtiden når det gjelder friskolene - bare for å oppklare at jeg altså ikke har kritisert noe forlik som nå nylig er inngått her i Stortinget.

       En ting til til Karin Andersen. Jeg er helt enig i at det aller viktigste vi kan gjøre, og det som står øverst på min agenda, er å styrke den offentlige skolen og bedre kvaliteten der. Det er der over 98 % av elevene går. Av alle de utdanningssaker vi har behandlet her siden jeg ble minister - noen mener at det er altfor mange - har altså bare to dreid seg om friskoler eller private skoler, den ene er friskoleloven og den andre er finansieringen av dem. Resten dreier seg om den offentlige skolen. Senest behandlet vi - rett forut for denne saken - en sak som dreier seg om den offentlige skolen, og som jeg tror SV og regjeringspartiene er enige om er en meget viktig kvalitetsutviklingssak for skolen, nemlig den om bl.a klassedelingsregler. Så bare la meg bruke det som et eksempel. Den er veldig viktig.

André Kvakkestad (FrP) : Statsråden nevnte Montessoriforbundet som et forbund som har flere privatskoler. Dette er typisk skoler som har elever fra flere kommuner. Da er det, slik jeg har forstått, intet i veien for at Montessoriforbundet kan ha to skoler i nærheten av hverandre, i forskjellige kommuner. Foreldrene kan da velge å sende barnet sitt dit hvor det gis best tilbud eller størst statstilskudd. Jeg går ut fra at statsråden mener foreldrene bør velge det undervisningstilbud som er best for deres barn, altså en oppfordring til å sende barnet dit hvor staten gir rom for et best mulig faglig tilbud. Det har jeg forstått at statsråden mener regelverket åpner for.

       Så til spørsmålet om kommunal uttalelse, eller nærmest veto. Det som forundrer meg mest i den sammenhengen, er at hvis regjeringspartiene syntes at tingene var klare og greie for 17 dager siden, hva er da behovet for et nytt vedtak som skaper uklarhet i dag?

       Vi er vant til som lovgivende forsamling å skille mellom « kan », « bør » og « skal ». Jeg går ut fra at det også er mulig for enkelte å skille mellom « å legge vekt på », « å bli hørt » og « å legge vesentlig vekt på ». « Vesentlig vekt på » betyr at det skal mye til for å komme til en annen konklusjon. Da er det vel slik å forstå at når noe skal tillegges « vesentlig vekt », skal det altså legges mer vekt på enn dersom man hadde kommet til at dette bare er ett av flere innspill. Da må det vel være slik at regjeringspartiene mener det er viktigere å etterkomme kommunenes ønsker i dag, enn det var for 17 dager siden.

       Sosialistisk Venstreparti var villig til å gå inn i den dialogen. Som saksordfører har jeg fridd til alle andre partier for å finne en løsning, men har ikke merket noen vilje. Sosialistisk Venstreparti tok utfordringen til slutt, og vi fant en løsning som vi kan leve med, og som SV kan leve med, og som gir et godt finansieringssystem for friskolene.

       Jeg synes Arne Lyngstad avklarte greit hva som er realiteten her. Her har både representanten Simonsen og Fremskrittspartiet meldt seg ut av den politiske diskusjon ved å si at man ikke vil være med på å forhandle fram en løsning som gjør at friskolene får et finansieringssystem som de kan leve med framover. Når man da er nødt til å gå til et annet parti for å oppnå den løsningen som er helt nødvendig, skulle det bare mangle at man gjennom forhandlinger ikke kommer fram med noen kompromissforslag som vil avvike en smule fra den mest ideelle løsning, som vi sikkert kunne ønsket oss, flere enn Simonsen.

André Kvakkestad (FrP) : Når det gjelder spørsmålet om « vesentlig vekt », som Voie nå har kommet med diverse utlegninger om hva betyr - tror jeg - er det vel slik at jeg undres litt på om regjeringspartiene kan finne noe som helst sterkere uttrykk som kan gi kommunen en sterkere avgjørelsesmyndighet i slike saker, enn at det skal legges « vesentlig vekt på ». Da må det være « avgjørende » betydning. Det er altså så sterkt man kan si det uten å legge alle andre begrunnelser totalt døde. Men uansett hvor langt man mener at « vesentlig vekt » strekker seg, strekker det seg i hvert fall betydelig lenger enn det som var flertallet for 17 dager siden. Det skal selv Voie ha problemer med å forklare seg bort fra.

       Når det gjelder Lyngstads synspunkter, at skoler skal være egne rettssubjekter, er det ingenting som er problematisk ved det. Men det er fortsatt ingenting som hindrer foreldrene i å velge hvilket av de selvstendige rettssubjektene de ønsker å sende sine barn til. I den sammenheng finnes det faktisk områder i kongeriket som er relativt tett befolket, hvor avstandene ikke nødvendigvis er svært lange, og hvor det slik sett kan være ganske likegyldig, transportmessig, hvilken skole man velger. Hvis da Montessoriforbundet er en seriøs aktør, går jeg ut fra at de også ønsker å gi et best mulig tilbud til alle sine elever, uansett hvor de nå skulle bo. Slik jeg har forstått regelverket, og det har i hvert fall ikke blitt avkreftet, har foreldrene full mulighet til å velge den av friskolene de selv ønsker, med mindre det ligger noen regler om boikottvirksomhet som skolen har muligheter til, som jeg ikke kan se.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 7.

       (Votering, sjå side 995)