Sak nr. 8
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om lov om endringer i lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (Innst.O.nr.116 (2002-2003), jf. Ot.prp.nr.46 (2002-2003))

TALERE:

       Leif Frode Onarheim (H) (ordfører for saken):

       Olje- og energidepartementet foreslår i Ot.prp.nr.46 noen endringer i petroleumsloven for å tilpasse den til situasjonen på norsk kontinentalsokkel og til de utfordringer man står overfor i petroleumsvirksomheten. Det viktigste grepet som tas, er at virkeområdet for petroleumsloven endres til også å omfatte utnyttelse av petroleum i anlegg som foregår på land, dersom utnyttelsen er nødvendig for eller inngår som en integrert del av utvinning eller transport av petroleum. Forslaget er en oppfølging av olje- og gassmeldingen, for å muliggjøre gjennomføring av de intensjoner som lå i den.

       Komiteen har i hovedsak vært enig i lovendringene, dog med noen avvikende merknader og et konkret mindretallsforslag til endret lovtekst i en paragraf i loven. Jeg vil takke komiteens medlemmer for rask og effektiv behandling av denne sak.

       Et eksempel på betydningen av å endre loven slik at også landanlegg omfattes, er Snøhvit-utbyggingen i Hammerfest. I den saken viser erfaringen at det er vanskelig å skille prosessen med å dele opp våtgass i ulike deler som butan og propan og nedkjøling av tørrgass til LNG, fra selve utvinningen av gassen. Det hele henger sammen.

       Det er tydelig at det vil bli mer og mer aktuelt for utbyggere at en del av virksomheten som tidligere ble gjennomført på feltene, flyttes inn til anlegg på land. Dette kan gi mer effektiv drift og redusere investeringsomfanget.

       Lovendringene tar sikte på å skape - og opprettholde - konkurranse i transportsystemene og andre installasjoner for olje og gass. Store investeringer i slike systemer blir ofte et naturlig monopol, og det legges derfor i loven opp til at myndighetene kan gå inn og regulere tredjeparts bruk av slike innretninger og derved hindre monopolprising av tjenestene. Ved å gi tredjepart adgang til installasjonene og hindre overprising av bruken vil vi kunne sikre høyest mulig verdiskaping på norsk sokkel. Komiteens flertall slutter seg til lovendringene, som fremmer en politikk hvor selskapenes fortjeneste fra petroleumsvirksomheten primært tas ut på feltet og ikke i infrastrukturen.

       Komiteens flertall slutter seg også til Regjeringens forslag om at departementet kan gjøre endringer i tidligere godkjente tariffer og andre vilkår. Flertallet forutsetter imidlertid at dette ikke kommer i konflikt med den langsiktighet i rammebetingelser som er nødvendig for selskapenes planlegging.

       Komiteens flertall peker også på at utvidelsen av petroleumslovens virkeområde ikke må føre til dårligere konkurransedyktighet for landanlegg som konkurrerer nedstrøms i internasjonale markeder, som f.eks. Tjeldbergoddens metanolfabrikk.

       Hensikten med lovforslagene er å sikre god konkurranse på norsk sokkel. Dette er viktig for også å gi nye operatører mulighet til å delta på sokkelen, noe som kan være særdeles viktig i forbindelse med haleproduksjon i modne felt, eller utvinning av små felt. Det er videre viktig for å sikre at den langsiktige utviklingsbanen som ble skissert i St.meld.nr.38 (2001-2002), kan realiseres.

       Risikobildet for våre olje- og gassinstallasjoner har endret seg i den senere tid. Mens det tidligere var faren for krig som utgjorde den relevante trussel, er det i dag faren for bevisste skadehandlinger som terroraksjoner, spionasje og sabotasje i forskjellige former som er mest fremtredende. Lovendringsforslaget legger derfor en rekke plikter på rettighetshavere når det gjelder iverksetting av sikringstiltak, det å ha bevisste beredskapsplaner og stille sine innretninger til disposisjon for øvelser, etc. Dette er komiteen enig i. Dessverre er det jo slik at det ser ut til at det stadig blir mer nødvendig med slik beredskap.

       Komiteen mener kravet om at operatørene på norsk sokkel skal ha kontor i Norge, har bidratt til å utvikle et sterkt petroleumsmiljø i Norge. Lovforslaget gir en åpning for å fravike dette kravet, men komiteens flertall peker på at det må være tungtveiende grunner for at slik dispensasjon skal gis. Komiteen peker også på viktigheten av at operatører og lisenshavere prioriterer HMS-arbeidet, og at vilkårene for de ulike aktørene på norsk sokkel er likeverdige.

       Med dette viser jeg til komiteens tilråding.

       Dessuten kommer vi til å stemme imot endringsforslaget til § 10-2, fordi vi ikke ønsker å gi Regjeringen hjemmel til å kunne svekke kravet om at rettighetshaver skal ha en organisasjon i Norge. Dette bryter grunnleggende med det som har vært noe av det mest vellykkede ved norsk oljepolitikk. Vi kan ikke se grunn for å gi denne hjemmelen til departementet og til Regjeringen, så vi ønsker å stemme mot endringsforslaget til § 10-2.

       Petroleumsloven skal legge til rette for å oppfylle målsettingen om en høyest mulig verdiskaping fra petroleumsvirksomheten. For å oppnå dette anser jeg det som svært viktig at petroleumsloven tilpasses situasjonen på norsk kontinentalsokkel og de utfordringer en står overfor i petroleumsvirksomheten i dag. I den siste oljemeldingen, St.meld.nr.38 (2001-2002), sammenliknes to mulige utviklingsbaner for norsk petroleumsproduksjon, forvitringsbanen og den langsiktige utviklingsbanen. Den langsiktige utviklingsbanen viser at det er ressursgrunnlag for en betydelig olje- og gassproduksjon fra norsk kontinentalsokkel fram mot og lenge etter 2050. En realisering av den langsiktige utviklingsbanen vil være i tråd med den sentrale målsettingen for petroleumsvirksomheten slik den er nedfelt i petroleumsloven, og i tråd med Regjeringens målsetting.

       Jeg mener de forslagene til endringer i petroleumsloven som er fremmet, gir et godt bidrag til realisering av den langsiktige utviklingsbanen og vil sikre god ressursforvaltning.

       Når det gjelder forslaget om å utvide petroleumslovens virkeområde på land, vil jeg bemerke at petroleumsloven allerede i dag gjelder for visse anlegg på land. Gjeldende avgrensning av lovens virkeområde har medført at enkelte anlegg på land som er viktige for utvinning av petroleum, har falt utenfor loven. Petroleumsloven er det sentrale lovverket for all petroleumsvirksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster, også når denne virksomheten foregår på land. Dette skal gi staten som ressurseier mulighet til å sikre at mest mulig petroleum på sokkelen produseres i samsvar med sunne økonomiske prinsipper.

       I Ot.prp.nr.46 har jeg også tatt initiativ til forslag om en rekke andre tilpasninger i petroleumsloven. Her skal jeg kun kort trekke fram enkelte av disse. Det foreslås å foreta enkelte endringer i forholdet mellom godkjennelse av plan for utbygging og drift av en petroleumsforekomst etter § 4-2 og særskilt tillatelse til anlegg og drift av innretninger etter § 4-3 for bedre å tilpasse petroleumsloven dagens situasjon. Jeg ser en utvikling hvor stadig flere felt er avhengige av å bruke innretninger som opprinnelig er eller blir bygd for å betjene et annet felt. Jeg har på denne bakgrunn tatt initiativ til forslag om å endre § 4-3, slik at innretninger som skal eies av andre enn rettighetshaver til den utvinningstillatelse som innretningene skal betjene, kan gjøres til gjenstand for en særskilt tillatelse, uten hensyn til om de er knyttet til utvinning eller utnyttelse. Det er ikke riktig at denne endringen av § 4-3 fører til at en mister hjemmelen en har i § 4-2 annet og tredje ledd til å få en plan som beskriver økonomiske, ressursmessige, tekniske, sikkerhetsmessige, nærings- og miljømessige forhold, herunder miljømessige konsekvenser for et større område samlet. Gjennom § 4-3 siste ledd og bestemmelser i petroleumsforskriften § 29 vil helt tilsvarende bestemmelser få anvendelse også for særskilt tillatelse etter § 4-3. Endringen i § 4-2 og § 4-3 innebærer altså på ingen måte en miljømessig svekkelse, slik det framgår av en mindretallsmerknad fra SVs side.

       Videre har jeg tatt initiativ til forslag om å endre lovens § 4-8 om fastsettelse av tariffer og andre vilkår for å klargjøre departementets adgang til å gripe inn dersom tidligere fastsatte tariffer og vilkår utgjør en urimelig hindring for gjennomføring av ellers gode samfunnsøkonomiske prosjekter. Dette vil også styrke incentivene til leting og vil kunne bidra til økt utvinning fra produserende felt. I denne sammenheng vil jeg likevel påpeke at § 4-8 fastsetter at eier skal gis en rimelig fortjeneste bl.a ut fra investering og risiko ved en slik inngripen i tidligere fastsatte tariffer eller vilkår. Jeg mener således at bestemmelsen også gir nødvendige incentiver til investering i slike anlegg, og sikrer nødvendig langsiktighet i rammebetingelsene for utbygger og eier.

       Det fremmes videre forslag om å gi fullmakt for departementet til å fravike kravet i lovens § 10-2 første ledd om egen organisasjon i Norge. Jeg vil understreke at det kun vil være aktuelt å fravike kravet til organisasjon i Norge overfor selskaper som har eierandeler med et lite økonomisk omfang.

       Til slutt: Som påpekt av komiteen er endringsforslagene en naturlig oppfølging av St.meld.nr.38 (2001-2002), slik også saksordfører understrekte. Både selskaper og myndigheter må imidlertid også se på ytterligere tiltak for å sikre realisering av den langsiktige utviklingsbanen som er skissert i denne stortingsmeldingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

       (Votering, se side 1000)