Olav Gunnar Ballo (SV) : En samlet komite viser til at det i proposisjonen foreslås å overføre finansieringsansvaret for syketransport, herunder oppholdsutgifter og utgifter til nødvendig ledsager for pasienter som reiser til behandling i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, fra folketrygden til de regionale helseforetakene.

       Videre foreslås det at ansvaret for transport av helsepersonell overføres til de regionale helseforetakene og kommunene, slik at de regionale helseforetakene får ansvaret for transport av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, mens kommunene får ansvaret for transport av helsepersonell i kommunehelsetjenesten.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 2003 vedtok følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av Hagen-utvalget (finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten) forberede overføring av finansieringen av syketransport fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene. »

Asmund Kristoffersen (A) : Denne saken er todelt. Departementet har foreslått at finansieringsansvaret for syketransport, oppholdsutgifter og utgifter til ledsager for pasienter skal overføres fra folketrygden til de regionale helseforetakene. Departementet har også foreslått at ansvaret for transport av helsepersonell overføres til de regionale helseforetakene for bl.a spesialisthelsetjenestens vedkommende, og tilsvarende ansvarsoverføring til kommunene for transport av helsepersonell i kommunehelsetjenesten.

       Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag på begge områder. Arbeiderpartiet har lenge ment at det ville være rett at spesialisthelsetjenesten hadde både organisatorisk ansvar og økonomisk ansvar for sine tjenester på transportsiden. Forutsetningen var at spesialisthelsetjenesten får overført beløp tilsvarende det folketrygdens utgifter er.

       Slike ordninger kan stimulere til at pasienter får behandling så nært sitt bosted som mulig når dette er faglig forsvarlig. Dessuten kan pasienten unngå å bli sendt unødig mange ganger til og fra behandlingsstedet i og med at den behandlende institusjon også må bære transportkostnadene.

       Det er også et viktig poeng å begrense kostnadene, slik også resultater fra prøvefylker viser. Jeg viser her til saksordførerens merknader til dette. Om helseforetakene får til gode og rasjonelle transportordninger, kan de også økonomisk komme godt ut av denne nye ordningen.

       Når det gjelder pasientenes frie valg av sykehus, skal denne nye ordningen selvsagt ikke ha noen betydning. Pasientenes rettigheter er allerede lovfestet, og betalingsordningen for slike reiser er på plass. Den tilsvarende ordningen gjennomføres også for kommunene.

       Innspill til komiteen og enkeltrepresentanter har gitt uttrykk for bekymring for at kommunene blir påført nye utgifter uten at de samtidig får overført tilsvarende midler. Slik skal det selvsagt ikke være. Arbeiderpartiet forutsetter at kommunene får dekket sine utgifter til transport av helsepersonell som før. Dette må de ansvarlige departement forholde seg til.

       Det kan ikke være slik at en ny finansieringsordning skal føre til dårligere tjenestetilbud til innbyggerne eller påføre kommuner økte utgifter. I et brev til Stortinget fra seks kommuner i Møre og Romsdal som har ambulansebåt og legeskyssbåttjeneste, påpekes nettopp behovet for at finansieringen av disse tjenestene blir fullt ut ivaretatt. Jeg forutsetter dette. Jeg sier meg for øvrig enig i saksordførerens synspunkt også på dette området. Både jeg og andre representanter har mottatt slike bekymringsmeldinger fra andre deler av landet.

Harald T Nesvik (FrP) : Regjeringens forslag i denne saken om å overføre finansieringsansvaret for syketransport og reiseutgifter for helsepersonell fra folketrygden til de regionale helseforetakene, med unntak av den delen som skal overføres til kommunene, er vel med respekt å melde framkommet som en konsekvens av en avtale med Sosialistisk Venstreparti, og er neppe et forslag som har som utgangspunkt å ivareta det frie sykehusvalget. I alle fall er det for oss ikke en tilfredsstillende måte å åpne for ytterligere bruk av private tilbydere av helsetjenester, som skal kunne konkurrere om pasientene, der de faktisk er konkurransedyktige. Ved å vedta de endringene som Regjeringen nå foreslår, innføres det helt klart en skjult begrensning av det frie sykehusvalget i Norge.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det er først grunn til å minne om, i forhold til innlegget fra representanten Nesvik, at det var et flertallsvedtak i fjor som gjorde at Stortinget bad Regjeringen om, i forbindelse med oppfølgingen av Hagen-utvalget, å utrede overføringen av finansieringen av syketransporten fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene.

       Vi er opptatt av at det skal være et likeverdig og likt tilbud når det gjelder en så alvorlig sak som syketransport landet rundt. Men samtidig ser vi helt klart at her er det viktig ut fra et helhetssyn å få til de beste helhetsløsninger totalt sett.

       Vi har flere ganger i denne sal diskutert bl.a skolenedleggelser, og det i forhold til hvem som har ansvaret for skolens drift, og hvem som har ansvaret for skolebarntransporten. Litt av det samme har vi også i helsesektoren ved at det har vært ulike finansieringskilder og ulikt ansvar for sykehusdriften og for syketransporten. Nå har et flertall her på Stortinget ønsket å se dette i sammenheng for å finne fram til gode løsninger. Og det er grunn til å minne om at vi har hatt forsøksordninger i sju fylkeskommuner, der det viste seg at fylkeskommuner som tok over denne syketransporten på frivillig basis, hadde et bra resultat i form av lavere utgiftsvekst og god erfaring med en slik ordning.

       Også Hagen-utvalget, som la fram en offentlig utredning i desember i fjor, konkluderte med - i hvert fall et flertall der - at syketransporten burde overføres til de regionale helseforetakene. I høringsrunden i forbindelse med denne utredningen var det også et flertall som ønsket å overføre finansieringsansvaret til de regionale helseforetakene.

       Dette er signaler som vi bør justeres inn på. En bør stimulere til og legge til rette for et desentralisert behandlingstilbud i spesialisthelsetjenestene. Gjennom en ordning der helseforetakene får det finansielle ansvaret for syketransporten, legges det til rette for at helseforetakene må ta hensyn til de totale kostnadene knyttet til pasientbehandling, også de kostnadene som er relatert til transport. Dermed kan det i mange tilfeller vise seg å være økonomisk fordelaktig å opprettholde allerede eksisterende desentraliserte behandlingstilbud.

       Slik ordningen er i dag, må en del pasienter, særlig kronisk syke, foreta hyppige og lange reiser, slitsomme reiser, for å få nødvendig behandling. Hvis en kan desentralisere tilbudet for denne gruppen pasienter, vil det være positivt for disse. Generelt sett må det også understrekes at et nært sykehustilbud, altså et desentralisert sykehustilbud, er viktig i forhold til de akutte situasjonene og behovene.

       Flertallet begrunner ikke sitt forslag med at denne overføringen av finansieringsansvar skal spare samfunnet for penger, men med at den kanskje skal frigjøre deler av transportkostnadene på en slik måte at de kan brukes til økt innsats i pasientbehandlingen. I tillegg har dette den fordelen at pasienten ikke skal transporteres over lange avstander dersom det er hensiktsmessig å gjøre det motsatte.

       Vi har summert opp en del premisser for at denne lovendringen skal skje. Syketransporten må være et likt tilbud over hele landet. Pasienten må få det beste tilbudet med hensyn til behandling og reise, uavhengig av kostnad. Pasientens helse og behov skal være avgjørende for hvilket transportmiddel og hvilken følgetjeneste som skal gjelde. Helseforetakene og kommunene må bli tilført økonomi slik at transporttilbudet kan opprettholdes og utvikles, ikke minst kvalitativt, i alle deler av landet. Ulikheter når det gjelder geografi og bosetting, skal ikke ramme pasienten og dennes pårørende. Derfor må det i statens tilskuddsordninger klart kompenseres for ulike avstands- og bosettingsforhold.

       Vi vil også understreke at etablerte ordninger som er fleksible, og som fungerer godt lokalt - samarbeidsløsninger lokalt mellom ulike aktører og forvaltningsnivå - bør beholdes og videreutvikles. Det kan f.eks gjelde samarbeid med båtselskaper og drosjenæring, at en klarer å få disse til å fungere videre og til å kunne utvikle seg.

       Vi slår også fast at all transport som er knyttet til spesialisthelsetjenesten, blir finansiert av helseforetakene. Det har vært skapt en del usikkerhet om dette, både i forhold til ambulansetjeneste og i forhold til etablering av distriktsmedisinske sentre. Det må være en klar forutsetning at spesialisthelsetjenesten skal finansiere denne transporten.

       Det foreslås videre at ansvaret for transport av helsepersonell overføres fra trygdeetaten til de regionale helseforetakene og kommunene. De regionale helseforetakene får ansvar for transport av personell i spesialisthelsetjenesten, mens kommunene får ansvar for transport av personell i kommunehelsetjenesten.

       Så vel pasientenes som helsepersonellets rettigheter skal videreføres som i dag.

       I 2002 var utgiftene til syketransport 1,543 milliarder kr, mens oppholdsutgifter utgjorde 47,7 mill. kr. Utgiftsveksten på stønadsområdet har vært betydelig de seneste årene. Utgiftene til transport av helsepersonell utgjorde nesten 330 mill. kr i 2002. Disse utgiftene har kun vist en moderat vekst.

       Et viktig økonomisk prinsipp er at kostnadsansvaret for en tjeneste bør ligge hos den som utløser utgiften. I tilfeller der det er stor avstand mellom den som utløser en utgift, og den som betaler kostnaden, oppstår det en risiko for uønskede virkninger. Og det oppstår en risiko for at de beslutninger som blir tatt, ikke er de mest rasjonelle ut fra samfunnsmessige hensyn.

       De regionale helseforetakene har i dag ansvaret for å yte spesialisthelsetjeneste i sin region, men de har ikke ansvaret for kostnader knyttet til transport av pasienter eller helsepersonell. Tilsvarende har heller ikke kommunene noe kostnadsansvar for transport av pasienter eller personell som de tar initiativ til.

       Målsettingene med den foreslåtte reformen kan oppsummeres i to hovedpunkter. Det viktigste er å legge til rette for at pasientene får behandling nærmest mulig hjemmet.

       I dag er det to hovedtrender i den medisinske utvikling. Den ene krever en stadig større spesialisering - og derfor en sentralisering av enkelte tilbud - for at vi skal opprettholde kvaliteten. Den andre trenden i medisinen gjør det mulig å foreta ulike typer behandling stadig lavere i den medisinske behandlingskjeden, med andre ord: mer desentralisert.

       Spørsmålet mitt til helseministeren går på trygdeetaten og de 200 årsverkene som pr. i dag er linket opp til selve denne ordningen. Nå sier helseministeren - og Regjeringen sier i proposisjonen - at man forutsetter kjøp av disse tjenestene i 2004. Så har man lagt inn i budsjettet en innsparing på 50 mill. kr - 25 mill. kr for statens andel og 25 mill. kr for foretakene. Vi ser også hvordan økonomien til foretakene ser ut i disse dager.

       Spørsmålet mitt til helseministeren er: Hvor mange av disse 200 ansatte, som det står her, forutsetter helseministeren vil måtte sies opp dersom helseforetakene nå begynner å stå for - holdt jeg på å si - sine egne tjenester og ikke kjøper dem av trygdeetaten, eller skal de tvinges til å kjøpe dem av trygdeetaten?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Når en av begrunnelsene for dette forslaget faktisk er at man ønsker en effektivisering av ressursbruken, ville det jo være merkelig hvis Regjeringen ikke tok konsekvensen av det i budsjettforslaget og faktisk viste at man mener alvor med det.

       Når det gjelder utøvelsen av disse tjenestene som går på å ekspedere trygdemottakere eller pasienter i forhold til frikort osv., er det tjenester som trygdeetaten allerede har på andre typer egenandeler enn det som går på reiser. Det ville være helt urasjonelt hvis vi skulle bygge opp et helt nytt apparat over hele landet fordi man overfører ansvaret for budsjett og pengestrømmer til de regionale helseforetakene, når vi allerede har et apparat som fungerer. Det ville ikke være brukervennlig. Derfor har vi valgt å videreføre dette som et ansvar for helseforetakene, men slik at det praktisk utføres av trygdeetaten. Og det vil vi bruke eierstyring til å sikre i årene framover.

Olav Gunnar Ballo (SV) : For SV har det i mange år vært viktig å argumentere for en endring, slik som den som nå skjer, fordi vi tror at ressursene vil kunne brukes mye mer målrettet inn mot behandling enn mot reise når man i helseforetakene får den disposisjonsretten etter lov om helseforetak.

       Men jeg har likevel et spørsmål til helseministeren. Det dreier seg om at dersom man år om annet påregner og forutsetter betydelige innsparinger som ikke frigjøres til behandling, men som går på direkte innsparing av statlige merutgifter, vil mye av den inspirasjonen bli borte, for det betyr at for hver krone man sparer, forsvinner kanskje en krone. For SV vil det være viktig å være klar på og holde fast ved at de midlene som frigjøres som ledd i at man sparer reisekostnader, gir helseforetakene økte muligheter til å behandle flere pasienter, og at det ikke regnes som rene innsparinger.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med representanten Ballo i betydningen av at de ansvarlige for dem som skal levere helsetjenester til befolkningen, faktisk også nå kan stå overfor et helt reelt regnestykke når de skal vurdere hvor tjenesten skal ytes. Og hvis de velger å legge tjenestene desentralisert, spares faktisk reiseutgifter, og da spares også pasientene for unødig reising - når man får et desentralisert tilbud.

       Når det gjelder representanten Ballos spørsmål om framtidige effektiviseringskrav, er det klart at verken han eller jeg kan stå her og forskuttere framtidige budsjetter. Men noe av intensjonen med forslaget er jo at de som har ansvaret for beslutninger om lokalisering osv., faktisk skal stå overfor en gevinst ved å legge opp transportopplegget rasjonelt og effektivt.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg er òg opptatt av at det er tilstrekkelig økonomi i dette, slik at både helseforetakene og kommunene har ressurser til å gi en best mulig syketransport.

       Jeg vil spørre helseministeren om han kan garantere at økonomien, dette første året spesielt, når det er overgangsordninger og litt usikkerhet i systemet, er sikret, ved at man f.eks kan legge inn en form for overslagsfinansiering, på den måten at helseforetakene ikke skal mangle penger til denne syketransporten.

       Og så gjelder det òg avklaring på helseforetakenes ansvar for all transport der spesialisthelsetjenesten er delaktig. Det har vært usikkerhet omkring dette. Jeg har tidligere tatt opp spørsmålet med helseministeren når det gjelder f.eks ambulansetjenesten i Lebesby kommune. Det er diskusjon i Oppland fylke, vet jeg, om samarbeidsformer og utgiftsdeling når det gjelder etablering av distriktsmedisinske sentra. Er det slik at spesialisthelsetjenesten ved helseforetakene har alle utgifter til transport når det gjelder spesialisthelsetjenestens tilbud?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Til det siste spørsmålet er svaret ja. Forslaget bygger på at de som har ansvaret for spesialisthelsetjenesten, også får ansvaret for transporten knyttet til spesialisthelsetjenesten.

       Så har jeg i et brev som svar på spørsmål fra saksordfører redegjort for hvordan jeg mener man bør komme fram til samarbeidsløsninger à la samfunnsbåter osv., der transportmidler brukes både til syketransport for spesialisthelsetjenesten og til andre samfunnsformål. Det mener jeg at jeg har beskrevet på en grei måte i brev av 31. oktober 2003 til saksordfører.

       Når det gjelder spørsmålet om risiko for kostnadsutvikling osv., viser jeg til den ordning som er beskrevet i proposisjonen, og som er fulgt opp i forslaget til statsbudsjett for 2004, der det er lagt opp til en fifty-fifty-risikodeling mellom staten og foretakene når det gjelder eventuelle budsjettoverskridelser.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed slutt.

       Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Når jeg bad om ordet, var det ut fra det innlegget som representanten Harald Tom Nesvik holdt. Det er riktig at SV i mange år har argumentert for en endring av ordningen med reisekostnader i tråd med det som flertallet nå går inn for. Vi er naturligvis glad for at det blir et flertall for det. Vi har også tatt til orde for at man burde redusere den innsatsbaserte andelen til sykehusene, fordi vi tror at man her får vridningseffekter, som er kostnadsdrivende og lite målrettet når det gjelder pasientbehandling. Det at man faktisk underveis når det gjelder spesialisthelsetjenesten, vurderer utslag av ordningen og ser om det er fornuftig å endre dem, må da være bra. Noe av det som overrasker meg mest med Fremskrittspartiet, er at man synes å holde fast på modeller som man har et ideologisk forhold til, også når det med all tydelighet viser seg at modellene er ufornuftige. Det man kan oppnå med dette, er jo det som Fremskrittspartiet på mange måter sier at de brenner for, nemlig at hver enkelt pasient kan få et bedre tilbud. Og det er klart at i vårt langstrakte land er det mange ganger fornuftig å stimulere til en behandling nærmere der pasienten bor.

       Vi har tidligere vært inne på behandlingstilbud som dialysebehandling. Kostnadene bare gjennom tre måneder for enkeltpasienter som må reise langt for å få en slik behandling, kan ligge i størrelsesorden det samme som et dialyseapparat koster. Så det er helt åpenbart fornuftig å stimulere til større nærhet også for slik behandling.

       Vi har sett hvordan cellegiftbehandling med utgangspunkt i at sykehusene bestemmer premissene for den, kan foregå på hjemstedet, slik at pasienter som blir kvalme av den behandlingen, vil kunne være der til kvalmen har gått over og så reise hjem til familien, i stedet for kanskje å ha en reise som er av timers varighet, og som kanskje kan bli et argument for noen for å avslutte en behandling som i beste fall kan være livreddende.

       Vi ser hvordan telematikktjenesten har kunnet skape nærhet, men det er ofte behov for å få spesialistene ut til kommunene for å videreutvikle tjenesten og drive veiledning av helsepersonell. Vi ser også hvordan lokalsykehus nå sliter med dårlig økonomi. Likevel kan de ha muligheten til å komme styrket ut gjennom denne typen forslag.

       I stedet for at Fremskrittspartiet nærmest frenetisk blir opptatt av snøen som falt i fjor, bør de ha blikket rettet mot framtiden og spørre seg selv: Hvordan kan vi skape bedre tjenester for befolkningen på en måte som ivaretar deres tarv, og som videreutvikler helsetjenestetilbudet ut fra likeverdighet?

       Det samme må det være tilrådelig å be Fremskrittspartiet om å gjøre når det gjelder finansieringen av spesialisthelsetjenesten, for det vi ser nå av utslag rundt omkring i de ulike helseforetakene, gir grunn til ettertanke.

Harald T Nesvik (FrP) : At Olav Gunnar Ballo og jeg er uenige både i denne saken og ikke minst når det gjelder innsatsstyrt finansiering, tror jeg ikke overrasker noen.

       Sosialistisk Venstreparti har jo vært imot innsatsstyrt finansiering hele tiden. Sosialistisk Venstreparti får i dag gjennomslag for en av de sakene de har tro på, og som de har jobbet for. Det respekterer jeg. Men argumentasjonsrekken til representanten Ballo underbygger faktisk det som jeg var inne på i mitt innlegg, at for å kunne få til disse innsparingene er man faktisk nødt til å redusere pasientens frie valg til å kunne velge andre sykehus enn det som ligger i nærregionen.

       Representanten Ballo framhevet bl.a når det gjelder desentraliserte tjenester, at et dialyseapparat vil kunne spares inn på tre måneder, men det vil man faktisk allerede innenfor dagens system kunne gjennomføre ved en fornuftig bruk av ressursene. Jeg viser bare til den merknaden som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stod alene om i innstillingen til statsbudsjettet for 2003, som gikk på å foreta den endringen av syketransporten som vi nå har til behandling. Selve merknaden som bygger opp rundt alt dette, var faktisk ikke regjeringspartiene med på, men de inngikk senere en avtale med Sosialistisk Venstreparti. Det bærer også saken preg av, at her prøver man å finne en argumentasjon for å gå inn for det en inngått avtale med Sosialistisk Venstreparti innebærer. Det har jeg full respekt for.

       I dag kan vi lese på tekst-tv, i media, at et helseforetak må søke om å få ta opp lån for å betale lønninger: 50 mill. kr. for å få betale lønn. I den type situasjon stiller jeg meg spørsmålet: Hva skal det foretaket da velge, når de ikke har penger til å betale lønn i dag? Skal de da prøve eventuelt å redusere på fritt sykehusvalg for å spare penger? Hva slags type lov skal de bryte? Det er faktisk grunn til å spørre seg om dette i denne saken.

       Jeg tror at dette vil gå ut over det frie sykehusvalget. Jeg håper virkelig at jeg tar feil, av hensyn til norske pasienter, men jeg tror dessverre at jeg har rett. Og som jeg sa i mitt innlegg: Det vil bare framtiden vise.

       Helt avslutningsvis: Representanten Ballo stilte spørsmål til helseministeren om de eventuelle innsparingene skulle gå til økt pasientbehandling. Så vidt jeg forstod på helseministerens svar, bekreftet han det. Det er underlig, for da er det ikke korrekt, det som gjøres. Man foretar en innsparing på helseforetakene allerede fra neste år, som en følge av denne innsparingen, på 25 mill. kr. Jeg synes helseministeren skal bekrefte at så er tilfellet, for da har man allerede fra dag én brutt det som ble sagt til representanten Ballo.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg synes Fremskrittspartiets representant i kjent stil nå slår i flere retninger, og egentlig blir det litt inkonsekvent og paradoksalt, det han tar opp. I innstillingen har Fremskrittspartiet en merknad, der heter det:

       « Disse medlemmer er kjent med at det argumenteres med at det er viktig å stimulere til behandling nær pasientens bosted når dette både er til fordel for pasienten og man kan redusere de offentlige utgifter til syketransport. Dette er en målsetting som ingen er uenig i. »

       Så kommer dette som Fremskrittspartiet tar opp, om at det er fare for at man ikke kan reise hvor langt som helst, og at det frie sykehusvalget kan bli begrenset. Det er for så vidt et standpunkt som Fremskrittspartiet må få lov til å ha.

       Vi mener at det er først og fremst viktig å få til en samhandling her, mellom helseforetak og transport, slik at vi får et nært sykehustilbud for alle, både i forhold til kronikerne og i forhold til de akutte situasjonene. Vi mener også at dette med fritt sykehusvalg og lange reiser må kunne løses, og det har også helseministeren for så vidt bekreftet.

       Det sies at med den dårlige økonomien som helseforetakene har, er det fare for at det ikke blir noe til de lange reisene og det frie sykehusvalget. Da må jeg minne Fremskrittspartiet om at er det noen som har ansvaret for dagens sykehusøkonomi, så er det nettopp Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har inngått avtaler med regjeringspartiene to år på rad og budsjettforlik der økonomien også for helseforetakene, spesialisthelsetjenesten og våre sykehus er spikret. Det går derfor ikke an å slå i alle retninger og argumentere slik og så når det passer seg. Man må i alle fall ta ansvaret for det man har vært med på, og si noe om hvordan man skal løse det.

Bent Høie (H) : Det er åpenbart at representanten Harald T Nesvik er overrasket over at bl.a. Høyre har et annet standpunkt i denne saken enn det vi har hatt tidligere. Bakgrunnen for vårt tidligere standpunkt var at på det tidspunktet eide på mange måter sykehusavdelingene sine ventelister. En håndterte dette nærmest som en ordrereserve. Det var utgangspunktet for at Høyre sammen med flertallet her mente at det var viktig at transportordningen var forankret i folketrygden, slik at man lettere skulle kunne bruke avdelinger andre steder. En skulle få en bedre pasientflyt.

       Nå er en i en situasjon der en både har fritt sykehusvalg over hele landet, en er i ferd med å få nasjonale ventelister som fungerer, og en har helt andre pasientrettigheter. Da må det jo være grunn til å se på hva de negative utslagene av at vi har en forankring av reiseutgiftene i et helt annet finansieringssystem, er.

       Et godt eksempel på det er fra Helse Nord, der en pasient ble sendt fra Tromsø til et mindre sykehus og ble undersøkt gjennom telemedisin av en spesialist som satt i Tromsø. For Helse Nord var det helt uinteressant om den pasienten ble undersøkt i Tromsø eller ved dette sykehuset, fordi reiseutgiftene er dem helt uvedkommende. Derfor kan altså en pasient bli sendt vekk fra der spesialisten sitter, bli undersøkt gjennom telemedisin og bruke et døgn på dette.

       Nå begynner de negative utslagene av denne finansieringsordningen å veie tyngre enn de tingene vi var opptatt av tidligere, nettopp fordi vi har sørget for andre mekanismer som sikrer det frie sykehusvalget.

       Så til representanten Bent Høie, som viser bl.a til saken i Helse Nord. Vel, det er jo med respekt å melde helseministeren som faktisk er foretaksmøte for alle foretakene. Hvis det foregår denne typen virksomhet, så har vi måter å stoppe dette på, gjennom helseministeren som er foretaksmøte for foretaket. Hvis det er den type vanstyring som antydes fra representanten Høie, bør han ta kontakt med sin helseminister, slik at det kan bli grepet inn overfor det foretaket.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, sjå side 31)