Bent Høie (H) (ordfører for saken):

       I forbindelse med Odelstingets behandling av Rusreform I fikk Regjeringen tilslutning til at de delene av behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukerne som fylkeskommunen har ansvaret for etter spesialisthelsetjenesteloven, skulle overføres til staten ved de regionale helseforetakene. Samtidig sluttet også flertallet seg til at det skulle være staten og kommunene som skulle ha ansvaret for tilbudet til denne gruppen. Det er ikke lenger naturlig at fylkeskommunen har dette ansvaret. Denne saken som vi har til behandling i dag, dreier seg om hvem som skal ha ansvaret for de institusjonene som fylkeskommunen har ansvaret for etter sosialtjenesteloven.

       Hovedmålet med den samlede rusreformen må være at ansvaret for tiltak til denne gruppe blir tydeligere, og at deres rettigheter og status blir forbedret og klargjort. Rusmiddelmisbrukerne er en uensartet gruppe, ofte med ulike og sammensatte hjelpebehov som varierer over tid. Erfaringene med tidligere organiseringer og rettigheter er spillsituasjoner mellom forvaltningsnivåene, ansvarsfraskrivelse, fragmentering og gråsoner. Derfor er det viktig at denne brukergruppen nå får et tilbud tilsvarende det andre pasienter får. Selv om overgangen mellom rusmiddelmisbruk som et sosialt problem og et helseproblem er glidende, vil konsekvensene av et langvarig rusmiddelmisbruk bli en sykdomssituasjon. Denne gruppen har måttet lide på grunn av faglig uenighet og manglende status i behandlingsapparatet. Men dette betyr ikke at det finnes enkle medisinske løsninger på deres situasjon. Mangeårig rusmiddelmisbruk har f.eks ført til at en har gått glipp av ungdomstid, oppdragelse, arbeidserfaring og utdannelse, samtidig som en har vært del av et miljø som har andre regler, normer og krav til eksistens. Dermed blir overgangen fra rusmiddelmisbruk til deltakelse i samfunnet ikke bare en kamp for rusmiddelfrihet, men også en langvarig utviklingsprosess.

       I dagens situasjon vil et tilbud om behandling basere seg på henvisning fra kommunens sosialtjeneste, utredning i fylkeskommunens regi, vedtak om kommunal egenandel i kommunen og at fylkeskommunen har ledig kapasitet på en av de institusjonene som de har avtale med. Det betyr at når et behandlingstilbud uteblir, kan kommunen skylde på at fylkeskommunen har for liten kapasitet i sine avtaler, og fylkeskommunen kan skylde på at kommunen ikke vil betale sin egenandel. Når alt dette skal klaffe, samtidig som denne pasientgruppen må være motivert for å ta imot behandling, forstår alle at det allerede så tidlig i prosessen er for mye som kan og vil gå galt. I tillegg kommer prosessen rundt utskriving og etablering av ettervernstiltak.

       Det er nødvendig å se debatten om rusreformene i dette lyset - forholdet mellom medisin og sosial rehabilitering. Et av de sentrale suksesskriteriene for reformarbeidet vil være om vi lykkes i å skape et sammenhengende tilbud som er tilpasset den enkelte. I dette lyset er det tre forhold som er helt vesentlige. Det er:

       Regjeringens forslag svarte til alle disse tre ønskemålene. Proposisjonen la opp til at kommunene skulle overta fylkeskommunens resterende ansvar. Det hadde gitt kommunene et større ansvar enn i dag og gitt dem et samlet ansvar for tiltak etter sosialtjenesteloven. Dette er regjeringspartienes primærstandpunkt, men det var dessverre ikke mulig å få flertall for dette i Stortinget.

       Regjeringspartiene og de involverte statsrådenes hovedspørsmål i den situasjon var da: Hvilken alternativ modell er det mulig å få flertall for, som samtidig ivaretar hovedhensiktene med reformen? Det er vår vurdering at en modell der en samler fylkeskommunens nåværende ansvar hos staten ved de regionale helseforetakene, er det beste alternativet. Modeller som gir ulike løsninger og ulik status for brukerne avhengig av bosted, ville igjen ha etablert et tilbud som var uoversiktlig, og som lett kunne ha ført til nye spillsituasjoner. Derfor kunne vi ikke støtte en modell med unntak for Oslo.

       En vesentlig forutsetning for å kunne forankre disse institusjonene i spesialisthelsetjenesteloven er å sikre at sosialtjenesten fortsatt kan henvise til behandling og rehabilitering. De slitne rusmiddelmisbrukerne er en gruppe pasienter som tradisjonelt ikke har forholdt seg til sin fastlege. Det å oppsøke et venterom til avtalt tid, med penger til egenandel, er ikke det enkleste for en som har vært rusmiddelmisbruker over lang tid. Dette er en gruppe som stort sett har et etablert forhold til kommunens sosialtjeneste. På den andre siden finnes det en gruppe mer skjulte rusmiddelmisbrukere: Hjemmedrankeren eller pillemisbrukeren som fortsatt deltar mer eller mindre i det ordinære sosiale liv. De har ofte et avklart forhold til sin fastlege, mens det å oppsøke sosialtjenesten i kommunen oppleves som en barriere. Gjennom forslaget som fremmes i dag, gir vi denne pasientgruppen to inngangsdører til behandling. Mitt håp er at dette vil føre til at flere blir fanget opp på et tidligere tidspunkt. Tidlig intervensjon bør også bli et begrep overfor denne pasientgruppen. En annen konsekvens er at de omfattes av pasientrettighetsloven, og at det blir lettere å bruke behandlingskapasitet på tvers av fylkes- og regionsgrensene.

       Regjeringens forslag om rett til individuell plan går uforandret gjennom. Vi har alle fått telefoner fra fortvilte pårørende som beskriver en situasjon der deres sønn eller datter blir skrevet ut av behandlingsinstitusjon, og der hjemkommunen tilbyr rom på hospits eller en leilighet, uten noen annen oppfølging. De vet at det betyr en kort vei tilbake til det gamle livsmønsteret. Denne brukergruppen har behov for at tilbudene henger sammen, at psykiatri, aktiviteter, bolig og behandling er del av et helhetlig opplegg.

       En hånd må ikke slippe taket før en ny har overtatt. Når en rusmiddelmisbruker har blitt fri for rus, starter den tøffe kampen: å lære å være en del av det som vi oppfatter som det ordinære samfunnet. Retten til individuell plan skal bidra til aktiv brukermedvirkning, større trygghet og forutsigbarhet for brukerne, avklaring av ansvarsforhold og sikring av samordning og samarbeid. I forhold til brukermedvirkning er dette nesten et uprøvd område innenfor dette fagfeltet. Det er derfor behov for å arbeide videre med ulike modeller for å sikre reell brukermedvirkning innenfor rusvernet.

       Det er da grunn til å spørre: Er nå alle problemer løst? Mitt svar på det er nei. Vi har etter min oppfatning gjennom det forslag som ligger her i dag og sammen med Rusreform I, etablert en ansvarsdeling, et lovverk og rettigheter som er en forutsetning for å forbedre denne delen av velferdssamfunnet vårt. Men vi står fortsatt overfor store utfordringer.

       De institusjonene som i dag er forankret i sosialtjenesteloven og nå går over til spesialisthelsetjenesteloven, må styrke sin helsefaglige kompetanse. Samtidig må vi sikre at den sosialfaglige delen av behandlingen ikke forsvinner. I helseforetakene som nå får ansvaret, vil det være en utfordring å ha ansvar innenfor et så vidt område. Kvaliteten på behandlingen må også evalueres. Det er behov for at helseforetakene kritisk går igjennom de institusjonene som det nå eksisterer avtaler med, for å sikre at den behandlingen som gis, også gir resultater.

       Det blir også en utfordring å sikre at kommunene tar sin del av ansvaret etter sosialtjenesteloven. Før forrige reform innenfor dette området hadde fylkeskommunen alt ansvaret for institusjonene, uten kommunal egenandel. Da opplevde vi at enkelte kommuner opererte som reisebyråer, der det gjaldt å sende rusmiddelmisbrukerne rundt i landet til institusjoner som andre betalte for. Dette er en utvikling vi er nødt til å følge nøye. Forhåpentligvis vil bl.a kravet om individuell plan kunne motvirke en slik utvikling.

       Jeg vil avslutningsvis først takke Fremskrittspartiet for at de når regjeringspartiene endte opp med den modell vi ønsket å støtte subsidiært, var konstruktive, slik at det raskt ble en løsning. Jeg vil også berømme sosialministeren for at hun istedenfor å knytte prestisje til egen foretrukket modell var mest opptatt av at det ble en løsning som ivaretok hovedmålet, nemlig det å skape et bedre og mer oversiktlig behandlingstilbud for denne gruppen.

Asmund Kristoffersen (A) : Rusomsorg og rusbehandling trenger forbedringer. Den offentlige hjelpeinnsatsen for mennesker med rusproblemer må ta utgangspunkt i den enkeltes behov, noe som for mange betyr behandling, langsiktig oppfølging og rehabilitering. Det er derfor viktig at ansvaret for tiltakene blir tydelig, og samtidig må rusmiddelmisbrukerens rett til behandling bli klarere enn dagens praksis viser. Dette kan kreve både handling og holdningsendring hos myndigheter og helsepersonell.

       Konsekvensen av langvarig misbruk setter rusmiddelmisbrukeren i en sykdomssituasjon. Det betyr at slike misbrukergrupper må få et tilbud på linje med andre pasientgrupper, i tillegg til behov for oppfølging på det sosiale området som bolig, arbeidstrening, opplæring osv.

       La meg starte med å si meg glad for at regjeringspartiene snudde i nær sagt tolvte time, og at helseprofesjonen i Regjeringen fikk gjennomslag. Det er jeg glad for. Det er også helt i tråd med hva fagfolkene der ute i omsorgen mente. Det er nå på plass.

       Den foreliggende innstillingen er en avslutning på en betydelig reform, nemlig at ansvaret for behandling og rehabilitering av våre stoffmisbrukere fra 1. januar neste år blir overført fra sosiallovgivningen til helseforetakene og helselovgivningen. De narkomane skal nå fra 1. januar neste år få lov til å bli pasienter på linje med meg og deg, og bli kvitt dette stigmatiserende klientstempelet som har vært til ubotelig skade for dem gjennom alle år. Dette er en viktig situasjon for de narkomane.

       Det er også en gledens dag for Fremskrittspartiet, som i sin tid reiste saken og har jobbet mot dette mål over flere år. Det lyktes dessverre ikke å få dette til i forbindelse med at sykehusene ble overtatt av staten under foretaksreformen, men den gang lovet daværende helseminister Tore Tønne å komme tilbake til saken. Vi er nå i mål, noe vi alle bør være tilfredse med. Jeg er også glad for at denne delen av sykehusreformen er fulgt godt opp av vår nåværende helseminister.

       Pasientrettighetsloven, som i disse dager er til behandling, med en betydelig forbedring når det gjelder juridisk rett til helsetjenester, vil nå også omfatte de narkomane, som helt frem til våre dager har møtt uvilje, uforstand og direkte trakassering også i det offentlige hjelpeapparatet. Slik jeg ser det, vil flyttingen av behandlingen av de narkomane fra sosiallovgivningen til helselovgivningen gi denne omsorgen en langt høyere prestisje i fagmiljøene. Det må også forventes at de rusavhengige møter en større empati i behandlingsapparatet enn tilfellet hittil har vært. Personlig vil jeg kunne love at jeg skal følge godt med i hvordan foretakene fra 2004 prioriterer rusomsorgen i den trengte økonomiske situasjonen som foretakene nå befinner seg i.

       Fremskrittspartiet vil overhodet ikke akseptere at rusomsorgen i statlig form også skal nedprioriteres, slik den hittil har vært det under sosiallovgivningen.

       I sosialkomiteen har det vært en diskusjon om hvorvidt Oslo, med hovedtyngden av rehabiliteringsinstitusjoner innen rusomsorgen, skulle holdes utenfor lovendringen og fortsatt drives etter sosiallovgivningen. I brev av 13. juni 2003 til helseministeren ble det bedt om en vurdering av hvordan helseministeren så på at en eller flere kommuner ble holdt utenfor lovendringen. I tilsvar til komiteen av 16. juni anfører helseministeren følgende:

       « Dersom en gjør unntak for Oslo og beholder reguleringen i sosialtjenesteloven for disse tjenestene, vil brukere av Rusreform II-tjenester på landsbasis få ulike rettigheter etter hvilken geografisk tilhørighet de har. Brukerne i resten av landet som søker Rusreform II-tjenester vil komme innunder helselovgivningen og blant annet omfattes av pasientrettighetsloven. Brukerne i Oslo kommune vil ikke være pasienter i pasientrettighetslovens forstand, da disse tjenestene i Oslo vil være sosialtjenester og ikke helsetjenester. Dette innebærer en uheldig forskjellsbehandling av brukere med like behov, men hvor kriterier knyttet til geografisk tilhørighet er avgjørende. Brukerne i Oslo vil ikke være sikret de rettigheter som brukerne ellers i landet har. »

       Fremskrittspartiet har for sin del vært klar på dette spørsmålet hele tiden, nemlig at hele rusomsorgen måtte overføres til helselovgivningen, uten unntak for noen kommune. Jeg vil dog i denne sammenheng berømme Oslo for at de etter hvert har fått bygd opp et godt lavterskeltilbud til sine narkomane. Men det betinger ikke at de fortsatt skal sitte med ansvaret etter denne lovendringen. Fra Fremskrittspartiets side har det vært hensynet til brukerne, altså til de stoffavhengige i Oslo, som har vært utslagsgivende, og vi finner ikke at de narkomane i Oslo vil profittere på å stå utenfor helselovgivningen, snarere tvert om. Slik jeg ser det, ville vi fått et A- og B-lag når det gjelder behandling, og særlig legger jeg da vekt på at de rusavhengige nå blir omfattet av pasientrettighetsloven.

       Mindretallet i sosialkomiteen, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har tydelig latt seg presse av sine partigrupper i Oslo, et press som vi alle har vært utsatt for, men som noen av oss har maktet å stå imot i henhold til sakens alvorlighet. Egentlig tror jeg at alle partigruppene i sosialkomiteen er godt fornøyde med det som nå skjer, nemlig at vi får et flertall for å overføre hele behandlingskjeden til et enhetlig statlig ansvar ved foretakene. Det blir nå et ansvar for sosialkomiteen å følge med i utviklingen av reformen, og påse at denne omsorgen ikke blir nedprioritert i foretakene.

       Så er jeg selvfølgelig glad for at mindretallet også subsidiært vil stemme for innstillingen. Det er ikke noen særlig stor overraskelse, men i politikken er det mye man skal ta hensyn til som ikke er noe særlig prisverdig.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Da Stortinget behandlet Rusreform I, gav SV klart uttrykk for at vi mente at begge rusreformene burde ses under ett. Man hadde altså fra Regjeringens side lagt opp til et skille i behandlingen mellom de spesialiserte helsetjenestene og overføringen av dem til staten, altså Rusreform I, og Rusreform II, som omtalte de spesialiserte sosiale tjenestene. Jeg vil si at erfaringen med behandlingen nettopp når det gjelder Rusreform II, viser at det hadde vært langt riktigere å behandle begge sakene under ett.

       Det vi i SV har følt stor uttrygghet ved, er hva som skulle ligge i begge begrepene, og hva som eventuelt skulle representere forskjellen mellom institusjonene. Vi synes ikke at vi noen gang har fått noen god oversikt over det. Det kan ofte være en hårfin grense som trekkes mellom en spesialisert helseinstitusjon og en spesialisert institusjon knyttet opp mot sosiale tjenester når det gjelder det faktiske innholdet. For SVs del vil jeg si at vi også ser på den typen grenseoppganger som kunstige. Det er slik at en rusmiddelmisbruker må gis akkurat de samme rettighetene som enhver annen innbygger i Norge. Vi må også sikre at det i tjenestene - enten behandlingstilbudet skal skje lokalt i regi av primærhelsetjenesten og de lokale sosialtjenestene, eller det skal skje som spesialiserte tjenester - må være en samlet behandlingskjede som fungerer for rusmiddelmisbrukere som for andre.

       Vi har tidligere vært opptatt av at lov om psykisk helsevern må kunne anvendes som et instrument også til behandling av rusmiddelmisbrukere som har mentale lidelser. Vi vet at mange av de dominerende symptomene vi ser hos rusmiddelmisbrukere, nettopp kan være mentale symptomer. Noen ganger kan de være årsaken til at man utviklet et rusmiddelmisbruk, andre ganger kommer de i forlengelsen av selve misbruket. Misbruket gir slike symptomer.

       Dessverre har en rekke rusmiddelmisbrukere - jeg vil si særlig de som har et problem i forhold til misbruk av narkotiske stoffer, men også rusmiddelavhengige som bruker alkohol - kunnet oppleve avvisning i regi av spesialiserte institusjoner. Det gjelder spesielt sykehusavdelinger, både ved psykiatriske sykehus og innenfor somatikken, fordi de oppfatter at dette ikke er deres behandlingsansvar. For SV er det viktig at man klargjør det behandlingsansvaret gjennomgående ikke bare i de ulike lovverk, som f.eks i lov om psykisk helsevern, men også i forhold til den loven som vi behandler nå. Det vil være viktig for oss å fjerne de kunstige skillene som jeg her har beskrevet, mellom lov om sosiale tjenester og lov om spesialisthelsetjenester.

       Dessverre har behandlingen av denne saken i sosialkomiteen ikke gitt oss den oversikten som jeg synes man burde ha fått i forhold til hva slags tjenester som egentlig ikke kan være å betrakte som spesialisthelsetjenester, men mer som et rehabiliteringstilbud i regi av ulike kommuner, og som kanskje ikke naturlig hører hjemme på spesialistnivå. Man burde hatt en slik oversikt. Det ville gjort at man med mye større klarhet kunne ha gått inn og sagt hva som naturlig burde bli i kommunene, og hva som heller burde være på spesialistnivå.

       Jeg registrerer at leder i komiteen nærmest harselerer med at noen partier velger å ta hensyn til innspill som er kommet fra Oslo. Men Oslo er jo i en særstilling når det gjelder behandling av rusmiddelmisbrukere. Det kan ikke herske noen tvil om at gjennom mange år har mange som har et misbruksproblem, valgt å reise fra sine steder og inn til Oslo, og Oslo har i særlig grad fått et ansvar som man ikke nødvendigvis har hatt økonomisk ryggrad til å bære, men ut fra sine forutsetninger har man utviklet gode tjenester. De erfaringene er det viktig å ta med videre. Og når signalet har vært så klart på tvers av politiske skillelinjer i bystyret i Oslo, om at man ønsker å ha ansvaret for tjenestene og videreutvikle dem, har det vært viktig for oss å komme et slikt ønske i møte.

       Det har samtidig fra vår side vært et ønske om å få en gjennomgang av loven, og vi har bedt om en gjennomgang fra departementets side, med lovteknisk bistand for å kunne lage en lov tilpasset en slik situasjon. Det har dessverre vist seg ikke å være mulig innenfor de tidsfristene vi satte. Og når vi erkjenner at et flertall mener noe annet, blir det derfor ikke naturlig for oss å fremme noe forslag med en alternativ lovtekst. Men vårt primærstandpunkt er altså at mens tjenestene generelt overføres til statlig nivå i regi av helseforetakene, også når det gjelder Rusreform II, skal Oslo beholde sitt ansvar for den type tjenester, og da knyttet til Rusreform II.

       Fordi det med stor sannsynlighet vil være slik at flertallet i dag vil vedta en annen løsning enn den vi ønsker, har vi som en konsekvens et forslag som skal behandles i Stortinget, som går ut på at Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med at staten ved helseforetakene overtar det tidligere fylkeskommunale ansvar innenfor rusfeltet - Rusreform II - gjøre unntak for Oslo kommune, slik at Oslo fortsatt har et samlet ansvar for rusfeltet. Jeg oppfatter at forslaget egentlig er fremmet av Asmund Kristoffersen, men jeg gjentar for sikkerhets skyld her at vi er medforslagsstiller og ønsker det fremmet.

       Den prosessen som har vært omkring denne saken, har ikke vært heldig. Jeg er enig med dem som har sagt at det likevel er bra at Stortinget klarer å fatte et vedtak som gjør at man fra 1. januar samlet sett innenfor rusmiddelfeltet kan komme i gang med tiltak. Men det er klart at samtidig som man kan få en klarere, mer ryddig, lovgivning på dette feltet, er det en betydelig vei å gå i erkjennelsen av at rusmiddelmisbrukere behandles for dårlig, og at man i liten grad klarer å ivareta dem på en god måte. Det er altfor mange eksempler på at noen og hver av oss når vi ser personer som har betydelige problemer ikke minst i omgangen med narkotiske stoffer, ikke erkjenner problemene og finner de virkemidlene som er nødvendige for å kunne hjelpe dem. Jeg tror det må være riktig å si at Stortinget i mange år har famlet i en søken etter virkemidler som de til nå ikke har funnet. Når loven trer i kraft, vil det derfor for SV være særdeles viktig å se på hvordan man også kan sette inn økonomiske virkemidler for å ivareta rusmiddelmisbrukerne på en langt bedre måte enn det man gjør i dag. En del av det vi har sett, også i Oslo, f.eks problemstillingen omkring Plata, om folk som føler seg avvist, og som dukker opp igjen langs Akerselva, som ikke å ha et sted å være, og som føler at de bare gjennom politimakt skyves fra det ene stedet til det andre, er forhold som vi politikere ikke kan akseptere å leve med. Vi er nødt til å få en helt annen type dialog med de ulike miljøene som har kunnskaper om rusmiddelfeltet, enn det vi har hatt til nå.

       For en knapp måned siden var jeg i et møte arrangert av Norsk Narkotikapolitisk Forening som var veldig tankevekkende for meg. Mange av de tiltakene som rusmiddelmisbrukerne selv foreslo, kunne ha vært realisert, ikke som ledd i å liberalisere norsk narkotikapolitikk eller omgangen med rusmidler generelt, men i en større grad av samforståelse med dem som sliter med problemene, på en slik måte at man lettere kunne oppnådd resultater. Derfor bør vi som politikere i mye større grad gå inn i de miljøene, søke å vinne forståelse for de kunnskapene som både rusmiddelmisbrukere selv og personer som har jobbet med fagfeltet, sitter med, slik at vi kommer videre på dette feltet på en mer verdig måte enn vi har lyktes med til nå.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : For Kristelig Folkeparti er det en viktig målsetting at rusmiddelpolitikken fører til en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk. Det er tragisk at det dør langt over 1.000 personer i Norge hvert år som følge av alkohol- og narkotikamisbruk. Det handler derfor i videste forstand om å redde liv.

       Kristelig Folkeparti ser det som svært viktig at en legger til rette for en langsiktig oppfølging og rehabilitering av dem som trenger hjelp til å bli rusfrie. Det er viktig å ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Mange vil i perioder trenge plass i en institusjon.

       Fylkeskommunene har gitt et godt tilbud, men som følge av at spesialisthelsetjenesten ble overført til staten, ble det vedtatt at flere institusjoner for rusmiddelmisbrukere også skulle overføres fra fylkeskommunen til staten. Endringen ble kalt Rusreform I.

       I dag behandles Rusreform II, som i utgangspunktet ønsker at omsorgen for rusmiddelmisbrukere overføres til kommunene. Formålet med reformen er å legge til rette for et bedre tjenestetilbud til rusmiddelmisbrukerne ved å sikre dem en helhetlig tiltakskjede med brukeren i sentrum. Kommunene ville få et helhetlig ansvar for denne brukergruppen. I tillegg er det forslag om rett til individuell plan i sosialtjenesten. Forslaget ville ivareta at personer med langvarige og sammensatte behov for tjenester skulle få et helhetlig koordinert og individuelt tilpasset tilbud. Kristelig Folkeparti støtter primært dette.

       Arbeidet i komiteen har ført til at flertallet ønsker at institusjoner skal være en del av helsetjenesten, og at rusavhengige skal ha samme status som pasienter og dermed omfattes av pasientrettighetsloven. Det betyr at de fylkeskommunale rusinstitusjonene skal overføres til statlige helseforetak som en del av spesialisthelsetjenesten, i likhet med Rusreform I.

       Som saksordfører allerede har nevnt, var det et ønske fra flere partier om en statlig overtakelse, men med en unntaksordning for enkelte kommuner - og Oslo i særdeleshet.

       Dette er svært problematisk. Den rettslige statusen for brukerne ville være forankret i ulik lovgivning, avhengig av hvilken geografisk tilhørighet en hadde. Ordningen ville gi Oslo kommune driftsansvar for deler av spesialisthelsetjenesten. Kristelig Folkeparti kan ikke støtte en løsning som er så komplisert både rettighetsmessig, styringsmessig og forvaltningsmessig. Vi tror at en slik oppsplitting vil svekke tilbudet til brukerne.

       Kristelig Folkeparti vil på dette grunnlag stemme for at de fylkeskommunale rusinstitusjonene overføres til staten ved de regionale helseforetak.

       Det er positivt at både fastlegen og den kommunale sosialtjenesten skal ha rett til å henvise personer med rusproblemer til institusjoner som tilbyr spesialisert behandling. Dette styrker brukernes muligheter for behandling, og det gir håp om en bedre rusomsorg.

Bjørgulv Froyn (A) : En reforms funksjon må være å søke andre løsninger for å gi et bedre tilbud enn hva tilfellet er.

       Jeg oppfatter det dit hen at ved spørsmålet om å tilby rusmiddelmisbrukere et bedre behandlingsopplegg med større grad av verdighet, har man også gått ut for å lytte, lytte blant dem som har mer erfaring, som er nærmere problemet, og som kan identifisere det man skal kunne gjøre. Jeg sier dette som innledning, fordi jeg ble så overrasket over å høre komiteleder Alvheims forståelse av at de representantene fra mindretallet i komiteen som vil gjøre et unntak for Oslo, åpenbart ikke representerer et godt forslag, men er et resultat av betydelig press! Tillat meg da å tro at det må representanten Alvheim mene om alle som har en annen oppfatning enn det han selv måtte ha. Det er på en måte å verdisette seriøse forslag på en måte som gjør dette - som er et viktig og komplisert tema - til en sak en ønsker å profittere på selv, ved å fortelle at han både før, under og etter har hatt et solid forankret standpunkt som alltid, til enhver tid, er det riktige standpunktet.

       Det er ikke viktig å gjøre Oslo mer spesiell enn det Oslo er. Men når Oslo representerer en så stor del av problemet, er det viktig å ta opp spørsmålet om man kan anvende andre tilnærminger for å finne best mulige løsninger, for det er jo de best mulige løsningene man skal finne. Jeg tror at hele komiteen har vært opptatt av det.

       Bystyret oppfatter seg som en seriøs høringsinstans, og har lagt fram dette problemet til behandling i bystyret. Jeg tror alle partigruppene der virkelig har tatt det på alvor, og vil løse dette best mulig, gi et best mulig svar. Med det utgangspunktet ble det framført ulike forslag fra de ulike partier, og det hele endte med et enstemmig vedtak i Oslo bystyre. Det er storartet - det bystyret som representerer det geografiske området som har de største problemene, uansett hvordan man regner på det. Problemet er så stort at hvis vi ikke løser dette i Oslo, finner vi ikke en nasjonal løsning. Da må man jo lytte - lytte med stor tyngde - til det de sier, og hvorfor de sier det.

       Oslo ber altså ikke om å være noe mer spesiell enn det Oslo er, men Oslo sier fra om at man nå har utviklet et sammenhengende behandlingsopplegg som man tror det er verdt å ta vare på. Det sier Oslo på tvers av partilinjene og ber nå først Odelstinget og senere Stortinget om å ta standpunkt på tvers av partiskillelinjene, fordi man ikke kan lage politikk av det som er rusmiddelmisbrukernes hverdag. Man må bare gå sammen og stille spørsmålet: Hvordan kan vi løse problemet på en bedre måte enn det vi har klart fram til nå? Oslo er ikke mer spesiell enn at man altså har klart å utvikle et sammenhengende behandlingsopplegg. Det er det eneste man i realiteten sier. En svekkelse av dette sammenhengende behandlingstilbudet er det rusmiddelmisbrukeren som må bære konsekvensene av, ikke de politiske beslutningstakerne. Når man ber om å gjøre unntak for Oslo, ber man samtidig om at man sikrer et framtidig behandlingstilbud som har rusmiddelmisbrukeren i sentrum, og som fortsatt kan ta utgangspunkt i at selv en rusmiddelmisbruker har krav på verdighet. En rusmiddelmisbruker skal ikke bli en brikke i et politisk spill.

       Jeg håper at man i løpet av prosessen kan komme fram til at det som er mindretallets forslag om en særlig ordning for Oslo, kan bli oppfatningen til et samlet storting.

Statsråd Ingjerd Schou : En styrking av behandlingstilbudet for rusmiddelmisbrukere har stått sentralt i Regjeringens arbeid. Det er flere måter å gjøre dette på. En av dem har vært å omorganisere og foreta en opprydding i institusjonstilbudet for rusmiddelmisbrukere, dvs. rusreformene. Innføring av rett til individuell plan etter sosialtjenesteloven er en annen.

       Regjeringens mål har vært

       Hensikten med organiseringen og ansvarsplasseringen er å forhindre gråsoner og ansvarsfraskrivelser som gjør rusmiddelmisbrukerne og deres pårørende til kasteballer i systemet. Jeg er opptatt av at tiltaksapparatet er i stand til å identifisere, fange opp og tilby hjelp til personer som er i ferd med å utvikle en misbrukskarriere.

       Vi stod overfor tre alternativer i organiseringen av fylkeskommunens restansvar:

       Regjeringen foreslo det siste - og det er godt begrunnet i proposisjonen - men konstaterer at det ikke er flertall for dette.

       Valget av organisering er et spørsmål om hvor grensen mellom den kommunale sosialtjenestens og de regionale helseforetakenes ansvar skal gå. Sagt på en annen måte: Hva er spesialisthelsetjeneste, og hva er en del av kommunenes naturlige ansvarsoppgaver? For å sikre helhet i tjenestetilbudet er imidlertid utfordringen vel så mye å sikre gode verktøy for samarbeid, som å finne en god avgrensning mellom de to instansenes ansvar.

       I innstillingen er grensen mellom den kommunale sosialtjenestens ansvar og de regionale helseforetakenes ansvar trukket et annet sted, dvs. at staten ved de regionale helseforetakene også bør få ansvar for Rusreform II-tjenester, og at disse tjenestene skal være å betegne som spesialisthelsetjenester. Det betyr ikke at den sosiale dimensjonen ikke lenger skal være viktig. De regionale helseforetakene overtar hele det nåværende fylkeskommunale ansvaret, herunder ansvaret for å inkludere den sosialpedagogiske tilnærmingen i arbeidet. Dette går også frem av lovformuleringen. De regionale helseforetakene får ansvar for « tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk ».

       Reformene medfører ingen endringer i den kommunale sosialtjenestens overordnede ansvar for rusmiddelmisbrukere. Dette ansvaret videreføres.

       Innstillingen er et godt kompromiss mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Hovedtanken bak Regjeringens forslag - en deling av ansvaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere på to aktører som sikres gode verktøy for samordning og samarbeid seg imellom - ligger fast. Vi ønsket å rydde og forenkle. Løsningen som er valgt, endrer ikke på det.

       Reformen sørger for at både sosialtjeneste og lege får henvisningsadgang, som vil si at misbrukeren kan bli henvist til behandling i institusjon av den instans han eller hun først kommer i kontakt med.

       Jeg er glad for at det nå lovbestemmes at spesialisthelsetjenesteinstitusjonen skal varsle sosialtjenesten før utskrivning når utskrivning vil kreve oppfølging av tiltak fra sosialtjenestens side. Dette vil redusere « glippene » som ofte eksisterer mellom tiltak.

       Reformen innebærer dessuten at den enkelte etter sosialtjenesteloven - på samme måte som etter helselovgivningen - skal ha rett til individuell plan når det er behov for langvarige og koordinerte tjenester. Mange rusmiddelmisbrukere har slike behov. Dette er viktig i målet om å sikre misbrukerne helhetlige og koordinerte tjenester. Ikke minst gjelder det oppfølgingen før, under og etter institusjonsopphold.

       Denne retten vil gjelde alle personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester etter sosialtjenesteloven. Jeg tror det bidrar til aktiv brukermedvirkning, større trygghet og forutsigbarhet for brukerne, avklaring av ansvarsforhold og sikring av samordning og samarbeid mellom ulike deler av tjenesteapparatet. Det er svært gledelig at en samlet sosialkomite står bak Regjeringens forslag om dette.

       Det spørsmålet jeg har til sosialministeren, går på MARIOs fremtid. Jeg har fått signaler om at MARIO slik det er i dag, skal deles i to ulike enheter, hvorav den ene enheten skal over til foretaket og den andre enheten skal forbli i Oslo som en kommunal affære.

       Kan sosialministeren bekrefte at dette er riktig, og kan sosialministeren utdype dette noe nærmere slik at det er mulig å forstå hva som foregår her?

Statsråd Ingjerd Schou : Jeg forstår godt at representanten Alvheim tar opp problemstillingen om tiden etter 1. januar 2004, og også om det viktige tilbudet som ligger i forhold til MARIO.

       Nå er det jo slik at denne saken berører to statsråder. Jeg skal avstå fra å svare på det spørsmålet, men overlater det til helseministeren i neste runde, fordi det berører tiden etter 1. januar 2004 og den organiseringen som vil være da. Spørsmålet er sentralt og viktig både for dem det gjelder, og for styring og organisering.

Ola D Gløtvold (Sp) : Sosialministeren var opptatt av at man skulle hindre gråsoner, og det er vi enig i.

       Når det gjelder de fleste rusmiddelmisbrukere, har de behov for miljøterapeutiske tilbud og tiltak både når det gjelder sosialpedagogiske og psykososiale tiltak. Dette er hjelp og tiltak som rusmiddelmisbrukeren må ha nærmest på spesialistnivå. Er det ikke da slik at forslaget om at staten overtar passer bedre inn og kanskje er bedre innrettet mot å unngå gråsoner, enn om kommunene skal ha dette ansvaret og være avhengig av veldig mye hjelp innleid fra spesialistnivå?

       Til slutt: Uansett rusreformer er forebygging noe av det viktigste, også rask inngripen når misbruket er en realitet. Vil sosialministeren påse at kommunene får bedre økonomi til dette viktige arbeidet?

Statsråd Ingjerd Schou : Representanten Gløtvold tar opp et viktig anliggende, og jeg begynner med det siste spørsmålet, som gjelder forebygging.

       Hva er det som skjer i og i forhold til kommunene? Det er viktig å banke fast at hovedansvaret fortsatt skal være i kommunene når det gjelder helheten for rusmiddelmisbrukerne, det gjelder også det forebyggende arbeidet. Det er slik at kommunene i dag rår over vesentlige deler av velferdsapparatet - kommunehelsetjenesten, sosialtjenesten, barnevern, boligkontor, skole. Alt det som rører seg i forhold til den enkelte, ligger der. Når det gjelder muligheten for å oppdage sjansene for misbruk tidlig, og når det gjelder å forebygge, skal arbeidet skje der.

       I mange kommuner finnes det også mange og viktige sentrale samarbeidsparter som f.eks. Aetat, trygdekontorene, politiet og Kirken. Vi ser mange gode eksempler på at nettopp det at kommuner tar alle disse etatene i bruk, gjør at man kan få et godt forebyggende arbeid.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Ved at man her får en samordning på spesialistnivå av sosialtjenester og helsetjenester, samordnes også to helt ulike behandlingskulturer. Man ser ofte at man ved henvisning fra sosialtjenesten vektlegger helt sentrale faktorer som boligtilbud, det kan være ulike trygdemessige ordninger som skal på plass, det kan være rehabilitering knyttet til yrke, mens man ofte har sett at når det er helsevesenet som henviser, så henviser man ut fra en forståelse av at her er det behov for somatisk behandling eller behandling av mentale lidelser. Det er jo nettopp summen av disse tilnærmingene som kan være med på å gi et helhetlig tilbud. Det betyr at det er viktig å se på henvisningsrutiner, og at de problemstillingene som reises når spesialisthelsetjenesten skal ta fatt i saken, favner så vidt at det blir en helhetlig langsiktig plan med det.

       Hvordan ser sosialministeren for seg at den helheten ivaretas når det gjelder henvisningsrutiner?

Statsråd Ingjerd Schou : Det som er nytt, er nettopp at vi får et samarbeidsverktøy hvor det er to innsøkninger fra kommunene, både fra sosialtjenesten, som har dette ansvaret i dag, og som har lang tradisjon for dette, og fra vedkommendes fastlege. Dette blir to muligheter, og ikke bare den ene som rusmiddelmisbrukerne har hatt i dag. Ved at vi åpner for at henvisning også skal kunne skje fra lege, vil det være tydeliggjort at legen i langt større grad må involvere seg nettopp i helsesituasjonen til den enkelte rusmiddelmisbruker. Dette er nytt, det er nybrottsarbeid. Det er viktig for Regjeringen å evaluere dette - vi har sagt etter to år - nettopp for å se på hvordan dette samspillet kan skje, og at vi også får en dialog mellom sosialtjenesten og legetjenesten i kommunene nettopp i forhold til denne utfordringen.

       Som mottakende ansvarlig vil jeg følge opp Stortingets behandling av Rusreform I og II. Jeg har bedt de regionale helseforetakene om å forberede det nye ansvaret de får, og arbeidet med forberedelsene rundt overtakelsen er godt i gang. Men tiden er meget knapp fram til årsskiftet, og jobben er svært utfordrende. Så langt jeg erfarer, ser det ut til at overtakelsen av virksomheter og ansatte og inntreden i avtaler skjer som planlagt. I styringsdialogen med de regionale helseforetak vil jeg legge vekt på at det skal være en prioritert oppgave å videreutvikle behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere, det helsefaglige tilbudet og kvaliteten på behandlingen. Ved den statlige overtakelse av spesialisthelsetjenesten fikk de regionale helseforetak også ansvaret for en del tiltak for rusmiddelmisbrukere. De regionale helseforetakene får nå mulighet til å se det totale behandlingstilbudet i sammenheng, også i forhold til behandlingstilbudet innen somatikk og psykiatri, for å kunne gi den enkelte rusmiddelmisbruker et best mulig egnet og helhetlig behandlingsopplegg.

       En vesentlig del av behandlingstilbudet som overføres, utgjøres av private institusjoner. Av de 74 virksomhetene som omfattes, er det 42 private institusjoner som i dag enten har driftsavtaler eller delavtaler med fylkeskommunene. De regionale helseforetak trer inn i fylkeskommunens avtaleforhold. Regjeringen legger til grunn at private virksomheter fortsatt skal være sentrale aktører som skal bidra til å yte tjenester til rusmiddelmisbrukere også innen spesialisthelsetjenesten. De regionale helseforetak må derfor videreutvikle bestillerkompetansen og utforme gode avtaler med private aktører til beste for rusmiddelmisbrukere som trenger behandling.

       Samtidig som spesialisthelsetjenestens ansvar klargjøres og de regionale helseforetak overtar sørge for-ansvaret, skal vi også følge opp Sem-erklæringen og Regjeringens handlingsplan mot rus, hvor behovet for et helhetlig hjelpe- og behandlingstilbud understrekes. Kommunene vil fortsatt ha det koordinerende og overordnete ansvaret for rusmiddelmisbrukere, og det langsiktige oppfølgingsansvaret er helt sentralt for at pasientene skal lykkes etter et behandlingsopphold. Nå vil også kommunehelsetjenesten og fastlegene få et større ansvar, bl.a ved å kunne henvise til tverrfaglig spesialisert behandling for rusproblemer. Det vil bety at de medisinske aspekter vektlegges mer ved henvisninger. Samtidig er også sosialtjenesten sikret henvisningsadgang på lik linje med kommunehelsetjenesten. Dette er viktig fordi mye av kommunenes kompetanse når det gjelder rusmiddelmisbrukere, ligger i sosialtjenesten. I møte med Helsedepartementet nylig framholdt Lægeforeningen denne dimensjonen, at legene ser nødvendigheten av at sosialtjenesten fortsatt vil ha en sentral funksjon i oppfølgingen av rusmiddelmisbrukere. Et vesentlig suksesskriterium for rusreformene er at tjenestene samhandler. Mange rusmiddelmisbrukere har omfattende hjelpebehov, og det er nødvendig at både lege og sosialtjeneste bidrar i et samarbeid rundt den enkelte. Helsedepartementet vil i samarbeid med Sosialdepartementet utarbeide en forskrift som vil regulere henvisningspraksisen, og vi vil evaluere hvordan dette fungerer.

       Med reformen lovfestes også et viktig samhandlingsverktøy som sikrer bedre samordning av ulike tjenester. Retten til individuell plan hjemles i sosialtjenesteloven, og spesialisthelsetjenesteloven får en varslingsplikt overfor sosialtjenesten ved utskriving, dersom pasienten ønsker det. I denne sammenheng vil jeg også vise til at det gjennom legenes deltakelse i legemiddelassistert rehabilitering vil utvikles bedre samarbeidsrelasjoner.

       Regjeringen vil også følge opp behovene for samordning i tjenestetilbudet til rusmiddelmisbrukere i utvalget som nå er nedsatt, som skal se på samhandlingen mellom ulike nivåer i helsetjenesten, og i utvalget som vurderer harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivning. Jeg vil også følge opp komiteens anmodning om å evaluere samarbeidet mellom sosialtjenesten og helsetjenesten.

       Jeg har merket meg at et flertall i sosialkomiteen viser til at Oslo er i en særstilling. Jeg vil gjennom egnede styringskanaler se til at Helse Øst samarbeider med Oslo kommune i forbindelse med overtakelsen av ansvaret. Jeg kan opplyse om at det er i gang en meget god dialog mellom Helsedepartementet og Oslo kommune, og Helse Øst er trukket inn i det forberedende arbeidet.

       Jeg ser på den foreliggende reformen som et svært viktig og avgjørende skritt i det å utvikle bedre tjenester for rusmiddelmisbrukere totalt sett, og ikke minst det å løfte opp dem som sitter nederst ved bordet i helsetjenesten, til å være pasienter med rettigheter som andre. Det er en glede å få være med på å gjennomføre en slik reform, og jeg skal gjøre mitt beste for at den skal bli vellykket.

       Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg var i innlegget mitt inne på at man i alle helseregioner har ett eller flere statlig finansierte kompetansesentre for rusmiddelspørsmål, og at disse bør trekkes inn nå i forhold til det ansvaret som helseforetakene får.

       Jeg har lyst til å spørre: Er helseministeren av samme oppfatning? Hvordan har helseministeren i tilfelle tenkt at helseforetakene skal samhandle med disse kompetansesentrene? Hvordan vil en handle for at denne kompetansen blir i tjenesten, og kan tjenestene ytes like bra som nå, når helseforetakene blir på statlig nivå?

Statsråd Dagfinn Høybråten : I dette feltet er det viktig at alle gode krefter samarbeider med sikte på å utvikle både innhold og struktur på tjenestene, slik at de framstår bedre for dem som de skal møte.

       De regionale kompetansesentrene er allerede i godt inngrep både med den kommunale helse- og sosialtjenesten og med sykehusene. Jeg forutsetter at det samarbeidet bare skal bli enklere og bedre når vi får en overføring av det fylkeskommunale ansvaret til de statlige foretakene.

John I Alvheim (FrP) : Jeg er enig med helseministeren i at tiden er knapp frem til 1. januar. Når det ble slik, tror jeg vi kan fordele skylden for det omtrent likt mellom sosialkomiteen og departementene.

       Jeg er veldig glad for å høre at helseministeren allerede er i gang med forberedelsene, og at signalene og budskapet nå ligger i foretakene, slik at man bruker tiden godt frem til 1. januar for å få dette til å funke. Jeg tror det vil bli en positiv bieffekt av den lovendringen vi gjør i dag, i forhold til de lovpålagte oppgaver på omsorgssiden overfor rusmiddelmisbrukerne. Kommunene vil mer eller mindre føle seg forfulgt av det som skjer på den andre siden, i behandlingsapparatet og rehabiliteringsapparatet, og kan ikke så lett lure seg unna de oppgavene de er pålagt, når loven trer i kraft.

       Så til slutt vil jeg gjerne vise til det spørsmålet jeg stilte sosialministeren: Vil helseministeren være snill å utdype litt dette rundt MARIO?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg skal svare på spørsmålet knyttet til MARIO-senteret. Det er i dag et samfinansiert tiltak med et statlig tilskudd på 81 mill. kr, hvorav 21 mill. kr til drift og 6 mill. kr til legemidler. I tillegg til driftstilskuddet fra staten yter Oslo kommune et kommunalt driftstilskudd på 17-18 mill. kr. Oslo kommune har valgt å legge en del byomfattende kommunehelsetjenester og sosialfaglig oppfølging inn i MARIO-senteret. Som en følge av denne samfinansieringen mellom staten og Oslo kommune framstår MARIO som en enhet som dekker oppgaver på to forvaltningsnivåer.

       For å ivareta hensynet til LAR-klientene i Oslo på en best mulig måte har Oslo kommune valgt å bidra med sin innsats overfor sine LAR-klienter ved å samordne den kommunale innsatsen med det statlige tiltaket som MARIO er. Kommunen har som følge av dette bidratt med 17 mill. kr til driften av MARIO i 2003, og det ser ut til å ha vært en god modell.

       Det som jeg er opptatt av i denne forbindelse, er at denne virksomheten skal framstå som en helhetlig tjeneste for brukerne også etter 1. januar, men bakgrunnen og de ulike ansvarsoppgaver som er lagt inn i tjenesten, gjør at man må rydde i ansvarsforholdene. Det som er poenget, er at vi har en dialog med Oslo kommune for å sikre at det blir et helhetlig tilbud for brukerne også i framtiden, selv om det må ryddes i ansvaret bakenfor.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Helseministeren får mer å gjøre, og han virker godt fornøyd med det!

       Jeg skal ta opp noe av den samme problemstillingen som overfor sosialministeren - ikke fordi jeg var misfornøyd med svaret, men rett og slett fordi jeg oppfatter det som viktig. Når man skal behandle rusmiddelmisbrukere, er det viktig at det gjøres i kjeder, og at de ulike aktørene ansvarliggjøres på en forpliktende måte. Når man ser på lov om psykisk helsevern, ser man at det er formuleringen omkring somatiske undersøkelser av den som skal innlegges på institusjon, som forplikter, svært ofte da fastlegen, til å foreta en sånn undersøkelse. I forhold til sosialtjenestelovgivningen har det ikke vært sånne forpliktelser. Man har altså kunnet henvise inn i en institusjon uten at legen har vært inne i bildet i det hele tatt. I Oslo har det gitt det utslaget at veldig mange rusmiddelmisbrukere ikke har noe forhold til spesielle leger. De har forhold til sin kurator, men ikke til legen.

       En måte å ansvarliggjøre legen på, kan jo være å legge inn forpliktelser om at det skal foreligge en somatisk undersøkelse før innleggelse på institusjon - uten å byråkratisere, men for på den måten å ansvarliggjøre legen. Har statsråden sans for en sånn tilnærming?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er fastslått at både fastlegen og den kommunale sosialtjenesten skal kunne henvise. Bakgrunnen for det er at mønsteret i dag er at sosialtjenesten har kompetanse og en sentral rolle. Mange rusmiddelmisbrukere har liten eller ingen kontakt med sin fastlege, og mange leger har lite kunnskap om feltet.

       Det vi vil gjøre fra Sosialdepartementets og Helsedepartementets side, er å utarbeide en forskrift sammen med berørte parter som vil regulere henvisningspraksisen og sikre at henvisningene fra lege og sosialtjeneste samordnes, og at helseforetakene vurderer disse henvisningene likt. Da vil vi ta med oss den ideen som representanten Ballo nevnte.

       I innstillingen ber komiteen Regjeringen også om å vurdere en evaluering av samarbeidet mellom sosialtjenesten og helsetjenesten i forhold til rusomsorg innen to år, med spesiell vekt på henvisningsordningen, og det vil vi prøve å følge opp.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Elisabeth Røbekk Nørve (H) : Det viktigste med Rusreform II er at den enkelte rusmiddelmisbruker endelig får et bedre tjenestetilbud. Gjennom lovfestet rett til individuell plan i sosialtjenesteloven vil rusmiddelmisbrukere med langvarige og sammensatte behov for tjenester endelig bli sett og hørt. Og den enkelte bruker vil få et helhetlig, samordnet og individuelt tilpasset tjenestetilbud.

       Det betyr at uavhengig av hvor ansvarsgrensene mellom forvaltningsnivåene går, skal rusmiddelmisbrukere og deres pårørende ikke lenger være kasteballer i systemet. En felles individuell plan skal dekke tjenester etter kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, psykisk helsevernlov og sosialtjenesteloven. Pasienter som får behandling i institusjon for rusproblemer, vil nå få samme rettigheter som andre pasienter. Det er veldig positivt.

       I Norge har vi altfor lenge vært flinkere til å straffe enn å behandle rusmiddelmisbrukere, og Høyres sosialfraksjon har vært utålmodig i forhold til det å nå fram med et raskt, helhetlig og styrket behandlingstilbud til alle dem som trenger det. Høyre er glad for at det nå endelig ryddes opp i ansvarsforholdene innen rusomsorgen, og at Regjeringen har vist en offensiv linje fra første dag.

       Det er svært kritikkverdig at rusmiddelmisbrukerne og deres pårørende ikke har blitt tatt alvorlig tidligere. De pårørendes situasjon er også vanskelig. Det er derfor positivt at Regjeringen som et ledd i det forebyggende arbeidet har fått etablert en veiledningstelefon for pårørende.

       Narkotikamisbruk er ikke lenger et typisk storbyproblem, men et alvorlig, voksende problem også ute i små kommuner. Rusmiddelmisbrukerne vil nå endelig gjennom reformen få bedre tilbud om behandling i et helhetlig tjenesteapparat, der brukernes rettigheter er de samme uavhengig av oppholdssted.

       Regjeringen har allerede igangsatt flere tiltak for å hjelpe de mest slitne misbrukerne, og justisministeren har gitt klar beskjed til politiet om at de skal prioritere å ta bakmennene framfor å sende politiet på slitne misbrukere.

       Behandlingstilbudet må inn i fengslene til dem som soner. Det er derfor positivt at justisministeren arbeider med et forslag om å utvide ordningen med bruk av behandling framfor straff overfor personer med rusproblemer.

       Narkotika er et stigende problem i hele Norden, og vi opplever en økt liberalisering i flere land i Europa. Internasjonalt samarbeid er avgjørende for å lykkes i arbeidet med å redusere omfanget og skadene ved rusmiddelbruk. Jeg er derfor glad for at Norge i Nordisk Ministerråd og de baltiske statene nylig har undertegnet en samarbeidserklæring, under navnet Lunddeklarasjonen. Samarbeidet baserer seg på et felles grunnsyn, der man både satser på forebygging, god behandling og en effektiv kriminalpolitikk med fokus på bakmenn og kriminelle nettverk.

       Dette viser at Regjeringen har en helhetlig strategi i forhold til rusproblematikken.

Heikki Holmås (SV) : Hvis flere av Stortingets leiligheter for representantene hadde ligget på østsiden av Akerselva istedenfor i Grønnegata og på resten av vestkanten, er jeg helt overbevist om at denne saken ville fått et annet utfall. Da tror jeg nemlig at Oslo og de andre storbyene ville fått hele ansvaret for oppfølging av rusmiddelmisbrukere. For hvis stortingsrepresentantene hadde hilst på flere rusmiddelmisbrukere på Plata og nede ved Sentralstasjonen i stedet for å hilse på Kongen på Slottet på vei opp til Grønnegata, er jeg sikker på at de hadde fått høre både rusmiddelmisbrukerne og Utekontakten si at det som er nødvendig, det som det er behov for, er et helhetlig tilbud. Det er bolig, det er avrusning, det er oppfølging.

Bent Høie (H) : Jeg tror at litt av hovedproblemet slik det oppleves i dag for en rusmiddelmisbruker, er ikke at de befinner seg i en gråsone, men i et smutthull der ingen tar ansvaret for dem. Jeg synes at innleggene både fra representanten Bjørgulv Froyn og representanten Heikki Holmås var gode replikker til deres egne partiers hovedtalspersoner. Jeg vil bare minne dem om at Oslo bystyre i sin høringsuttalelse støttet Regjeringens forslag. Det ville vært mulig både for Arbeiderpartiet og SV å skape flertall for Regjeringens forslag, som hadde vært helt i tråd med Oslo bystyres ønske. Det var det ikke mulig å lykkes med.

       Når det gjelder beskrivelsen av denne såkalte unntaksmodellen for Oslo, som begge representantene kom med, får en det inntrykket at det unntaket som deres egne partier går inn for, ville vært en videreføring av dagens situasjon for Oslo. Det er det altså ikke. Det ville, i forhold til de merknadene som ligger, både vært en endring i forhold til lovhjemmel, nemlig etter spesialisthelsetjenesteloven, det ville vært en endring i forhold til finansiering, og det ville vært en endring i forhold til rettigheter. I realiteten ville det unntaket som Arbeiderpartiet og SV foreslår, være et skinnunntak uten innhold. Det som er hovedproblemet i forhold til representanten Heikki Holmås' innlegg, er at hans eget parti ikke tok utgangspunkt i Oslos situasjon, men i Røsts situasjon, da de valgte hovedmodell. Det tror jeg ikke er lurt.

John I Alvheim (FrP) : Jeg har nok registrert at enkelte representanter i dette hus går på talerstolen bare for å bli registrert for å ha vært der og for å komme i lokalavisen etterpå. For maken til innlegg som det representanten Heikki Holmås her holdt, skal man lete lenge etter. Sosialkomiteen har etter hans utsagn overhodet ikke peiling på hva den driver med. Det er ganske drøyt, og jeg håper han vil ta det tilbake fra denne talerstol.

       Så sa han noe merkelig. Han sa at SV er imot, men så tok han seg i det og sa at « jeg er skeptisk », « jeg » har ikke noen tro på denne reformen. Er det slik at det er representanten Heikki Holmås som ikke har tro på den, eller er det Sosialistisk Venstreparti som ikke har tro på denne reformen, som de har antydet at de vil stemme for i denne salen?

       Hva har nå Høyre-kommuner med denne saken å gjøre? Jeg har levd en stund, og jeg vet hvilke problemer det har vært i Oslo, i Bergen og i Trondheim i mange år, med ulik politisk styring. Det er så søkt - jeg hadde nær sagt, hvis jeg får lov å si det - at det er rett og slett for dumt å argumentere på den måten.

       Men jeg registrerer at representanten Alvheim fortsetter sitt korstog for at staten skal bestemme alt, og at folk skal bestemme ingen ting, og kaller det lettvint når vi hører på de folkene som uttaler seg i denne sammenheng. Han mener at vi er svake som bøyer av for press f.eks fra Oslo. Jeg registrerer at representanten Alvheims egen partifelle, Svenn Kristiansen, og de andre i Oslo mener at Oslo fortsatt burde beholde ansvaret for rusomsorgen.

       Så er det riktig som representanten Bent Høie sier, at med det forslag som SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lagt fram her i dag, vil man få en omlegging av rettighetene til pasientene, til rusmiddelmisbrukerne. Man vil få en omlegging i finansieringssystemet. Men vi merket oss også at når vi spør om å få en utlegning av hvordan dette kan gjøres praktisk, og hvordan dette kan løses, velger Regjeringen å la være å komme med et skikkelig helhetlig opplegg som gjør at vi kunne stemt for en alternativ lovformulering her. Jeg mener at når vi klarer å finne løsninger for Oslo kommune i andre sammenhenger, kan ikke dette være så komplisert at vi ikke skal kunne klare å løse problemet hvis det finnes politisk vilje. Men det er klart at når det finnes et annet politisk flertall, bestående av bl.a regjeringspartiene - og jeg synes faktisk det er et poeng at Høyre ikke hører på sine egne styrte storbyer i denne saken - som ikke vil finne en løsning for Oslo, sier det noe om at man her er mer interessert i å skape et politisk flertall for en reform enn å finne det som er den beste løsningen i den situasjonen vi står i. Det er nå min klare mening.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 33)