Einar Holstad (KrF) (ordfører for saken):

Trond Helleland (H) (komiteens leder):

       Fra samfunnets begynnelse har en hatt ulike former for tvisteløsning. Fra gammelt av kjenner vi til at tvisteløsningen kunne være voldelig, mens selvdømme i forretningsforhold heldigvis har vært utført i mer fredelige former. Senere har både straffesaker og sivile saker blitt løst gjennom domstolene.

       I dag har vi innen rettspleien et klart skille mellom sivilsaker og straffesaker. Innen sivilretten har det utviklet seg et slags tosporet tvisteløsningssystem, ved at en enten bruker rettsapparatet eller inngår voldgift. En voldgiftsdom har som utgangspunkt samme virkning som en rettskraftig dom. Derfor har vi også fram til dette lovframlegget hatt noen regler om voldgift i den alminnelige tvistemålsloven.

       I det lovframlegget som vi i dag skal votere over, skiller vi altså ut regler vedrørende voldgift til en egen lov. Det synes jeg - og åpenbart komiteen - er praktisk. Voldgift skal baseres på frivillig deltakelse, og av den grunn er det etter mitt syn praktisk å skille reglene ut fra den alminnelige tvistemålslov.

       Når partene selv velger å løse en konflikt uten å bruke rettsapparatet, er det mitt grunnleggende syn at partene i størst mulig grad skal ha avtalefrihet, både hva gjelder prosess, form og selvsagt resultat. Det får de altså ved denne nye loven.

       Likevel ser vi at voldgift blir mye brukt. Internasjonalt er UNCITRALs modellov utstrakt i bruk. Fra internasjonale konvensjoner og praksis vet vi at det har utviklet seg systemer og detaljert regulering for hvordan voldgift skal skje. Av den grunn er det praktisk at vi nå får et rammeverk for de parter som vil benytte seg av voldgift. Etter mitt syn er det derfor nærliggende å vedta regler som ligger nært opp til internasjonal praksis, og Regjeringens forslag legger opp til nettopp dette. En annen fordel ved å lovfeste disse voldgiftsreglene er at dersom partene ønsker å bruke slike regler, er det forutsigbart for begge parter å vite hvordan prosessen skal skje.

       I behandlingen av lovforslaget har spesielt forholdet til forbrukerne vært et tema. Høyre er opptatt av at forbrukerne ved å bruke voldgift ikke stilles dårligere enn ved å bruke vanlige rettsprosesser. Dette er i lovforslaget ivaretatt ved at det overfor forbrukere bare kan avtales tvisteløsning ved voldgift etter at en tvist er oppstått. På den måten gis forbrukerne en valgrett, og det er jeg glad for blir ivaretatt.

       Jeg er også glad for at Regjeringen i forslaget drøfter forholdet til taushetsplikt og offentlighet av voldgiftsavtaler. På den ene siden kan det være nyttig at samfunnet vet hva resultatet i voldgiftssaker blir. På den annen side har jeg forståelse for at parter av gode grunner ikke ønsker offentlighetens innsikt i f.eks bedriftshemmeligheter. Videre tror jeg at det kan virke konfliktdempende og mer forsonende når partene vet at det som avgjøres, ikke blir allment tilgjengelig. Av den grunn er jeg glad for at en også i forhold til offentliggjøring legger avtalefrihet til grunn.

Ib Thomsen (FrP) : De fleste tenker på domstolene når det snakkes om tvisteløsninger der partene har kjørt seg fast og ikke klarer å komme til enighet. Som denne saken viser, er voldgift et annet og ikke så sjeldent benyttet alternativ.

       Det er, som Regjeringen påpeker, ikke foretatt noen omfattende undersøkelser om hvor stort omfanget av voldgift er. Oppfatningen er at det er relativt lite brukt. I den forbindelse skal en ikke se bort fra at bruken av voldgift kan henge sammen med tilgangen til det ordinære domstolsapparatet. Der det er lange køer og kostnadskrevende å få løst en tvist ved domstolene, vil en kunne se at voldgift fremstår som et mer og mer hensiktsmessig alternativ.

       I en situasjon der ventelistene for sivile saker i norsk rettsvesen stadig øker, vil det være nærliggende å gå ut fra at voldgift vil bli mer vanlig og tilgjengelig. Bruken av voldgift kan avlaste domstolene for en del arbeid. På den måten frigjøres ressurser til andre sivile saker samt straffesaker.

       Ved første øyekast kan dette fremstå som hensiktsmessig. Problemet som vil kunne oppstå ved utstrakt bruk av voldgift, er at rettsenheten blir skadelidende. Avgjørelsene blir ikke på samme måte kjent, og det vil ikke få presedens på samme måte som en domstolsavgjørelse. Det vil eventuelt bli en jus som utvikler seg ved siden av domstolene, og kanskje også i motsetning til domstolene. På denne bakgrunn er det viktig at voldgift skal være en enklere og mer effektiv tvisteløsning, som er et supplement til den sivilprosessen som domstolene har ansvar for.

       Ved tvisteløsninger er det viktig at partene har mulighet til å gjennomføre en prosess som får frem sakens relevante sider. Spesielt ser Fremskrittspartiet at en i forbrukersaker har behov for å sikre forbrukers mulighet til å fremlegge sin sak på en så god måte som mulig. Det er på den bakgrunn gledelig at en samlet komite støtter Fremskrittspartiets syn om at forbruker ikke kan frasi seg retten til å kreve muntlige forhandlinger i voldgiftssaker. Dette betyr at forbruker kan velge å ikke benytte sin rett til muntlighet, men det kan ikke fraskrives i en avtale før voldgiftssaken er innledet.

       I forbrukersaker er det i stor grad bruk av standardkontrakter. Dette er kontrakter forbruker vanskelig kan få endret på. En kan ikke se bort fra at voldgift vil bli oftere benyttet som standardvilkår i forbrukersaker. Derfor er det viktig at forbruker ikke settes i situasjoner der en ikke har noe reelt valg.

       Når det gjelder andre avtaler enn forbrukerforhold, er det ikke behov for tilsvarende.

       Til slutt vil jeg bare påpeke at det er positivt med et voldgiftssystem som fungerer godt. Spesielt er det viktig i situasjoner der begge parter ser fordelen av en relativt rask avklaring, og der ankeprosessen ikke spiser mye tid og krefter. Slik sett er det positivt at en har et institutt der avtalefriheten gjelder i så stor utstrekning som det her legges opp til.

Statsråd Odd Einar Dørum : Lovforslaget er en oppfølging av den ene av de to utredningene fra Tvistemålsutvalget. Jeg er glad for den brede tilslutning dette har fått i komiteen, så jeg skal nøye meg med å gi noen korte kommentarer til det komiteen har anmerket.

       Jeg har merket meg at komiteen har foreslått at bestemmelsen om adgang til å kreve muntlig behandling ikke skal kunne fravikes i forbrukerforhold. Jeg oppfatter det slik at komiteen her uttrykker en hensikt som også departementet har ment å ivareta. Jeg er selvfølgelig enig med komiteen i at det ikke er ønskelig å skremme forbrukere fra å inngå avtaler om å benytte seg av voldgift, men jeg vil likevel presisere at det fra Justisdepartementets side ikke er noe selvstendig mål at voldgift skal avlaste det ordinære rettsapparatet. Voldgiftsloven er primært et redskap til å løse tvister i forretningsforhold. Blant annet på grunn av at prosessen kan bli kostbar for partene, er voldgift i utgangspunktet ikke et tjenlig tvistemålsløsningsalternativ i små tvister mellom private, eller i forbrukertvister.

       Jeg har også merket meg at justiskomiteen, i likhet med departementet, mener det er grunn til å se nærmere på spørsmålet om adgangen til å fullbyrde voldgiftsrettens avgjørelser om midlertidig sikring når UNCITRALs arbeidsgruppe innen voldgift har avsluttet sitt arbeid om dette spørsmålet. Justisdepartementet vil, som komiteen ber om, gi en tilbakemelding på de vurderinger og konklusjoner departementet trekker i denne sammenheng.

       Departementet vil følge opp komiteens anmodning om at det fremmes forslag om endringer i foreldelsesloven for så vidt gjelder regelen om avbrytelse av foreldelsesfristen ved voldgift, senest samtidig med forslaget om ny tvistelov.

       Jeg er glad for at Stortingets justiskomite ellers har sluttet seg til forslaget, som jeg tror vil bidra til et bedre rammeverk for tvisteløsning ved voldgift i Norge for både innenlandske og utenlandske parter.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå side 365)