I framtiden kan det åpne seg nye medisinske muligheter ved overføring av levende biologisk materiale fra dyr til mennesker, altså det vi kaller xenotransplantasjon. Utviklingen på området går fort. Det er derfor viktig å legge til rette for at vi også her i Norge kan ta del i en eventuell utvikling.

       I Norge har vi et midlertidig forbud mot xenotransplantasjon, som først skulle gjelde fram til 2003, og som senere ble forlenget fram til 1. januar 2005. Nå foreslår Regjeringen å forlenge forbudet ytterligere, helt fram til 1. januar 2008.

       Arbeiderpartiet mener det er for lenge, og foreslår sammen med flertallet en forlengelse fram til 1. januar 2007. Vi mener det må utarbeides en permanent lovregulering som åpner for xenotransplantasjon på nærmere bestemte vilkår, slik det nasjonale interimsorganet for xenotransplantasjon anbefaler.

       Europarådet har allerede utarbeidet retningslinjer på området som åpner for prøving med xenotransplantasjon. Europarådet tilråder at indikasjonene for bruk av xenotransplantasjon må være strenge, og de enkelte institusjonene som skal utføre transplantasjon, må være nasjonale og være godkjent for denne bruk. Også WHO anbefaler nasjonal regulering av xenotransplantasjonsområdet.

       Med bakgrunn i Europarådets arbeid og de erfaringer og den kunnskap som er høstet på området, mener Arbeiderpartiet og flertallet i komiteen at det innen en tidsramme på to og et halvt år bør være mulig å utarbeide en egen norsk lovgivning på området, og at dagens lovforbud mot xenotransplantasjon ikke bør forlenges lenger enn til 1. januar 2007.

       Det er viktig å understreke at et framtidig lovverk må være basert på føre var-prinsippet. Bruk av biologisk materiale fra dyr kan medføre smitterisiko for mennesker ved en donasjon. Det kan sette mottakers liv i fare, men det kan også innebære fare for smittespredning til andre. Derfor mener flertallet at det gjennom kliniske forsøk må være sikret at en slik smitterisiko er kartlagt, før forbudet mot xenotransplantasjon oppheves eller dispensasjon gis. Det er også helt nødvendig å utforme et lovverk som ivaretar dyrehelsen, og som ikke utsetter forsøksdyr for unødige lidelser.

       De siste årene har vi på grunn av økt bevisstgjøring rundt behovet for organdonasjoner, både i befolkningen som helhet og på sykehusene, fått noe bedre tilgang til organdonorer. Likevel er antallet mennesker som venter på å få livreddende organer, fremdeles altfor høyt. Arbeiderpartiet mener at det kan være fornuftig å opprette et eget donorregister, der de som ønsker å gi bort sine organer for transplantasjon etter sin bortgang, kan registrere seg. Jeg er glad for at det nå er enighet om å be Regjeringen vurdere opprettelse av et organdonorregister eller andre tiltak som ledd i å oppnå økt organdonasjon, og å legge fram saken for Stortinget i løpet av våren 2005. Det vil kunne være et viktig bidrag for å sikre enda flere organer for transplantasjon i Norge. Det kan redde liv.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [14:29:05] : Dagens teknologi og muligheten til å redde stadig flere liv bidrar til at donorventelistene blir lengre i Norge og i verden for øvrig.

       I forhold til folketallet har Norge i flere år i gjennomsnitt blitt liggende midt på treet i Europa når det gjelder antall donasjoner. I 2001 og 2002 opplevde vi en bekymringsfull nedgang før trenden heldigvis snudde igjen i 2003. Statistikken viser at Norge i 2003 var på en god femteplass i Europa, sett i forhold til antall innbyggere. Dette er en positiv trend, som heldigvis fortsetter inn i 2004, og som vi må bidra til blir videreført.

       Målet må være at vi i framtiden skal kunne tilby den enkelte pasient den tryggeste og beste form for transplantasjon den dagen behovet melder seg. For å oppnå det må tilgangen på donorer fortsette å øke. Ser vi til Spania, som for ti år siden var dårligst i Europa, ser vi at det nytter å jobbe for å rekruttere flere donorer. I dag er Spania best i Europa hva gjelder tilgang på donororganer.

       Norge må ha som mål å bli minst like god som Spania. For å bli best må det arbeides målbevisst med å styrke tiltak knyttet til den interne organiseringen i sykehu-sene. Kunnskapen om donasjon må oppgraderes gjennom motivering og opplæring av helsepersonell og donoransvarlige leger ved de enkelte sykehus. Målrettede opplysningskampanjer i forhold til ordningen med bruk av donorkort må styrkes, slik at flere tar positivt standpunkt til donasjon.

       For at alt skal være prøvd, støtter Høyre og Regjeringen forslaget om å vurdere opprettelse av et donorregister og/eller andre tiltak som ledd i det å oppnå økt organdonasjon. Vi vil imidlertid peke på at Stiftelsen organdonasjon viser til dårlige, byråkratiske og kostbare erfaringer fra andre land når det gjelder den typen register. Det er likevel viktig å få dette vurdert, slik at ingenting er uprøvd i kampen for økt tilgang på donorer i framtiden.

       Høyre og Regjeringen ønsker ikke hastverk i denne saken. Vi ønsker tvert imot å ile langsomt. Det må legges til rette for en bred samfunnsdebatt om ulike etiske problemstillinger knyttet til det å overføre levende biologisk materiale fra dyr til mennesker. Ved xenotransplantasjon overføres f.eks hele organ, kroppsvæske, vev eller celler fra dyr til mennesker. Vi vet i dag at slik transplantasjon er risikofylt og kan sette mottakers liv i fare. Slik donasjon kan også innebære fare for smittespredning til den øvrige del av befolkningen.

       For å sikre seg mot risikoen for eventuell spredning av fremmed smittestoff fra dyr til menneske, mener Høyre det er viktig å få på plass mer eksakt kunnskap om faren for smitteoverføring. Av den grunn mener vi at det er behov for mer tid til å få på plass de nødvendige reguleringsmekanismene og en bred offentlig debatt om xenotransplantasjon. Fraksjonen fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter derfor Regjeringen i at det midlertidige forbudet mot xenotransplantasjon må forlenges med tre år fram til 1. januar 2008.

       Forslaget fra mindretallet er tatt opp av representanten Woie Duesund.

John I Alvheim (FrP) [14:33:19] : En samlet komite er enig med Regjeringen i at det bør utarbeides en permanent lovregulering av xenotransplantasjon i Norge, men Regjeringen tar i proposisjonen ikke standpunkt til når denne lovreguleringen eventuelt skal fremmes og gjennomføres. Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer imidlertid i innstillingen forslag om at slik lovregulering skal utarbeides og være klar til bruk fra 1. januar 2007, og at det fra samme tidspunkt åpnes for xenotransplantasjon i Norge.

       Det har over svært lang tid vært forsket på muligheten for transplantasjon av vev og organer fra dyr til mennesker. De største problemene i forskningsperioden har vært å kunne gi en garanti mot at ulike smittestoffer kan overføres fra dyr til mennesker ved slik transplantasjon. Dette problemet synes nå, i henhold til faglitteratur, å være mer eller mindre eliminert.

       Man har imidlertid i Norge, som i andre land, over flere år brukt hjerteklaffer fra kalv ved kirurgisk behandling av hjerteklaffeil hos mennesker. Sist en lignende sak var oppe til behandling i Odelstinget, ble det vist til at Europarådet på det tidspunkt ikke hadde gjort noe endelig vedtak i forbindelse med xenotransplantasjon. Europarådet gjorde imidlertid 19. juni 2003 et vedtak som åpner for slik transplantasjon, basert på nasjonal lovgivning og reguleringer. Dette med kontroll- og overvåkningstiltak er et viktig og avgjørende element for å forebygge og eventuelt bekjempe smitteoverføring. Jeg viser også til at Verdens Helseorganisasjon anbefaler nasjonal regulering av xenotransplantasjon, og at det foregår i et tett samarbeid internasjonalt.

       Beklageligvis synes ikke Regjeringen å legge særlig vekt på verken Europarådets vedtak eller anbefalingen fra WHO, men foreslår å opprettholde forbudet mot xenotransplantasjon frem til 2008. Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer i innstillingen også forslag om å tillate slik transplantasjon fra 2007. Videre fremmer flertallet et forslag om at Regjeringen utarbeider ny lov om xenotransplantasjon, basert på Europarådets retningslinjer av 19. juni 2003.

       Fremskrittspartiet er kjent med at de land som tidligere har innført donorregister, har vekslende og til dels særs dårlige erfaringer med dette registeret. Fremskrittspartiet mener likevel at donorregister ikke bør være uprøvd i Norge, og ser frem til den utredningen som hele komiteen nå ber om at Regjeringen utfører. Det er positivt.

       Jeg synes det er positivt at det i denne innstillingen endelig har lyktes å splitte regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti i denne typen politiske saker. Det kan love godt for fremtiden, slik at vi i større grad enn hittil kan nyttiggjøre oss denne teknologien også i fremtiden, etter hvert som utviklingen går fremover i Europa og i Vesten for øvrig.

Olav Gunnar Ballo (SV) [14:37:02] : I 1967 transplanterte Christian Barnard det første menneskelige hjertet i Cape Town, og siden har det vært en utvikling over hele verden der det er blitt stadig vanligere å ta i bruk organer som har vært gitt ved donasjon. Hjertetransplantasjoner har vært utført også i Norge, etter hvert i et betydelig omfang, fra 1984, og etter hvert ikke bare ved Rikshospitalet. Vi ser at nyretransplantasjoner har kommet til, og at det også gjennomføres levertransplantasjoner. Det betyr at man i motsetning til for 40 år siden i dag har tilgang på organer som gjør det mulig å behandle tilstander man tidligere kunne dø av.

       Jeg hadde en samtale med Stiftelsen organdonasjon for bare to dager siden. Den ene jeg samtalte med, hadde fått transplantert et hjerte for elleve år siden. Det som ville være en medisinsk sensasjon i 1967, er altså nå så vanlig at man i stortingsrestauranten snakker med folk som har fått utført en slik transplantasjon, uten å tenke særlig mer over det.

       Så ser vi hvordan teknologien stadig har gjort framskritt og stiller oss overfor nye utfordringer. Som det har vært nevnt, er det i dag allerede tatt i bruk klaffer fra dyr til implantasjon i mennesker, men det er døde celler og representerer ingen smittefare. I mange år har man brukt celler til framstilling av insulin fra dyr, men teknologien har nå muliggjort at man i stedet bruker det fra mennesker, og på den måten oppnår man et enda bedre resultat.

       SV er opptatt av at ny teknologi skal gjøres tilgjengelig, men at man hele tiden skal legge føre var-prinsippet til grunn. Vi vet at dersom vi for tidlig tar i bruk muligheten for transplantasjon av hele organer fra dyr til mennesker, så kan man stå overfor en betydelig risiko som man må søke å eliminere. Vi har heller ikke registrert at det noen steder i verden til nå har vist seg mulig å transplantere hele organer, men vi ser en utvikling der man om kanskje ikke så lang tid kan bruke levende celler som man kan nyttiggjøre seg.

       Det vi ser gjennom Europarådets behandling, er at det er behov for å lovregulere dette området, for på den måten å kunne ta de utfordringene som vil komme om få år. Jeg synes at litt av debatten i dag synliggjør at man på hver sin side oppfatter at loven innebærer at man enten fjerner forbudet hvis det kommer, eller på den annen side, hvis man bare skyver loven ut i tid, sikrer man at også lovforbudet skyves ut i tid.

       Men SV har en helt annen oppfatning av denne loven. Det må jo være fullt mulig når man har en lov om xenotransplantasjon, å differensiere med hensyn til de metodene det er snakk om, der man når det f.eks gjelder det mest ytterliggående, som transplantasjon av organer, fortsatt kan ha et forbud som forlenges i tid, mens det kan være metoder som er mindre ytterliggående, og som på det tidspunkt er etablert som behandlingsmetoder, og som det vil være naturlig å åpne for. Altså er det mulig nettopp gjennom den lovgivningen å differensiere mellom metoder med hensyn til hva det er hensiktsmessig å ha et lovforbud mot, og hva det ikke er hensiktsmessig å ha et lovforbud mot.

       Så merker vi oss at Europarådet ser det som tjenlig at man har lovgivning på plass i alle de europeiske landene før man opphever forbudet mot xenotransplantasjon. Da har også Norge et ansvar for å skape denne loven. I motsetning til Regjeringen tror SV at det er mulig å få til denne lovgivningen i løpet av to og et halvt år, når det nå foreligger retningslinjer fra Europarådet.

       Vi i SV har vært opptatt av at man må stimulere til organdonasjon fra mennesker. I all hovedsak vil det være snakk om mennesker som er døde - nyretransplantasjon er et unntak i så henseende - og vi har hatt tro på at registreringsordninger kunne være et bidrag i så henseende.

       Da vi fremmet dette forslaget i komiteen, registrerte vi i ettertid reaksjoner fra en del fagmiljøer, også fra Stiftelsen organdonasjon, med hensyn til ulike erfaringer i utlandet. Det er innvendinger vi tar innover oss. Vi synes det er hensiktsmessig at Regjeringen gis anledning til både å utrede det og ta hensyn til behovet som Stiftelsen organdonasjon har beskrevet, nemlig at det vil være tjenlig å ha en type nasjonal koordinator for organdonasjon, slik at man kan få til en bedre samordning og en bedre utnyttelse enn det man har i dag.

       Komiteen har formulert et forslag, forslag D, som jeg herved fremmer. Bokstav C i komiteens innstilling til vedtak utgår og erstattes av forslag D, som blir å sende Stortinget for behandling.

       Som tidligere talere også har vært inne på, er det ikke så lenge siden dette med transplantasjoner av menneskelige organer fra menneske til menneske ble startet opp, og dette med xenotransplantasjon, altså transplantasjon av dyreorganer eller dyremateriell til mennesker, er bare på et eksperimentelt stadium og er lite utprøvd.

       Vi vet at Europarådet har behandlet denne saken og sagt at det er ønskelig at alle medlemslandene har sine lovhjemler og har regulert dette feltet før en åpner for det på bred basis. Jeg synes det er riktig, som også Regjeringen påpeker, at man tar seg tid her.

       For å få referatet riktig vil jeg påpeke at representanten Alvheim tok et vel snevert flertall med seg med hensyn til innstillingen: Senterpartiet utgjør også en del av dette flertallet. Vi mener at dette forbudet bør vare fram til 1. januar 2007, og at man bruker tiden godt der i forhold til å belyse både de etiske og de medisinske forholdene som må belyses og avklares før en eventuelt skal åpne for xenotransplantasjon i Norge. Det er ikke slik som representanten Alvheim sa, at fra 1. januar 2007 mener samtlige i dette flertallet at det skal åpnes for xenotransplantasjon. Det er en debatt og en vurdering - medisinskfaglig og etisk - som skal foretas fram til den tiden, og hvis en er moden for det, vil det være slik at dette midlertidige forbudet blir avløst av et lovverk som tar innover seg at man skal ha et regelverk for xenotransplantasjon.

       Til det prinsippet som ligger til grunn for vårt standpunkt her, er det det å si at det er føre var-prinsippet, som betyr at vi ønsker å ha et fortsatt forbud mot xenotransplantasjon. Det er mange ting som er knyttet til dette med xenotransplantasjon, bl.a smitterisikoen for mennesker, både for den som er mottaker av organ, og smitterisikoen fra denne personen til øvrige deler av befolkningen. Dette må avklares mye bedre enn i dag. Det er også et dyrevernsaspekt i denne saken som etisk sett må avklares før man kan sette dette i gang.

       Når det gjelder behovet for å få organ til organdonasjon, har det vært gjort en god jobb i Norge den senere tid, bl.a med disse kortene. I tillegg til det som flertallet foreslår her i dag, håper vi at det at Regjeringen tar opp dette og vurderer et organdonorregister, vil bety at vi får flere som melder seg frivillig til å donere organ, slik at behovet for xenotransplantasjon kan minke, og også at vi slipper den handelen som man nå ser i økende grad med menneskelige organ fra den fattige delen av verden til den rike delen av verden. Det er en internasjonal handel som vi ikke bør ha, etter min mening.

       Jeg håper altså at Regjeringen ser på det forslaget som nå er lagt fram av representanten Ballo på vegne av flertallet, og at vi får tilbake en sak i løpet av 2005 der vi kan behandle hvordan ordinær organdonasjon kan styrkes og økes i Norge, slik at man kan unngå den handelen som jeg nevnte, og også at man kanskje ikke har det store behovet for xenotransplantasjon når vi skal ta den nye debatten i forkant av en endring av loven den 1. januar 2007.

Statsråd Dagfinn Høybråten [14:47:25] : Odelstinget behandler i dag forslaget om å forlenge transplantasjonslovens midlertidige forbud mot xenotransplantasjon i påvente av utarbeidelse av permanent lovregulering av feltet.

       Selv om det i Norge har vært en gledelig positiv utvikling på transplantasjonsområdet de siste årene, er det fortsatt lange ventetider for slik behandling. Mangel på organer er et internasjonalt problem, og muligheten for å gjennomføre xenotransplantasjon har derfor blitt drøftet i mange land og i flere internasjonale organisasjoner.

       Xenotransplantasjon kan i framtiden bli en aktuell behandlingsform for flere sykdommer eller lidelser. Samtidig innebærer behandlingsformen en rekke usikkerhetsmomenter, ikke minst gjelder dette i forhold til risiko for utilsiktet overføring av smitte fra dyr til mennesker. Som det er understreket i proposisjonen, tyder imidlertid resultatene av en del nyere forsøk på at risikoen for slik smitte er mindre enn hva man antok da Xenotransplantasjonsutvalget i juni i 2001 overleverte sin innstilling. Samtidig må det erkjennes at datagrunnlaget fremdeles er begrenset, og at det vil være nødvendig med ytterligere forskning og utprøving.

       Blant annet av hensyn til usikkerheten når det gjelder smitterisiko, er det i proposisjonen understreket at før det åpnes for xenotransplantasjon i Norge, bør det utarbeides en permanent lovregulering som trekker grensene for slik virksomhet. Departementet har som kjent foreslått å forlenge dagens forbud mot xenotransplantasjon med tre år, dvs. ca tre og et halvt år fra i dag. Denne forlengelsen er begrunnet med at en slik tidsramme vil være viktig for å utarbeide et forsvarlig regelverk på feltet.

       Fagfeltet xenotransplantasjon kjennetegnes av svært komplisert og høyteknologisk human- og veterinærmedisin, og det reiser en lang rekke vanskelige etiske og medisinske problemstillinger. I tillegg oppstår kompliserte veterinærmedisinske og dyreetiske problemstillinger knyttet til slik virksomhet. Av denne grunn vil utarbeidelse av en regulering være tilsvarende komplisert, omfattende og tidkrevende. Det er nødvendig med en bred offentlig debatt om problemstillingene, og alminnelig høring i forhold til framtidig reguleringsforslag vil være svært viktig.

       Flertallet mener at slik lovgivning kan utarbeides på en forsvarlig måte til 1. januar 2007. Som det framgår av proposisjonen, har departementet foretatt andre vurderinger av dette.

       I proposisjonen er det vist til at det foregår visse former for klinisk utprøving i enkelte land. Det er imidlertid ikke grunn til å anta at xenotransplantasjon vil bli tatt i bruk i stort omfang i nær framtid, verken hva gjelder klinisk utprøving eller klinisk bruk. Man må imidlertid ta høyde for at den medisinske utviklingen kan skje fort, og at det er vanskelig å forutse med sikkerhet om eller når man kan få store gjennombrudd på feltet. Av den grunn har departementet i proposisjonen uttalt at dersom det før ikrafttredelsen av en permanent lov skulle bli igangsatt klinisk utprøving eller utviklet behandlingsformer i utlandet som også norske pasienter vil ønske å ta del i eller dra nytte av, vil departementet vurdere behovet for å gjøre særskilte unntak fra forbudet. Slik jeg ser det, ville dette sikret ivaretakelse av norske pasienters interesser fram til permanent lovregulering er utviklet. Departementet vil imidlertid legge opp sitt arbeid ut fra de vedtak Stortinget fatter i dag.

       Regjeringen blir også anmodet om å vurdere opprettelse av et organdonorregister eller andre tiltak for å styrke organdonasjon i Norge. Jeg deler den skepsis til et slikt register som er kommet til uttrykk fra Stiftelsen organdonasjon, men vil i tråd med det forslaget som representanten Ballo på vegne av en samlet komite har lagt fram i dag, foreta en slik vurdering og komme tilbake til Stortinget i løpet av våren 2005, slik det anmodes om.

       Jeg anser ikke dette forslaget til hinder for at Regjeringen i mellomtiden kan arbeide med andre tiltak for å styrke organdonasjonen i Norge. Vi har sett gode effekter av folkeopplysning, og Stiftelsen organdonasjon har lansert donorkortet, som har hatt en stor betydning.

       Sykehusene har etablert en ordning med donoransvarlige leger. Jeg kan opplyse Stortinget om at Sosial- og helsedirektoratet i brev av 7. juni i år anbefaler å opprette en nasjonal koordinator for donasjonsvirksomhet ved sykehusene i tråd med den såkalte Spania-modellen. Helsedepartementet vil følge Sosial- og helsedirektoratets anmodning og anbefaling om å etablere en slik nasjonal koordinator.

       Det er også innført et europeisk helsetrygdekort som erstatter den gamle blanketten E 111. I EU diskuteres det om dette kortet også skal kunne benyttes som et smartkort med nærmere definerte person- og helseopplysninger. På sikt vil dette også være aktuelt å vurdere i Norge. I så fall vil det kunne avløse dagens papirbaserte donorkort. Dette viser at det pågår en rekke viktige prosesser for å styrke organdonasjon, og dette er prosesser som vi vil følge opp, i tillegg til at vi vil komme tilbake med den vurderingen Stortinget ber om.

       Mitt spørsmål til helseministeren er konkret: Er det Regjeringens ideologiske utgangspunkt som gjør at man er ekstra føre var også i denne type saker, eller er forbudet frem til 2008 lagt ned på faglige kriterier, sett fra Regjeringens ståsted?

Statsråd Dagfinn Høybråten [14:54:07] : Det er ingen tvil om at den internasjonale prosessen, bl.a i Europarådet, tok lengre tid enn det vi forutså da den forrige proposisjonen ble behandlet i Stortinget. Det er en vesentlig årsak til at en i dag ikke er klar med et forslag til ny lovgivning.

       Det er også slik at det ikke er en fagstatus som tilsier at en nå kan implementere xenotransplantasjoner som et behandlingstilbud i Norge. Dermed er det mulig, også av hensyn til fagstatus på området, å anlegge den føre var-holdning som jeg oppfatter at også flertallet, i hvert fall flertallet av flertallet, står bak i denne saken.

       Fra Regjeringens side har vi pekt på den usikkerhet som er, og de etiske og juridiske avklaringer som må skje, og vi mener at det er nødvendig med den tiden vi har anbefalt for å legge dette fram for Stortinget, men vi forholder oss til det Stortinget vedtar.

Olav Gunnar Ballo (SV) [14:55:40] : Jeg tror jeg kan glede statsråden med at det ikke bare er flertallet av flertallet, men hele flertallet som går inn for at man skal legge føre var-prinsippet til grunn.

       Jeg har oppfattet at intensjonen i Europarådets tilråding er at lovverket nettopp kan regulere utfordringer vi står overfor. Det er ikke slik at man i dag taper noen rettigheter som pasient ved at dette lovverket ikke er på plass, for det eksisterer ikke noe behandlingstilbud knyttet til hele organer. Men dersom det senere skulle dukke opp den typen transplantasjoner, uavhengig av hva man måtte mene om det, må man også i Norge ha en type lovverk for å forholde seg til den situasjonen. Man kan i teorien tenke seg at norske statsborgere godtar et tilbud i utlandet, og så skal man følges opp i Norge. Da mangler vi et lovverk som tar høyde for den situasjonen, og så vet man rett og slett ikke hvordan man skal forholde seg.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Er det ikke nettopp hensiktsmessig - uavhengig av standpunktet til xenotransplantasjon - å ha et lovverk som regulerer denne virksomheten og klargjør hvordan slike pasienter skal kunne møtes med tilbud og med behandling?

Statsråd Dagfinn Høybråten [14:57:00] : Jo, jeg vil svare bekreftende på det spørsmålet representanten Ballo stiller. Det er hensiktsmessig å ha et regelverk for å møte en situasjon, enten det gjelder utviklingen av et behandlingstilbud nasjonalt eller en utvikling i andre land som norske pasienter kan dra nytte av. Det er bakgrunnen for at Regjeringen nettopp har foreslått at vi skal ha et slikt regelverk. Det er ikke riktig, som representanten Alvheim gav uttrykk for, at Regjeringen skaper usikkerhet om hvorvidt vi skal ha et slikt regelverk. Det har vi sagt klart fra om i proposisjonen.

       Det er min klare oppfatning at man gjennom en slik regulering skal kunne håndtere den type situasjoner som representanten Ballo peker på, fram til en permanent lovgivning ligger på plass, eventuelt gjennom unntaksordninger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 531)