Magnar Lund Bergo (SV) [14:13:25] (ordfører for saken):

       Saken vi har til behandling, heter formelt lov om endringar i lov av 13. juni 1997 nr. 53 om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting, i vårt arbeid til daglig omtalt som medieeierskapsloven. Formålet med denne loven er å fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud ved å hindre urimelig konsentrasjon av eierskap i mediene.

       Trond Giske (A) [14:23:52] : Det vi diskuterer i dag, er lovtekster og paragrafer, men det dreier seg i realiteten om store ting. Det dreier seg om et regelverk, et rammeverk for å få demokratiet vårt til å fungere best mulig. Det dreier seg om å legge til rette for ytringsfrihet, et mangfold av meninger, en mulighet for å komme til orde og en mulighet for folk til å skaffe seg informasjon gjennom mange uavhengige og ulike kilder med ulike vurderinger og prioriteringer. Et slikt mangfold er et grunnleggende fundament for en fungerende meningsbrytning og et godt demokratisk samfunn.

       En viktig faktor i en slik regulering er å sørge for et mangfold av eierskap. Det diskuteres hvorvidt eierskap har noen betydning for mangfold, og om mangfold i eierskap er en forutsetning for mangfold i ytringer. Kan ikke redaktørens frihet, redaktørens lovfestede rett til selv å bestemme hva som skal stå på trykk, være en sikker nok forankring for å sørge for at vi får det mangfoldet vi ønsker oss. Men i realiteten er det en klar sammenheng mellom en eier, et styre og en redaktør. I en grunnleggende konflikt mellom redaktøren og eieren av et medieorgan vil alltid eieren vinne. Derfor er det viktig og riktig å regulere eierskapet på den måten at vi sørger for et mangfold, og at ikke én eller noen få aktører sitter med kontrollen over de fleste kanalene for informasjon og meningsutveksling i et samfunn. De aller fleste land som vi kan sammenligne oss med, har slik regulering. Land som vi ofte ser på som mer liberalistiske enn vårt eget, f.eks. USA, har sågar en strengere regulering av denne typen spørsmål enn det selv vi legger opp til i dag.

       Samtidig er det viktig at loven legger til rette for en god forretningsmessig virksomhet. Vi er et lite land, vi er et lite språkområde, og det er ikke overalt i landet mulig å ha et slikt mangfold som vi helst skulle ønsket oss. Mange steder bor det rett og slett ikke mange nok folk, eller det er ikke et stort nok næringslivsgrunnlag til å få det annonsevolum som kreves for å få en slik virksomhet til å gå rundt. Selv med viktige og store støtteordninger fra staten, hvor momsfritaket er den suverent største, og som for øvrig blir større nå etter at momsen øker, og produksjonsstøtten, som dessverre står stille, men som også er en viktig ordning, er det ikke bestandig slik at man kan ha flere aviser på et lite sted. Derfor må loven finne en balanse mellom hensynet til mangfoldet og hensynet til at man skal kunne drive godt forretningsmessig.

       Arbeiderpartiet synes Regjeringen med sitt lovforslag stort sett har funnet en ganske god balanse mellom de to hensynene. Vi er enig i at man opphever eierskapsreguleringen på det lokale nivået. Vi er enig i at man finner fornuftige ordninger på et regionalt nivå, presiserer at det må være større enn fylke, at man ser på andre områder. Vi er også enig i at dette er inndelinger som Regjeringen må gjøre, det ville være uhensiktsmessig om Stortinget skulle gå inn og detaljere den type ting. Vi er også fornøyd med at man nå får en regulering av multimedieeierskap. Det er en sammenheng mellom at man eier aviser, TV og radio og formidler sin nyhetsproduksjon gjennom forskjellige kanaler, og det hensynet til mangfold som vi ønsker. Mange steder er det kanskje radioen som er alternativet til den ene avisen man har.

       Samtidig mener vi at det også er viktig forretningsmessig for en del av mediehusene nettopp å kunne formidle nyhetsproduksjonen sin gjennom ulike kanaler, og igjen er det da viktig med en balanse.

       Der vi ikke har kommet til samme konklusjon som regjeringspartiene, er når det gjelder hvor mye av det totale markedet én aktør kan kontrollere på nasjonalt plan. En heving av grensen fra 33 til 40 % synes vi ikke er en riktig vei å gå. Vi synes også at det bryter med den logikken som proposisjonen ellers kommer med, fordi man understreker veldig at man ønsker et treaktørprinsipp. Da må det også være en mulighet for de tre aktørene å ha det samme vekstpotensialet og kunne komme på samme nivå. Det man nå i realiteten gjør, er at man sier at én aktør kan komme opp på 40 %. Da er det veldig vanskelig å se for seg at de to andre skal kunne bli like store, for det blir til sammen 120 %, og så stort er dessverre ikke mediemarkedet i Norge. Den logiske konsekvensen av et treaktørprinsipp hadde vært å beholde 33 %. Og jeg mistenker at proposisjonen er skrevet nettopp ut fra den logikken, men at kompromisser og forhandlinger internt mellom partier som kanskje ønsker 33 %, og andre som kanskje ønsker 49 %, har gjort at det ene punktet ikke stemmer med resten av logikken. Det er synd, fordi det er det som ville ha vært det logiske resultatet.

       Jeg synes også at det mangler en viss logikk i forhold til at de to andre aktørene ikke skal kunne kjøpe andeler i hverandres konsern, for slik som jeg leser loven, kan det ikke være til hinder å kjøpe deler av konsernet i form av enkelte aviser, og dermed er jeg litt usikker på hvordan dette i praksis vil slå ut.

       Jeg understreker også det vi sier i innstillingen om at samarbeidsavtaler ikke omfattes av loven. Hvis samarbeidsavtaler helt klart er laget for å omgå ervervssituasjoner, vil de selvsagt bli omfattet av loven, men for øvrig må samarbeidsavtaler om redaksjonelt stoff være redaktørens ansvar og derigjennom ikke reguleres av en eierskapslovgivning.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:30:04]
(komiteens leder):

       Ytringsfrihet og demokrati er bærende hensyn i vårt samfunn. De muligheter vi har som borgere til å ytre våre meninger, er nødvendige forutsetninger for at vårt demokrati skal fungere. Demokrati er altså avhengig av at det finnes tilgjengelige arenaer for offentlig samtale. Det kan være aviser, det kan være magasiner, radio, TV eller Internett - kort sagt hele det feltet som vi kaller for medier.

       Medieområdet har vært i sterk omlegging gjennom de siste 40 årene, og er etter at den nye teknologiske tidsalderen for alvor ble et faktum, inne i en rivende utvikling, der nye kommunikasjonskanaler stadig ser dagens lys. Hva betyr f.eks ikke mobiltelefonen som informasjonsbærer i dag?

       Høyres syn i forhold til lovgivning og regulering på medieområdet er forankret i en lang historisk tradisjon som forteller om de frie mediers dynamiske rolle i utviklingen av de vestlige demokratier slik vi kjenner dem i dag. Pressens, eller medienes, reelle uavhengighet i forhold til staten eller andre offentlige myndigheter berører et av de mest sentrale punkter i vårt demokrati. For Høyre er det derfor et ufravikelig krav at det alltid må være et stringent skille mellom makthaverne, dvs. staten, og de frie medier.

       Dagens trusselbilde mot den levende offentlige debatten i vårt land er antakelig ikke sensur og faktisk undertrykkelse av redaksjonene, slik vi kjenner det fra totalitære regimer. I vårt samfunn er det nok snarere de økonomiske og lovmessige forhold som kan skape avhengighet og uheldige lojalitetsbånd mellom stat, politiske partier og mediene. Lovreguleringer, eksempelvis i forhold til eierskap, og økonomiske virkemidler, slik som pressestøtte, er derfor forhold Høyre vil være særlig aktsomt overfor.

       Høyres utgangspunkt er at mediene ideelt sett bør kunne utvikle seg fritt uten særlovgivning rettet mot seg, og i praksis betyr dette innenfor de generelle spilleregler som konkurranseloven gir.

       Når Høyre allikevel ved denne korsvei støtter Regjeringens forslag til en ny eierskapslov for mediene, er det fordi vi heller ikke er blinde for at en for stor eierskapskonsentrasjon vil være uheldig for det mediemangfoldet som vi ønsker. Tidligere utredninger, eksempelvis Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, og de vurderinger som også er gjort i proposisjonen, viser at det er uklart hvordan dagens konkurranselovgivning faktisk vil virke i forhold til utviklingen innenfor medieeierskap i vårt land. Med de rammer som nå settes, vil det fortsatt være godt rom for vekst. Dette skulle også tilsi at norske eierskap vil bli berørt av markedsmessige forhold av interesse for konkurransemyndighetene. Det vil være av stor interesse å se hvordan konkurranseloven og eierskapsloven faktisk vil fungere i forhold til hverandre. Høyre vil i årene som kommer, følge nøye med på utviklingen både av dette og av praktiseringen av eierskapsloven isolert sett.

       Særlig vil vi følge med på utviklingen i regionene. Etter Høyres syn er framveksten av regionale mediehus med lokal bærekraft til utvikling også innenfor nye medier et viktig bidrag til mediemangfoldet i framtiden. Kompliserte ordninger for regulering slår ikke alltid ut som forutsatt, og det er her ingen grunn til å legge skjul på at Høyre kunne ha ønsket en større romslighet i reguleringen enn det Regjeringen har falt ned på.

       Høyre ønsker en økonomisk livskraftig mediebransje, og mener dette er en viktig forutsetning for mangfold og ytringsfrihet. Vi ønsker å understreke medienes frie stilling og redaktørenes suverenitet i forhold til innholdet. Høyre ønsker derfor en lovfesting av redaktørplakaten, og vil støtte dette når en slik sak blir fremmet for Stortinget.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:34:44] : Det er for meg et paradoks at flertallet i denne sal mener at konkurranseloven kan regulere konkurransen i alle bransjer, utenom i media. Da Stortinget i vår behandlet konkurranseloven, var alle partier enige om at dette var et utmerket instrument for å regulere og sørge for konkurranse. Selv antikonkurranseparti nr. 1, SV, sa positive ting om konkurranseloven og dens påvirkninger i de merknader og de innlegg som ble holdt om loven.

       Et enstemmig odelsting la også inn forbrukerhensyn i loven som et av lovens hovedformål da vi behandlet konkurranseloven. Det er altså slik at konkurranseloven også skal kunne ivareta forbrukerhensyn - i alle bransjer, bortsett fra media, også på dette felt.

       Hva er det som er så spesielt med mediebransjen som gjør at konkurranseloven kan brukes i alle andre sammenhenger enn i denne bransjen? Jeg har vanskelig for å se det. Muligens er det at det er få og dominerende eiere. Det er i hvert fall det som har vært opplyst fra talerstolen her i dag. Det er det også i mange andre bransjer: I teknologi- og telebransjen, hvor Telenor har en dominerende posisjon, i bokbransjen, hvor man har et par forlag som dominerer bransjen totalt. Slik kan jeg stå og liste opp bransje etter bransje.

       Fremskrittspartiet mener at vi burde greie oss med de reglene vi har i konkurranseloven, om nødvendig stramme disse til. For å sikre en redaksjonell frihet kan vi lovfeste redaktørplakaten. Men utover det burde vi holde oss fra en detaljstyring av mediemarkedet.

       I Sem-erklæringen oppfatter vi også at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre gav sin tilslutning til disse prinsipper. Der sier man at man vil arbeide for størst mulig etableringsfrihet i media, og at overvåkingen av konkurransen i mediesektoren burde overlates til Konkurransetilsynet. I denne saken går regjeringspartiene faktisk motsatt vei, ved at man legger opp til en utvidelse av loven. Riktignok liberaliserer man noen av terskelverdiene, og det er selvfølgelig bra.

       Som det vil fremgå av våre merknader, kan Fremskrittspartiets syn konkretiseres i tre punkter:

       Som det også fremgår både av de foregående innlegg og av innstillingen i denne saken, kommer Fremskrittspartiets primærforslag på dette området til å falle, og vi kommer da til å gå inn for de mest liberale synspunkter som kommer frem i innstillingen, hvilket samsvarer med Regjeringens syn.

       Med dette vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.

       Noen har hevdet at det ikke skulle være nødvendig overhodet med strenge reguleringer av mediene i et lite land som Norge, med et begrenset marked. Både er vi lite interessante for store utenlandske investorer, og de medieselskapene vi har her i landet, har stort sett edle hensikter og har ikke ønsker om fra eiersiden å overstyre verken retning eller innhold i mediene. Det er nok mye sant i dette.

       Derfor er da heller ikke eierskapsloven utformet slik at det så å si automatisk følger et inngrep fra myndighetene straks det blinker et lys. Nei, dette er ment som en føre var-lov, hvor det skal utøves mye skjønn før det kan komme et aktivt utspill fra tilsynets side. På den annen side tror jeg det er fornuftig å stable opp noen stabbesteiner i lovverket også på dette området som kan være til påminnelse for alle aktører og hjelpe til med å unngå en uheldig utvikling.

       Målet er, som det har vært pekt på av flere talere, selvsagt å sikre størst mulig mangfold både nasjonalt, regionalt og lokalt. Vi som tror på demokratiet som styreform, har også plikt til å sikre at folk rundt om i landet kommer til orde. Dette hensynet ble sterkt understreket i grunnlovsdebatten tidligere i høst. Det er en nær sammenheng mellom demokrati, ytringsfrihet og mediemangfold.

       Debatten om eierskap i mediene er selvsagt sterkt preget av at mediene lever i en kommersiell virkelighet. Dette bidrar i høy grad til at den offentlige politikken på dette området står overfor en vanskelig avveining mellom ulike hensyn - på den ene siden viktigheten av å opprettholde et mangfold på eiersiden, på den annen side hensynet til økonomisk bærekraft i de enkelte medieselskaper. Denne avveiningen synes aller vanskeligst med utgangpunkt i de regionale og lokale nivåer i mediemarkedet.

       I mange lokalsamfunn er befolkningstettheten så lav at det ikke engang er grunnlag for en lokalavis, og slett ikke en såkalt nummer to-avis. Takket være momsfritak og produksjonsstøtte har det likevel vært mulig å drive svært mange lokalaviser og en del nummer to-aviser i distrikter der det ellers ikke ville vært mulig. Det viser bare hvilken betydning offentlige rammevilkår har i denne sammenhengen.

       Et forhold som til tross for dette preger den lille norske medieverden, er at den er svært sentralorientert og sentraldirigert. En overveiende del av de privateide mediene eies av tre store nasjonale medieselskaper og ledes fra hovedstaden.

       Et trekk i dette bildet er også at det finnes noen relativt sett sterke, selvstendige mediebedrifter i noen regioner. Disse har utgangspunkt i de større regionavisene og er ledet fra regionhovedstedene. Disse mediebedriftene - avisene særlig - er viktige meningsbærere og talerør i spørsmål som berører regionale og lokale interesser. Jeg tror det er viktig å ha in mente det korrektiv også disse organene utgjør, ikke bare i spørsmål som handler om forholdet mellom sentrum og periferi, men også i andre spørsmål.

       Jeg ser ikke grunn til å gå videre inn på ulike enkeltspørsmål i lovforslaget. De er grundig behandlet både i proposisjonen og i innstillingen, og vårt syn kommer til uttrykk der.

       Likevel vil jeg, med referanse til det jeg nettopp nå understreket, tillate meg å peke på et forhold som jeg tror departementet gjør klokt i å se nærmere på, nemlig der eierkonsentrasjon omfatter flere nivåer. Dette kan skje ved at et nasjonalt medieselskap kjøper seg opp og sikrer seg full kontroll i f.eks en eller flere regionale mediebedrifter som allerede har en dominerende stilling i sin region. Disse har jo gjerne også på sin side eierinteresser i lokale medier. De betenkelige sidene ved eierkonsentrasjon vil bli forsterket ved kombinasjon av regional og nasjonal dominans.

       Nå har det vist seg vanskelig å se for seg det grepet som kan ta høyde for denne problemstillingen i loven, men jeg tror det er et forhold det bør arbeides videre med.

       Ut fra hensynet til mediemessig mangfold og variert premissgiving i samfunnet er vi tjent med at det finnes sterke regionale medieselskaper i tillegg til de nasjonale konsernene. Men det er avgjørende viktig at de kan forbli selvstendige og uavhengige av nasjonale aktører. Det er å håpe at også dette blir tillagt vekt ved praktiseringen av loven.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:44:00] : Senterpartiet støttar Regjeringa sitt framlegg om å oppheve heimelen til å gripe inn mot eigarkonsentrasjon på lokalt nivå. Vi erkjenner at den lokale eigarkonsentrasjonen mange stader kan vere stor. Likevel er vi samde i at det må leggjast avgjerande vekt på at dei lokale publikums- og annonsemarknadene ikkje gir grunnlag for nokon stor marknad av uavhengige aktørar.

       Senterpartiet støttar òg Regjeringa sitt framlegg om å halde oppe reguleringa på regionalt nivå, og at den inngrepsheimelen som går på skjønn, vert erstatta av lovfesta regionale eigarskapsavgrensingar. Føresetnadene for mangfald vil vere mindre i regionale marknader enn på nasjonalt nivå, og dette gjeld både publikum og annonsar. Det er etter Senterpartiet sitt syn viktig å balansere omsynet til mediemangfald og økonomiske rammevilkår.

       Det er stor uvisse knytt til kva som skal reknast som region. Senterpartiet støttar departementet i at inndelinga må baserast på mediebruken, i og med at den faktiske mediebruken sjeldan vil følgje fylkesgrensene.

       Senterpartiet ønskjer å behalde dagens eigaravgrensing på nasjonalt nivå på 33 %. Framlegget frå Regjeringa om å lovfeste ei grense på 40 % av marknaden for dagspresse, fjernsyn og radio ser vi på som ei liberalisering av eigarskapsavgrensingane, og vi går derfor imot Regjeringa sitt framlegg.

       Vi støttar vidare Regjeringa sitt framlegg om å vidareføre dagens regel om krysseigarskap mellom store selskap i dagspressemarknaden og ta dette inn i lova og utvide det til også å gjelde kringkastingsmarknaden.

       Senterpartiet vil understreke prinsippet om media sitt sjølvstende i høve til myndigheitene. Vi støttar derfor Regjeringa sitt framlegg om at ei uavhengig og sjølvstendig nemnd skal vere klageinstans.

       Vi støttar innstillinga med unntak av eigaravgrensing på nasjonalt nivå. Vi går imot alle mindretalsforslag med unntak av framlegg nr. 1, som vi er medforslagsstillar til.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [14:46:48] : Innstillinga frå komiteen og debatten i Odelstinget i dag er veldig gledeleg, synest eg. Trass i sterke motkrefter i saka har komitefleirtalet stilt seg bak Regjeringa sitt framlegg til endringar i medieeigarskapslova. Etter mi meining er dette ein siger for dei verdiane som lova skal verna om, nemleg ytringsfridommen, dei reelle høva til å ytra seg og eit allsidig medietilbod.

       Bakgrunnen for lovframlegget er stortingshandsaminga av mediemeldinga i 2002. Stortingsfleirtalet bad her departementet om å komma tilbake med ei vurdering av ulike spørsmål, m.a. oppheving av eigarskapsregulering på lokalt og regionalt nivå og utviding av lova til å gjelda elektroniske medium, vertikal integrasjon og samarbeidsavtalar.

       Høyringsnotatet, som vart sendt ut på høyring i januar i år, hadde som føremål å finna ei løysing som kan sikra ytringsfridommen og demokratiet, og som samtidig ikkje grip for sterkt inn i den økonomiske verksemda til dei einskilde medieføretaka.

       Framlegga har vekt engasjert debatt, særleg i dei store medieselskapa. Eg er ikkje overraska over at nokre av framlegga har vore kontroversielle. Dette er ei regulering som i konkrete tilfelle kan få store konsekvensar for føretak som blir ramma.

       I høyringa har fleire av høyringsinstansane kommentert at departementet ikkje har dokumentert dei negative konsekvensane av eigarskapskonsentrasjonen. Dette er for så vidt rett. Eigarskapslova er ei føre var-lov som skal sikra mot eigarskapsposisjonar som legg til rette for misbruk.

       Det avgjerande er etter mi meining at ein svært dominerande eigarposisjon i mediemarknaden gir ei potensiell påverknadskraft over opinionen, som - om ho blir utnytta - kan undergrava dei demokratiske avgjerdsprosessane som vi har i samfunnet.

       Fleire av høyringsinstansane meinte òg at departementet i framlegget la for stor vekt på omsynet til mediemangfaldet og for lita vekt på omsynet til dei økonomiske rammevilkåra for medienæringa. Departementet har vurdert høyringsfråsegnene nøye og har på eit par punkt sagt seg einig i kritikken:

       For det fyrste har departementet gått bort frå framlegget om å regulera multimediekonsentrasjon på regionalt nivå. Årsaka er fyrst og fremst den svake økonomien i lokalkringkastingsbransjen.

       For det andre er òg departementet einig med dei av høyringsinstansane som meinte at framlegget til multimedieregulering på nasjonalt nivå var noko for strengt. I proposisjonen er grensa for kontroll i tre mediemarknader difor sett noko høgare enn i høyringsnotatet.

       Eg er glad for det arbeidet som er gjort, og eg er nøgd med det framlegget Stortinget no har til handsaming. Og eg takkar Stortinget for at det har støtta dei framlegga som vi har lagt fram.

       Statsråden slår fast to prinsipper. Det ene er at man skal ha en begrensning på hvor stor noen kan bli, det andre er at man ønsker tre aktører. Men så sier man at den største aktøren gjerne kan vokse opp til 40 %, hvilket helt automatisk vil gjøre at de andre to ikke kan bli så store som den første. Det finner jeg rett og slett urettferdig. Jeg finner ikke at det er i tråd med rettferdighetssansen i forhold til at private, kommersielle og for så vidt også ideelle aktører skal kunne ha de samme mulighetene for å konkurrere og vokse seg store. Jeg skulle gjerne ha en forklaring på logikken i det.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [14:56:11] : Når vi ynskjer å heva eigarskapsgrensa på nasjonalt nivå til 40 %, er det fordi vi ynskjer å gi alle tre moglegheiter i dag, slik som det ligg an. Dersom vi hadde behalde 33 %, ville eit av desse veldig fort gått opp i eit tak og ikkje lenger kunna vera med som ein aktør. Det kunne føra til at ein av landsdelane våre - eg snakkar ikkje om lokalt nivå, eg snakkar om regionalt nivå - ikkje fekk eit mangfald av dei avisene som ville vera tilgjengelege i den regionen. Eg synest det er ganske viktig å understreka at Regjeringa seier at vi bør ha tre mediehus. Eg visste ikkje at Arbeidarpartiet hadde vore inne på tanken om å gå inn for at ein berre skulle ha to her i landet. Det ville i alle fall ikkje skapa noko mangfald i mediebiletet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

       Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

       Magnar Lund Bergo (SV) [14:57:32] : Jeg vil ikke slippe helt tak i regulering på regionalt nivå. Vi aksepterer det forslaget som foreligger, men samtidig har vi et forslag om at det bør komme en evaluering om to år. I innstillingen står det at det bare er dagspresseopplaget som skal beregnes med i tallene, mens radio-, fjernsyns- og Internett-virksomhet ikke skal regnes med i grunnlag, med den begrunnelse at det ikke er lønnsomhet i dette. Det er viktig at folk skal kunne kjøpe seg opp, nettopp for å styrke disse kanalene. Et stykke på vei går det an å akseptere en slik tankegang.

       Når det gjelder begrunnelsen for regulering, er det jo ikke lønnsomheten vi er bekymret for, det er meningsmangfoldet og det at man utvikler regionale monopoler. Vi ønsker at det så snart som mulig bør gjøres en vurdering av om ikke radio, fjernsyn og elektroniske medier også bør tas med i det beregningsgrunnlaget, slik at vi ikke regionalt får ett mediehus som styrer alle kanaler, og at man på den måten også tilegner seg annonsemonopol, som gjør det helt umulig å etablere konkurranse. Det burde bekymre flere enn oss i SV at det i regioner med 200.000-300.000 mennesker faktisk ikke er mulig å etablere konkurrerende virksomhet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå side 76)

       Den reglementsmessige tida for føremiddagsmøtet er no omme. Kveldsmøte blir sett kl. 18.