Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:11:45] : Internasjonalt samarbeid er og kan være en utfordring i forhold til et lovverk som dekker det man har behov for nasjonalt, men også i forhold til internasjonale føringer for å kunne legge grunnlag for å få det til å fungere, slik sett.

       Denne saken, som handler om europeiske selskaper, er en naturlig følge av at EØS-avtalen gjør et geografisk område til en økonomisk enhet. Akkurat som en ser Norge som en enhet der en kan flytte sine bedrifters hovedkontorer, medfører den nye selskapsformen det samme innenfor EØS-området.

       Man kan jo spørre seg om en trenger en selskapsform for å kunne flytte hovedkontoret. Det vil ikke være utenkelig at alle selskaper får denne muligheten i framtiden, uavhengig av selskapsform. I dagens regime må en altså overføre selskaper for så å flytte midlene utenlands og deretter etablere det på nytt igjen. En annen mulighet er å etablere et selskap for å kjøpe opp det norske selskapet. Uansett er det mye formalia og kreativitet som benyttes.

       De skattemessige forhold løses gjennom utenlandske datterselskap og eventuell fusjon av selskapene. Da blir datterselskapet et selvstendig selskap med hovedkontor i utlandet.

       Norge gir mulighet til å stoppe bedrifter som vil flytte ut, begrunnet i offentlige hensyn, men det er viktig å påpeke at dette kun er hensyn som vil bli anerkjent også internt i EU av EU-domstolen.

       Det framkommer klart at det skal mye til for at en flytting skal ha direkte betydning for krav som betalingssystem, funksjon o.l. En kan vanskelig se at flytting av et enkelt selskap vil kunne medføre at vilkårene oppfylles. På denne bakgrunn må unntaket kun anses for å være en sikkerhetsventil dersom større grupper av selskaper vil flytte ut samtidig og dette følgelig skaper et særskilt svekket finansmarked generelt.

       På bakgrunn av at unntaket neppe kommer til anvendelse på enkeltbedrifters flytting alene, anser flertallet - Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet - at det ikke er noe behov for at enhver flytting skal godkjennes av staten. De samme partiene mener at dette kun vil føre til en unødig byråkratisering, og mener videre at dersom man kommer i nærheten av at unntakskravet vil bli oppfylt, er det utenkelig at dette vil kunne skje uten at en fra statlig hold får kunnskap om det. Det er først i de tilfellene der unntaket kan få praktiske konsekvenser, at det er behov for å kunne handle fra statens side.

       Mindretallet - Arbeiderpartiet og SV - mener at alle flyttinger skal godkjennes. Det gir den trygghet at selskapene ikke kan flytte uten å informere. Men at flytting skal kunne gå igjennom generalforsamling o.l. uten at noen får vite om det, er vel i utgangspunktet kun en teoretisk øvelse.

       Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det skal være et organ i selskapet der det kreves enstemmighet for omdanning fra ASA til ES, finner en dette unødvendig. En omdanning krever 2/3 flertall på generalforsamling, på samme måte som flytting av hovedkontor. Reglene for innkalling til generalforsamling samt kvalifisert flertall sikrer den nødvendige saksforberedelsen og gir sikkerhet for den endelige beslutningen.

       På bakgrunn av dette anbefales flertallsinnstillingen.

       For Arbeiderpartiets del har det vært to forhold som har vært vanskelige i denne saken. Det ene er spørsmålet om man aktivt skal kreve godkjenningsordning ved flytting av hovedseter, og om man også skal kunne kreve godkjenning og innsigelsesrett når det gjelder stiftelse av slike selskaper ved fusjon. Der står vi i en situasjon - og dette vil vel i stor grad dreie seg om ganske store virksomheter - hvor vi risikerer at hovedsetene ved en slik selskapsdannelse, enten ved sjølve dannelsen av selskapet eller senere, flyttes ut av landet, med den konsekvens det kan få både for arbeidsplasser og for en del andre forhold.

       Arbeiderpartiet har hele tida ment at her bør man, når man nettopp begir seg inn i en slik internasjonal lovgivning, bruke de innsigelsesadganger som den samme type internasjonale regelsett åpner opp for. Det er bakgrunnen for det forslaget som foreligger fra Arbeiderpartiet og SV i denne saken, vedrørende godkjenningsordning og innsigelsesrett. Det vil kunne være viktig at denne adgangen også strekker seg utover den sektorlovgivning som vi har, i forhold til særlig finansmarkedet. For Arbeiderpartiets del er det viktig at vi nettopp bruker de innsigelsesadganger man har i henhold til EØS-regelverket, og at man i hvert fall ikke fraskriver seg adgangen til å komme med innsigelser når man lager nasjonal lovgivning. Derfor mener vi at det nå bør foreslås. Vi beklager for så vidt at et flertall i Stortinget ikke følger opp det å gi en adgang til å komme med innsigelser ved flytting av hovedseter i slike selskaper, og at man ved en stiftelse av slike selskaper ved fusjon ikke tar vare på en adgang til å reagere, og for så vidt også kontrollere, når man mener at offentlige interesser er truet. Det tror jeg ville vært viktig, for for det første finnes det viktige områder som antakelig sektorlovgivningen ikke fanger opp - vi har nevnt f.eks sikkerhet, finanssystem, kraftressurser, naturressurser - og for alt vi vet, bør vi sikre oss i denne type lovgivning at vi nettopp har innsigelsesadgang også av hensyn til det vi i framtida vil kunne si er offentlige interesser. Det er i så måte litt underlig at man ikke fra regjeringspartiene og heller ikke fra Fremskrittspartiet denne gang bidrar til at man tar vare på den muligheten man faktisk har til å gripe inn. Vi vil fastholde det forslaget, og jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet og SV.

       Dessuten har det for Arbeiderpartiets del også vært viktig og avgjørende at arbeidstakeren er sikret de samme rettigheter som man ellers har. I den forbindelse er det foreslått fra SV at det skal utarbeides en veiledning - retningslinjer, eller mer et hjelpedokument - til forskriften, med hjemmel i SE-loven § 3. Jeg ser at regjeringspartiene har foreslått en noe mildere ordning, og jeg varsler med dette at Arbeiderpartiet vil komme til å støtte det forslaget som ble lagt fram fra Høyre og Kristelig Folkeparti i dag tidlig.

       Denne proposisjonen er en gjennomføring av en rådsforordning som fører til at det europeiske selskap blir en ny selskapsform i norsk rett.

       Forordningen inneholder særskilte regler om opprettelse og organisering av europeiske selskaper, forkortet til SE-selskaper. For øvrig skal nasjonale regler som gjelder for allmennaksjeselskaper, gjelde tilsvarende for SE-selskaper.

       Den viktigste fordelen ved å velge å organisere et selskap som et SE-selskap er muligheten til å flytte hovedkontoret til en annen EØS-stat uten å måtte gå veien om oppløsning og nystiftelse. Denne nye selskapsformen er således først og fremst et tilbud til selskaper som ser flere enn én EØS-stat som sitt marked, slik at deres muligheter til å drive virksomhet på tvers av nasjonale grenser nettopp blir lettere.

       Slik situasjonen er i dag, må et norsk selskap som ønsker å flytte hovedkontoret til en annen stat, gå veien om oppløsning i Norge og nystiftelse i den nye staten etter denne statens selskapslovgivning. Dette vil også være tilfellet dersom et selskap fra et annet europeisk land ønsker å flytte sitt hovedkontor til Norge.

       Sosialistisk Venstreparti er, ikke uventet, kritisk til forordningen. Vi har greid oss godt økonomisk i Norge i de elleve årene som har gått siden folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994. Men det ville neppe gått så bra uten EØS-avtalen. EØS-avtalen gir oss tilgang til nettopp EUs indre marked med nesten 500 millioner forbrukere. Over 70 % av norsk eksport går til EU. Det er en kjent sak at Sosialistisk Venstreparti vil melde Norge ut av denne avtalen, som er helt nødvendig for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser.

       Nå skal ikke denne debatten om innføring av europeiske selskaper i norsk rett gå over til å bli en EU-debatt. Sosialistisk Venstreparti uttrykker bekymring for at det skal bli en flukt av norske selskaper til andre land - EU-land - med gunstigere rammevilkår, som igjen vil føre til tapte arbeidsplasser og skatteinntekter for staten.

       I løpet av den perioden Samarbeidsregjeringen har styrt landet, har alle piler pekt oppover. Rammevilkårene til norske bedrifter er dramatisk forbedret, og sysselsettingen og nyetableringene øker.

       Norge skal være et land der det lønner seg å investere, og ikke bare det, det skal lønne seg å etablere selskaper og arbeidsplasser. Gjennom forordningen blir det enklere å flytte selskaper over landegrensene. Da er det desto viktigere at vi ikke fører en næringsfiendtlig politikk. Dersom det skulle bli en sosialistisk regjering etter valget, vil dessverre det kunne bli en realitet.

       Økonomien innenfor EØS-området blir stadig mer integrert. Det er derfor naturlig at også større selskaper ser EØS-området mer som en enhet økonomisk sett.

       Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig at også Norge legger til rette for at bedriftene kan tilpasse sin virksomhet til det europeiske markedet. Vi tror at Norge, bl.a gjennom den teknologiske ekspertise som finnes i tilknytning til vår oljeindustri, vil framstå som et mer attraktivt land å etablere virksomhet i etter vedtakelse av SE-loven.

       Rådsforordningen inneholder to bestemmelser som åpner for innsigelser basert på « offentlige interesser ».

       Det åpnes for det første for innsigelse ved fusjon. Kristelig Folkeparti mener det vil være uhensiktsmessig å innta innsigelsesadgang ved stiftelse av et europeisk selskap ved fusjon. Bakgrunnen for dette er at de inngrepshjemler som ellers gjelder ved fusjon, også vil komme til anvendelse ved stiftelse av et SE-selskap ved fusjon. Vi mener derfor at en innsigelsesadgang ved fusjon her vil være overflødig.

       For det annet åpnes det for innsigelse ved flytting av hovedkontor. Det å flytte en bedrift ut av Norge vil i gitte situasjoner kunne ha store konsekvenser. Derfor støtter Kristelig Folkeparti å lovfeste en innsigelsesadgang i slike situasjoner. Regjeringen bør kunne nedlegge forbud mot at et europeisk selskap flytter, dersom det strider mot offentlige interesser. Det skal imidlertid forholdsvis mye til for at myndighetene kan nekte et europeisk selskap å flytte. Men der man er bekymret for markedets funksjon, bør muligheten klart være til stede.

       Rådsdirektiv om arbeidstakernes medbestemmelse i europeiske selskap gjennomføres i norsk rett som en forskrift til SE-loven § 3. Flere høringsinstanser, bl.a. LO og Finansforbundet, har framhevet at den foreliggende forskriften er svært komplisert. Det er behov for en veiledning til forskriften.

       I innstillingen fremmer SV forslag om at Regjeringen skal utarbeide en slik veiledning til forskriften hjemlet i SE-loven § 3. Kristelig Folkeparti og de øvrige regjeringspartiene har kommet til at vi vil støtte et forslag om at Regjeringen skal utarbeide en slik veiledning.

       Vi mener imidlertid at det ikke er behov for å utarbeide en veiledning til § 3 før det faktisk er opprettet europeiske selskaper i Norge. Ennå er det høyst usikkert hvor mange selskaper som vil benytte seg av denne selskapsformen.

       På vegne av regjeringspartiene fremmer jeg med dette følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fortløpende vurdere behovet for å utarbeide en veiledning til forskriften hjemlet i SE-loven § 3, og utarbeide en slik veiledning dersom det opprettes tre eller flere europeiske selskaper i Norge. »

       Ifølge de signaler som allerede er gitt, håper jeg at dette forslaget får bred støtte i salen.

       Senterpartiet advarte allerede da denne saken var til behandling i Stortingets EØS-utvalg i 2002, mot konsekvensene av å godta et slikt omfattende EU-regelverk. Regjeringen lovte å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av saken i sin fulle bredde. Proposisjonen er imidlertid svært overfladisk i sin drøfting av hvilke konsekvenser SE-forordningen vil få. Regjeringen har heller ikke vært interessert i å benytte de muligheter som faktisk ligger i forordningen, for å sikre en viss nasjonal styring og kontroll.

       Norge har mulighet - innenfor rammen av direktivet - til å vedta særskilte nasjonale regler knyttet til omdanning til SE-selskap og ved utflytting av SE-selskap. Dette er en mulighet som Regjeringen ikke har ønsket å gjøre seg nytte av. Senterpartiet registrerer at en samlet komite, inklusiv saksordføreren fra Fremskrittspartiet, ønsker å stramme inn Regjeringens forslag og etablere en innsigelsesrett dersom utflagging av hovedkontor til et SE-selskap strider mot offentlige interesser. Dette er bra, men det er på ingen måte tilstrekkelig.

       Senterpartiet ser ikke behovet for europeisk selskap som selskapsform i Norge. Derimot ser vi klare argumenter imot. Senterpartiet er enig i vurderingen til mindretallet i komiteen og LOs vurdering av at forordningen vil gjøre det uhyre enkelt for store selskap å flytte hovedkontor ut av landet, at slik utflytting kan føre til store skattetap for Norge, og at viktige norske naturressurser kan komme i utenlandsk eie og ut av norsk styring. Senterpartiet vil ut fra dette støtte SVs forslag om bruk av reservasjonsretten i denne saken.

       Senterpartiet registrerer at det kommer til å bli flertall for å implementere SE-forordningen i norsk rett. Senterpartiet er positivt innstilt til alle forslag som kan begrense forordningens omfang og skadevirkninger. Senterpartiet støtter forslaget fra Arbeiderpartiet og SV om at en eventuell flytting av hovedkontor må godkjennes av Regjeringen. Dermed sikrer man en mer aktiv vurdering av den enkelte sak enn om man kun legger opp til at Regjeringen skal kunne komme med innsigelse. Senterpartiet vil ut fra samme begrunnelse støtte Arbeiderpartiet og SVs forslag om at stiftelse av SE-selskap ved fusjon også må godkjennes av Regjeringen. Senterpartiet vil også stemme for SVs forslag om utarbeidelse av en veiledning til forskriften hjemlet i SE-loven § 3, og subsidiært også for det forslag som Høyre og Kristelig Folkeparti har framsatt i dag.

       Statsråd Odd Einar Dørum [13:35:05] : Jeg er glad for at Odelstinget nå har til behandling forslaget om en ny lov om europeiske selskaper. Med dette lovforslaget legges det til rette for at selskaper som ser mer enn én EØS-stat som sitt marked, lettere skal kunne drive grenseoverskridende virksomhet. Samtidig oppfyller Norge sin forpliktelse i henhold til EØS-avtalen ved å gjennomføre forordningen om europeiske selskap i norsk rett.

       Europeiske selskap skal organiseres som allmennaksjeselskaper og som hovedregel være underlagt de samme reglene. Det gjelder så vel selskapsrettslige regler som regler som regulerer den virksomheten selskapet driver, f.eks krav til konsesjon. Hovedregelen er at myndighetene har samme mulighet til å lovregulere virksomheten i europeiske selskaper som i allmennaksjeselskaper. Forordningen inneholder imidlertid en begrensning i kravet til likebehandling med allmennaksjeselskaper.

       Flytting og sammenslåing over landegrensene byr på utfordringer i forhold til regler om bedriftsdemokrati. Jeg er derfor glad for at forordningen ledsages av et direktiv som skal sikre arbeidstakernes innflytelse i europeiske selskap. Dette er tenkt gjennomført i norsk rett i form av en forskrift til loven. Jeg mener at det forslag som er fremmet fra regjeringspartienes side for å følge utviklingen på dette området, vil være en praktisk måte å sørge for at vi ivaretar det hensynet som jeg her gir uttrykk for, på.

       Justiskomiteens flertall har foreslått en generell inngrepshjemmel ved flytting av europeiske selskaper. Jeg har forståelse for dette ønsket om å gi myndighetene en generell adgang til å forhindre flytting der det anses nødvendig av hensyn til offentlighetens interesser.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå side 360)