Per Sandberg (FrP) [21:03:17]
(ordfører for saken):

       Bakgrunnen for denne saken er primært et nytt EU-direktiv. Det nye direktivet setter krav til Norge om implementering av hvordan en skal definere hva som går inn under begrepet « hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold ». Samtidig blir Norge grunnet direktivet også oppfordret til å styrke de strafferettslige rammene, for å hindre hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold.

       I tillegg til dette har Regjeringen foreslått at det skal innføres en ytterligere begrensning for UNE til å omgjøre nemndvedtak til gunst for utlendingen.

       Komiteen står stort sett samlet bak de forslag som ligger til behandling, med enkelte unntak som jeg antar at de respektive partier vil redegjøre for selv.

       Formålet med innskjerpelse av definisjonen « hjelp til ulovlig innvandring, transitt og opphold » er å få en bedre europeisk samkjøring og praksis i slike saker. EUs definisjon av hva som kvalifiserer til hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold, er strengere enn dagens lovverk, og fokuserer også i sterkere grad på å ramme bakmennene i de organiserte nettverkene. Siden disse nettverkene opererer uavhengig av nasjonale grenser, er det viktig med en synkronisering av lovbestemmelsene, særlig med hensyn til den nøyaktige definisjonen av den aktuelle overtredelsen og unntakene som omhandles i direktivet, noe en samstemt komite stiller seg bak.

       På bakgrunn av dette stiller komiteen seg også bak forslaget om å fjerne kravet om at hjelpen til ulovlig innvandring må være begått i vinnings hensikt for at det skal være straffbart. En slik endring vil ifølge politiet gjøre det mye enklere å bekjempe ulovlig innvandring.

       Komiteen støtter videre Regjeringen i at hjelp til ulovlig innreise som omfattes av straffebestemmelsene, ikke bør begrenses til kun å gjelde hjelp til innreise til Schengen-territoriet, men også må gjelde hjelp til ulovlig innvandring som ikke har et Schengen-land som endelig destinasjon.

       Når det gjelder forslaget som omfatter de personene som på grunnlag av humanitær bistand hjelper mennesker ulovlig inn i landet, foreslår altså Regjeringen, sannsynligvis etter press fra humanitære organisasjoner, at en ikke kan straffe dem som står bak den ulovlige innvandringen, såfremt de har hjulpet utlendingen til å komme inn til det første trygge land. Fremskrittspartiet viser her til at den eksisterende nødrettsbestemmelsen er tilstrekkelig.

       I tilknytning til EU-direktivet har EU også fattet en rammebeslutning som gir en klar oppfordring til Norge om at strafferammen for alvorlige saker tilknyttet menneskesmugling bør settes til åtte år. På tross av dette forslår altså Regjeringen og flertallet i komiteen å opprettholde strafferammen på seks år for alvorlige saker, fordi man ønsker å bevare sammenhengen i den nasjonale lovgivningen. Her er det altså et flertall i komiteen som støtter Regjeringen. Fremskrittspartiet mener imidlertid at hensynet til sammenheng i nasjonal lovgivning på dette feltet må vike for strengere straffereaksjoner for menneskesmugling.

       Regjeringen foreslår i samme sak å begrense UNEs myndighet til å omgjøre negative vedtak til gunst for utlendingen, såfremt det ikke foreligger en situasjon som nevnt i utlendingsloven § 15 første ledd, internasjonale forpliktelser som gjør omgjøringen påkrevd, eller særlig sterke menneskelige hensyn. Regjeringen begrunner dette forslaget med at det i dag har utviklet seg en tendens til at alle som får avslag, anker, uavhengig av avslagets begrunnelse. Dette resulterer i unødig tilleggsarbeid for UNE samt en trenering av søkerens utsendelse. Et flertall i komiteen, men et mindretall i salen, går imot Regjeringens forslag på dette området.

       Jeg vil bare kort avslutte med å fremme de forslag Fremskrittspartiet står alene eller sammen med andre om i innstillingen.

       Men når det gjelder forslaget om å begrense UNEs mulighet til å innvilge omgjøringsbegjæringer, er Arbeiderpartiet ikke enig med Regjeringen.

       De materielle vilkår knyttet til internasjonale forpliktelser og beskyttelsesbehov foreslås opprettholdt som i dag, men lovens ordlyd for andre forhold foreslås endret fra « særlige menneskelige hensyn » til « særlig sterke menneskelige hensyn ».

       Statistikk for 2002 viser at om lag 15 % av alle sakene som UNE mottok, var omgjøringsanmodninger. I hele 13 % av sakene ble vedtaket omgjort. Det er uomtvistelig at antall omgjøringbegjæringer har økt betraktelig.

       Arbeiderpartiet mener det er viktig å huske på at i utlendingssaker kan forholdene raskt endre seg etter et endelig vedtak, f.eks gjennom en klart forverret situasjon, eller gjennom livstruende sykdom. I slike saker er det viktig å ha en ny adgang til prøving av saken.

       Arbeiderpartiet mener at retten til å søke asyl er absolutt. Hvis vi på den ene siden skal slå hardt ned på misbruk av asylinstituttet, må vi på den andre siden sikre rettssikkerheten til dem som har behov for beskyttelse.

       Jeg vil også minne om at selv om det er mange som anmoder om omgjøring, til tross for at det har vært liten eller ingen endring i de faktiske forhold etter at endelig vedtak ble fattet, er det et faktum at 13 % av sakene faktisk gjøres om.

       Det er også grunn til å merke seg at antall asylsøknader er nesten halvert det siste året. Det betyr at antall omgjøringsbegjæringer på sikt også vil reduseres.

       Arbeiderpartiet mener at dagens strenge praktisering av « sterke menneskelige hensyn » ikke skal strammes inn ytterligere. Ved en ytterligere innskjerping vil vi kunne oppleve det paradoksale at i en sak hvor UNE møter kritikk for anvendelsen av « sterke menneskelige hensyn » i en klage, vil ikke klagen kunne omgjøres - selv om de etter en ny vurdering skulle være enige i kritikken - fordi kriteriet nå vil bli skjerpet til « særlig sterke menneskelige hensyn ».

       Arbeiderpartiet går imot en slik innstramming. Vi mener vi må være varsomme med å foreta ytterligere innstramninger, av hensyn til asylsøkernes rettssikkerhet.

       Dette ordet « særlig » innebærer en svært dramatisk endring, som vil ha en rekke negative konsekvenser og spesielt ramme flere sårbare grupper. Jeg skal nevne noen, f.eks barnefamilier som har forblitt i Norge etter endelig avslag, ofte kombinert med ulike former for fysiske eller psykiske helseproblemer. Dette er stikk i strid med den ordningen som en enstemmig komite vedtok for barnefamilier i fjor sommer. Hvor er Venstre, og hvor er Kristelig Folkeparti i denne saken? Kommunalkomiteen innførte da en særordning for disse barna, fordi de ikke fikk opphold etter gjeldende praksis. Med den tilføyelsen som nå kommer til å bli gjort i kveld med støtte fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, vil det bli enda strengere. Disse barnas rettsvern vil med dette forslaget med andre ord bli drastisk svekket.

       Andre eksempler er kvinner som har vært utsatt for overgrep, og som først forteller om overgrepene lenge i etterkant, av forskjellige grunner. Men da vil terskelen for å få innvilget asyl være høyere.

       Til slutt: Arbeiderpartiet mener at det vesentligste virkemidlet for å unngå grunnløse omgjøringsbegjæringer vil være å effektivisere saksbehandlingen, i kombinasjon med effektiv uttransportering av søkere som har fått endelig avslag på søknad om asyl, ikke å gjøre et trangt nåløye enda trangere.

       Kari Lise Holmberg (H) [21:12:22] : Stor reisevirksomhet preger den verden vi lever i, og landegrenser krysses i stadig større grad. Dette er et gode, men det medfører også store utfordringer. Ikke minst på innvandringsområdet ser vi nødvendigheten av en samordning og et samarbeid med landene rundt oss. De lovendringene som nå foreslås i utlendingsloven, er en følge av et EU-direktiv for å få en bedre europeisk samkjøring og praksis i saker som omhandler menneskesmugling - dette for å unngå å skape fristeder for bakmennene i de kriminelle nettverkene som står bak menneskesmugling.

       Altfor ofte avdekkes slike saker. Mennesker i nød blir kynisk utnyttet. Det er det verste med menneskesmugling. Men det er også bekymringsfullt at både asylinstituttet og reguleringen av innvandringen generelt kommer i miskreditt når omfanget av menneskesmugling er stort. Derfor er det viktig å styrke regelverket slik at det blir enklere å bekjempe denne virksomheten, og slik at en kan få slått hardt ned på bakmennene.

       Sidens dagens lovverk setter krav til at menneskesmuglingen må være skjedd i vinnings hensikt for at den skal være straffbar, mener vi i Høyre at det er riktig å stramme inn regelverket ved å ta vekk kravet om vinnings hensikt. Vi fjerner derved mulige smutthull for straffeforfølgelse.

       Vi aksepterer heller ikke menneskesmugling utenfor Schengen-området, og støtter at straffebestemmelsene også ivaretar dette.

       Å måtte flykte er en tragedie. Vonde og dramatiske menneskeskjebner ligger bak. Det er ikke vanskelig å forstå at mange vil hjelpe mennesker som er på flukt. Slik humanitær bistand må imidlertid ikke forveksles med menneskesmugling, som er straffbart. Rett nok har vi i dag en nødrettsbestemmelse som kan brukes for å skille disse sakene. Høyre ønsker likevel å ha en unntaksbestemmelse for humanitær bistand. Men det er viktig å utforme unntaksbestemmelsen slik at den ikke kan misbrukes og derved svekke bekjempelsen av menneskesmuglingen.

       Direktivet forutsetter en strafferamme på minst åtte år. Dette forplikter oss ikke. Vi kan vurdere dette i forhold til egen nasjonal lovgivning. Det er sammenhengen i vår nasjonale straffelovgivning som er grunnen til at vi i denne saken heller vil opprettholde strafferammen på seks år.

       Det har ikke manglet på medieoppmerksomhet rundt Utlendingsnemnda den siste tiden. En skulle tro at enkelte ikke hadde fått med seg at UNE faktisk ganske nylig har blitt evaluert, og at UNEs saksbehandling slik sett er godkjent. Rettssikkerheten er godt ivaretatt i den ordinære klagebehandlingen. Det bør slett ikke være noen selvfølge at utlendingen har et berettiget behov for å få et endelig vedtak vurdert på ny.

       Faktisk bør en stille seg noen spørsmål om hvorfor så mange oppfordrer UNE til å benytte sin kompetanse til å omgjøre det opprinnelige vedtaket. Det har nesten gått automatikk i å klage så lenge det er mulig. Når UNE avslår omgjøring i 87 % av sakene, må det være betimelig å begrense mulighetene for omgjøringsanmodninger til de tilfellene der det foreligger omstendigheter ifølge utlendingsloven § 15, eller der « særlig sterke menneskelige hensyn » tilsier det, eller eventuelt som følge av nødvendige internasjonale regler. Høyre støtter også dette.

       Heikki Holmås (SV) [21:16:12] : Denne saken har to sider som er ganske forskjellige, men som likevel henger ganske nøye sammen. På den ene siden gjør vi det nå ved endringer i dette lovverket enklere å få dømt menneskesmuglere. Det er veldig bra. Begrunnelsen for å gjøre dette er todelt. Den ene er at vi vil slå ned på menneskehandel, den andre er at vi og Regjeringen vil slå ned på organisert menneskesmugling som en del av internasjonal organisert kriminalitet. Måten vi gjør det på, er flerfoldig. Vi gjør det f.eks i mye større grad straffbart for mennesker som utsetter flyktninger for livsfarlige situasjoner, og det er veldig bra. Det er en veldig viktig ting vi gjør i Stortinget i dag, for dette har mange tragiske konsekvenser rundt omkring forskjellige steder i verden. Det er bare å se på båtene som går over Gibraltar, og det er bare å se på flyktningene som er stuet inn i containere fordi de har betalt mye penger til menneskesmuglere, og så har de omkommet på veien. Det er veldig bra at vi gjør de grepene her i dag.

       Men konsekvensen av å gjøre disse tingene på den måten som Regjeringen foreslår, og som flertallet i denne salen går inn for, er at det også blir vanskeligere å hjelpe flyktninger med å komme til Norge. Slik sett inngår de vedtakene vi gjør i dag, i den store politiske kursendringen som skjer i hele Europa, der vi strammer inn og gjør det vanskeligere og vanskeligere å finne veien som flyktning til Europa.

       Tidligere i dag hørte vi i en annen debatt om visum om hvordan visumregelverket er blitt strammet inn, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere å komme på lovlig måte. Det har skjedd gjennom de siste årene - en enstemmig komite skrev det i sin innstilling. Vi har også sluttet oss til et Schengen-regelverk, som gjør oss til en del av et samarbeid, der vi vet at det er veldig sterke krefter innenfor EU-landene som bidrar til denne politikken som gjør det vanskeligere og vanskeligere for flyktninger å faktisk komme til Europa. Vi er en del av den politikken.

       Det blir vedtatt en lov nå som bl.a sier at det i utgangspunktet er straffbart å hjelpe mennesker som er flyktninger med å komme til Norge, med mindre Norge er det første trygge landet de kommer til. Alle som vet litt om flyktningstrømmer til Norge - det gjør både ministeren og kommunalkomiteen - vet at veldig store andeler av disse velger ruter der Norge ikke er det første landet. Kommer man med visum til Norge, er selvfølgelig Norge det første landet. Kommer man over grensen fra Russland, er det selvfølgelig det første landet. Men ellers går veldig mange av veiene for å søke asyl i Norge gjennom andre land.

       Da er det, etter min oppfatning, skikkelig ille at vi nå lager et regelverk som gjør det straffbart å hjelpe mennesker med å komme til Norge. Jeg skulle gjerne ha utfordret Per Sandberg på hva han ville mene hvis jeg hjalp en politisk opposisjonell fra Cuba til Norge. Hvis dette var en ting som var planlagt og som man samarbeidet om, var dette en ting som i utgangspunktet kunne føre til at han kunne bli straffeforfulgt etter denne nye loven. Det synes jeg ikke er bra. Det synes jeg ikke er bra i det hele tatt.

       Men samtidig som vi gjør dette, gjør vi det vanskelig for de menneskene som er kommet til Norge og har søkt om asyl, å få opphold her. Innstrammingen som gjøres ved at man endrer begrepet « sterke menneskelige hensyn » til « særlig sterke menneskelige hensyn », er en innstramming som vi ikke vet konsekvensene av. Jeg synes at det i de sakspapirene som er framlagt for oss, i veldig liten grad er problematisert hvor mange mennesker det er blant de 13 % som får innvilget opphold etter omgjøringsanmodninger - altså hvor mange av de 13 % som faktisk ikke lenger ville få opphold med det nye regelverket som er innført. Der slutter jeg meg fullt ut til de betraktningene som Signe Øye kom med i sted.

       Vi støtter opp om alle forslagene som sørger for å gjøre det straffbart å drive med organisert menneskehandel, nettopp for å gå løs på det, og organisert kriminalitet gjennom menneskesmugling for å få has på det. Men vi er for at man skal kunne ha en mye større mulighet for folk til å hjelpe mennesker til å kunne søke flyktningstatus i Norge. For den politikken som vi fører nå, fører til at flere flyktninger kommer i hendene på menneskesmuglere, og det er det ingen som er tjent med.

       Ordet « menneskesmugling » vert brukt om den mest brutale og inhumane utnyttinga av fattige verdsborgarar, og samtidig kan det bety ei ueigennyttig, medynksam hjelp til menneske i naud.

       Krigen sine grenselosar var i sistnemnde kategori, men det er ingen tvil om at beskrivinga av deira gjerning, som livreddarar for jugoslavarar, for russararar så vel som for jødar og nordmenn, hadde vorte ei heilt anna dersom andre verdskrig hadde hatt ein annan sigerherre. Det kjem faktisk av og til an på auga som ser.

       Det er viktig at dei som hjelper menneske i naud, forfølgde menneske, ikkje må verta straffeforfølgde. Lovverket er sjølvsagt slik at naudverjeretten gjeld. Ingen skal straffeforfølgjast på grunn av humanitær bistand. Men eg kan ikkje fri meg for tanken om at det vert eit stadig trongare nålauge å verta godkjend som grenselos inn i Schengen-området. Kristeleg Folkeparti var då òg imot at Noreg skulle verta ein del av Schengen, og dermed på eit vis EU si yttergrense, i si tid. Etterpå er verda berre vorten vanskelegare, og kontrollnivået er auka.

       Så vil eg gå litt over til den andre delen av denne saka. Den er òg litt vanskeleg. Det er ei lovendring som gjeld UNE. Det er nemleg slik at det å få buløyve, opphaldsløyve, arbeidsløyve, eller kva som helst eigentleg, i Noreg er som eit lykkelodd å rekna for mange av verdas underprivilegerte menneske. Derfor er det ikkje rart at dei fleste som får nei, bruker klageinstansen som er tilgjengeleg. Dei brukte departementet slik at belastninga på statsråden som hadde ansvaret for utlendingssaker, vart urimeleg stor. Så oppretta vi UNE, og då flytta trykket seg dit.

       Endringa som no er foreslått, er slett ikkje så stor. Å byta ut « særlige menneskelige hensyn » med « særlig sterke menneskelige hensyn » er neppe avgjerande. Dei beskrivingane som eg har fått av klagarar, har vore både særleg sterke, umenneskelege, hårreisande og faktisk grusame. Problemet for klagaren har vore at han eller ho ikkje har vorte trudd, at ein har sett på forfølginga som vanleg kriminalitet, at ein har vurdert situasjonen i heimlandet heilt annleis enn det som asylsøkjaren meinte var korrekt. Alle beskrivingane har vore meir enn særleg sterke - med tortur, valdtekt, fengsling, fangenskap, dødstruslar, trakassering, mordforsøk osb., osb. Det er faktisk ikkje grenser! Problemet for asylsøkjaren er sjeldan § 38 b eller c, men moglegheita for å dokumentera.

       Det er ille at alle, òg dei som aldri burde ha kome hit og søkt om opphald, ankar. Det gjer at dei som burde ha fått ei ny vurdering, dei som har nye moment, dei som har framskaffa dokumentasjon, og dei som burde få vera her, kanskje ikkje vert hørde, ikkje vert sett eller tekne omsyn til.

       Eg håpar at denne lille forandringa kan minska køen, men eg trur det eigentleg ikkje. Likevel anbefaler eg Regjeringa sitt forslag.

       Jeg har bare lyst til å gjøre oppmerksom på at alle de store grepene fra evalueringen faktisk er fulgt opp, og det lovmessige ligger i den behandlingen som kommer 19. april. For øvrig pågår det behandling av noen saker, hvor det bl.a er viktige vurderinger der vi også er nødt til å ha andre tilsynsinstanser inn for å komme helt i mål når det gjelder saksbehandlingsregelverket. Jeg vil ikke ha det hengende i luften at vi ikke følger opp forslagene. Vi har også summert dette opp i et brev til komiteens leder. De som ser det brevet, vil også se at hovedoppfølgingen ligger inne og er sendt til Stortinget.

       La meg i forbindelse med den odelstingsproposisjonen vi nå behandler, si at det er riktig at det er to forskjellige saker. Den ene saken dreier seg om Schengen-direktivet om menneskesmugling. Det er ingen tvil om at menneskesmugling i dag i store deler av verden er en del av den organiserte kriminaliteten. Det å være stram overfor menneskesmugling generelt betyr også at man er strammere og slår ned på inntektskilder innenfor den organiserte kriminaliteten som ikke bare dreier seg om asylsøkere, men som i like stor grad dreier seg om smugling av mennesker, f.eks jenter som blir satt inn i trafficking, våpen som smugles, og narkotika som smugles. Alt dette henger sammen, og mange steder er det de samme økonomiske miljøene som bidrar til det.

       Det er viktig at vi har et felles arbeid innenfor Schengen for å forhindre at disse miljøene får fotfeste. De går ethvert sted der det er penger å hente. Med denne typen regler gjør vi det kanskje litt mindre gunstig, fordi straffen hvis man blir tatt, er betydelig høyere.

       Det er også slik at Regjeringen etter høringsrunden har lagt inn en nødbestemmelse, fordi vi har sett at det er behov for et lite luftehull. Det er en stram nødbestemmelse, men det er en nødbestemmelse som er klarere enn den allmenne nødretten som dreier om adgang til første asylland. I asylpolitikken er utgangspunktet at det er i det første sikre land du kommer til, du skal søke asyl. Det er det asylretten i utgangspunktet går ut på. Det er ikke slik at du kan bestemme deg for akkurat hvilket land i verden du har tenkt å søke asyl. I utgangspunktet er det det første asyllandet. Hele Schengen-samarbeidet bygger på at du skal komme deg i sikkerhet til et land hvor du ikke står i fare for å bli forfulgt eller returnert til et land hvor du kan bli forfulgt.

       Jeg mener denne snevre biten er viktig. Jeg mener f.eks at det ikke er noen humanitær grunn for at man skal smugle mennesker fra Sverige til Norge som kanskje allerede har fått avslag på sin asylsøknad, fordi de politisk er uenig i at man har fått avslag og har et annet syn på det. Da går vi langt utover det som jeg mener er nødrett, og det som på en måte skal være snevre humanitære biter.

       Når det gjelder spørsmålet om omgjøringsbegjæringer, har jeg lyst til å si at jeg er helt enig i det som står i merknadene, og som også er sagt her fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, at det er viktig å effektivisere saksbehandlingen. Men jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at dette tiltaket er et tiltak for å effektivisere saksbehandlingen. Dette er ett av de store problemene. UNE har lang saksbehandlingstid fordi de er nødt til å behandle og gjennomarbeide en rekke saker der det gis falske forhåpninger, uten at det er nye opplysninger eller grunnlag for forhåpningene. Det resultatet vi håper vi skal få, er at de sakene som det reelt er nye opplysninger i, der det reelt er en endret situasjon, kommer fram. De andre sakene må man slutte å sende inn til UNE, basert på at de er umulige. Det kan det informeres sterkere om.

       Det er også et par ting i de merknadene som jeg reagerer på. For det første synes det som det er noe misforstått når man sier at man får en høyere terskel for innvilgelse dersom en sak opplyses tilstrekkelig i etterkant gjennom en omgjøringsbegjæring. Hvis en sak ikke er tilstrekkelig opplyst, er vedtaket ikke gyldig. Da er det ikke en omgjøringsbegjæring, men det er et nytt vedtak som fattes, basert på at saken egentlig er behandlet på nytt, fordi det opprinnelige vedtaket ikke er gyldig. Det er viktig å ha klart for seg forskjellen mellom gyldige og ikke gyldige vedtak på grunn av nye opplysninger, og det som er omgjøringsbegjæringer, hvor man ber om en ny behandling av saken, men hvor man i utgangspunktet har et gyldig vedtak, basert på at saken har vært godt nok opplyst i første runde.

       Det andre som jeg ser, er at man sier at man kommer i konflikt med intensjonene om å gi opphold til dem som med rimelig grunn kan påberope seg behovet for beskyttelse. Slik mener jeg ikke at det er. Det er faktisk slik at UNE kan omgjøre sine avslag dersom utlendingen kan frykte forfølgelse, som det er nevnt i flyktningkonvensjonen, eller står i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Det vil ikke være mulig å avvise omgjøringsbegjæringer som inneholder den typen opplysninger eller den typen situasjonsbeskrivelse.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 398)