Einar Holstad (KrF) [14:52:13] (ordfører for saken):

       Trygghet og rettssikkerhet er sentrale verdier i et demokratisk samfunn. Nettopp derfor er det så viktig at vi har en straffelov som gjør kriminalitetsbekjempelsen effektiv, og som bidrar til beskyttelse av samfunnet og av den enkelte.

       Straffelovgivningen har de siste hundre år blitt endret gjentatte ganger. Bakgrunnen for dette har vært samfunnets behov for et regelverk tilpasset stadig nye utfordringer. Det er derfor naturlig at forslaget til ny generell del i straffeloven i noen grad bærer preg av opprydding og forenkling. Jeg vil likevel påpeke at lovforslaget inneholder viktige nye og framtidsrettede elementer.

       Synet på hva som bør belegges med straff, hvordan reaksjonen skal være, og hvor strengt det skal reageres, f.eks., har endret seg betydelig fra straffeloven ble vedtatt i 1902. Utforming av en ny straffelov innebærer at Stortinget tar stilling til hva som skal kriminaliseres, og legger retningslinjer for hvor streng straffen skal være. Dette er meget viktige og svært prinsipielle spørsmål, som utvilsomt vil ha stor betydning for vårt samfunn i årene som ligger foran oss.

       Knut Storberget (A) [15:02:23] : Det var med spenning vi så fram til å lese Kristelig Folkepartis innstilling til denne saken, og det er med desto større skuffelse vi ser at de ganske harde utfall som bl.a har kommet i media fra saksordføreren om straffeloven, nå ikke følges opp. Det er skuffende å oppleve at Kristelig Folkeparti ikke følger opp bl.a i forhold til å støtte Arbeiderpartiets ønske om å heve minstestraffen for grov voldtekt og forsettlig drap. Det er faktisk underlig.

       Einar Holstad uttaler i Dagbladet 16. februar under overskriften « For lav straff for overgrep » at « det er på tide at Stortinget tar makta tilbake ». Merknader og politiske utsagn holder ikke, sier Holstad. Han sier at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil « ta et oppgjør med domstolene ». Han sier videre at her vil « KrFs mann få støtte fra Frp i et kraftig oppgjør med domstolene ». Hvor ligger oppgjøret?

       Hva har Kristelig Folkeparti gjort for å følge opp denne merknaden fra komiteen?

Einar Holstad (KrF) [15:08:54] : Når det gjelder barn og unge, er det klart det trengs noe mer enn bekymringer. Det er jeg fullt ut enig i.

       Verden er dessverre slik at noen barn - eller noen under 18 år - faktisk må sitte i fengsel, som er det alternativet samfunnet har tilgjengelig. Når jeg personlig har gått ut og hevdet at vi eksempelvis som en forsøksordning kan etablere avdelinger ved et par norske fengsler, er det fra min side alvorlig ment, ut fra at jeg er alvorlig bekymret for de miljøer vi gir de få under 18 år som faktisk må sitte i norske fengsler. Jeg ønsker fortsatt å søke å finne løsninger som går i retning av at alle under 18 år som av en eller annen grunn må i fengsel, faktisk skal få et tilbud som er bedre enn det vi har i dag.

       Knut Storberget (A) [18:04:15] : Stortinget er invitert til å vedta det vi vil kalle kriminalitetsbekjempelsens grunnlov - straffeloven. For første gang på over hundre år har Stortinget en stor mulighet til nettopp å ta en gjennomgripende gjennomgang, men også en politisk prioritering, av hva som skal være viktig i forhold til kriminalitetsbekjempelse.

       Når det gjelder det første, den tekniske gjennomgangen, har jeg lyst til å gi ros til Regjeringen for forslaget, både i forhold til hvordan det er organisert, og i spørsmålet om hvordan det tekniske lovarbeidet faktisk er bygd opp. Jeg tror vi får en enklere straffelov, og vi får en straffelov som også blir lettere å bruke, både for aktører og for dem som måtte rammes av den, enten man er offer eller tiltalt.

       Det som etter Arbeiderpartiets mening allikevel utgjør mangelen i lovarbeidet og mangelen i den diskusjonen som er ført, er at både lovarbeidet, innholdet i loven som er foreslått, og den debatten som er reist om denne, er preget av å være uten faktisk visjon - faktisk visjon i forhold til at vi nå står overfor tre typer kriser i forhold til strafferetten. For det første oppdager vi for lite kriminalitet. Mye av vinningskriminaliteten, mye av den økonomiske kriminaliteten, mye av den integritetskrenkende kriminaliteten - som f.eks voldtekt - forblir uoppdaget i dagens samfunn. Det er derfor ganske uinteressant i lengden bare å snakke om strengere straffer, når vi vet at f.eks over 90 % av de jentene som i dag utsettes for voldtekt, aldri opplever noen dom overhodet. Når man skal vedta en ny straffelov, kommer vi derfor ikke utenom diskusjonen: Hva skal til for at vi skal kunne oppdage og oppklare mer kriminalitet, og hva slags type kriminalitet er det vi faktisk ønsker å trekke inn i strafferettsapparatet? Det er den første og store utfordringen.

       Den andre er at vi har en ubalanse i strafferettskjeden som vi har slitt med i hvert fall de siste fire årene. Den har Regjeringen ikke klart å få bukt med. Vi har hatt kø, et forholdsvis stort tilløp til kø, i forhold til domstolene. Men vi har ikke minst en stor og vedvarende kø for dem som skal inn og sone i norske fengsler. Dette har vært en politisk villet situasjon, i den forstand at man her i huset har hatt aktører som faktisk har villet prioritere å gjøre noe med soningskøen - kanskje på bekostning av andre deler av strafferettskjeden, men nettopp for å få den nødvendige balansen som skal til.

       Det er en utfordring som også bør gi noen signaler i forhold til hvordan vi innretter oss når vi nå skal vedta en ny straffelov. Hvilke grupper mennesker, hvilken type kriminalitet er det vi ønsker å prioritere i en tid da ressursene faktisk er knappe? Hva ønsker vi å prioritere? Hvor mye straff skal vi porsjonere ut? Og hva skal vi bruke ressursene til, med den knappheten av ressurser som vi står overfor?

       Det siste spørsmålet Arbeiderpartiet er opptatt av, senest på vårt landsmøte nå i helgen, er: Når først reaksjonen kommer, og plassen er der, enten det er fengsel, samfunnsstraff eller hva det måtte være, hvor godt virker reaksjonen? Etter Arbeiderpartiets mening står vi overfor store utfordringer når det gjelder effekten av den reaksjonen som er utmålt. Det ser vi f.eks på det antall rusmiddelmisbrukere som i dag soner i norske fengsler. 60-70 % av de som sitter inne, har betydelige rusmiddelproblemer. Vi ser det på gjengangerprosenten, i den forstand at over halvparten kommer igjen. Når det gjelder vinningsforbrytelser og dem som har stoffproblemer, er vel gjengangerkriminaliteten oppe i 60-70 %. Når reaksjonen først kommer, er den av en slik art at den faktisk ikke virker.

       Det er nettopp på disse tre felt, spørsmålet om å oppdage mer kriminalitet, spørsmålet om å rette opp ubalansen og spørsmålet om å få tiltak som faktisk hjelper, at Arbeiderpartiet har hatt stor forventning til en ny straffelov og stor forventning til at Regjeringa skal gripe fatt i nettopp dette nå. Vi opplever det slik at det i stedet er blitt en teknisk revisjon av straffeloven med mange gode endringer og korrigeringer, men ikke en reell og nødvendig reform for å møte de utfordringene vi faktisk står overfor.

       Jeg har lyst til å sitere Eivind Findreng på 86 år, som i Dagbladet på søndag står fram med både bilde og navn. Han « forsvarer sin overfallsmann », står det. Han ble utsatt for grovt overfall, truet på livet med hagle, og han sier følgende om gjerningsmannen:

       « Han bør settes i arbeid. Noe han kan trives med. Da kan han bli en skikkelig kar. Det vil samfunnet også tjene på. »

       86 år gammel drister han seg til å kaste inn en slik fakkel i en kriminalpolitisk debatt som i stor grad har dreid seg om et kappløp om hvem som foreslår de strengeste fengselsreaksjoner. Arbeiderpartiet sier ikke at Findrengs gjerningsmann ikke skal straffes med fengsel - til det er handlingen antakelig altfor grov. Men det at et offer i en slik situasjon nettopp kan tenke i den retning som han gjør, få ham til folkelig talt å bli « en skikkelig kar », at han bør settes i arbeid, bør være en kime for alle oss som skal diskutere kampen mot kriminalitet og ny straffelov, til at vi er nødt til også å anstrenge oss for å tenke noe annerledes for å hjelpe både samfunnet og de ofrene som utsettes for kriminalitet, inn i en bedre tid med mindre kriminalitet.

       Vi har store utfordringer. Vi vet, som jeg sa i sted, at minst 60 % av dem som sitter i norske fengsler, har betydelige rusmiddelproblemer. 70 % var arbeidsløse da de ble fengslet. Over 40 % har grunnskolen som høyeste fullførte utdanning. 35 % av fengselsklientellet var bostedsløse da de ble satt inn. Det er anslått at nærmere 40 % lever under en fastsatt fattigdomsgrense. Mange har en oppvekst som er tydelig preget av alvorlige problemer, og mange har vært i kontakt med barnevernet før de fylte 16 år. Over halvparten sliter antakelig med kroniske psykiske problemer. Derfor tar Arbeiderpartiet ved denne etableringen av en ny straffelov egentlig ganske kraftig avstand fra de tanker som bl.a. Fremskrittspartiet gjør seg til talspersoner for, hvor vi skal begynne å rubrisere og multiplisere og gjøre straff og reaksjon til regnestykker og ikke til individuelle reaksjoner. Vi ser det som helt irrelevant i forhold til de utfordringene vi i dag står overfor, at f.eks en 17-åring som for tredje gang dirker seg inn i naboens kjeller, skal, hvis vi skal følge Fremskrittspartiets forslag nr. 12, om straffeutmåling, få seks års fengselsstraff. Det er uegnet! Og det er ikke bare et uegnet tiltak overfor en 17-åring, men det er også ødsling med samfunnets ressurser. Og det er i stor grad heller ikke i samsvar med folks rettsfølelse, i hvert fall ikke hvis man spør Fremskrittspartiets egne legdommere i tingrettene rundt omkring. De som møter både dem som begår kriminalitet, og dem som utsettes for kriminalitet, har faktisk ofte et langt mer nyansert syn på typen reaksjon, slik bl.a. Eivind Findreng gir uttrykk for i Dagbladet på søndag. Derfor mener Arbeiderpartiet at vi ved denne etableringen av en ny straffelov skal ta noen hovedgrep, bl.a ved å porsjonere ut straff på en annen måte enn det vi faktisk gjør i dag.

       Når det gjelder spørsmålet om barn og unge, er jeg glad for at komiteen langt på vei slutter seg til de tanker som bl.a. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har anført, sjøl om vi ikke får følge helt til mål. Men når det gjelder barn og unge, må vi klart kunne si i dette årtusenet at fengselsstraff i stor grad er et uegnet virkemiddel. Det bidrar faktisk til mer kriminalitet. Der er vi kategoriske. Vi prøver å stramme inn når det gjelder muligheten for pågripelse og fengsling. Vi sier klart fra i forhold til strafferammene. Vi sier klart fra i spørsmålet om forvaring av folk under 18 år, vi sier klart fra at dette er et område der vi mener det er mye mer hensiktsmessig ikke bare for lovbryterne, men også for eventuelle ofre, å bruke alternative reaksjoner. Der ønsker vi ikke å tenke sjablong og gangetabell. Vi tror for øvrig ikke, som Fremskrittspartiet gjør, at vinningskriminalitet i hjemmene skal løses og bekjempes med mer kniv, balltre og skytevåpen, slik de faktisk tar til orde for i innstillingen.

       Det andre feltet hvor vi ønsker oss en reform, og hvor vi venter, gjelder rus. Det er åpenbart at en debatt om kriminalitet og straff inviterer oss til først og fremst å tenke på hva slags reaksjon vi skal ha overfor lovbrytere som har et betydelig rusmiddelproblem. Men det bør også invitere oss til å ha i bakhodet at på dette feltet har vi alle ansvar for å forebygge. For meg og Arbeiderpartiet har det alltid vært et paradoks at de ivrigste kriminalitetsbekjemperne, særlig i Fremskrittspartiet, kanskje er de som er de første til å rive ned forebyggende arbeid på rusfeltet. Men nå er tida overmoden for handling når det gjelder en annerledes reaksjon overfor dem som har rusmiddelproblemer, og som i dag blir puttet inn i norske fengsler. Vi venter på Regjeringa i forhold til et dommerledet program, i forhold til en annerledes reaksjon overfor rusmiddelmisbrukerne, og tida er mer enn moden! Det er jo dette vi burde hatt i sammenheng med en ny straffelov.

       Det siste feltet hvor vi ønsker å få en klarere tale enn det vi opplever at vi får fra Regjeringas side, og fra regjeringspartiene i Stortinget, er når det gjelder spørsmålet om straffenivået. Arbeiderpartiet foreslo å heve minstestraffen både for forsettlig drap og for grov voldtekt. Det at man vil heve den med ett eller to år, er ikke en dyp mistillit til norske domstoler, det har vi vondt for å se, men det er et klart signal. Det hadde vi trodd at nettopp Kristelig Folkeparti, som har kritisert domstolene ganske iherdig for ikke å høre på de vanlige politiske signalene, faktisk nå ville være med på å gi, gjennom å gi oss støtte på dette feltet. Vi mener i utgangspunktet at mye av det lovarbeidet som er gjort tidligere, har fått gjennomslag i norske domstoler. Det er årsaken til at straffenivået når det gjelder voldtekt, nærmest er blitt fordoblet.

       Vi mener at vi må videre. Et kraftig signal her er minstestrafforslaget fra Arbeiderpartiet, hvor jeg beklager at vi bare får støtte fra Fremskrittspartiet. Derfor er denne straffeloven som nå skal vedtas, en invitasjon til også å tenke smartere, ikke nødvendigvis bare strengere i enhver sammenheng, men å kunne utporsjonere straff der hvor vi faktisk føler det er viktigst. Fra Arbeiderpartiets side har vi sagt at tida er inne for å slakke på bruken av fengselsstraff når det gjelder folk som har rusmiddelproblemer, de som er de yngste av oss, og stramme til i forhold til dem som begår alvorlig integritetskrenkelse, som bl.a drap og voldtekt. Det handler om å ha to tanker i hodet på én gang, og det er helt nødvendig hvis vi skal kunne redusere norsk kriminalitet.

       86 år gamle Eivind Findreng sa det egentlig veldig smart i Dagbladet på søndag:

       « Jeg synes vi skal tilgi hverandre og gi folk en sjanse. Men for hardkokte forbrytere som har holdt på i mange år, er det ingen annen utvei enn fengsel. »

       Sjøl når man rammes så grovt av en kriminell handling som vedkommende har blitt, evner han likevel å se at det går an å ha to tanker i hodet på én gang og reagere på forskjellige måter overfor ulike handlinger og forbrytere. Det er det viktig å ha med seg.

       Jeg tar opp de forslagene hvor Arbeiderpartiet er medforslagsstiller.

       Linda Cathrine Hofstad (H) [18:18:16] : Representanten Storberget hadde en fin innledning med fokus på det historiske i den saken vi nå behandler. Dessverre rotet representanten seg inn i en budsjettdebatt. Det er synd at han bruker mulighetene i denne viktige saken til å snakke om budsjett.

       Høyre synes det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet åpner for samfunnsstraff som reaksjon på grove voldsforbrytelser og sedelighetsforbrytelser. Jeg synes det vitner om en total mangel på forståelse for hvilken skade overgriperne påfører ofrene. Problemet til Arbeiderpartiet er at de har vanskeligheter med å bestemme seg for om de ønsker å være tøffe eller myke når det gjelder kriminalpolitikk.

       Et annet sted i innstillingen går Arbeiderpartiet inn for å heve nivået på minstestraffer når det gjelder grove voldtektssaker og drap. Det er nok et eksempel på en inkonsekvent kriminalpolitikk fra Arbeiderpartiets side. Derfor må jeg spørre representanten Storberget: Er det slik at Arbeiderpartiets iver for minstestraffer er et tegn på at de ikke tror domstolene tar lovgivers signal på alvor?

Knut Storberget (A) [18:19:36] : Vi ønsker jo nettopp å sende et signal til domstolene om at vi mener at straffenivået for voldtekt er for lavt. Det gjør vi med vårt forslag, og vi regner med at det blir tatt like mye på alvor som man gjorde det da man for noen år siden vedtok minstestraffer og kriminaliserte bl.a uaktsom voldtekt.

       Så sier representanten Hofstad at det er vanskelig å bestemme seg for om man vil være tøff eller mild. Det skal ikke være slik at man enten må være tøff eller mild. Jeg vil si som en herværende justisminister har uttalt flere ganger, at man skal være tøff mot de tøffe - og antakelig mild mot de milde! Det er ikke nødvendig å bestemme seg for det, har jeg lært.

       Når det gjelder spørsmålet om sedelighetsforbrytelser og samfunnsstraff, vil jeg si: I Norge reagerer man med betinget straff overfor yngre lovbrytere, 15-16-åringer, som begår sedelighetsforbrytelser - altså ingen reaksjon. Høyesterett avsa en dom, bl.a., 15. desember i fjor, overfor en 26-åring som hadde begått en sedelighetsforbrytelse. Han fikk betinget. Mener Høyre virkelig at det er bedre at han ikke fikk noen reaksjon, enn at han i det tilfellet kanskje kunne fått samfunnsstraff kombinert med behandling?

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:21:00] : Det er bestandig interessant å høre på representanten Storberget når han drar seg selv og Arbeiderpartiets justispolitikk til de store høyder. Når en vis mann snakker, skal vi andre lytte andektig, men med et par forbehold går jeg ut fra. Det har i alle fall jeg lært meg å gjøre.

       Siden representanten var opptatt av dette at man må være visjonær og kunne ha et bredt handlingsmønster, hadde det vært interessant å høre hvor det er i forslaget fra Arbeiderpartiet. Jeg ser ikke noe spesielt nykonstruktivt fra Arbeiderpartiets side. Det er greit at de tar opp en del ting som Straffelovkommisjonen kom med, men jeg ser ikke noe spesielt som er sugd av Arbeiderpartiets eget bryst. Men jeg regner med at representanten Storberget vil være i stand til å avklare dette på en grei og kurant måte.

Knut Storberget (A) [18:21:56] : Jeg skal si det to ganger, slik at representanten fra Fremskrittspartiet får det med seg.

       Jeg vet at når det gjelder kriminalitetsbekjempelse, har man evnen til å tenke bare ett virkemiddel: strengere straffer. Jeg brukte jo store deler av mitt innlegg på nettopp å si at nå kunne vi ta det store grepet i forhold til barn og unge, få dem ut av norske fengsler og reagere annerledes. Det er flere forslag som gjelder barn og unge og begrensningene i mulighetene til å benytte både politiets tvangsmidler, fengselsliknende tiltak og også bevaring, i forhold til barn og unge. Og så er spørsmålet også nå å gjøre et grep i forhold til rus. Jeg mener det ville være banebrytende i norsk strafferett hvis man kunne tilby alle de tusen fangene som faktisk har rusmiddelproblemer, et annet tilbud. Det vil være en stor reform.

       Det tredje er selvfølgelig at vi nå foretar en reell vurdering i forhold til hva vi ønsker å straffe strengere, og hva vi ønsker å slakke på. Det syns jeg er en ærlig sak. Jeg oppfatter også dette som greie og konstruktive forslag, som viser at vi faktisk har en visjon i forhold til dette.

Einar Holstad (KrF) [18:23:17] : Representanten Storberget startet innlegget sitt med en raus og romslig omtale av det arbeidet vi har hatt til behandling på Stortinget, men så sporer han mer eller mindre totalt av, og ender opp med en form for budsjettinnlegg hvor han tar tak i en rekke mangler ved det politiske lederskap i dagens Norge.

       Jeg vil tilbake igjen til dette med strafferammer og minstestraff. Jeg opplever fortsatt at representanten Storberget ikke har tillit til at domstolene følger opp klare føringer fra Stortinget, og han har av den grunn foreslått å heve minstestraffen. Han sier også at tiden er inne til å tenke smartere, og hvordan skal da en heving av minstestraffen opp til ti år øke bruken av den totale strafferammen for voldtekt?

Knut Storberget (A) [18:24:35] : Jeg leser både i aviser og i budsjettinnstillingen at Kristelig Folkeparti har vært svært skeptisk til domstolene. Arbeiderpartiet har prøvd å gi uttrykk for det motsatte, at vi faktisk har hatt tillit til domstolene, og at vi mener at domstolene har vært lydhøre. Jeg sier dette for andre gang.

       Når det gjelder voldtekt, mener vi at domstolene har lyttet og bl.a nærmest doblet straffenivået de siste årene. Så mener vi at det ikke er tilstrekkelig. Vi mener at det er nødvendig med ytterligere signaler i forhold til domstolene. Det klareste signalet vi mener vi kan gi, er å heve minstestraffen for grove voldtekter fra to til tre år. Det er klart at det vil ha en betydning i forhold til straffutmålingsnivået all den tid dommene nå ligger på mellom to og tre år. Jeg mener at er det virkelig et politisk signal som er klart, som er behandlet i sin helhet og satt inn i en kontekst når man vedtar en helt ny straffelov, så er det nettopp det. Og det er det jeg tror domstolene etterlyser når en sier at en ikke hører på budsjettkommentarer og desslike.

       Dagens debatt er historisk. For første gang siden straffeloven ble vedtatt i 1902, har vi på bordet en helhetlig gjennomgang av en ny straffelov. Loven har naturligvis vært endret et utall ganger siden 1902, men dette er første anledning til en helhetlig gjennomgang av de prinsipper vi legger til grunn for utmåling av straff her i landet.

       Så kan man selvfølgelig også spørre seg: Hva er, politisk sett, målet med straffeloven? Etter mitt skjønn er det helt klart et politisk manifest i forhold til hvordan de enkelte partiene ønsker at strafferegimet skal være. Siden ingen her har et klart flertall, må det en del kompromisser til for å skaffe flertallsdannelser. Slik er den også et klart lovpolitisk verktøy. Det er vel viktig at man i så måte har en stor bredde på det. Det har allerede vært en del replikkordskifter som har gått ut på å henge ut den ene eller den andre fra ulike partier som ensidig. Jeg oppfatter ikke komiteen som ensidig. Jeg oppfatter at det er en ganske stor grad av mangfold i straffereaksjoner innenfor straffeloven. Siden de ulike kriminelle handlingene har et slikt mangfold i seg, må reaksjonsformene være tilsvarende brede.

       Samtidig er det hevet over enhver tvil at straffeloven er et verktøy for korrigering av atferd og for kriminalitetsbekjempelse. I det ligger det selvfølgelig også at den er et signal til dem som vurderer å begå kriminalitet, om hva slags risiko de utsetter seg for. Spørsmålet er: Er resultatet av det vi gjør i dag, avskrekkende? Vil man få en reaksjon ute blant de kriminelle? Ja, kanskje hos noen, hos andre ikke i det hele tatt - det er jeg rimelig sikker på. Men allikevel er ikke dette til forkleinelse for den jobben som Stortinget har gjort. I så måte er jeg godt fornøyd med det vi gjør.

       En annen ting vi gjør her, er jo å gå opp en grensegang mellom hva vi anser som moralsk forkastelig og på den måten uakseptabelt og opp mot det straffverdige. Det er også en viktig og grunnleggende debatt i et godt og åpent demokrati som vårt. Det er mange ting man ikke liker, som man likevel ikke skal gjøre straffbart på grunn av livssyn, antipatier eller andre forhold som den enkelte farges av.

       For Fremskrittspartiets del er det et moment som jeg er glad for at vi har tatt med her, og det er offerets rolle i forhold til det som går på straff og straffereaksjoner. Vi mener at det i altfor lang tid har vært tatt for lite hensyn til hvordan ofrene for kriminalitet har opplevd å bli ivaretatt, både ved straffeutmåling og ved andre forordninger rundt det å være offer. Der er vi nødt til å gjøre en bedre jobb. For Fremskrittspartiets del er det viktig at vi i stor grad fokuserer på dette.

       En annen ting som jeg er glad for at komiteen har vært inne på, er forholdet mellom mennesker som er psykisk syke, og utført kriminalitet. Dette er et område som komiteen og enkeltpersoner i komiteen har fokusert på i lang tid, bl.a er det tatt opp i spørretimen som spørsmål til justisministeren mer enn en gang. Jeg synes fremdeles ikke vi har kommet langt nok. Årsaken til at dette er viktig, er at syke mennesker ikke skal være i fengsel. Det er ikke der de hører hjemme. Her har statsråden, etter mitt skjønn, et spesifikt ansvar sammen med resten av regjeringsmedlemmene for å finne gode løsninger som ivaretar de enkelte som begår disse handlingene, samfunnets behov for sikkerhet og ikke minst de pårørende, som jeg tror tidvis har det veldig vanskelig.

       Et annet viktig moment er at vi nå tydeliggjør Stortingets rolle som lovgiver, og ikke minst forholdet mellom lovgiver og domstol. Det er vel ikke tvil om at flertallet, iallfall i justiskomiteen, har påpekt at man tidvis opplever at domstolene ikke i stor nok grad tar innover seg det som lovgiver ønsker og gir beskjed om. Der har flertallet i komiteen tydeliggjort sine holdninger, og det forventes på en måte at det nå følges opp. Så kan man kanskje snu dette og si: Hva med domstolenes oppfatning av lovgiver? Det skal jo være uavhengighet, men hvor stor skal uavhengigheten være? Skal domstolene kunne gjøre hva de vil, uavhengig av signaler fra lovgiver, eller skal lovgiver forvente at det følges lojalt opp? For vår del forventer vi helt klart at domstolene forholder seg til den strafferamme som lovgiver trekker opp, uavhengig av om de er enig eller uenig i det.

       Så litt om straff. Innenfor det vi kaller straff, har vi et bredt spekter av ulike tiltak. Formålet skal selvfølgelig være å korrigere en atferd og gjenopprette et forhold som et offer er utsatt for, så langt det lar seg gjøre. Innledningsvis var jeg inne på at det er et stort spekter og ulike muligheter innenfor det som kalles straff - slik skal det være, og slik må det være - fra det mest ytterliggående, som å sette folk i fengsel, til å ha andre typer straff som samfunnsstraff, åpen soning, ulike programtiltak, f.eks promilleprogram, og noe som komiteen nå har sagt at man ønsker at Regjeringen ser videre på, muligheten for å lage et program for unge fartsovertredere når det er snakk om store overtredelser i forhold til hastighet. For det kan jo være slik at det er andre tiltak som er vel så bra som fengsel. Mangfoldet av reaksjoner er det som er styrken i straffeloven vår.

       Når det gjelder straffeutmåling, er det slik at Regjeringen innenfor noen spesifikke, få områder foreslår å sette strafferammen til 30 år. Fremskrittspartiet ønsker å løfte den fra 21 til 30 år for de groveste kriminelle handlingene. Grunnen gir seg selv: Vi synes at straffeutmålingen og strafferammen i dag er for lav, og mener at den bør heves til 30 år.

       Minstestraff er også et tema som man har vært inne på her, og det videreføres på en del områder. I tillegg ønsker Fremskrittspartiet å fremme forslag om minstestraff for utøvelse av vold mot offentlige tjenestemenn. I et klima som blir tøffere og tøffere, bl.a utenfor dette huset, er vi nødt til å vise at vi gir dem som står i førstelinjen, altså politifolk, den nødvendige sikkerheten. Da må vi bl.a ha et lovverk som ivaretar dem i forhold til den oppgaven de skal gjøre. Vi hadde kanskje ønsket og forventet at flere ble med på det, men vi registrerer at der står vi alene.

       Vi ønsker også en progressiv og kumulativ straffeutmåling, fordi vi synes det er litt rart at man skal gi dem som bedriver profesjonell kriminalitet, særordninger og rabattordninger som ingen andre får. Det er et system som ikke vi ønsker oss. Det skal selvfølgelig være oppad begrenset til den maksimale straffeutmålingen på 30 år.

       Når det gjelder prøveløslatelser, er vi skeptiske til en del av de forordningene som ligger der i dag, og vi ønsker en innskjerping ved å linke det opp mot strafferammen og grovheten ved den kriminaliteten som er begått.

       Så må jeg få lov til å påpeke at ved en inkurie er det blitt en liten feil i innstillingen under punkt 27.2.2, i merknaden fra oss. Der står det at vi vil stemme imot forslaget til § 96 om foreldelse av idømt straff. Der skal det stå § 93, for å være pinlig korrekt, etter det jeg har oppfattet.

       Med det tar jeg opp de forslagene fra oss som ligger i innstillingen.

       Knut Storberget (A) [18:47:44] : Det er veldig positivt at det er et så stort tverrpolitisk flertall i dette hus for alternative straffereaksjoner. Det har vært en viktig sak for denne justiskomiteens arbeid at man har klart å enes om det.

       Jeg hører hva representanten fra Fremskrittspartiet nå sier om samfunnsstraff og andre reaksjoner. Dette er reaksjoner som faktisk virker, og som bidrar til å redusere kriminaliteten! Mitt spørsmål er: Hva er da årsaken til at Fremskrittspartiet ved denne runden faktisk ønsker å begrense bruken av samfunnsstraff, i motsetning til det øvrige flertall?

       I den grad man kan klare å svare i løpet av et minutt, er mitt andre spørsmål: Er det heldig, med en så progressiv og kumulativ straffeutmålingsregel som Fremskrittspartiet nå foreslår, at en 17-åring som begår innbrudd i naboens kjellerbod tre ganger, skal dømmes til seks års fengsel? Er det, etter Fremskrittspartiets mening, en hensiktsmessig og riktig bruk av samfunnets ressurser?

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:49:00] : Fremskrittspartiet støtter bruk av samfunnsstraff i gitte sammenhenger, samtidig som vi er ganske klare på hvor vi ikke ønsker å ha det.

       Til representanten Storbergets siste spørsmål, om han som begår innbrudd for tredje gang hos naboen: Jeg synes faktisk ikke at han skal gjøre det! Det er liksom det som er forutsetningen her. Jeg ser ingen grunn til at når man gjør det én gang, en andre gang og en tredje gang, skal man særbehandles på en mild måte. Da har man, etter mitt skjønn, utvist en holdning som jeg synes man skal gjøre noe med, ikke gjøre det motsatte. En må hele tiden ha fokus på de kriminelle. Men nå har nå jeg og representanten Storberget diskutert det holdningsmessige, hvem som er de kriminelles beste venn, og hvem som ikke er det, så det skal jeg la ligge.

       Når det gjelder kritikk av samfunnsstraff, er det klart at vi har reagert på saker hvor det har vært begått væpnet ran, og hvor man har fått samfunnsstraff. Det har også vært begått seksuelle overgrep hvor man er blitt idømt samfunnsstraff. Det synes ikke vi harmonerer med det som er rettmessig og i tråd med folks rettsoppfatning. Derfor ønsker vi en innskjerping når det gjelder bruk av samfunnsstraff.

Ingjerd Schou (H) [18:50:20] : Fremskrittspartiet ønsker å etablere ungdomsfengsler. Høyre ønsker ikke egne fengsler for de yngste lovbryterne. Det å flytte barn og unge langt unna familie og nærmiljø for at de skal sone i et eget ungdomsfengsel, vil også bl.a redusere muligheten for rehabilitering, det å komme i gang med en ny start på livet.

       Er ikke Fremskrittspartiet opptatt av rehabiliteringsmuligheten? Hvordan vurderer Fremskrittspartiet de verdiene som nettopp ligger i at man skal tilbake til hjemmet sitt, til familien og til nærmiljøet, og som er viktige faktorer i et rehabiliteringsopplegg?

       Det er få steder som på landsbasis ville være aktuelle for det Fremskrittspartiet foreslår, egne ungdomsfengsler. Landet vårt er langstrakt, og slik sett ville de aller fleste uansett være langt hjemmefra i forhold til rehabiliteringsbiten.

       Helt avslutningsvis må jeg si at det vel er Fantomet som sier « hard mot de harde og myk mot de myke » - men det tror jeg justisministeren er vel kjent med. (Munterhet i salen)

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:51:32] : I så fall må jeg muligens få lov til å si at i denne salen sidestilles justisministeren med Fantomet (munterhet i salen) - uten å rakke ned på verken den ene eller den andre av de to nevnte herrer.

       Tilbake til spørsmålet: For Fremskrittspartiets del har vi ingen absolutte verken nei- eller ja-krav til ting. Hvis det er slik at vi havner i en situasjon hvor det vil være tjenlig med ungdomsfengsler, skal det være en åpning for det.

       Det er et paradoks for meg at representanten fra Høyre er så bekymret for dette. Vi har også sagt at man ikke skal ha unge førstegangskriminelle som soner sammen med profesjonelle kriminelle. Vi har sett oppslag i avisene nå i vår om at promilledømte ungdommer soner sammen med folk som er dømt for folkemord. Jeg synes ikke det er noe særlig bedre i så måte. Når det gjelder rehabilitering, tror jeg faktisk at Høyre ikke går noe særlig lenger enn oss i denne saken.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:52:46] : På flere områder minner Fremskrittspartiet om det amerikanske republikanske partiet, og ett av de områdene syns jeg de sjøl gav uttrykk for i svaret til representanten Storberget. I forhold til privatdrevne fengsler har de også en veldig amerikansk holdning. Men det er et felt til som vitner om en ganske amerikansk holdning til hvordan man håndterer kriminalpolitikken: « Min frihet stopper der din begynner », er et godt utgangspunkt for kriminalisering, skriver Fremskrittspartiet. Som eksempel på hva partiet mener skal være lov, siteres Tony Blair:

       - Ikke vær i noen som helst tvil: Du er berettiget til å forsvare deg selv. Det er bare under de mest ekstreme omstendigheter at noen vil bli saksøkt for å angripe eller drepe en tyv i eget hjem.

       Dette er rett og slett skremmende lesning.

       Jeg må spørre representanten Ellingsen om følgende: Når ble retten til liv underordnet friheten fra innbrudd for Fremskrittspartiet?

Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:53:59] : Jeg takker for utfordringen fra representanten fra SV. Det føyer seg inn i rekken av det som vanligvis kommer fra SV. SV har et ensidig fokus på å forstå de kriminelle, og det er det eneste saliggjørende her.

       Så må man selvfølgelig gjerne kritisere oss for å gjøre ting som SV ikke setter pris på. Men sånn er det, det er politikken i dette. For oss handler det om å gjøre en del ting som andre ikke tør gjøre. Det har vi gjort før, og det skal vi fortsette med å gjøre. Så får de som ønsker det, fortsette med å ha fokus på de kriminelles ve og vel, og så får vi andre tenke på hvordan ofrene har det.

       Jan Arild Ellingsen (FrP) [18:56:29] : Man kan si mye om representanten Thorkildsens innlegg, men engasjementet i forhold til å kjempe for det hun står for, er det ingen som kan ta fra henne. Det er en god ting.

       Det jeg likevel kunne tenke meg å spørre representanten Thorkildsen om, er begrunnelsen for ikke å være med på en økning av minstestraffen når det gjelder grov voldtekt. Her sier representanten Thorkildsen bl.a at man er redd for at en høyning av minstestraffen til noe som i utgangspunktet er et mer akseptabelt nivå, kan få uforutsette følger som at flere frikjennes. Betyr det at representanten Thorkildsen mener at domstolen, hvis den finner klare beviser mot en person med basis i strafferammen, kommer til å frikjenne han? Er det det som er problemstillingen til representanten Thorkildsen?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:57:30] : Jeg skulle ønske at Fremskrittspartiet hadde brukt like mye energi på ivaretakelsen av dem som blir utsatt for voldtekt, som de bruker på å prøve å få til en høyning av straffenivået.

       Fra SVs side er det likevel slik når det gjelder voldtekt, at vi klarer å ha to tanker i hodet på en gang. Vi ønsker både en ivaretakelse av dem som er blitt utsatt for voldtekt, og jobber veldig aktivt for det, og vi ønsker en høyning av straffenivået, fordi det oppleves som fryktelig urettferdig at noe som er så integritetskrenkende, en så forferdelig forbrytelse, kan straffes så mildt som det til tider har vært gjort. Det har også vært et uttrykk for et syn på kvinner som er helt uholdbart i vårt samfunn.

       Grunnen til at vi ikke går med på forslaget fra Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, er at vi frykter at det kan få noen konsekvenser som vi ikke er tjent med, og som i hvert fall ikke den voldtektsutsatte er tjent med. Det kan bl.a ende i at man blir dømt for grovt uaktsom voldtekt i stedet for voldtekt, fordi man ser at det i den konkrete saken vil være dypt urimelig å ha et straffenivå der man legger seg på minstestraffen. Det er ganske bred enighet i Stortinget om at det er en reell mulighet.

Einar Holstad (KrF) [18:58:53] : SV går imot 30 års strafferamme for grove terrorhandlinger. Dette betyr at en hendelse tilsvarende den som skjedde i New York 11. september 2001, ville ha medført en formell maksimalstraff på 21 års fengsel, med en reell soningstid på 14 år. Man kan spørre seg da: Er dette rettferdig? Står det i forhold til den grufulle handlingen som er begått? Vil SV at Norge skal være et paradis for terrorister?

       Det er også bra at det har vært en såpass bred enighet, med unntak av Fremskrittspartiet. Jeg vil nesten si det slik at i et så omfattende lovarbeid skulle det bare mangle om det ikke var en del ulike synspunkter, og at det kom fram delte meninger.

       En debatt om ny straffelov skal sjølsagt være en debatt om straffeansvaret. Det skal være en debatt om de ulike straffereaksjonene, om straffens utforming og også om straffens lengde. Det er naturlig, og debatten her i dag har jo i stor grad handlet om akkurat det.

       Jeg synes imidlertid også, i likhet med enkelte andre talere, at det er grunn til å påpeke at lovbrudd i dette landet fortsatt er sterkt knyttet til sosiale forhold, og at det er et bakteppe for kriminalitet i Norge som aldri kan ignoreres. Det tilsier at det forebyggende kriminalitetsarbeidet bestandig vil være viktig, men det handler også om hvilke andre tiltak enn fengselsstraff som kan være aktuelle, og om straffens proporsjoner.

       I forlengelsen av debatten om ny straffelov, og når et nytt lovverk knyttet til straff og reaksjon fra samfunnet nå blir vedtatt, er det særlig to områder der det er viktig å føre debatten videre. Det ene gjelder kriminalitet og rusmiddelmisbruk. Jeg er enig i at her er det en vesentlig jobb som gjenstår. Kriminalitet og psykiatri er også et område der man i forlengelsen av dagens behandling bør ha en sterkere debatt om lovverket knyttet til dette og straffens utforming, og om hvorvidt straff som reaksjon er fornuftig og hensiktsmessig.

       Jeg synes nok også at man her kunne kommentere at når rettsapparatet i Norge er preget av tross alt knappe ressurser, kommer man heller ikke utenom at det betyr en viss prioritering i straffesakskjeden, og at dette gir seg utslag i det praktiske liv, dog kanskje ikke når det gjelder de mer prinsipielle sidene som vi diskuterer i denne sal.

       Senterpartiet synes det er positivt at vi får en straffelov som i større grad differensierer reaksjonsformen særlig i forhold til unge lovbrytere. Vi ønsker å bidra til ytterligere å differensiere det i forhold til flertallsinnstillingen, og støtter derfor forslagene nr. 2 og 4, fra SV og Arbeiderpartiet, når det gjelder ubetinget straff og bruk av samfunnsstraff. Derimot har vi ikke grunnlag knyttet til vårt program til å gå så langt som det Arbeiderpartiet og SV gjør når det gjelder å fraskrive seg muligheten til forvaring av personer under 18 år, og heller ikke når det gjelder spørsmålet om tvungen overføring til konfliktråd.

       Senterpartiet støtter også forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og SV, fordi vi mener at det lovteknisk ville være en fordel om man fikk en slik bestemmelse. Vi velger også å støtte to av de verbale forslagene, forslag nr. 8, fra Fremskrittspartiet og SV, og forslag nr. 19, fra Fremskrittspartiet.

       Statsråd Odd Einar Dørum [19:13:00] : Det er et historisk sus over debatten i Odelstinget i dag. Den gjeldende straffeloven ble vedtatt i 1902 og satt i kraft i 1905. Den har således vært den sentrale lov på strafferettens område i hele den unionsfrie 100-årsperiode vi feirer i år.

       Min grunnleggende målsetting med lovforslaget har vært å bevare og utvikle et strafferettslig system som både er egnet til å beskytte befolkningen og samfunnet mot kriminalitet, og gir de rammede og befolkningen en opplevelse av og tillit til at de blir beskyttet og tatt hånd om, samtidig som gjerningspersonenes krav på rettssikkerhet og en human tilpasset reaksjon ivaretas.

       Det har vært en hovedmålsetting for Regjeringen at forslaget til ny straffelov skal sikre at det kan reageres strengt overfor den som begår alvorlig eller omfattende kriminalitet, samtidig som man åpner for alternative reaksjonsformer og flere ulike håndhevingskanaler for dem som begår mindre alvorlig kriminalitet. Dette er på folkelig norsk å være hard mot de harde og myk mot de myke.

       Vernet om livet, den seksuelle integritet og rettsstaten er styrket i forslaget til den generelle del av straffeloven. Dette kommer bl.a til syne gjennom at jeg har valgt å beholde minstestraffer for drap, voldtekt og grove seksuelle overgrep mot barn, samt å foreslå en ny minstestraff for de mest graverende tilfeller av motarbeiding av rettsvesenet, f.eks bruk av skytevåpen mot politiet.

       Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ønsker å heve minstestraffene for voldtekt og drap. Jeg har over lang tid signalisert at straffenivået i voldtekts- og drapssaker må heves. Når Stortinget nå i behandlingen av ny straffelov på bred og prinsipiell grunn også gir uttrykk for dette, har jeg tillit til at signalene følges opp.

       Det er i erkjennelsen av at det finnes handlinger som er mer straffverdige enn selv dobbelt- og trippeldrap, at Regjeringen har foreslått 30 års strafferamme for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. At justiskomiteen har føyd til « de mest alvorlige terrorhandlinger », forskutterer et forslag Regjeringen hadde til hensikt å fremme sammen med proposisjonen om straffelovens spesielle del.

       Når det gjelder dette forslaget, må jeg si følgende: Det er selvfølgelig ikke personer som sprer mel og utgir det for miltbrann på postkontoret på Hamar, vi sikter til. Vi sikter - bank i bordet - til en norsk utgave av Madrid. Jeg synes at komiteen har trukket en logisk linje på dette punktet, og departementet skal nok være i stand til å fremme en strafferettslig avgrensning som gjør at vi kommer skikkelig og ordentlig tilbake på dette punktet.

       For andre grove lovbrudd ønsker Regjeringen å beholde den lengste straffen på 21 år, men åpner for en ordning hvor fengsel i 21 år sones fullt ut. Videre har denne regjeringen skjerpet straffen for gjengangerkriminelle og organisert kriminalitet.

       Samfunnsstraffens hovedmålgruppe er unge kriminelle som samfunnet ønsker å berge fra en kriminell løpebane. Samfunnsstraff skal ikke brukes i saker med grov vold eller seksuelle overgrep. Jeg er tilfreds med at Stortinget slutter seg til Regjeringens forslag om unntaksvis å åpne for at samfunnsstraff skal kunne idømmes ved grove narkotikalovbrudd hvor det foreligger en rehabiliteringssituasjon. I forlengelse av dette bør det nevnes at bruken av konfliktråd øker, og Regjeringen satser tungt på etatssamarbeid for å skape en vei ut av et liv som kriminell.

       Straffeloven av 1902 ble til i en periode da Norge forberedte seg på å bli en fri og uavhengig nasjon. Utfordringen nå er å ta stilling til hvilke krav Norges rolle som aktør og troverdig samarbeidspartner på den internasjonale justisarena stiller til straffelovgivningens utforming. På kriminalitetsområder som menneskehandel, rasisme, tortur, terrorisme, korrupsjon og hvitvasking har internasjonale krav og standarder allerede øvet betydelig innflytelse på utformingen av norsk strafferett. Trenden vil neppe avta. Når vi nå står på terskelen til det andre hundreår som moderne og uavhengig nasjon, må vi ta innover oss at den tid er forbi da strafferetten var et rent nasjonalt anliggende!

       Og så: Det blir hevdet at det ikke er visjoner over dette forslaget. Ja vel, i en tid da noen mener at vi skal følge amerikanske sheriffmetoder og bruke gangetabell, ja til og med eksponentialligning - selv om ikke det er foreslått i Norge - og noen at vi må være så myke, fordi det å oppsøke det liberale dilemmaet er så vondt og vanskelig at vi prøver å unngå det, er det vel sannelig en visjon å legge fram en straffelov som beholder de strenge reaksjonene for de mest alvorlige situasjonene, og som beholder humaniteten i strafferett og -gjennomføring i de fleste situasjonene, bruker « restorative justice » og satser på samfunnsstraff og konfliktråd. Det er vel en visjon! Det er da et valg av en politisk linje! Og for dem som følger med i den norske samfunnsdebatten, finnes det andre linjer man prinsipielt kan velge.

       Så er det veldig fint at det også føres budsjettdebatt rundt en straffelovsdebatt. Det er jo veldig inspirerende! Men den må jo ikke føres som om denne regjeringen ikke har handlingsplaner rettet mot barn og ungdom som nettopp skal videreføres, at vi ikke har handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, at vi ikke har handlingsplaner mot trafficking, at vi ikke har handlingsplaner i forbindelse med rus, og at vi ikke aktivt gjør det vi skal gjøre når det gjelder å bedre situasjonen for rusede folk, bl.a gjennom å lage et dommerledet narkotikaprogram. Det å tegne et slikt bilde blir en grov fortegnelse.

       La meg slutte med Gudmund Hernes' uttalelse. Han sa det slik: Når man står nærmest hverandre i politikken, blir man skarpest mot hverandre i polemikken!

       Når det gjelder spørsmålet om hvordan vi skal håndtere barn og unge, er det blitt reist både i forhold til pågripelse av barn og unge og i forhold til når barn og unge skal få en reaksjon, og hva slags arbeid som skal settes inn, både i ettertid og i forkant. Mener justisministeren at vi der har et tilstrekkelig lovverk, slik at Barnevernet er i stand til bl.a å kunne bruke tvang mot barn som begår kriminalitet, eller trengs det også der et nytt arbeid?

       Statsråd Odd Einar Dørum [19:19:39] : For å holde seg til det billedlige språk: Det skulle blott mangle at man ikke treffer blink når man bruker hagle mot en såpass i enhver henseende tydelig person som meg, og i tillegg mot en person som har et så høyt aktivitetsnivå på så mange områder. Det er fint, det! Men det betyr jo ikke at om man treffer blinken, treffer man nødvendigvis målet! Representanten Storberget prøver å framstille det som det nærmest er kjekt og greit og enkelt å løse svære problemer i forbindelse med å forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Det er en svær jobb, det. Det er en seig jobb, som kan starte svært tidlig. Alle må jo vite at vi har startet det arbeidet, bl.a ved å lage et godt etatssamarbeid. Det å drive politikk på den måten skaper jo ikke de store overskriftene, men du verden hvor nødvendig det er å jobbe slik! På samme måte skal vi ha skikkelige høringer om hvordan vi får domstoler og andre til å samarbeide for å lage bedre samarbeidsformer som gjør livssituasjonen bedre. Det er jo et kvantesprang - det tror jeg representanten er enig med meg i - når det norske politiet ved politimester Gjengedal sier: Det er ikke vår viktigste oppgave å grave i lommene og jage slitne narkomane. Vi skal gå etter dem som står bak det hele. Men gratulerer med god blink! Hagle må treffe noen.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [19:21:00] : Jeg ønsker å høre synspunkter fra statsråden når det gjelder uavhengighet og forholdet mellom domstol og lovgiver.

       For kort tid siden deltok undertegnede og statsråden i en debatt der temaet bl.a var hvordan man får domstoler til å følge opp lovgivers vedtak. Der uttrykte bl.a. Riksadvokaten en klar bekymring i forhold til saker som vi ønsket å få ført for Høyesterett for å få endret dagens praksis. Han sa bl.a at han slet med å komme gjennom i forhold til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

       Hvis det er slik at dette er bekymringsfullt fra Riksadvokatens side, blir mitt spørsmål: Deler statsråden Riksadvokatens bekymring? Hva må vi i så fall gjøre for å komme i en bedre dialog og sørge for at domstolene tar med seg de signalene og vedtakene som lovgiver faktisk fatter?

       Så erkjenner vi selvfølgelig at det i mange sammenhenger vil være nødvendig å beskytte samfunnet også mot barn. Men da må vi bygge opp alternativer til fengslene. Og da lurer jeg på hva det nå er departementet sitter og kukelurer på som de kan bringe som tilsvar hvis vi får kritikk fra FNs torturkomite på akkurat dette området - som jeg regner med - og som gjør at man har kunnet avvise alle de forslagene som Arbeiderpartiet og SV har hatt.

Statsråd Odd Einar Dørum [19:24:23] : Det går an å svare på det. En av de tre klare prioriteringene i politibudsjettet for inneværende år var at man skulle forebygge blant barn og unge. Og det at politiet deltar i dette sammen med gode krefter, er svært viktig. Noe av det viktige er nettopp at man reagerer så tidlig i livet at det aldri blir en kriminell karriere. Vel, da er vi borti slike sammensatte spørsmål som hva slags ernæring driver du med, hvordan forebygger vi ADHD, vi er borti samarbeid med barnevernet. Og vi kukelurer slett ikke, vi driver et tverrdepartementalt arbeid for å fornye handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet, hvor vi følger det prinsipp at justispolitikken må springe etter barne- og familiepolitikken for å sørge for at vi får praktiske tiltak. Det rekker jeg ikke å ta i en kort kommentar, men det er selvfølgelig hele det virkeområdet som vi er opptatt av. Og her deler representanten Thorkildsen og jeg verdiene, det er ingen tvil om det. Dette er et av de punktene hvor vi skal være myke mot de myke og kloke på alle mulige måter.

       Når det så gjelder forskjellen mellom partiene, skal jeg ikke kommentere det, det kan det være interessant å gjøre senere, bl.a fordi jeg merket meg at SVs partisekretær mente at kriminalpolitikk ikke var det enkleste for SV å ta debatt på. Det finnes elementer også i denne komiteinnstillingen som gir uttrykk for det, men det er bortenfor barn og unge.

       Det har de senere årene skjedd en utvikling i de strafferettslige reaksjonene som skal møte de nye utfordringene vi står overfor, og sørge for en bedre rehabilitering av straffedømte.

       Samfunnsstraffen ble innført i 2001. I tillegg er det nå mulig å sone i behandlingsinstitusjoner, og det er etablert flere behandlingstilbud til innsatte, som f.eks sinnemestringsprogram. Erfaringen med samfunnsstraff er god, og Regjeringen har derfor foreslått å utvide samfunnsstraffens virkeområde. For det er viktig at domstolene har tilstrekkelige fullmakter til å kunne utmåle en hensiktsmessig straff i det enkelte tilfellet. I dag går grensen for å kunne utmåle samfunnsstraff ved seks års strafferamme. Regjeringens forslag om å la den konkrete straffeutmålingen være retningsgivende i stedet gir økt mulighet for individuelt tilpasset reaksjon. Særlig viktig er det at denne lovendringen nå vil åpne for samfunnsstraff ved narkotikaforbrytelser dersom gjerningspersonen er i en rehabiliteringssituasjon.

       For Høyre er det viktig å balansere ulike hensyn når man tar stilling til de strafferettslige reaksjonsformene. Hensynet til ofrene for kriminalitet, deres pårørende og samfunnet for øvrig tilsier at man ikke skal dra anvendelsesområdet for samfunnsstraff for langt. Derfor må jeg gjenta at jeg synes det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet, og for så vidt også Sosialistisk Venstreparti, vil åpne for samfunnsstraff som reaksjon ved grove voldsforbrytelser og sedelighetsforbrytelser. Høyre mener at i slike saker må det settes klare grenser, og jeg er redd for at en slik regel vil svekke tilliten til lovverket og rettsapparatet.

       Det er også oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet senere i innstillingen samtidig går inn for minstestraffer i grove voldtektssaker. Men det er jo interessant å se hvordan særlig Arbeiderpartiet fører sin politikk på kriminalitetsområdet. Vi var tidligere i debatten inne på det å være tøff og det å være myk. Storberget sa i sted at han er noe midt imellom, men det er tydelig at det er ulike meninger i ulike fraksjoner i Arbeiderpartiet. Derfor er man litt tøff noen steder, og så er man litt myk noen steder, og så blir det veldig fram og tilbake, veldig hopp og sprett, lite helhetlig og lite gjennomtenkt i kriminalpolitikken, dessverre.

       Den nye straffeloven vil sørge for at straffelovgivningen gir samfunnet og den enkelte en effektiv beskyttelse, særlig mot alvorlig, grov kriminalitet som grove angrep på liv og på rettsstaten og gjentatt organisert kriminalitet.

       Ingjerd Schou (H) [19:29:59] : Kampen mot barne- og ungdomskriminalitet er et høyt prioritert felt for Regjeringen. På replikkordskiftet etter statsrådens innlegg kan det virke som om dette har gått noen hus forbi. Det er et prioritert felt særlig fordi samfunnet må beskytte seg mot kriminelle handlinger, men ikke minst for å hindre utvikling av en lang kriminell løpebane - til skade for ungdommen selv, de nærmeste og omgivelsene.

       Skal vi kunne effektivt bekjempe denne kriminaliteten, er vi utvilsomt nødt til å bruke andre metoder enn dem vi bruker overfor drevne kriminelle. Barn og unge skal ikke behandles som garvede kriminelle, de har helt andre behov enn en 30-åring. Og det vil være lettere å snu barn og unge vekk fra en kriminell løpebane dersom man møter dem på en god og riktig måte.

       Det er viktig at samfunnet har andre reaksjonsformer overfor kriminell ungdom enn det verst tenkelige, nemlig fengselsstraff. Høyre er overbevist om at dersom vi har fengsel som en hovedlinje overfor ungdom som har begått lovbrudd, så har vi ikke løst problemet. Det er en kjensgjerning at en ileggelse av fengselsstraff for unge lovbrytere i mange tilfeller kan bety starten på en tyngre kriminell løpebane, ved at en ung innsatt identifiserer seg med andre kriminelle, etablerer nettverk og lærer metoder. Høyre mener derfor det er viktig at vi har andre virkemidler enn fengsel å ty til før ungdommene får et langt rulleblad - virkemidler som kan få dem på rett kjøl igjen.

       Barn og unge som befinner seg i en risikosone for å utvikle lovstridig atferd, risikerer, slik som dagens lovverk og praksis er, å bli kasteballer i sitt lokalmiljø mellom politiet, barnevernet, rusomsorgen, helsevesenet og skolesystemet. Det er viktig å sikre en klar ansvarsplassering mellom de ulike instanser som møter mindreåriges lovbrudd. Høyre ønsker et forpliktende grunnlag for samarbeid mellom rettshåndhevere, hjelpeapparatet, foreldre og den unge selv. Alle lovbrytere skal oppleve en reaksjon på sine lovbrudd som bidrar til ansvarliggjøring av den unge selv, men også et tilbud som gir mulighet for en mer positiv utvikling. Også her handler det om skreddersøm og om individuell rehabilitering. Samfunnsstraffen har fått en sentral plass i det norske rettssystemet, og vil bl.a være et godt alternativ til fengsel for nettopp denne gruppen.

       Norge har inkorporert FNs barnekonvensjon. Den fastslår at fengsling av barn og unge under 18 år bare skal benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom.

       Tallene viser at det blir stadig mindre vanlig å sperre unge mellom 15 og 18 år inne i fengsler. Antallet har også gått ned de siste fire årene, fra 99 i 2000 til 56 ved utgangen av 2004. Dette viser at politiet, påtalemyndigheten og domstolene er mer tilbakeholdne med å sette barn i fengsel, og utviklingen går i riktig retning.

       På den annen side er det dessverre slik at barn mellom 15 og 18 år i enkelte tilfeller begår gjentatt alvorlig kriminalitet eller enkeltstående handlinger av så grov karakter at samfunnet har behov for beskyttelse. Vi mener derfor det er riktig å vurdere etablering av flere lukkede ordninger for barn under 18 år som begår kriminalitet. En samlet komite er enig om at det bør være mulig for domstolen å gi ubetingede dommer med betingelse om opphold i institusjon for unge lovbrytere. Her må det etableres et godt hjelpeapparat som kan gi ungdommene mulighet til å gjøre opp for seg, hjelpe dem med å snu en kriminell atferd og gi dem håp for den fremtiden som ligger foran dem, og bidra nettopp til en positiv utvikling for dem som har kommet skjevt ut i ung alder.

       Utfordringen i forhold til strafferetten er nettopp at vi må evne å ha flere tanker i hodet på en gang og se at det er mennesker det dreier seg om, og at vi er nødt til å sette i verk forskjellige typer virkemidler. Det har vært Arbeiderpartiets anliggende, som heldigvis flere partier også har tatt til orde for. Vi ønsker ikke å multiplisere oss inn i fengslene. Det ville være en katastrofe for norsk strafferett. En av grunnene til at Norge har lav kriminalitet i forhold til andre land, er at vi har lang tradisjon for å gjøre det motsatte. Fremskrittspartiets linje ville antakelig medføre betydelig økning i kriminalitetsfrekvensen i Norge, hvis vi skulle begynne å behandle folk på den måten, tatt med også måten de vil forebygge på.

       Jeg er også glad for at man sjøl i Høyre nå er både myk og hard om hinannen, og at man fra denne talerstolen gir sin støtte i forhold til innstillinga og aksepterer at sjøl overfor grove narkotikaforbrytelser skal man i visse tilfeller kunne bruke samfunnsstraff. Veldig bra!

       Så står vi altså igjen med det som har vært en kime til debatt, spørsmålet om sedelighet. En 15-16-åring vil tradisjonelt sett i Norge få betinget reaksjon - dvs. ingen reaksjon, bare et vilkår om ikke å begå nye forbrytelser - for å ha gjort et eller annet av en eller annen grad mot f.eks en mindreårig. Og da er vårt spørsmål, som Arbeiderpartiet har tatt under grundig overveielse: Ville det skade om man reagerte litt mer og sa at vi i tillegg kan ha anledning til å gi samfunnsstraff der vi finner det hensiktsmessig, særlig koblet opp mot at man kan gi en type behandling i kombinasjon? Kan det skade å ha et slikt fleksibelt reaksjonsmønster overfor mindreårige? Nei. Verre er det ikke. Vi oppfatter det som å være særdeles gjennomtenkt at man nettopp har den åpningen i domstolene. Og som jeg har sagt før i dag: Arbeiderpartiet har den tilliten til domstolene at man kan bruke både omfanget og innholdet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, sjå side 462)

       Ågot Valle gjeninntok her presidentplassen.