Sak nr. 2
Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om endringer i utlendingsloven m.m. (styringsforhold på utlendingsfeltet) (Innst.O.nr.68 (2004-2005), jf. Ot.prp.nr.31 (2004-2005))

       Kari Lise Holmberg (H) [18:08:04] (ordfører for saken):

       Regjeringen la 16. januar 2004 fram St.meld.nr.21 (2003-2004), Styringsforhold på utlendingsfeltet. Bakgrunnen for meldingen var bl.a ønsket om bedre overensstemmelse mellom politiske mål og prioriteringer og praksis i utlendingssaker. Det er med grunnlag i St.meld.nr.21 at Stortinget i dag behandler de foreliggende lovendringsforslagene.

       Jeg vil først redegjøre kort for sakens innhold. Det foreslås for det første en adgang for Kommunal- og regionaldepartementet til å gi generelle instrukser om lovtolking og skjønnsutøvelse til Utlendingsdirektoratet. Departementet foreslår at det samme skal gjelde for politi, utenriksstasjoner og andre, når de utøver myndighet etter utlendingsloven.

       For det andre foreslås det en adgang for departementet til å bringe UDIs positive vedtak inn for Utlendingsnemnda til vurdering. Med positive vedtak menes vedtak som er til gunst for søkeren.

       For det tredje foreslås det en adgang for departementet til å bringe spørsmålet om gyldigheten av UNEs positive vedtak inn for domstolsprøving.

       Det foreslås også at Kongen i statsråd skal være klageorgan i saker som vedrører hensynet til rikets sikkerhet og utenrikspolitiske saker. Det foreslås videre å opprette en stornemnd som en alternativ behandlingsform i UNE. Åremålsperioden for nemndlederne i UNE foreslås forlenget til åtte år, uten mulighet for gjenoppnevning. Departementets forslag til endringer i utlendingsloven omfatter videre forslag om at utlendingen skal innvilges fritt rettsråd uten behovsprøving der departementet bringer UDIs positive vedtak inn for UNE, og fri sakførsel uten behovsprøving der departementet bringer UNEs positive vedtak inn for domstolsprøving. Departementet foreslår at lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp endres, slik at retten til fritt rettsråd og fri sakførsel i disse tilfellene framgår av denne loven.

       Dagens regelverk gir ikke mulighet til instruksjon, bortsett fra i saker som har med rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn å gjøre. Statsråden og politikere generelt er avskåret fra å instruere om innholdet av og vurderinger som blir gjort i enkeltsaker. Utlendingsloven § 38 første ledd slår fast at departementet ikke kan instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker, bortsett fra, som tidligere nevnt, i saker som innbefatter hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn.

       Regelverket har vært slik siden 2001. Erfaringer tilsier imidlertid at det ved enkelte anledninger kan være behov for å finne raskere og bedre styringsredskaper, og Høyre ser derfor positivt på de endringene som nå foreslås.

       Synspunktene på dette er noe ulike i komiteen, men jeg regner med at partiene selv redegjør for sine respektive standpunkter.

       Sakene som blir behandlet etter utlendingsloven, er svært kompliserte og har naturligvis svært alvorlige konsekvenser for dem det gjelder. Beslutningene tas etter grundig og individuell behandling av hver søknad, men det kan allikevel være behov for å sikre at praksis er i samsvar med politiske mål og prioriteringer.

       Høyre stiller seg bak departementets forslag, men presiserer at å gi departementet mulighet til å instruere førsteinstans ikke overflødiggjør lov- og forskriftsarbeid. Det å endre loven eller lage nye forskrifter er en tidkrevende prosess, og vi mener som sagt at det er behov for raskere og bedre styringsredskap. I tillegg er det et problem at regelendring kommer i etterkant og ikke kan rette opp i praksis som er uheldig i konkrete saker.

       På den annen side skal en ikke glemme at denne instruksjonsmyndigheten også vil føre til økt politisk press på hver enkelt av oss. Men samtidig vil det politiske ansvaret bli mer tydelig. Det er imidlertid viktig å presisere at saksbehandling av enkeltsaker fortsatt skal holdes utenfor departementet.

       Jeg må si at jeg imøteser argumentene fra SV og Senterpartiet. Fra disse partiene er det fremmet forslag om at praksisendring på utlendingsfeltet bør skje gjennom lov- og forskriftsendring. Samtidig er det først og fremst disse partiene som fronter mange enkeltsaker. Jeg kan bare vise til dagens debatt i Stortinget når jeg undrer meg over sammenhengen i disse partienes politikk på dette området.

       Selv om et flertall i dag åpner for instruksjonsrett, er det viktig å presisere at instruksene må være i overensstemmelse med lov. Dette setter klare skranker for hvilke praksisendringer som kan foretas ved instruks. Det vil altså fortsatt være behov for både lov- og forskriftsendringer.

       Regjeringen følger opp forslaget fra evalueringsutvalget om å opprette en stornemnd. Høyre og resten av komiteen støtter dette forslaget, fordi det vil sikre større grad av lik praksis og likebehandling i utlendingsforvaltningen enn det vi har i dag. Stornemndas oppgave skal være å behandle UDIs vedtak når de er av prinsipiell karakter eller er særlig betydningsfulle av andre grunner. I dag har en ikke noen ordning som sikrer lik behandling i UDI og UNE. Dette kan føre til ulik praksis og feil avgjørelser, som rammer søkere. En stornemnd vil sikre lik behandling ved at vedtak i stornemnda skal skape presedens. Stornemndas funksjon vil i første rekke være å justere og presisere praksis, og den skal ikke overprøve vedtak som allerede er fattet i UNE, men treffe førstegangsnemndvedtak. Behandling i stornemnd skal komme i stedet for og ikke i tillegg til andre behandlingsformer. Dette er viktig i forhold til effektivitet og ryddighet. Når denne stornemnden opprettes, legges dagens koordineringsutvalg ned.

       Jeg tar opp det forslag som Høyre og Kristelig Folkeparti har fremmet i saken.

       I dag behandler vi lovendringene.

       Arbeiderpartiet mener at det er viktig at saksbehandlingen knyttet til enkeltsaker fortsatt skal holdes utenfor departementet, og går inn for det. Men samtidig er vi enige i at det også er viktig at det politiske ansvaret tydeliggjøres, og at det er samsvar mellom politiske mål og praktisering av utlendingsloven. Å styre gjennom lov og forskrifter er en tidkrevende prosess, som ikke tar høyde for plutselige endringer. På innvandringsfeltet vet alle at ting kan skje fort. Da kan veien fram for å få til endringer i enkelte tilfeller være lang og uakseptabel. Derfor går Arbeiderpartiet inn for at UDI i visse tilfeller kan instrueres av statsråden. Det betyr ikke at enkeltvedtak som er fattet av UDI, skal kunne oppheves eller settes til side, med mindre de viser seg å være ugyldige, men en ny vurdering vil være retningsgivende for framtidige vedtak. Det er en viktig presisering.

       Det må også være klart at statsrådens rett til å instruere kun gjelder innenfor rammen av det Stortinget og Regjeringen har bestemt, dvs. at det må være i overensstemmelse med gjeldende lov. Instruks skal også normalt gis i skriftlig form.

       Arbeiderpartiet går også inn for at departementet skal kunne bringe positive vedtak inn for overprøving i UNE. Her vil jeg presisere at dette ikke skal ha tilbakevirkende kraft for gyldige vedtak, men være retningsgivende for framtidig praksis. Det skal også være en frist på fire måneder for adgangen til å bringe et positivt vedtak i UDI inn for overprøving i UNE.

       Arbeiderpartiet støtter opprettelsen av en stornemnd for å sikre en større grad av lik praksis og likebehandling i utlendingsforvaltningen enn vi har i dag.

       Jeg har også merket meg at Regjeringen nå støtter Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets forslag om at to av de sju medlemmene i stornemnda skal oppnevnes fra humanitære organisasjoner, og at direktøren i UNE ikke skal være leder av stornemnda. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener det er behov for å gi fritt rettsråd utover det som gis i dag, til den enkelte som får saken behandlet for stornemnd. Det får vi ikke flertall for. Vi vil også at det skal være mulighet for personlig frammøte i nemnd i større grad enn det er i dag. Det vil de andre partiene ikke være med på. Det er ingen vilje til å ta de signalene som vi får, om at veldig få får mulighet til å møte i nemnd.

       Per Sandberg (FrP) [18:18:22] : Jeg kunne bare kort ha fremmet de forslag som ligger i innstillingen, men jeg vil komme med noen få kommentarer.

       Jeg vil i hvert fall få lov å presisere at Fremskrittspartiet fortsatt har en annen løsning på styringen av utlendingsfeltet enn det flertallet og de andre partiene har, men det forutsetter selvfølgelig at en også får bukt med den fortsatt store tilstrømningen av asylsøkere til landet.

       Jeg registrerer med glede at tallet på asylsøkere er betydelig redusert, og vi vil forhåpentlig fortsatt se en nedgang i 2005. Da vil jeg også tro at vi igjen får nye runder med endringer når det gjelder styringen på utlendingsfeltet. Den strukturen og det som er etablert som en institusjon i dag for å styre utlendingsfeltet, er jo bygd opp med basis i at vi skal være en av Europas største mottakere av asylsøkere basert på folketall. Jeg formoder også at det kanskje var noe av grunnen til at de store endringene kom i 2001, og Høyre og Fremskrittspartiet var de partiene som stod imot de vesentlige endringene som da kom. Hvis en går tilbake til 1997, da Bondevik I trådte inn i regjeringslokalene, vil en se at det var fra det tidspunktet det skjedde en voldsom endring i norsk innvandringspolitikk. Da gikk tallet på asylsøkere voldsomt opp. Så vidt jeg erindrer, var det på det tidspunktet ca 2 500 asylsøkere, helt til vi nådde en topp tidlig i 2002 på nærmere 18.000 asylsøkere. Det er klart at når en ikke har et apparat som møter det, må det endringer til.

       Da forventer jeg også at når Regjeringen nå, ved å bruke Fremskrittspartiets medisin, får redusert antallet asylsøkere til Norge, innser den at institusjonen, styringen på utlendingsfeltet, må endres i så måte. Det kan ikke være slik at vi skal ha et apparat som skal være oppe og gå fordi « ting kan skje fort », som representanten Øye fra Arbeiderpartiet sa i sitt innlegg. Vi må ha en bedre forutsigbarhet på hele feltet.

       Ellers må jeg bare si at vi støtter de vesentligste endringene som er foreslått i saken, foruten sammensetningen av stornemnd. Vi har et eget forslag der, hvor vi sier at den sammensetningen som er foreslått, kan bli feil fordi vi ikke oppnår det vi ønsker oss, nemlig en lik behandling. Jeg tror den sammensetningen som er foreslått, faktisk vil være med på å liberalisere norsk innvandringspolitikk. Det er ikke Fremskrittspartiet interessert i, og det er, slik jeg har forstått det, heller ikke Arbeiderpartiet eller Regjeringen interessert i.

       Det er de vesentlige områdene der vi står alene i forhold til innstillingen.

       Jeg vil bare fremme de forslag som Fremskrittspartiet står bak i innstillingen.

       Jeg vil begynne med å replisere til Fremskrittspartiets Per Sandberg, rett og slett fordi det ikke er sånn at man kan drive flyktningpolitikk på bakgrunn av svingningene i antallet asylsøkere til Norge. Man må drive flyktningpolitikk med bakgrunn i hvem som har behov for beskyttelse her i landet, og ikke med bakgrunn i et eller annet måltall, selv om vi vet at Fremskrittspartiet har hatt i sine budsjetter at man skal ta imot 6.000 asylsøkere, og hvis det kommer flere enn det, skal man ikke behandle sakene deres. Det er konvensjonsstridig, og det er en helt uholdbar måte å drive politikk på.

       Verden forandrer seg. Noen ganger er det krig, noen ganger er det ikke krig. Enkelte vil huske at det var en del kriger i 2001 og 2002. Vi fikk mange flyktninger, bl.a fra Afghanistan, på det tidspunktet. Det kan ikke overraske noen. Sånn vil det være, og sånn vil utviklingen være når det gjelder antallet asylsøkere.

       Stortinget gir i dag, mot Senterpartiets og SVs stemmer, myndighet til å drive lovfortolkning, i ytterste fall muntlig lovfortolkning, og instruksjonsmyndighet til departementet overfor Utlendingsdirektoratet. Det er ingen tvil om at hovedformålet - og det var veldig tydelig i fjor - med denne muligheten til lovfortolkning for departementet er å gjennomføre raske innstramminger i innvandrings- og flyktningpolitikken. Jeg ser at ordlyden i Ot.prp.nr.31 (2004-2005) er annerledes enn ordlyden i stortingsmeldingen i fjor, men der var det akkurat det som var veldig tydelig. Senterpartiet og SV mener at dette kan svekke rettssikkerheten for utlendinger og føre til en mer uoversiktlig praksis enn om man hadde valgt å bruke det store rommet som i dag finnes, til å fastsette sentrale begrep i utlendingslovgivningen gjennom forskrifter. Det ironiske er at statsråd Solberg gav seg selv en forskriftshjemmel som det første hun gjorde da hun ble statsråd. Denne forskriftshjemmelen var den gangen begrunnet i et sterkt ønske om å styrke sikkerheten for kvinner spesielt, i forhold til kjønnsbasert forfølgelse. Men siden har de forskriftene, som i hvert fall Senterpartiet og SV har etterspurt, sammen med mange ansatte i Utlendingsnemnda, uteblitt. En av de tingene som kom fram i rapporten ved evalueringen av Utlendingsnemnda, var nettopp at flere av de ansatte kunne ønske seg større klarhet og politisk styring gjennom avklaring av sentrale begrep i utlendingslovgivningen. Det er begrep som « sterke menneskelige hensyn », « sterk tilknytning til riket » - nå ser jeg at statsråden tenker seg en slik type forskrift og har hatt en slik forskrift på høring i forhold til de såkalte mufferne, altså irakiske flyktninger, men vi har altså ikke en generell forskrift om hvordan man skal tolke dette begrepet - og det siste er « i særlige tvilstilfeller », som er det som er avgjørende for om man får saker behandlet for full nemnd i Utlendingsnemnda.

       Senterpartiet og SV har ønsket en slik klargjøring gjennom disse forskriftene, og vi synes det er pussig at statsråden ønsker seg muligheten til å instruere direkte, når hun ikke engang bruker det rommet som ligger i å kunne instruere gjennom forskrifter. Det er viktig å påpeke at en instruksjon bare vil gjelde Utlendingsdirektoratet og ikke Utlendingsnemnda, som har å forholde seg til forskrifter og lover. Det betyr at man kan komme i den pussige situasjon at man instruerer Utlendingsdirektoratet til å gjennomføre en streng praksis, mens Utlendingsnemnda etterpå godkjenner saker med bakgrunn i det som finnes av forskrifter og lover. Det er en pussig måte å drive dette på. Det hadde vært mye bedre å gjennomføre en helhetlig styring gjennom forskrifter. Jeg vil derfor ta opp forslaget fra SV og Senterpartiet om å be departementet og Regjeringen om å bruke denne forskriftshjemmelen til å avklare sentrale begreper for å få en klarere rettstilstand, og for å få flere ankesaker til Utlendingsnemnda og behandlet dem for full nemnd. En klargjøring av begreper er en av de sakene som mange har tatt opp, og ikke bare gjennom evalueringsrapporten. Forskjellige organisasjoner har også tatt opp dette.

       Det er viktig å si om flere av de sakene som behandles for full nemnd, at i det øyeblikket de behandles der, har de også en større innvilgelsesprosent. Dette kan selvfølgelig ha flere årsaker, nettopp fordi de er særlige tvilstilfeller. Men jeg skylder å gjøre oppmerksom på at eksempelvis de sakene som vi har snakket om tidligere i dag, som gjelder etiopiere som har fått behandlet sakene sine på nytt, har vært behandlet i full nemnd, og der har søkerne fått medhold.

       Den andre hovedsaken som det har vært konflikt rundt, er muligheten for departementet til å anke positive vedtak fra UDI til UNE og positive vedtak fra UNE inn for domstolene. Det er vi imot. Vi mener at dagens rettstilstand, med mulighet for både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda til å omgjøre innvilgede statuser hvis de er ugyldige, er tilstrekkelig. Vi mener dessuten at belastningen som ligger i å få ført disse sakene og anket dem fra departementets side - det er veldig tydelige styringssignaler når departementet anker denne type saker - vil være for stor for den enkelte. Vi ønsker ikke den muligheten til å anke. Vi mener det vil være tilstrekkelig å gjennomføre eventuelle politikkendringer gjennom forskrifter.

       Vi er positive til stornemnd. Vi er positive til en del av de endringsforslagene og de andre tingene som har vært gjennomgått her av saksordføreren, og vært framlagt. Dette er jo kjent stoff fra i fjor. Men jeg vil ha meg frabedt retorikken fra Kari Lise Holmberg om at medlemmer fra Senterpartiet og SV nærmest bare er opptatt av enkeltsaker og driver politikk på den måten, mens Regjeringen har en helt annen linje. Det er enkeltsaker som klargjør de prinsipielle sidene, og når vi stiller spørsmål til departementet i forhold til saker, har de i all hovedsak dreid seg om de prinsipielle sidene ved forskjellige saker. Det er på den måten vi tar opp ting med statsråden.

       Vi må få si at det opplegget og det styringssystemet som flertallet i dag kommer til å vedta, kommer til å føre til en mye mer medietilpasset politikk og raskere endringer av forholdene på utlendingsfeltene på en uoversiktlig måte. Det har kommet innvendinger fra veldig mange organisasjoner. Dette er noe helt annet enn den tryggheten som ligger i det Senterpartiet og SV vil, nemlig å sørge for å få flere forskrifter på plass.

       Statsråd og regjering kan ikkje lenger gripa inn i enkeltsaker. Eg vil likevel poengtera at vi som folkevalde stortingspolitikarar ikkje er fråtekne rolla som ombod for kvar einaste som er busett i Noreg. Vi må kunna gå inn og sjå på om lovens intensjon er vareteken i enkeltsaker, og tala borgaranes sak på alle nivå, også dette, ikkje minst fordi utlendingslova sjølv opnar for utstrakt bruk av skjønn. Eg brukte - eg kan godt innrømma det - store delar av påsken til å sikra at to småjenter utan mat, pengar og straum i Murmansk fekk komma til mor si etter 18 lange månader. Det var i tråd med både bokstav og intensjon i lova. Men det hjelpte å ta saka opp, ho fekk ei lykkeleg løysing. Det er også på den måten, og det må vi ikkje sjå bort frå, at vi kan få innsikt i kva som trengst av lovendringar for å gjera systemet meir treffsikkert. I dette tilfellet er lovendringar ikkje nødvendig, det er i tråd med lova.

       Denne saka utvidar statsrådens instruksjonsmyndigheit. Kristeleg Folkeparti meiner at det er heilt nødvendig for å sikra at praksis i utlendingsforvaltninga er meir i samsvar med politiske mål og prioriteringar. Dette borgar for betre politisk styring med utlendingslova og er ikkje ein dum måte å gjera det på. På dette området passar det dårleg med eit statisk og rigid system. Instruksjon er raskare enn lov og forskrifter, men det erstattar naturlegvis ikkje lov og forskrifter. Det har aldri vore meininga. Dette er eit tilleggsinstrument.

       Forslaget om stornemnd er også med på å styrkja ei politisk styring, der både regjering og humanitære organisasjonar er representerte, i tillegg til UNE. Denne nemnda skal behandla saker som er av prinsipiell karakter eller av særleg stor betydning. Eg trur vi treng stornemnda, og eg trur at ho kan vera eit positivt tillegg.

       Dei endringane som her er foreslåtte innanfor utlendingsfeltet, og som heldigvis stort sett får fleirtal, vil styrkja rettstryggleiken og folkevald styring på området. Men vi har ikkje løyst alle problema. I mål er vi neppe. Her vil vi få stadig nye utfordringar.

       Statsråd Erna Solberg [18:40:57] : Dette er en oppfølging av lovmessige endringer til de forslagene som Regjeringen la frem i St.meld.nr.21 i fjor. Det er ikke slik at det er behov for en grundig gjennomgang av alle delene av forslagene, men jeg konstaterer at det er flertall i salen for det Regjeringen har foreslått. Jeg har lyst til å kommentere et par forhold som er tatt opp.

       For det første er det slik at Senterpartiet og SV gjentar det man sa i fjor, at bakgrunnen for dette er på en måte ønsket om innstramming. Nei, bakgrunnen for dette er faktisk ikke først og fremst det. Jeg synes også debatten i for stor grad konsentrerer seg om asylsøkere og antallet asylsøkere. Jeg har lyst til å minne om at størstedelen av de vedtak som fattes i UDI og UNE, dreier seg om andre typer utlendingssaker, bl.a om familiegjenforeningsspørsmål, om særkullsbarns adgang - det dreier seg om en rekke forhold og praksis knyttet til det. Det er i like stor grad knyttet til de forholdene at jeg føler at det ofte er vanskelig hvis det skal skrives forskrifter om relativt detaljerte, små endringer som det er et ønske om å gjennomføre, og hvor instruks vil være mer aktuelt å bruke.

       Så er det ingen tvil om at hovedtingene når det gjelder de endringene som er gjort i forhold til behandlingen av asylanter i Norge, ikke dreier seg om spørsmål som er knyttet til lov, forskrifter og vurderinger. Det dreier seg om ingen av dem, omtrent, med unntak av gjenforenings- og forsørgelseskravet, som i og for seg verken er knyttet til forskrifter eller lover. Det dreier seg om praksis og håndheving med hensyn til hvordan vi behandler personer når de er i Norge. Det har dreid seg om differensiert behandling, og altså ikke i utgangspunktet om utlendingsloven som sådan. Jeg opplever at en del av den typen mistenkeliggjøring av hva motivene er, skygger for at vi i en verden hvor globaliseringen er stor, endringene mange og trykket stort, vil oppleve at vi ofte raskt kan komme til å se at deler av en forskrift, deler av ting som ligger der, trenger en presisering eller en endring for å få fortolkningen på plass, og at det derfor også er et behov for å ha en sterkere grad av instruksjon.

       Så til spørsmålet om å gi mer uttømmende forskrifter. Ja, jeg er enig i at det på noen områder er behov for uttømmende forskrifter. Det er også behov for nye forskrifter og forståelse av begrepene. Vi har bl.a laget forskrifter som vi har sendt på høring, og som dreier seg om endringer i policyen knyttet til særkullsbarn og familiegjenforeningsspørsmål - det dreier seg om endringer på en rekke store og tunge områder for å få hele systemet til å fungere på en bedre måte. Men det er også slik at vi ved årsskiftet 2001/2002 nedsatte Utlendingslovutvalget, som bl.a ifølge sitt mandat har fått i oppdrag å se på nettopp disse begrepene som ligger i utlendingsloven, og de har også kommet med forslag til en helt ny lov. Det vil da, synes jeg, være totalt ressurssløsende hvis vi parallelt med at Utlendingslovutvalget seriøst skal gjennomgå begrepene i utlendingsloven og presisere dem, skal skrive forskrifter, med det tidskonsumet og arbeidet som er knyttet til det, for å klargjøre denne typen lovregler og de samme begrepene som Utlendingslovutvalget har jobbet med. Det betyr at når det kommer en ny utlendingslov, er det klart at vi vil ha føringer. Noen begrep endres jo også i forhold til endringene i den nye utlendingsloven, hvor mye også flyttes fra forskrifter til lov i det arbeidet.

       Når det gjelder den spesielle regelen knyttet til hvem som er flyktning, er det slik at det som kom frem i høringsinstansene, og de spørsmålene som kom opp i runden i forbindelse med den forskriften, skapte grunnlag for at vi følte det var behov for å vente på Utlendingslovutvalget for å se hvordan de håndterte noen av de samme begrepene, før man avsluttet arbeidet med en slik forskrift. Det ser vi nærmere på for øyeblikket.

       Jeg har lyst til å understreke det, for det er slik at når det pågår arbeid parallelt, er det ikke nødvendig å drive dobbeltarbeid knyttet til dette, og det er heller ikke riktig å bruke mye tid på å avklare begreper som det uansett vil bli tatt stilling til i forbindelse med et nytt lovarbeid, som vil komme til Stortinget i løpet av neste stortingsperiode. Vi har også definert noen av disse begrepene. Blant annet har vi definert begrepet « særlig tilknytning til riket » i tråd med den midlertidige forskriften i mars. Vi holder på med en forholdsmessighetsvurdering i utvisningssaker nettopp for å gi rammer rundt skjønnet som gjennomføres. Det er ikke slik at vi ikke er villig til å bruke forskriftsbiten, men det er ganske viktig at vi ikke tror at vi kan gi uttømmende forskrifter på alle områder, for da forsvinner jo også skjønnsmomentene som det forutsettes at utlendingsforvaltningen skal ha. Jeg mener at noe skjønnsområde bør det også være, rett og slett fordi det vil være umulig å ha uttømmende opplysning f.eks om alle tilfeller som skulle falle inn under « særlige tvilstilfeller ». Hvis jeg på forhånd hadde visst om alt det kunne oppstå tvil om i « særlige tvilstilfeller », tror jeg jeg burde søkt til den jobben i Roma. Jeg har forstått det slik at det nå har kommet hvit røyk nede i Roma. Det er utnevnt ny pave, har jeg fått beskjed om. Da hadde jeg hatt betydelig nærmere kontakt med øvrigheten enn med andre bestemmelser, hvis jeg hadde gjort det. Det tror jeg heller ingen i embetsverket vil klare å forutse på forhånd, og man ville hatt runden gående.

       Når det gjelder spørsmålet om å prøve saker med positive vedtak og forskjellen mellom UDI- og UNE-behandlingen, skyldes jo det at UNE ble opprettet med en særskilt uavhengighet for å være en klagenemnd. Vi har funnet måter å forsøke å ta opp konflikter på som kan oppstå, uten at vi skal gjøre noe med uavhengigheten. Derfor har vi valgt å gå til domstolsprøving fremfor at departementet skal få noen utvidet instruksjonsrett overfor UNE.

       Jeg har lyst til å gjøre Stortinget oppmerksom på én ting. Komiteen viser i innstillingen til « at stornemnda ikke skal overprøve vedtak som allerede er fattet i UNE ». Jeg vil gjøre oppmerksom på at i forbindelse med de saksbehandlingsforskrifter som vi snart sender ut på høring, vil jeg lufte en mulighet for at nemndleder i en svært spesiell situasjon kan be om at en sak som er behandlet i ordinært nemndsmøte, skal kunne behandles på nytt i stornemnd. Det gjelder tilfeller hvor det er truffet vedtak til ugunst for utlendingen, mot nemndleders stemme, men hvor nemndleder mener at vedtaket er lovstridig. Dette er for å forkorte mulighetene for at man skal måtte gå til rettssak, og at man skal måtte ha rettsprosess for å vurdere om det er lovstridig eller ikke. Det er for å hjelpe utlendingen i et helt særskilt tilfelle, som bl.a er tatt opp av Utlendingsnemnda som ett område som kan dukke opp som et vanskelig tema.

       Så kjære kollega, kan eg vel seia: Slike saker kan neppe regulerast bort i ei verd der nød og forfølging er framtredande. Så gode system får vi neppe. Eg føler behov for å seia dette, for det er noko naivt i å tru at vi ikkje skal ha einskildsaker, ved å ha forskrifter og lover på alle område.

       Min innsats i påskehelga gjekk først og fremst på tidsbruk og opplysningar som ikkje var komne fram, og eg hadde det privilegiet å få hjelpa som ombod i Noreg. Det er eg stolt av, og det er eg glad for.

       Forskrifter som SV og Senterpartiet vil ha, ville neppe ha endra denne saka iallfall. Skjønn vil og må vera til stades i all framtid i slike saker.

       Per Sandberg (FrP) [18:50:09] : Først bare en klargjøring i forhold til vår stemmegivning. Vi har vurdert det slik at vi kommer til å støtte forslag nr. 1 i innstillingen.

       Så har jeg bare noen korte kommentarer til representanten Holmås. Han fornekter seg ikke. Representanten Holmås prøver på et eller annet vis å angripe Fremskrittspartiet fordi vi har lavere måltall i forhold til å ta imot asylsøkere. Det er jo faktisk det SV også selv gjør, og det er også det Regjeringen gjør, og det er det budsjettet opererer med. Så vidt jeg husker, er måltallet på asylsøkere i år 8 500. Men forskjellen er at SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Regjeringen har gitt fullmakter til å la det strømme inn asylsøkere utover det som måtte være måltallet. Det er en ærlig sak for SV at de er totalt likegyldige med hvorvidt det kommer 8.000, 16.000, 24.000 eller 32.000, for de mener det burde være den menneskelige, riktige måten å operere på. Det er jo en ærlig sak. Men jeg synes ærlig talt at SV burde reflektere litt over den politikken, hvis det er slik at de er opptatt av asylinstituttet, som umiddelbart ville blitt pulverisert av et slikt system.

       Så vil jeg bare helt til slutt få lov til å kommentere det representanten Holmås sa, jeg tror det var til representanten Kari Lise Holmberg, om at han ville ha seg frabedt den type retorikk fra andre stortingsrepresentanter. Ja, jeg vet ikke hvordan jeg skal kommentere det, men jeg tror representanten Holmås bør være den aller siste til å kommentere andres måter å kommunisere, debattere eller drive retorikk på. For der er han kanskje i verdensklasse med å utvikle en retorikk som er enestående i forhold til å sette andre i forlegenhet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå side 530)