Sak nr. 3
Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) (Innst.O.nr.69 (2004-2005), jf. Ot.prp.nr.33 (2004-2005))

       Karin Andersen (SV) [18:53:23]
(ordfører for saken):

       Diskriminering og rasisme er uakseptabelt og bryter med verdigrunnlaget vårt, som sier at alle er likeverdige og skal være samfunnsmessig likestilte. Allikevel vet vi at det skjer diskriminering - alt fra negativ forskjellsbehandling og utestenging til grov vold med fatale følger - på grunn av etnisitet, religion, seksuell orientering mv., og at dette også skjer i Norge. Diskriminering rammer også funksjonshemmede og kvinner.

       Norge har tilsluttet seg en rekke internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og har implementert FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon gjennom menneskerettighetsloven. I tillegg er FNs barnekonvensjon, med unntak av utlendingsfeltet, implementert i samme lov. Vern mot diskriminering er ellers spredd i ulike lover.

       Norsk implementering av konvensjonsforpliktelsene har virket litt usystematisk, og det er behov for en mer systematisk tilnærming til dette arbeidet. I Ot.prp.nr.33 fremmes det lovforslag om å implementere FNs rasediskrimineringskonvensjon i norsk lov og oppfylle kravene til diskrimineringsvern i EUs rådsdirektiver om likebehandling uavhengig av rase og etnisk opprinnelse og om likebehandling i arbeidslivet. I tillegg til ny lov foreslås det endringer i arbeidsmiljøloven, i straffeloven og i lover på boligområdet.

       Det hovedpolitiske skillet i denne saken går mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene. Norge kommer til å være og skal være et flerkulturelt og mangfoldig samfunn framover. Det er bra, men det krever av oss at vi fjerner både bevisst og ubevisst diskriminering og sikrer likeverd. Fremskrittspartiet, som går imot loven, baner veg for mer lukkede grenser og vender det blinde øyet til at det faktisk skjer diskriminering, som alle andre ser. Bare å påstå at vi har like muligheter slik det er i dag, vil nok dessverre øke konfliktnivået, øve vold på menneskerettigheter og også sette norsk konkurranseevne ganske kraftig tilbake.

       Det er et bredt flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, som støtter hovedinnholdet i ny lov - prinsippet om etablering av håndhevingsapparat og ansvaret for pådrivervirksomhet. Men det er litt ulikt syn på organiseringen av det. Det skal behandles i Ot.prp.nr.34 og Ot.prp.nr.35. Flertallet støtter positiv særbehandling, at det faktisk er nødvendig for å oppnå reell likestilling. Loven gjelder på alle samfunnsområder, med unntak av familieliv og personlige forhold. Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, forbyr trakassering, setter forbud mot gjengjeldelse, bygger på prinsippet om delt bevisbyrde og gir rett til oppreisning og erstatning. Bestemmelsene i loven skal håndheves av håndhevingsapparatet og det alminnelige rettsapparatet.

       På de punktene der Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har andre forslag, og der disse ikke blir vedtatt, har disse partiene sagt at de subsidiært vil støtte lovforslagene i proposisjonen. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at Rasediskrimineringskonvensjonen bør implementeres i menneskerettighetsloven. Det gir høyere status og en positiv signaleffekt. Holgersen-utvalget anbefalte det. Signalene Norge har gitt og fått i internasjonale fora, tilsier det. Menneskerettighetseksperter anbefaler det. Nå oppstår det et uforklarlig skille mellom de sentrale konvensjonene som er implementert i menneskerettighetsloven, og de sentrale konvensjonene som ikke blir det, nemlig Rasediskrimineringskonvensjonen og Kvinnekonvensjonen.

       Det er bred enighet mellom så å si alle partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, om at det er behov for å gå igjennom alt lovverk for å sikre at en faktisk får et helhetlig vern, men Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fremmer forslag om en slik helhetlig gjennomgang. Særlig er det viktig å få vekk det diskrimineringshierarkiet som faktisk finnes, og som gir ulikt vern til ulike grupper - uten begrunnelse. Slik ulikhet er ikke i tråd med forpliktelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

       Funksjonshemmede, f.eks., gis intet vern i denne loven. Syse-utvalget, som hadde en plan om å avgi sin innstilling i dag - jeg vet ikke helt om det har skjedd - skulle utrede dette. Prinsippet må være at funksjonshemmede skal ha minst like sterkt vern som andre og ha tiltak som i praksis sikrer samfunnsmessig likestilling.

       Hele poenget med om Norge har oppfylt sine internasjonale forpliktelser ifølge konvensjonene, ligger ikke i at vi vedtar denne loven, men at vi har lovverk og tiltak som i praksis sikrer likestilling og ikke-diskriminering. Det er praksisen som er det aller viktigste.

       Tilbake til Syse-utvalget. Det var med litt forskrekkelse jeg leste i svarbrevet til komiteen at statsråden regnet med at det ville ta mange år før Syse-utvalgets arbeid ville resultere i lovforslag som ville gi funksjonshemmede beskyttelse. Derfor har hele komiteen bedt Regjeringen snarest mulig legge fram lovforslag som baserer seg på Syse-utvalgets arbeid.

       Etter Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets mening har lovforslaget to fundamentale svakheter slik det er i dag. Loven inneholder ikke aktivitetsplikt, noe som var helt sentralt i Holgersen-utvalget, og den opererer med to definisjoner av indirekte diskriminering. Aktivitetsplikten er den viktigste. Diskriminering er knyttet til strukturer og kulturer, som skaper fordeler for noen og ulemper for andre. Den er skjult, ofte ubevisst, og den fortsetter fordi måten dette fungerer på, ikke blir synliggjort. Et lovforbud vil virke idet det reises en sak når noe galt har skjedd. Aktivitetsplikt, derimot, vil medvirke til å synliggjøre de sidene som skaper ulikeverdighet, og de strukturendringene som man trenger for å få en ikke-diskriminerende praksis på plass. Aktivitetsplikt dreier fokuset fra hvem som gjør noe galt, til hvordan vi forebygger diskriminering. Alle som skal makte å følge denne loven, må faktisk endre seg, sine strukturer og sin kultur i praksis. Slik sett blir aktivitetsplikt kun en dokumentasjon av det en allikevel er forpliktet til å gjøre etter denne loven. Det er ingen byrde, men en hjelp til systematisk å komme i gang. Regjeringspartiene ser ut til å mene at administrativ forenkling er viktigere enn at loven om å fjerne diskriminering faktisk virker. Til det er det å si: Retten til ikke å bli diskriminert er en menneskerettighet og kan verken sidestilles eller underordnes slike administrative forenklinger. Aktivitetsplikt anses nødvendig for å fremme likestilling mellom kjønnene. At etnisk diskriminering skulle være enklere å komme til livs, er i beste fall naivt. Det svekker troverdigheten til regjeringspartienes intensjon med loven når de går imot aktivitetsplikten.

       Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fremmer også forslag om en definisjon på indirekte diskriminering. To definisjoner er uheldige og skaper forvirring. Høyterskeldefinisjonen utenfor arbeidslivet krever at en stiller særlig ufordelaktig. I arbeidslivet kreves kun at en stiller dårligere enn andre.

       Ronald Craig ved Norsk senter for menneskerettigheter påpekte i høringen i komiteen at bruken av høyterskeldefinisjonen utenfor arbeidslivet ikke er i tråd med EUs rasedirektivs minimumsstandard. I EU opereres det nå kun med en lavterskeldefinisjon, og innføringen av en høyterskeldefinisjon i denne loven bryter med utviklingen i EU. Likestillingsloven har ikke en høyterskeldefinisjon som krever kvalifisert ulempe. En høyterskeldefinisjon vil dessuten nesten ikke kunne brukes i praksis, fordi det vil kreve et så omfattende bevis knyttet til nødvendig statistisk tallgrunnlag som ikke finnes i dag. Det er altså om loven i praksis hindrer diskriminering, og ikke at det er en lov i seg selv, som avgjør om vi oppfyller våre forpliktelser og målsettinger med loven. Med en slik definisjon vil vi etter vår mening ikke gjøre det. Derfor foreslår Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet kun en lavterskeldefinisjon.

       Når det gjelder arbeidsmiljøloven, fremmer Arbeiderpartiet og SV et forslag om å fjerne trossamfunns eksplisitte rett til å diskriminere homofile ved ansettelser. Det er et spørsmål om hvorvidt religionsfriheten rangerer over retten til å være likeverdig og ikke bli diskriminert. Er det motstrid mellom disse rettighetene når det gjelder ansettelser? Vi mener nei. Det er kun tro og religion som er nevnt i EUs rammedirektiv som grunn til forskjellsbehandling. Det gis altså ingen eksplisitt rett til å diskriminere etter seksuell orientering. Derfor kan § 54D nr. 5 fjernes og § 54D nr. 4 endres, slik at arbeidsgiver ikke har rett til å spørre om seksuell orientering. SV har bedt Regjeringen påvise én aktuell jobb der samlivsform eller seksuell orientering er relevant for utførelsen av jobben. Det kan de sjølsagt ikke, for den finnes ikke. Hvem en er glad i, lever med eller har sex med, er privat. Det har ikke arbeidsgiver noe med. Arbeidsgiver kan kreve lojalitet til arbeidsoppgaver og formål og utøvelsen av arbeidet. Om en deler en tro, kan være relevant, men kun for noen stillinger som er knyttet til lærespørsmål. Derfra og til å ha rett til faktisk å vite om en ansatts seksuelle orientering og leveform er i tråd med denne troen, og hvorvidt det kan anses å være diskvalifiserende for vedkommendes ansettelse, er meget tvilsomt. Trossamfunns rettigheter er uansett ivaretatt i § 54D nr. 1, der forskjellsbehandling som følger av saklige formål, og som er nødvendig for utførelsen av arbeid eller yrke, er tillatt. Derfor bør denne diskrimineringen opphøre med denne loven.

       Straffeloven § 135 om grov hets endres, slik at også grov uaktsom overtredelse nå rammes av forbudet. Alle, unntatt Fremskrittspartiet, støtter dette. Men SV og Senterpartiet støtter ikke straffeskjerpelsen fra to til tre år. At loven blir anvendbar nå, er meget viktig. Økt strafferamme betyr neppe noe for om man begår slike forbrytelser eller ikke.

       SV og Senterpartiet mener også at beskyttelsen mot hatefulle ytringer bør gjøres gjeldende for funksjonshemmede nå. Likeens må det gis samme vern mot nekting av varer og tjenester som andre i § 349a. Det er ingen grunn til å avvente Syse-utvalget for å gi slik beskyttelse nå. Det kan da vel virkelig ikke være slik at det er uenighet om at det ikke skal være lov å nekte funksjonshemmede varer og tjenester på lik linje med andre. Det er helt uforståelig.

       SV mener at lovens kortform burde vært rasismeloven, fordi den er en implementering av FNs rasediskrimineringskonvensjon. Diskrimineringsloven gir et feilaktig inntrykk av at dette er det helhetlige og gjennomarbeidede vernet mot diskriminering i norsk lov, og det er det ikke. Blant annet er ikke funksjonshemmede dekt i det hele tatt, og det er kanskje den mest ekskluderte gruppen i hele Norge som systematisk stenges ute fra bygninger, transportmidler osv.

       Likeverdighet og vern etter loven forutsetter at alle har råd til å bruke rettsapparatet. Det vi vet om etniske minoriteter, er at de - hvis vi ser på økonomien deres - systematisk har dårligere råd enn majoritetsbefolkningen i Norge. Derfor mener Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at det er nødvendig å se på ordningen med fri rettshjelp i forhold til rasismeloven, slik at de som har dårlig råd, men som trenger beskyttelse av loven, ikke lider rettstap fordi de rett og slett ikke har råd til å bruke rettsapparatet slik som andre.

       Til slutt: Den siste uka har vel de fleste fått med seg historien om forknytte Robert på 15 år fra Østfold, som kom fram som glade Martine. Transseksualitet er ikke noe nytt. Kunnskapen er liten, diskrimineringen kan være grov. Dette er et felt som det mangler lovarbeid på i dag, og oppfordringen går til Regjeringen om at man starter med det, slik at også denne gruppen får ikke bare de ulike tiltakene de trenger, men også et vern mot diskriminering, slik som det vi starter på i dag i forhold til etnisitet, religion og også en del annet. Diskrimineringslovarbeidet i Norge er ikke fullendt med denne loven. Det trengs en helhetlig gjennomgang av alt lovverk, slik at vi faktisk sikrer likeverdighet, for det er det som er poenget med loven.

       Så vil jeg ta opp de forslagene som er inntatt i innstillingen.

       Signe Øye (A) [19:07:41] : Arbeiderpartiet vil arbeide for et tolerant, flerkulturelt samfunn og mot rasisme. Vi har alle et ansvar for å bekjempe rasisme og diskriminering. Hverdagsrasisme bidrar til å legitimere trakassering og vold og undergraver de verdier vårt samfunn er bygd på.

       Den nye loven mot diskriminering som vi behandler i dag, vil sammen med mer effektive bestemmelser i straffeloven styrke det rettslige vernet mot diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. Loven tar sikte på å gi et bedre og mer helhetlig grunnlag for å bekjempe rasisme og diskriminering i samfunnet vårt.

       Rasisme og diskriminering overfor personer med minoritetsbakgrunn er bredt dokumentert. Det fikk også dørvaktene på utestedet The Scotsman i Oslo oppleve sist uke. Der fikk dørvaktene sparken fordi de hadde feil hudfarge. Det er bra at vi blir kjent med slike saker. Men det er ganske utrolig at det kan skje i dagens Norge. Nå har komiteen vært i Canada, og jeg ville tro at en slik sak ville være ganske oppsiktsvekkende og kanskje overhodet ikke kunne ha skjedd i det landet. Det er flott at AUF, LO og Norsk Folkehjelp i kveld har arrangert konsert på Egertorget til støtte for de oppsagte.

       Den innstillingen som foreligger fra komiteen, ville ikke ha vært til hjelp for de oppsagte på The Scotsman. Det er helt klart et hull i lovverket som vi må tette igjen. Derfor fremmer Arbeiderpartiet sammen med SV og Senterpartiet et forslag om det, som vi håper også får flertall når vi skal gå til avstemning. De fleste av lovforslagene er det bred politisk enighet om.

       Når det gjelder personkretsen som skal omfattes av diskrimineringsloven, innebærer Regjeringens forslag at det rettslige vernet mot diskriminering omfatter etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn.

       Det betyr at det er flere grupper som ikke omfattes av det foreliggende forslaget. Dette er f.eks homofile utenfor arbeidslivet og boligsektoren, funksjonshemmede, transkjønnede og mennesker som diskrimineres på andre diskrimineringsgrunnlag.

       Regjeringens begrunnelse for at disse gruppene ikke omfattes nå, er Syse-utvalget som er satt ned. Mandatet for Syse-utvalget er i hovedsak å utarbeide forslag som kan styrke det rettslige vernet mot diskriminering av funksjonshemmede. Utvalget vil avslutte sitt arbeid snart.

       Arbeiderpartiet mener at Regjeringen bør igangsette arbeidet med en helhetlig diskrimineringslov i tråd med internasjonale forpliktelser og vernet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, EMK, fordi alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud. Norsk rett har i dag ikke et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, men det finnes mer generelle forbud mot enkelte typer organisasjoner og forbund.

       Regjeringen har i tråd med Holgersen-utvalgets vurderinger av betenkelighetene ikke foreslått et generelt forbud. Dette er også i tråd med innstillingen fra en enstemmig justiskomite, som gikk imot å innføre et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, men at det i stedet innføres reaksjonsmuligheter rettet mot selve virksomheten som utøves av organisasjonen, framfor mot organisasjonen i seg selv. Det er Arbeiderpartiet enig i.

       Regjeringens eneste begrunnelse for ikke å gi en forrangsbestemmelse eller inkorporere rasediskrimineringsloven i menneskerettsloven er knyttet til en henvisning om at problemstillingen skal drøftes i stortingsmeldingen om maktutredningen som kommer senere. Arbeiderpartiet mener at en debatt knyttet til rettsliggjøring av politikken er viktig, men at det skal en særskilt begrunnelse til for ikke å inkorporere rasediskrimineringsloven i menneskerettsloven eller gi rasediskrimineringsloven en forrang i det foreliggende lovforslaget. Når da de øvrige konvensjonene er inkorporert i menneskerettsloven og utenrikskomiteen enstemmig tidligere har gitt sin tilslutning til også å inkorporere rasediskrimineringsloven, mener Arbeiderpartiet at vi bør videreføre dette standpunktet, og går inn for det.

       Så til spørsmålet om aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten var en meget viktig del av Holgersen-utvalgets utkast til lov. Uten en aktivitetsplikt vil ikke loven kreve at arbeidsgivere aktivt skal foreta forandring og arbeide for den forebygging som trengs for å motvirke diskriminering. Erfaringene fra andre land som har jobbet lenge med etnisk diskriminering, har vist at et forbud mot diskriminering alene ikke er tilstrekkelig som tiltak mot diskriminering. Aktivitetsplikt er i dag forankret i likestillingsloven. Regjeringens argumentasjon om unødig byråkrati er etter Arbeiderpartiets oppfatning ikke tilstrekkelig og kan ikke tillegges avgjørende vekt. Arbeiderpartiet vil derfor gå inn for en aktivitetsplikt. Den skal også gjelde for arbeidslivets organisasjoner.

       Jeg vil ta opp det forslaget som er omdelt på plassene. Men det må inn en rettelse i siste linje, der det står « blir stilles dårligere ». Det skal stå « blir stilt dårligere enn andre i tilsvarende situasjon ».

       Diskriminering løses ikke i rettssalen alene. Bedre lovverk er kun ett av flere virkemidler for å bekjempe diskriminering. Lovforslaget må ses i en bredere sammenheng, der holdnings- og påvirkningsarbeid er minst like viktig. I den anledning vil jeg bare vise til at Stortinget snart skal behandle St.meld.nr.49 (2003-2004), Mangfold gjennom inkludering og deltakelse, som er en viktig melding med tanke på det vi nå debatterer.

       På bakgrunn av saksordførerens brede og grundige orientering om saken skal jeg begrense meg til å ta for meg tre spesielle områder. Det ene jeg vil si noe om er generelle regler mot diskriminering, det andre er funksjonshemmede, og det tredje er aktivitetsplikten.

       Diskriminering på generelt grunnlag bør være forbudt. Jeg tror at generelle regler på området vil være mer tilpasningsdyktige i forhold til skiftende oppfatninger i befolkningen. I denne saken har Høyre i sine merknader bedt Regjeringen ta initiativ til at disse spørsmålene utredes med sikte på utarbeidelse av generelle regler mot diskriminering og eventuelt utforming av en samlet helhetlig lovgivning på området. Det er viktig å understreke at en eventuell samlet lovgivning på området ikke må svekke det vern særlovgivningen faktisk gir i dag. En framtidig utredning om disse spørsmålene må derfor belyse forholdet mellom generelle regler og særskilt vern ut fra avgrensede diskrimineringsgrunnlag.

       Høyre mener altså at et større utredningsarbeid om disse spørsmålene bør vurderes, og at det er en naturlig oppfølging av den saken vi nå behandler. Høyre ønsker allikevel å framheve hvor viktig det er at fokuseringen i denne debatten er positiv. Som tidligere sagt, er denne loven tuftet på bred enighet i Stortinget, og det er et godt skritt i riktig retning at lovforslaget nå behandles.

       Parallelt med dette lovforslaget har også arbeidet med å utarbeide forslag som vil verne funksjonshemmede mot diskriminering, pågått. Det er nedsatt et utvalg som utreder denne problemstillingen, og som man forventer vil legge fram sitt resultat i disse dager. Det var Karin Andersen også inne på i sin orientering. Det er forventet at dette utvalget vil foreta en grundig vurdering av alle de spørsmålene som oppstår. Høyre ønsker at Regjeringen snarest mulig etter at utvalgets arbeid er ferdig, vil legge fram for Stortinget forslag til lovgivning som gir funksjonshemmede et forsterket lovvern mot diskriminering.

       Så er det spørsmålet om aktivitetsplikten, som blir drøftet i forslaget. Høyre stiller seg bak Regjeringens vurdering om ikke å innføre en aktivitetsplikt. Høyre ønsker ikke å påføre offentlige og private virksomheter økt byråkrati uten at det i vesentlig grad bidrar til å styrke vernet mot diskriminering. Den samlede byrden for næringslivet er allerede omfattende, og vi har større tro på at frivillige og positive tiltak vil ha større og mer ønsket effekt. Kravene til offentlige virksomheter, herunder kommunen, er allerede omfattende. Aktivitetsplikten vil kunne komme i konflikt med andre målsettinger, bl.a målsettingen om å redusere statlig detaljstyring av kommunene.

       Det har tidligere vært bred enighet i komiteen om at dette er en viktig målsetting. Men for Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har det en tendens til å bli mest ord og lite handling når det gjelder å gi frihet til de folkevalgte i kommunene.

       Avslutningsvis vil jeg si at Høyre er opptatt av at enkeltmennesket skal stå i sentrum. Vi vil verne om respekten for det å være annerledes. Alle må akseptere at andre har rett til å foreta selvstendige valg når det gjelder meninger, verdier, religion og levemåte. Det gjelder både kvinner og menn. Denne loven er et positivt skritt i riktig retning.

       Når det gjelder Arbeiderpartiets forslag, som er fremmet her i salen i dag, vil Høyre stemme for § 4 annet ledd og forhåpentligvis da forhindre at liknende saker som den vi nå har hatt eksempel på her i Oslo, dukker opp.

       Helt til sist tar jeg opp det forslaget i saken som er fremmet av Høyre og Kristelig Folkeparti.

       La meg først få lov til å kommentere én ting som kom fra saksordføreren, for hun sa vel noe sånt som at Fremskrittspartiet stod alene om å stemme mot denne loven, at vi var alene om ikke å ville innføre denne type lov. Ja, det er jo en sannhet med modifikasjoner. Vi er alene i denne salen - det er vi. Men både Justisdepartementet, Regjeringsadvokaten, Riksadvokaten og tidligere medlem i Menneskerettighetskommisjonen Hanne Sophie Greve deler Fremskrittspartiets synspunkter - i skiftende konstellasjoner. Så å påstå at Fremskrittspartiet er alene om å være kritisk, er å ta i vel hardt. Jeg må si, uten at jeg kan referere til kilder, at jeg i likhet med saksordføreren og mange andre har hatt samtaler om denne loven med framtredende mennesker som er skremt. Kari Lise Holmberg oppnår ikke det hun ønsker seg som Høyre-politiker. Hun oppnår ikke frihet - ytringsfrihet, mangfold og mulighet til å være seg selv - med denne loven, men det motsatte. Man skremmer mennesker inn i en bås, man skremmer mennesker av frykt for å trå feil.

       I den forbindelse vil jeg vise til Dagbladet i dag, Sonja Holtermans « På kornet ». Jeg synes faktisk hun sier det veldig godt. Jeg vet ikke om jeg skal lese hele innlegget, men overskriften er « Neger og åndssvak », og hun starter med følgende:

       « Det er utrolig feil å bruke ordet neger. Svart, farget og våre-nye-landsmenn er heller ikke korrekt. Det vet jeg, men det er mye jeg ikke vet om fy-ordene i språket vårt. »

       Det er det som er utgangspunktet. Og så sier hun videre:

       « Disse gruppene trenger ikke hjelp, de trenger tilrettelegging. »

       Og i disse gruppene er da selvfølgelig flyktninger, innvandrere, nordmenn, funksjonshemmede, kvinner, menn - alle som måtte være i en situasjon hvor de føler seg diskriminert. Sonja Holterman sier videre:

       « Og slik kunne jeg fortsatt, og likevel ville du ikke fått alle rådene du trenger. Forskere, antirasister, allvitere og urbane korrektheter lager nemlig nye regler fortere enn det er mulig for meg å skrive, og de har ikke for vane å legge godviljen til når du bryter reglene. Dersom man, uten fordommer, kommer til å si « neger », er det ikke mange som tenker: « Jeg hører du sier neger, men går ut fra at du mener afrikaner. » Det er langt mer sannsynlig at tilhørerne dine tenker: « Han der er fremmedfiendtlig, » eller i beste fall « Han der er rasist uten å vite det. » Men man må ikke bli for inkluderende heller. Det har gått for langt dersom du i din iver etter å være en korrekt språkbruker overser de ulike gruppenes egenart og kaller en norsk-afrikaner for hvit, og en rullestolbruker for lett-på-foten. Det er viktig at du gjennom språket ditt får vist at du er fordomsfri. Det holder nemlig ikke å være det. For å hjelpe oss litt burde representanter for den fordomsfrie eliten ha skrevet en håndbok: « Korrekte og ikke stigmatiserende benevnelser på ulike grupper av individer som egentlig ikke er annerledes. » »

       Det er meget godt sagt av Sonja Holterman, og det er dette det dreier seg om. Vi senker terskelen dit hen at uavhengig av hvem man måtte være, hvilken etnisk opprinnelse man måtte ha, hvilken religiøs overbevisning man måtte ha, eller hvilken hudfarge man måtte ha, så skremmer vi alle menneskene inn i en bås som gjør oss alle like og redde for å bevege oss.

       Man skulle tro at dagens VG ville skremme noen:

« Nordmenn stemples som satans sønner ».

       Det er tydeligvis en eller annen som har skrevet en bok, og der omtales nordmenn meget negativt. Antirasistisk Senter ved lederen Nadeem Butt har anmeldt denne saken.

       Jeg blir ikke skremt. Jeg blir faktisk beroliget over at vi greier å avdekke at vi har den type mennesker i det norske samfunnet. Men flertallet i denne salen vil, gjennom det vedtaket som blir gjort her i dag, gjemme disse menneskene, sånn at de kan jobbe i det skjulte, og det er farlig. Det er farlig! Jeg ønsker mye heller at disse skal stå fram.

       Men det som skremmer meg, er når NRK P3 søker en ny DJ - discjockey - så skriver de i annonsen:

       « Vi vil være spesielt lydhøre for søknaden din, hvis du har en flerkulturell bakgrunn. »

       Det skremmer meg - og da får flertallet i denne salen ønsket sitt oppfylt - hvis det er den retningen vi skal gå i, for det er diskriminering! Jeg vil forresten også kommentere det representanten Kari Lise Holmberg sa, at hun kunne dokumentere voldsom diskriminering og rasisme i Norge. Kan noen være så snill å legge fram en sånn dokumentasjon for meg? Det finnes ikke den type dokumentasjon. At enkelte organisasjoner driver og « skjønner seg på », blir en helt annen sak, men det blir subjektivt. Det finnes ingen bred dokumentasjon.

       Det betyr ikke at Fremskrittspartiet ikke innser at det finnes diskriminering og rasisme, men det bekjemper man ikke med den type lover som Regjeringen nå fremmer - diskrimineringslover, vil jeg si. Når det gjelder å styrke det rettslige vernet mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion og annet, sier Regjeringen at ettersom Norge er blitt et stadig mer flerkulturelt samfunn, vil et sånt rettslig vern bli enda viktigere for å unngå motsetninger mellom grupper og sikre god integrering. Nei, det er jo det motsatte som skjer! Man skiller jo grupper, og grupper vil ha frykt for hverandre.

       Fremskrittspartiet er enig i at det bør finnes et godt vern mot diskriminering i Norge, men hovedpoenget er at dette lovverket allerede eksisterer - selv om det ikke finnes et eget lovverk, finnes det etter Fremskrittspartiets syn tilstrekkelig for å fange opp diskriminering og rasisme. Dette blir altså i stor utstrekning støttet av Regjeringsadvokaten gjennom de fleste av proposisjonens kapitler.

       Regjeringens forslag til ny lov, eller vedtaket som skjer her i dag, blir derfor i stor grad en oppramsing og presisering av gjeldende lovverk, samtidig som en går lenger innenfor enkeltfelt for i stor grad å signalisere sitt sterke engasjement mot diskriminering. Flertallet har, hvis jeg får lov til å si det, en tendens til å begrunne sine innskjerpelser med krav fra internasjonale konvensjoner vi er knyttet til, men det blir også i de aller fleste tilfellene avvist av Regjeringsadvokaten og Justisdepartementet. Det er etter Fremskrittspartiets syn ikke fremmet et balansert lovforslag, noe som kan resultere i at forslagene gir seg store, utilsiktede utslag.

       Det vil sannsynligvis bli slik at Fremskrittspartiet vil få kritikk. Vi vil sannsynligvis bli satt i en situasjon der vi vil få vanskeligheter med å forsvare hvorfor vi ikke stemmer for denne loven. Men med bakgrunn i det jeg allerede har sagt, at både Justisdepartementet og Regjeringsadvokaten, Riksadvokaten mfl., med skiftende konstellasjoner, har gitt uttrykk for at forslagene allerede er dekt opp, forholder vi oss til det. Derfor går vi altså imot hele loven.

       Styrking av det rettslige vernet mot diskriminering går ikke gjennom å skape diskriminerende faktorer, som bl.a gjøres ved omvendt bevisbyrde, som er det mest urovekkende forslaget som ligger her.

       Etnisk diskriminering er et reelt og alvorlig problem i Norge, sier flertallet. Og jeg har spurt: Med basis i hvilken virkelighet?

       Og jeg spør: Hva med denne loven, skal vi nå bli kvitt problemet med denne loven i hånd? Nei, jeg tror det ikke før jeg får se det.

       Iveren etter å få presset gjennom disse lovene har, tror jeg, ledet Regjeringen til faktisk å bryte de konvensjonene de selv hevder er basis for lovtekstene - dette gjelder i stor grad, i særdeleshet, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Men disse lovene bryter også med andre FN-konvensjoner. Man bruker altså en lovtekst som innbefatter internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert - og så bryter en de samme konvensjonene med det lovverket. I lovteksten står det bl.a at hvis det er grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering, skal slik diskriminering « anses som bevist ».

       Dette er brudd på internasjonale konvensjoner, det er brudd på menneskerettighetskonvensjonen. Regjeringen ønsker med andre ord, med støtte fra sosialistene her, å innføre omvendt bevisbyrde i saker som omhandler diskriminering. Det betyr at en som anklages for lovbrudd, må bevise sin egen uskyld - dette til tross for at de konvensjonene flertallet påberoper seg, entydig har slått fast at enhver skal forutsettes utskyldig inntil bevist skyldig i henhold til lov.

       Regjeringen, eller flertallet, ønsker altså i forbindelse med disse lovene å nedsette to instanser som skal overvåke eventuelle brudd på foreslåtte lover. Blant annet skal et diskrimineringsombud håndheve og være en pådriver i dette arbeidet. Ombudet skal bl.a drive oppsøkende aktivitet overfor innvandrerbefolkningen. Dette er en sammenblanding av roller hvor diskrimineringsombudet på den ene siden skal oppfordre til angiveri og så på skjønnsmessig vis avgjøre hvorvidt diskriminering har funnet sted. Videre foreslås det opprettet en diskrimineringsnemnd som vil være dømmende myndighet. Nemnden skal bestå av åtte personer, og det stilles ingen krav om norsk statsborgerskap. Vi kan med andre ord oppleve at utenlandske statsborgere skal kunne dømme nordmenn i en prosess hvor de selv må bevise sin uskyld. Helt utrolig! Og til tross for de siterte konvensjonene som omfatter religiøse samfunn, velger flertallet eksplisitt å gjøre unntak for disse. Implisitt betyr det en legitimering av den religiøst motiverte diskriminering av kvinner som finner sted i mange miljøer.

       Utkastene til den nye lovteksten er et eksempel på hvordan Regjeringen påvirkes til å drive politikk på minoritetenes premisser. I den anledning bør det være opportunt å minne Regjeringen om at vår toleranse aldri må trekkes så langt at vi aksepterer intoleranse.

       Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at jeg skulle bruke enda 15 minutter, for det er en hel rekke andre ting som kunne blitt kommentert. Men jeg forstår det dit hen at mye av pådriveren for denne regjeringen til å fremme dette lovverket kanskje kan summeres opp i forhold til lovens prinsipielle grunnlag. Regjeringen er av den oppfatning at alle disse argumentene overskygges av bl.a de viktige signalene som en slik inkorporering vil ha for Norges internasjonale menneskerettighetsarbeid innenfor området rasisme og etnisk diskriminering, og at det generelt vil styrke Norges troverdighet som pådriver for menneskerettighetene. Dermed foreslår også Regjeringen at rasediskrimineringsloven inkorporeres i diskrimineringsloven. Det er det som må være pådriveren.

       Bare for å slå det fast helt til slutt: Jeg håper at Presidentskapet klart og tydelig legger voteringen opp slik at Fremskrittspartiet får stemme imot alle forslag og loven i sin helhet.

       Jeg fremmer vårt forslag i innstillingen.

       Fråvær av rasisme eller antisemittisme er ikkje det som er mest utbreidd som verdi, kultur eller til og med lovverk i verda. Noreg og Vesten er jo ikkje hovudproblemområde. Likevel er dette vesle bidraget, ein lov som vi i dag behandlar, og som vi kallar diskrimineringsloven, viktig. Formålet med loven er å styrkja det rettslege vernet mot diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonalt opphav, avstamming, hudfarge, språk, religion og livssyn.

       Retten til å vera og tenkja annleis skal ein verna om, respekten for andre likeså. Det er eit sjølvsagt krav til majoriteten. Men også minoriteten må respektera andre sine rettar, jf boka som er omtala i VG i dag.

       Det er ikkje nødvendigvis diskriminering å vera ueinig og ytra seg om det ein meiner. Men det må gjerast med respekt for dei som meiner annleis.

       Kristeleg Folkeparti er oppteke av at lovverket må vera klart med omsyn til diskrimineringsgrunnlag. Vi er faktisk ueinige i at ein generell diskrimineringslov vil tena formålet. Vi meiner det er viktig å sørgja for at rettstryggleik, ytringsfridom og trusfridom ikkje vert svekt av lovar som nettopp skal verna minoritetar. Dei er jo mest avhengige av at desse fridomsprinsippa er uavkorta.

       Denne loven er ikkje fullstendig. Funksjonshemma er f.eks ikkje inkluderte i denne loven. Men det kjem også eit sterkare lovvern for denne gruppa etter at Syse-utvalet, som har til vurdering funksjonshemma sin situasjon, legg fram si innstilling no i april.

       Eg trur ikkje det er mange i Noreg som ikkje er einige i at handlingar og ytringar ikkje skal verka krenkjande, skremmande, fiendtlege, nedverdigande eller audmjukande. Slike haldningar og handlingar er jo også på kollisjonskurs med gamle normer, som vi har lært som bod med forklaring. Likevel opplever mange slik trakassering på arbeidsplass, skole eller i all offentlegheit, nemleg i media.

       Vi har ein lang veg å gå, og eg trur aldri vi når heilt fram. Paradis på jord er ei hildring. Men lovar som set grenser, er nødvendige i eit samfunn der dei gode normene for mellommenneskelege forhold ikkje heilt fungerer. Denne loven eit steg på vegen.

       Så ein liten visitt til saksordføraren. Fridom og demokrati og toleranse inneber faktisk at staten ikkje kan tilrana seg totalt hegemoni, heller ikkje ved fleirtalsvedtak. Blant anna Kyrkja og organisasjonar må ha rett til å tenkja og meina annleis enn fleirtalet. Å tvinga fleirtalsmeiningar på alle er intolerant og farleg. Vi må i eit demokrati faktisk få behalda frie rom dit staten sin arm ikkje når. Eg vil seia til min kjære medrepresentant at å dela tru faktisk, og sjølvsagt, inneber å leva i pakt med trua og idégrunnlaget. Skal ein formidla dette idégrunnlaget vidare, er det også totalt øydeleggjande dersom ein handlar annleis enn ein talar. Då tapar ein truverde. Derfor er eg glad for at SV sine forsøk på no å endra § 54D vert avviste.

       Statsråd Erna Solberg [19:46:15] : Jeg har lyst til å begynne med å si at vi utallige ganger har deltatt både her og i andre fora i generelle diskusjoner knyttet til spørsmål om integrering, inkludering og de temaene som går på at vi skal akseptere en større grad av mangfold.

       Jeg mener at vi i løpet av denne siste stortingsperioden har fått på plass mye av det vesentligste lovarbeidet knyttet til inkluderingsspørsmålet og integreringsspørsmålet gjennom lov om introduksjonsordning, rett og plikt til norskopplæring, og nå også gjennom å styrke vernet mot etnisk og religiøs diskriminering. Det er viktige deler av det. Mye av arbeidet fremover består nettopp i arbeidet utenfor lovarbeidet, i det praktiske arbeidet både ute i kommuner og lokalt mellom mennesker, for å få tingene til å fungere og få snudd systemene våre til ikke bare å være opptatt av juss og lov og rettigheter, men faktisk til også å finne gode ordninger for å inkludere og akseptere mangfoldet i vårt samfunn.

       Derfor er det interessant å registrere at gjennom mange av disse debattene har vi blitt møtt med mange eksempler på diskriminering. I den sammenhengen har Fremskrittspartiet sagt at det er trist å høre om folk som ikke får jobb, og det er trist å høre eksempler på at folk opplever diskriminering. Men på konkrete utfordringer om de har ønsket å bidra til et sterkere diskrimineringsvern på bakgrunn av etnisitet, har de alltid forsøkt å snakke det vekk, selv når de møter konkrete eksempler på den diskrimineringen som Per Sandberg ikke helt har funnet dokumentert ennå. Jeg har registrert at de aldri har villet svare på det. Men vi har fått svaret i kveld - når de slipper å se i øynene de konkrete eksemplene på det som faktisk av og til foregår i vårt samfunn.

       Jeg har ikke tenkt å gå igjennom alle bitene av loven. Det er en lov som ikke først og fremst lager en ny rettstilstand i arbeidsmarkedet eller i boliglovene, for det har vi gjennomført tidligere, men som først og fremst er en lov som trekker disse tingene sammen, og som dreier seg om alle andre deler av samfunnslivet. Derfor er det ikke korrekt når saksordføreren sier at det strir mot bl.a. EUs rasedirektiver når vi har en høyere terskel knyttet til indirekte diskriminering. Det skyldes bl.a at flere av EUs rådsdirektiver har mindre nedslagsfelt enn det denne loven har, fordi vi får et bredere diskrimineringsvern som i og for seg gjelder alle samfunnsforhold.

       Jeg har lyst til å understreke at når vi velger å ha to definisjoner på indirekte diskriminering, er det ut fra behov for å beskytte diskrimineringsvernet mot rett og slett å havne i latterligheter. Det er nemlig slik at å praktisere det innen den snevre indirekte diskrimineringslovgivningen vi har for arbeidsmarkedet på alle andre samfunnsforhold, er noe vi ikke klarer å få oversikt over konsekvensene av. Hvis vi i utgangspunktet skal kunne definere behandling som medfører at man blir dårligere stilt, i en nøytral regel og kalle det indirekte diskriminering, kan det i betydelig grad berøre alle våre politikkområder og gjøre diskrimineringstemaet overordnet de andre. Det er faktisk ikke der jeg er, verken i forhold til hvordan kommunene praktiserer sine regler, hvordan skoleverket fungerer, hvordan lovverket for øvrig skal fungere eller hvordan politikkområdene skal fungere. Det klarer ikke jeg å være med på. Jeg er redd for at vi da vil komme til å bli trukket ut i en del absurditeter i forhold til praktiseringen på et så bredt samfunnsfelt som dette dreier seg om. Jeg er faktisk opptatt av at respekten for et slikt rettsvern også dreier seg om at man må sørge for at man har oversikt over konsekvensene før man innfører det. Det er etter min mening en beskyttelse av loven og rettsvernet mot etnisk diskriminering for fremtiden.

       Det er et annet felt som jeg har lyst til å påpeke: Jeg hører at mange mener at aktivitetsplikt er et suverent tiltak. Jeg har nå alltid vært skeptisk til at rapportering innenfor bedrifter om hvilke tiltak de har i forhold til likestillingsloven, egentlig bidrar til så mye aktivitet, eller at kommuner som må fylle ut et nytt skjema for hva de har gjort, bidrar til ny aktivitet. Jeg tror at skal man ha reell aktivitet mot etnisk diskriminering og annet for å bidra til mangfoldet i egen bedrift og på egen arbeidsplass, må man eie problemstillingene og ikke bare oppleve at nå har noen på Stortinget trykket en ny lovregel ned over hodet på en - særlig hvis det oppleves som ikke å være relevant i det hele tatt.

       Vi får også ta innover oss at det etniske mangfoldet i Norge er veldig ulikt i ulike deler og bransjer i arbeidslivet og i ulike deler av vårt samfunn. Derfor tror jeg betydelig mer på det vi har lagt inn i den andre lovendringen, som altså går igjennom spørsmålet om et felles likestillings- og diskrimineringsapparat. Det dreier seg om å bidra til en betydelig større grad av veiledningsplikt og aktivitet, for overfor arbeidsgiver og andre skapes de positive modellene og arbeidsformene fremfor en passiv holdning til at vi skal oppnå alt gjennom å ha en såkalt aktivitetsplikt. Jeg synes det er skrivebordsteori å mene at aktivitetsplikt gir så veldig store resultater. Jeg mener det godt kan dokumenteres ut fra at vi kanskje ikke er helt fornøyd med hva aktivitetsplikten har gitt oss av resultater, f.eks i norske kommuner, som i dag rapporterer om det i meldinger.

       Jeg er selv leder for en relativt stor politisk organisasjon, og vi melder selvfølgelig i årsrapportene våre hva vi har gjort av likestillingsarbeid. Vi har et aktivt likestillingsarbeid, men det er ikke fordi vi er pålagt det av aktivitetsplikten, det er fordi vi er politikere og eier problemstillingen. Det er eierskapet til problemstillingen vi er nødt til å skape, og det skaper vi utenom lovrommet, det skaper vi i den offentlige debatten, det skaper vi ved å sette pris på og vise at mangfold faktisk er verdifullt, og ikke gjennom den typen lovregler.

       Derfor synes jeg at løsningen med påvirkningsarbeidet, den løsningen som også ligger i vår handlingsplan mot etnisk diskriminering, som dreier seg om å premiere gode mangfoldsbedrifter o.a., er et viktigere og mer positivt arbeid enn det å provosere alle typer organisasjoner og forvaltningsnivåer med nok en ny rapporteringsregel og nye krav, i stedet for å la dette være rommet for at folk faktisk kan utøve politikk, utøve aktivitet på sin egen arbeidsplass og bli honorert for det, og at de ikke bare møter det som et passivt lovkrav.

       Jeg mener at dette er et viktig punkt å stå ved, og at vi må sørge for at vi får et helhetlig diskrimineringsvern på etnisk og på religiøst grunnlag. Jeg er helt enig i at det hadde vært behov for et felles diskrimineringsgrunnlag for alle lovene, men vi har på en måte begynt, og det har vært utøvd stor aktivitet for å få til dette. Stortinget har også hatt stor aktivitet i denne stortingsperioden for å få nedsatt et utvalg for de funksjonshemmede når det gjelder diskriminering. At vi nå ser at rettsvernet og begrepene blir stykkevis og delt, bør ikke forhindre oss fra å se at vi nå bør vedta lovregler som gir dette vernet, i påvente av at vi kommer i land også med et bredere vern. Og det er ikke sikkert at én felles diskrimineringslov til slutt er det riktige svaret, for det er jo ulikheter i typen beskrivelser av hva som er diskriminering på ulike felt, noe som innebærer at det er grunn til å vurdere hvert enkelt felt for seg.

       Jeg vil minne om at da vi la inn diskrimineringsvernet mot funksjonshemmede i arbeidsmiljøloven i forrige periode i Stortinget, var det en viktig norm å gi, men jeg tror de fleste av oss var klar over at vi på det tidspunktet ikke gjorde det lovarbeidet på forhånd som skulle til for at det skulle bli en særlig praktikabel regel overfor rettsinstanser, for på mange områder vil man kunne hevde at når man ikke er 100 % funksjonsfrisk for å gjøre den jobben man er satt til, er det et saklig grunnlag for å diskriminere. Det hadde kanskje krevd et bedre lovarbeid og forarbeid. Men forhåpentligvis har det gitt den normvirkningen vi ønsket at det skulle gi da vi gjorde det på det tidspunktet.

       Jeg er glad for at vi får flertall for loven som sådan. Til tross for de mindre uenighetene tror jeg at dette kommer til å være en lov som fungerer bra. Men jeg er altså av den oppfatningen at vi ikke skaper inkludering, mangfold og aksept for ulikhet i vårt samfunn i en rettssal. Det skaper vi først og fremst gjennom andre typer virkemidler som jeg mener hovedfokuset må rettes mot etter hvert, ikke bare lov- og regelverk, men aktivitet for å inkludere i praksis ute i norsk arbeidsliv og ute i norsk samfunnsliv generelt.

       Statsråden sa nettopp til slutt at det er aktivitet som er nødvendig, det at man faktisk endrer måten man fungerer på, f.eks måten man rekrutterer folk inn i en bedrift på. Hvis man spør folk om de diskriminerer, vil jo alle si nei. De fleste vil være i god tro til og med, og tro at de ikke gjør det. Men veldig mange gjør det, fordi strukturene er slik.

       Aktivitetsplikt vil ikke nødvendigvis medføre rapporteringsplikt, men det vil medføre at folk blir nødt til å tenke gjennom hvordan de faktisk jobber, for å oppfylle loven. Og i det øyeblikk en sak blir reist, vil jo det at man ikke har oppfylt aktivitetsplikten, kunne være medvirkende til å vise at man ikke har gjort det man skal. Så poenget her er nettopp å skape aktivitet, en positiv aktivitet, få flere til å forandre sin handlingsmåte til ikke å diskriminere. Det behøver ikke å koste noe.

       Jeg må også igjen få minne om at det å ikke bli diskriminert er en menneskerett. Å ha noen pålegg er nødvendigvis ikke i den kategorien og bør kategoriseres på et annet nivå.

Statsråd Erna Solberg [19:57:52] : Jeg har ikke påstått at SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet går inn for at det nye ombudet ikke skal ha en pådriverrolle. Det vil man også se av referatet at jeg ikke har sagt.

       Men jeg har sagt at Regjeringens alternativ til å bruke aktivitetsplikt er en veiledningsfunksjon for arbeidslivet innenfor det pådriverarbeidet som altså skal drives av ombudet i fremtiden. Den veiledningsfunksjonen om hva som er godt arbeid når det gjelder mangfold, hva som er godt arbeid for å hindre diskriminering, har vi sett som et positivt virkemiddel istedenfor å bruke pliktvirkemiddelet, såkalt aktivitetsplikt.

       Det er mulig at aktivitetsplikt har alle de positive sidene som Karin Andersen påpeker her. Jeg må bare si at jeg ikke tror på det. Jeg tror at den reelle aktiviteten man gjør, gjør man ut fra et engasjement som kommer av at man tror på og føler eierskap til det. Man gjør det ikke på grunn av at det har kommet en lovparagraf som sier at man skal rapportere hva man har gjort, og at man skal synliggjøre hva man gjør, f.eks gjennom en årsrapport, som er måten man parallellfører det til likestillingsloven på, spesielt tatt hensyn til at mangfoldet i en del bedrifter er noe mindre enn på likestillingsområdet.

Per Sandberg (FrP) [19:59:26] : La meg først få lov til å si at statsråden utviser en utrolig frekkhet når hun innleder sitt innlegg med å peke på introduksjonsloven og loven om norskundervisning for voksne innvandrere, noe som Stortinget faktisk har pålagt Regjeringen å gjøre, og skryter av det som om det er noe Regjeringen har funnet på. Første gangen Fremskrittspartiet foreslo både introduksjonslov og tvungen norskopplæring, ble vi nærmest beskyldt for å være rasister. Men nå er det altså et enstemmig storting som står bak det, og det er Fremskrittspartiet stolt av. Vi synes fortsatt det er like trist at mange blir ekskludert fra arbeidslivet.

       Statsråden påstod at jeg i mitt innlegg sa at Fremskrittspartiet ikke hadde sett at det foregikk diskriminering og rasisme. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på å dokumentere hvor jeg sa det i mitt innlegg - for det var nærmest det statsråden beskyldte meg for å si. Min kommentar gikk til representanten Kari Lise Holmberg, som sa at man kunne dokumentere en bred og alvorlig diskriminering og rasisme i Norge.

       Statsråd Erna Solberg [20:00:49] : Det er altså ikke slik at Stortinget har pålagt Regjeringen verken introduksjonslov eller rett og plikt til norskopplæring. Det er helt riktig at obligatorisk norskopplæring er noe Fremskrittspartiet har foreslått i mange år.

       Jeg har lyst til å minne om at Stortinget har vedtatt omtrent akkurat det samme forslaget som det Jan Petersen fikk mye pepper for å lansere i en tale på landsmøtet i Høyre i 1996. Det er omtrent akkurat det samme et nesten enstemmig storting har vedtatt i ettertid. Jeg mener at forståelsen kommer til mange etter hvert som behovet kommer. Jeg tror ikke på den oppramsingen.

       Det som var mitt poeng da jeg sa det, var at dette må ses i sammenheng. Vi har gjort lovarbeidene ferdig på mange områder, og nå er vi nødt til å snu oss rundt og se på hva vi kan gjøre for å få til inkluderingen, mangfoldet og aksepten lokalt for å få til bedre samarbeid og bedre aksept for at vi har en stor minoritetsbefolkning.

       Jeg har tidligere i mitt politiske liv blitt klubbet for å bruke ordet « frekkhet », fordi det ikke var et parlamentarisk uttrykk. Jeg skjønner at her er det en utvikling når det gjelder hva man aksepterer, også fra Presidentskapet.

       Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at min opplevelse av hele innlegget til Per Sandberg var at han mente at det ikke var behov for denne loven. Jeg mener det er behov for den, fordi det er en utstrakt bruk av fordommer som må konfronteres også lovmessig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Torbjørn Andersen (FrP) [20:02:38] : La med først få si at jeg mener at Stortinget med dette vedtar en unødvendig lov som både er lite hensiktsmessig, og som etter mitt skjønn vil virke mot sin hensikt på flere måter.

       Her vedtar man altså en helt ny lov, selv om stort sett alt i denne nye loven allerede fra før av er dekket opp i andre gjeldende lover, som arbeidsmiljøloven, straffeloven, borettslagsloven, husleieloven, boligbyggelagsloven, eierseksjonsloven. Diskrimineringsloven representerer således en dublering av allerede eksisterende lovverk, og da burde man kanskje i det minste forenkle alle de andre lovene som inneholder de samme bestemmelsene. Men nei, alt skal beholdes. Så kan man jo spørre seg hvor hensiktsmessig det er å ha flere lover som hver for seg dekker stort sett akkurat de samme saksfelt.

       Fremskrittspartiet tar selvsagt sterkt avstand fra all rasisme. Men vi ser så mange betenkeligheter med denne loven at vi er nødt til å gå imot hele loven. For det andre kan man bemerke at lovforslaget går vesentlige lenger enn våre internasjonale forpliktelser tilsier. Hvorfor i all verden er det nødvendig? Dessuten er loven svært uklar på en rekke viktige punkter, og - spør du meg - helt uakseptabel på flere områder. Diskrimineringsloven snur det meste på hodet når den fremmer spesifikke lovforbud mot diskriminering, dette fordi det faktisk er langt bedre å ha et lovverk som ikke forskjellsbehandler, men heller klargjør tydeligere den enkelte borgers rettigheter og plikter, uansett etnisk tilhørlighet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn.

       Vi kan f.eks ta § 9 om positiv særbehandling. Jeg må si at det er en heller forvirrende og kompliserende sak, og paragrafen er faktisk etter mitt syn i seg selv diskriminerende. Det samme kan man si om § 11, om delt eller omvendt bevisbyrde, som bryter med alle vanlige rettsregler. Det betyr altså at om noen blir beskyldt for diskriminering, anses man som skyldig i å ha diskriminert inntil man selv har klart å motbevise eller tilbakevise slike påstander! Denne paragrafen er en regulær trussel mot rettssikkerheten og må før eller siden ut av norsk lovgivning, og den bryter med det meste av vanlige norske rettsregler.

       Lovforslaget er, som sagt, et uegnet virkemiddel for å oppnå noe positivt i forhold til de diskrimineringsgrunnlag som er omtalt. Det vil heller etter mitt syn bidra negativt i forhold til sameksistens og integrering mellom nordmenn og innvandrere i det norske samfunn.

       Så til dette med å behandle alle likt, som Fremskrittspartiet sier. En av de første gangene jeg var på talerstolen, var i en debatt mellom Torbjørn Andersen og meg om dette. Jeg sa at å behandle alle likt er som å sette en proffbokser og meg inn i samme boksering. Vi kan trene like mye, vi kan ha like god trener, pengegevinsten vi får når vi vinner, er like stor, reglene er helt like. Men hvem tror du vinner? Det er jo slik det er i samfunnet. Samfunnet fungerer faktisk ikke slik at vi er likestilt. Derfor må noen ha positiv særbehandling. Det er et prinsipp for å bli likestilt.

       Så vil jeg bare si til statsråden at da jeg i mitt innlegg henviste til EUs rasedirektivs minimumsstandard i forhold til indirekte diskriminering, viste jeg til at menneskerettighetsekspert Ronald Craig under høringen i komiteen sa at dette nå ikke var i tråd med det, og at EU nå opererer med en lavterskeldefinisjon, og at innføringen av en høyterskeldefinisjon i denne loven bryter med utviklingen i EU. - Det var det jeg sa, det har jeg svart på hvitt her.

       Så til slutt om den retten som trossamfunn nå har til å diskriminere homofile ved ansettelse, som Anita Apelthun Sæle var inne på, og der hun sa at statens lange arm er over alt. Ja, statens lange arm skal beskytte enkeltmennesker mot diskriminering, den! Det er et kjempeviktig prinsipp, det er en menneskerett, mens Kristelig Folkeparti mener at prestens lange arm skal gå helt under dyna til folk for å finne ut hva de holder på med der. Det mener vi ikke har noe med jobben å gjøre. Hva man gjør i privatlivet sitt, hvem man er glad i, og hvem man har sex med, har ingen arbeidsgiver noe med. Arbeidsgiver kan kreve lojalitet til formålet med jobben, til jobbens innhold og at man står på det, men det faktisk å gå inn og sjekke hva slags seksualpartner man har, mener vi prinsipielt man ikke har noe med. Vi ønsker å gi mennesker med en annen seksuell orientering beskyttelse mot å bli diskriminert på det usaklige grunnlaget.

       Per Sandberg (FrP) [20:09:06] : På slutten av debatten fikk jeg lyst til å kommentere representanten Karin Andersen i forhold til dette med positiv diskriminering og sex. Man må ikke si det, for det kan jo være noen som finner på noen kreative ideer i den retningen også for å få til noen positive diskriminerende tiltak i forhold til å dekke noen udekte behov, for å si det slik.

       Fremskrittspartiet er for positiv forskjellsbehandling for dem som behøver det. Men det flertallet gjør i slike saker som dette, er å stakkarsliggjøre hele samfunnet. Vi må ha positiv særbehandling for enkelte grupper - ja, noe vi også står sammen med hele komiteen om i innstillingen når det gjelder funksjonshemmede. Det er klart at der må det tilrettelegges på en helt annen måte.

       Representanten Andersen hadde aldri fått lov til å gå inn i en boksering. - Så der er det beskyttelse. Det er det vi prøver å si ved at vi går imot denne loven. Det finnes et lovverk som kan brukes. At vi skal innføre en meningsløs lov fordi andre lover ikke tas i bruk, er helt meningsløst.

       Fremskrittspartiet er også for negativ forskjellsbehandling, hvis det går an å si det, i form at vi hele tiden har fokusert på å stille krav til mennesker for å skape integrering og inkludering, som statsråden var opptatt av. Man skaper ikke inkludering og integrering med særbehandling som egne institusjoner, egne svømmetimer, egne pensjonsordninger og egne støtteordninger til grupper fordi de har en spesiell etnisk opprinnelse. Da stakkarsliggjør vi dem i utgangspunktet. Da blir det som en viss professor fra Sverige mente, at vi danner samfunn i samfunnet, eller, som han sa: Vi danner enklaver i samfunnet. Det er det motsatte av integrering og inkludering.

       Så vil jeg til slutt prøve en gang til: Jeg har fortsatt forhåpninger om at statsråden vil fange opp det jeg sier, men i dag virker det veldig vanskelig. Fremskrittspartiet er imot loven med bakgrunn i at det finnes et eksisterende lovverk. Jeg kan ikke tro at statsråden vil beskylde riksadvokat, statsadvokat og justisdepartement for ikke å innse at det finnes diskriminering og rasisme. Riksadvokaten, statsadvokatene og Justisdepartementet - med skiftende konstellasjoner - er jo enig med Fremskrittspartiet. Det betyr ikke at disse institusjonene tar avstand fra at det eventuelt måtte finnes diskriminering.

       Presidenten : Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, se side 532)