Anita Apelthun Sæle (KrF) [21:44:26]
(ordførar for saka):

       Å skaffa seg norsk statsborgarskap er i enkelte delar av verda oppfatta omtrent som å vinna i lotto. Noreg er eit rettssamfunn. Norske borgarrettar er omfattande. Velferdssamfunnet gjev sikringsnett og trygderettar. Ein har beint fram rett til å bu i verdas beste land.

       Sjølv om debattane dei tre siste vekene i denne stortingssesjonen kjem til å bera preg av krav om reformer og påplussingar nærast i alle retningar, som vanleg, trur eg at Stortinget må vedgå at å vera norsk gjev ein gode vilkår i verda. Då er det rimeleg at ein krev noko av ein person som søkjer om å få del i dette godet.

       Den statsborgarloven som vi vedtek i dag, er relativt streng. Han krev sju års butid. Ein skal i praksis ikkje vera straffa, og ein skal ha klarlagt identiteten sin. Ein skal vera minst 12 år, vera busett i Noreg, i praksis meistra norsk, og ein krev at lojalitet og identitet skal vera så norsk at ein vel bort andre statsborgarskap når ein søkjer om norsk. Når det gjeld det siste, er ein ikkje i tråd med ein del andre land, som i aukande grad godkjenner dobbelt statsborgarskap, men det er eit slikt val det norske stortinget gjer i dag.

       Loven som vert vedteken, har som utgangspunkt at ein i størst mogleg grad skal unngå dobbelt statsborgarskap. Eg er glad for at det er eit breitt fleirtal, alle unnateke SV, som står for ei slik linje.

       Det finst sjølvsagt argument for dobbelt statsborgarskap. Vi bur ikkje lenger i same bygd, i same land, livet ut. Å ha to statsborgarskap, to land - eller kanskje fleire for den saks skyld - som ein identifiserer seg med, er ikkje uvanleg lenger. Ynsket om å behalda denne tilknytinga er forståeleg. Vi er klar over at det er sannsynleg at ein del innvandrarar som i dag vel ikkje å verta heilt norske, ville ha valt annleis dersom dei kunna behalda sitt opphavlege statsborgarskap. Men i ei globalisert verd, der ein flyttar jorda rundt for å oppnå jobb, økonomisk tryggleik eller tryggleik for liv og helse, er det viktig at ein knyter sterke band der ein skaper seg eit nytt liv. Statsborgarskap er den sterkaste og mest fullstendige forma for tilknyting til Noreg som stat.

       Komiteen meiner derfor klart at søkjer ein norsk statsborgarskap, med dei rettar og plikter det inneber, må ein velja bort andre statsborgarskap.

       Automatisk statsborgarskap ved fødsel og adopsjon før fylte 18 år vil nokre gonger føra til dobbelt statsborgarskap, noko som komiteen meiner vil vera til det beste for barnet i desse tilfella.

       Det tøffaste punktet i loven er vel forslaget om tilbakekalling av innvilga statsborgarskap etter søknad som følgje av manglande løysing frå opphavleg statsborgarskap, men det er ein logisk konsekvens ut frå ynsket om berre eitt statsborgarskap.

       Barn av norsk mor eller far vert norsk statsborgar ved fødsel. Endringane på dette punktet er minimale og går ut på at barn også av norsk far automatisk vert norsk statsborgar, uavhengig av foreldras sivile status, og ikkje etter melding, som i dag.

       Norsk statsborgarskapslovgjeving byggjer på nedstammingsprinsippet, i motsetnad til territorialprinsippet. Eg vil gjera merksam på at Europarådskonvensjonen av 1997 også anbefaler dette nedstammingsprinsippet.

       Komiteen ynskjer at det skal vera ei viss høgtid ved det å få statsborgarskap. Partia divergerer noko ved om seremonien skal vera obligatorisk, og om truskapsløfte skal vera ein del av seremonien. Fleirtalet meiner at ein slik seremoni skal vera frivillig, men at lojalitetsløfte inngår som eit sentralt ledd i seremonien. Eg trur personleg at dei som har sagt frå seg det gamle statsborgarskapet sitt til fordel for norsk statsborgarskap, vil ha glede av å få dette overrekt ved ein høgtidleg seremoni. Eit lojalitetsløfte som liknar det frå Australia, vil også vera ei glede å gje. Det betyr faktisk at ein bekreftar lojalitet, tru på fridom og demokrati og respekt for loven. Det skulle elles berre mangla!

       På kommunalkomiteens reise i Pakistan møtte eg ei gruppe internasjonale hjelpearbeidarar på grensa til Afghanistan. Vi snakka om forholda, og ein svenske tok opp passet sitt og sa at han hadde takka Gud mange gonger for det svenske passet sitt. Då tok amerikanaren, kanadiaren og dansken opp sine pass og bekrefta det same. Å ha eit pass og dermed statsborgarrettar i eit vestleg rettssamfunn er gull verdt. Det veit alle som ikkje har det.

       Vi vedtek her ein restriktiv, men rimeleg forståeleg statsborgarlov. Eg anbefaler innstillinga, med unntak av nokre mindre feil som skal ha snike seg inn i SVs merknader. Eg reknar med at SV ordnar opp i det.

       Signe Øye (A) [21:49:58] : Stortinget skal i dag vedta en ny lov om statsborgerskap. Den gjeldende loven er fra 1950, og det er på høy tid med en ny lov.

       Det er tre problemstillinger i proposisjonen som er vesentlige, og som jeg vil ta for meg:

       Gjeldende lov bygger på prinsippet om ett statsborgerskap. Et flertall i Statsborgerskapsutvalget gikk imidlertid inn for å legge prinsippet om dobbelt statsborgerskap til grunn for forslag til ny lov, mens mindretallet mente at ett statsborgerskap var det riktige. Regjeringen går inn for ett, og det samme gjør et flertall i komiteen, inklusiv Arbeiderpartiet.

       Hovedbegrunnelsen for det bygger på at statsborgerskap er et viktig symbol på tilhørighet og lojalitet til det norske politiske fellesskapet, og at den enkelte av den grunn kun bør ha politiske plikter og rettigheter i én stat. Vi tror også at tilknytningen til Norge kan svekkes ved at man har dobbelt statsborgerskap.

       Videre mener vi at dersom noen kan ha dobbelt statsborgerskap, vil likhetsprinsippet ved at majoriteten i Norge kun gis muligheter til å ha ett statsborgerskap, brytes. Det kan være uheldig.

       Skal man erverve seg norsk statsborgerskap, må man oppgi sitt opprinnelige statsborgerskap. Det kan bidra til å gjøre erverv av norsk statsborgerskap til en bedre gjennomtenkt handling. En slik bevisstgjøring kan og bør fremme integrering.

       Konklusjonen om ett statsborgerskap er imidlertid ikke helt enkel. Økt internasjonalisering kombinert med stadig flere ekteskap på tvers av landegrensene, og dermed også barn av foreldre med ulike statsborgerskap, kan også tale for en mer liberal praktisering. Flere land praktiserer dobbelt statsborgerskap i dag.

       Men dobbelt statsborgerskap innebærer også en rekke komplikasjoner. Tilknytning til landet kan svekkes, det kan være diplomatiske problemer, og konsulær bistand kan være problematisk. Det kan være usikkert hvem som har ansvaret, og det kan forhindre oppfølging av tvangsekteskap/hjemsendelse og straffeforfølging. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er flere argumenter for å gå inn for ett statsborgerskap enn for å tillate to, slik SV vil.

       Arbeiderpartiet er enig i at vi skal ha en seremoni, en høytidelig handling som bør markeres for alle, men mener at den skal være mest mulig positiv og dermed frivillig. Men Arbeiderpartiet vil gå imot at det skal innføres et troskapsløfte i forbindelse med den frivillige seremonien. Vi tror at flere vil møte opp dersom det ikke blir avkrevd et troskapsløfte, og det er vanskelig helt å forstå hva man vil oppnå med et slikt løfte.

       Å oppnå nytt statsborgerskap skal være en prosess som avsluttes med en tilhørende høytidelig seremoni der man får følelse av inkludering og at den nye statsborgeren ønsker å bidra til et fellesskap som sikrer mangfold og inkludering i det norske samfunnet. Da må majoriteten også legge opp til det.

       Kari Lise Holmberg (H) [21:54:06] : Jeg føler vel at veldig mange er veldig enige i disse sakene, i hvert fall kan jeg underskrive på stort sett alt som de to foregående talere har sagt, med ett unntak i forhold til Signe Øye. Derfor skal jeg forkorte innlegget mitt og kun snakke om ordningen med frivillig seremoni og troskapsløfte for de innbyggerne som har fått innvilget norsk statsborgerskap. Det er kun der vi har litt forskjellig mening.

       Seremonien skal bidra til å understreke betydningen av å ha blitt norsk statsborger, med de rettigheter og plikter som statsborgerskap innebærer. Det er en høytidelig handling å få statsborgerskap. For å understreke det og for å skape en fin ramme og litt fest rundt arrangementet er det ønskelig at flest mulig deltar. Fylkesmannen skal derfor arrangere seremonien en-to ganger i året. Under seremonien vil de som deltar, bli bedt om å avgi et troskaps- eller lojalitetsløfte hvor de erklærer at de vil respektere Norges demokratiske styringssystem og overholde Norges lover.

       Det er viktig å merke seg - vi i Høyre er for valgfrihet på alle plan - at denne seremonien ikke gjøres obligatorisk. Dette skal ikke være et ressurskrevende og byråkratisk opplegg, men en inkluderende markering.

       Jeg tror jeg tar et så kort innlegg - jeg føler at det meste er sagt.

       Per Sandberg (FrP) [21:55:54] : Jeg vil også understreke det som er sagt i tidligere innlegg, at det er behov for en ny lov. Den nåværende loven, om norsk riksborgarrett, er, som det også er sagt tidligere, fra 1950, og er klar for oppjustering, for å si det på den måten. Den er faktisk ett år eldre enn FNs flyktningkonvensjon.

       Når en ser på framdriften og på resultatet, kan en selvfølgelig også fra Fremskrittspartiets ståsted si at en er enig i mye, for det er noen skritt i riktig retning. Men det skulle en kanskje også forvente, når en vet at Statsborgerlovutvalget ble oppnevnt 12. februar 1999, og utvalget la fram sin utredning i desember 2000. Nå er vi altså i mai 2005, og da skulle en kanskje tro at en hadde tatt noen større skritt og fått en oppdatert lov som var tilpasset 2005.

       Som sagt: Det er noen små skritt her. Jeg skal bare kort vise til det vi mener er mest positivt her, nemlig at det nå stilles større krav til å få avklart identitet, før en deler ut norsk statsborgerskap. Det er vi meget fornøyd med. Men så spekulerer jeg litt på hvorfor flertallet i komiteen har som målsetting at flest mulig av de innvandrerne som bor i Norge, skal bli norske statsborgere. Jeg har ikke registrert hvorfor det skal være en målsetting at alle sammen skal ha norsk statsborgerskap. Det må på en måte være litt frivillig, i hvert fall i betraktning av at en ikke stiller større krav til dem som måtte « tvinges » til å bli norske statsborgere. På den ene siden ønsker en altså at flest mulig skal bli norske statsborgere, men en stiller veldig lite krav i forhold til dette - f.eks sett opp mot seremonien, som skal være frivillig. Jeg får det liksom ikke til å henge sammen.

       Vi mener at det skal stilles større krav, og det koblet opp mot integrasjonspolitikken, som vi alle sammen er enige om har vært veldig lite vellykket. Da hadde vi hatt en gyllen anledning til å bruke statsborgerskapet som en gulrot og stille noen krav både i forhold til norskopplæring og andre momenter som går på integrering. Vi har det at man skal ha 300 timer norskundervisning, men det sier ingenting om hvor godt norsk man snakker når man får statsborgerskap. Det er enkelt å slumre seg gjennom 300 timer med norskundervisning, uten på noen som helst måte å måtte vise hvorvidt man behersker språket. Så her hadde vi forventet et større krav.

       Vi synes også fortsatt at flertallet er litt for liberalt i forhold til botid. Vi mener oppriktig talt at statsborgerskap er et sånt symbol og er såpass verdifullt at det burde stilles større krav til botid og underveis også vært større behov for tester som viser at en gjør seg kvalifisert både til å få opphold i Norge og ikke minst til å oppnå statsborgerskap. Vi tror at det hadde vært en gulrot som hadde vært med og styrket også integreringsarbeidet.

       Fortsatt vil det være en åpning for at kriminelle får norsk statsborgerskap, noe vi er ganske klare på at vi ikke aksepterer.

       Skal jeg ta et område til som Fremskrittspartiet er fornøyd med, er det det som flere har nevnt, nemlig det som går på dobbelt statsborgerskap. Her er vi særdeles fornøyd. Vi har fremmet forslag om det tidligere, og jeg har ikke forstått at det skal være sterke argumenter for å inneha dobbelt statsborgerskap. Jeg har til dags dato ikke funnet et eneste argument som er solid i forhold til å forsvare å ha dobbelt statsborgerskap. Så dette er vi særdeles fornøyd med.

       Til slutt vil jeg bare få fremme det forslag som Fremskrittspartiet står bak i innstillingen.

       La meg begynne med å ta det jeg synes er bra med loven. Det er at utenlandsk ungdom som har vokst opp her i landet, skal kunne få statsborgerskap når de fyller tolv år. Det er at alle barn av norske foreldre blir norske, enten det er mor eller far som er norsk fra før. Og så er det at loven blir mer oversiktlig.

       Til det kuriøse, nemlig denne seremonien: Jeg synes det er bra med en seremoni, og jeg synes det er greit at den er frivillig, spesielt når Regjeringen på død og liv skal ha med en troskapserklæring, som stortingsflertallet fjernet sist vi hadde dette oppe. Nå må alle som følge av behandlingen her sverge troskap til Norge, men ikke hvis de ikke vil, og da spiller det jo ingen rolle likevel, for da kan de droppe hele seremonien. Det gjør seremonien til en litt kuriøs ting.

       Men til det som er dårlig: Hvorfor vil Erna Solberg ta fra Johann Olav Koss hans norske pass og statsborgerskap? Vi møtte ham i Toronto, hvor han fortalte at helst ville han bli kanadisk, for det ville være en fordel for ham som lever og jobber i Canada. Han var hoderystende til den nye loven.

       Hvorfor vil Regjeringen at de nordmenn som studerer i utlandet, jobber i utlandet, gifter seg i utlandet, får barn i utlandet og vil ha samme statsborgerskap som ektefellen sin og barna sine, ikke skal få lov til å være norsk?

       Med den nye statsborgerskapsloven går vi rakt imot utviklingen i verden, i Europa og i Norden. Mens vi gjør det ulovlig aktivt å søke om dobbelt statsborgerskap, har i de siste årene Finland, Island og Sverige gått inn for at det ikke bare skal være tolerert, men lovlig med dobbelt statsborgerskap. Regjeringen henviser til konvensjonen av 1963, som legger til grunn at prinsippet om ett statsborgerskap skal gjelde. Men utviklingen nå reflekteres i den nyere Europakonvensjonen av 1997, som er nøytral til hvorvidt statene tillater kun ett eller dobbelt statsborgerskap.

       I tillegg: Til innvandrerne våre sier vi at målet er at de skal lære seg norsk og bli norske statsborgere. Det er alle bortsett fra Fremskrittspartiet enige om. Det vi ikke sier, er at da må de kappe båndet til sitt fødeland og bli bare norske.

       Resultatet er at innvandrerne ikke blir norske. Tall fra 2003 som er vedlagt innstillingen, viser at langt de færreste som har bodd her, søker om statsborgerskap. Blant folk som kommer fra store ikke-europeiske land, er det under 40 % som søker statsborgerskap. Blant de 3 445 pakistanerne som hadde bodd i Norge i mer enn sju år i 2003, er det bare 497, altså 14,43 %, som har skaffet seg statsborgerskap, blant chilenerne bare 138 av 1 636, altså rundt 8 %. Og av de vel 47.000 EU-borgerne er det forsvinnende 873 som har fått statsborgerskap, under 2 %. Den samme lave andelen gjelder amerikanerne.

       Jeg synes dette er et problem, og det burde flertallet synes også hvis de mener noe med det når de sier at folk som bor i Norge lenge, bør bli norske statsborgere. For disse menneskene kunne vært norske borgere, men er i dag fratatt demokratisk innflytelse, muligheten til å ta bestemte stillinger i det offentlige og tryggheten for hjelp dersom de kommer opp i et uføre i utlandet. Heller ikke får barna deres norsk statsborgerskap. Dette gjelder barn som vokser opp i Norge, og som i realiteten er norske.

       I tillegg mener jeg at hvis vi hadde gjennomført den endringen som vi foreslår, ville flere følt tilhørighet til Norge, følt ansvar for å bidra til å forme utviklingen, og flere av barna som vokste opp i landet vårt, ville vært norske.

       Innvendingene om verneplikt er tatt hånd om i konvensjoner. Innvendingene om mulighetene for å kunne hjelpe norske statsborgere som også har et utenlandsk pass, er etter min oppfatning vikarierende. Ja, det er vanskeligere for oss å nå fram overfor en norsk-iraker i Irak, men det er umulig for oss å blande oss inn hvis loven gjør at folk i realiteten velger ikke å bli norske statsborgere i det hele tatt. Særlig er dette viktig å påpeke i forhold til tvangsekteskap og barnekidnapping dersom barna ikke får norsk statsborgerskap fordi foreldrene velger å la være å bli norske.

       Om botidskravet: Det finnes ikke noe fasitsvar for hvor langt botidskrav vi skal velge. For SV bunner dette rett og slett i følgende enkle analyse: I en mer global verden, der immigranter kommer til Norge og bosetter seg her, hva er mest fornuftig for å skape et multikulturelt samfunn? (Presidenten klubber.) Da er svaret vårt - jeg skal bare avslutte setningen, president - at det blir enklere å opptjene fulle rettigheter for borgere, at det skjer fortere enn i dag, og da mener vi fem år er et godt forslag.

       Jeg tar opp forslagene fra SV og fra SV og Senterpartiet. Forslagene nr. 1 og 4, som er beriktiget, er omdelt i salen.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

       Presidenten: Representanten Heikki Holmås har teke opp dei forslaga han refererte til.

       Presidenten vil minne om at den reglementsmessige tida for kveldsmøte er passert. Presidenten vil foreslå at møtet held fram til dagens kart er ferdigbehandla. - Det er vedteke.