Sak nr. 4
Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om lov om endringer i introduksjonsloven (Innst.O.nr.23 (2005-2006), jf. Ot.prp.nr.23 (2005-2006))

TALERE:

       Per-Willy Amundsen (FrP) [13:27:04] : Fremskrittspartiet har signalisert at vi er imot denne lovendringen. Det er vi fordi vi mener at i forhold til å integrere seg i det norske samfunnet har hver enkelt innvandrer en helt grunnleggende plikt til å tilpasse seg det norske samfunnet både med hensyn til språk - lære seg det norske språket - og med hensyn til kunnskap, ta til seg kunnskap om det samfunnet de skal bo i, lære seg å forholde seg til det norske samfunnet. Vi har også krav og føringer som vi ønsker i forhold til at den som henter de personene som kommer gjennom familiegjenforening, har et grunnlag med hensyn til bolig og inntekt og er i stand til å ivareta det på en god måte.

       Det Regjeringen legger opp til nå, er i realiteten ingenting annet enn en ytterligere ansvarsoverføring fra det enkelte individ, fra det enkelte menneske, den enkelte innvandrer, over på staten. Staten er den som tydeligvis skal ta alt ansvar i forbindelse med integreringspolitikken. Det er dømt til å slå feil. Det er dømt til ikke å fungere, for det er jo nettopp den type tiltak man har drevet med gjennom tiår i dette landet, hvor integreringspolitikken har vist seg å spille fallitt. Vi er faktisk nødt til i større grad å fokusere på den enkelte innvandrers plikt til å tilpasse seg det norske samfunnet. Da må det også være slik at man i større grad legger opp til at staten ikke nødvendigvis er den som skal ta dette ansvaret. Erfaringer fra utlandet der hvor integreringspolitikken har fungert, viser jo nettopp det. Eksemplet er f.eks. USA, hvor særordningene, særrettighetene, er et minimum. Der ser vi at integreringen faktisk fungerer. I land hvor man har særordninger, særrettigheter, er det mye lengre vei å gå før mennesker som ankommer landet, klarer å tilpasse seg og bli velintegrert i samfunnet. Så dette viser igjen at Regjeringen er i ferd med å liberalisere innvandrings- og integreringspolitikken, at Regjeringen ikke har tatt den lærdommen som det en stund virket som enkelte av partiene hadde gjort i forhold til at det som har vært ført av integreringspolitikk i dette landet, ikke har fungert. Man fortsetter altså videre etter den samme oppskriften. Og jeg beklager å si det, men jeg tror ikke det vil fungere.

       Arild Stokkan-Grande (A) [13:30:58] (ordfører for saken):

       Denne saken er en lovmessig oppfølging av vedtak som ble fattet ved behandlingen av B.innst.S.nr.5, hvor det ble bevilget 100 mill. kr til gjeninnføring av introduksjonsprogrammet for gjenforente til personer som har fått opphold på humanitært grunnlag.

       Komiteens flertall er enig i at en vellykket integrering avhenger av at personer blir bosatt, får seg arbeid og har mulighet til å delta i samfunnet så raskt som mulig. Tilrådningen til vedtak vil etter flertallets mening motivere flere kommuner til å bosette flere enslige som kan få rett til familiegjenforening, og trolig føre til raskere bosetting og dermed mindre utgifter til mottak.

       Dette synes de aller fleste å være enig i, unntatt Fremskrittspartiet. Vi mener at dette forslaget er skritt i retning av at disse personene får rettigheter som gjelder for alle innbyggere. Og det er her Fremskrittspartiet bommer. Normale rettigheter, som det står i merknadene fra Fremskrittspartiet i innstillingen, som gjelder for alle innbyggere, er nemlig f.eks. 10-årig grunnskole og 3-årig videregående opplæring, og rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet er derfor bare starten på en prosess mot full integrering i samfunnet. Det er nesten utrolig at Fremskrittspartiet, som angivelig ønsker bedre integrering, mener at dette kun skal være et personlig ansvar. Det er ikke spesielt likestillingsvennlig heller, når vi vet at de fleste som kommer på familiegjenforening fordi de er ektefeller eller samboere til hovedpersonen, er kvinner med små barn. Framfor å ta et ansvar for alle nordmenn skyver man foran seg at det med deres politikk vil bli færre som blir gjenforent.

       Men da mener jeg at man faktisk må forholde seg til verden slik som den er. I dag er det slik at det gis anledning til familiegjenforening på visse betingelser. Den saken har Fremskrittspartiet tapt, og ville det da ikke være greit om også disse fikk et tilbud?

       Når vi ser på de ulike innvandrergruppene, ser vi at det her i hovedsak er snakk om kulturbarrierer. I stor grad er det snakk om vilje til selv å gjøre noe i forhold til å la seg integrere i det norske samfunnet. Og da handler det om å stille krav. Mitt spørsmål til statsråden blir dermed: Ser ikke statsråden at særordninger, gjerne økonomiske særytelser osv., kan være en hvilepute for enkelte innvandrere og være til hinder for rask integrering?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:37:12] : Odelstinget har nå til behandling en sak om endringer av personkretsen for introduksjonsprogrammet. I den sammenhengen holder Fremskrittspartiets representant et innlegg hvor han sier at man har prøvd denne type integreringspolitikk i lang, lang tid, og at den er feilet. Det er faktisk galt. Denne type integreringspolitikk har man ikke prøvd i lang, lang tid, og veldig mye tyder på at denne type integreringspolitikk kan synes å gi svært gode resultater.

       Jeg synes at det er viktig å understreke at introduksjonsprogrammet innebærer en rett og en plikt. Man plikter å delta, men det gir også rettigheter. Hvis man hopper av, mister man sine rettigheter. Da får man ikke tilgang på noen økonomiske særordninger. Hvis man deltar, får man rettigheter, men det er som en følge av plikter.

       Det er en god politikk, som denne statsråden skal komme tilbake til i mange sammenhenger etter hvert.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Lise Christoffersen (A) [13:38:42] : Jeg tror ikke det blir nødvendig å bruke så mye som 3 minutter, for jeg har ikke forberedt noe innlegg. Men jeg merker nå at jeg ikke klarer å sitte rolig og høre på en del påstander som blir framsatt fra denne talerstolen.

       Jeg lurer på hva slags bilde Fremskrittspartiet har av innvandrerbefolkningen i Norge. Har Fremskrittspartiet et bilde av innvandrerne som en gruppe som er mer eller mindre giddeløs, som ikke vil, som ikke evner? For her går det igjen noen begreper: plikt til å integrere seg, lære seg språk, tilpasse seg til det norske samfunn.

       Jeg var tidligere ordfører i Drammen kommune, som er innvandrerby nr. 2 i Norge, etter Oslo, og vi var bl.a modell for den introduksjonsordningen som nå er innført. Da vi startet opp med det i Drammen, var det nettopp i erkjennelsen av at det var så mange barrierer i det norske samfunnet mot at innvandrere skulle få lov til å integreres i det norske samfunnet. Jeg kan gi et lite eksempel helt til slutt, for når Fremskrittspartiet snakker om kulturbarrierer, er kanskje ikke de største barrierene i innvandrerbefolkningen selv, men i det norske samfunnet.

       I valgkampen møtte jeg mange representanter for ulike nasjonaliteter og innvandrerorganisasjoner. I Sikh-templet i Lier møtte jeg en som er utdannet bygningsingeniør, en yrkesgruppe som Norge skriker etter. Vi har mangel på dem, vi utdanner for få, det er for få ute i det markedet som Fremskrittspartiet ellers er veldig opptatt av, hvor etterspørselen etter ingeniører er stor. Det han fortalte til meg, var at han ikke fikk jobb. Hans konklusjon på den situasjonen at han stanget og stanget og stanget i det norske arbeidsmarkedet, og stanget i fordommer - for en bygningsingeniør fra India er ikke noen dårligere ingeniør enn en ingeniør fra Norge - var: Det ender vel med at jeg er nødt til å etablere egen virksomhet for i det hele tatt å bli sysselsatt.

       Per-Willy Amundsen (FrP) [13:41:18] : Det er interessant å registrere at Arbeiderpartiet går i den samme fellen gang på gang, når de ved hver anledning er opptatt av å snakke om gruppe, opptatt av å snakke om større mengder mennesker istedenfor å se på enkeltindividet, istedenfor å se på den enkelte person. For det er akkurat det som er poenget her.

       Jeg har overhodet ikke sagt på noen slags måte, som det blir hevdet eller antydet, at gruppen innvandrere er lat eller er slik eller slik. Dette er helt grunnleggende for innvandrere, som det er for alle andre mennesker: Folk er forskjellige! Noen har tiltakslyst, andre har det ikke. Noen mennesker står på for å tilpasse seg det norske samfunnet, andre gjør det ikke. Når vi studerer statistikkene, ser vi at det også er en sammenheng med hvilken kultur personen kommer fra, opprinnelseslandet, fordi det er store kulturforskjeller i utgangspunktet, i varierende grad, alt etter hva slags bakgrunn innvandreren har.

       Det handler ikke om å snakke om mennesker som en gruppe, men som enkeltindivider. Og det er slik vi må legge opp den norske integreringspolitikken også. Vi er nødt til å stille krav. Det er kun gjennom kravene at vi kan få til en vellykket integrering i dette landet!

       Det er ikke slik som statsråden her prøver å framstille det, at man gjennom introduksjonsordningen automatisk får resultater, selv om man bruker penger på det. For igjen er man ikke villig til å stille de kravene som er nødvendige i forhold til hvor god man faktisk er i norsk, og hvor dyktig man faktisk er til å forstå og sette seg inn i hvordan det norske samfunnet fungerer. Det er her dette svikter, og det er her man må begynne å ta noen grep, stille krav til den enkelte innvandrer - som individ, som individ.

       I motsetning til Arbeiderpartiet oppfatter ikke vi innvandrerne som en enkel og oversiktlig gruppe. Det er en veldig sammensatt mengde med enkeltmennesker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 126)