Sak nr. 1
Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) (Innst.O.nr.55 (2005-2006), jf. Ot.prp.nr.47 (2005-2006))

TALERE:

       Eva Kristin Hansen (A) [11:16:52] (ordfører for saken):

       I dag har vi til behandling lov om arbeids- og velferdsforvaltningen. Stortinget har gjennom flere år ønsket en reform av hele det området. Nå tas de nødvendige grep for å få den organisatoriske delen av reformen på plass.

       Hovedgrepet som tas, er at det statlige ansvaret som i dag er delt på to etater, Aetat og trygdeetaten, nå samles i en ny etat. Sammen med kommunene skal denne etaten opprette kontorer i hele landet og gjennom det sørge for at både kommunale og statlige virkemidler samles for å oppfylle formålet med loven. Og formålet med hele denne reformen, og loven, er å få flere i arbeid og aktivitet, og færre på stønad. I dag har vi rundt 800.000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet. Mange av disse både ønsker og har mulighet til å være aktive og med i arbeidslivet, og da må vi legge til rette for at det faktisk kan skje. Det handler om å sikre folk like muligheter og sikre alle økonomisk og sosial trygghet, det handler om å møte folk med respekt, og det handler om å satse på arbeidslinjen.

       Jeg vil i den sammenheng presisere at det er helt klart at det ikke er alle som faktisk kan være i arbeid, og derfor er det viktig at de som ikke kan være det, også sikres et verdig og godt liv. Derfor er det nødvendig at en sentral del av reformen blir å få en inntektssikring for dem som faktisk ikke kan være i arbeid. Jeg vil da minne om at selve virkemidlene, som skal bli en viktig del av NAV-reformen, kommer i en egen stortingsmelding til høsten - i den varslede meldingen om arbeid, velferd og inkludering.

       Å samle virkemidler og dagens etater skal føre til at brukerne får et godt og likeverdig tilbud i hele landet. Nå lovhjemles det at det skal etableres felles kontorer, det vi omtaler som NAV-kontorer, for alle kommuner - med en helhetlig førstelinje. Disse kontorene skal ivareta oppgavene for den nye statsetaten og, som et minimum, kommunenes oppgaver i forhold til den økonomiske sosialhjelpen. For mange kommuner vil det være naturlig og helt opplagt at også andre tjenester legges til kontorene, og her legger loven opp til at det skal avtales mellom stat og kommune. Jeg vil presisere at en minimumsløsning ikke må ses på som en begrensing eller noen norm, men som et absolutt minimum.

       Et mindretall, bestående av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, fremmer forslag om at introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger og innvandrere skal legges inn i minimumsløsningen. Det er helt åpenbart at mange steder vil det være en selvfølge å legge det inn, og det er også et godt eksempel på hva som faktisk bør legges inn. Men flertallet mener at det bør være lokal frihet til å velge det, og ikke et pålegg.

       Det har vært et stort engasjement fra mange ansatte i de berørte etater og i flere organisasjoner med hensyn til hvordan disse kontorene skal ledes. I lovforslaget legges det opp til stor valgfrihet også på dette området, at stat og kommune avtaler hva slags ledelse det skal være. Det som da er viktig å poengtere, er at det i loven åpnes for å ha enhetlig ledelse. Det vil ikke være en plikt å ha det, men veldig mange steder vil det være en fornuftig løsning. I den sammenhengen er det viktig å si at hvis det skal være delegering til én leder, må vedkommende sikres de faglige og administrative fullmakter som trengs for faktisk å kunne klare å ha den enhetlige ledelsen.

       Da Stortinget behandlet ny arbeids- og velferdsforvaltning sist, ble det presisert at større kommuner kunne bli gitt ansvar for arbeidsmarkedstiltak for personer som har sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold. Jeg mener at det er viktig å få erfaringer gjennom den muligheten, og at det er behov for å bruke de erfaringene i den videre utviklingen av NAV-kontorene. Det er også naturlig å se på kommunestørrelser i den sammenhengen og vurdere det i tiden framover. Utgangspunktet mitt er at det er kompetanse som bør være det avgjørende, ikke nødvendigvis hvor stor en kommune er.

       Samarbeidet mellom stat og kommune skal, som sagt, reguleres gjennom lokale avtaler. Disse avtalene vil ha bestemmelser om organisering og drift, hvilke kommunale oppgaver som legges til kontorene, og hvordan kontorene skal jobbe i forhold til det øvrige tjenestetilbudet i kommunen. Det åpnes også for at man kan ha en bestemmelse om å utføre oppgaver for hverandre som også sier hvordan lokalisering og utforming skal være. Altså: De lokale avtalene vil ha stor betydning for hvordan tilbudet til innbyggerne vil være. Det er da viktig at stat og kommune er likeverdige partnere i utformingen av de lokale avtalene, og at man i fellesskap kommer fram til de beste lokale løsningene.

       Fremskrittspartiet fremmer i dag forslag om at ansvarsområdet de kommunale sosialkontorene har, overføres fra kommunen til staten og legges inn under NAV-kontorene. Jeg mener at en løsning med et nært samarbeid mellom stat og kommune er bedre enn å begynne å flytte over ansvarsområder fra kommune til stat. Kommunene sitter på en unik kompetanse i forhold til lokale forhold og i forhold til sine innbyggere, som de følger gjennom et helt liv.

       Kommunene vil være en viktig samarbeidspartner for staten også på de områdene som ikke reguleres gjennom denne loven og ikke nødvendigvis er en del av reformen. Nettopp det at vi ikke ser staten på en side og kommunene på en annen, gjør at vi kan lykkes med å se hele mennesket. Vi kan benytte oss av all den kompetansen som finnes lokalt, for å sikre innbyggerne et godt liv.

       Komiteen har i forbindelse med arbeidet med odelstingsproposisjonen fått mange tilbakemeldinger, bl.a gjennom høringene, om viktigheten av at de nye NAV-kontorene sikrer en tilgjengelighet for alle, og at de kontorene må være utformet etter prinsippet om universell utforming. Det er jeg helt enig i. Det er også presisert i innstillingen. Det er helt åpenbart at det skal skje, og jeg forventer at stat og kommune i fellesskap oppretter kontorer som er tilgjengelige for alle, både for de ansatte og for brukerne.

       Til slutt vil jeg si at jeg er klar over at det er mange, både ansatte og brukere, som er litt bekymret med tanke på gjennomføringen av denne reformen. Da er det viktig å si at jobbtrygghet, kompetanseheving og innflytelse fra både ansatte og brukere er viktige forutsetninger for å lykkes med reformen. Jeg ser fram til at den loven vi behandler i dag, skal settes ut i livet, og at vi får en god reform av arbeids- og velferdsforvaltingen til beste for alle landets innbyggere.

       Kenneth Svendsen (FrP) [11:24:39] : Velferdsreformen er en gammel fanesak for Fremskrittspartiet som nå endelig blir realisert. Selv om det ikke skjer helt og fullt, er vi et stykke på vei. Som sagt er dette en gammel fanesak for Fremskrittspartiet, hvor de andre partiene nok en gang kommer noen år etterpå og samfunnet må ta de tap som ligger i det.

       I Innst.S.nr.198 (2004-2005) fremmet Fremskrittspartiet forslag om en bredere velferdsreform, hvor også de kommunale sosialkontorene ble et statlig ansvarsområde og fullt ut integrert i den nye reformen. Jeg mener det er særdeles viktig at hele kjeden som denne reformen omhandler, og som er reformens utgangspunkt, er så enhetlig som mulig.

       En reform hvor de kommunale sosialkontorene ikke fullt ut er integrert, vil føre til ekstra utfordringer og problemer både under selve sammenslåingen av de forskjellige etatene og under det videre arbeidet når organisasjonen er sammenslått. Det vil være store utfordringer å slå sammen Aetat og trygdeetaten, med de forskjellige kulturer de har, selv om disse er statlige og under én ledelse. Sosialetaten som en delvis frittstående etat underlagt kommunale vedtak, budsjett og avgjørelser vil kunne medføre at reformen ikke blir slik at det gis et enhetlig tilbud i de forskjellige kommunene. Fremskrittspartiet mener det er særdeles viktig at alle ledd er så samkjørte som mulig, slik at intensjonen med reformen oppnås.

       Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om at

« Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag for Stortinget slik at ansvarsområdet de kommunale sosialkontorene har overføres fra kommunen til staten, og legges inn under NAV-kontorene ».

       Bakgrunnen for at det legges fram et slikt forslag, er at det har vært umulig å få lovteknisk bistand fra departementet i behandlingen av denne saken. Dette fører selvfølgelig til at det i flere lover er henvist til kommunene som eier av sosialkontorene. Når det gjelder disse lovendringene, er Fremskrittspartiet enig i lovens intensjon, men ikke i at det er kommunen som skal fortsette å eie sosialkontoret. Fremskrittspartiet vil derfor, med henvisning til forslaget som jeg har referert, stemme for disse forslagene.

       Det er særdeles viktig at arbeidslinjen føres fullt ut. En av hovedgrunnene til reformen er at flere skal komme i arbeid, og at de som har restarbeidskraft, skal kunne utnytte denne. Dette vil ikke bare spare skattebetalerne for store beløp i form av lavere trygde- og stønadsutbetalinger, men, vel så viktig, gi brukerne et bedre liv. Mange som i dag er utestengt fra arbeidsplassen fordi de ikke får bruke sin restarbeidskraft, er også utestengt fra kanskje den største sosiale arenaen - som arbeidsplassen er. Dette kan reformen gjøre noe med hvis vi lykkes.

       I lovens formålsparagraf omtales brukernes rettigheter, mens brukernes plikter i liten grad nevnes. Selv om det er viktig å lovfeste de rettigheter brukerne har, er det også viktig å synliggjøre at brukerne også har klare plikter. En av pliktene er selv å ta initiativ til både å skaffe seg arbeid og å utnytte den restarbeidskraften den enkelte har. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om at dette tas med i formålsparagrafen.

       Selv om vi fremmer forslag i formålsparagrafen om brukernes plikter, er det nødvendig å slå fast i loven at arbeidssøker har en selvstendig plikt til å stille sin arbeidskraft/restarbeidskraft til disposisjon når denne personen mottar stønad basert på at personen er arbeidssøkende, har en restarbeidsevne som følge av uførhet eller mottar sosialtrygd. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om en ny § 17 om arbeidssøkernes plikter, hvor det også framkommer at det skal stilles strenge krav til unntak.

       I forbindelse med vårt forslag til ny § 17 på side 23 i innstillingen gjør jeg oppmerksom på en feil. Følgende skal ikke stå i lovteksten: « Behandling av personopplysninger ved det felles lokale kontoret skal lyde: ». Dette er dessverre kommet med ved en inkurie og har ingenting der å gjøre.

       En reform som NAV-reformen vil som sagt kunne gi flere mennesker en bedre hverdag med arbeid, og gi dem som har en restarbeidskraft, muligheten til å få den utnyttet på en langt bedre måte enn i dag. Reformen vil etter Fremskrittspartiets mening også gi brukerne en langt bedre oppfølging slik at de får de tilbud og ytelser de har krav på, og samtidig gi betydelige muligheter for besparelser for skattebetalerne. Fremskrittspartiet mener derfor at det i loven bør stilles krav til resultatoppnåelse. Fremskrittspartiet legger til grunn at hvis mål ikke nås eller politiske vedtak ikke gjennomføres, vil dette ha konsekvenser for dem det gjelder. Derfor legges det inn krav til resultatoppnåelse i vårt forslag til ny § 3.

       NAV-reformen baserer seg på at flere kontorer skal slås sammen, og at flere kundebehandlere får tilgang til informasjon om persondata. Under høringen kom det fram flere synspunkter som gjaldt innføring av et loggsystem. Et slikt system baserer seg på at kundebehandlerne må loggføre hver gang de er inne og henter informasjon, og begrunne hvorfor de gjør det. Fremskrittspartiet mener innføring av et slikt system vil trygge at informasjon og persondata ikke havner hos uvedkommende. Et slikt system må utarbeides på en slik måte at det effektivt skal kunne brukes og uten større kostnader.

       Det vil være behov for tilpasninger slik at alle de som har behov for å benytte seg av de nye NAV-kontorene, skal kunne gjøre dette uten problemer. Dette kom også fram under høringene, hvor flere organisasjoner pekte på at det i formålsparagrafen burde tas med krav om universelle løsninger. Siden en av hovedgrunnene til opprettelsen av NAV-kontorene er at man ønsker å legge til rette slik at flest mulig skal få benytte mest mulig av sin arbeidskraft, er det etter vårt syn avgjørende at kontorene er konstruert på en slik måte at de forskjellige brukergruppene kan benytte seg av de tilbudene som gis fra de forskjellige NAV-kontorene. Derfor fremmer vi forslag om det i en ny § 13, der det stilles krav om at det skal være slik.

       Gjennomføringen av introduksjonsordningen for innvandrere ligger i dag til kommunene. Denne ordningen har som målsetting at innvandrere skal integreres i det norske samfunnet. Den beste formen for integrering av innvandrere er etter Fremskrittspartiets syn gode språkkunnskaper og at de raskest mulig kan forsørge seg selv og sin familie gjennom lønnet arbeid. Det er Fremskrittspartiets syn at NAV-kontorene er bedre egnet til å gjennomføre dette enn kommunene er, og jeg viser i den forbindelse til vårt forslag til ny § 13.

       Jeg tar herved opp det forslaget jeg har referert, forslaget vedrørende § 17 med den rettelsen jeg har pekt på, de øvrige forslagene fra Fremskrittspartiet og det forslaget vi er medforslagsstiller til.

       Jeg skal la historien ligge med det. Jeg kunne selvfølgelig også dratt lange utredninger om hvem som foreslo hva på hvilket tidspunkt, men jeg tror det viktigste nå er å være opptatt av innholdet og av hvordan denne reformen skal bli en suksess.

       Med dette lovvedtaket som gjøres i dag, på plass, blir det tatt et viktig skritt i retning av å gjennomføre en stor reform. Som det fremgår av innstillingen, vil den nye etaten kanalisere stønader og tjenester som beløper seg til ca 265 milliarder kr hvert år, og den vil ha et antall ansatte som tilsvarer om lag 16.000 årsverk. Tidligere selvstendige etater skal slås sammen og blir nødt til å jobbe på tvers. I det ligger det en ganske betydelig kompetanseutfordring.

       I tiden forut for denne lovbehandlingen har arbeids- og sosialkomiteen brukt tiden godt, ikke minst til å reise mye rundt i landet for å se og lære av ulike prosjekter. Vi har sett på pilotkontorer som har tjuvstartet, og på innspillene de har kommet med. Jeg har i hvert fall gjort meg den erfaring og fått den kunnskap at det med kompetanse kanskje er den aller største utfordringen i forbindelse med etableringen av den nye etaten - enkeltmedarbeidere, f.eks i trygdeetaten, som gjennom et langt arbeidsliv har jobbet med kanskje bare én eller et fåtall paragrafer i folketrygdloven, må nå forholde seg til å jobbe på tvers - på områder hvor man overhodet ikke har erfaring. Det er en veldig viktig problemstilling å være klar over, og jeg føler meg trygg på at det vil bli tatt på alvor i gjennomføringsarbeidet. Jeg tror muligheten for suksess er helt avgjørende i forhold til akkurat det å løse kompetanseutfordringen.

       Saksordføreren var på en god måte innom formålet og intensjonen med denne reformen. For egen del vil jeg understreke dette med å ta brukerne på alvor - man må unngå at brukerne opplever å bli behandlet som kasteballer og sendt fra kontor til kontor. I stedet skal vi nå få én dør som gjør at man får et mer brukervennlig system, hvor folk kan føle at de blir sett og møtt med respekt.

       Jeg er også veldig glad for at formålsparagrafen i den nye loven er så tydelig på at det er et mål å få flere fra trygd til arbeid. Det er et faktum at over 800.000 står utenfor arbeidslivet, og mange av disse både vil og kan bidra med sin arbeidskraft og sin kompetanse. Denne reformen bør resultere i at flest mulig av dem får en ny sjanse og nye muligheter til et interessant liv og til å kunne forsørge seg selv.

       Den kanskje aller mest spennende politiske diskusjonen får vi til høsten når stortingsmeldingen legges frem. Da skal denne reformen fylles med et innhold, og man skal velge virkemidler. Det er gjerne i valg av virkemidler at den politiske diskusjonen kanskje kan bli mest opphetet. Det har vi mange eksempler på. Likevel tror jeg ikke det er noen grunn til å overdrive uenigheten og forskjellen mellom partiene, men jeg må si at jeg føler at det er litt uklart hvor regjeringspartiene står i forhold til dette med aktivitetsrett og aktivitetsplikt når den nye reformen skal fylles med innhold. Det er mulig at man så langt bare velger å trå vannet og komme tilbake til dette når stortingsmeldingen kommer.

       Jeg har registrert ulike begreper i debatten, bl.a i forhold til velferdskontrakter. I merknadene står det fint lite om det. På sidene 17 og 18 i innstillingen toner i hvert fall opposisjonspartiene flagg på noen områder i forhold til aktivitetsplikt. Jeg kunne gjerne tenke meg at statsråden i sitt innlegg senere i debatten kommer litt nærmere inn på hvilke tanker han har omkring dette. Det må være slik at det skal være et mål å få flest mulig ut i arbeid, og at man da skal ha både plikt og rett til å kunne jobbe eller bidra på annen måte.

       Så til slutt litt om kommunestørrelsen. Saksordføreren var inne på at det var kompetansen som var avgjørende, ikke kommunestørrelsen i seg selv. Det er helt sikkert riktig. Her er vi jo akkurat ved noe av poenget. Med den meget uensartede kommunestrukturen vi har i Norge, er jeg bekymret for at det i en del av de minste kommunene kan bli vanskelig å rekruttere tilstrekkelig kompetanse til å kunne gi denne nye velferdsetaten og NAV-kontorene tilstrekkelig - og bred nok - bemanning til å kunne gi et fullverdig og likeverdig tilbud over hele landet. Derfor peker vi fra Høyres side i innstillingen på at nettopp kompetansen og den meget uensartede kommunestrukturen vi har, kan gjøre dette vanskelig. Heldigvis legges det da opp til at det i gitte situasjoner kan være mulig å få til interkommunale løsninger. Det er jeg glad for. Det tror jeg kan bli nødvendig i møtet med virkeligheten.

       Da jeg kom inn på Stortinget i 1997, var Grimstad-forsøket noe av det første jeg som medlem av kommunalkomiteen, som hadde ansvaret for arbeidsområdet, kom i kontakt med. Grimstad-forsøket var en av forløperne til NAV der man hadde gjort et ganske omfattende samordningsforsøk, og der resultatene, etter mitt og manges syn, var forbløffende gode. Men det tok tid før man fikk i gang arbeidet med å få på plass en omfattende reform, en reform som vi nå er i ferd med å fullføre. Det er SV glad for.

       Når vi går tilbake og ser på ulike initiativ i denne saken, tror jeg at mange partier i utgangspunktet har hatt akkurat den samme intensjon; man har sett at hjelpeapparatet har vært minst tilgjengelig for dem som trenger det mest. De har måttet gå i en labyrint som mange av dem ikke har funnet fram i. Det har vært komplettert - for å si det slik - med et regelverk som har vært for ensidig basert på sine egne premisser og ikke på brukernes. Det tar vi fatt på nå. Det er SV veldig glad for, og vi er veldig glad for at vi får en så bred tilslutning til alle hovedlinjene i det lovforslaget som foreligger i dag.

       Jeg har lyst til å understreke noe som en enstemmig komite sier i innstillingen, nemlig at vi « vil påpeke at denne arbeidslinjen », som er en viktig del av denne reformen, « må ha et bredt nedslagsfelt hvor alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne, skal inkluderes ». Det er et veldig viktig politisk utgangspunkt, som hele Stortinget deler.

       Tilbake til formålet: Det er viktig å understreke det som saksordføreren sa, nemlig at denne reformen har et bredt formål. Den skal ikke bare sikre at flere kommer i arbeid, men den skal også sikre økonomisk og sosial trygghet for veldig mange mennesker som ikke vil komme i arbeid, enten fordi de har gått av med alderspensjon - de skal jo også være inne i dette systemet framover - eller fordi mange ikke vil kunne klare å komme i arbeid. De skal ha trygghet, både økonomisk og sosial, og de skal behandles med respekt i systemet.

       Videre tror jeg det er viktig å understreke og snakke litt om arbeidslinjen. Det er viktig å definere arbeidslinjen bredt, og det er viktig å få på plass en arbeidslinje som faktisk virker. Fremskrittspartiet og Høyre har i debatten i dag, og også i innstillingen, snakket om plikter. De sier at denne loven ikke inneholder noen nye plikter. Nei, den gjør ikke det. Slik lovverket er i dag, er det regulert i de særlovene som gjelder for områdene som NAV-kontorene nå skal administrere. Men det er riktig at vi kommer til å gå gjennom dette i arbeidet med stortingsmeldingen som kommer. Det er ingen uenighet om at det skal være plikter i systemet. Men poenget er at det må korrespondere med rettigheter og med tiltak som er funksjonelle og individuelt tilrettelagt, slik at man faktisk får en arbeidslinje som virker, ikke bare en arbeidslinje som vifter med pisk, som ikke skaffer noen arbeid hvis man har dårlig helse, mangler kompetanse eller trenger annen bistand for å komme i arbeid. Det er viktig.

       Det har vært gjort mange forsøk rundt omkring i landet. Jeg må si at noe av det mest positive jeg har gjort de siste årene, er å besøke noen av de stedene der forsøkene har vært gjort. Der ser man på en måte entusiasmen hos dem som har fått lov til å forsøke å jobbe på tvers, slik som alle nå etter hvert skal gjøre. Da ser man at man faktisk får til en løsning når det gjelder behovet for både bistand og arbeidsretting på en langt bedre måte enn det vi har gjort til nå.

       Det er én side ved disse forsøkene som jeg tror vi er nødt til å være oppmerksom på. Det er den kasteballproblematikken som har vært fram til i dag, nemlig at noen personer har blitt sendt rundt i systemet i årevis og ikke funnet noen løsning for seg. Noe av grunnen til det kan være at de har fått for dårlig oppfølging, men noe av grunnen kan også være at de faktisk er for syke til å få jobb og egentlig skal ha trygd. Det har vi sett ved disse forsøkene. Når man har satt seg ned sammen, har man funnet disse menneskene som man har skjøvet mellom seg - og så har de fått trygd. Det tror jeg alle må være oppmerksom på. Når vi får i gang dette arbeidet, vil noe av det første som skjer, være at man finner disse menneskene og sikrer dem en økonomisk trygghet. Det er rett. Så skal man bruke kreftene, pengene og tida på å sikre at de som kan og vil, skal komme inn i et arbeidsrettet løp.

       Så har det også vært noen diskusjoner rundt store og små kommuner, og jeg deler helt saksordførerens syn at det er kompetanse som er det viktige. Jeg vil nok nyansere mer enn det Høyre gjør i sin tro på at det bare er store kommuner som kan inneha kompetanse på dette området. Kompetanse er så mangt - jeg har truffet mange mennesker med kompetanse på brede områder i små kommuner, og ikke minst har de vært svært kompetente på det arbeidsmarkedet som eksisterer lokalt. De har hatt en oversikt som har gjort dem i stand til å legge et løp som har fungert for det enkelte menneske, og det er kanskje det viktigste.

       Vi har hatt diskusjoner rundt universell utforming av NAV-kontorene, og det er viktig. Når det er én dør for alle, kan det ikke være sånn at det er én dør for de fleste og kjøkkenheisen for andre. Men det er viktig også å minne om at for funksjonshemmede og folk med ulike typer funksjonsnedsettelser, er det jo ikke livet på NAV-kontoret som er det viktigste, det er samfunnet ellers. Det er en selvfølge at NAV-kontorene må være slik at de kan brukes av alle, men det er en enda større og viktigere oppgave for oss å sikre at diskriminering og mangelfull tilrettelegging i samfunnet ellers forsvinner.

       Så har det også vært pekt på at kanskje den største suksessfaktoren i denne reformen er at man greier å bygge opp kompetanse og kultur internt i den nye etaten, og det er jeg enig i. Vi må huske at i disse etatene sitter det mange mennesker som har et langt liv bak seg, som flere har sagt her, og med en yrkesforståelse og en yrkesetikk som er knyttet til fortolkningen av det underliggende lovverk. Og det er sterke følelser hos mange fordi det på en måte går på rett og galt. Vi må ha forståelse for at det er vanskelig, men det betyr at vi må legge enda større vekt på å bygge opp en felles kultur, og på å gi folk den kompetansen som skal til for at de skal kunne takle de nye arbeidsoppgavene. Det blir krevende, fordi det ikke nødvendigvis er sånn at alle må kunne alt, men at man må kunne mer om bredden, og at man må håndtere et mye større sett av virkemidler som etaten nå skal bruke - på tvers. For hele poenget her er jo at man nå skal slutte å sende folk mellom etatene, slutte å si at det er ikke mitt bord. Nå er det NAVs bord å finne løsninger.

       Så har det også vært nevnt under debatten at man ønsker å få på plass noen slags parametre for resultatoppnåelse. Det synes jeg er en interessant diskusjon, for det er absolutt et behov for det, men spørsmålet er hvordan det skal gjøres. I NAV-etaten vil det være svært mange mennesker med helt ulike forutsetninger, og det vil også være ulike forutsetninger i det lokale og regionale næringsliv der folk skal finne sin plass etter hvert. Derfor er jeg positivt innstilt til ideen og til at vi jobber med det, men jeg synes det er ganske vanskelig å tenke seg hvordan dette skal gjøres, fordi det er vanskelig å sammenligne ulike mennesker med ulike typer vansker og behov. Å si at man lykkes bra når man greier å formidle et menneske med høy kompetanse inn i et arbeidsmarked som skriker etter kompetanse, er jo bra, det, men hvordan jobber man med personer som kanskje har store sosiale vansker, og målet med NAV-reformen er å sikre at disse menneskene får et verdig og godt liv? Det er ikke lett å måle slike resultater og sette tall på det, verken på statistikken eller i kroner og øre, men det er et viktig verdispørsmål når det gjelder en del av måloppnåelsen for denne reformen. Derfor får vi gå inn i en diskusjon om hvordan vi eventuelt skal måle disse resultatene. Men ett av målene som alle er enige om, er at flere som er på trygd og som vil jobbe, skal få muligheten til det, og på det området er det jo mulig å måle det. Men jeg vil advare mot en rangering av ulike NAV-kontorer ut fra en slik måloppnåelse, fordi det er mennesker vi snakker om, og dem skal vi behandle med verdighet og respekt.

       Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:55:20] : At loven om en ny arbeids- og velferdsforvaltning har et så bredt flertall bak seg her i Stortinget, må være uttrykk for at endringene er etterlengtet, og at det er gjort et godt forarbeid - både gjennom det arbeidet som er gjort i partiene, av denne regjeringen og av foregående regjering. Det er likevel all grunn til å være åpen for de utfordringer vi står foran, nå som loven skal omsettes i handling og de over 400 nye velferdskontorene skal etableres i kommunene etter hvert. NAV representerer en formidabel organisatorisk utfordring, og vi er ikke gjennom denne behandlingen garantert den suksessen vi alle ønsker. Det skal jobbes hardt fra alle hold.

       Fra Senterpartiets side vil vi fortsatt ha et sterkt fokus på at NAV-reformen skal bli en desentraliseringsreform. Flere avgjørelser skal fattes nærmere brukerne og på den måten bli bedre tilpasset den enkelte. Vi vil etterse at reformen også blir en desentraliseringsreform, gjennom at kommunene trekkes sterkere inn i utøvelsen av arbeidsmarkeds- og trygdepolitikken, og at disse velferdsoppgavene ses mer i sammenheng med oppgaver som ligger til den kommunale sosialtjenesten.

       Enkelte vil være redde for at reformen, når det kommer til stykket, får preg av at de reelle beslutninger flyttes oppover - til det nye Arbeids- og velferdsdirektoratet. Slik må det ikke få lov til å utvikle seg! Lovparagrafene 5 og 6 skal etterleves. Der heter det at Arbeids- og velferdsdirektoratet kan - og jeg sier bør - delegere sin myndighet til underliggende organer i arbeids- og velferdsetaten, og at det skal sørges for at representanter for brukerne trekkes aktivt inn i gjennomføring og evaluering av etatens tjenester.

       Arbeids- og sosialkomiteen har gjennom flere besøk i kommuner som prøver ut modeller for samarbeid mellom trygde-, arbeids- og sosialetaten, registrert stor entusiasme for NAV-reformen. Det tegner veldig positivt. De mange brukerne som har behov for tilbud og tjenester fra flere av etatene, har opplevd å gå fra skranke til skranke. Verre enn det er at tjenestene de tilbys, ikke tar fatt i brukernes ofte sammensatte problemer. Vi har nok i for stor grad regelbundne mer enn individtilpassede velferdstjenester å tilby. Etablering av NAV-kontor lokalt betyr en endring på dette ved at tre mottak og tre sett saksbehandlere i mottaket blir byttet ut med ett. Men vi må samtidig erkjenne at den viktigste del av jobben kanskje likevel gjenstår. Det skal vi drøfte når meldingen om arbeid, velferd og inkludering legges fram for Stortinget. Det er først når vi får brutt ned skrankene mellom tiltakskjedene innen arbeids-, trygde- og sosialetaten, at vi kan snakke om en gjennomført reform. Vi er langt fra ferdige med dette, og Stortinget skal få nye debatter.

       NAV-kontoret er et felles førstelinjekontor mellom stat og kommune. Det at brukerne skal møte ett enhetlig kontor, som forvalter både statlige og kommunale velferdstiltak, blir en utfordring. Da det forrige storting behandlet grunnlaget for dette gjennom St.prp.nr.46, ble det lagt til grunn delte ledelseslinjer mellom statlig og kommunal forvaltning av NAV-kontorene. Regjeringen har fulgt høringsuttalelsenes mange råd, og åpner gjennom forslagene for delegasjon av myndighetsoppgaver mellom stat og kommune, slik at det kan etableres en enhetlig ledelse av kontoret. Vi må håpe at det inngås lokale avtaler der en bruker denne muligheten. Men de må inngås lokalt.

       All den stund det lovverket vi i dag behandler, lager et rammeverk som gir stor mulighet for valg av lokalt ønskede løsninger, både når det gjelder organisering og drift, kan vi komme til å oppleve en god del variasjon fra NAV-kontor i én kommune til NAV-kontor i en annen. I NAV-organiseringen er stat og kommune likeverdige parter. Derfor må det bli slik. La meg likevel få uttrykke håp om at kommunene generelt sett velger å inkludere flere tjenester enn de lovpålagte i NAV-kontorene. La meg også få si at det inntrykk vi har fått når vi har vært ute i landet, er at de alle steder sier at ambisjonen må være at flere tjenester enn de lovpålagte skal inn i NAV-kontorene. Vi må stimulere til det. Men jeg tror faktisk det er riktig, som flertallet her gjør, å ikke lovpålegge det. Det er en likeverdig søyle mellom kommune og stat her som bør være reell. (Presidenten klubber.) Vi mener at kommunene selv må få lov til å ha ansvar for denne vurderingen. - Da må jeg vel slutte.

       André N. Skjelstad (V) [12:01:03] : Venstre har store forventninger til arbeids- og velferdsforvaltningen fordi vi ser at det kun er et skikkelig samarbeid på tvers av etatsgrensene som kan sikre brukerne en helhetlig tjeneste.

       NAV-reformen er, som flere har påpekt i dag, en av de store velferdsreformene. Denne reformen representerer en nytenkning, hvor systemet skal tilpasses brukeren og ikke omvendt.

       Det ligger store utfordringer i denne reformen. To etater skal slås sammen med kommunale sosialkontor. Men skal denne nye etaten tilpasse systemet rundt brukeren, er det viktig at både Aetat, trygdeetat og sosialkontor klarer å jobbe sammen mot et felles mål, som er å møte brukeren med respekt og forståelse for å få ham heller henne tilbake i aktivitet eller arbeid. Og skal man være i stand til å arbeide som en samlet enhet, må den interne organiseringen av kontoret ligge til rette for det. Det må være enighet om bruk av virkemidler.

       Både ansatte i Aetat, trygdekontor og sosialkontor må forholde seg til et nytt regelverk, nye kollegaer og nye arbeidsforhold. Dette er noe som ikke lar seg regulere gjennom lovverket, men som må etableres gjennom utvikling av en samarbeids- og driftskultur som ivaretar og sikrer de nye oppgavene NAV-kontorene skal utføre. De 19 pilotkommunene vil gi en viktig erfaring med hvordan man kan samarbeide for å utvikle gode rutiner.

       Samarbeidet med og integreringen av den kommunale sosialtjenesten er en meget viktig og sentral del av reformen. Flertallet i komiteen peker på at avtalene som inngås, skal baseres på et likeverdig samarbeid mellom kommune og stat, og ved konflikter skal denne likeverdigheten ivaretas.

       Å ha en enhetlig administrativ ledelse for disse kontorene tror Venstre er viktig for organiseringen og driften av NAV-kontorene, selv om det fremdeles skal være en klar ansvarsfordeling mellom de kommunale og statlige oppgavene. I tillegg er det viktig å ha en ledelse som kan kontrollere at personvernet blir ivaretatt. Venstre mener at det er veldig viktig å utvikle et system som ivaretar personvernet, slik at opplysninger om brukerne ikke misbrukes, og etterlyser derfor en oversikt over hvor mange som skal få tilgang til de ulike personopplysningene.

       Venstre mener at skal man kunne bygge et system rundt brukeren, må det også være fleksibilitet i systemet, noe denne loven legger til grunn for. Kommunene kan påta seg oppgaver staten egentlig har ansvar for, og vice versa. Venstre vil også understreke at andre oppgaver utover minimumsløsningen legges til de lokale kontorene, som f.eks økonomisk rådgivning og kommunens integreringsarbeid for innvandrere og flyktninger. NAV-kontorene må også kunne samarbeide med andre nærliggende etater for å kunne gi brukeren et helhetlig tilbud.

       Brukermedvirkning gjennom brukerrepresentantenes organisasjoner lokalt skal også være med på å bygge, videreutvikle og kvalitetssikre tjenestetilbudet til NAV-kontorene.

       Det er gledelig for et Venstre-hjerte at også andre partier har tatt inn over seg den sosialliberale tanken om å sette brukeren i sentrum. Denne reformen er laget for brukeren. Derfor står prinsippene for en helhetlig behovsavklaring og rett til en individuell plan sentralt. Dagens brukere har ofte sammensatte problemer. Derfor er det viktig at etatene og sosialkontorene klarer å samarbeide - for å finne en helhetlig løsning på et sammensatt problem.

       Venstre har som sagt lenge arbeidet for å innføre en borgerlønn, noe som vi kommer tilbake til også til høsten, en garantert minsteinntekt som kan erstatte sosialhjelp f.eks. Med den følger borgerkontrakter, som vi velger å kalle det, som arbeids- og inkluderingsministeren etter min mening kaller for individuell plan, hvor både stat/kommune og mottaker forplikter seg. Venstre mener at borgerlønn er ett av midlene som kan brukes for å bekjempe fattigdom.

       Jeg vil benytte anledningen til også å advare mot den ensidige fokuseringen på å få alle i arbeid, noe som til en viss grad kan virke demoraliserende. Jeg sier ikke at vi ikke skal stille krav, men vi må stille de rette kravene som kan gi de gode resultatene.

       Til slutt vil jeg inn på kompetanse, som flere har berørt. Det er ingen tvil om at det her stilles store krav til kompetanse. Men dette må ikke bli en reform for sentralisering for å oppnå den type kompetanse.

       Statsråden sa at dette var « en forvaltningspolitisk nyvinning ». Det er det ikke tvil om at det er, men et av spørsmålene mine blir da: Hvor lurt er det, når man gjennomfører en så stor reform, med de store kulturforskjellene som er mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten, samtidig å legge byrder til gjennom en forvaltningspolitisk nyvinning ved at også en annen etat skal inn, som også er styrt fra et annet forvaltningsledd?

       Saksordføreren sa også i sitt innlegg at det skulle være et likt tilbud i landet. Hvordan kan det bli et likt tilbud når det blir forskjellige lokale satser på sosialhjelpen rundt omkring i landet?

       Det er viktig at disse to ulike formålene ikke rotes i hop. Jeg sier ikke at replikanten gjør det, men det er viktig for meg, i hvert fall, å understreke at det holdes fra hverandre. Kompetanseutfordringene er noe av det vi er aller mest opptatt av, og det vil koste en god del å få til gode nok kompetanseprogram i NAV. Jeg er nå veldig opptatt av å jobbe med både årets budsjett og kommende års budsjett for å sørge for at bevilgningene er tilstrekkelige.

Robert Eriksson (FrP) [12:17:56] : Velferdsreformens hovedtanke var jo å få færre på stønad og flere i arbeid. I dag har vi ca 320.000 som går på uføretrygd. Mange av disse har en restarbeidsevne, men kanskje enda viktigere, en restarbeidslyst, altså at man ønsker å gå ut i arbeidslivet.

       Næringslivet etterspør i dag flere i arbeid, og mitt spørsmål til statsråden blir da: På hvilken måte og med hvilke incitamenter ønsker han å tilrettelegge i de nye NAV-kontorene slik at man kan få kvalifisert disse folkene til å gå ut i det ordinære arbeidsmarkedet etter hvert?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:18:47] : Det er et stort og viktig spørsmål, men det har i grunnen veldig lite med den saken vi nå behandler, å gjøre, for nå behandler vi det lovmessige rammeverket for etablering av NAV-kontorene og samarbeidet mellom NAV-kontorene og kommunene.

       Jeg har flere ganger i Stortinget sagt at vi vil gå løs på de utfordringene som Eriksson nå nevner, gjennom at vi nå gjennomgår hele virkemiddelapparatet, innretningen på de ulike ordningene som NAV-kontorene vil ha hånd om, rydder opp i verktøykassa og skal stille en enhetlig og godt utstyrt verktøykasse til disposisjon for NAV-kontorene. Det kommer vi med i en stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering i høst. Da tar vi trinn to. Nå har vi NAV-kontorene på plass, loven på plass, og nå skal vi gå løs på innholdet i framtidens velferdspolitikk.

       Ny arbeids- og velferdsforvaltning er den største forvaltningsreformen i norsk historie, på flere måter. Den omfatter 16.000 årsverk og 265 milliarder kr og berører halvparten av befolkningen - spennende nok, men likevel ikke hovedpoenget.

       Det virkelig spennende med denne reformen er at den er første ledd i en flertrinnsreform. 5,5 % av innbyggerne i verdens rikeste land er fattige. Det kan vi ikke leve med. NAV-reformen gir det nye redskapet - én dør der det før var tre, færre brukere som kasteballer, større frihet i virkemiddelbruken, nye måter å jobbe på, større ansvar ute - i førstelinja og hos brukerne selv. Derfor er reformen spennende. Den er også spennende fordi den varsler en ny politikerrolle - fra deltaljfokus i storting og regjering til økt vekt på måloppnåelse gjennom styring på resultatnivå.

       Vi har i årevis bekymret oss for alle de milliardene som overføres over statsbudsjettet til såkalte passive stønader. Resultatet av den bekymringen har vært nye lovparagrafer, nye forskrifter og rundskriv på et detaljeringsnivå der politikken aldri burde ha vært. Motebølger i den politiske debatt har svingt fra å stigmatisere mottakere til å utvise så stor forståelse at folk har blitt sittende bom fast i en evigvarende passiv situasjon. Begge deler gir en følelse av nederlag i et samfunn der velferd og selvbilde er bygd opp rundt deltakelse i verdiskapende arbeid.

       Nå snur vi perspektivet. Fra å betrakte de 200-300 milliarder kr som en ren utgiftspost for stat og kommune velger vi å se dem som en samfunnsmessig investering i økt verdiskaping, og det er spennende. Arbeidslinja skal stå i fokus. Alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne, skal inkluderes - ikke av veldedighet, men i samfunnets egen interesse. Da gir vi samtidig et viktig signal til brukerne - samfunnet trenger deg og det du kan bidra med. Mye eller lite, ditt bidrag teller. Det er et viktig verdimessig signal. Det handler om menneskesynet som ligger til grunn for denne reformen, og det er spennende.

       Vi skal ha med dem som hittil har falt utenfor eller - rettere sagt - mellom alle velferdsordninger. Vi snur perspektivet, og det er spennende. Brukeren skal ikke tilpasses regelverket, regelverket skal tilpasses brukeren. Vi snakker egentlig om en demokratireform, tydelig forankret hos den hjelpeapparatet er til for. Det er spennende. Forpliktelsen blir tydeligere både på det offentliges og på brukerens hånd. Minste motstands vei forsvinner. Mulighetene for å skape seg et bedre liv blir større. Man skal ikke lenger bli fortalt, men fortelle og etterleve det man selv har valgt.

       Reformen varsler nye arbeidsmetoder, større ansvar ute i linja og økte krav til resultater. For noen kan det kanskje bli i overkant spennende. Derfor må vi skape trygghet for de ansatte, også trygghet til å vite at det er lov å gjøre feil. Det siste er ikke minst viktig. Trygge ansatte våger mer, skaper bedre resultater og formidler positiv energi til brukerne. De skal motivere og bygge selvtillit hos folk som ofte har en lang rekke opplevde nederlag bak seg. Redde ansatte er dømt til å mislykkes. Vi har sett det ved komitebesøk ute i forsøkene: Trygge ansatte melder om positive resultater, og vi møtte stolte brukere som mestret utfordringer de selv ikke trodde de kunne klare. Men de klarte det.

       Ledere på ulike nivåer får derfor en nøkkelrolle som er spennende - skape nødvendig trygghet gjennom avlæring og kompetansebygging, spre entusiasme, gjøre det morsomt å gå på jobb, fordi resultatene kommer. For første gang skal staten jobbe i tett partnerskap med kommunene, finne løsninger der og da, bygd på gjensidig tillit mellom etatene, uten muligheter til ansvarsfraskrivelse, som er kasteballproblematikkens egentlige navn. Det er spennende.

       En særdeles viktig side ved de sammenslåtte kontorene er nettopp tilknytningen til kommunen og de lokale folkevalgte. Vi må utnytte den fordelen dette gir oss som folkevalgte ombud. Lokale folkevalgte er nærmere brukerne. Vi må finne gode rapporteringsrutiner som gir folkevalgte, både lokalt og sentralt, muligheten til å følge med på vegne av brukerne. Dette er en ny og spennende måte å ivareta ombudsrollen vår på, på tvers av nivåene.

       Så til slutt tilbake til spørsmålet: Kan en forvaltningsreform være spennende? Soria Moria-erklæringens viktigste løfte er helhet og plan for avskaffelse av fattigdom. Med dagens reform etableres gjennomføringsapparatet. Over sommeren kommer virkemiddelapparatet. Så svaret er et ubetinget ja, reformen er spennende. Den bringer Soria Moria innen rekkevidde.

       Robert Eriksson (FrP) [12:25:35] : NAV-reformen og den lovgivning vi behandler i dag, er det første skrittet i riktig retning når det gjelder en ny velferdsforvaltning for å få færre på stønad og flere ut i arbeid.

       Jeg viser til det som Fremskrittspartiet har tatt opp i innstillingen, som går på at man fra flertallets side ikke ønsker å innlemme sosialkontorene fullt og helt. Det hadde etter mitt skjønn vært en fordel om man hadde gjort det, for situasjonen i dag er at det er veldig mange mennesker som har det tøft, og vi ser rundt omkring i Kommune-Norge at man opererer med forskjellige satser for sosialhjelp. Vi vet også at det rapporteres om at enkelte har det så tøft at de bruker hele sin tid og alle sine ressurser på å finne ut hvordan de skal klare å brødfø seg dagen etterpå. De menneskene vil mest sannsynlig ikke ha det overskuddet som skal til for å bruke sine ressurser på å søke arbeid. Derfor tror jeg at det hadde vært langt bedre og mer helhetlig og hensiktsmessig om man hadde fått også den biten inn i en statlig ordning som kunne ha ivaretatt mulighetene for å få også denne gruppen ut i arbeidslivet. Jeg er overbevist om at mange av dem har en restarbeidsevne som kunne ha vært benyttet.

       Så til dette som jeg var inne på i replikken til statsråden som går på kvalitetsheving av arbeidskraft. Jeg er klar over at det er loven vi behandler i dag, men det er dermed enda viktigere at man, når loven blir vedtatt, ikke lager forskrifter som er av en slik art at det blir vanskeligere å få de instrumentene som skal til, på plass for å få folk ut i arbeid. Vi har fått en del rapporteringer fra enkelte som møter et rigid system i dag. Poenget og hovedmålet med den nye lovgivningen må bli slik at systemet blir mindre rigid, og at man klarer å nå målgrupper mer spesifikt.

       Jeg har også store forhåpninger og forventninger - og ser også utfordringer - når det gjelder kompetanseheving i selve NAV-reformen. Men det vil være utrolig viktig at man lykkes med den kompetansehevingen, at man lykkes 100 %, slik at man unngår at folk blir gående på feil stønadsordninger på feil premisser og kanskje også i perioder, som vi vet har vært tilfellet i dag, blir gående på uføretrygd på grunn av lang saksbehandlingstid. Det må også være en overordnet målsetting at man ved denne reformen klarer å få ned saksbehandlingstiden for å hjelpe flest mulig folk tilbake til arbeidslivet.

       Tore Hagebakken (A) [12:29:05] : Jeg håper NAV-reformen på alle nivå vil framstå som et lysende eksempel på godt og - gjerne mer enn det - optimalt samarbeid mellom stat og kommune, fritt for unødvendig byråkrati og tidsbruk.

       Jeg vil se et reelt likeverdig samarbeid kjennetegnet av helhetlig tenkning, felles holdninger og visjoner, der en sammen ser de mange nye mulighetene som NAV gir, at en evner å være fleksibel seg imellom og ikke minst overfor dem en skal betjene. Slik må det være nå i etableringsfasen og når alt er på plass i det ganske land. Denne fokuseringen må være der hver dag hvis vi skal få til de gode løsningene i et godt tempo.

       Tempo er viktig av mange grunner, men særlig for at vi ikke skal tape den entusiasmen vi har i mange av landets kommuner knyttet til denne reformen, noe antallet søknader om å bli piloter var en klar indikasjon på. Denne entusiasmen, som ofte er kombinert med mye godt forberedende arbeid, utgjør en svært verdifull kraft framover.

       Alle kunne ikke bli piloter. Alt kan ikke skje samtidig, sjøl om det er mange til å gjøre jobben rundt omkring, og veldig mange er veldig klare. Når proaktive kommuner må vente, er det i det minste viktig at de forstår hvorfor de må vente, at de ikke må vente lenge, og at de « pleies » mens de venter. De må i hvert fall ikke få følelsen av å være på utsida i forberedelsene til det som skal skje.

       Finansieringen er også selvsagt viktig, her som ellers. Det er det tatt hensyn til i den vekst Regjeringen legger opp til i frie inntekter neste år. Men hvordan kompensasjonen endelig vil bli utformet, vil som kjent bli presentert i statsbudsjettet for 2007. Først må vi få oversikt over de merutgifter som dette representerer for kommunene, og fordeling kommunene imellom, noe som skjer gjennom konsultasjonene med KS om saken.

       Jeg vil trekke fram noe jeg mener er et eksempel på god arbeidsform og godt samspill, ubeskjedent nok hentet fra Oppland. I høst skal det i Oppland være på plass en etableringsplan som skal gjelde alle kommuner i fylket. Planen utarbeides i regi av noe som heter NAV Forum, som fylkesmannen prisverdig og tidlig tok initiativ til å etablere. Forumet består foruten av fylkesmannen av lederen i NAV-interim, de to tidligere etatslederne, leder i KS Oppland og en representant for rådmannsutvalget i fylket. Med denne sammensetningen og gjennom aktivt arbeid har forumet fått en viktig rolle i å sikre god koordinering, forankring og framdrift. Forumet støtter også opp under kommunenes delaktighet i reformarbeidet.

       Oppland kan for øvrig skilte med den eneste regionpiloten i landet. Prosjektet som de seks kommunene i Nord-Gudbrandsdalen har gått sammen om, er veldig spennende, ikke minst med tanke på samordningen av den faglige kompetansen. Prosjektet vil forhåpentligvis etter hvert ha god nytteverdi for kommuner på andre kanter av landet.

       Forumet har også fokusert på kompetanseoppbyggingen som må skje og rettes inn mot både nåværende og framtidige medarbeidere ved NAV-kontorene og virksomheten for øvrig. Dette bør så absolutt være attraktive arbeidsplasser, noe som utdanningstilbudet også må understøtte. Foruten de høyskoletilbud som allerede finnes, og som må benyttes i denne sammenheng, trengs det noe nytt, noe skreddersøm i forhold til de nye tjenester, den nye kulturen, arbeidet på tvers av fagområder osv. som her skal etableres. I den sammenheng samarbeider NAV Forum Oppland med Høgskolen i Lillehammer. Jeg vil mene at også dette arbeidet bør være av nasjonal interesse.

       Ambisjonene må klart være at NAV-reformen skal bli mer enn en skrankereform. Mye av samhandlingspotensialet for å kunne hjelpe folk best mulig ligger jo i baklandet, hvor de statlige medarbeiderne, med all sin erfaring og innsikt, møter den sosialfaglige og øvrig breie kompetanse som kommunene besitter. I det daglige må det være nær kontakt, noe det må stimuleres til herfra.

       Slik skulle reformen ha de beste odds. Når en vet hvor mye det betyr for tusenvis av mennesker at dette kommer på plass, og at vi lykkes, er det lett å bli litt ivrig. Enhver iver, og til og med direkte utålmodighet, er i så henseende utelukkende å betrakte som et gode.

       Britt Hildeng (A) [12:34:33] : En kan være fristet til å si endelig - endelig en reform som setter klienten, brukeren, i sentrum. I over 30 år har ulike deler av velferdsforvaltningen vært bevisst på at en del klienter, brukere, trygdede og arbeidsledige er blitt kasteballer mellom ulike forvaltningsnivåer og forvaltningssektorer.

       Jeg vil si at det vedtaket Stortinget er i ferd med å gjøre i dag, ikke bare er et resultat av et langsiktig arbeid, men hva jeg vil karakterisere som et resultat av et revolusjonært politisk tålmodighetsarbeid, et tålmodighetsarbeid som er båret fram av entusiaster og idealister ute i felten, idealister som i praksis og gjennom en rekke prosjekter og prosjektforsøk har utviklet en helhetlig tilnærming til brukernes behov.

       Utgangspunktet deres har vært erfaringer av å komme til kort når det gjelder å hjelpe brukere som har behov for flere av velferdsforvaltningens ytelser. De har opplevd at administrative grenser har definert tiltak og tjenester ikke ut fra den enkeltes behov, men ut fra hva den enkelte sektor eller det enkelte administrative nivå disponerer av virkemidler. Slik har brukeren blitt tilpasset virkemiddelapparatet istedenfor omvendt.

       En rekke forsøk fra hele landet på 1970- og 1980-tallet og fram til i dag har i forsøksperioder fått disponere virkemidler fra flere sektorer og erfart at en både kan utnytte ressurser bedre og gi bedre og mer tilpassede ytelser. Erfaringene fra de fleste av disse forsøkene og prosjektene har vært gode. Allikevel har mange av dem hatt det til felles at de er blitt avviklet. Årsaken har stort sett vært at de administrative skillene høyere opp i hierarkiet har bidratt til budsjettmessige og faglig kulturelle konflikter og gjort videreføring av de konkrete prosjektene på lokalt nivå umulig.

       Således har det i velferdsforvaltningen vært en strukturell innebygd hindring i forhold til å kunne møte brukeren ut fra et helhetsperspektiv. Denne forvaltningsreformen bidrar til å fjerne de strukturelle hindringene.

       Riktignok får vi ikke én administrasjon av alle de tre velferdsetatene, men reformen er et klart skritt i retning av en mer helhetlig velferdstjeneste. Vi får en felles statlig etat samlokalisert og i nært samarbeid med kommunenes velferdstjeneste - et samarbeid som i stor grad er basert på fleksibilitet, der stat og kommune kan disponere ressurser og utføre myndighetsoppgaver for hverandre når det er hensiktsmessig. Denne tilnærmingen gjør det mulig å bygge videre på de erfaringene en rekke kommuner og fylker allerede har gjennom sine prøveprosjekter. Den fleksibiliteten gjør det også mulig over tid å utvikle den beste praksis, slik at en kan realisere målet om en helhetlig tilnærming til brukerens behov og hjelp til selvhjelp.

       Reformen baserer seg på en annen type samarbeid mellom tre tidligere selvstendige etater, som hver for seg har sin etatskunnskap og -kultur. I det videre arbeid er det viktig å vie tid og ressurser til kompetanseoppbygging og utvikling av en felles kulturforståelse. Både trygdekompetansen, arbeidsmarkedskompetansen og den sosialfaglige kompetansen er nødvendig i det videre arbeidet. Men jeg vil understreke det siste - den sosialfaglige kompetansen er helt nødvendig for en helhetlig tilnærming til brukerne der målet om hjelp til selvhjelp er satt i fokus.

       Helt til slutt (presidenten klubber) har jeg lyst til å berømme flere statsråder for å ha evnet å overta stafettpinnen etter hverandre. Den er blitt overlevert gjennom ulike politiske regimer. På den måten har man gitt Stortinget et beslutningsgrunnlag, og det er stor oppslutning (presidenten klubber) om den reformen vi nå inviteres til å vedta.

Presidenten: Presidenten minner om respekt for taletiden, selv om det ble gitt ros på slutten av innlegget.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Karin Andersen (SV) [12:40:27] : På slutten har jeg behov for å understreke at den nye NAV-etaten skal representere noe kvalitativt nytt og gis mulighet til å fungere fleksibelt ved bruk av statlige og kommunale tjenester. Det er nødvendig for de målsettingene vi har, men også fordi dette er en svært dyr reform. Den administrative omleggingen vi gjør nå, koster svært mye, og det krever at brukerne vil oppleve noe kvalitativt nytt.

       Helheten har mange vært inne på. Jeg vil fra SVs side understreke det flere har sagt, at helheten betyr ikke bare at man greier å samarbeide innenfor den nye etaten og med de kommunale sosialtjenestene, men at man også skal samarbeide med andre etater, både statlige, kommunale og eventuelt fylkeskommunale, slik at hver enkelt bruker skal få de sammenhengende tjenestene de har behov for.

       Det er svært viktig at det nå ikke blir nye, vanntette skott mellom NAV og f.eks den kommunale rehabiliteringstjenesten, den statlige rehabiliteringstjenesten eller utdanningsinstitusjonene. Det vil være veldig vesentlig for å oppnå målsettingen om at flere skal komme i arbeid.

       Til slutt: NAV skal være et av de viktige virkemidlene i fattigdomsbekjempelsen, slik representanten Lise Christoffersen sa i sitt utmerkede innlegg. Representanten Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet var også inne på sosialhjelpen og problemene i den forbindelse. Ja, det er bare å lese Sosial- og helsedirektoratets rapporter på dette området, som viser at her er det problemer og store forskjeller. Ikke minst er konsekvensen av økonomisk fattigdom til hinder for arbeidslinja. Folk kommer ikke ut av fattigdommen fordi de har for store økonomiske problemer til å makte snuoperasjonen. Derfor blir det en av de viktige oppgavene som vi skal ta for oss til høsten, når vi skal gå igjennom stortingsmeldingen og virkemidlene knyttet til den og til handlingsplanen mot fattigdom, slik at vi kan få en helhet i dette, og slik at vi kan gjøre det realistisk for alle å lykkes. Da snakker vi om arbeid, og vi snakker også om ytelser som gjør at folk ikke skrus ned i fattigdom og problemer, men at de får mulighet til å løfte seg opp og ta imot de tilbudene som en ny NAV-etat skal kunne gi dem, slik at de kan få et bedre og mer aktivt liv, og slik at muligheten til å arbeide, som nesten alle har, blir realisert til beste for både dem sjøl og samfunnet.

       Olav Gunnar Ballo (SV) [12:43:41] : Det er på mange måter en historisk dag. Vi som satt i sosialkomiteen i de foregående åtte årene, har opplevd denne saken fra dens spede begynnelse i 1997-98 og utviklingen videre.

       Denne reformen er kanskje en av de mest betydelige som er gjennomført i Stortinget i løpet av den siste åtte-tiårsperioden. Sykehusreformen var en stor reform, men den velferdsreformen vi nå vedtar, vil ha store konsekvenser for en rekke brukere. Det er grunn til å gi honnør både til arbeids- og sosialministeren og til arbeids- og sosialkomiteen for det arbeidet som er utført.

       Dette er kanskje også en av de sakene der Stortinget i størst grad har engasjert seg i sluttresultatet. Flere dokumenter har kommet fra ulike statsråder underveis, men man har hatt en hånd med på rattet i Stortinget, og etter mitt syn er resultatet vi nå ser, et godt resultat.

       Jeg har tidligere jobbet i trygdeetaten som rådgivende lege og har opplevd at enkeltbrukere blir kasteballer. Først søker de om ytelser fra trygdeetaten og tror at de skal få innvilget det. Så blir arbeidsmarkedsetaten ansvarlig for gjennomføringen, men reserverer seg fordi de mener at avgjørelsen er gal. Så må man tilbake til trygdeetaten, og kanskje opplever man at man ikke kommer videre der. Og så må man i tredje instans til sosialetaten. Det er uverdige forhold. Alt dette handler om offentlige instanser, der kasteballproblematikken ikke tjener noen når det kommer til stykket, og det har ofte som sluttresultat at mange ender opp med uførepensjon. Derfor må man håpe at dette fører til mye mer målrettede tiltak for den enkelte brukeren på en slik måte at man blir bedre hjulpet, og at det apparatet man har til rådighet, samordner tjenestene.

       Så har flere vært inne på, og det er viktig å understreke, at selv om man nå er kommet et betydelig skritt videre, ligger det betydelige utfordringer i sosialetaten. Det at sosialetaten pr. dato er en kommunal etat, mens de to andre er statlige etater, gjør at det blir spennende å se på hvordan man kan få til et samarbeid under samme tak. Men det reiser også nye utfordringer med hensyn til sosialytelsene og hvor de naturlig over tid vil høre hjemme. Jeg må for min del si at jeg har reflektert mye rundt om det ikke kan være gode argumenter for at de på sikt skulle vært på andre hender enn på kommunens. Dette har man ikke diskutert ferdig i regjeringspartiene, heller ikke i SV. Men en slik reform legger vel til rette for at man over tid kunne ha sett enda et skritt videre.

       Uansett er det en historisk dag. Jeg vil ønske alle til lykke, ikke minst de brukerne som nå skal nyttiggjøre seg det felles kontoret. Så får vi alle i spenning følge med på de resultatene som reformen kommer til å gi.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 305)