Sak nr. 3
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 (straff for å utnytte eller forlede noen til å tigge mv.) (Innst.O.nr.61 (2005-2006), jf. Ot.prp.nr.50 (2005-2006))

       Thomas Breen (A) [12:51:11] (ordfører for saken):

       I juli 2003 innførte man i Norge et eget straffebud mot menneskehandel, § 224 i straffeloven. Målet med denne nye paragrafen var å bidra til en mer effektiv bekjempelse av organisert kriminalitet generelt og menneskehandel spesielt. I arbeidet den gang ble ikke tigging og organisert tiggervirksomhet vurdert. Dette fordi organisert tiggervirksomhet ikke var en del av den FN-konvensjonen som var bakgrunn for loven, samt at vi hadde et generelt tiggerforbud i løsgjengerloven.

       Når vi i dag kommer til å vedta at en utvidelse av § 224 til også å gjelde tigging, er det en oppfølging av det som ble sagt før jul i fjor, da vi opphevet løsgjengerloven. Under arbeidet med å oppheve løsgjengerloven fikk spørsmålet om å avkriminalisere tigging særlig oppmerksomhet. Dette fordi det var blitt kjent at tiggervirksomheten den siste tiden hadde fått et profesjonelt og organisert preg. Det var også denne erkjennelsen som gjorde at et enstemmig storting før jul opphevet løsgjengerloven og påpekte at § 11 skulle være virksom inntil vi fikk på plass en utvidelse av § 224.

       Vi mener at det er viktig å skille mellom det som er organisert tigging, der det står mennesker bak og tvinger eller forleder andre til å tigge, og de som tigger for egen del. Det er bakmennene vi er ute etter med denne lovendringen. Vi mener fortsatt at det er riktig ikke å kriminalisere tigging på et generelt grunnlag. Vi mener også at man i framtiden bør ha skadefølgeprinsippet som ledetråd i kriminalpolitikken. Det vil si at handlinger som ikke er egnet til å medføre skade, eller fare for å skade, bør avkriminaliseres. Dette betyr også at man må bruke mer målrettede sosialpolitiske virkemidler i stedet for kriminalpolitiske virkemidler for at medmennesker skal slippe å tigge.

       I vinter og i vår er det etter hvert blitt stor fokusering på det økende antall mennesker som må ty til tigging eller prostitusjon eller blir tvunget til det. I stor grad har denne økningen kommet ved mennesker bosatt utenfor Norge. Den massive økningen i antall utenlandske tiggere og prostituerte har også vært lett å se for de fleste som ferdes i Oslos gater på kveldstid.

       Det som er nytt nå, er at man opplever en sterkere grad av pågående og aggressiv oppførsel fra dem som tigger eller prostituerer seg. Det er en realitet at mange finner dette ubehagelig og til dels støtende. Spørsmålet om hvordan man skal få stoppet dette, har ikke noe enkelt svar, men vi har bedt departementet om å vurdere flere mulige rettslige tiltak mot dette. Vi peker bl.a på politiloven § 14, som hjemler politivedtekter, og politiloven § 7, som hjemler ordensbestemmelser, og vi har også bedt om en eventuell lovbestemmelse som klart forbyr aggressiv og pågående oppførsel i forbindelse med tigging eller prostitusjon.

       Det er viktig i denne sammenhengen å påpeke at det i dag allerede finnes hjemler for å bortvise personer som tigger eller prostituerer seg, hvis de forstyrrer alminnelig fred og ro eller ferdsel.

       Det som blir avgjørende nå, er at storsamfunnet bruker de virkemidlene det har, til å få bukt med problemene som er knyttet til de store byene. Politiet må bruke de virkemidler de faktisk har, og vi må sette inn flere sosialpolitiske virkemidler. Det som er sikkert, er at dette er et problem som er globalt og derfor ikke bare kan løses med tiltak i Norge. Det er etter de siste tallene jeg har sett, over 2,4 millioner mennesker som er i en menneskehandelssituasjon. Vi mener at Norge som et rikt og trygt land har et særskilt ansvar for å bidra til å redusere denne menneskehandelen. Det var dette som var utgangspunktet for å innføre menneskehandelsparagrafen i vår straffelov, og det er den loven vi nå i dag skal utvide til også å gjelde organisert tigging.

       Det finnes ingen enkle løsninger på denne utfordringen. Vi må møte det med økt innsats innenfor gjeldende lovverk, og vi må vurdere lovbestemmelser som rammer slik aggressiv og pågående virksomhet som vi har sett på Karl Johan.

       Solveig Horne (FrP) [12:55:20] : Det er bare seks måneder siden et enstemmig storting opphevet tiggerforbudet. Bakgrunnen var at tigging i vår tid ikke skulle skade eller medføre skade, og at tigging generelt måtte avkriminaliseres. Stortinget mente at en burde bruke sosialpolitiske virkemidler for å hindre at personer tigger. Men det vi har sett det siste halve året, er en utvikling når det gjelder tigging ikke bare her i Oslo, men i alle de store byene, som ingen av oss liker. Vi trenger ikke gå mange meterne før vi støter på aktive, pågående og aggressive tiggere, og de fleste av dem har utenlandsk bakgrunn, mange er fra østeuropeiske land.

       Vi står nå foran en helt annen form for tigging enn den vi avkriminaliserte før jul. Det vi ser i dag, er organisert tigging med utenlandske bakmenn som utnytter medmennesker i nød. Dette er en utvikling som ingen av oss ønsker at vi skal ha i Norge.

       Det er viktig at politiet nå får de nødvendige midler til å følge dette opp og prøve å få satt en stopper for det. Politiet må ha fokus på den type kriminalitet som organisert tigging er, og de trenger ressurser for å etterforske og spane på bakmennene.

       Den loven vi vedtar i dag, er veldig viktig. Og slik Fremskrittspartiet ser det, er ikke det å kriminalisere tigging igjen måten å gjøre det på.

       For en tid tilbake leste jeg i Stavanger Aftenblad at politivedtektene til en rekke kommuner mildt sagt er klare for oppdateringer. Seks av atten kommuner i Rogaland har vedtekter som er mer enn ti år gamle, og den eldste forskriften er fra 1939.

       Stortinget har i løpet av de siste ti årene vedtatt veldig mange lover som skulle vært implementert i de kommunale politivedtektene. Disse vedtektene er ofte den hjemmel som politiet også bruker i ordenssaker, så det er viktig for kommunene å ha gode og oppdaterte politivedtekter. Derfor er det viktig for Fremskrittspartiet i denne saken vi behandler i dag, å fremme forslag om at kommunene må få mulighet til å innføre regler om bortvisning av personer som driver med aggressiv og sjenerende tigging, salg og prostitusjon. Derfor tar jeg opp det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre har fremmet i innstillingen.

       Ikke alle tiggerne er like tilbaketrukne som trekkspillerne. Vi har sikkert alle erfart roseselgere som tar peiling rett på og fotfølger oss oppover Karl Johan. Det oppleves ubehagelig når et nei ikke tas for et nei, og jeg er helt sikker på at spesielt eldre mennesker opplever dette enda verre enn oss yngre. Om dette skal karakteriseres som tigging eller aggressivt salg, er jeg ikke sikker på, men det er viktig at forbudet tar høyde for begge deler. Her er det vel egentlig bare et spørsmål om hva man velger å kalle aktiviteten. Tigging eller salg i denne form er etter Høyres mening to sider av samme sak.

       Komiteen har vært soleklar på at nok er nok, og at det haster med å få på plass et lovverk som kan bidra til opprydding i det mange vil kalle uverdige tilstander i hovedstaden og andre plasser der dette nå vokser fram. Derfor trenger politi og rettsvesen et nytt verktøy i kampen mot organisert tiggeraktivitet. Byrådsleder Erling Lae har med rette slått alarm. Det er både ubehagelig, utrivelig og unødvendig slik tigger- og prostitusjonsaktiviteten har utviklet seg.

       Foruten tiggingen opplever Oslo stor tilstrømning av prostituerte, mange helt fra Afrika. Det kan heller ikke her herske tvil om at det alt vesentlige av denne aktiviteten er gjennomorganisert, og at mange kvinner utnyttes på det groveste av kyniske menneskehandlere.

       Forbudet mot såkalte tvangstjenester og tigging må ledsages av økt politiinnsats for å ta bakmennene, de som organiserer og ofte sitter igjen med en vesentlig del av det økonomiske utbyttet, enten det dreier seg om tigging eller om prostitusjon. Bakmennene må tas, og kvinnene må gis hjelp til å returnere til hjemlandet.

       Høyre har stor forståelse for at den politiske ledelsen i Oslo kommune ønsker å presentere byen på en positiv måte. Da må det være lovgivers oppgave å legge til rette for at nødvendige tiltak kan settes inn. Det innebærer at Høyre sammen med Fremskrittspartiet ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med ytterligere lovendringsforslag der en åpner for at kommunene i sine lokale politivedtekter kan ta inn aktive bestemmelser, slik at folk kan ferdes i byens gater og uterom uten å bli sjenert av organisert tigging og av prostituerte. Sammen med Fremskrittspartiet fremmer derfor Høyre altså forslag om et supplement til foreliggende lovendring om utvidet adgang gjennom lokale politivedtekter for Oslo og for andre kommuner som har behov for det, til å gi politiet hjemmel til å vise bort personer som driver med aggressiv tigging, salg og prostitusjon. Jeg vil sterkt appellere til justisministeren om å komme til Stortinget med en snarlig lovendring. For øvrig vil Høyre også støtte det forslaget som er varslet fra Kristelig Folkeparti. Det betyr i så fall at tiggerlovgivningen skal følges tett opp og om nødvendig korrigeres på et tidlig tidspunkt dersom dagens lovendring ikke fungerer etter hensikten.

       Realiteten er at problemomfanget har fått vokse seg stort, og vi må sette inn effektive mottiltak for å snu den negative utviklingen. Derfor må Stortinget lytte nøye til dem som virkelig har skoen på. Det er lokalpolitikerne og innbyggerne i Oslo - og på andre steder med lignende problemer, om enn kanskje ikke av samme kaliber som problemene i denne byen.

       Regjeringspartiene har ikke villet støtte det konkrete forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om en utvidet hjemmel for bortvisning i lokale politivedtekter. Det er beklagelig, men det er ennå ikke for sent å snu - om man vil gi lokalpolitikerne og politiet enda bedre forutsetninger for å aksjonere når situasjonen tilsier det.

       Vi i Venstre ønsker å stemme for forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet, fordi vi tror det er viktig å kunne gi rom for lokale politivedtekter som går på å håndheve ting i forhold til lokale utfordringer. Men det som ligger i bunnen her, er at sosiale utfordringer skal møtes med sosiale virkemidler. Det som undrer meg litt, er at media med enkle virkemidler, som et fotoapparat eller et kamera, kan dokumentere ting som tidligere bare har vært påstander, og som politiet synes det er nærmest umulig å finne ut av. Jeg synes det er utrolig at man så enkelt kan bevise ting som politiet synes det er umulig å finne ut av, knyttet til de utenlandske tiggerne som vi ser i byen vår.

       Dette griper også inn i en litt større debatt som jeg mener i bunn og grunn handler om et renovasjonssystem, en renovasjonstankegang om mennesker i forhold til sosiale utfordringer. Om det er å rydde Plata, om det er å stenge Kvadraturen, eller om det er å rope på et forbud mot prostitusjon, er noenlunde det samme for meg. Det handler om en tankegang om at mennesker og sosiale utfordringer skal møtes med forbud og ikke med sosiale virkemidler. For meg er det en litt 1800-talls tankegang når det gjelder lovforbud mot nød, fattigdom og ellers generell fortvilelse. Og hvis vi tror at det er gjennom justisvesenet vi skal klare å løse alle slike problemer, tar vi feil, for som oftest er det de aller svakeste vi rammer med slike vedtak. De store grepene gjør vi ved å bruke våre justispolitiske virkemidler med en mye mer nennsom hånd og kombinere dem med sosiale virkemidler, som gjør at folk kommer ut av den fortvilte situasjonen som de er i. Derfor hadde jeg håpet at vi kanskje kunne fått flertall i dag både for Høyre og Fremskrittspartiets forslag og for Kristelig Folkepartis forslag, som Venstre kommer til å støtte, og som går på å se på hele virkemiddelapparatet, for det er ingen forbud som klarer å få bort problemene. Dem får vi bort ved å tenke helhetlig, ikke ved å svinge de store klubbene, men ved mange små grep som gjelder de enkeltmenneskene det faktisk er snakk om her.

       Ingrid Heggø (A) [13:12:00] : Dei sosiale årsakene som gjer at medmenneske tiggar, gjev få synlege konsekvensar i småsamfunn som f.eks. Vågsøy eller Årdal. Men i dei største byane, og særleg her i Oslo, ser vi konsekvensane.

       Vi har i dei siste åra opplevd at folk kjem langvegsfrå for å tigga i Noreg - lokka hit av rykte om at ein kan tene opptil 2.000 kr dagen. Å få fattigdomen og elendet så rett opp i andletet ved at utlendingar inntek paradegata vår med elendet sitt - nei, vi likar det ikkje. Det er ubehageleg. Tiggarstaden Oslo - ja, det gjev eit dårleg inntrykk. Likevel er det mange som gjev pengar til tiggarane, og så lenge vi gjer det, vil det ikkje taka slutt av seg sjølv. For alternativet for dei som tiggar, er sannsynlegvis mykje, mykje verre.

       Dei nye tiggarane er mykje meir pågåande, ofte òg med fysiske handikap. Dei kjem frå Romania og andre austeuropeiske land. Tiggarane er godt organiserte, det har reportasjar i avisene avslørt. Pengane dei får frå gata, vert innhenta jamleg. Dei bur og dei reiser saman. Dette er organisert verksemd, og vi må sjå på dette som menneskehandel.

       Målet med lovendringa er som sagt å ta bakmennene. Dagens politivedtekter gjev politiet høve til å bortvisa tiggarane. Særleg vil den endra situasjonen i Oslo medføra behov for auka politiinnsats innafor ramma av eksisterande lovverk.

       Eg vil understreka at vi no vil sjå på ei rekkje ulike rettslege tiltak for å møta dei utfordringane vi ser i Oslo i dag. Stortinget ber Justisdepartementet m.a. vurdera ei endring av politivedtektene og ordensføresegnene og eventuelt ei lovføresegn som klårt forbyr aggressiv og pågåande tigging, prostitusjon og sal.

       André Oktay Dahl (H) [13:14:18] : Representanten fra Venstre var inne på en del ting i forhold til prostitusjon. Men det rare er at da debatten om prostitusjon begynte å blusse opp, skjedde det på bakgrunn av at de prostituerte ble synlige på Karl Johan. Da ble ord som « menneskeforakt » og « uholdbar situasjon » brukt. De samme menneskene brukte ikke den type ord da de samme prostituerte stod to kvartaler nedenfor. Da ble det ikke sagt noen ting.

       Høyre ønsker å ta på alvor det behovet folk har for trygghet, for å slippe å bli antastet på gaten. Men til syvende og sist er det viktigste at vi greier å hjelpe de guttene og jentene som driver med prostitusjon, uansett hvilket gatehjørne de står på, og uansett hvilken by i verden de gjør det i. Forutsetningen for at vi skal kunne hjelpe de prostituerte, enten de er norske eller utenlandske, er at vi legger til grunn det samme menneskesynet overfor den enkelte prostituerte som vi gjør overfor andre enkeltmennesker. Det er mange grunner til at noen gjør dette. Derfor må vi ha tilsvarende ulike løsninger, avhengig av hvilket menneske det er, og hvilken bakgrunnshistorie den enkelte har.

       Som representanten Skei Grande var inne på her, er det slik at den blandingen av en litt moraliserende holdning kombinert med en renovasjonstankegang som har preget debatten, ikke kommer til å løse et eneste problem for noen av dem som har et prostitusjonsproblem - eller de oppfatter det kanskje ikke som et problem, men av underliggende årsaker vil det etter hvert vise seg for dem.

       Spørsmålet om en eventuell kriminalisering er en debatt vi skal ta senere, men det har noen slagsider i forhold til debatten her i dag. Jeg er opptatt av at vi, når vi fører denne type debatter, prøver å ta på alvor de problemene som storbyene opplever, samtidig som vi tar på alvor at det enkelte menneske som vi oppfatter som en antastende person, faktisk har et større problem enn den enkelte turist som en sjelden gang besøker Oslo.

       Jeg synes samtidig det er grunn til å understreke at det er noe spesielt at ikke flertallet - hvis det ikke skjer noe dramatisk - vil være med på å ta Oslos problemer på alvor og støtte forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet her i dag. Oslo og andre storbyer har en særegen problematikk. Det er derfor vi fremmer dette forslaget. Jeg håper at flertallet, regjeringspartiene, tar på alvor den situasjonen vi har, og støtter dette forslaget.

       Ellers vil Høyre støtte Kristelig Folkepartis forslag, som er et nyttig innspill i en debatt som vi i Høyre håper kan bli vesentlig bredere og mer nyansert og ikke så renovasjonsbasert og moralistisk som deler av mediedebatten har vært til nå.

       Statsråd Knut Storberget [13:17:21] : Aller først må jeg få lov til å gi uttrykk for at representanten Dahl nå treffer spikeren på hodet og snakker om det som opptar også meg. Det ville være utrolig lettvint nå å signalisere en full reversering av Stortingets tidligere vedtak og innbille opinionen at vi tar grep. I så måte er jeg glad for at et samlet storting står fast og sier at de begrunnelser vi har i forhold til kriminalpolitikk og sosialpolitikk, det Dahl nevner i forhold til renovasjon - jeg kunne nevnt andre latente funksjoner i strafferetten også - tar vi så på alvor at det er en setting og en situasjon vi som politikere tør å stå i, fordi dette opptar oss alle.

       Jeg er glad for at komiteen støtter forslaget i odelstingsproposisjonen om å utvide menneskehandelsbestemmelsen i straffeloven § 224, slik at det å utnytte eller forlede noen til å tigge gjøres straffbart. Lovforslaget er en naturlig oppfølging av opphevingen av løsgjengerloven, med den følge at alminnelig tigging vil bli avkriminalisert fra 1. juli i år. I stedet for å straffe den enkelte som tigger, vil straffeforfølgingen rettes mot bakmennene. Og jeg er helt enig med dem som også har kommet med berettigede oppfatninger og innsigelser i forhold til hvor komplisert det er å drive slik etterforskning. Dette er ingen lett materie. Vitner har det ikke med å snakke i denne type saker, verken de som rammes av den virksomheten som vi er opptatt av, eller de som står bak. Men det er ingen unnskyldning for at ikke politiet skal kunne gripe inn i denne type saker - jeg holdt på å si snarere tvert imot; det er jo nettopp da man skal ha et aktivt politi.

       Jeg er særlig opptatt av å bekjempe nettopp denne formen for organisert kriminalitet. Som ved andre former for handel med mennesker vil slik utnytting sette mennesker i en sårbar stilling som virker nedverdigende. Jeg er derfor glad for at komiteen støtter at omfanget av slik virksomhet ikke er avgjørende så lenge virksomheten har vesentlige skadevirkninger for dem som utnyttes og fornedres, og for dem som står midt oppe i den sosiale problematikken.

       Utviklingen i bybildet viser også at det er et klart behov for en slik utvidelse av menneskehandelsbestemmelsen. På tilsvarende måte som for prostituerte og gatemusikanter - som kan høres tilforlatelig ut, men det er det ikke - ser vi et økt inntog av tiggere. Mange av disse tiggerne har ikke synlige rusproblemer, de kommer ofte fra utlandet, og tiggingen deres synes til dels å inngå i en mer organisert virksomhet som styres av bakmenn. Som ved all annen form for organisert kriminalitet er det av avgjørende betydning å sette skytset inn mot bakmennene. Det er disse som trekker i trådene, og uten dem ville utnytting ofte ikke vært mulig. Lovforslaget har også fått bred støtte fra et klart flertall av høringsinstansene.

       For at forslaget også skal kunne omfatte flere former for utnytting som har klare likhetstrekk med tigging, f.eks utnytting av gatemusikanter til å spille musikk mot vederlag, er lovforslaget utformet slik at « tvangstjenester, herunder tigging » omfattes av denne straffebestemmelsen. Denne utformingen vil også være i tråd med utformingen i FN-protokollen om menneskehandel.

       Ved først å oppheve løsgjengerloven for deretter å endre menneskehandelsbestemmelsen foretas det et justispolitisk omskifte, ved at man dels opphører med det som anses å være klassejustis, samtidig som man konsentrerer innsatsen mot dem som står bak og utnytter sårbare mennesker. Jeg er glad for at Stortinget samlet står bak et slikt omskifte. Jeg tror dette er viktig for å sikre rettsreglenes legitimitet og ikke minst framtidige effektivitet. Jeg mener at dette er et riktig omskifte. Alminnelig tigging bør bekjempes med sosialpolitiske - og ikke med kriminalpolitiske - virkemidler.

       I forlengelsen av dette vil jeg imidlertid understreke at en oppheving av tiggerforbudet ikke innebærer at det er fritt fram for tiggere til å ta i bruk ethvert middel i sin virksomhet. Jeg skal tillate meg å nevne noen hjemler som man har til disposisjon, kanskje også som en slags politisk advarsel i forhold til at nye lovregler ikke bestandig vil bøte på de problemene vi står overfor når vi ser hvordan vi i dag håndterer eksisterende lovgivning. Blant annet har man adgang til å bruke bortvisningshjemlene i politiloven overfor personer som tigger og prostituerer seg og samtidig begår straffbare handlinger, f.eks ved å oppføre seg truende, straffeloven § 227, ved å forstyrre den alminnelige fred og ro eller ferdselen, straffeloven § 350, eller ved å opptre skremmende eller plagsomt, straffeloven § 390a. I medhold av politiloven § 7 nr. 1 kan politiet også gripe inn for å « stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser ». Jeg holdt på å si at så flink har lovgiver vært.

       Jeg slutter meg derfor på det sterkeste til flertallet i komiteen som sier at den endrede situasjonen i Oslo medfører behov for en aktiv innsats for å møte utfordringene innenfor de rammene som eksisterende lovverk gir. Jeg har blant annet i møte med politiet og politiets organisasjoner oppfordret dem til å bruke de mulighetene som finnes i det eksisterende lovverket, både til å etterforske og til å gå i rette med virksomhet som rammes av disse paragrafene og § 224 - både hva gjelder utnytting til prostitusjon og nå også til tigging.

       Som følge av oppheving av straffebudet mot tigging, hvor politiet vil miste en bortvisningshjemmel, blir det i odelstingsproposisjonen videre vurdert om politiloven § 14 nr. 1 om politivedtekter bør utvides, slik at de kommunene som ønsker det, gis adgang til å bortvise personer som i « betydelig grad forstyrrer omgivelsene ».

       Jeg vil i denne sammenheng presisere at en avkriminalisering har sin pris. Et enstemmig storting gikk inn for å oppheve tiggerforbudet, og nye bortvisningshjemler - i den grad de får et veldig vidt omfang - vil raskt kunne ses på som en snikinnføring av det samme straffebudet. Da må Stortinget ta stilling til om vi skal kriminalisere det hele igjen. Representanten Horne og flere har vært inne på at det er noe man faktisk ikke ønsker å gjøre. Jeg mener at vi derfor skal være varsom med den type lovgivning og heller si rett ut hva vi ønsker oss.

       Jeg er likevel klar over at signalene fra politihold går i retning av at det kan være et ytterligere behov for å utvide hjemler for å bortvise pågående tiggere i Oslo, hvor tiggervirksomheten har økt og i tillegg fått et noe annet preg som følge av flere utenlandske tiggere. Det samme gjelder prostituerte.

       Jeg tar signalene på alvor, og har bl.a i møte med politiet og Oslo politidistrikt søkt å klargjøre hva usikkerheten skyldes, og hvordan rettssituasjonen nå bør avklares opp mot de hjemler vi allerede har. I så måte føler jeg at både det mindretallet som fremmer forslag, flertallet og Regjeringa har rimelig felles interesser i dette. Jeg vil oppfordre mindretallet til å gjøre om sitt forslag til et oversendelsesforslag, idet det faktisk kan oppfattes som å begrense arbeidsmandatet til Regjeringa noe. Vi er villig til å se på det og komme tilbake til Stortinget med eventuelle egnede forslag som skal kunne avklare helt å kunne gi bedre grunnlag for bortvisning, i den grad det er behov for å få klare hjemler i forhold til dette. I tråd med komiteflertallets anbefalinger vil jeg derfor vurdere nødvendige rettslige tiltak for å møte bekymringen knyttet til aggressiv og pågående prostitusjon og tigging. Dette gjelder både de rettslige tiltakene som flertallet har anbefalt, og også andre tiltak som kan gjøre noe med selve tilstrømningen av denne type virksomhet.

       Til slutt har jeg lyst til å si at forslaget fra Kristelig Folkeparti er et mandat som enhver regjering burde være løpende opptatt av. Det er vi. Mange av de problemstillingene som trekkes opp - særlig i innlegget til representanten Woie Duesund - er problemstillinger som vi selvfølgelig vil vurdere løpende, ikke bare opp mot tigging, men også opp mot en del andre sosiale fenomener.

       Men når jeg hører begrunnelsen for forslaget fra Woie Duesund, må jeg si at jeg synes den nettopp bærer preg av at man begir seg inn i det problematiske området som representanten Dahl veldig godt påpekte at vi ikke må begi oss inn i. Man begynner nå å peke i retning av at man ikke utelukker ny kriminalisering - som i stor grad rammer dem som står og tigger - og man drøfter spørsmålet om bortvisning, om utvisning. Ja, det er tiltak som man må vurdere. Men vi må være varsomme så vi ikke blir stående igjen med det. For det må vel være et etisk dilemma for Kristelig Folkeparti - og for alle partier - at det som på mange måter blir vår innsats i denne salen, egentlig bare er å få dem ut av landet så fort som mulig eller å få dem straffet, slik at de blir borte fra våre øyne. Jeg er ikke komfortabel med bare å gjøre det. Jeg mener at vi absolutt må ha flere virkemidler for å kunne gripe an en slik problemstilling, slik at vi ikke havner i den situasjonen man var i på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet overfor de borgere som fant det nødvendig å sette seg på Karl Johan med koppen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, sjå side 322)