Sak nr. 3
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffegjennomføringsloven og straffeloven (opplysningsplikt, vandelskrav og varsel til fornærmede mv.) (Innst.O.nr.43 (2006-2007), jf. Ot.prp.nr.15 (2006-2007))

TALERE:

       Anne Marit Bjørnflaten (A) [19:50:53] (komiteens leder og ordfører for saken): Straffegjennomføringsloven ble vedtatt i 2001 og har nå vært praktisert i over fire år. Erfaringer viser at loven i hovedsak fungerer etter intensjonen, men at det er behov for å justere den på enkelte punkter.

       Justiskomiteen støtter Regjeringens forslag, og jeg skal kommentere de viktigste lovendringsforslagene.

       Komiteen har særlig vært opptatt av forslaget om vandelskrav for personer som utfører arbeid for kriminalomsorgen uten å være tilsatt i etaten. Kriminalomsorgen er avhengig av tillit både utad og i forhold til innsatte og skal også ivareta hensynet til sikkerhet for både innsatte og ansatte. Derfor er det nedfelt en rekke vandelskrav gjennom straffegjennomføringsloven for personer ansatt i kriminalomsorgen. Mange personer utfører arbeid i kriminalomsorgen uten å være tilsatt der, som lærere, prester og helsearbeidere. Justiskomiteen støtter derfor Regjeringen i at vandelskravet i straffegjennomføringsloven også skal omfatte personer som utfører arbeid i kriminalomsorgen som ledd i forvaltningssamarbeidet.

       Også andre som utfører arbeid for kriminalomsorgen, kan bli kontrollert med hensyn til vandel. Komiteen mener at dette er nødvendig for at kriminalomsorgen skal kunne samarbeide mest mulig effektivt med andre offentlige etater for å kunne lage en helhetlig oppfølging av hver enkelt straffedømt under soningen.

       Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vektlegger at « bruken av vandelsattest blant annet skal bidra til å sikre at ansatte innen kriminalomsorgen ikke misbruker sin stilling til å bistå innsatte med kriminelle handlinger, men heller ikke til å diskvalifisere tidligere straffedømte fra å kunne arbeide også innenfor dette fagfeltet ».

       Kriminalomsorgen har plikt til å varsle offeret eller de pårørende om tidspunktet for permisjoner, avbrudd i straffegjennomføringen og løslatelse fra fengselsstraff. Erfaringer med ordningen har imidlertid vist at det er behov for å utvide varslingsplikten og også å få på plass nærmere rutiner for hvordan varslingen skal gjennomføres. Komiteen støtter en slik utvidelse, slik at hensynet til offeret i straffesaker blir styrket. Formålet er å forhindre at offeret i størst mulig grad skal unngå å møte en gjerningsmann ved en tilfeldighet.

       Videre regulerer straffegjennomføringsloven innsattes adgang til å sende og motta postsendinger i fengslene med varierende kontroll, avhengig av sikkerhetsnivå. Også elektronisk kommunikasjon er dekket av dette, men denne kommunikasjonen er både vanskelig og omfattende og særdeles ressurskrevende å kontrollere. Komiteen støtter Regjeringen i at innsatte må akseptere at adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon blir beskåret som en konsekvens av frihetsberøvelsen. Samtidig understreker vi viktigheten av at innsatte kan ha kontakt med sin familie og sitt sosiale nettverk også under straffegjennomføringen som et ledd i tilbakeføringen til samfunnet etter endt soning.

       Det er et stadig tettere samarbeid mellom kriminalomsorgen og andre etater om f.eks utdanningstilbud, sosialtjenester og helsetilbud. Dette er viktige tiltak som styrker innholdet i soningen og sørger for en god tilbakeføring til samfunnet. Samtidig medfører det at kriminalomsorgen kan få behov for taushetsbelagt materiale fra andre offentlige etater. Det framlagte lovforslaget vil gi hjemmel til å innhente taushetsbelagte opplysninger dersom kriminalomsorgen har behov for det. Justiskomiteen støtter dette forslaget.

       Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, SV og Høyre, er også opptatt av at taushetsplikten er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp, og at det skal være klare retningslinjer for når unntak kan gis. Det skal også søkes å gi samtykke på forhånd til innhenting av slike opplysninger. Flertallet ønsker derfor etter en tid en evaluering av om disse reglene etterleves som forutsatt.

       Det siste lovendringsforslaget i denne saken omfatter bruken av radiologiske undersøkelser. I dag kan kriminalomsorgen beslutte at det skal foretas kroppslige undersøkelser eller andre tiltak for å framskaffe ulovlige stoffer. Men det har vært strenge vilkår for å benytte røntgenundersøkelse, og lovendringen vil senke terskelen for å ta i bruk slike undersøkelser. Dette vil trolig også være mer humant enn f.eks bruken av spesialtoalett. Komiteen støtter lovendringen, begrunnet i at regelen for det første vil bidra til å redusere narkotikabruken i fengslene. Dessuten er komiteen enig i at regelen kan verne om helsetilstanden til de innsatte.

       I forbindelse med behandlingen av saken ønsker komiteen å peke på sikkerheten ved advokaters møte med sine klienter i fengsel. Komiteen mener derfor at det bør vurderes å innføre tilsvarende sikkerhetstiltak som i Sverige og Danmark for advokater som besøker sine klienter i fengsel, og ber derfor Regjeringen på egnet måte komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette.

       Senere i dag vil justiskomiteen få seg oversendt flere endringsforslag til straffegjennomføringsloven for å redusere soningskøen. Straff er samfunnets strengeste reaksjonsform, og skal vi bevare tilliten til rettssamfunnet, må det både stilles strenge krav til kriminalomsorgen, og det må være gjenstand for et kritisk blikk og debatt. Straffegjennomføringsloven skal avspeile de kravene og de rammene som samfunnet stiller til gjennomføringen, og med de endringene som nå gjøres, vil loven bli et bedre verktøy i arbeidet med å lage en god og sikker kriminalomsorg.

       Solveig Horne (FrP) [19:56:11] : Jeg har lyst til å starte dette innlegget med å gi honnør til de ansatte innen kriminalomsorgen. Det arbeidet som de gjør, står det stor respekt av, og det er viktig for det videre arbeidet med å få ned soningskøene, noe jeg er sikker på at vi kommer til å diskutere mange ganger i denne salen de neste årene.

       Det er i disse dager ganske mange diskusjoner om sjekking av vandel i diverse yrker. Det er det i denne saken også. Når kriminalomsorgen skal samarbeide mest mulig effektivt med andre etater for å kunne lage en helhetlig oppfølging av hver enkelt straffedømt, vil det være hensiktsmessig å kunne stille krav til vandel for personer som utfører arbeidet i kriminalomsorgen, eller som har befatning med kriminalomsorgen. Derfor er det gledelig at en samlet komite slutter seg til det framlagte forslaget om vandelskrav.

       Varsling av fornærmede eller de etterlatte er også viktig. Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av gode varslingsrutiner, slik at de som har vært offer for en kriminell handling, og de pårørende føler at de blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Terskelen for å informere ofrene skal, slik Fremskrittspartiet ser det, være lav, slik at de i størst mulig grad skal unngå å møte gjerningsmannen ved en tilfeldighet. Men jeg vil gjerne understreke at slik informasjon bare bør gis dersom ofrene og de pårørende faktisk ønsker det.

       En del av dere husker sikkert et par måneder tilbake, da de pårørende i Baneheia-saken ønsket å ha klagerett over framtidige permisjonsvedtak, på lik linje med at den domfelte har rett til å klage på vedtak om permisjonsinnvilgning.

       Fremskrittspartiet vil vise til at man i dag har en informasjonsplikt, men man har ingen klageplikt. Dette er, slik Fremskrittspartiet ser det, ikke godt nok, og vi vil be Regjeringen og justisministeren vurdere å innføre en slik ordning, hvor man kan gi ofrene eller deres pårørende adgang til å påklage permisjoner og annen type frigang fra soningsinstitusjonen.

       Justisministeren har flere ganger tatt til orde for å bedre forholdene for ofrene og deres pårørende, og en slik ordning som dette er med på å balansere rettferdighetsfølelsen mellom ofrene og gjerningspersonene, og de føler at samfunnet tar akkurat deres situasjon mer på alvor enn hva tilfellet er i dag.

       Det er også viktig at fornærmede blir varslet ved permisjoner for dem som etter strafferetten er dømt til tvungen psykiatrisk behandling. Mange av disse har begått svært alvorlige handlinger, og det er viktig at offeret og de pårørende blir varslet i slike saker også.

       Før jul kunne vi lese i VG at « hyperkriminelle fanger i norske fengsler smugler inn mobiltelefoner forkledd som MP3-spillere, og ringer fritt fra cella ». Slike tilstander kan vi ikke ha i norske fengsler.

       Kriminalomsorgen har uttalt at de frykter at fanger med mulighet for å ringe kan arrangere sin egen flukt eller fortsette sin kriminelle løpebane fra fengslet. Dette går ut over sikkerheten i norske fengsler. Det er også en fare for samfunnssikkerheten.

       Fremskrittspartiet vil påpeke at nødvendig kontroll er viktigere enn de innsattes behov for tilgang til fri elektronisk kommunikasjon. Her må Regjeringen stille de nødvendige ressurser til rådighet, slik at de ansatte kan gjennomføre de kontroller som trengs. Ikke minst må det komme en avklaring med Samferdselsdepartementet for å hindre at innsatte ulovlig kommuniserer med personer utenfor murene ved bruk av mobiltelefon.

       I dag må nesten alle som skal inn i norske fengsler, gjennom en sikkerhetssjekk. Unntaket er forsvarsadvokatene. I Sverige må advokater gjennomgå de samme sikkerhetsprosedyrer som alle andre besøkende. I Norge kan undersøkelser av offentlige forsvarere med teknisk utstyr eller hund bare iverksettes i fengselsavdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå.

       Når vi i dag vet at vi nærmest blir kroppsvisitert på enhver flyplass, er jeg glad for at en samlet komite har bedt om at det vurderes å innføre tilsvarende sikkerhetstiltak i norske fengsel som finnes i våre naboland. Dette vil være en fordel ikke bare for de innsatte, men også for advokatene.

       Til slutt: Rusproblemer og narkotikabruk er et stort problem i kriminalomsorgen, og vi vet at fengslene ofte er de største avrusningsinstitusjonene vi har i landet. Vi vet at problemet også er svært stort under åpen soning. Dette er noe vi er nødt til å ta på alvor, og vi må gi kriminalomsorgen flere virkemidler for å fortsette den viktige innsatsen som gjøres for å redusere narkotikamisbruk i norske fengsel.

       Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken.

       Det er veldig viktig at vi styrker ofrenes stilling. Strafferett og straffeprosess er et forhold mellom staten og den tiltalte, kanskje i en del tilfeller i for stor grad, fordi ofrene ikke tas på alvor eller ikke føler at de hører hjemme i prosessen. Samtidig må jeg benytte anledningen til å advare noe mot å utvide en uttalerett og en informasjonsrett, eller muligheten for informasjon, til en form for klagerett. Det er en utvikling som kanskje kan virke veldig enkel å gå inn på fordi vi skal styrke ofrenes stilling, men den har en del sider som jeg antar at statsråden vil komme inn på i sitt innlegg.

       Vi mener det er viktig at fornærmede skal ha uttalerett - ikke klagerett, men uttalerett - i forbindelse med vurdering av permisjon og frigang. Det er viktig, og vi mener at Regjeringen bør vurdere det i forbindelse med den varslede oppfølgingen av NOU 2006:10 Fornærmede i strafferettsprosessen - nytt perspektiv og nye rettigheter. I tillegg ber vi om at man fremlegger lovforslag som sikrer at fornærmede også varsles ved permisjoner, frigang og utskrivelse av dem som etter strafferettslige regler er dømt til overføring til tvungen psykiatrisk behandling. Jeg har sett en del episoder, ikke bare den senere tid, men gjennom flere år som gir grunn til å varsle om at vi har behov for den type regler.

       Ellers er jeg enig med foregående taler når det gjelder en innskjerping av sikkerhetsrutiner i fengsel. Jeg har fått en del indikasjoner på at det ikke bare er kriminelle elementer som får med seg narkotika inn i fengselet. Det er også de man skulle tro var mer ukriminelle elementer, i form av advokater, som man kan anta eller mistenke har tatt med seg narkotika inn. Det er faktisk en grunn til å presisere dette og få et regelverk som er mer i pakt med regelverket i land vi helst vil sammenlikne oss med.

       Til slutt vil jeg ta opp mindretallsforslagene fra Høyre, som står i innstillingen.

       Etter SVs syn er det en god balansegang når det gjelder krav til vandel for en som arbeider for kriminalomsorgen, med hensyn både til at man skal ha gjennomgått vandelen, at vedkommende må vise seg skikket, at tidligere straffbare forhold skal vurderes, og at en del rett og slett derfor ikke bør arbeide i kriminalomsorgen - disse hensyn veid opp mot at det kan hende at man på et rulleblad har forhold som har liten relevans for det å kunne arbeide for kriminalomsorgen, slik at man likevel ikke diskvalifiseres fra den typen arbeid.

       Det sier jeg rett og slett fordi vi ser at en del som har sonet dommer tidligere, kommer på rett kjøl og gjennom sine erfaringer fra den type arbeid kan besitte en type kompetanse for rehabilitering av innsatte, som det kan være nyttig også for kriminalomsorgen å gjøre seg nytte av. Derfor er det viktig at man har differensierte betraktninger av hva et rulleblad egentlig betyr for den enkelte når man senere skal ut i arbeid. Vi må også passe oss for en utvikling der man etter hvert på så mange områder i samfunnet får krav til vandel og til attestasjon av vandel, at en del opplever å bli diskvalifisert fra arbeidsmarkedet generelt fordi de tidligere har gjort noe som kommer på rullebladet. SV synes at de hensynene balanseres godt, slik formuleringene er her.

       Når det gjelder varsling til pårørende, er vi også enig i den tilnærmingen som Regjeringen og statsråden har lagt opp til - også der fordi man balanserer ulike hensyn opp mot hverandre på en god måte. Man hører det er en forskjell i det som Fremskrittspartiet og Høyre sier. Men selv om tilnærmingen er noe forskjellig, går man et skritt videre i forhold til det som her foreslås, nemlig at pårørende ikke bare skal varsles, men gjøres til en part med hensyn til å vurdere hvorvidt vedkommende skal ut av en lukket soning, tidspunktet for når man skal ut, og de skal kunne være med på å overprøve det. Det er en prinsipiell grensegang som man må tenke nøye gjennom, hvis man skal overskride den grensen, fordi pårørende, som selvfølgelig vil ha opplevd store traumer etter en kriminell handling, skal bli en type part i saken og på mange måter være med på å vurdere hva slags grenser kriminalomsorgen skal sette. Det kan hende det er en situasjon man bør unngå å bringe pårørende inn i.

       Det er vanskelige avveininger, og både rettsvesenet og kriminalomsorgen søker å balansere slike vurderinger ut fra faglige hensyn og prøver å finne - selv om det ikke eksisterer - tilnærmet objektive kriterier for den type vurderinger. Slike kriterier kan aldri være objektive hvis pårørende skal være med på å vurdere tidspunktet, på grunn av den følelsesmessige ballasten man har med seg, som med rette vil være der, men som på mange måter gjør en uskikket til å vurdere det riktige tidspunktet for når den innsatte skal ut.

       Når det gjelder de øvrige elementene som behandles her, skal jeg ikke gå inn på dem nettopp fordi saksordføreren har gjort det på en god måte.

       Odd Einar Dørum (V) [20:07:18] : Jeg skal kort kommentere noen av elementene i saken.

       Den første kommentaren min er knyttet til bruk av vandelsattest i forbindelse med kriminalomsorgens arbeid. Jeg føler at det forslaget som er fremmet, er vel begrunnet. Det har sin bakgrunn i de erfaringer kriminalomsorgen har høstet. Jeg synes også komiteen gjør en klok avveining mellom det å ha en attest og det å ha plettfri vandel. Det må være situasjoner hvor det er mulig å gjøre opp for seg. Det man tar inn over seg her, er balansen - en ganske tung realisme i soningssituasjonen, fordi den varierer jo enormt mellom dem som jeg vil beskrive som « de aller fleste », og den gruppen som vi kan kalle for « de lure gutta ». Jeg skal ikke prøve å gå inn på hvordan man skal prøve å møte det, annet enn å si at det prinsipielle svaret er å se individ for individ og høste erfaring, og det er jo det straffegjennomføringsloven legger opp til. Jeg synes at komiteen og departementet i sin tilnærming har funnet både en innstramming som er nødvendig, og samtidig også en balansering opp mot situasjoner hvor individer må kunne gjøre rett for seg, selv om de ikke har den beste vandel. Det er det gjort klokt rede for.

       Det andre hovedtemaet er varsling. Den varslingspraksis som er skissert i dokumentet og også i komiteinnstillingen, synes jeg er fornuftig. Den henger godt sammen med det arbeidet som er gjort over lengre tid, også i den regjeringen som sitter nå, når det gjelder de fornærmede. Venstre trekker et prinsipielt skille, og vi ønsker ikke å gjøre de fornærmede til part i straffeprosessen eller i straffegjennomføringen. Vi støtter fullt ut de tiltakene som er lagt fram i innstillingen fra Fornærmedeutvalget, for de krysser ikke den grensen. Det foreslås veldig mange ting for at man skal kunne lykkes og bli hørt og sett, f.eks ved å utvide en klok bistandsadvokatordning. På det grunnlaget følger Venstre verken Høyres eller Fremskrittspartiets resonnement når det gjelder at fornærmede skal uttale seg i forbindelse med permisjoner. Det gjør vi ikke. Vi går ikke så langt som Fremskrittspartiet, og heller ikke som Høyre, fordi man skal vurdere det, og fordi man da prinsipielt krysser en grense som jeg ikke synes vi skal krysse. Innstillingen fra Fornærmedeutvalget som Regjeringen har mottatt, og som jeg vet at det jobbes med, løser veldig mye annet som gjør at de fornærmede kan synliggjøres på en måte som er viktig. Det som Regjeringen bebudet i forbindelse med voldsoffererstatningsordningen, vil også være viktig i en slik sammenheng.

       Jeg har imidlertid, på vegne av Venstre, sympati for det forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet, om at man ikke bør skjelne mellom de som er straffet etter vanlig straffelov, og de som er straffet etter strafferettslige særreaksjoner. Man straffes jo ikke til strafferettslige særreaksjoner uten at det er svært alvorlig. De lettere situasjonene faller jo utenfor alt, og det skal ikke jeg komme inn på her i dag. Vi vil, når vi kommer så langt, stemme for forslag nr. 1 i dag, og vi vil ikke stemme for forslag nr. 2.

       Det er gjort en vurdering i innstillingen når det gjelder elektronisk kommunikasjon. Den innstrammingen som er gjort, er også vel begrunnet. Den følger igjen av balansegangen ved straffegjennomføringen i norske institusjoner mellom det store flertallet og det man kan kalle for « de lure gutta ». Det er et faktum at det er folk som har sittet inne, med stor tillit, og som har misbrukt tilliten til å organisere grov kriminalitet. Jeg føler at også på dette punkt har man klart å trekke en balansegang som er fornuftig. Man har sørget for at folk kan bli skolert. Det er stor forskjell på å bruke intranett og å bruke Internett i en hvilken som helst sammenheng. Norsk kriminalomsorg har erfaring på dette området, som gjør at man i tillegg til gode utdannings- og skoleopplegg kan takle det. Jeg synes at det er balansert bra.

       Når det gjelder opplysningsplikten, som også er et av temaene i innstillingen, føler jeg at det er vel begrunnet at man tar det opp. Vi har hatt noen dystre eksempler på at innsatte har mistet livet i norske fengsler, fordi de som jobbet i fengselet - ut fra sin beste samvittighet - ikke visste f.eks at man var medikamentelt avhengig. Så får man plutselig en blanding, og det skulle ikke ha skjedd. Man får en blanding av medisiner som ikke skulle blandes, og det får et katastrofalt utfall. Jeg som står her, vet at det ikke skal være slik, for man kan innhente et samtykke, og ut fra samtykket kan man løse veldig mye. Men ved å gjøre det slik som man nå har lagt opp til etter høringsprosessen, som jeg også synes er bra balansert, føler jeg at man forhåpentligvis har klart å legge opp til noe som forebygger. På det punktet vil Venstre stemme for det forslaget Høyre har lagt fram, om at man følger med på hva som skjer, slik at man er sikker på at praksisen blir god. Det oppfatter jeg er noe som er fornuftig og viktig.

       Det er gjort mange kloke og viktige avbalanseringer, og norsk straffegjennomføring er sammensatt. Den er krevende, og den skal gå på et spenn fra de mykeste til de hardeste - jeg kaller ikke de harde for « de harde », jeg kaller dem for « de lure gutta ». Den er stor og krevende, med mange flinke folk som skal takle det, og lovverket gjør her jobben bedre og lettere i sum.

       Statsråd Knut Storberget [20:12:36] : Dette er jo i realiteten noen viktige, men ganske små endringer i straffegjennomføringsloven. Det er ingen tvil om at hovedtrekkene i loven fortsatt ligger fast. Endringsforslaget gjelder derfor bare sider ved loven, der det er klare mangler eller behov for helt nødvendige forbedringer. Jeg er igjen veldig glad for at vi har en forholdsvis bred oppslutning om disse størrelsene. Jeg tror at det er viktig for legitimiteten til straffegjennomføringsarbeidet.

       I arbeidet med å nedbygge soningskøen - som vi er godt i gang med, den går heldigvis godt nedover nå - vil det også være aktuelt å endre straffegjennomføringsloven ytterligere. Det viktigste forslaget vil være å innføre elektronisk kontroll som en del av straffegjennomføringen og en del andre forslag som Odelstinget og flere er blitt kjent med, bl.a gjennom proposisjonen som gikk i statsråd sist fredag. Det er den andre delen av oppfølgingen av køarbeidet. Så nå er det levert massivt, både med nye plasser og også med lovmessige grep som gjør at vi har veldig optimistiske prognoser på at vi nå skal kunne klare denne jobben innenfor det som har vært vår ambisjon.

       Jeg vil også nevne at Regjeringa nå jobber aktivt med stortingsmeldinga om kriminalomsorgen, som vi kommer til å presentere i løpet av 2008, som nettopp beskriver hvordan kriminalomsorgen skal være de kommende åra. Det er en spennende debatt som jeg for så vidt håper politikere og andre kan delta i før den kommer i Stortinget. I arbeidet med meldinga legger jeg derfor opp til en bred politisk debatt, en dialog som jeg håper kan bli både visjonær og opinionsdannende, og som kan føre til en klar styrking av straffegjennomføringen. De endringer som vi behandler her i Odelstinget i kveld, og den behandlingen som komiteen har, gir et godt grunnlag for å ta et stort grep innen kriminalomsorgen, nettopp ved at vi ser verdien av å kunne samle oss rundt viktige størrelser og ha bred politisk enighet. Jeg vil igjen understreke at Regjeringa ikke bare legger opp til å sikre flertall for de endringene vi gjør, men at vi faktisk har bred politisk oppslutning rundt dette.

       Når det gjelder disse konkrete endringene som er foreslått, og som gjelder vandel, kan jeg vel enkelt og greit slutte meg til det som representanten Dørum påpekte nå. Jeg mener at det er en god avbalansering mellom flere hensyn. Jeg syns også det er viktig å understreke i det attestsamfunnet vi er i ferd med å utvikle - det er et ønske om attester i nesten alle kriker og kroker - at vi også må gi folk som har sonet og gjort opp for seg, en mulighet til å komme tilbake til samfunnet og kunne fylle en rolle. Det må også gjelde for kriminalomsorgen.

       Når det gjelder spørsmålet om varsling, er det slik at Stortinget innførte ved vedtakelsen av straffegjennomføringsloven en plikt for kriminalomsorgen til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte om tidspunkt for permisjoner, avbrudd i straffegjennomføringen og løslatelse fra fengselsstraff. Hensikten med varsel er at fornærmede eller dennes etterlatte kan forberede seg på muligheten for å påtreffe domfelte. Den endring som nå gjøres, er jo en avveining mellom fornærmedes og domfeltes interesser. Det kan være vanskelige avveininger, men jeg har lagt vekt på at det ikke skal innføres varslingsregler som er mer inngripende overfor domfelte enn det som er strengt nødvendig, for i rimelig grad å ivareta interessene til både fornærmede og dennes etterlatte. Jeg er glad for at justiskomiteen slutter seg til forslagene, sjøl om jeg observerer at Fremskrittspartiet og Høyre på enkelte punkter vil gå lenger.

       Med forslaget ønsker jeg ikke å stenge døren for en eventuell senere utvidelse av varslingsreglene eller en grundig politisk debatt om dette. Etter mitt syn er det imidlertid riktig å gå skrittvis fram. Vi vil vinne erfaringer med nåværende regler og samtidig selvfølgelig gjennomføre oppfølgingen av Fornærmedeutvalgets innstilling. Det tror jeg er veldig viktig. Jeg mener at Fornærmedeutvalgets innstilling i utgangspunktet er godt balansert. Man skal i hvert fall tenke seg grundig om før man begir seg inn på en rettsstilling overfor de fornærmede som vil gi dem partsinteresser, først og fremst fordi det vil være en byrde for ofrene sjøl, og fordi norsk strafferett ikke skal bæres fram av de fornærmede. Jeg syns derfor de betraktninger som representantene Dørum og Dahl gjør seg, har mye for seg, uten at jeg nå har lyst til å konkludere på dette feltet. Men jeg må jo si at jeg syns at det partssammensatte utvalget som Fornærmedeutvalget faktisk var, har kommet fram til mange gode forslag, som det absolutt er grunn til å se på, og som jeg vil love Stortinget, Odelstinget og de rette organer å komme tilbake til så raskt som mulig.

       Det at fleirtalet i komiteen er samde om at det å ikkje ha noko å utsetja på vandelen til ein person, ikkje betyr plettfri vandel, synest eg er eit veldig viktig signal å gi. Tidlegare straffedømde kan vera eigna til å jobba også innanfor kriminalomsorga. WayBack er eit godt døme på at tidlegare straffedømde gjennom sine erfaringar kan tilføra kriminalomsorga ei innsikt som kan vera verdfull ved rehabiliteringa av den straffedømde.

       Kravet om vandelsattest skal vera til hjelp for å sikra at tilsette innan kriminalomsorga ikkje misbrukar stillinga si til å hjelpa innsette med kriminelle handlingar. Kven som kan jobba innanfor kriminalomsorga, må såleis vurderast i eit heilskapsbilete, der m.a. eit spørsmål må vera: Kor tett skal den tilsette jobba opp mot dei andre innsette?

       Det er likevel stor avstand på eitt punkt. Det gjeld eit framlegg frå Framstegspartiet om offera og deira pårørande skal få ein klagerett og såleis kunna gripa inn i kriminalomsorga sine vurderingar, f.eks ved endring i straffegjennomføringa, som frigang eller ved permisjon. Det vil i tilfelle vera noko nytt i norsk rett at offera også skal opptre som ein slags dommarar og måtta halda seg løpande orientert om progresjonen i soninga.

       Det norske rettssystemet er slik bygt opp at det er Stortinget som lagar lovene, og dommarane som dømmer. Dei pårørande og offera vert høyrde før domen vert sagt, men at dei skal ha ei rolle når soninga er i gang, vil etter mitt skjønn vera heilt urimeleg og slå svært ulikt ut. Informasjonsplikt om permisjon er noko heilt anna.

       Samfunnet og offera har krav på beskyttelse, og det skal kriminalomsorga ta seg av. I Noreg er det òg slik at ein skal attende til samfunnet etter endt soning, og soning skal ikkje berre vera straff, men også rehabilitering. Eg er derfor glad for at denne regjeringa har auka satsinga på innhaldet i soninga.

       Eg vil trekkja fram skuletilbodet. Høvet til å få ei utdanning er viktig for at ein seinare skal få seg ein jobb, som igjen er viktig for å halda seg unna kriminalitet. Auka programverksemd, som m.a. valds- og sinnemeistring, er også viktige tiltak. Og sist, men ikkje minst, vil eg nemna at vi må få til fleire rusbehandlingsplassar.

       Til slutt: Eg ser verkeleg fram til den kriminalomsorgsmeldinga som kjem, slik at vi kan få diskutert alle desse tiltaka.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 333)

       Olav Gunnar Ballo gjeninntok her presidentplassen.