Sak nr. 2
Innstilling fra finanskomiteen om lov om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) og lov om regulerte markeder (børsloven) (Innst.O.nr.70 (2006-2007), jf. Ot.prp.nr.34 (2006-2007))

TALERE:

       Gjermund Hagesæter (FrP) [15:01:14]
(ordførar for saka):

       Det som vi skal behandle i denne saka, er forslag til ny lov om verdipapirhandel, verdipapirhandellova, og ny lov om regulerte marknader, børsloven. Dei to lovforslaga vil gjennomføre EØS-reglar som svarer til direktiv 2004/39/EF om marknader for finansielle instrument, forkorta MiFID, direktiv 2004/109/EF om utskrivars informasjonsplikter, rapporteringsdirektivet, og direktiv 2004/25/EF om overtakingstilbod.

       Lovforslaga byggjer på Verdipapirmarkedslovutvalgets to delutgreiingar i NOU 2005:17 Om overtakelsestilbud (tilbudsplikt og frivillige tilbud ved oppkjøp av selskaper) og NOU 2006:3 Om markeder for finansielle instrumenter Gjennomføring av MiFID og transparencydirektivet.

       Gjennomføringa av dei tre EU/EØS-direktiva vil vidareføre og til dels styrkje dei omsyna som ligg bak gjeldande verdipapirhandel- og børslov. Direktiva inneber ei større grad av harmonisering av viktige rammevilkår for verdipapirmarknadene innan EU/EØS-området.

       Gjennomføringa av MiFID i norsk rett inneber bl.a at verdipapirforetak og marknadsplassar, børsar mv. i større grad enn i dag vil kunne drive verksemd innan heile EU/EØS-området på bakgrunn av sin heimlandskonsesjon. Dette vil auke tilbodet for investorar ved val av meklarføretak, og norske meklarføretak vil lettare kunne yte tenester til kundar i heile EU/EØS-området.

       Gjennomføringa av rapporteringsdirektivet i norsk rett vil bl.a innebere at bedrifter og andre utskrivarar av finansielle instrument blir underlagde harmoniserte rapporteringsreglar i heile EU/EØS-området, noko som kan gjere det enklare og billigare for bedrifter å hente inn kapital i den europeiske verdipapirmarknaden.

       Gjennomføringa av direktivet om overtakingstilbod legg til rette for auka integrering av dei europeiske marknadene ved å skape felles rammer for overtakingstilbod for selskap som er opptekne til notering på regulert marknad innan EØS-området. Direktivet fastset grunnleggjande spelereglar for oppkjøp av selskap med aksjar noterte på ein regulert marknad i ein EØS-stat. Hovudomsynet bak direktivet er beskyttelse av minoritetsaksjonærane.

       Dei tre direktiva føreset vesentlege endringar i verdipapirhandellova og børsloven, og i tråd med Verdipapirmarkedslovutvalgets forslag blir det altså foreslått ein ny lov om verdipapirhandel og ein ny lov om regulerte marknader. Det fann ein ut var meir føremålstenleg enn å flikke på dei tidlegare lovane.

       På dei aller fleste områda er finanskomiteen samla i denne saka. Men ikkje på alle område.

       Departementet og fleirtalet går lenger enn kva direktiva krev, på enkelte område. Det er ein del av opposisjonen sterkt ueinig i. Det er også eit poeng at det er enkelte ting som kan skape tolkingsproblem, og som derfor burde vore litt klårare presiserte. Desse lovane regulerer eit område der det er store summar involverte, og dersom det blir tolkingsproblem og uvisse, kan det koste svært mange pengar.

       Eg vil ta for meg dei tre delane, og startar med gjennomføringa av MiFID, proposisjonens del I. Her er det semje på dei fleste punkta. Denne delen sikrar at Noreg på dei fleste områda får same rammevilkår for finansmarknadene som våre naboland. Det er sjølvsagt veldig positivt.

       Ein samla opposisjon konstaterer likevel at ein på enkelte område legg opp til at norsk finansnæring skal ha andre og strengare regler enn finansnæringane i andre EØS-land. Det er ikkje så positivt. Strengare rammevilkår kan gi ei uheldig konkurransevriding som det er vanskeleg å sjå konsekvensane av, spesielt på litt lengre sikt.

       Dette gjeld bl.a avgrensingane for tilsette og tilknytte agentar i verdipapirføretak til å spare i aksjar og verdipapirfond. Her er reglane langt strengare enn reglane for verdipapirføretak som har hovudsete i andre EØS-land. Dette medfører at EØS-verdipapirføretak som har filial i Noreg, vil ha andre og mindre strenge reglar på dette området enn norske verdipapirføretak i Noreg.

       Reglane som vi skal vedta i dag, vil også i utgangspunktet gjelde for kredittinstitusjonar som berre yter avgrensa investeringstenester. På denne bakgrunnen viser eg til verdipapirhandellova § 1-3, der det er heimel for at Regjeringa kan utarbeide forskrift til å frita ein del av dei som yter avgrensa investeringstenester, frå bl.a plikt a til å føreta lydbandopptak. Eg går ut frå at Finansdepartementet og Regjeringa vil gå grundig inn i dette og vurdere eit slikt fritak.

       Saksordføraren konstaterer òg at det er brei einigheit om at det skal utvisast fleksibilitet, slik at mindre bankar og bankane sine filialnett ikkje vert underlagde unødvendige organisatoriske krav. Det kjem fram i merknader både frå fleirtalet og frå opposisjonen. Eg håpar, og går sjølvsagt ut frå, at departementet følgjer det opp. Det er nemleg viktig både ut frå konkurranseomsyn og ut frå behovet for ein mest mogleg landsdekkjande distribusjon av ulike banktenester og tilbod.

       Når det gjeld proposisjonens Del II, Gjennomføring av rapporteringsdirektivet, omfattar denne m.a. den såkalla flaggeplikta. Direktivet inneber at flaggeplikt no vil kunne utløysast utan at det skjer nokon handel, altså ved passivitet. Det kan diskuterast kor fornuftig det er, men det er i alle fall slik reglane er, og der har ein òg følgt direktivet.

       Når det gjeld språket, delte Verdipapirmarkedslovutvalet seg i eit fleirtal og eit mindretal i spørsmålet om kva språk ein kan bruke ved offentleggjering av opplysningar. Mindretalet i utvalet foreslo at ein kan gi opplysningane på norsk, svensk, dansk eller engelsk, og fleire høyringsinstansar, blant dei Kredittilsynet, har støtta dette. Departementet støtta her fleirtalet og foreslår at berre norsk kan nyttast. Kredittilsynet kan likevel dispensere frå dette og delegere til Oslo Børs retten til å dispensere. Uansett er det ein hovudregel at berre norsk kan nyttast ved informasjon. For prospekt er det ikkje tilsvarande krav, jf. lovforslagets § 7-17, som slår fast at prospekt i utgangspunktet skal utarbeidast på norsk, svensk, dansk eller engelsk. Det fører med seg at ein då får ein forskjell i regelverket når det gjeld generell informasjon og når det gjeld prospekt. Eg vil òg føye til at enkelte selskap, m.a. Statoil, held sine møte på engelsk, men når informasjon skal givast, må han vere på norsk. Uansett er ikkje dette noko stort problem, for dei aller fleste selskapa presenterer i utgangspunktet informasjonen på norsk, så ein skal ikkje dramatisere betydninga av dette. Eg går òg ut frå at Kredittilsynet, eventuelt Oslo Børs, kjem til å dispensere frå dette dersom det er føremålstenleg.

       Når det gjeld Del III, Gjennomføring av direktivet om overtakelsestilbud, foreslår fleirtalet å setje grensa for tilbodsplikt til 33,3 %, mot dagens 40 %. Mange andre land opererer med ei grense på 30 %. Dette medfører at Noreg dermed skil seg ut frå det som tilsynelatande kan vere ein europeisk standard. Ei rekkje instansar har overfor finanskomiteen reist spørsmål ved fleire sider av tilbodspliktreglane. Fleire overtakingssituasjonar dei seinare åra har vist at reglane er uklare og dermed har gitt opphav til ei rekkje tvistar. Overtakingssituasjonar er sterkt fokuserte i finansmarknaden og involverer store verdiar. Potensialet for svekt tillit til den norske marknaden er derfor betydeleg om ikkje rammeverket er tilstrekkeleg klart. Derfor bør Regjeringa fortløpande vurdere behovet for ein heilskapleg gjennomgang av reglane om overtakingssituasjonar, under dette tilbodspliktgrensa på 33,3 % kontra 30 %. Det antek eg òg at departementet vil gjere så snart ein får litt erfaring med desse lovane, og òg med dei forskriftene som er heimla i desse lovane.

       Til slutt vil eg fremje dei mindretalsforslaga som Framstegspartiet står bak anten åleine eller saman med andre parti.

       Proposisjonen er i tre deler, der gjennomføring av MiFID-direktivet eller EUs verdipapirmarkedsdirektiv omhandles i del I, gjennomføring av rapporteringsdirektivet omhandles i del II og nye lovregler om tilbudsplikt omhandles i del III.

       Når det gjelder EUs verdipapirmarkedsdirektiv, er det slik at dette har regler for verdipapirforetak og for regulerte markeder. MiFID inneholder også svært omfattende og detaljert regelverk som krever at norsk rett bygges ut på dette feltet. En stor del av disse reglene er av teknisk karakter.

       Jeg skal forsøke å konsentrere meg om noen av hovedpunktene i forhold til gjennomføring av MiFID, nemlig følgende:

       Det er i all hovedsak tilslutning fra komiteen til Regjeringens lovforslag om gjennomføring av MiFID. Det er imidlertid ulike mindretall fra opposisjonen som har merknader til enkelte områder.

       Jeg ser at Fremskrittspartiet og Høyre ikke slutter seg til flertallets forslag til endringer i gjeldende verdipapirfondslov § 2-1. Jeg stiller meg litt undrende til at de ikke slutter seg til hele dette forslaget, da den foreslåtte endringen innebærer at det presiseres at det skal gis nærmere forskrifter om verdipapirfonds investeringsrådgivning. Det følger av MiFID at denne typen virksomhet, i likhet med verdipapirforetaks investeringsrådgivning, skal underlegges MiFID-reglene.

       Når det gjelder lovforslaget, ser jeg at en samlet opposisjon « konstaterer at man på enkelte områder legger opp til at norsk finansnæring skal ha andre og strengere regler enn finansnæringen i andre EØS-land ». For meg virker det litt uklart hva mindretallet mener med det. MiFID er i all hovedsak et fullharmoniseringsdirektiv, dvs. at det ikke er adgang til å fastsette strengere nasjonale krav enn det som følger av direktivet. Det er etter flertallets mening fulgt opp i proposisjonen.

       Så er det slik at det på enkelte områder er adgang til strengere nasjonale regler. Så vidt jeg kan se, er det bare reglene om ansattes egenhandel som er strengere enn det som følger av direktivet. Så varsles det i proposisjonen også om en vurdering av strengere regler i en framtidig forskrift om opplysningskrav ved salg av sammensatte produkter.

       Videre er det slik at det er en del av gjeldende regler eller lovgivning som videreføres - og jeg understreker videreføres - og som ikke omfattes av MiFID. Det gjelder eksempelvis ytelse av kreditt mv.

       I proposisjonens del II, om gjennomføring av rapporteringsdirektivet, tar Regjeringen med sitt opplegg « sikte på å harmonisere kravene til hvilke opplysninger utstedere og innehavere av omsettelige verdipapirer som er notert på et regulert marked, må gi til markedet ». I tillegg inneholder direktivet bestemmelser om hvordan slike opplysninger skal offentliggjøres.

       Jeg ser at mindretallet i sine merknader fokuserer på flaggeplikt, meldeplikt - som saksordføreren var inne på - hvilke språk opplysninger skal gis på, og stemmefullmakt.

       Når det gjelder punkt 4 i innstillingen, om gjennomføring av direktivet om overtakelsestilbud mv., er det sentrale hensynet bak reglene om tilbudsplikt beskyttelse av minoritetsaksjonærene i målselskapet.

       Jeg vil i det følgende konsentrere meg om to temaer i komiteens behandling og innstilling som har vakt betydelig oppmerksomhet eller diskusjon - både før og etter at denne saken kom til Stortinget. Det ene gjelder tilbudspliktsgrensen. Regjeringen har foreslått å senke tilbudspliktsgrensen fra erverv av aksjer som representerer mer enn 40 % av stemmene i selskapet, til 1/3 av stemmene i selskapet. Det har flertallet sluttet seg til.

       Et mindretall, bestående av Kristelig Folkeparti og Venstre, har som kjent gått inn for at tilbudspliktsgrensen settes til 30 %, og ikke 1/3, som foreslått av Regjeringen. Til det vil jeg si at et flertall i lovutvalget foreslo å senke grensen til 1/3. Også høringsuttalelsene er delt i dette spørsmålet. Kredittilsynet, LO og NHO foreslo 1/3, mens bl.a. Oslo Børs og Norges Bank foreslo 30 %. En reduksjon fra 40 % til 1/3 er en betydelig reduksjon. For egen del vil jeg føye til at 1/3 er en grense som også kan gi minoritetsaksjonærer negativt flertall. Så jeg synes at denne grensen er fornuftig.

       Det samme mindretallet foreslår at det innføres regler om etterfølgende kompensasjon, dvs. en bestemmelse om at tilbyder « som kjøper eller avtaler kjøp til høyere pris enn tilbudsprisen innen seks måneder etter utløpet av tilbudsperioden, skal betale differansen mellom høyeste betalte eller avtalte pris og tilbudsprisen til aksjeeiere som har akseptert tilbudet ».

       Til forslaget fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil jeg bemerke at det ikke er slik at en regel om etterfølgende kompensasjon er vanlig i alle andre land. Det finnes regler for dette i Sverige og i England, ja, men dette er land som har organisert sine tilbudsregler på en helt annen måte enn Norge. De har regulert dette gjennom utstrakt bransjeregulering, og ikke - jeg understreker ikke - gjennom lovregulering. Det betyr at Sverige og England lar private organisasjoner i stor grad utforme og håndheve tilbudspliktsreglene. Det innebærer i klartekst at reglene ikke er gitt i lovs form, men er en bransjenorm. Sammenlikningen mellom Norge og disse to landene er etter min mening mindre relevant.

       Med dette anbefaler jeg Odelstinget å stemme for flertallsinnstillingen der komiteen ikke er enstemmig.

       Svein Flåtten (H) [15:21:38] : Det er med denne saken som med den forrige: Det er et komplisert regelverk, men et regelverk som til slutt gir noen resultater for enkeltmennesker.

       I dette tilfellet gjelder det næringslivet, de som opererer på børsen, og investeringer. Det en må prøve å ha for øye her, er kanskje ikke de store operasjonene, men hva som skjer på den enkelte arbeidsplass. Hva blir resultatene?

       Derfor er dette med konkurranse viktig. Det har vært viktig for oss når det gjelder de forslagene vi har sluttet oss til. Vi ønsker ikke at det skal bli strengere vilkår for norske bedrifter, verken i Norge eller internasjonalt, enn det som er nødvendig. Og på sparesiden: Vi har snakket mye her om sparing i den senere tid, og også om mangel på sparestimulerende tiltak, men en innstramming der tror jeg vil være en ulempe konkurransemessig - kanskje også for brukerne til sjuende og sist. Derfor er det området viktig.

       Et annet område som er viktig, som vi skriver i en merknad sammen med Fremskrittspartiet, er oversettelsen av MiFID når det gjelder tjenester for eierskifter i små og mellomstore bedrifter. Når verdipapirlover, fondslover og denne typen ting blir diskutert, tenker man lite på de små og mellomstore bedriftene. De har et problem ved eierskifter. Det er en kjensgjerning - statistisk - at i årene som kommer, vil veldig mange av bedriftene som ble etablert i etterkrigstiden, skifte eiere. Det har også noe å gjøre med at tiden går, generasjonene kommer og går. Derfor er dette svært viktig.

       Til slutt til dette med flaggereglene: Vi er en del av flertallet her. Men jeg tror kanskje ikke at dette med 30 %, 40 % eller 33 1/3 er det vesentlige. Det aller viktigste i forbindelse med bedriftsovertakelser på børsen og veldig avgjørende for de ansatte, kanskje for hjørnesteinsbedrifter, er en total oversikt over hva som må til for at dette kan fungere godt. Flaggeplikten er én del. Jeg tror det er veldig mange andre forhold som spiller inn. Vår henstilling til Regjeringen om å se på totalen tror jeg er ganske viktig for norsk næringsliv.

       For øvrig har saksordføreren, som har gjort en aldeles strålende jobb, allerede tatt opp de forslagene som vi står sammen om.

       Hans Olav Syversen (KrF) [15:25:18] : Saksordføreren har gått grundig igjennom hele proposisjonen og innstillingen. Jeg skal derfor begrense meg til å ta opp de områdene hvor Kristelig Folkeparti, sammen med andre, har synspunkter som er noe avvikende fra flertallsinnstillingen.

       Det første spørsmålet er når tilbudsplikten skal inntreffe. Som Alf E. Jakobsen var inne på, foreslår Kristelig Folkeparti og Venstre at grensen settes ved 30 %. Jeg kan være enig i at 3,3 %, som er avviket fra flertallets innstilling, ikke nødvendigvis er så mye, men som et ledd i å styrke minoritetsaksjonærenes interesser har vi, i likhet med ganske tunge høringsinstanser, valgt å foreslå 30 %

       Det andre momentet er å sikre at ulike aksjerepresentanter blir likt behandlet når det kommer tilbud om kjøp av aksjer. Representanten Alf E. Jakobsen viste til at reglene i Sverige og i Storbritannia ikke er så relevante å sammenligne med, fordi de ikke er lovfestet, men bestemt innad i bransjen. Vel, vår sammenligning med Sverige og Storbritannia er et tilleggsmoment. Det viktigste for oss er å styrke vernet, slik at det ikke skjer en forskjellsbehandling når man kommer med tilbud til ulike aksjonærgrupper. Det er hovedbakgrunnen for at vi sammen med Venstre fremmer et forslag som er, så vidt jeg vet, i tråd med flertallet i lovutvalget.

       Det er våre avvikende forslag. For øvrig støtter vi proposisjonen.

       Så skal jeg bare til slutt bemerke at et av regjeringspartiene til tider har hatt et litt mer anstrengt forhold til børsen enn andre partier i denne sal. Jeg har merket meg at det er et helt annet forhold nå, siden flertallet - og dette inkluderer SV - bemerker innledningsvis at flertallet « vil særlig trekke frem den økte investorbeskyttelsen og den økte konkurransen som forslaget legger opp til ». Så her har det absolutt skjedd en utvikling i enkelte partiers syn.

       Med dette tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag, som er fremmet sammen med Venstre.

       Mindretallet, ved Fremskrittspartiet og Høyre, fremmer i innstillingen forslag om at investeringstjenestedefinisjonen, § 2-1 første ledd nr. 6, som er nr. 6 og 7 i MiFIDs vedlegg 1 del A, blir oversatt mer direkte og i to punkter, dette etter innspill fra Investerings- og Privat-Bankiér Foreningen i Norge mfl.

       Regjeringspartiene viser til brev fra finansministeren datert den 4. mai på spørsmål fra saksordfører Gjermund Hagesæter om den nevnte sammenslåing, der det framgår at ingen av disse endringene er ment å medføre noen realitetsendringer i forhold til MiFID. MiFID er et direktiv og ikke en forordning. Dette innebærer at reglene ikke må gjennomføres ordrett, og at nasjonale myndigheter sjøl kan velge hvordan forpliktelsene bør gjennomføres i nasjonal rett.

       Direktivet om MiFID kan gjennomføres på den måten som er foreslått i ordlyden i lovforslaget, fordi Finansdepartementet mener at lovforslagets ordlyd på en bedre måte enn ordlyden i MiFID er i samsvar med norsk rettstradisjon og lovteknikk. Dette betyr altså at lovforslagets § 2-1 første ledd nr. 6 og nr. 7 i lov om verdipapirhandel skal tolkes slik at både a) tegning av garantistillelse for finansielle instrumenter og/eller plassering av finansielle instrumenter med bindende tilsagn og b) plassering av finansielle instrumenter uten et bindende tilsagn er å anse som to ulike investeringstjenester, og som Kredittilsynet følgelig kan utstede konsesjon til ved godkjenning av søknad med eller uten bindende tilsagn.

       Neste punkt er organisatoriske krav til mindre banker og filialnett. Jeg vil vise til flertallsmerknaden fra regjeringspartiene under kapittel 2, hvor det heter:

       « Flertallet har merket seg at departementet legger til grunn at det kan utvises en fleksibilitet slik at mindre banker og bankenes filialnett ikke underlegges unødvendige organisatoriske krav. Dette gjelder særlig tjenestene investeringsrådgivning og ordreformidling som bankene til nå har kunnet utøve uten konsesjon. Flertallet mener at denne fleksibiliteten bør legges til grunn ved utformingen og praktiseringen av regelverket. Flertallet vil samtidig påpeke at det er viktig at også mindre og mellomstore banker kan tilby slike tjenester, både ut fra konkurransehensyn og behovet for en mest mulig landsdekkende distribusjon. Samtidig er det viktig å legge til rette for mest mulig like konkurransevilkår mellom banker som driver investeringsrådgivning og andre foretak som driver investeringsrådgivning. »

       Det neste punktet er eierbegrensningsregler for børser. I proposisjonen varsles det at det skal foretas en evaluering av om eierbegrensningsreglene for børser også i framtida vil være det mest egnede virkemidlet for å ivareta de grunnleggende hensyn bak bestemmelsene, og det vil bli nedsatt en arbeidsgruppe for å se nærmere på disse spørsmålene. I dag er grensa 10 %, mens DnB NOR som følge av fusjon har fått dispensasjon til å eie inntil 20 %. En børs er en regulert handelsplass. Som senterpartist mener jeg at det er uheldig at dominerende aktører på børsen også er store eiere av børsen.

       Når det gjelder rapporteringsdirektivet, som flere har vært innom, heter det i lovproposisjonens punkt 20.5 at forslag om at opplysninger som hovedregel skal gis på norsk, beror på en avveining av flere hensyn. I forslaget har departementet lagt avgjørende vekt på hensynet til norske investorer, og det vises til at hensynet til utenlandske investorer kan videreføres gjennom en videreføring av en bestemmelse som gir adgang til å dispensere fra kravet til norsk språk. Denne holdningen støttes av Senterpartiet.

       Til slutt til direktivet om overtakelsestilbud. Det foreslås å senke tilbudspliktgrensen fra erverv av aksjer fra 40 % av aksjene i selskapet til en tredjedel av aksjene i selskapet. Det foreslås å innføre gjentatt tilbudsplikt ved erverv av mer enn 40 og/eller 50 % av aksjene i selskapet, og disse grensene vil gjelde i tillegg til grensen på en tredjedel. Et omstridt tema har vært om det bør innføres lovregler om etterfølgende kompensasjon, dvs. en plikt for tilbyder til å kompensere tidligere aksjonærer dersom det kjøpes flere aksjer til høyere pris enn tilbudsprisen innen seks måneder etter tilbudsfristens utløp.

       Lovutvalget og høringsinstansene er delt i dette spørsmålet. I lovforslaget foreslås ikke regler om dette, men lovforslaget vil, sett under ett, innebære en vesentlig styrking av minoritetsaksjonærenes rettigheter i forhold til i dag. Likevel vil jeg påpeke at dersom tilbyder av aksjer prøver å omgå tilbudsreglenes krav om likebehandling av aksjonærer ved å forhandle med større og mer kravstore aksjonærer etter at tilbudet er gjennomført, for dermed å unngå å betale den framforhandlede prisen til alle aksjonærer, skal dette rammes av det generelle forbudet mot urimelige forretningsmetoder i lovforslagets § 3-9.

       Lars Sponheim (V) [15:33:40] : Jeg skal ikke følge opp representanten Syversen ved å gi en vurdering av om denne saken er et uttrykk for SVs nyvunne kjærlighet til børsen. Jeg vil tro at det ikke er så veldig varme følelser, uansett, her. Jeg viser for øvrig til saksordførerens innledende merknader om hva denne saken handler om, og hva vi er bredt enige om. Jeg vil likevel omtale noen forhold som er svært viktige for Venstre, nemlig forhold som er knyttet til informasjon og åpenhet, men også enkelte ting som er knyttet til personvern, som jeg skal komme litt tilbake til.

       Det er etter mitt syn viktig og riktig med strenge regler som regulerer sparing i ulike finansielle instrumenter, for at borgernes rettigheter skal styrkes. Det er imidlertid viktig for Venstre å understreke at vi ikke ser behovet for strengere regler for finansnæringen i Norge enn for finansnæringen i andre EØS-land. Strengere rammevilkår kan få den konsekvens at både kapital og bedrifter flytter til andre land eller velger å lokalisere seg utenfor Norge. Det vil kunne gi et dårligere tilbud og mindre konkurranse i det norske finansmiljøet.

       En annen konsekvens av ulike grader av forskjellsbehandling gjennom et strengere norsk regelverk er at det blir en konkurransefordel for utenlandske foretak som har filialer i Norge. Dette gjelder ikke bare i forhold til det å kunne rekruttere kvalifisert arbeidskraft, men også i forhold til f.eks hva banker kan tilby av tilleggstjenester, som f.eks investeringsrådgivning og ordreformidling.

       En liten, men allikevel viktig del av lovendringene Regjeringen foreslår, er å utvide reglene om lydopptak av samtaler mellom kunderådgivere og kunder i kredittinstitusjoner. Dette er et lovendringsforslag som Venstre av mange grunner ikke støtter. Dels er det begrunnet ut fra personvernhensyn og dels ut fra at dette virker unødvendig og lite gjennomtenkt. Jeg viser bl.a til de innvendinger som har kommet fra Finansnæringens Hovedorganisasjon om at forslaget ikke er tilstrekkelig konsekvensutredet, og at det i det minste burde være et unntak fra plikten til å foreta lydopptak for de foretak som kun yter begrensede investeringstjenester.

       Når det gjelder det såkalte rapporteringsdirektivet, har det vært en rimelig stor debatt om hvilket språk som skal brukes ved offentliggjøring av opplysninger. Mange høringsinstanser, inkludert Kredittilsynet, støttet mindretallet i Verdimarkedslovutvalget, som foreslo at ulike opplysninger kan gis på norsk, svensk, dansk eller engelsk. Venstre støtter de forslag som er blitt fremmet i innstillingen om å gi opplysninger på norsk ved en rekke tilfeller - dette for å sikre at flest mulig har tilgang på relevant informasjon.

       Til slutt til det siste direktivet, direktivet om overtakelsestilbud, hvor det har oppstått en rimelig stor debatt om forslaget om å senke tilbudspliktgrensen fra 40 % til en tredjedel av aksjene i selskapet - eller 33 % - og forslaget om å innføre gjentatt tilbudsplikt. Jeg viser til innlegget fra representanten Syversen, som fremmet forslag på vegne av Venstre og Kristelig Folkeparti. Vårt sterke engasjement og argument for dette er knyttet til det Venstre har lang tradisjon for, nemlig å styrke minoritetsaksjonærenes interesser. At også dette er gjennomførbart, vises bl.a ved at dette er regler som finnes i Sverige og i Storbritannia. Forslaget har også støtte fra Oslo Børs.

       Statsråd Kristin Halvorsen [15:37:36] : Det er enkelte talere som har prøvd å få denne debatten til å dreie seg om følelser og kjærlighetsliv. Det har jeg ikke tenkt å følge opp. Dette dreier seg om at vi nå gjennomfører tre EØS-relevante EU-direktiver i norsk rett, og at forslagene bl.a vil bidra til økt investorbeskyttelse, et mer effektivt verdipapirmarked og en styrking av minoritetsaksjonærenes rettigheter. Jeg konstaterer at det er rimelig bred enighet i Stortinget om det som ligger bak, og jeg synes både saksordføreren og de øvrige talere i debatten har gått nøye gjennom alle de til dels kompliserte momentene som disse endringene innebærer.

       Jeg har bare behov for å kommentere to ting som har vært sentrale i diskusjonen. Det ene dreier seg om gjennomføringen av MiFID og det som flere talere har vært inne på og har understreket, nemlig at Regjeringen foreslår strengere bestemmelser om ansattes egenhandel enn det man i utgangspunktet er forpliktet til. Saken er at MiFID i hovedsak er et fullharmoniseringsdirektiv, dvs. at det ikke er adgang til å fastsette strengere nasjonale krav enn det som følger av direktivet. Det er utgangspunktet. Det er fulgt opp i proposisjonen. Men på noen punkter er det adgang til å gi strengere nasjonale regler. Det er bare de reglene som dreier seg om ansattes egenhandel, som er strengere enn det som følger av direktivet. Det varsles også i proposisjonen at vi vurderer strengere regler i en framtidig forskrift om opplysningskrav ved salg av sammensatte produkter.

       Hovedbegrunnelsen for at Regjeringen foreslår dette, er ikke å lage konkurransehindringer i forhold til norske virksomheter opp mot andre EØS-virksomheter, men at vi skal sørge for at vi har et system som gjør at det er tillit til det norske verdipapirmarkedet som sådan. Det er riktig at de foreslåtte reglene som vi fremmer her, ikke vil kunne gjøres gjeldende overfor filialer av EØS-foretak som driver virksomhet i Norge fordi MiFID er til hinder for det. Det innebærer at det vil være ulike regler som gjelder for norske verdipapirforetak og EØS-foretak som driver virksomhet her i Norge. Men slike EØS-foretak må imidlertid etter MiFID fastsette egne regler og retningslinjer for ansattes egenhandel. Det er således ikke gitt at slike EØS-filialer vil gis et konkurransemessig fortrinn i forhold til norske foretak. For øvrig har vi lagt vekt på at strengere egenhandelsregler i norske foretak øker tilliten til disse foretakene og således vil utgjøre et konkurransefortrinn. Det er bare en avveining av ulike hensyn i dette spørsmålet. Vi mener at ved å sette en høy standard for norske foretak vil tilliten til disse også være på et høyt nivå.

       Så til det som dreier seg om tilbudsplikt. Her har Kristelig Folkeparti og Venstre foreslått at vi ikke bare skal gå fra 40 % til en tredjedel, men fra 40 til 30 %. Vi har ikke gått inn på dette i denne omgang. Det er en betydelig endring som Regjeringen foreslår ved å gå fra 40 % til en tredjedel. At Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker å gå ytterligere videre langs den veien, får vi bare finne oss i. Vi mener at vi har funnet en balansegang i denne saken som sørger for at vi har en god beskyttelse av minoritetsaksjonærer.

       Gjermund Hagesæter (FrP) [15:44:41] : Eg tenkte eg skulle knyte nokre merknader til det som finansministeren snakka om når det gjeld reglane for eigenhandel, som er vesentleg strengare enn det direktivet legg opp til i utgangspunktet.

       Då synest eg det er viktig at ein strekar under og har klårt føre seg at direktivet òg har betydelege reguleringar på dette området, slik at det ikkje er fritt fram for tilsette i utgangspunktet, sjølv om ein hadde følgt direktivet fullt ut, til å spare i aksjar og aksjefond. Men her i Noreg har ein valt å gå lenger enn desse strenge reglane som direktivet legg opp til i utgangspunktet. Det trur eg vil skape problem - det meiner bransjen i alle fall - i forhold til rekruttering, dersom det no viser seg at dei filialane av EØS-føretaka som etablerer seg i Noreg har vesentleg betre og ikkje fullt så strenge reglar, sett frå dei tilsette sin ståstad.

       Det er argumentert frå finansministeren om at dette vil vere eit konkurransefortrinn på grunn av at det vil vise at norske føretak har ein høgare standard enn konkurrerande føretak som er registrerte i EØS-land, men har filialar i Noreg. Eg trur ikkje den høgare standarden vil vere noko konkurransefortrinn, og eg trur ikkje kundar vil velje verdipapirføretak ut frå om tilsette har lov til å drive eigenhandel eller ikkje. Den høge standarden trur eg at bransjen ville ha innført for lenge sidan om dette verkeleg hadde vore eit konkurransefortrinn.

       Slik reglane er lagde opp i denne loven, vil det vere vanskeleg for tilsette og agentar knytte til verdipapirføretak å drive å spare i likvide aksjar, medan det vil vere noko lettare i illikvide aksjar. Det er ein forskjell som er litt underleg, på grunn av at det kanskje er illikvide selskap - selskap som det er veldig lita omsetning i - det burde ha vore størst poeng i å unngå eigenhandel i, medan det i store norske selskap, som Hydro, Statoil, Telenor osv. burde ha vore mindre problematisk for tilsette å kunne spare. Her er det altså omvendt, og det trur eg er ei svakheit med denne loven. Eg håpar finansministeren vil revurdere det når ein får litt erfaring med loven.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 465)