| |
Spørsmål nummer 39
Erling Folkvord (RV): Eg skal få stille eit spørsmål til sosialministeren om følgjande:
« Regjeringa går inn for arbeidslinja. Innskrenkinger i trygderettigheter skal føre til at flere kommer i lønna arbeid.
Hvor vil sosialministeren hente
arbeidsplassene fra for de som i dag går på trygd, men som Regjeringa ønsker
ut i arbeid? »
Statsråd Hill-Marta Solberg: Det er bred enighet i Stortinget om arbeidslinjen i velferdspolitikken med sikte på at den enkelte i størst mulig grad skal kunne forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Samtidig er Regjeringen opptatt av å opprettholde gode velferdsordninger for dem som av helsemessige grunner ikke kan delta i arbeidslivet. De endringene som er foretatt i den senere tid, må ses i sammenheng med den betydelige satsingen på yrkesrettet attføring og tiltak for å få sykmeldte tilbake i arbeid. Gjennom tidligere og tettere oppfølging av sykmeldte vil vi hindre at personer som har et fast arbeidsforhold, faller ut av arbeidslivet. Målet er å avklare så tidlig som mulig om det er behov for andre tiltak enn tradisjonell medisinsk behandling for at vedkommende skal kunne beholde arbeidsplassen sin.
En person har i dag krav på sykepenger i ett år og deretter ett år med rehabiliteringspenger. I løpet av denne toårsperioden vil en i de fleste tilfeller kunne avklare om en person kan komme tilbake i arbeid, om det er behov for yrkesrettet attføring eller om vedkommende bør få uførepensjon. Der det er nødvendig, gis det rehabiliteringspenger også i et lengre tidsrom.
Mange uførepensjonister har en viss restarbeidsevne som de ønsker å utnytte. Regjeringen har derfor i velferdsmeldingen foreslått flere tiltak som skal gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd. Den store interessen for disse forslagene tyder på at mange uførepensjonister har mulighet til å skaffe seg arbeid ved siden av trygden, enten hos tidligere eller ny arbeidsgiver.
Vi har også flere eksempler på at det nytter å tilbakeføre folk til arbeidslivet på hel- eller deltid dersom en legger forholdene til rette. Av 55.000 registrerte yrkeshemmede i arbeidsmarkedsetaten var 77 % på aktive tiltak ved utgangen av mars 1996.
Sosial- og helsedepartementet har i samarbeid med Kommunal- og arbeidsdepartementet og LO/NHO utarbeidet en informasjonsbrosjyre der det trekkes fram noen eksempler på at det går an.
En 62 år gammel dame med fibromyalgi, i full jobb siden 1949 og med lange sykefravær de senere årene, fikk en ordning med halv stilling og halv uførepensjon samt mulighet til å bestemme arbeidstiden selv. Etter dette har hun nesten ikke vært borte fra jobben.
Et annet eksempel refererer til en 59 år gammel mann som måtte slutte som fisker på grunn av sykdom. Han ble ansatt ved Sandane industrier, som er en vernet bedrift som driver med utleie av arbeidskraft. Gjennom denne bedriften fikk han først tilbud om halv jobb ved et oppdrettsanlegg og er senere kommet i full jobb med lønnstilskudd fra arbeidskontoret.
Dette er eksempler på at det nytter, men da må både arbeidsmarkedet og trygdereglene ha en innretning som gjør det mulig.
Det er ikke slik at en skaper flere
arbeidsplasser gjennom endringer i trygdereglene. Dette er en oppgave for
den generelle økonomiske politikken. Gjennom endringer i trygdereglene og
diverse styrkingstiltak har vi forsøkt å bidra til at folk i større grad
blir værende i arbeid og ikke støtes ut på grunn av helsemessige problemer.
Når det gjelder personer som er tilstått uførepensjon, vil vi gjennom
endringer i regelverket gjøre det mer lønnsomt å prøve seg i lønnet arbeid.
Jeg mener for øvrig at det ikke er god sosialpolitikk å skjule
arbeidsledighet gjennom uførepensjonsordningen, slik det til dels har vært
gjort tidligere.
Erling Folkvord (RV): Det er hyggeleg å høyre at statsråden snakkar om to av dei personane som har fått seg arbeid. Hittil i år er det gjennomsnittleg 220.381 personar som har vore registrerte arbeidssøkarar. Undersøkingar frå mange hald har vist at det som blir oppsummert som arbeidslinja på 1990-talet, i hovudsak har resultert i at folk som har stått i kø, har bytt kø eller endt opp med å bli forsørgd av familien. Det er praksis, røyndomen for dei det gjeld, som viser om statsrådens tale her er noko anna enn gode, men tome ord.
Eineforsørgjarane er den gruppa som
klarast kan vise oss kva som er riktig. I dag er det slik at dei kutta som
Regjeringa har foreslått, vil seie ei omfordeling frå dei aller dårlegast
stilte blant aleineforsørgjarane til dei som er litt mindre dårleg stilte.
Trur statsråden at dei eineforsørgjarane som får redusert tid med
overgangsstønad, vil få betre moglegheit enn hittil til å skaffe seg
utdanning og eventuelt arbeid?
Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg skulle gjerne ha brukt tid på å referere mange flere enn to gode eksempler. Det finnes mange flere eksempler på at det går an, at det nytter, men da må man ville, og da må man også tro på det, hvilket jeg har vanskelig for å oppfatte at representanten Folkvord egentlig gjør.
Så til eneforsørgerne som eksempel.
Ja, det er min oppfatning at en med den reformen som er foreslått fra
Regjeringens side, vil legge til rette for at flere eneforsørgere skal kunne
leve av egen arbeidsinntekt. Det er et viktig mål, ikke minst fordi dagens
ordning - dagens overgangsstønad - der en nær sagt ingenting hører fra noen
underveis i mange år, og ikke får noen hjelp til å komme i noen slags form
for aktivitet, heller ikke utdanning, er en veldig passiv ordning. En
overgang til en mer aktiv holdning også fra myndighetenes side for å legge
til rette for å hjelpe eneforsørgere til å komme over i en situasjon der de
kan leve av egen inntekt, noe vi vet gir dem en bedre livssituasjon, tror
jeg vi vil oppnå med den reformen vi har foreslått. Vi har også lagt til
rette for at de den tid noen av dem allikevel skal leve på overgangsstønad,
skal ha en bedre økonomi.
Erling Folkvord (RV): Statsråden sitt
parti heiter Arbeidarpartiet, og det er grunn til å rette søkelyset på
klasseinnhaldet i dei endringane for aleineforsørgjarane som statsråden nå
forsvarar. Sjølv om ho nå vil snakke om dei dårlege sidene ved dagens
ordning for aleineforsørgjarar, er det ikkje slik at gruppa eineforsørgjarar
er passiv i dag. Det er veldig stor aktivitet, truleg den mest aktive
foreldregruppa i landet når det gjeld å skaffe seg sjølv
framtidsmoglegheiter. Men det som er kjernen bak det som blir kalla
arbeidslinja, er at statsråden ønskjer at dei få, relativt sett få, som
treng overgangsstønad i ti år, skal bli fratatt den moglegheita og dermed
bli vist til å stå bakarst i arbeidsløysekøen, og dermed gjere det lettare å
presse ned lønsnivået for arbeidsgivarane, som er interesserte i det. Det
er klasseinnhaldet i den politikken som statsråden heilt misvisande kallar
arbeidslinja overfor aleineforsørgjarar.
Statsråd Hill-Marta Solberg: Om jeg ikke tar mye feil, tror jeg svært mange eneforsørgere vil ha seg frabedt å bli karakterisert i klasser etter Erling Folkvords målestokk, da de slett ikke føler at det er slik deres livssituasjon er. Selvfølgelig er det ulike personer, ulike familiesituasjoner og ulike forutsetninger. Jeg har heller aldri karakterisert eneforsørgere som passive, men trygdeordningen rettet mot eneforsørgere er passiv slik den er i dag. Det er den jeg har omtalt, og det holder jeg fast ved.
Det er selvfølgelig ikke slik at vi løser sysselsettingsproblemer gjennom trygdelovgivningen, med mindre det skulle være slik at alle med problemer på arbeidsmarkedet skulle få varige trygdeytelser umiddelbart. Det vil etter min oppfatning være en fallitt, og det vil bidra til et arbeidsmarked som blir et eksklusivt sted for de vellykkede. Da vil jeg si at vi har drevet dårlig ikke bare sysselsettingspolitikk, men også sosialpolitikk. En slik utvikling må vi motvirke, og det er hele motivasjonen for arbeidslinjen.
Jeg er også glad for at partene i
arbeidslivet, ikke minst de fagorganiserte, også er villig til å stille opp
for arbeidslinjen, og har invitert til et tettere samarbeid med myndighetene
for å bidra til å gjøre det lettere og enklere å kunne integrere
yrkeshemmede i ordinært arbeid.
Presidenten: Sak nr. 1 er no
ferdighandsama.